fredag 29. april 2022

Ellos' avlatsbrev

Hjelp til selvhjelp er en fin ting, og sjelden er det bedre enn når en bedrift vil hjelpe seg selv ved å grønnvaske samvittigheten sin i sine kunders synder. Det er rett og slett få ting som kan måle seg med en butikk som kritiserer deg som kunde fordi din adferd er en direkte respons på deres tilbud!

Er dette sånn passe vagt? La oss bli konkrete. Jeg handlet nylig hos Ellos. Det er noe jeg gjør av og til, med svært begrenset entusiasme. Ingen entusiasme, faktisk, når jeg tenker etter, men de har fått ganske mye penger av meg oppigjennom årene. De har tross alt klær i store størrelser og de er en nettbutikk, så jeg slipper å forholde meg til butikkansatte som helst skulle ønske at jeg ikke hadde kommet inn døren fordi de (og vedkommende som har bestemt butikkens layout) helst ikke vil ha tykke kunder på besøk. Vi kan jo komme til å bli sultne mens vi leter oss gjennom formløse sekker og klovnekostymer, og spise opp eller skremme bort de slanke og attraktive kundene som har så mye bedre penger enn oss. Men dette handler ikke om mitt liv som tykk, det handler om det lille stykket med silkematt papir Ellos hadde lagt ved (sammen med et tilbud om et forferdelig dyrt privatlån av typen "uetisk og ganske kvalmt") min siste ordre, som skulle hjelpe meg med å bli en bedre forbruker på klesfronten. Og det var her jeg ble en smule vred.

Det er naturligvis bra og riktig at vi som forbrukere tenker over hva vi kjøper og hvordan vi behandler det vi har kjøpt. Ingen burde kjøpe fast fashion. Ingen burde kjøpe plagg de bare har tenkt å bruke én gang. Ingen burde kjøpe mer klær enn de trenger. Alt det der er veldig greit, men det lyder en smule hult om den ansatte i kassen på Zara eller H&M kjefter på Helga og Turid-Laila fordi de kjøper de forferdelige FLDS-/amish-kjolene som er kjempetrendy og som de har avertert for i flere måneder fordi de vil selge flest mulig før folk tar til vettet igjen og slutter å kle seg ut som amerikanske kristenfundamentalister (hvis du som leser dette føler deg truffet, er sikkert kjolen din kjempefin og superkledelig og det er åpenbart ikke deg jeg mener). Ellos, derimot, skjønner ikke hvor dumt dette blir, og kjører på med noen gode råd til deg som kunde. Først har vi think before you act – du skal unngå impulskjøp og ufornuftige kjøp. Et godt råd, i alle fall om man ser bort fra at nettbutikken deres er ment for å få deg til å handle mest mulig, gjerne på impuls. Så kommer do your research, og det er den som virkelig gjorde meg forbanna. Du skal nemlig ikke bestille flere størrelser for å prøve hjemme, for du er ikke i en fysisk butikk med et prøverom, og du skal tydeligvis kunne unngå å kjøpe feil størrelse ved å lese størrelsesguider. Skjønner du vel.

Og kjære Ellos. La meg fortelle dere noen ting dere som klesbutikk burde vite veldig godt: 

  1. Størrelse 40 i ett merke er ikke nødvendigvis størrelse 40 i et annet merke
  2. Størrelse 40 er ikke nødvendigvis det samme innad i samme merke
  3. Passform kan være veldig vanskelig å avgjøre basert på et bilde av en person med en helt annen størrelse og fasong enn deg, uansett om du er tykk eller tynn
  4. Denne magiske størrelsesguiden deres tar utgangspunkt i at alle kvinner er timeglassformede. Det er vi ikke, og det er dermed fullt mulig å ende opp med å være smurt utover tre forskjellige størrelser. Ifølge guiden deres er jeg 3-4 størrelser større enn noen av klærne jeg har og bruker skulle tilsi
Med utgangspunkt i dette er det ofte vill gjetning når man skal bestille klær på nett, med mindre det er et merke man kjenner godt, et veldig "tilgivende" snitt og materiale, eller man safer en størrelse oppover. Og det er jo faktisk mye vanskeligere å vurdere om et plagg passer når man ser det på nett enn når man står i butikken og holder det opp foran seg. Og la oss ikke glemme at Ellos faktisk tar seg betalt for å i det hele tatt håndtere returer, så det er neppe folk som bestiller ekstra størrelser for å være morsomme. Og hva er egentlig best/verst? At kunden bestiller tre forskjellige plagg, to i to forskjellige størrelser, returnerer de to størrelsene som var feil og det tredje plagget som så helt gyselig ut i virkeligheten (og betaler 59 kr for å få lov til det), eller at kunden bestiller i én størrelse, sender tilbake hele ordren og må legge inn en ny ordre på de to produktene i det som viser seg å være riktig størrelse? Det lønner seg ikke for kunden, og selv om kunden skulle treffe på størrelsene og bare sende tilbake det gyselige plagget, så er det ikke der skoen trykker når det er snakk om å redde jorda fra å bli kokt.

