søndag 21. mars 2021

Lange dager, korte uker

 Det har vært lite digresjonsblogging det siste året. Ikke at jeg har vært uvirksom - det er bare å ta en titt på hortikulturell.no, så ser du at jeg har gjort Ting. Skrevet Ting. Så hvorfor ikke skrive noe her?

Jeg har forsøkt. Jeg har mange kladder liggende. Kladder om flueinvasjonen jeg opplevde i fjor høst, da jeg konstant hadde 3-4 fluer flyvende rundt omkring i leiligheten, og hver gang jeg drepte en, kom det en ny, tilsynelatende fra løse luften. "Fluenes herskerinne", skulle innlegget hete, og være en gripende fortelling om hvordan jeg etter hvert fant meg en hakket mer human løsning, nemlig å støvsuge opp fluene som svirret i sirkel under taklampa, bære støvsugeren ut og slippe dem løs i novemberlufta. Om hvordan heller ikke det monnet, og at jeg innså at de måtte komme fra ventilasjonsanlegget. Om hvordan jeg bestemte meg for å henge opp en limfelle (fluepapir i spiralform) under taklampa, og hvordan jeg fanget rundt 30 husfluer på den, og tydeligvis da var kvitt ALLE fluene som hadde tilgang til leiligheten min.

Så var det innlegget fra litt tidligere på høsten, da jeg hadde begynt å betvile min evne til å stå opp av senga fordi jeg stadig vekk gjorde det feil. Om hvordan jeg i ørska ville bearbeide meg opp i stående stilling ved å vende underkroppen mot siden av senga mens jeg fremdeles på på magen, og forsøke å vippe meg opp i stående stilling på den måten. Om hvordan jeg på mystisk vis klarte å avansere til å stå opp i forrykende fart tidlig en lørdag morgen og slå begge beina på siden av senga, og det på en måte som jeg er rimelig sikker på at er umulig.

På sensommeren skulle jeg fortelle om mitt virkelig store traume for 2020, nemlig melbiller. Jeg var en stor fan av konseptet "mel hører til i melposer, ikke i bokser" helt til jeg fant en larve i en melpose. Og så en larve til i en annen. Og så en melpose der det kravlet biller innunder forseglingen. Den opplevelsen førte til at jeg har blitt litt mer skeptisk til importert mel fra Meny. Jeg måtte nemlig kaste rundt 4 kg mel, kjøpe veldig mange bokser til tørrvarer og innføre en streng melpolicy. Jeg er usikker på om innlegget burde hett "Melbilleboogie" eller "Siktet". For du verden som jeg har siktet. Er du spent på hvordan jeg nå behandler mel? Selvfølgelig er du det!

Nå skal du høre. Hvis det er grovkornet, f.eks. sammalt mel eller havregryn, legges det i fryseren i noen timer før det overføres til en tett boks. Om det er finkornet, blir det først siktet gjennom en veldig finmasket melsikt for å være sikker på at det ikke er noe som lever der, og så blir det siktede melet fryst ned i noen timer, sånn at eventuelle egg (jeg er usikker på hvor små de faktisk er) blir drept. Det sier vel seg selv at det å kjøpe mel har blitt en betydelig mer komplisert affære enn det pleide å være. 

Før sommeren var det også dramatisk. Da prøvde jeg meg på den krevende øvelsen "hjemlevering" en av de siste dagene før jeg gikk over til permanent hjemmekontor. Det som skulle hjemleveres var tre høybed fordelt på to kolli og med en totalvekt på 80 kg. Jeg er ikke redd for å bære tunge ting - jeg har vokst opp med "pass på ryggen din" og "kan du ikke være så snill og la meg hjelpe til?" (svaret var som regel nei), men jeg var lite gira på å bære to lange esker som, ideelt sett, veide 40 kg hver, opp en trapp alene. Derfor kontaktet jeg UPS og spurte om hva jeg kunne forvente av sjåfør. Ville han (jeg vet at sjåfører kan være kvinner, men denne var en mann) bære eller hjelpe meg med å bære, eller måtte jeg skaffe bærehjelp selv? Kundeservice forsikret meg om at dette ikke ville bli noe problem, og at han ville hjelpe meg. Dessverre var sjåføren helt uenig i det, så jeg måtte bære eskene mine selv. Det var tungt, det! Som en bonus var dette helt på tampen før jeg skulle på jobb, så da eskene var innenfor døra, måtte jeg helle nedpå et glass vann, slenge veska over skulderen og småløpe oppover mot banen. Jeg tror aldri jeg har pustet og pest så mye i hele mitt liv.

