På limpinnen

Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.

Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte.  Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.

Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.

Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.

Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!

Et balkongerike for en hærmygg

Jeg burde skjønt at dette kom til å skje. Det lå i kortene. Ja. jeg har utviklet følelser for plantene mine. Jeg tror de fleste som kjenner meg, ser på meg som ganske følelseskald. Jeg blir jevnlig beskyldt for å hate barn av folk som ikke forstår at det å ikke gi seg ende over hver gang noen sier ordet "baby" eller holder frem det siklende og snørrete avkommet sitt, ikke betyr at du er en barnehater. Det betyr bare at jeg er akkurat like interessert i ungen din som du er i kattene mine - d.v.s. ikke i det hele tatt, med mindre vi bryr oss om hverandre.Jeg vil at barn skal ha det bra, og vil naturligvis hjelpe et barn som har kommet seg bort fra foreldrene sine, men jeg kommer ikke til å gå helt i oppløsning og gurgle euforisk av den grunn. Men min manglende fascinasjon for små mennesker og, om vi skal være fryktelig ærlige, begrensede fascinasjon for de fleste større mennesker, betyr ikke at jeg mangler evnen til å bli glad i andre. Neida. Og jeg diskriminerer ikke på bakgrunn av art. Renate 8 år hadde en foruroligende velutviklet evne til å bli glad i insekter. Renate 24 år begynte å gråte fordi hun måtte avlive en akvariefisk. Og Renate 30 år har nå blitt glad i plantene sine (så kan vi naturligvis også trekke inn at Renate 8 tok vare på museknokler og at Renate 30 år forleden dag kastet en snegle ut fra balkongen i 2. etasje - ingen er perfekte!). Og i likhet med en velmenende, alkoholisert døgenikt med 9,5 barn og halve Norges BNP i forbruksgjeld, har jeg mine begrensninger til tross for gode intensjoner. Jeg har hatt balkonghage i fire uker, og de aller fleste plantene lever ennå. Den ene million bells-planten har skrantet lenge, så jeg avlivet den igår, og den fikk følge over i de evige blomsterenger av det jeg tror var timian - den hadde det tydeligvis ikke så bra, og jeg er en stor tilhenger av barmhjertighetsdrap, så den gikk ut or soga, den også. Den ene storkenebbplanten sturer litt, og to av lavendelplantene har sett bedre dager, men jeg velger å ikke føle at dette er min skyld - det har jo knapt vært sol de siste ukene, det har regnet og blåst som bare faen, så hvordan i all verden skulle jeg kunne forvente noe annet? Men jeg håper det snart snur nå - og jeg lover å ta ansvar for dødsfall som inntreffer etter at sommeren har kommet på ordentlig.

Men selv om det stures litt her og der, er jeg ikke bekymret for massedød. De tre rosene, som tross alt er plantene jeg bryr meg mest om, har vokst masse, har friske, fine blader og knopper som er på vei til å briste. Men det skal jo alltid være noe som ikke går veien, ikke sant? Så la meg presentere min nye nemesis: hærmyggen. De  kom sammen med jordbærplantene jeg bestilte på nett, og nå har både moren min og jeg et hærmyggproblem, men mitt er størst. Og myggen er en ting. Larvene som tydeligvis spiser på planterøttene mine er det som virkelig plager meg. Jeg haaater alt av mark og larver (ikke ruglete eller hårete sommerfugllarver og sånt - de er ekle, men fascinerende. Jeg mener beinløse larver), og tanken på at det bor masse bittesmå mark like under jordskorpa i balkongkassen min, er nok til å få meg til å ville sprenge hele dritten.

Og mens jeg venter på sola, går jeg rundt og kikker på plantene flere ganger om dagen, justerer oppbindingstrådene som gir sukkerertene litt ekstra støtte og ser spent på de små spirene jeg ikke er sikker på hva er - og er fullt klar over at jeg antageligvis vil bli glad i ugress også. Ja, det har gått så langt at jeg merker at jeg er på nippen til å begynne å gi plantene navn. Jeg har allerede konkludert med at hærmyggen er en del av Luftwaffe. De får ikke individuelle navn, men de er noen forbanna nazisvin, hele hurven. Og ja, jeg har bestilt nematoder som skal spise opp de små larvene. Nematodene kaller jeg enn så lenge for gutta på skauen. De skal redde balkong(e)riket mitt - håper jeg. Og det trengs, for igår kveld oppdaget jeg at det kravlet noen hærmygg rundt i plantekassen også, så de sprer seg. Og det er liksom ikke så enkelt å unngå å overvanne planter som blir druknet i regnvann annenhver dag heller. Heldigvis har markjordbærplantene - som er opphavet til problemet, og som var veldig ynkelige i starten, begynt å ta seg opp, og igår skaffet jeg meg enda en jordbærplante. Frykten for å ende opp uten jordbær var så stor at jeg kjøpte en ampel med navnløse jordbærplanter (eller er det én gigantplante? Jeg aner ikke) som skal gi avling gjennom hele sommeren, i alle fall i teorien. Jeg har ikke tenkt å henge opp flere ampler i taket, så jeg plantet den over i en potte, så nå er bordet på balkongen også overfylt. Gjøre noe halvveis? Aldri i verden!

Og ikke si det til noen, men jeg har til og med kjøpt meg bokashibøtte. Jeg lurer på hvor jeg kan lage en jordfabrikk i leiligheten uten at det ser for dumt ut. Og ja, jeg har hatt denne samtalen med moren min:

Meg: jeg skal begynne med bokashi og ha jordfabrikk i leiligheten!
Mamma: ...
Meg: ...
Mamma: ...
Meg: Dette kommer til å gå kjempebra!

Og dette, DETTE, er grunnen til at jeg aldri skulle begynt å leke hobbygartner. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Har jeg ikke nok hobbyer og interesser? Kunne jeg ikke heller begynt å fokusere på slektsforskning igjen. Eller heraldikk. Eller norrøn mytologi. Det er en verden av muligheter der ute, og jeg valgte å bli bitt av plantebasillen.
Og ja, jeg tror fremdeles at prosjektet vil mislykkes. Men jeg tror jeg har kommet såpass langt at jeg ikke vil gi opp når den tid kommer. Jeg kommer til å sørge over de døde plantene og få dårlig samvittighet. Men først skal hærmyggen utryddes!