mandag 17. desember 2012

Sanger og tryner

Vinduet i øverste etasje har
to lysballer og en adventstake i seg.
Til sammen utgjør de en sur munn.
Jeg har lært meg teksten til "Jerusalem". Jahn Teigen synger den på juleplaten "Lys", så for meg er det en julesang. Selv om den ikke har så mye med jul å gjøre, og selv om den egentlig bare er et tonesatt dikt.
Jeg har stor glede av å synge "(bring me my) bow of burning gold", delvis fordi det er allitterasjon, og delvis fordi jeg tidligere har slitt litt med å få riktig rekkefølge på krigsutrustningen. Men nå sitter den, og sammen med "Molly Malone", "Danny Boy", "On my Own" og "Priest" (sistnevnte en klassiker om en pedofil prest fra Stephen Lynch) utgjør den sangene-jeg-ikke-trodde-jeg-ville-klare-å-lære-meg-men-lærte-ganske-fort-likevel. Yay!

Jeg lagde en illustrasjon av marsipan

genseren jeg hadde slengt fra meg
hadde fått ansikt her om dagen
Aspiks bur har skiftet eier, og pengene skal brukes på Adinas ultralyd. Jeg ser på det som en slags gest fra hamsterstorebroren hennes.

Ellers har det vært en ganske begivenhetrik uke: Adina og Pyotr har paret, Pyotr har markert på sofaen min, vi har laget krumkaker med gammeldags jern, brente mandler og marsipan og jeg har bakt det vi i familien kaller amerikanske cookies, men som har minimalt til felles med alle sine navnebrødre.

Jeg har sett ferdig alle vlogbrothers-videoene fra 2007, noe som utgjør 257 snutter, og begynt på år 2008 fordi jeg vil føle meg som en ekte nerdfighter, og fordi jeg liker å skaffe til veie informasjon. Og fordi jeg liker å flire.

Dessuten er bokhyllene mine fulle. IGJEN!

Men til tross for at det skjer ganske mye, og til tross for at jeg tilbringer en del tid på jobb og på å gjøre fornuftige ting, føler jeg at jeg får slappet av, og det er veldig deilig - fem års studier tar på, og med mye jobbing både ved siden av studiene og i feriene, har jeg hatt lite tid til å slappe ordentlig av, uten å føle at jeg burde gjort ørten andre ting.


Hvis du ikke så hele ansiktet,
så det altså slik ut

tirsdag 11. desember 2012

Jeg er ikke død, nei, jeg lever ennu!

Digresjonsbloggen er ikke død, den har bare sovet ganske tungt de siste ukene. Vi kan kalle det en liten masterdvale. Jeg har nemlig mestret å skrive 100 sider om grev Dracula og noen av hans arvtagere (og deres mennesker), og da sommerferien gikk mot slutten var jeg nødt til å innse at alt annet måtte få en pause for at oppgaven skulle bli ferdig i tide. Minimalt med tid ble tilbragt på jobb og jeg var sjarmerende asosial og fokusert så lenge det varte. Adspredelsene jeg tillot meg besto i hovedsak av noen omganger med kabal og en daglig dose med Good Mythical Morning. Det fungerte overraskende bra, men jeg skulle ønske jeg hadde et år til og 200 flere sider til disposisjon for å fått oppgaven til å bli slik jeg hadde ønsket.

Da oppgaven var ferdigskrevet ble katten Adina stilt ut noen ganger, og oppnådde tittelen Champion, hvilket vil si at jeg i offisielle sammenhenger (og når jeg ellers måtte føle for det) slenger på et CH foran hennes fulle navn. For en som har drømt om championat siden hun fikk hund i 2001, var det ganske stort, og kombinert med innvilgelsen av stamnavn (som har vært en drøm omtrent like lenge), har det vært en begivenhetsrik høst.
Pyotr er en stilig fyr!
For øyeblikket bor Pyotr (GIC Pyotr av Buerlia (N) ) hos oss, og han og Adina skal liksom lage kattunger. Etter dag 2 har interessen fra Pyotr vært laber, så i all hovedsak består forholdet deres i at Adina gråter og Pyotr ligger under sofaen og titter på henne. Men han er en fabelaktig flott hannkatt, så det er uansett koselig å ha ham her. Går alt som det skal, blir det familieforøkelse i februar, og oppdrettet NO*Keimilio's får sitt første kull.


Hvis noen fremdeles er i tvil: ja, jeg er blitt gal kattedame. Jeg skjønner ikke hva som skal være så galt med det, egentlig - å engasjere seg i dyr er jo positivt, og å sørge for å avle frem sunne og friske eksemplarer av en art har jo vært viktig for utviklingen av både tamhøns, kveg og hester, og uten hundeavl ville vi neppe hatt dyktige politi- eller førerhunder. Dessuten er kattefolk ganske hyggelige, og man blir harmonisk av å ha katt.

Apropos katt: jeg har skaffet meg en plakat.
Adina bruker poter og hale på kreative måter
Det er ganske stort, faktisk. Min plakathistorie omfatter en Titanic-plakat i A3-format, noen hestegreier (tror jeg - kan ikke huske å ha hatt dem på veggen), en valpeplakat jeg tror jeg kjøpte fordi de andre halvstore barna hadde plakater, en stor plansje over norrøne guder og en rimelig stor plakat med bilde av Rosettasteinen.
Men nå er jeg altså tilbake som plakatinnehaver! I en rull i en bokhylle ligger min nyeste skatt som neppe blir rammet inn (for den skal IKKE tapes fast på en vegg) før jeg flytter. "Thomas Edison's Nightmare" er tittelen, og originalen er tegnet av The Oatmeal. Motivet er, hold dere fast, Thomas Edison med en lyspære stikkende ut av baken. Han jages av Nikola Tesla som sitter på ryggen til en gigantisk grå katt, og over ham flyr en flokk duer. I bakgrunnen ligger Wardenclyffe, Teslas forskningssenter som aldri ble fullt realisert på grunn av sviktende finansiering og tiltalende galskap i det geniale sinnet.

Og katten på plakaten er grå! Yay!

Men nå tror jeg det har vært nok kattesnakk for idag.

La oss heller fokusere på at det er 10 dager siden jeg skulle fått Dracula i posten. Det at jeg allerede har seks andre utgaver betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke må ha denne syvende varianten, som kommer fra The Folio Society (forlag som gir ut kvalitetsutgaver av kjente verk. Deres Limited Edition-utgaver er av en spesielt høy kvalitet, utgis i et svært lite opplag og koster deg både skjorta, huset og sjelen. Heldigvis er ikke Dracula blant disse - den var bare utgått og vanskelig å oppdrive). Jeg er en stor tilhenger av pene bøker med ordentlig papir og innbinding som faktisk holder. Jeg vil at bøkene mine skal være hele og pene, og ordentlig innbinding hjelper meg med å oppnå dette. En annen sak er selvfølgelig at jeg får frysninger av eselører eller radbrekking av permer. Gjør noe slikt mot en av mine bøker, og jeg vil forbanne deg og dine etterkommere i minst ti slektsledd! Er ti det eneste tallordet som skrives med like mange bokstaver som sifre?

Men mishandlede og skjendede bøker er virkelig fælt, og det var ikke akkurat jubel i luften da jeg oppdaget at merkelappene jeg hadde brukt som bokmerker i Criminal Man av Cesare Lombroso, og som var beregnet på bøker, sugde seg godt fast i sidene og ikke lot seg fjerne uten å skade papiret... Jeg ble virkelig vred, men visste ikke helt hvem jeg skulle skylde på, så jeg løste problemet med å kjøpe bedre lapper hos Clas Ohlson, ved å drive litt aktiv fortrengning og ved å drømme om ringpermer.