Alt dette føles dessuten veldig fjernt, kanskje fordi dagene er lange, men ukene korte. Jeg klager ikke. Hjemmekontor og Renate fungerer i all hovedsak som fot i hose. Det er litt kjipt å ikke se kollegene sine. Det er mer kjipt å ikke kunne klemme familie (en dag i februar hadde jeg ettårsdag for siste klem), og det er mildt irriterende at gartneriet er stengt. Men alt i alt er jeg eksepsjonelt heldig. Den verste konsekvensen koronaen har hatt for meg personlig, er at jeg har fått ny innsikt i hvor mange forbanna idioter som valser rundt her i landet. Og akkurat det synes jeg er utrolig trist. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser at folk tror på våset fra jakke-Kari, som virkelig må være blant de største nekene som Norge har fostret. Jeg blir lei meg når jeg leser om vaksineskepsis og pandemifornektelse fra folk som har tatt Dunning-Krüger-effekten til et nytt nivå. Og jeg blir også lei meg når jeg leser debattinnlegg fra unge mennesker som mener at de burde fritas fra alle oppofrelser fordi de bare er unge én gang. Ikke fordi de er ressurssvake eller deler en 65 kvadrats leilighet med foreldre og fire søsken, men fordi de ikke får festet og bondet med nye studiekamerater, eller fordi de ikke får ha den avrundingen på siste skoleår som de hadde ønsket seg. 

Jeg skjønner at det er kjipt. Jeg hadde tre asosiale år på videregående etterfulgt av fem asosiale år på Blindern, så godt som blottet for alt det studietiden liksom skal handle om. Det var kjipt, tomt og ensomt, men jeg hadde heldigvis en jobb og et nettverk der. Men at folk sitter rundt omkring og stiller seg uforstående til at de må ofre litt av sin ungdom (som om man ikke kan feste og ha det moro til neste år), og ikke kan forstå at de skal måtte gå turer eller chatte med vennene sine istedenfor å sitte oppå dem og drikke av samme glass, bare for å unngå at andre skal bli syke eller dø, det er trist. Det er et hån mot alle som faktisk har blitt rammet av tiltakene, mot alle som vil sitte igjen med større problemer når dette er over enn "dette var sannelig halvannet år av livet mitt som var suboptimalt og ganske monotont". Og mens jeg håper og tror at pandemiens endelikt, når det når enn kommer, vil bøte på mange av problemene som nedstengningen har ført med seg, så tror jeg ikke vi like lett vil glemme at det går et skille mellom de som er villige til å ofre noe for fellesskapet og de som synes selve tanken på å gjøre noe for andre er helt absurd.

torsdag 14. januar 2021

Året det var så bratt

 2020 er både året som ikke var og som var for mye. Vi vet alle hva som har skjedd og hvorfor det var et skikkelig møkkaår, så det skal jeg ikke dvele så mye ved. Men et anderledesår, det var det sannelig. Jeg har lest litt her og der om at det er feil å kalle det vi driver med for dugnad, fordi alle tvinges med, uansett  om de vil eller ikke og uansett hvor drastisk det går ut over dem. Jeg lurer på om de kanskje misforstår konseptet litt, for det er jo ikke slik at det å miste jobben er dugnad. Hvis det er dugnad i borettslaget fordi et tre har blåst over ende, og et annet tre falt over bilen min slik at den ble knust, så har ikke de materielle tapene mine noe med dugnaden å gjøre. Hvis alle forventes å hjelpe til med dugnaden i 3 timer, og noen får enklere arbeidsoppgaver enn andre, eller blir mer slitne og støle i etterkant enn andre, så er det også en naturlig del av dugnadskonseptet. Kanskje jeg forstrekker noe eller skader meg ordentlig. Dugnad er det like fordømt. Dugnad drives av pliktfølelse (og dertilhørende skam hvis man ikke deltar) fordi man gjør noe man som regel ikke har lyst til, og ofrer seg for fellesskapets beste. For noen er "offeret" å trakte kaffe, mens andre har vondt i ryggen i en uke etterpå. Det jeg vil frem til her, er at dugnad ikke er grunnleggende rettferdig. En dugnad der man skal gjennomføre en oppgave eller femti kan oppfattes som påtvungen, slitsom og urettferdig. For de som egentlig ikke orker å delta, men som like fordømt må (eller som må late som om de ikke er hjemme) er hver dugnad en enorm belastning, selv hvis de knapt gjør noe, og enda mer hvis de trosser kroppens eller sinnets signaler og prøver å delta likevel. Og derfor er kampen mot koronaen som i alle fall teoretisk utkjempes i hus og hytte, en dugnad.

