mandag 19. desember 2016

Tenkte tanker

Jeg vet ikke om jeg tenker mer enn gjennomsnittet, eller om andre bare har vett til å holde tankene sine for seg selv, men reaksjonene jeg gjerne får når jeg deler tankene mine med folk, peker i alle fall i retning av at jeg i det minste tenker litt anderledes enn "menneskene mine". Som en gammel kollega spurte for noen år siden:
"Är det aldrig tyst i ditt huvud?" 
Han var for ordens skyld svensk (og er det fortsatt), ikke nordmann med talefeil. Og nei, det er aldri stille i hodet mitt. Det er litt som radio - enten er det prateprogram der vertene prøver å snakke hverandre i senk, eller så er det musikkinnslag. Det er dog åpenbart en av kanalene fra NRK, for det er fint lite reklame (med mindre innslagene fra Clas Ohlson kan regnes som det), og ettersom radioen er koblet til strømnettet, er det aldri stille.

Og jeg har såpass med selvinnsikt at jeg forstår at enkelte av tingene jeg tenker på, kanskje ikke er helt gjennomsnittlige (igjen, basert på reaksjonene jeg får). Jeg bruker for eksempel ganske mye tankekraft i løpet av en uke på å finne ordspill for Stein (Steinbrudd: fenomen der det blir slutt mellom Stein og hans øyensten fordi han har et hjerte av sten. Resultatet er at hun blir steinfri mens han, knust som han er, blir singel). Men hvem vil vel være helt gjennomsnittlig? Og jeg tenker jo på andre ting også. Som at preposisjoner er favorittordklassen min, eller at jeg muligens ser en smule gal ut når jeg sitter på banen med Kindle i den ene hånden og leser om verdensrommet i Pale Blue Dot av Carl Sagan mens jeg spiller Pokémon Go på mobilen med den andre hånden.

Tarantellen flyr i skumringen.
Og hver gang jeg leser ordet "skumring",
vil hjernen min veldig gjerne tolke det
som en "ring av skum"
Og jeg tenker en del på alt det rare som havner i innboksen min, som påminnelsen om at jeg bør melde meg på et webseminar ved navn "The emergence of structured illumination microscopy: From home-built to commercial solutions" (spoiler alert: jeg kommer ikke til å gjøre et)og på at jeg er så vant med syntetisk vanillin (og muligens castoreum - nei, jeg er ikke redd for mat tilsatt beverrumpe) at jeg synes det smaker litt rart av ekte vaniljesukker, og at jeg tror jeg liker kassiakanel bedre enn ceylonkanel. For ikke å glemme at jeg blir oppriktig irritert når det i oppskrifter står at du på død og liv MÅ bruke ekte vaniljesukker. Folk bakte helt fine kaker med syntetisk vaniljesmak før, og de får da for pokker få lov til å fortsette med det. Grrr...

Og jeg tenker på meitemark, og lurer på om de ville vært mindre motbydelige å se på om de ikke hadde hatt belte, og hvorfor beltet eventuelt gjør dem ekstra ekle, og på Rouen-ender som på Wikipedia beskrives som "general purpose ducks", noe jeg synes er ganske fantastisk. For ikke å snakke om at det at jeg av en eller annen grunn begynte å tenke på ender (når anden er god, er allting godt?), ledet meg hen til denne siden, der man kan kan kjøpe kalkunkyllinger på nett fra et overskuddslager.