Og helt avslutningsvis: jeg har tegnet Peters primat. Det er faktisk ikke ment som en fornærmelse av katolisismen, selv om det muligens kan tolkes slik. Neida, Peters primat er, om jeg husker rett, katolisismens syn på at Peter (og alle paver etter ham) står i en særstilling blant kirkeledere (primus inter pares, på en måte). Da jeg skrev en kvalifiseringsoppgave om investiturstriden for noen år siden, var jeg stadig borte i dette primatet, men aldri i bøyd form, så jeg så alltid for meg en primat som tilhørte Peter... Primat er forøvrig et av få ord (noen andre er ark og lem) som er homonymer med ulikt genus, slik at de bare er homonymer i ubestemt entall.

lørdag 29. september 2012

Konfekttraumer

Jeg bestemte meg for å ta en pause fra Encyclopedia of Death and Dying og fortelle dere der ute litt om mitt forhold til konfekt.
Jeg hadde ganske nylig en samtale med en artsfrende om gaver man gir bort til verten, vertinnen, bursdagsbarnet eller den av en annen grunn gratulerbare personen man besøker etter å ha fått en invitasjon. Det virker som om standardalternativene er blomster, vin eller konfekt, mens de mer avvikende normalt bør være dekorgjenstander som garantert er det motsatte av hva mottageren ville likt å la stå fremme. Så derfor unngår visst de fleste sistnevnte.
Nå er jeg sjelden i situasjoner hvor folk forventes å gi meg blomster, vin eller konfekt, ettersom jeg fremdeles ikke er ute av redet, og derfor ikke inviterer til selskapelige lag med dekket bord og innleide fiolinister i hjørnene. Jeg har imidlertid blitt gitt en flaske vin etter å ha holdt et foredrag, og jeg har sett mange flasker og buketter bli gitt til min mor, så jeg er kjent med systemet, og vet at jeg kan vente meg å skulle gi og motta denne typen gaver i fremtiden.

Nei, jeg kan ikke tegne hender. Særlig ikke i MS Paint
Og jeg vil ikke ha noe imot å gi dem - jeg synes det er hyggelig å gi gaver, og er en tilhenger av sosiale spilleregler, men jeg er langt mer skeptisk til det å få dem. Som noen av dere sannsynligvis har fått med dere, drikker jeg ikke alkohol. Enhver vinflaske som kommer i min besittelse, vil derfor enten bli servert gjester, eller bli overlevert min mor. Det vil selvfølgelig kunne spare meg for utgifter neste gang jeg holder gjestebud, men jeg kan ikke påstå at det vil bringe meg noen personlig nytelse å bli overrukket en flaske chianti av en velmenende gjest. Og ut fra min generelt noe overdrevne evne til å glede meg over ting, er det litt synd.
Så var det blomster, da. Jeg forstår ikke poenget med dem.
Jeg liker markblomster, og i de tilfellene da sommeren er lang nok, været tørt nok og jeg har tilstrekkelig med fri, vil jeg gjerne plukke noen buketter og kose meg med dem. Og jeg verdsetter hensikten bak en bukett. Men i motsetning til resten av familien, ser jeg ikke noe poeng i å ha en petunia eller hawaiirose eller en bukett tulipaner stående i vinduskarmen, og jeg er ikke innstilt på å få dårlig samvittighet hver gang jeg har pint en plante til døde ved å glemme å gi den vann. Dessuten har jeg katt, og kommer sannsynligvis til å ha langt flere enn en i fremtiden (tjoho, jeg har fått godtatt søknaden om stamnavn, og vil forhåpentligvis ale opp bedårende katter under navnet NO*Keimilio's i fremtiden!), og katter og blomster går dårlig sammen på to måter: 1) svært mange planter er giftige for katter, og 2) Høye ting som plutselig kommer i hus og som lukter spennende, er morsomme å leke med og velte.
Så da gjenstår konfekt.

Og jeg er en stor tilhenger av sjokolade, særlig dersom den ikke kommer fra Polen og smaker vondt. Men konfektesker skaper enorm frustrasjon hos meg, og dette er grunnen:
Noen esker vil ikke fortelle deg hva bitene inneholder. Andre esker forteller deg hva bitene inneholder, men unngår å fortelle deg alt, og sørger for overraskelser. Mange av eskene som forteller deg hva de inneholder, har sjokoladebiter som er så like hverandre, eller så dårlige illustrasjoner, at du kan være sikker på at du tar Nøttenougat, og ender opp med romrosin. Om ikke det er nok, er mange av navnene kryptiske som bare det, og når du først har reist deg opp i din fulle høyde, bøyd deg ned mot esken og innsett at de eneste bitene du anså for å være spiselige er tatt, kan du ikke sette deg ned igjen uten å ha tatt en av bitene du ikke vil ha, ettersom du da vil fremstå som vanskelig og anklagende - du viser at de hensynsløse medmenneskene dine har tatt ALT du kunne tenke deg å spise.

Og dette gjør folk frivillig.

Det er sikkert fordi folk flest ikke blir bleke om nebbet av å spise en sjokoladebit som inneholder gelé, guffe eller andre nesten-flytende substanser. Eller fordi de generelt er veldig tolerante. Jeg, derimot, kan ikke fordra mat som ikke forteller meg hva jeg kan forvente, og gir en negativ overraskelse. Som f.eks. calzone med skinke og ost, som viser seg å inneholder store mengder løk som en slags mislykket bonus.
Og jeg er kjedelig når det gjelder mat. Jeg gir blanke i TV-kokker og matjåleri, jeg føler et intenst behov for å kaste opp litt på alle som bruker ordet "cupcake", og jeg føler at jeg gjør noe alvorlig galt dersom jeg bruker mer enn halvannen skive salami på en brødskive. Jeg er vanskelig, men også svært enkel å gjøre tilfreds - jeg har til gode å bli tilbudt en hotellfrokost som er så kjedelig og enkel at jeg ikke kan spise meg mett og fornøyd.

Men jeg trives med mitt begrensede kulinariske spekter, og selv om jeg er villig til å prøve nye ting dersom de ikke utelukkende består av ting jeg avskyr, og er fullt i stand til å spise litt av ting jeg ikke kan fordra for å være høflig, vil jeg gjerne vite hva jeg gir meg ut på når jeg tar den første biten.
Og jeg vil ikke ha gufne overraskelser fra en sjokolade.

Så la den som om knappe seks år lurer på hva jeg bør få til tredveårsdagen min finne det følgende svar når h*n søker på bloggen min: Freia Dessertsjokolade. Ingen av bitene har rare ting i seg, alle smaker godt, man forstår hva man spiser, og esken breier seg ikke på kaffebordet. Vil du gi meg en blomst, kan du satse på en St. Paulia. De er kattesikre, og Adina elsker blomstene.

Jeg kunne sikkert skrevet flere sider til om mitt forhold til konfekt, men jeg har en masteroppgave å skrive, og det har vist seg at den ikke skriver seg selv. Dusteoppgave. Så jeg må ta farvel igjen for nå, og komme sterkere tilbake ultimo november.

tirsdag 19. juni 2012

Momsfritt i Praha (og andre steder)

Etter seks turer til Praha med betydelig tyngre koffert ved avreise enn ved ankomst, har jeg fått god trening i utfylling og innlevering av momsrefusjonsskjemaer, og ettersom dette er et av godene ved å være nordmann og utenfor EU, og en god innsparingsmulighet, tenkte jeg at jeg skulle gjennomgå det her på bloggen - før man har handlet ting av en viss verdi i utlendighet, er dette nemlig noe man gjerne ikke tenker noe særlig på, og kanhende ikke engang vet om, og selv om det finnes noen variasjoner mellom selskaper og land, er det meste jeg her vil skrive om like aktuelt i alle land. Kanskje kan min erfaring komme andre til gode?

Generell info

Først og fremst, alle som har permanent bosted i et land utenfor EU (eller som bor i et EU-land, og reiser til et land utenfor), har rett til å få refundert moms på kjøp av varer når de forlater landet de har besøkt. Dette gjelder, såvidt jeg vet, ikke nordmenn i Sverige, men ellers skal det gjelde så godt som overalt. Rusmidler og andre forbruksvarer, samt enkelte andre varekategorier, gir ikke rett til momsrefusjon, men klær, sko, interiørartikler, smykker og elektronikk (o.s.v.) omfattes av godet. Før man får refundert momsen på disse varene, er det ytterligere to betingelser som må møtes, og det er at bedriften er tilknyttet et av momsrefusjonsselskapene (de største er Global Blue og Premier Tax Free), og at vareverdien overstiger en viss sum. I Tsjekkia er denne magiske grensen satt ved 2000CZK, tilsvarende i underkant av 600NOK. Bedrifter tilsluttet et momsrefusjonsselskap, vil normalt ha plakater, skilt eller informasjonsbrosjyrer tilgjengelig i kasseområdet eller i butikkvinduet, og dermed signalisere at momsrefusjon er mulig, og hvilket selskap de er tilknyttet. Det er langt fra alle bedrifter som har momsrefusjonsskjemaer, og om bedriften har mistet tillatelsen til å fylle dem ut (f.eks. som en følge av mislighold av regelverket) men likevel gjør det, er svaret fra momsrefusjonsselskapene et likegyldig "synd for deg". Hvis ikke selger er godkjent, blir det ingen penger på deg.