Neste morsomme tips er at du skal care for your wear, altså at du, når det kommer til klær, skal dampe, lufte, reparere og vaske klærne dine med et godt vaskemiddel. Jeg har to ankepunkter mot dette, og dette kommer fra en person som bruker klærne sine til de går i stykker, og vanligvis pensjonerer dem til "hjemmeklær" når de ikke lenger er presentable. Ellos, dere selger for mye klær i dårlig kvalitet til å gi dette tipset, og dere selger for mye klær som kommer til å flasse mikroplast ved hver vask. Og la oss ikke glemme alle de ytterjakkene jeg har kjøpt hos dere oppigjennom årene som faktisk ikke kan vaskes. De tåler kun rens, og ifølge Internett koster en tur til renseriet omtrent en halv jakke. Det er godt jeg ikke søler så mye på meg ikledd yttertøy. Nå ser det heldigvis ut til at kvaliteten har bedret seg noe og at konseptet maskinvask har blitt introdusert for innkjøperne deres, så det er veldig fint, men igjen, det lyder noe hult.

Den neste fikk meg faktisk til å le høyt, for under let it go oppfordres du til å gi bort det du ikke trenger til gjenbruksbutikker som visstnok ofte blir overlykkelige for ethvert bidrag. At disse butikkene renner over av klær, og at det som antageligvis er minst attraktivt for både dem og bruktkundene er fjorårets fast fashion, se det er det ikke så farlig med. Send samvittigheten din på renseri, du, og lytt til disse dumme løgnene.

Det siste tipset er å ha klesbyttedag med venner. Jeg lurer litt på hvem disse menneskene er som har en hel gjeng med venner som alle har samme smak, samme kroppsfasong og samme størrelse – kjøper man dem på butikken? Må man følge en størrelsesguide, og er den mer pålitelig enn Ellos' egen? Det er naturligvis et supert konsept, det er meg bare så fullstendig fremmed – litt som å bli oppfordret til å arrangere en fest for mine 100 nærmeste venner. Det noe ironiske er jo at det mest matnyttige tipset hva gjelder å skille seg fra klær man har gått lei (eller som ikke passer mer), vel strengt tatt er å legge dem ut for salg eller gi dem bort på Finn, Tise eller Facebook Marketplace. Men det var det tydeligvis ikke plass til på denne lille biten med papir, hvis bakside lover deg 20 % rabatt på neste kjøp (utenom en liste over merkevarer som ikke omfattes som er like lang som et vondt år), sånn at du skal føle deg fristet til å handle mer. Så kan heller du som kunde sitte der med den dårlige samvittigheten for miljøpåvirkningen, Ellos selv står bare på sidelinjen med glorien på snei.

Heldigvis frister Ellos generelt like mye som en munnfull stangselleri. 

mandag 28. februar 2022

Ute var det sol

 Det går mot vår, og jeg vurderer å omfavne årstidsskiftet. Noen vil kanskje påstå at jeg allerede har gjort det, ettersom jeg nylig var utendørs i en kortermet sommerkjole med bare legger og småsko, men det handler vel strengt tatt mer om min iboende aversjon mot å bruke tid på å skifte før jeg går ut døra. Latskap er en forbanna dyd.

Jeg må snart begynne å legge konkrete planer for hva jeg skal gjøre med alle frøene jeg ikke skulle kjøpe, men som jeg kjøpte likevel. Jeg må konvertere vintergarderoben til en vårgarderobe, og jeg må forberede meg på at det blir sol. 