søndag 18. desember 2016

Renates første brev til korintene

Husker du den gangen du fullt ut innså at pølseskinnet er en tarm og at den første halvdelen av "leverpostei" indikerer hva dette pålegget faktisk er laget av? Husker du vemmelsen?
Vet du hva som utløses i den lille havfruens
hjerne når hun blir glad?
Endelfiner.
Eller kanskje ikke? Kanskje jeg var et uvanlig sart barn. Ingen av disse tingene fikk meg til å slutte å spise pølser eller leverpostei - det var bare litt frastøtende opplysninger, ikke noe hinder. Slik har jeg det også med svisker, rosiner og korinter. Hvorfor skrukkete, tørkede plommer eller druer egentlig er ekkelt, aner jeg ikke. Det er liksom bare noe frastøtende ved det - muligens en vag assosiasjon til inntørkede menneskelik, som ismannen Ötzi. Men det har ikke forhindret meg i å være en stor tilhenger av sviskegrøt, sviskekompott og sviskeyoghurt, eller fra å spise rosiner sammen med melk og havregryn. Nei, det er kun én arena jeg ikke vil ha rosiner inne i bildet, og det er i bakst. Rosinboller er en vederstyggelighet i mine øyne, og så også krydderkaker, mor Monsen og julekake - alt av grunnleggende velsmakende kaker som gjøres vemmelige takket være rosiner og korinter. Og mens jeg nå står med hodet trygt plantet i melposen og med klare planer om å hamstre sirup, bakepulver og andre produkter som blir latterlig billige nå like før jul, tenker jeg triumferende at hverken rosiner eller korinter skal få komme oppi kakedeigen min. Og så kan man naturligvis spørre seg om det å stenge noen ute i juletiden egentlig er så bra - er ikke julen nettopp tiden for å åpne opp hjertedøren og slippe solen inn (nei, det var noe annet, det), for å si at joda, det er plass i herberget, i alle fall om herberget er Hilberts hotell der antallet rom er uendelig (mon tro om antallet renholdsarbeidere også er uendelig?) og for å mette veldig mange mennesker med bare én juleribbe?
Joda, det er det nok, men jeg velger nå likevel å nekte korintene adgang til riket.

Og mens jeg venter på at julefreden skal senke seg, baker jeg småkaker, drikker te og gir litt blanke i at det er rotete rundt meg. Og skriver jobbjulesanger.

onsdag 23. november 2016

Munn- og øreormer

Nå begynner jeg å gå litt lei. Det begynte søndag morgen formiddag da jeg tuslet rundt på kjøkkenet og lagde frokost. "I kjøleskapet hjemme er det øl. Øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl. I kjøleskapet hjemme er det øl" begynte jeg å synge. Ingen hadde sunget den rundt meg på julebordet kvelden før. Jeg hadde definitivt ikke drukket øl, og det finnes ikke øl i kjøleskapet mitt. Men sangen satt fast. Earworms kalles det på engelsk. Jeg vet ikke om vi har noe norsk ord for sanger som setter seg fast i hodet og nekter å gi slipp. Satser på øreormer, så får dere arrestere meg om jeg har konstruert en totalt overflødig neologisme. Uansett, sangen satt fast. Og ikke bare inni hodet mitt, jeg gikk rundt og sang på den hele ettermiddagen (da blir det vel en munnorm?). Og på mandag, delvis avbrutt av pepperkakebakesangen (den vet jeg i alle fall hvor kom fra), gikk det i den samme gamle visa. Mandag kveld kom det imidlertid en endring, for da begynte jeg (etter sengetid) å synge på "En grønnmalt benk". Og det gjør jeg fremdeles, med innslag av øl-sangen. Og det hadde vært fryktelig deilig å få litt arbeidsro her.
En posete genser. Eller pose-te-gemser.

mandag 14. november 2016

Skal vi være venner?

Vennskap er rare greier. For når er man venn? Kan man være eksvenn uten å være uvenn? Kan man bli redusert til bekjent? Jeg har aldri hørt om par der den ene parten er sammen med den andre, men ikke motsatt, men det må jo være en viss risiko for at en person kan mene seg en annens bekjent, mens den andre ser på den første som en venn.


Et eller annet sted, antageligvis på en kalender med visdomsord og sånt hjemme hos moren min, leste jeg at du ikke kan bestemme hvem som er dine venner, men du kan bestemme hvem du er venn av, og det syntes jeg egentlig var en ganske grei konklusjon. Du kan gi ditt vennskap til andre, også må de ev. gi sitt tilbake. Men det er jo ikke dermed sagt at dere har snakket om det, eller at dere har klare regler for dette vennskapet.
Og selv om jeg kan si til deg at jeg er din venn, kan jeg ikke si at jeg er din bestevenn, for den tittelen er det den andre parten som har myndighet til å gi ut. Jeg kan derimot si at du er min bestevenn, og håpe at du i det minste er min venn - ellers kan det fort bli litt leit. Og har voksne mennesker bestevenner, egentlig? Og kan man ha flere?
En venn er en fremmed som du møtte mange ganger
- Karpe Diem