Jeg er enormt privilegert i denne situasjonen. Jeg jobber i en bransje hvor vi har kunnet drive nogenlunde som normalt og hvor jeg ikke på noe tidspunkt har trengt å frykte arbeidsledighet. Jeg har hatt hjemmekontor siden mars og jeg har til og med fått en ny stilling som ga meg mer komfortable arbeidstider, mer frihet og mye mer overskudd. Kombinert med at jeg ikke bruker tid på sminke, fiksing av hår eller reising frem og tilbake, har jeg fått så mye mer fritid og kunnet finne en døgnrytme som er rimelig nær det som ville vært naturlig for meg (å stå opp 5.20 som B-menneske er ikke akkurat noen fryd, men alt går jo). 

Det aller meste som andre mennesker har blitt frarøvet takket være restriksjoner, lever jeg godt uten. Jeg har ikke gått glipp av turer på byen, shopping, fester, konserter, festivaler eller besøk hos frisør eller neglesalong. Jeg måtte skrinlegge de vage planene om å reise til London, og jeg må innrømme at det føles litt merkelig å ha gått 10 måneder uten en klem. Det er også rart å ikke se kollegene sine, og å måtte holde avstand til familie, men alt i alt er jeg altså utrolig heldig.

Men til lengden på året - hvordan kan det ha vart så lenge og så kort på en gang? Ukene flyr forbi, månedene likeså, men det er samtidig helt absurd å innse at jeg sådde mine første chilifrø for under et år siden.

Kanskje skyldes det like mye at jeg fra sensommeren av helt kunne slippe konseptet med skift. Det føltes himmelsk å gå fra 20 ukers turnus med senvakter og lørdagsjobbing til relativt fleksibel 8-16, men med denne kjærkomne overgangen forsvant også mye av strukturen. Nå er alle uker relativt like, og det går overraskende fort fra helg til helg. 

Ja, og så er kanskje en annen grunn til at  ting gikk så fort at jeg holdt meg innendørs hele høsten. Jeg ble forkjølet i slutten av august, og selv om jeg for det meste var i fin form, hostet jeg noe helt enormt i mange uker. Det var først i november at hostingen var såpass redusert at jeg følte at jeg kunne erklære meg selv frisk, og i mellomtiden var det Kolonial og moren min som holdt meg med matvarer. Forkjølelsen ledet også til en negativ koronatest, så da fikk jeg testet det også. Jeg har ingen anelse om hvordan i all verden jeg klarte å bli forkjølet når jeg har holdt avstand og vasket hender til den store gullmedaljen, men jeg er i det minste rimelig sikker på at jeg ikke har smittet noen andre.

Jeg er spent på hva 2021 vil bringe, men jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke. Jeg skal så frø og stelle småplanter mens jeg trakter imaginær kaffe til alle som sliter seg gjennom dugnaden der ute.

søndag 26. juli 2020

Fritid

Nå er det lenge siden jeg sist blogget, i alle fall på digresjonsbloggen (jeg har vært mer aktiv på mitt nye hjertebarn, hortikulturell.no). Våren var ekstremt hektisk for min del - jeg hadde bestemt meg for ikke å stille til gjenvalg i borettslagets styre, og skulle avslutte et prosjekt der, samtidig som jeg skulle transkribere en del av en folketelling, der jeg tidlig på våren innså at jeg lå mye dårligere an enn jeg trodde, og disse to tingene til sammen gjorde at jeg i praksis ikke hadde noe som helst fritid frem til 1. juli. Sånn sett var det utrolig praktisk med hjemmekontor, for med all tiden jeg sparer på å ikke reise frem og tilbake til kontoret, og all tiden jeg ikke trenger/gidder å bruke på å se ut som folk, sørger for at døgnet i det minste hadde nok timer til at jeg fikk gjort det jeg skulle når jeg ikke var på jobb.