Solen får meg alltid til å tenke på syfilis. Det skyldes utelukkende Gjengangere og "Ser du solen, mor?", og så blir jeg sint på pastor Manders. Igjen. Det er enkelte litterære karakterer som klarer å gjøre meg eitrende forbanna, flere år etter at jeg møtte på dem i en bok. Manders og Baby Kochamma fra The God of Small Things troner øverst og burde tatt seg en bolle, begge to. Men selv om solen og syfilis liksom henger sammen, så henger solen også sammen med andre ting. Som kreft og solbrun hud. Jeg vil ikke ha noen av delene (men definitivt heller solbrun hud enn kreft), så da kreves det solkrem, men når du egentlig ikke har vært ute på to år, er all solkremen din utgått på dato for lengst. Det positive med all innetiden er at jeg nå begynner å nærme meg et punkt hvor jeg faktisk blir gjennomsiktig. Tre opphold på Ahus har lært meg at jeg har veldig reserverte blodårer som ikke er særlig samarbeidsvillige når velmenende sykepleiere enten ville forsyne seg av blodet mitt eller stikke en slange inn i en åre for å gi meg diverse spennende blandinger i væskeform. Man skulle jo tro at jeg i det minste hjalp litt til ved å være så blek som jeg er, men neida! Stikk alt dere vil, alt jeg har er lureårer! Eller er det lurevener? 

Ikke vet jeg. Jeg vet at PVK er et perifert venekateter, så da må det vel være venene som er så sjenerte? Pleierne som har satt vaksiner på meg under pandemien har tydeligvis operert ut fra en antagelse om at alle har sprøytevegring, så alle ble, til min store frustrasjon, satt fra en slik vinkel at jeg ikke kunne se hva som skjedde. Jeg synes nemlig det er kjempemoro å se en kanyle bli stukket inn, uten at jeg helt kan forklare hva appellen er. Muligens er det så enkelt som at det føles rart at det å få et metallrør stukket gjennom huden ikke gjør vondt? Sånn sett har det vært veldig fint å få være nålepute på sykehuset, og jeg er rimelig sikker på at jeg siden slutten av november har blitt stukket flere ganger enn i løpet av de 33 foregående årene til sammen. Med årer som mine er jeg glad jeg ikke synes sprøyter er skumle! 

Uten at jeg skal gå inn på detaljer, så har ikke helsen min og jeg vært så gode venner det siste halvåret. Kanskje ikke de siste to årene, om jeg skal være ærlig, men siden slutten av juli har det jevnt over vært lite moro å være meg. En konsekvens av det har vært at jeg har fått gjort fryktelig lite fornuftig, og egentlig ikke så voldsomt mye ufornuftig heller. Det har vært mye apatisk stirring ut i luften fordi det har vært tomt for energi, eksepsjonelt mye stillesitting og en overdøvende mangel på tiltakslyst. Nå føles det imidlertid som om det går mot lysere tider – kroppen friskner tilsynelatende til og energinivået begynner å ta seg opp, så jeg har begynt å rydde. Naturligvis velger jeg da å rydde i det som ikke synes, så nå har jeg kastet klær, sko og gammel kosmetikk, som jo er vel og bra, men det har ikke blitt noe mer ryddig av den grunn, med mindre man åpner en skuff som før rommet noen flasker utgått solkrem, eller kanskje klatrer opp på gardintrappa på soverommet og ser at det er et par skoesker mindre oppå klesskapet.

Klesskapet mitt og jeg har forøvrig også vært gjennom noen runder i forbindelse med turene til Ahus, for det krever tross alt en noe særegen garderobe å være innlagt. Spesielt når du er oppsatt med en såpass rotund figur som meg, for da får du ikke plass i sykehusets pysj (jeg hørte rykter fra en medpasient om noen myteomspunne nattskjorter som faktisk var romslige, men dem var det visst så godt som umulig å slå klørne i). For min del var det egentlig like greit, for selv om jeg er veldig klar over at sykehusopphold ikke er konkurranser i å se mest mulig fresh ut, så er man da såpass godt oppdratt at man er programforpliktet til å forsøke å se ut som folk dersom det er gjennomførbart. For min del betyr det strømpebukser og kjole, men det er åpenbart ikke forenlig med sykehusopphold. Noe resignert har jeg derfor vært nødt til å akseptere å gå kledd i kosebukse og diverse topper innenfor kategorien "kort erme eller så løstsittende erme at det er enkelt å legge til rette for blodprøvetaking og blodtrykksmåling", en kategori jeg aldri har tenkt på når jeg har kjøpt klær. 