Slik sier Karpe Diem det. Joda, men en venn er jo mer enn det. Og ja, jeg forstår at det ikke er et forsøk på definere "venn" jeg har sitert, men en poengtering av at vi alle på et tidspunkt er fremmede for hverandre, og at vi må gi fremmede en sjanse og se om de kan bli noe mer. Men når blir det noe mer? Folk har åpenbart veldig ulike krav/forventninger/betingelser for vennskap. Handler det om tid man tilbringer sammen, uavhengig av årsak (jobb/skole kontra fritid) eller bare fritid? Kreves det tosomhet for at det skal telle? Er det et krav om en viss grad av fortrolighet? Må man ha kjent hverandre i minst et halvt år? Et helt? Er det nok med felles referanser og lik humor? Kan du f.eks. være venn med en kollega du aldri snakker med utenfor arbeidstiden? Hva med en person du aldri har vært alene med? En person du ikke har snakket med på et dusin år, men som en gang sto deg veldig nær? Og kan du være mer glad i en bekjent enn en venn?

Og hva med gamle venner og barndomsvenner? Er en barndomsvenn en person du har kjent siden barndommen og har mistet kontakten med eller en person du har kjent siden barndommen og fremdeles er venn med? Eller er begge barndomsvenner? Er det slik at en venn fra barndommen du fremdeles er venn med, beholder tittelen "venn" og dermed mister sin historiske verdi, eller er barndommens vennskap jevnstilte, uavhengig av nåtidig status?
Dødt vennskap?
Og en gammel venn, er det noen man fremdeles er venn med? Hvor lenge må man ha vært venner for å være gamle venner? Holder det med 20 år, eller må jeg bli minst 60 før jeg kan skryte på meg gamle venner?

Også har vi dette med godværsvenner. De som er med på oppturene men takker av når nedturene kommer. De som vil feire med deg, men som ikke aksepterer at du kan ha leie dager. Hva er egentlig motsatsen til godværsvenner? Uværsvenner?
Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte, som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på
- Sunniva i "Skatten i Kjuttaviga"

Jeg tror ikke jeg har noen godværsvenner, muligens fordi jeg er såpass selektiv med hvem jeg ser på som venner, jeg jeg har i all hovedsak vært forskånet fra de store svikene. Det er liksom enklere å se en bekjent gå sin vei, enn en møysommelig har bygget opp et vennskap med?

Og hva skjer egentlig med vennskap som ikke holder stand, som sykner hen og dør? Det er unektelig et skille mellom en person man en gang var venn med, men som man ikke lenger omgås med eller snakker med annet enn om man møtes tilfeldig, og en bekjent man aldri har vært venn med, men jeg kan vanskelig se for meg at de dermed tituleres som forhenværende venn - da høres man jo automatisk ut som en slags fiende pakket inn i et eufemistisk tyllslør (med glitter). Og blir man egentlig automatisk en fiende av venner man faktisk har hatt et traumatisk brudd med? Eller er man da en forhenværende venn? Og er det ikke da også et klart skille mellom noen man har mistet kontakten med, og noen man har brutt kontakten med?

Skapvenn
Og mens jeg har sittet og tenkt over disse tingene, har jeg kommet over en ny type vennskap, nemlig fenomenet skapvenn. Hva er en skapvenn? Jo, det er en person du er venn med, men som andre mennesker som kjenner dere begge, ikke vet at du er venn med. En slags hemmelig venn. Det trenger ikke være noe negativt eller skamfullt forbundet med skapvennskapet, og det kan egentlig være ganske vakkert, ettersom dere ikke trenger å vise det frem for omverdenen. Jeg tror skapvenner er litt magiske, sjeldne og ganske vanskelige å finne, så om du har en, må du ta godt vare på den!

Og når det gjelder den spede begynnelse av et vennskap, når vet man at man er venner?
Jeg blir som regel tatt litt på sengen når jeg får nye venner - jeg innser plutselig at oisann, vi er visst blitt venner, vi. Og det virker som om jeg innser dette noen måneder etter at vennskapet strengt tatt oppsto. Så ja, jeg har tungt for det. Kanskje har det å gjøre med at jeg veldig sjelden aktivt søker andres vennskap, jeg tenderer mer mot å la ting gå sin skjeve gang, og heller verdsette de vennskapene som kommer deisende ned i fanget på meg.