Prosedyre

Når du så har plukket ut varene du vil ha, og ser at summen overstiger den magiske grensen, må du informere selger om at du ønsker et momsrefusjonsskjema, og h*n vil muligens spørre hvilket land du kommer fra (ettersom det er meningsløst å fylle ut et sånt skjema for en svenske i Tyskland). Så vil skjemaet fylles ut, og kvitteringen din stiftes eller tapes på. Om du ønsker en egen kvittering, må du enten be om en kopi, eller avfotografere/scanne originalen før du reiser hjem, da originalen MÅ forbli festet til skjemaet. Om du handler for mindre enn minimumssummen, for deretter å gjøre et kjøp senere samme dag i samme butikk, og dermed handle for en tilstrekkelig høy totalsum, kan du be selger om å føre begge kjøp opp på ett skjema (forutsatt at du kan fremvise kvitteringen fra tidligere), og få refundert moms for begge de opprinnelig ukvalifiserte kjøpene.

Når ferien nærmer seg slutt, kan du sitte på en større mengde skjemaer fra begge selskaper, og disse må du nå selv møysommelig fylle ut. Postene er gjerne navn, hjemland og passnummer, i tillegg til et felt for kortnummer. Refusjonen kan nemlig, avhengig av hva selskapet tilbyr i det aktuelle landet, foretas på tre vis:
  1. kontanter fra lokalt refusjonspunkt
  2. kontanter fra refusjonsskranke på flyplass
  3. pengeoverføring til kort
Dersom du har til hensikt å ta ut kontanter, må du ikke under noen omstendigheter skrive kortnummeret ditt på skjemaet - det hjelper ikke om du har ombestemt deg ved utreise - gjort er gjort!

I de fleste tilfeller er refusjonsprosedyren som så: ved utreise pakkes varene det skal refunderes moms på i håndbagasjen. Du kan ha dem i bagasje som skal innsjekkes også, men her kan du møte et potensielt hinder: for å få refundert momsen din, må du oppsøke tollskranken og informere om at du har til hensikt å føre de aktuelle varene ut av landet. For å gjøre dette, skal du fremvise momsrefusjonsskjema, pass og boarding pass som viser at du skal reise tilbake til hjemlandet ditt, og du må gjerne vise tollbetjenten alle eller noen av tingene du skal fortolle. Ofte får man jo ikke boarding pass før man har sjekket inn bagasjen, og om du har alt du har kjøpt i en innsjekket koffert, får du neppe noe stempel i skjemaet ditt. Normalt bør en utskrift fra flyselskapets billettsystem gjøre susen, men det enkleste er altså å ha alt, eller i det minste noe fra hvert skjema, i håndbagasjen, og møte opp ferdig innsjekket.
Når tollbetjenten har gitt deg sitt stempel, er det straka vegen til refusjonsskranken. Her viser du pass og leverer inn skjema, og får tilbake momsen din. Om du ender opp på en underutviklet terminal uten en slik skranke, vil du uansett kunne finne en postkasse fra refusjonsselskapet hvor du kan sende skjemaene dine (du får utlevert en konvolutt sammen med skjemaet, og kan sende alle skjemaer fra samme selskap i én konvolutt), men sørg da for å få skrevet ned kortnummeret ditt først!

Alternative løsninger

Om du ønsker å få pengene på kort (gjerne aktuelt om du skal ha tilbake store summer), bør du huske å notere ned skjemaets ID-nummer, som gjerne står helt øverst. Dette trenger du dersom du senere skal søke opp saken din, eller henvende deg til et refusjonsselskap angående det aktuelle skjemaet. Vær også klar over at gebyrer kan påløpe, og at behandlingstiden kan være på mangfoldige uker.
Det enkleste er derfor å ta kontanter, og om du er heldig, kan du faktisk få ut pengene dine før du reiser fra feriestedet! I Praha finnes det f.eks. to refusjonspunkter for Premier Tax Free, ett i tredje etasje av den gigantiske og vidunderlige krystall- og granatforhandleren Celetná Crystal, og ett hos gullsmeden U České Orlice (begge i Celetná-gaten som går fra Staroměstské náměst til Praška brana, så det er svært tilgjengelig for turister! Sistnevnte tar alle Premier Tax Free skjemaer, unntatt de utstedt av Celetná Crystal). Møt opp med utfylte skjemaer, et kredittkort og pass. De tar kopi av kort og pass, stempler skjemaet ditt og gir deg det og pengene dine tilbake. Deretter er det ditt ansvar å tollklarere og postlegge skjemaet på flyplassen - om Premier Tax Free ikke mottar skjemaet ditt, belaster de kortet ditt for summen du har fått refundert.

Til slutt

Du får som regel ikke tilbake hele momsen, og det oppgis ikke hvorvidt den prosentandelen du ikke får blir igjen hos myndighetene, eller om det regnes som et behandlingsgebyr til momsrefusjonsselskapet, men i Tsjekkia er det ihvertfall slik at de fleste varer er ilagt 20% moms, og at du i praksis får tilbake 14 % av vareverdien (altså 70 % av momsen, som utgjør 17% av bruttopris). Det kan kanskje se ut som om det er en del jobb med disse skjemaene, men når man vet hva man gjør, og hvorfor man gjør det, er det egentlig ganske rett frem. Dessuten kan man spare en god del penger dersom man har svidd av tilstrekkelig på handleturen - da jeg nylig var i Praha med familien, fikk vi tilbake over 1000NOK, og det er vel ikke penger noen har lyst til å kaste ut av vinduet?

Og dersom du drar til Praha og ønsker å spare litt ekstra, kan det kanskje friste med rabattkuponger på 5% hos Erpet (forhandler av krystall, porselen og smykker fra eksklusive, tsjekkiske produsenter) og Celetná Crystal? Takket være dem, var den totale innsparingen vår på over 1300NOK, og gratis penger skal man ikke si nei til (med mindre de er skitne. Da bør man si nei)!

Online i Praha

Nå er jeg hjemme igjen fra en hyggelig tur til Praha som resulterte i en ødelagt håndveske og innkjøp av muligens verdens peneste karaffel, samt diverse andre ting jeg heller ikke har plass til. For ikke å glemme den dype samtalen jeg førte med fem-seks beduggede polske fotballsupportere som snakket en interessant blanding av polsk, tysk og engelsk, og la sin elsk på meg og mine begrensede polskkunnskaper. En absolutt interessant opplevelse! Adina har gjort det veldig klart at hun faktisk liker oss, ved å være ekstra kosete etter at barnevaktene, min tante og hennes mann, ble erstattet med hennes vante tjenere (det tok et par dager før hun ville snakke med dem, men heldigvis kom hun ut av skallet sitt da sjokket hadde lagt seg), og det har vært unormalt mye "prating" og maling etter at vi kom hjem.
Før vi dro klekket jeg ut en ond plan, slik jeg ofte gjør, og som ellers var ikke den onde planen videre ond. Vi skulle nemlig bo på et hotell som bare hadde kablet nettilgang, og det fungerer rimelig dårlig når man skal bruke iPaden til å snakke med kattevakter. Så jeg bestemte meg for å ta med laptopen, som i det minste er ganske liten og nett, og finne ut hvordan jeg kunne sette opp et ad hoc-nettverk (en måte å dele nettverk mellom enheter innenfor et begrenset område, f.eks. ved at en maskin har kablet nettverkstilgang, og deler tilgangen ved å bruke det trådløse nettverkskortet som kringkaster av det kablede signalet).
Som gammel latinelev tenker jeg alltid "hic-haec-hoc" når jeg hører "ad hoc", også blir jeg litt lykkelig og nostalgisk, før jeg angriper nettet med stor iver etter å lære mer.
forræderisk liten tekst som lover ting den ikke kan holde

en verden av muligheter, men hvor er ad hoc?
Det jeg fant ut, var at ad hoc-nettverk var enklere i vista. Omtrent alt Microsoft ville si om saken, gjalt nemlig dette forbaskede operativsystemet, og ikke vakre og vidunderlige Windows 7 (jeg fant imidlertid denne). I diverse fora ble det foreslått at manglende valgmuligheter for ad hoc kunne skyldes begrensninger i routeren (hvilket forekommer meg noe underlig, med tanke på at man ikke går via routeren når man gjør en kablet forbindelse trådløs via datamaskin), så etter en stund ga jeg opp, og bestemte meg for å prøve å finne programvare som kunne gjøre jobben for meg.
Det lå imidlertid flere skjær i sjøen, nærmere bestemt noenogsytti, og samtlige var oppdateringer som Windows syntes jeg burde installere, som straff for ikke å ha brukt laptopen på over 1 år. I bunn og grunn en akseptabel straff, hadde det ikke vært for at det var kul umulig å installere SP1, som lå der og lurte sammen med alle de andre "viktige oppdateringene". Jeg vurderte å vente med hele servicepack-en, men da drømmeprogrammet, Connectify(det er i skrivende stund noe galt med nettsiden, men programmet kan lastes ned her). åpenbarte seg, og formante meg om å installere SP1 (ellers hadde det nemlig ingen konkrete planer om å virke ordentlig), måtte jeg innse at det enten ble SP1 eller iPad uten nett i Praha.
Etter litt roting rundt fant jeg selve oppdateringen som en .exe-fil hos Microsoft(jeg blir alltid litt forvirret når jeg ser at noe kun er for avanserte brukere - jeg er intet datageni, men jeg kan unektelig mer enn gjennomsnittet, takket være en generell datainteresse. Samtidig tenker jeg som så at ordentlige n00ber aldri ville forsøkt å finne programmene eller installeringsalternativene som krever høy kompetanse, og da heves vel automatisk grensen for hva som er avansert og ikke også? Nuvel, jeg visste jo at min lille Asus eee-ettellerannet kjørte 32bit, og at jeg burde bruke en fil som inneholdt x86, så da satset jeg på .exe-varianten med dette i navnet), og alt gikk omsider min vei.