Jeg vet naturligvis at det er folk der ute som er uenige med meg, men jeg mener no engang at det bør være straffbart å gå i joggebukse (eller lignende) utendørs dersom man ikke er syk eller tilhører en annen kategori mennesker som er fritatt fra en del av samfunnets uskrevne regler, og selv om jeg definitivt tilhørte kategorien "syk" (det er jo tross alt en forutsetning for å bli tildelt en sykehusseng), så var jeg ikke syk nok til at ikke verdigheten min fikk seg en knekk. Det handler for ordens skyld ikke om forfengelighet, men om respekt for folk rundt meg. I min bok (som jeg nok har arvet etter mamma) handler det å se ut som folk mest om å vise respekt ved å følge regler. O fremmede, jeg respekterer deg og samfunnet du er en del av tilstrekkelig til at jeg dro en børste gjennom håret i dag og tok på meg øredobber. Noe sånt. Jeg er ikke helt sikker på hva dette sier om meg, men jeg velger å tolke det som at jeg a) ønsket å vise sykepleierne og legene respekt ved å se ut som folk og b) ikke var mentalt innstilt på å være syk. Sistnevnte kan muligens settes i sammenheng med min tendens til å insistere på at jeg er helt frisk dersom jeg klarer å stå oppreist og ikke fyser på smertestillende.

Men det går fremover, og det går mot vår. Frø jeg har kjøpt for mange av skal i jorda jeg ennå ikke har kjøpt, ullskjørt og vintersko skal vike til fordel for kjoler og lette støvletter når jeg skal ut og flanere og huden skal snart beskyttes med solfaktor. Og snart, snart, blir det ekkelt og varmt igjen.

søndag 23. januar 2022

Fryserdrømmen

Jeg er forelsket. Det har jeg vært siden november, og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at dette er ekte kjærlighet. Jeg har fått meg fryser.

Jeg hadde teknisk sett fryser før også, i form av tre små skuffer nederst i kombiskapet mitt, men de rommer ikke mye. Ikke bare er det totale volumet beskjedent, det er umulig å fryse ned noe som helst med et visst volum. Jeg mener ikke at jeg hadde forventet å kunne fryse ned en halv lammeskrott, altså, men en vanlig frossenpizza hadde jo vært fint å kunne ha i bakhånd. Istedenfor har jeg i seks år tatt til takke med å i teorien ha plass til én liten porsjonspizza. I praksis hadde jeg aldri plass fordi fryseren var for full. 

Og man får fort full fryser når man kan krysse av for at man er "enslig" og "sparsommelig", for det er dyrt å være alene. Skal du kjøpe kyllingbryst? Da gir de minste pakkene høyest kilopris. La oss ta et eksempel fra Meny, ettersom de har prisene sine på nett.

Hele kyllingfileter fra Kyllinggården finnes i disse størrelsene:

  • 400 g (187,25 kr/kg) 
  • 650 g (178,46 kr/kg) 
  • 950 g (165,93 kr/kg) 
  • 1400 g (132,14 kr/kg)
Det er to fileter i den minste pakken, så da kan vi anslå at det er syv i den største. Om jeg spiser  halvannen kyllingfilet à 200 g per uke, og har mulighet til å konsekvent kjøpe den største pakken og fryse ned overskuddet, sparer jeg nesten 900 kr per år, bare på kyllingfilet. Det er ganske mye penger på bare én proteinkilde. Det er faktisk så mye at jeg på to år vil ha tjent inn det jeg brukte på fryseren.

La oss legge til at det dessuten er en hel del ting man gjerne ikke får kjøpt i mindre kvanta, som pølsebrød og hamburgerbrød. Det er sikkert fint med 6-8 pølsebrød når man er flere, men om jeg spiser to pølser til middag en dag, har jeg i beste fall en eller to pølser og fire pølsebrød til overs, og de må i fryseren, for jeg vil virkelig ikke spise pølser til middag tre dager i uka. 