Samtidig føler jeg at vennskap er litt, vel, kanskje ikke akkurat oppskrytt, men litt unyansert. Det er mange mennesker jeg ville savnet om de forsvant ut av livet mitt, mennesker jeg er glad i og setter stor pris på å omgås med, som jeg ikke føler at er vennene mine, delvis fordi jeg åpenbart tenker for mye over slike ting, og delvis fordi jeg kan verdsette en relasjon, anerkjenne at den ikke møter betingelsene jeg stiller for betegnelsen "vennskap", og ikke sette noe mindre pris på, eller være mindre lojal overfor vedkommende av den grunn.

Jada, dette er semantikk, men jeg synes det er spennende. Ord er gøy!
Jeg har i all hovedsak et ganske avslappet forhold til mine vennskap og bekjentskaper, så det er ikke det at manglende regler på dette området har noen semikatastrofal innvirkning på hverdagen min, jeg bare savner litt struktur. Samtidig er kanskje det litt vage batteriet av ord vi har til rådighet i norsk en indikasjon på hva vennskap er i Norge. Språk har nå engang ord for ting som trenger det - hvis det er viktig å kunne skille mellom fem typer snø for å overleve i et området, kan du være sikker på at språket eller språkene som snakkes i området, har minst fem ulike ord for snø. Hvis snø derimot bare er noe merkelig man har hørt om, men aldri sett, holder det fint med ett ord.Og venn? Vi har riktignok opparbeidet oss et fint antall ord som beskriver venner - foruten venn og venninne, har vi kompanjong, kumpan, kamerat og kompis (hva er greia med alle disse k-ordene?), alle veldig kjønnede i mitt hode. Når hørte du sist noen referere til en venninne som "kamerat" uten at vedkommende egentlig viste til hennes kommunistiske sympatier? Og rent historisk har det vel i grunnen bare vært venner og frender vi har hatt med å gjøre i Norge - frender har du et slags slektskapsforhold til (og dermed en gjensidig forpliktelse til å støtte og beskytte), venner er selvvalgte, må vedlikeholdes og har samtidig en helt annen verdi. Som det står i Håvamål:

Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
Skotten fra Little Briain ♡<3 td="">

far og finn han ofte. 
Også er det det jeg føler kanskje er den beste definisjonen på venner: Venner er mennesker som vet for mye. Det er en slags terrorbalanse mellom dere, der du må vokte deg for å miste dem, ettersom du ellers risikerer at alle de mørke, fæle hemmelighetene du har delt med dem, kan komme på avveie.

Misforstå meg rett, det er ikke derfor jeg ivaretar mine vennskap. Snarere verdsetter jeg tilliten som har oppstått og fortroligheten, og føler en dyp takknemlighet for at jeg kan være åpen med andre, og at de er åpne med meg, fordi vi stoler på at den andre ikke vil svikte. Konklusjon? Venner er ålreite dyr.

søndag 13. november 2016

Batterier, rot og store mengder te

Resultatet
"Mamma, har du noen form for klar, smakløs sprit jeg kan få?"
Dét spørsmålet hadde tydeligvis ikke moren min forventet å få fra sin totalavholdende datter, men joda, sprit hadde hun, og dermed kunne jeg realisere den livslange drømmen jeg hadde hatt i sånn omtrent tre dager om å bake en batterikake. Etter å ha fått veldig god hjelp av en hyggelig dame hos Cacas som ikke virket det minste overrasket over at jeg ville ha fondant og glitter som best mulig matchet batteriet fra Varta jeg viste henne, var nemlig sprit det eneste jeg manglet for å lage maling av glitteret.