Og Connectify ble virkelig min venn i nøden! Etter installering popper det opp et panel til høyre på skjermen, og man kan velge tilkoblingstype, hvilken nettverkstilkobling som skal deles og hvilken nettverkstilkobling nettverkstilgangen skal deles over (i mitt tilfelle fra kablet til trådløst, men jeg antar man kan snu på det, og dermed gi en enhet uten trådløst nettverkskort nettverkstilgang dersom man har en LAN-kabel og en annen enhet med både trådløst og trådbundet kort). Så velger man krypteringstype, SSID (nettverksnavn) og passord i henhold til den valgte krypteringstypen (jeg fikk ikke WPA til å fungere, og måtte slukøret godta WEP), og starter hotspot. Når den er igang, kan alle som kjenner nettverksnavnet (jeg tror ikke det kringkaster, men mulig jeg tar feil) og passordet logge seg på!
Denne løsningen fungerte utmerket, og kun i et svært begrenset området - besteforeldrene mine bodde to-tre rom bortenfor oss, og hadde bare tilgang i halve rommet. Grunnen til at dette var optimalt, er det faktum at hotellets ledelse neppe ville vært ekstatiske over løsningen min - ingen kan bryte seg inn på et kablet nett, men om noen gjør nettet trådløst, kan det utgjøre et potensielt sikkerhetshull. Jeg lot derfor ikke Connectify kjøre så lenge av gangen, og ettersom rekkevidden var så begrenset, regnet jeg risikoen for å være mikroskopisk. Dessuten hadde hotellet sitt eget trådløse nettverk i resepsjonen, så da var uansett innbruddsrisikoen der i mine øyne...

Så for å oppsummere: om du ønsker å koble en enhet som kun aksepterer trådløs tilkobling til et kablet nettverk, kan du bruke en laptop som mellommann og lage en hotspot med Connectify - programmet er gratis, proffversjonen billig og kundebehandlingen utmerket!

lørdag 12. mai 2012

Bibel og babbel. Mest babbel


Slå det opp!
De siste ukene har jeg vekslet mellom å synge "Molly Malone" og "Danny Boy". Det går liksom i en av dem hele tiden. Noen ganger bytter jeg på, andre ganger synger jeg én gang på gang på gang. Jeg er med andre ord lettere irriterende om dagen, men forsøker å synge veldig lavt eller inni meg mens jeg er på jobb. Og der har jeg vært mye i det siste! 32,5 arbeidstimer denne uka, fordelt på seks dager.
Men altså, jeg synger med stor entusiasme. Jeg har nemlig lært meg teksten på begge to, og synes de er flotte sanger. Ulempen er at jeg tydeligvis ikke har det i meg å treffe den høyeste tonen i "Danny Boy", men det gjør ærlig talt ikke noe når jeg synger for meg selv. Sangen er fin, og ikke engang en sur tone kan ødelegge den!
På søndag fylte Adina, også kjent som Pusetrollet, 1 år, og det ble behørig feiret med kake og lys. Samtidig var dette bare få dager etter det som ville vært Oscars elleveårsdag, dersom han hadde fått leve så lenge, og det er jo litt vemodig.
Utover årsdager, jobb og sang har jeg dessuten hatt stor glede av noen i overkant groteske bibelsitater, og hatt interessante bibeldiskusjoner med Oda. Det har vært moro!
Dessuten har jeg bestilt Freuds Ego and Id og "The Uncanny", og tenkt på det faktum at jeg i en alder av 12 år hadde enorm glede av boken Freud for nybegynnere. Siden den gang har jeg vel knapt lest Freud, og det skal jeg altså prøve å gjøre noe med, i anledning masteroppgaven min. Allmenndannelse for alle penga!
Jeg har også rearrangert lydsystemet på rommet, slik at lyden går fra TV-en til de snasne datahøyttalerne, mens de usnasne datahøyttalerne skal skrotes, og inntil videre ligger beleilig til der jeg vanligvis går, slik at jeg har noe å snuble i. Det må man ha.

 Men det store høydepunktet denne uka, er bokstavstokkingen jeg sto for igår, da "Harald Hårfagre" ble "Harald Hårfarge". Store entusiasme fulgte, særlig ettersom jeg har så enormt stor glede av Øystein Sundes "Soga om Harald Jordfreser" og persongalleriet som omfatter den bøttefødte Magnus Lagabøtter, den islandske frillen Veldreid Skrevadottir, Olav den deilige, Sigurd Jordfeilfar og Hva-sa Gustav og rådgiveren Halvdan Svarte. Mon tro om Sundes persongalleri har en plass for Harald Hårfarge?

tirsdag 1. mai 2012

Adinas lykkes smed

Da bomben smalt  i regjeringskvartalet ifjor, satt jeg på balkongen med grå maling og metervis med lister. Da var jeg omtrent midtveis i et stort prosjekt som hadde medført megen frustrasjon og mangfoldige arbeidstimer. August nærmet seg, og dermed også dagen da vi skulle ta turen til Sandefjord og hente verdens nydeligste lille kattunge, og vi ville sørge for at hun, som tross alt skulle være innekatt, skulle få litt luft, sol og varme på balkongen. Katter er, som kjent, ivrige klatrere, og de er visst ikke helt borte når det gjelder ramling heller, og vi fryktet selvfølelig at hun i et ubevoktet øyeblikk skulle deise fire etasjer ned og slå seg fordervet. Balkongen er innglasset, så det er ikke noe problem å lukke henne inne, men på sommeren er det jo best å skyve vinduene til side og få luft, og da er risikoen der igjen. Vi fant derfor ut at vi måtte finne en måte å dekke til vinduene på, og det var lettere sagt enn gjort: borettslaget vårt forbyr nemlig skjemmende ting på balkongene, såsom paraboler, gardiner, ting som blinker (antar jeg) og annet som kan ødelegge helhetsinntrykket når man ser mot en av blokkene. Da kan man vanskelig dekke balkongen i kattesikringsnett og late som om det er usynlig. I tillegg er balkongen utelukkende laget av glass og metall, og det er ulovlig å bore/spikre i eller modifisere konstruksjonen. Så om vi skulle skjerme katten, måtte vi altså ha noe som var usynlig og som fløt i løse lufta. Men slikt vokser som kjent ikke på trær...

Og det var da jeg fikk min glimrende idé! Balkongen har tre vinduer i front, og hvert vindu har en mørkegrå ramme. Mellom vinduskarmen og veggen på hver side, går en skråstilt metallist. Ettersom løsningen ikke kunne være permanent, måtte den kunne rulles eller foldes sammen. Tre vinduer kunne harmonere med en treleddet konstruksjon! Og det ble det: tre jevnstore rammer, malt i samme farge som vindskarmene, hengslet sammen til et langt rektangel. I begge kortendene ble det festet et treemne med nedsenkede neodymmagneter som med letthet lot seg feste i metallistene utenfor vinduene, og rammene ble kledd med hønsenetting.
Ettersom alle mine prosjekter faller litt i kvalitet et sted mellom idé og fullførelse, ble skjermen litt ustabil og skakk, men den gjør det den skal: holder katten inne uten å være til sjenanse for andre!