Dette er forklaringen på mitt fryserproblem, og selv om jeg har levd greit med det, har savnet etter en fryseboks vært stort. Og i høst fikk jeg endelig skaffet meg en liten, rimelig fryser. 
Timingen var dessuten perfekt, for jeg hadde nettopp begynt å handle (for mye) via REKO, og der selges veldig mye i et volum som de tre små skuffene mine ikke kunne takle. Det var ikke realistisk for meg å kjøpe en hel indrefilet på tilbud og skjære den opp i skiver sånn at jeg hadde nydelig biff med en god kilopris i mange uker fremover, men nå blir det andre boller!

Jeg har rett og slett ikke ord for hvor lykkelig fryseren gjør meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter en noe overraskende innleggelse i slutten av november, og tilbragte flere uker ute av stand til å stå oppreist i mer enn noen minutter, var det en real velsignelse å kunne ha pizza og rundstykker i fryseren. Jeg kunne kjøpe en hel entrecôte av elg til 300 kr/kg, dele den opp i 11 små biffer, og skaffe meg like mange søndagsmiddager til under 40 kr/stk. Jeg kunne spleise med moren min på en pakke med 9 singelpakkede kyllingbryst med skinn fra Norges første dyrevermerkede kyllingprodusent. Jeg kunne kjøpe hel and på tilbud hos Meny og fryse den ned til jeg skulle få lyst til å helsteke den. Og jeg kan ha fisk, aspargesbønner og halvstekte rundstykker i bakhånd, kjøpt på tilbud. 

Kort sagt: fryseren har gitt meg muligheten til å kjøpe bedre mat billigere, og til å spise mer variert. Og jeg har omsider mulighet til å bake (når nå enn den lysten kommer over meg igjen) og fryse ned boller, horn, pizzasnurrer eller noe annet godt. Dessuten blir det enklere å fryse ned nyinnkjøpt mel for å være sikker på at eventuelle ubudne gjester ikke overlever.

Er det rart jeg er forelsket?

mandag 3. januar 2022

Den hvite julen og polfareren

 Jeg er overbevist om at jeg har et veldig sunt forhold til alkohol. Jeg holder meg nemlig langt unna. Eller, jeg gjør vel egentlig ikke det, for jeg elsker å handle på polet, men jeg rører ikke alkohol selv. Jeg husker at jeg ved noen anledninger forsøkte å bestille sprit mens jeg var ute på restaurant med familien som barn, men lenge før det ble aktuelt for mine jevnaldrende å begynne å drikke, hadde jeg bestemt meg for å avstå fra alkohol. Gjennom årene har grunnene til å holde seg unna bare blitt flere, og selv om jeg i godt voksen alder har smakt på øl (æsj), så har jeg absolutt ingen planer om å gjøre en vane av det.

Jeg mener at alkohol, ettersom så mange ikke klarer å håndtere det på en fornuftig måte, er et onde, og jeg ønsker slik sett hele rusmiddelet dit pepperen gror. Jeg har aldri forstått hvordan godt voksne mennesker kan gå aktivt inn for å miste kontrollen, og noe av det tristeste jeg har opplevd, var å skulle delta i en middag der vertinnens niåring, som skulle overnatte hos en venninne, kom bort til meg og spurte om jeg kunne forhindre at moren drakk for mye denne kvelden. Ingen barn skal ha det sånn.

Selv har jeg vært heldig og vokst opp i et hjem og en familie med et fornuftig alkoholkonsum. Fyll har ikke hatt noen plass hos oss, og alkohol har aldri vært drukket for å gi rus, bare for smakens og hyggens skyld. Derfor synes jeg det er litt trist at det hvert år må kjøres kampanjer om hvit jul. På den ene siden forstår jeg ikke hva folk driver med som tydeligvis tyller innpå og ødelegger feiringen for ungene sine. På den andre synes jeg det blir litt håpløst at voksne folk som har kommet i skade for å ha barn i familien skal fratas muligheten til å ta seg en akevitt når julen ringes inn og drikke en øl til juleribba. 

Mmmoderasjon ... smak på ordet! Behersker du ikke moderasjon, ja, så får du ligge unna både juleøl og juleakevitt. Ja, da bør du vel strengt tatt tørrlegge deg permanent. Men om du er en ansvarlig voksen, så må du da vel for svarte svingende kunne kombinere det å holde deg nogenlunde likevektig med å nyte godt drikke? 