Min foruroligende evne til alltid å engasjere meg i eller påta meg ansvar for noe så snart jeg har bittelitt ledig plass på timeplanen min har sørget for at jeg jevnt over har hatt lite tid til overs i en årrekke. Jeg vil så mye, engasjerer meg i så mye, og har en lei tendens til begjærlig å gripe etter muligheter som etter en stund føles som en klamp om foten, fordi tiden ikke lenger strekker til, og fordi jeg ikke føler at jeg har overskudd nok til å gjøre jobben så godt som jeg skulle ønske. Det leder igjen til dårlig samvittighet, og at jeg ikke føler at jeg kan unne meg fritid fordi jeg definitivt burde gjort noe annet. Og dette vil jeg prøve å unngå nå. Det gikk bare et par uker fra jeg fullførte de to prosjektene mine til jeg hadde meldt meg inn i Hurum historielag og Det norske hageselskap, men jeg har ikke tenkt å vie all min fritid til noen av dem. Denne uken og den neste står i sommerferiens tegn, til tross for drittvær og en evig tilstedeværende oppgitthet overfor alle som på død og liv skal trenge seg sammen på Norgesferie eller som løp av gårde til flyplassen så snart det ble åpnet for utenlandsferie. Jeg skulle ønske folk klarte å få inn i hodene sine at "ha lov til" ikke er det samme som "bør", og kunne tatt en for laget istedenfor... Æsj, folk...

Nå til uka skal jeg montere en ny skjenk (ja, jeg har plass til ubegrensede mengder møbler) og noen hyller, og forhåpentligvis få orden i kaoset av planteutstyr som nå bor i en svart plastreol som åpenbart ikke var ment som noe annet enn en "sesongløsning". Det er ganske absurd å tenke på at jeg for halvannet år siden ikke hadde tenkt tanken på å ha noe annet enn en døende basilikumplante i huset, mens jeg nå kjøper møbler for å optimalisere mulighetene for dyrking, har blogg og instagramkonto for plantene mine og føler at jeg går ut i en skog når jeg går ut på balkongen. 

Dessuten er jeg nysgjerrig på hvordan høsten blir - hvorvidt det blir en ny smitteoppblomstring, hvor lang tid det tar før det er tilrådelig å ta t-banen til sentrum for å gå på jobb. Det sier vel ganske mye om meg at jeg synes hjemmekontor og en tilværelse hvor jeg knapt nok ser folk (litt familie og noen nødvendige turer på butikken) er fullstendig uproblematisk.Sminkekoster og paletter har knapt nok vært brukt siden mars, neglelakk har hverken vært påført eller fjernet. Jeg har ikke bakt en eneste kake. Livet er definitivt anderledes, men jeg priser meg lykkelig for at jeg har en jobb, et hjemmekontor og en personlighet som så til de grader fungerer når ting er som de er. 

tirsdag 7. april 2020

Meitemarkens grøde

Jeg fikk en sekk med torvfri jord av moren min for en ukes tid siden. Det var sårt tiltrengt, for jeg måtte potte om de største av chiliplantene, og sekken på 18 liter hadde gått tom mye raskere enn jeg hadde forventet. Jeg fant frem en stor bolle og begynte å blande en slags slektning av drømmejorden min, bestående av jord, perlitt, litt hønsegjødsel-som-ikke-er-gjødsel (Lupin & Høne-Pøne) og litt chiligjødning for å tilføre fuktighet til jorda. Og mens jeg sto og knadde dette sammen, slo det meg at det i teorien kunne være mark i jorda. Død mark, sikkert, men likevel. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt på hansker, skylte hendene og begynte å pirke rundt. Fant noe jeg skjønte var en halv død mark. Ble kvalm. Brukte jorda i bollen og laget en ny batch. Rørte forsiktig rundt, og der, midt i den årsgamle jorda, var det en relativt kort, men høyst levende og ganske omfangsrik meitemark.