Og om noen stusser litt over at jeg skryter av dette et halvt år senere, er forklaringen denne: etter at Adina ble en del av familien, var sommeren i praksis over, og det var ikke aktuelt å være på balkongen med vinduene åpne, men idag, 1. mai, skinner solen, og Adina har ligget ute og storkost seg slik bare en katt kan gjøre! :-)

lørdag 28. april 2012

Ravn ruskende gal

Jeg har fått øynene opp for Etsy, nettbutikken hvor folk fra hele verden selger ting de har laget, såkalte vintage-artikler og diverse andre rariteter. Norske Epla driver med noe av det samme, men det er jo klart at en internasjonal aktør har et langt bredere spekter av produkter, i tillegg til at det finnes veldig mye fint og morsomt der til under 200-lappen, hvilket betyr at man slipper å betale moms på det man kjøper.
Via Etsy har jeg funnet veldig mange ting jeg har veldig, veldig, veldig lyst på, men, ettersom jeg ikke er gjort av penger, har jeg vært nødt til å moderere meg og akseptere at jeg ikke kan få alt jeg vil ha. Det visste jeg jo egentlig allerede, men slike påminnelser er jo aldri morsomme. Heldigvis fant jeg flere nydelige og morsomme ting som var relativt rimelige, deriblant noen akvarelltrykk, og dem tenkte jeg jeg skulle skryte litt av her!
Den ene av ravnene jeg har fått i hus :-) (skjermdump, etsy.com)

Jeg fant nemlig Etsybutikken som tilhører waliseren Alison Fennell, Eastwitching. Der selger hun trykk av akvareller hun har malt av diverse dyr - fra katter og hunder, via rever og bjørner, til fugler og blekkspruter. Jeg bestilte to ravner, og de dumpet ned i postkassen idag. De er virkelig fabelaktige, og det var nettopp derfor jeg fant ut at jeg burde spre det glade budskap her. :-) Hun lar dyret (eller dyrene) stå alene på arket, og resultatet er utrolig vakre og rene malerier med stor naturtrohet. De fleste bildene hun selger er profesjonelle og signerte trykk, men hun har også noen originaler i butikken sin, men de bikker dessverre over 200kr-grensen, så da blir det moms og fortollingsgebyr på dem. Holder du deg til f.eks. to trykk (ca 20x25cm), må du i de fleste tilfeller ut med litt over 200-lappen for bilder og frakt, og det er definitivt ikke ueffent!

Dessuten er Alison Fennell en veldig hyggelig selger, og det gikk bare 5 dager fra jeg bestilte bildene til de kom i postkassen, godt emballerte og med en hyggelig oppmerksomhet attåt!


Konklusjon? Ta en titt på hva hun har å tilby - bildene er skjønne!


(Innleggstittelen er en referanse til den gale hattemakeren i Disneys tegnefilmutgave av Alice i Eventyrland.)

lørdag 14. april 2012

Den gode studenttilværelse

Lørdagskos
Høsten 2007 begynte jeg med to ting jeg ikke hadde gjort før: jeg begynte å studere, og jeg fikk meg en deltidsjobb. Jevnt over har jeg vel vist mer entusiasme for sistnevnte enn førstnevnte, og det er klart at det å bruke 40 timer hver uke på studiene blir vanskelig når man samtidig skal jobbe mellom 8 og 20 timer, og må beregne mellom 4 og 10 timer med reising til og fra. Men jeg skal ikke klage - jeg har selv valgt å ta meg jobb, og jeg har et enormt utbytte av det, både fordi det er lærerikt, morsomt og hyggelig, og fordi det gir penger på kontoen og arbeidstrening til CV-en.
Dette året skal jeg imidlertid arbeide selvstendig. Jeg har knapt nok frister å forholde meg til, og innleveringsfristen for masteroppgaven ligger uendelig langt frem, selv om jeg jo vet at det ganske nøyaktig syv måneder til.
På disse syv månedene skal jeg pløye gjennom store tekstmengder, og produsere en ganske voksen tekstmengde: 80 velskrevne sider er målet. Kombinasjonen av enorm arbeidsmengde og fjern frist gjør meg noe ambivalent i forhold til stress: jeg vet at jeg må bruke mye tid på oppgaven, og gjør det samtidig med glede og iver, men klarer hverken å stresse p.g.a. alt som ligger forut eller slappe av p.g.a. en fjern frist. Enn så lenge er arbeidet mitt relativt beskjedent i sidetall, og jeg må ha skrevet ca fire sider til før onsdag, noe som bør være ganske overkommelig, tross alt. Men idag er det ikke tid for skriving: siden før påske har jeg lest seks bøker om Victoriatiden og kriminalitet, og nå skal alle de avmerkede passasjene (på bildet ser dere klistrelappene som stikker ut fra den nest siste bokens sider) føres inn i et eget dokument med fulle sidehenvisninger generert i EndNote som visstnok skal være vidunderlig, men som jeg ikke helt har sansen for...
vannflekk som ser ut som en sommerfugl, muligens i vinterland
Så nå sitter jeg med The Cambridge Companion to the Victorian Novel fastspent i bokholderen BookGem (som har en egen arm som holder sider som skal blas i, slik at jeg ikke må krangle med den hver gang jeg skal skifte side...), Beethoven i bakgrunnen og Adina i vinduet og intensjoner om å nyte en stor kopp te etter kveldsmat (eller hva man nå kaller lørdagens hovedmåltid, inntatt mellom 19 og 20, normalt bestående av hjemmelaget pizza som slår både butikkpizza og Peppes ned i støvlene), sånn for å gjøre harmonien perfekt!

Konklusjon? Akkurat nå er det deilig og moro å være student! God helg!

tirsdag 27. mars 2012

Ting som gjør meg glad

Herunder følger en vilkårlig liste over ting i hverdagen min som gjør meg glad.

Kald hodepute

Dette er noe av det beste jeg vet. Å legge hodet på en stor og myk og kald dunpute er helt fantastisk!

Varm te

Jeg elsker te. Passe varm grønn te med sitron fra Twinings med fire suketter (ok, da: Natreen!) i en stooor tekopp fra London som rommer nesten en halv liter. Reklamerte nettopp på tre pakker te som smakte forferdelig, og håper ikke neste pakke smaker like ille... For vanligvis, vanligvis er teen min veldig god!

Å komme på jobb

Jeg elsker det å komme på jobb. Å gå inn i butikken, hilse på kollegaene mine og observere hvordan kundene oppfører seg når de ikke vet at jeg er en av de ansatte. Å rote etter nøkkelkortet og rope "god morgen" til sjef eller arbeidsleder selv om klokken har passert 16:30.

Å finne igjen Arne-Josef

I Kunst- og håndverkstimene på ungdomsskolen skulle vi leke med trykk. Vi skulle tegne opp et mønster på et kvadratisk stykke linoleum, skjære ut motivet og lage trykk med det på hvitt papir. Jeg lagde "Den glade jøden Arne-Josef". Det var ikke et fnugg av antisemittisme bak ideen, snarere at vi lærte om jødedommen og at jeg var, og er, lettere fascinert av kalotter. Ironisk nok ser man ikke at Arne-Josef har kalott. Det ser ut som om han har pasjehår. Men tanken var liksom god, da. Kalotter er forresten fascinerende i mine øyne av to grunner: 1) ethvert hodeplagg som må festes med hårspenner er upraktisk. Upraktiske plagg er underholdende. 2) selve ordet. Kalott. Kasjott. Sanskulott. Kaskelott. Det er et veldig fint ord. Men altså: det beste trykket av Arne-Josef har hengt på en av klesskapets dører i årrekker, men av og til dukker den originale linoleumsplata opp, og jeg blir glad.

Å gjøre en god deal

Jeg inngikk en rusfri diiil da jeg var yngre. Det føltes meningsløst - jeg gjorde noe som falt meg helt naturlig (avsto fra rusmidler), og fikk ingenting for det. Ikke ga jeg noe bevis for min avholdenhet heller. Det var ingen god deal. Ordentlig gode dealer, derimot, gjør meg lettere euforisk. Å få et godt tilbud på et populærvitenskapelig magasin, eller å finne en bok til 1/3 av ordinærpris, det gjør meg glad.

 

Latterkveling i det offentlige rom

Jeg elsker å høre på "Herreavdelingen" og "Misjonen" på podcast (ettersom den mystiske radioen på badet nesten alltid sender andakt når jeg skrur den på), og ettersom den slags krever at jeg faktisk følger med, kan jeg bare høre på favorittprogrammene mine når jeg er på vei til jobb, ute på tur eller på banen mot Blindern. Problemet er bare at jeg som regel begynner å smile, fnise eller le opptil flere ganger i løpet av disse programmene, og det er jo fremdeles slik at man kan få en del rare blikk og bli stemplet som gal, ustabil eller lettere terroristisk anlagt dersom man kommer med eksplosive emosjonelle utbrudd tilsynelatende uprovosert, så jeg prøver så godt jeg kan å kvele disse gledesutbruddene i fødselen. Dette gjør jo selve lyttingen ekstra spennende, ettersom jeg må følge med på min egen reaksjon på skolebrødspisende og ubelårede pratemenn samtidig med at jeg følger med. Slikt blir det mye glede og entusiasme av!