For meg fremstår det som sunt at barn blir eksponert for alkohol som et nytelsesmiddel - ikke at de tar del i det, men at de forstår alkoholens plass i livet til voksne som velger å bruke det. At alkohol er noe man kan hygge seg med - voksenbrus, i praksis, heller enn at det er nøkkelen til fyll, fanteri og uønskede graviditeter. Kanhende er det nøkkelen til et sunt alkoholkonsum i voksen alder? Jeg tror ikke det er noen store sannheter som skjuler seg i vinen, men kanskje er det å avdramatisere alkohol, og behandle det på samme måte som bilkjøring og valgdeltagelse, veien å gå? Ingen kommer til å tvinge deg til å ta lappen eller stemme, og om du har tenkt å kjøre idiot eller stemme på Lysglimt, så bør du, på lik linje med om du har tenkt å ha et problematisk alkoholkonsum, avstå fra rettigheten du har blitt innrømmet fordi du er voksen. Og la oss ta denne parallellen litt lengre. Om du er fullstendig ubrukelig som foresatt for et barn - noe en del dessverre er, så kan det jo tenkes at du synes det er rasende festlig å skryte til lille Kevin om at du har stemt på Donald Duck ved hvert valg siden du ble 18. Eller kanskje du liker å kjøre i 160 km/t med Kevin på fanget, og Kevin tenker at dette er storartet, for det går fort og pappa er glad og en dag skal han selv få lappen og kjøre like fort, men alle som er nogenlunde oppegående i hodet vil tenke at Barnevernet bør ta seg et alvorsord med Kevins pappa. Men det er jo ikke sånn flesteparten oppfører seg. Normale, nogenlunde velfungerende voksenpersoner som gjør sin borgerplikt på valgdagen, forteller barna at dette er en viktig ting man gjør når man er voksen, at man overholder fartsgrensene og kjører etter forholdene. Burde det ikke da være naturlig å drikke med måte og fortelle barna at voksne smaksløker ofte liker andre ting enn barns smaksløker, og at voksenbrus påvirker kroppen på en annen måte enn Fanta, og at man derfor må være forsiktig med hvor mye man får i seg?

Når jeg av og til kommer over diskusjoner om alkohol vs avhold i sosiale medier - eller alkohol vs. alkoholfrie alternativer, så er det besynderlig mange som i en eller annen form påstår det følgende:

  1. Det er  krenkende at noen velger å ikke drikke. De er mindreverdige mennesker, de vet ikke hvordan man har det gøy og de ødelegger for alle andre.
  2. Det er meningsløst med alkoholfrie alternativer til sprit fordi sprit smaker vondt og skal bare drikkes for å få mest mulig promille med lavest mulig væskeinntak.
Og dette gjør meg litt trist. For det første er det litt ugreit å bli fortalt at man er et søppelmenneske fordi man avstår fra å ruse seg, selv om påstanden får litt mindre slagstyrke når den fremsies av et åpenbart søppelmenneske. For det andre føler jeg ikke at jeg ødelegger for alle andre - jeg går tross alt ikke rundt og forteller brisne mennesker at de bør gå over til å drikke vann, selv om jeg ofte skulle ønske at de tenkte tanken selv. Det er nemlig litt kjedelig å være i festlig lag med folk som drikker mye, for når de begynner å få det VELDIG gøy, blir de betydelig mindre morsomme å være sammen med. De mister evnen til å føre intelligente samtaler, de mister evnen til å fokusere, og de begynner å søle og grise. Kort sagt begynner de å oppføre seg som den typen barn ingen andre enn foreldrene liker. Det er litt mindre snørr involvert, men de er like klissete og seige, og de husker svært lite dagen derpå. 

Og så var det dette med drikking for promillens del. Alkoholfri "alkohol" er ikke noe som appellerer til meg, ettersom jeg synes det meste av polvarer lukter død og fordervelse, men jeg ser jo at disse produktene har et veldig positivt potensial i den forstand at de kan gjøre det lettere å delta i "alkoholkultur" for folk som av ulike grunner ikke skal eller bør drikke, som gravide eller folk med alkoholproblemer, samtidig som de gjør det mulig å nyte "voksenbrus" uten rus og uten en kjip dagen derpå. Burde ikke det være kjempepositivt for alle at den muligheten er der?