Jeg skvatt, hylte og fikk frysninger samtidig. Jeg innser at jeg har skrevet ganske mye om mitt forhold til meitemark tidligere, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet her: jeg HATER meitemark. De minner om små, glinsende tarmer som bukter seg i jorda. De ser ut som en levende versjon av noe som har en kjempeviktig funksjon inni dyrekropper, og som man kaster i en bøtte uten å studere det for nøye når man renser et kadaver. Jeg vet de er nyttige, jeg vil dem ikke noe vondt, og jeg er ikke redd for dem. Jeg synes bare de er så inni granskauen motbydelige at jeg ikke orker tanken på å ta på dem.

Så der sto jeg, og så marken, som sikkert også syntes dette var en traumatisk opplevelse, begynne å bearbeide seg ned i jorda igjen. Jeg måtte tenke fort, og handle enda raskere: jeg måtte få den opp fra jorda, men hvordan? Og hvor skulle jeg gjøre av den? Jeg ville definitivt ikke skade eller drepe den, så jeg måtte være varsom! Og som en slags ultrapatetisk kopi av Steve Irwin, snurret jeg marken opp på en gaffel og slapp den ned i et glass. Kastet et blikk på den, fikk frysninger og spurte meg selv hva i helvete jeg nå skulle gjøre. Jeg var glad for å vite at jorda var én mark fattigere, og etter å ha gravd litt rundt, konkluderte jeg med at den nok hadde vært eneboer i sekken sin, og at marken og jeg dermed hadde noe å bonde over. Men hvor skulle jeg gjøre av den? Det mest fornuftige hadde naturligvis å slippe den ned i høybedet. Der ville den sikkert hatt det som fisken i vannet, men det ville by på to problemer: For det første, ville det bety at vi kanskje ville møte på hverandre igjen i fremtiden. Jeg vet at mark i jorda er bra, men jeg vil heller ha mark jeg ikke vet om, enn mark jeg vet om. Det er litt som med hårsekkmidd og diverse andre uhumskheter som er fullstendig udramatiske helt til noen sender deg et forstørret bilde av hva som lever på deg, hvorpå du plutselig begynner å klø i hårsekkene. For det andre, skal jeg jo på et tidspunkt grave i den jorda. Tenk om jeg kapper marken min i to med plantespaden? Jeg ville fått veldig dårlig samvittighet, selv om den ene halvparten sannsynligvis ville greid seg. Jeg er tross alt ikke en fan av å påføre andre skapninger smerte, noe jeg føler er et sunnhetstegn. Jeg ble derfor litt bekymret da naboen min i fjor nonchalant sa at det ikke gjorde noe å kappe en mark i to, fordi man da bare hadde to mark istedenfor en. Nå er jo dette både sludder og pølsevev, og jeg vurderte å spørre om hun ville synes det var greit om jeg kappet av henne en finger sånn uten videre, fordi hun tross alt ville klare seg helt fint som en nifingret person, og fordi hverken overgrepet eller hennes smerte tydeligvis hadde noen betydning så lenge det ikke førte til død. Jeg lot for ordens skyld være å si noe om det.

Og marken? Jo, den havnet i jordfabrikken som jeg til slutt ga opp, og som har stått ute i hele vinter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den, men om noen trenger noen liter jord med halvveis kompostert bokashi, er det bare å ta kontakt. Meitemarken blir i så fall med på flyttelasset.

søndag 29. mars 2020

Sommertid

Hvem trenger vel begrensninger? Ikke jeg, i alle fall! Ifjor gjennomførte jeg en rekke tiltak på balkongen min for å få plass til en ny grill og det jeg ville betegne som "masse planter". Og ja, det var jo ganske masse planter der ute - et høybed, tre store potter, en ampel, to balkongkasser og to-tre mindre potter på bordet. Det var egentlig ganske fullt. Og etter å ha konkludert med at de to hengende kassene og den ene potta skulle bort og erstattes med et høybed, trodde jeg at jeg var ferdig. Utfordringen var å ale frem småplanter av alle de spennende frøsortene jeg hadde fått hendene i, var imidlertid at jeg etterhvert som småtteriet begynte å vokse, innså at jeg hadde et plassproblem. Og så slo det meg, som lyn fra klar himmel eller muligens som Saulus på vei til Damaskus, at jeg kunne skape mer rom på balkongen min (og ja, det var definitivt en åpenbaring, selv om det ikke var noen Jesus inne i bildet).