*Gjesp*
Og kake, det ble det. I løpet av natten mellom tirsdag og onsdag våknet jeg noe sånt som seks ganger, livredd for at jeg hadde forsovet meg, for så å innse at klokka var 22:10, 23:30, 01:35, 02:04, 03:20, inntil jeg med stor entusiasme kunne konstatere at jeg omsider hadde våknet av den faktiske alarmen, og at klokka var 04:20. Da hadde jeg allerede gjennomlevd en rekke scenarier for hvordan min ferd til jobb (som onsdag og torsdag var lenge etterlengtede praksisdager i butikk) skulle bli sabotert av meg selv. Jeg hadde glemt å sminke meg (uten at noen hadde brydd seg om det), glemt å ta med kake, innsett at jeg hadde tatt med feil kake, bakt kake med feil fasong (selv i drømme innså jeg hvor absurd akkurat dét var), bodd hjemme hos moren min og vært ute av stand til å dra fordi det ikke var mulig å låse balkongdøren ut til plenen som på mystisk vis befant seg rett utenfor leiligheten i 3. etasje, og funnet på mange andre merkelige sprell. Vanlig oppvåkning var med andre ord et behagelig avbrekk. Og jeg liker å være i butikk. Det føles trygt og godt, både å gå i uniform igjen, å fylle på med varer og å hjelpe kunder ansikt til ansikt. Dessuten forguder jeg jo gjengen jeg får jobbe med når jeg har praksis (og jeg er ganske sikker på at de liker meg også). Og jeg fikk oppleve en dag der jeg var Reinåte istedenfor Renate, hvilket bragte tankene hen mot Ekko-episoden der de snakket om at importert hjorteurin som blir brukt av jegere for å lure frem hjort (altså hjorteåte) kunne være kilden til de nylige forekomstene av
prionsykdommen skrantesjuke (chronic wasting disease). Spørsmålene jeg stilte meg selv var da:

  1. tiltrekker jeg meg reinsdyr?
  2. Lukter jeg reinsdyrurin?
  3. Hvis ja, kan jeg bruke det til min fordel?
  4. Kan jeg smitte dyr eller mennesker med skrantesjuke?
  5. Er det farlig for andre mennesker å spise hjernen min (jf. prionsykdommen kuru)?
  6. Jeg verdsetter lek med navn veldig høyt. Det vet Stein alt om.
  7. Er jeg en slags essens av kuru (også ble kalt lattersyke), og vil dette gjøre "smittende latter"  til et mer skremmende konsept?


T-pose
Uansett hvordan jeg eventuelt er smittsom, er det noe med å få små avbrudd i rutinene sine. Som på fredag, da jeg skulle gå fra jobb, og følte at det var mandag. Jeg hadde jo hatt to dager med "fri", så dermed ble fredag mandag, og jeg kommer garantert til å gå i surr med dagene før den ordentlige mandagen er her. Men jeg vet i det minste at vi er i uke 45, så jeg har ikke mistet kontrollen helt. Dessuten har jeg funnet igjen min kjære Kindle, som har vært søkk vekk i nesten en uke. Og det er jo litt dumt med lesebrett som har gjemt seg når man ønsker å fortsette på "Pale Blue Dot" av Carl Sagan. Dette har i grunnen vært uken for ikke å finne igjen ting - som arbeidsskjorta jeg lånte mens jeg hadde praksis (den er jeg ganske sikker på at det ikke er jeg som har rotet bort), eller lappen med kontaktinformasjon til en kunde som jeg rotet bort på et geografisk svært begrenset område mens jeg lette etter nevnte skjorte. På sett og vis er det kanskje merkeligere at jeg ikke roter bort eller mister mer enn jeg gjør - jeg har aldri mistet noe av verdi, som mobil, lommebok eller nøkler, og med tanke på hvor distré jeg er, er det ganske imponerende. Jeg var derfor ikke veldig overrasket over å finne igjen lesebrettet i en pose med te (jeg var egentlig mer overrasket over at jeg ikke hadde lett der tidligere), men ett sted går likevel grensen, og jeg tar derfor selvkritikk for at jeg i morges lette etter klesrullen min i fryseren. Jeg er ikke SÅ distré!
Og kanskje passet det bra at det var blant teposene lesebrettet lå - jeg har kjøpt latterlig mye te og mel de siste ukene, som en følge av at jeg bruker mye av begge deler, og at jeg har fått dem til halv pris. Det er egentlig litt skummelt å kikke i skapet over og ved siden av mikrobølgeovnen, for der er det absurde mengder te og mel. Men nå blir dagene kortere, og dermed må jeg forberede meg på julebakst, og da trengs det mye mel. Og te, det må man jo alltid ha, så hurra for planlegging!