Nå skal jeg ingenlunde påstå at alle alkohol-likere kommer med påstandene jeg har parafrasert her - jeg har i voksen alder aldri opplevd negative reaksjoner fra venner eller kjente for valget jeg har tatt, selv om ganske mye spøking om å skjenke meg har gjort meg veldig var på å ta imot drikke fra folk jeg i utgangspunktet stoler på, men som kanskje vil kunne forsøke å være "morsomme", eller som er nysgjerrige på hvordan Renate uten hemninger er. 
Men jeg synes det er trist at kommentarfeltnissene er der ute, og at de tydeligvis er mange nok til at de dukker opp i grupper som ikke har noe som helst med alkohol, festing eller rus å gjøre. Og jeg synes det er trist at det ikke er noen alkoholdrikkere i disse gruppene som tar oss avholdsfolk i forsvar. Det er nemlig ganske vanskelig å forsvare seg selv mot påstander om at man er en grinete partypooper som aldri har blitt voksen.

Er det noe jeg ønsker meg for barn fra nord til sør, så er det ikke en hvit jul, men et moderat år. Det hjelper ikke at Håkon og Kristin feiret jul med barna uten akevitt i 2021 hvis Kristin har høylytte venninnefester med i overkant mye cava hver fjortende dag gjennom hele 2022, og barna merker at mamma er anderledes og rar og sier merkelige ting, eller hvis Håkon er litt for glad i å ta seg en øl med gutta en gang i blant når "en øl" er flere og får følge av flere shots og "en gang i blant" er minst en gang i måneden, og barna våkner av at han kommer sjanglende inn døra og vet at det betyr at pappa kommer til å ligge på sofaen mesteparten av neste dag.

lørdag 11. desember 2021

Måtte masken falle

 Det er viktig å ha noe å glede seg til, og jeg er flink til å glede meg. Jeg setter hele tiden små mål som jeg kan glede meg til. Når jeg står opp, gleder jeg meg til frokost. Etter lunsj gleder jeg meg til arbeidsdagen er over. Utover kvelden gleder jeg meg til å legge meg. Fra mandag til torsdag gleder jeg meg til fredag, og på fredag begynner jeg å glede meg til mandag. 25. desember begynner jeg å glede meg til advent, og fra 1. desember begynner jeg å glede meg til jul. Og sånn går no dagan. De siste ukene har jeg imidlertid fått et nytt punkt på kalenderen å glede meg til: Jeg gleder meg til Maskorama er over.

I fjor gjorde jeg ikke noe forsøk på å få med meg noe som helst av dette merkelige konseptet, jeg bare konkluderte med at det virket teit, oppkonstruert og meningsløst, og ignorerte det etter beste evne - noe som var vanskelig, ettersom NRK frenetisk pushet stoff relatert til det. I år fikk jeg imidlertid for meg at jeg kanskje ville forstå appellen dersom jeg ga programmet en sjanse. Det viste seg å være feil. For det er mye å mislike ved Maskorama. Først og fremst innpakningen. Jeg kan definitivt se at kostymene er imponerende og kreative. Men for meg er dette litt som med maleriene til Munch: jeg kan anerkjenne at det er kunst og samtidig synes det er fryktelig stygt. Og da jeg så Nøkken, Frosken og de andre vanskapningene entre scenen under den første episoden, vekket det lite annet enn avsky. Tilgjorte stemmer gjorde ikke saken noe bedre, og før vi var halvveis, begynte jeg å lure på om det var noe jeg kunne gjøre for å sikre at alle røk ut i første episode.

Omtrent samtidig begynte jeg å lure på hvem målgruppen for dette programmet egentlig var. Som barn tror man jo at verden er skapt for en selv, og jeg husker at jeg en periode var dypt frustrert over at Dansebandjukebox og Norge rundt var ting som eksisterte, for hvem i helvete kunne se på noen av delene uten å bli tappet for livsvilje? Men så skjønte jeg at rikskringkasterens formål er å lage noe for alle, og at noen faktisk har stor glede av programmene som ikke treffer meg, og at jeg kan velge å se på noe annet. Så var det dette som var greia med Maskorama også? Var det egentlig barne-TV?