 

At Aspik våkner

Den kraslende lyden av små poter tasser mot badeskålen for å ta kveldsstellet. Bare så synd at han vanligvis våkner så sent at vi ikke rekker å se hverandre!


QI

Å skru på TV-en og PVR-en, gå til kanal 30 (BBC Entertainment) og se at en ny episode av QI begynner om fem minutter
 

Å føre meningsløse samtaler med CleverBot

Trykk på bildet for å lese et utdrag av vår siste samtale
CleverBot snakker med deg om allverdens ting. Den genererer svar på det du forteller den ut fra en slags database over utsagn, og stiller spørsmål. Derfor kan den ende opp med å påstå at den er en lilla frosk, eller at den har en baby som samtidig er en sko den er forelsket i.  Den er også en kapabel frekkas som ikke går av veien for å fornærme sin menneskelige samtalepartner eller slenge ut beskyldninger om løgn. Så meningsløse aktiviteter er veldig givende!

Forstå noe som er sagt eller skrevet på et språk jeg ikke behersker

Som å se en nederlands, tysk, fransk, spansk eller polsk setning, å forstå deler av den eller hele setningen. Eller å klare å uttale et ord skrevet på gresk.

Le meg halvt ihjel

Enten takket være en kollega, en spesielt interessant autokorrekturfeil fra DYAC, en nydelig og absurd video fra Rhett & Link på youtube, et nytt blogginnlegg fra tegnehanne eller en finurlig tegneseriestripe fra Scandinavia and the World eller xkcd.

Synge

Jeg elsker å synge. Jeg har aldri lært å gjøre det ordentlig, og jeg vet ikke om det høres falskt ut for andre. Jeg elsker bare å gjøre det. Jeg synger når jeg er trist, når jeg er glad, når jeg er likegyldig og når jeg er fly forbannet.

Sommerfugler og markblomster

Jeg blir alltid glad av sommerfugler. Særlig blåvinge og dagpåfugløye. Jeg har bare sett én svanestjert, og har aldri sett en sørgekåpe. Det er litt synd, men det er jo greit å ha noe å se frem til?
Og det beste med vår og sommer er alle blomstene. Ifjor tror jeg ikke jeg plukket noe særlig med blomster, og da var det noe som manglet. Så fort hestehoven kommer, hiver jeg meg ned nærmeste skråning for å sikre meg noen gule bustehoder, og når det blir ordentlig sommer, kan jeg sitte lenge og stirre på natt og dag, blåklokker, tveskjeggveronika (kattøye) og liljekonvall, og undre meg over naturens skjønnhet.

mandag 12. mars 2012

Observasjoner

Rosa slikkepinneku
Jeg tenker ganske mye. Det er en av mange ting jeg har til felles med det store flertall av verdens befolkning, men kan muligens ha seg slik at jeg tenker enda litt mer, eller bare i litt anderledes baner, enn det samme flertallet. De siste dagene har jeg tenkt på tre spesielle ting: kuer, rosa og slikkepinner.
Vi tar det kronologisk! Ved frokosten på fredag fikk jeg det for meg å nynne på en sang om kuer. Jeg tror ikke det er så mange å velge imellom, og min store favoritt er "Kua mi, jeg takker deg", som har samme melodi som sangen om Tordenskiold, en annen favoritt (som jeg lærte senere, men har hatt større glede og nytte av i etterkant, og som i tillegg kan tilby et godt eksempel på hvorfor man skal ta vare på objektsform av personlige pronomen: I ett av versene synger man "svenske barn ham holdt for troll, de ble skremt med Tordenskiold". Altså at pipesvenskene var redde for en trønder. Om man roter det til og erstatter "ham" med "han", ender vi opp med en svenskefryktende trønder. Og som vi vet, er trøndere tøffe som bare det.) jeg sang på kvelden før, og som sannsynligvis var grunnen til kusyngingen. Men altså. Ku-sangen  går som så:

"Kua mi, jeg takker deg
deilig melk du gir til meg
hver en dag, og til mitt brød
drikker melken din så søt"

Jeg antar at sangen enten er dansk, gammel eller begge deler, ettersom brød og søt ikke rimer på moderne norsk. Men mitt poeng er at denne sangen er farlig nær å være en kusalme. Den er jo en lovsang av kua som gir menneskene melk og som gjør livet bedre (med mindre menneskene gjennomgår den traumatiske fasen av livet som domineres av Skolemelkordning og dertilhørende sur, klumpete, lunken og lettere utgått melk som fraktes til klasserommene i plastikktrau som lukter så guffent at selv den nevnte melken virket fristende i forhold. Da forbanner man kua). Og jeg lurer på om ikke denne sangen er noe Kirken, som åpenbart har for lite å gjøre, ettersom de tuller rundt og velsigner verksteder og hus. Bør ikke kirken, som i egenskap av å være den statsbestemte standardreligionen (som jeg gleder meg til statskirkemedlemsskap blir som valg av nettleser: Datamaskinen kommer ikke med en forhåndsinnstilt dusteløsning (d.v.s. Internet Explorer), men lar deg foreta et informert og veloverveid valg når du føler deg moden for det. Sånn skal det ihvertfall ha blitt), sørge for at norske rumpetroll unngår å synde i ord der de synger seg rundt gullkalven? (2 Mos 32,7).
Eller ikke. Kanskje er det viktigere å korrigere småbørnene som antageligvis, lik i min barndom, synger

"Å, du som møtte liten fugl,
velsign vår mat og gud:
Amen"

Det kan jo hende de har ryddet bort det religiøse visvaset fra barnehagen og -skolen og matpausene, men man vet aldri. Jeg for min del trodde at den fuglen som noen møtte var "fløy en liten blåfugl"-fuglen. Litt mindre naivt var det i møte med "Måne og sol", men selv der klarte jeg i stor grad å se bort fra hva jeg sang når vi kom til "Herre, vår Gud, vil vi takke. Herre, vi takker deg, Herre, vi priser deg, Herre, vi synger ditt hellige navn". Og ja, vi sang den på barneskolen. Og jeg likte sangen, og tror vår snille klassestyrer Kirsti lærte oss den med de reneste intensjoner. Men jeg skulle nå egentlig ønske hun hadde lært oss noe mindre lovsyngende. Eller fokusert mer på hedens kutilbedelse.

Men over til neste tema. Rosa.
Veldig nylig skrev jeg om farger jeg ikke likte, og litt om farger jeg likte. Og jeg ble ganske irritert da jeg leste om rosa i A-magasinet etter frokost på fredag, der en dame som tydeligvis forsket på slikt, hevdet at det ikke var fargene man likte/mislikte, men assosiasjonene det ga (altså man liker rosa fordi man liker søte, jentete, veike, myke ting, som sukkertøy og roser og sminke og Barbie). Er dette noe de fleste kan si seg enige i?
Jeg prøvde å gjennomgå oransje ting i hodet mitt. Det stoppet opp etter appelsin og gulrot. To ting jeg er fullt istand til å opparbeide en moderat entusiasme for. Sånne oransje kjegler er en tredje ting. Flammer en fjerde. Permene på noen av bøkene mine. 25 % av kulepennene vi bruker på jobben. Jeg har ingen negative, traumatiske eller på andre måter vegringsfremkallende assosiasjoner til noen av disse tingene. Jeg synes flammer er pent, selv om jeg ikke respekterer deres destruktive tendenser. Jeg liker koniske ting (jeg liker kremmerhus). Jeg liker 75 % av pennene på jobben fordi de ikke er oransje, og misliker de oransje fordi de er oransje. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er en hater av oransje ut fra assosiasjon. Jeg anser det som en rettighet, på lik linje med frihet, likhet, brorskap og alt annet fint, å få lov til å hate en farge for fargens skyld. Og på samme grunnlag krever jeg å få like rosa fordi jeg synes det er pent.