søndag 6. november 2016

Blodig valnøtt og valgets kval

Jeg tror jeg har blitt litt miljskadet av å spille "The Sims". Tanken på å kunne teste et scenario og, om det viser seg å gå skikkelig skeis, spole tiden tilbake ved å la være å lagre fremgangen, er så besnærende! Det å i praksis ikke måtte bekymre seg for konsekvensene av egne handlinger, fordi man ved et tastetrykk kan reversere dem dersom utfallet skulle være negativt, enten for en selv eller andre - å i praksis kunne lære av egne feil uten at andre må lide (noe av det verste jeg vet, er folk som sier "jeg angrer ikke på noe som helst, for alt jeg har gjort, har gjort meg til den jeg er idag" - så flott at alle feiltrinn du har begått, alle dumme ting du har gjort og all smerte du har påført andre mennesker, kan rettferdiggjøres fordi DU lærte noe og fikk realisert deg selv. Hurra for deg!).

Og selv om dette er noe jeg kan føle på i mellommenneskelige situasjoner, føler jeg meg aldri så tilnærmet lammet av det som når jeg skal pynte kaker. Jepp, der har vi det. Min akilleshæl. Bake sukkerbrød? Easy-peasy. Dele og fylle? Det går fint! Kjevle ut marsipanlokk og dekke kaken? Ikke noe pes. Men så er det stopp. Jeg blir handlingslammet fordi jeg har så mange muligheter.

Skal jeg pynte den sånn eller slik? Hvor mye eller lite? Jeg kan visualisere så mye jeg vil, men jeg vet jo faktisk ikke hvordan resultatet blir før jeg blir ferdig, og når ingrediensene er relativt dyre eller bare knappe, vil jeg naturligvis velge den beste løsningen. Dette hadde kanskje ikke vært noe problem om jeg var bedre på å pynte kaker, men jeg er ikke bedre, jeg er akkurat så god som jeg er. Og så satt jeg der med en fin og høy kake som var kjøttrosa inni og kritthvit utenpå (hurra for titandioksid!) og visste at jeg kunne realisere én idé, men ikke alle.

Bake kake søte Koagulert blod eller mørkerød bringebærgelé?
Dermed ble jeg bare sittende og stirre på klumpen med hvit marsipan som gjensto, usikker på om jeg i det hele tatt skulle bruke den, eller finne på noe helt annet. Det eneste "kravet" jeg hadde til resultatet, var at det skulle være morbid og halloweenaktig, og at det skulle se passe ekkelt ut (altså ikke "æsj, jeg vil ikke spise dette"). Mulighetene var dermed mange - jeg kunne satse på rifter, sår, bitemerker og blodsprut. Eller hva med en mer subtil løsning, som hvite, bloddryppende roser? Jeg ville prøve alt, men jeg visste samtidig at om jeg prøvde alt, ville kaken bli en kakofoni av elementer som slo hverandre ihjel.

Enden på visa var at jeg gikk for en subtil linje - jeg har aldri vært flink til å lage blomster og sånt av marsipan (jeg regner ikke nøyaktighet og tålmodighet blant mine dyder, for å si det slik), og det rene og polerte ved matte, hvite roser på en matt, hvit kake, bragte mine tanker hen mot død, begravelse og gravsteiner. Dystert, dødt men samtidig rent. Og for å ødelegge harmonien: BLOD!
Et blankt lerretDette kan jeg absolutt stå for!
Og dermed fikk jeg både trent meg på å lage marsipanroser og laget spiselig, seigt blod! Kjempemorsomt!