Sekkestrien måtte vike, og snart
blomstrer det i høybedet
Jeg er en god stapper. Jeg vet ikke helt når jeg begynte, men jeg tror jeg må ha minst 20 års erfaring på dette tidspunktet, og sannsynligvis fagbrev fra livets knallharde stappeskole. Gi meg et kasse på 5 liter, og jeg skal klare å stappe 8 liter nedi, som en slags menneskelig versjon av søppelbøtta Frank (ikke test meg på dette). Eventuelt er jeg veldig god på tredimensjonal virkelighets-tetris. Uansett hva det er, så er jeg veldig glad i å få plass til ting det ikke er plass til, noe som er supert når man er maksimalist og har begrenset med plass (og som maksimalist har man alltid begrenset med plass, fordi man ekspanderer i takt med plassen).

Men tilbake til det som slo meg: Jeg har en salong på balkongen, bestående av en sofa, to stoler og et bord. Jeg bruker sofaen, kattene bruker stolene. Jeg irriterte meg imidlertid veldig over stolene gjennom mesteparten av forrige sesong fordi det tross alt var forferdelig fullt der ute, og faktum er at kattene mine, uansett hvor glad jeg er i dem, ikke trenger egne stoler. De har allerede lagt beslag på den fancy og uforholdsmessig kostbare stresslessen min, som jeg satt i én gang for fem år siden (den skulle bli lesestol, og er svært komfortabel). Og når de allerede er så bortskjemte, kan de faktisk dele sittemøbel med meg på balkongen. Og så begynte tankene å svirre: skulle jeg snu sofaen? Hva skulle jeg gjøre med stolene? Hvordan kunne jeg best utnytte det frigjorte arealet?  Og litt tegning og tenking senere kunne jeg bestille tre høybed istedenfor det ene. Det var jo kjempesupert, for med nesten 1,3 kvm ekstra til rådighet, burde jeg kanskje få plass til alt jeg har dyrket?

Ja, det skulle man jo tro, men jeg bestilte like godt flere blomster. Hva jeg mener med "flere"? Jo, jeg mener en engelsk rose, to klaseroser, en stilkrose og to like av en bunndekkerose. Mye? Mer! Jeg benyttet samtidig sjansen til å bestille to astilber (en hvit og en fiolettrosa), et løytnantshjerte, en floks, et storkenebb og en georgine (eller "jørgine", som vi sier i vår familie). Pluss at jeg har funnet et gartneri jeg kan bestille masse spennende fuchsiaer fra... Og som en bonus har mange av chiliplantene og alle tomatplantene blitt så store at jeg måtte potte dem om for tredje gang, og flere av dem sneier nå hylleplanet over seg. Dessuten har flere av de små blomstene begynt å bli såpass voksne at de må pottes om snart, jeg har ikke noe sted å gjøre av dem heller, ettersom alle hyllene er fulle... Det er rett og slett utfordrende!
Heldigvis har jeg funnet ut at jeg kan frigjøre rundt en meter med kjøkkenbenk, henge opp plantelys der og flytte de største plantene dit. Man er da løsningsorientert!

Men hva gjør jeg med alt som spirer og gror når det blir tid for utplanting? Nei, altså det er jo en utfordring. Da jeg sådde blomsterfrø, var prinsippet som følger: to frø per brikett og tre briketter av hvert slag. Håpet var at det skulle bli minst en av hver, og at jeg kunne ha litt repetisjon i bedene - da henger jo ting litt bedre sammen. Underveis har jeg vært nødt til å gi opp flere - som den krypende, merkelige fuchsiaen og den nydelige blå akeleien, som absolutt ikke var interesserte i å spire, men med mindre jeg finner på noe ordentlig dumt, tror jeg at jeg kommer til å ha mye spennende å plante ut etterhvert som sommeren nærmer seg. Og blomstene skal jeg naturligvis klare å stappe ned hist og her i høybed og potter. Chiliene og tomatene, derimot... det er en annen historie. Jeg får sannsynligvis adoptert bort noen av dem, men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av en tomatplante jeg ikke aner hvor høy eller omfangsrik blir, eller 7-8 chilibusker. Og dessuten vil de jo klæsje med fargeskjemaet jeg vil ha på balkongen...