Akkurat det er jeg faktisk ikke helt sikker på ennå. Det er visstnok en seermagnet, som det vel kan bli dersom alle småbarnsfamilier ser på, men NRK pleier jo ikke å satse stort på barne-TV midt på lørdagskvelden? Familievennlige programmer, javisst, men en sjarmløs og paljettbefengt krysning av MGP og Sesam stasjon? Nei, det rimer ikke. Likevel klarer jeg ikke å forstå at noen over 10 år kan finne dette underholdende. Jeg mener altså ikke at folk over 10 år som elsker Maskorama nødvendigvis henger igjen rent kognitivt, det er bare det at jeg ikke klarer å sette meg inn i deres sted.

For hvorfor skal jeg engasjere meg i disse figurene?

Nå skal det nevnes at jeg ikke har konkurranseinstinkt, hverken for min egen del eller overført til utøvere. Reality fenger meg ikke, kjendiser fenger meg ikke. Det skal med andre ord et rivende godt konsept til før "konkurranse med kjendisdeltagere" treffer (Kongen befaler er et hederlig unntak som reddes av kombinasjonen godt konsept + Atle Antonsen. ALT blir bedre med Atle), og da er det i grunnen likegyldig om deltagerne er kjendiser eller ikke. Skal jeg gidde å se noen stå på en scene og synge, må det faktisk være gode sangere og gode sanger, og det blir åpenbart ganske vanskelig å få til med en random samling av "kjendiser" der noen faktisk er sangere mens de fleste er kjent for noe helt annet (med dertil varierende vokalprestasjoner), og der samtlige påvirkes negativt av at de synger inni et slags telt og har som mål å maskere hvem de er. Hadde det vært vanlige mennesker som skulle forsøke å slå gjennom med sine fantastiske stemmer, eller til og med kjendiser som ikke egentlig kunne synge, men som skulle lære det og konkurrere mot hverandre, så hadde jeg skjønt det, selv om jeg ikke ville vært interessert. Jeg hadde til og med kanskje skjønt det dersom alle deltagerne var profesjonelle artister som skulle kamuflere sine vokale særegenheter og samtidig synge sokkene av de andre mens de var gjemt bak masker. Men dette?

Nei, dette skjønner jeg meg ikke på. For meg fremstår det bare som veldig mye av alt, i et forsøk på å skjule hvor uendelig tomt det hele er. Det føles som om noen satt i et planleggingsmøte og ble enige om at de hadde 5 punkter der de måtte score 90 % for at det skulle bli bra, for så, fordi utvalget tilgjengelige relevante, folkekjære og kompetente celebriteter tross alt ikke er så stort i vårt lille land, å bestemme seg for at et gjennomsnitt på 30 % var godt nok. "Vi legger til et "fagpanel" bestående av tre  tilfeldige "kjendiser", da veier det opp for alle de andre manglene," foreslo en fyr med sånn moderne hitlerungdomsveis, rutete skjorte og midlertidig stilling. Og sånn ble det.

 Inntrykket av at NRK forsøker å maskere Maskoramas uendelige tomhet, forsterkes hos meg av NRKs ekstreme behov for å eksponere serien, slik at forsiden deres mesteparten av tiden er 40 % sjakk, 50 % Maskorama og 10 % nyheter. Det er intervjuer med folk som var inni drakter, folk som muligens er inni drakter og med folk som liker å snakke om hvem de tror er inni draktene. Hvis vi roper høyt nok, kan vi kanskje skape nok oppstyr til at ingen ser bak masken?

Så ja, jeg gleder meg til at det skal være over. Jeg gleder meg til den siste saken om Maskorama har blitt publisert og dyttet ned i artikkelarkivet hos NRK. Nesten like mye som jeg gledet meg til å komme hjem fra Ahus etter at romkameraten min hadde sett en episode på den satans TV-en uten headset som hver seng av en eller annen mystisk grunn er utstyrt med, for tredje gang på under 24 timer, og jeg hadde vært nødt til å lide meg gjennom en litt forpustet utgave av "This is me", som jo egentlig er en helt adekvat sang, like mange ganger.


Good riddance, som det heter på godt norsk.