Men nok om det - jeg er nemlig veldig fokusert på det siste temaet: slikkepinner. Først og fremst: jeg hater ordet. Kjærlighet på pinne er mye koseligere, og meg bekjent skal du ha en enormt stor kjærlighet på pinne før det blir naturlig å slikke på den. Kjærligheter suger man i større eller mindre grad på, så da bør man vurdere å innføre en differensiering innenfor kjærlighet på pinne-industrien, der alle sukkerbomber på pinner som får plass i en barnemunn kalles sugepinne, mens alt som er større kalles slikkepinne. Det kan selvfølgelig hende at ordet kommer fra slik på pinde, eller noe sånt noe, ettersom godteri vel i hine hårde dager kaltes "slik(k)", men det er det bare å ignorere! Man slikker jo ikke på en pinne - pinneslikk hadde vært en mulighet. Men slikkepinne? Man kaller jo ikke en pinneis for ispinne? Og om man faktisk sitter og sutter på en kjærlighet på pinne-pinne, er man enten ekstremt fattig eller ekstremt glupsk. Og, dersom denne pinnen kommer fra min barndoms ChoKiss fra Brynild, ville en pinneslikker ha betydelige mengder klissete og vemmelig pappguffe i munnen, ettersom disse pappinnene nærmest smeltet når det kom i kontakt med spytt, noe som var vanskelig å unngå når man spiste den vidunderlige sjokoladekaramellkjærligheten. De har forøvrig endret på emballasjen, så jeg må nok bære nag, men ikke så lenge. Bare til blåfuglen kommer flyvene inn vinduet med en gullklump!

lørdag 25. februar 2012

Traumatiske farger i en vind

Jeg har et komplisert forhold til farger. Da jeg var liten, hadde jeg et lite sett med tykke tusjer - blå, rød, grønn og gul. Etter at jeg lærte om primærfargene, har jeg aldri klart å tilgi dem som tydeligvis mener at grønt er likestilt med blått, rødt og gult, og som samtidig gir en god dag i purpur og oransje. Hykleri, kaller man sånt! Men ihvertfall, disse tusjene lå i en isoporform som igjen var omgitt av papp på fire sider, og hver av tusjene skulle lukte av noe som var hhv. blått, rødt, grønt og gult. Den gule luktet sitron, så den hadde jeg veldig sansen for, men de andre? De stinket død og fordervelse! Ut fra bildene (jeg fikk tusjene da jeg var 3 eller 4, og da kunne jeg ikke lese, og da jeg kunne lese, var pappen med eventuell informasjon borte) skulle de lukte blåbær, kirsebær og blad (kanskje mynte?), men det eneste jeg klarte å assosiere med dem, var stank. Jeg kan fremdeles kjenne den blå lukten i nesen når jeg tenker på den, og det var definitivt ikke noe fruktig, bæraktig eller på noen måte naturlig over den...


Gult er ikke kult.
Traumatisk, var det, og det skapte i tillegg et bånd mellom tre sympatiske farger og ekle lukter. Gult ble selvfølgelig ubesudlet, men vårt forhold har ikke vært uproblematisk. Først innså jeg at håret mitt ikke var gult. Så innså jeg at det ikke fantes noen farge som kunne forklare hva slags farge håret mitt hadde, ettersom blond ikke egentlig var en farge. Jeg hadde ihvertfall ingen farger som het "blond" i fettfargekofferten min med 72 stifter fra Crayola med navnet prydelig trykket på det brede magebåndet hver stift hadde (å, hvor jeg minnes å rive en liten flik av dette magebåndet når den en gang så fine spissen var helt rund av bruk, for så å spisse stiften i den medfølgende fettfargestiftspisseren! Det var noe helt annet enn å spisse vanlige fargeblyanter, og resultatet ble så jevnt, glatt og perfekt!). De som hadde brunt og svart hår, hadde det jo mye lettere, for de hadde jo et navn på hårfargen sin! Dette hårtraumet skriver seg fra 1. klasse, da jeg hadde en blekgul skoledagbok hvor to av mine klassekamerater skulle bli henholdsvis reserbilsører og ishockey når de ble voksne, og klassestyreren tegnet et bilde av seg selv med grønt hår. Litt unødvendig, ettersom håret hennes var brunt, og hadde en farge og et navn. Men gult hadde flere ess i ermet i spillet om min frustrasjon, for de gule vannfargene mine ble alltid grønne etter å ha blitt besudlet av pensler som ikke var blitt riktig rene etter å ha vært skylt i et syltetøyglass med blågrått vann. Gult var dessuten også okergult, og okergult var noe av det styggeste jeg visste. Ikke kledde det meg heller!
Nei, jeg så ikke noe tiltalende i gult. Det var ingen kraft i gult på hvitt papir! Apropos papir: Jeg kommer for alltid til å ha et problem med gråpapir. Gråpapir er brunt, ikke grått, slik gulrøtter er oransje, og ikke gule. Men de har en unnskyldning, for fargen oransje kom jo ikke til oss før etter at appelsinen hadde meldt sin ankomst i England - før det kalte man vel oransje for branngul, og da kan man unnskylde gulrota.

oransje / uheldig, falsk brunfarge
Men oransje, det er fæle greier! Jeg avskyr oransje. I mine øyne kan aldri noe som er oransje bli pent. Noen mennesker kler denne fargen, og det er jo flott for både dem og oransje, men forholdet mellom oransje og meg er på det beste anstrengt. Kanskje skriver det seg fra samme tid som oppdagelsen av mitt hårs manglende gulhet? Da jeg innså at mennesker med knalloransje ansikter og gult hår så veldig rare ut? Kanskje skriver det seg fra mitt problem med å akseptere at [oransj] skulle staves oransje når jeg var fast bestemt på at det burde staves orange? Kanskje skyldtes det at ordet smaker vondt? Kanskje er det litt av alt - jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg misliker både ordet og fargen, og kun tolererer dem i form av rav, appelsiner og gulrøtter.

En annen fargebetegnelse og farge jeg har et anstrengt forhold til, er beige. Det er noe veikt ved hvordan det staves - som en pinglete og slesk liten fyr som snor seg unna all kritikk, all korreks og alle spørsmål. En liten spyttklyse på samfunnets asfalt. Lyden av ordet gir meg assosiasjoner til mennesker som ikke er for fintfølende til å snakke om avføring, eller for avanserte i ordforrådet til å snakke om ekskrementer eller etterlatenskaper, men som like fullt føler at det blir for folkelig (eller plebeiisk!) å uttale det jevne barns foretrukne betegnelse på dette avfallet på normal manér, og som derfor vil snakke om å ha "beige i buksen". Jeg liker ikke beige, og jeg skulle ønske det hadde et annet navn - et navn jeg kunne like, sånn at jeg kanskje kunne like fargen litt bedre! Og ikke det nye engelske (eg. franske) "ecru", som skiller ekkelbeige fra vassenbeige. Noe litt mer blomstrende!

Men så, hvis man blander oransje og beige med litt rødt og hvitt, får man noe som ligner på hudfarge.
lånt fra crayola.com
Da jeg gikk i barnehagen, var de fleste barna, ihvertfall på min avdeling, relativt "hudfargede" i huden, så  dette var verdens naturligste navn, men nå finnes det jo et så vidt spekter av hudfarger rett utenfor døren at Crayola faktisk har utgitt et multikulturelt hudfargefargesett. Jeg synes det er kjempefint, for det kan muligens forhindre at mentalt underutviklede barn mobber sine litt anderledesfargede klassekamerater fordi de ikke har en "ordentlig" hudfarge. Det jeg derimot har litt problemer med, er at hudfargesettet påstås å være multikulturelt, for meg bekjent er hudfarge knyttet nærmere mot etnisitet enn kultur. Men det er selvfølgelig mulig at jeg har misforstått alt. I tillegg kan jo et slikt sett bringe til tings et bedre utvalg i hudfargebeskrivelser, slik at vi ikke trenger å sorteres i svarte og hvite (noe som uansett ikke dekker så veldig mange mennesker, sånn bortsett fra kaptein sabeltann og Barbagod (den svarte "barbapap"a-greia. Og ja, jeg måtte slå det opp på wikipedia), og disse dekkes også av settet, som visstnok inneholder sort og hvit farge i tillegg), men kan nyansere oss dersom hudfarge først er tema, og forklare at vi kategoriserer oss som brent siena eller fersken. Kudos! Men igjen: jeg har aldri sett brent siena, men jeg har sett ganske mye ferskenfarge, ettersom vi hadde en blekt ferskenfarget gang for noen år siden (den var oransje i mine øyne, og jeg hatet den), og jeg tilhører sikkert den delen av befolkningen som er ferskenfarget, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri, ALDRI har sett på meg selv som ferskenfarget. Så kanskje er ikke navnene eller fargene så heldige likevel?
#FDDCCE, som det heter i HEX

Nuvel, tilbake til ordet "hudfarge". Jeg tror de fleste vet hvilken farge det vises til: en slags blek oransjerosa tone som innenfor det ordentlige fargeverdenen kalles "aprikos". Men i motsetning til farger som rød, oransje, gul, blå, grønn, rosa, lilla og fiolett, er ikke fargenavnet "aprikos" kjent av barn. Det heter bare "hudfarget". Og det er jo veldig rart - fargen har man jo kjent til lenge, så hvorfor ikke komme opp med et bedre og mer dekkende navn? Hvordan kunne "hudfarget" være et godt ord i gamle dager, når bondestanden var blek om vinteren og brun om sommeren?

Og, for ordens skyld: jeg liker veldig mange farger, så jeg er ingen egentlig fargehater. Kornblått, stålblått og koboltblått er nydelige farger! :-D

lørdag 21. januar 2012

Andre soveromskrig: samliv & seier!

Rommet mitt og jeg har et lite problem. Muligens kan det kalles en slags romantisk villedelse eller naiv optimisme. Vi kan kalle det hva vi vil, poenget er uansett at vi lever godt sammen i hverdagene, men at vi innimellom blir uvenner fordi den andre ikke er alt vi hadde håpet, forventet og trodd.
Rommet mitt, som altså er det rommet jeg disponerer (og har disponert siden jeg var 6 år gammel) i min mors leilighet, er relativt romslig. Det er kanskje ikke så stor takhøyde, men arealet gjør det til leilighetens nest største rom. Om alt går etter planen, kommer rommet mitt og jeg til å gå hvert til vårt om litt over ett år, når jeg håper å være i jobb og dermed kvalifisert til å ta opp et boliglån, men enn så lenge gjør vi vårt beste for å ikke vokse ifra hverandre, rommet mitt og jeg. Jeg forsøker å tolerere at rommet mitt insisterer på å ha en kuldesone under vinduet (hvor jeg har sofaen min), og at det ikke stenger ute støyen fra naboens to sønner som tydeligvis ikke har forstått konseptet "innestemme", og som, ut fra lydene å bedømme, fordeler tiden de tilbringer i våken tilstand mellom skriking og forsøk å myrde hverandre. Støyen fra de to lømlene er blitt et slags uønsket og ufordragelig stebarn for meg, og det sliter selvfølgelig på forholdet mellom rommet mitt og meg. Det blir rett og slett for mye innimellom!
Men jeg skulle med glede tatt imot både trekk og skriking dersom rommet kunne møtt mitt evig stigende behov for mer plass. I august/september 2010 hang jeg opp hyller over sengen min for å stagge den evige flommen av bøker (se innlegg om første soveromskrig), men dette var heller ikke nok i lengden, og jeg begynte å se på rommet mitt med stigende frustrasjon og misnøye - hvorfor kunne ikke rommet mitt holde tritt med meg? Var det jeg som hadde for store forhåpninger? Var dette slutten?

*gliiis*
Men heldigvis, da jeg trodde alt håp var ute, fikk jeg en idé: jeg kunne kjøpe en ny reol!
Nå er selvfølgelig det lettere sagt enn gjort - det er ikke flere vegger å plassere noe inntil! Men løsningen fant jeg heldigvis hos IKEA, med litt hjelp fra Clas Ohlson: en EXPEDIT-reol med åtte hyller som jeg monterte hjul under (hjul, skruer og min høyt elskede Ryobi-drill fra Clas)! Dermed fikk jeg masse lagringsplass ved fotenden av sengen, og har samtidig muligheten til å flytte på den ved behov, og er heller ikke avhengig av en vegg! Reolen er 40cm dyp, så det er mulig å sette inn bøker fra både forside og bakside, og dermed doble lagringsplassen. Ettersom jeg har en del andre ting som godt kunne blitt lagt bort, har jeg brukt tre av hyllene på dette, og satt inn en skuffemodul, en skapmodul og en knallrød boks i hvert sitt rom. I tillegg har jeg festet fire flate LED-lamper i taket på de fire øverste hyllene, slik at jeg ser hva slags bøker jeg har der! Er storfornøyd, og for første gang på det jeg kan huske, har jeg plass til flere bøker enn jeg har!

Kanskje er det håp for rommet og meg likevel?


mandag 2. januar 2012

Om å få penger tilbake

Det er gøy å bruke penger, ikke fordi man bruker dem, men fordi man får noe igjen. Det at kontoen tappes er selvfølgelig ikke like morsomt, og da er det kjekt å finne ordninger som sørger for at det drypper litt tilbake på en selv hver gang slusene åpnes og pengene strømmer ut fra kontoen!
Slike ordninger omfatter bl.a. medlemsbonus og kredittkortbonus, samt nettsteder som kickback.no.
Felles for dem alle er at de gir deg en bonus (fra 1 % og oppover) på bestemte kjøp, og denne bonusen kan enten betales ut til din debet- eller kredittkonto eller tas ut i gavekort eller tjenester.
Det man alltid bør huske på når man bruker slike ordninger, er å bruke hodet. Firmaene som tilbyr disse ordningene, gjør det for at du skal bruke deres tjenester fremfor konkurrentenes, enten det er snakk om Trumf som vil at du skal handle på Kiwi istedenfor på Rema, eller TwoCards som vil at du skal bruke deres kort som betalingsmiddel, og forhåpentligvis ikke gjøre opp for deg når måneden er over, slik at de kan få renteinntekter fra deg. Husk derfor at selv om du får noe tilbake på bestemte kjøp, har du uansett brukt mer enn du får tilbake, så om kjøpet er unødvendig, går du uansett i minus. På samme måte er det ikke sikkert at en god prosent kickback betyr at totalprisen blir lavere enn hos konkurrentene - sjekk alltid før du kjøper!

Og så en liten oversikt over hvem som gir hva når:

Trumf: 1% på alle kjøp i Norgesgruppens matbutikker (Kiwi, Ultra, Joker, Meny, Spar, m.v.). Medlemskort trekkes i kassen, men medlemskortet kan også kobles til et vanlig debetkort slik at bonusen registreres når kjøp betales med dette. Bonusen kan når som helst overføres til debetkonto, og kan også brukes i nettbutikken Flust.

Trumf Visa: Det samme som vanlig Trumf, bortsett fra at man får 3 % bonus på kjøp i Norgesgruppens butikker, og 1 % på alle andre kjøp (med unntak av konkurrerende matvarekjeder)

Coop: fra 1 % på alle kjøp i Coops butikker (Obs!, Meny, Prix, m.v.) samt i noen andre butikker, som f.eks. KappAhl. Bonusen avgjøres av hvilken region man tilhører. Bonusen kan tas ut ved årets slutt. Det koster 300kr å "kjøpe seg inn" i Coop.

BankNorwegian: 1 % på alle kjøp, opptil 20 % på flyreiser fra Norwegian. Bonusen kalles CashPoints, og kan kun brukes som betaling for flyreiser.

TwoCards: fra 3 % på bestemte varegrupper. Man kan velge mellom flere bransjebonuser bl.a. klær og sko, elektronikk og sport, og hvorvidt du får poeng for handelen din, avhenger av hvilken MCC-kode butikken du handler hos er registrert under. MCC-kodene avgjør hvilken bransje bedriften tilhører, og om du er usikker, kan du kontakte den enkelte butikk og forhøre deg. Platekompaniet er f.eks. registrert som "elektronikk", mens CDon ikke er det. Bonusen registreres etter noen dager, og om du bytter bransjebonus før du har fått bonusen for kjøpene dine, mister du den potensielle bonusen. Samtidig har TwoCards spesialkampanjer hvor du kan få ekstra bonus. Gjennom 2011 ga f.eks. kjøp hos Ellos ytterligere 7 % bonus. Du kan tjene maks. 2500kr per år i bonus, og når du har over 100kr, kan du overføre dem til kredittkontoen din, og dermed få en lavere regning. :-)


Obos Mastercard: gir 4 % på kjøp i butikker som er registrert under MCC-kodene for Bolig og Bygg, deriblant Home & Cottage, Clas Ohlson, Jernia og IKEA. Er kun for OBOS-medlemmer.

Kickback.no: varierende prosenter for kjøp i utvalgte nettbutikker, deriblant CDon, bokkilden og Ellos, dersom man går inn gjennom Kickbacks nettside. Poengene kan veksles inn i gavekort og SpendOn-Visa. Porto må betales med opptjent bonus.

I tillegg er det flere andre kredittkortselskaper som også gir bonus på forskjellige kjøp, så det kan være greit å undersøke litt først :-)