Og i tilfelle noen skulle ha lyst til å lage blod, er dette oppskriften:

  • 1 ss vann
  • 2 ss maizena
  • 1-2 ts mørk sirup (ev. 50/50 lys og mørk)
  • 1/2 ts bakekakao
  • rød og grønn geléfarge (gjerne cacas)

Start med å blande vann med maizena. Tilsett 1 ts mørk sirup og rør det sammen. ha deretter i bittelitt grønn farge (om du bruker geléfarge, kan du bruke en mengde tilsvarende to knappenålshoder) og
deretter en mengde tilsvarende en ert av rødt. Rør sammen og vurder fargen. Om den er for lys, tilsett litt bakekakao. Juster til riktig konsistens ved å tilsette mer vann (om den er for fast), maizena (om den er for tynn) eller sirup (om den ikke er seig nok) og prøv deg frem med fargene inntil du har en god, mørk rødfarge. Resultatet er en ikke-newtonsk væske som yter motstand når du legger press på den, men som samtidig flyter lett. Ganske fascinerende!

(den er basert på denne oppskriften - jeg ville ikke hatt muligheten til å lage spruteffekter som dette med mitt jukseblod, det er det for seigt til)

Blodet drypper..."Det var fin morkake," sa han
Resultatet ble heldigvis bra - rosene holdt seg fint på plass, takket være spiselig lim,og ettersom jeg måtte kna inn litt ekstra melis i marsipanen når jeg tilsatte titandioksid blandet ut i vann, fikk kaken en fin, matt overflate - ingen svett marsipan her i gården! Blodet var så seigt at det var enkelt å kontrollere hvor det havnet, og det forble blankt. Dermed ble det en fin kontrast til den matte marsipanen.

Det store spørsmålet er nå om dette bør kalles blodig valnøtt (som kontrast til lukket valnøtt, som den er basert på), eller om den heller bør hete mor(d)kake...

Oppskrift

Og hvis noen er interesserte i hva selve kaken består av, er det som følger:

  • 5 store egg
  • 180 g farin
  • 150 g hvetemel
  • 30 g potetmel
  • 1 1/2 ts bakepulver
Pisk eggedosis (ca 15 minutter), sikt i blanding av hvetemel, potetmel og bakepulver, vend forsiktig inn, stek ved 180 grader i cirka 25 min. La avkjøle på rist og del i tre lag.
Jeg tilsatte cirka 1/2 boks rød geléfarge i eggedosisen, og justerte litt med gult. 
  • 1,2 L kremfløte
  • 3 ss farin
  • 1 ss vaniljesukker
  • 100 g finhakkede valnøtter
  • 300 g bringebær i bringebærgelé tilsatt konditorfarge
  • 1/2 glass bringebærsyltetøy
Pisk halvparten av kremen med 3/4 boks rød geléfarge, tilsett valnøtter og smør utover det nederste laget. fordel klatter med gelé og syltetøy over, legg på neste lag og gjenta. Pisk resten av kremen og dekk utsiden av kaken med dette. La gjerne kaken stå over natten i kjøleskapet, slik at den får "satt seg".
  • 1 kg marsipan
  • ca 50 g titandioksid
  • melis
Bland ut titandioksid i vann (følg anvisningene på pakken) og kna inn litt og litt i marsipanen. Ha godt med melis på kjøkkenbenken, slik at marsipanen ikke setter seg fast. Fortsett til du har oppnådd ønsket hvitfarge. Kjevle ut til ønsket størrelse (denne kaken er 26 cm i diameter og var rundt 10 cm høy, så jeg kjevlet ut en leiv som var cirka 48 cm i diameter) og legg oppå kaken. Glatt ut marsipanen slik at du unngår folder og skjær av det overflødige.

mandag 24. oktober 2016

Leselys

Det begynner visst å bli høst. Midt i september var det så fint vær at man kunne sitte ute og spise og prate til det ble kveld uten å trenge jakke. Nå har bladene blitt gule, og mange av dem har gitt opp og dødd på seg. Det regner, og det er mørkt. Og jeg har ikke merket noe som helst. Litt uvanlig i grunn, for jeg er egentlig ganske observant når det gjelder omgivelsene mine. Men ikke i år. En ting har jeg dog merket, og det er at jeg har dårlig med leselys. Jeg har forberedt meg godt på høsten ved å hamstre te (hurra for at Meny, etter at prisen på favoritteen min av ukjente grunner har steget fra rundt 1,48 per kopp til 1,84 per kopp på fire-fem måneder (ja, Rema og dere andre, jeg følger med på hva dere driver med, og jeg liker det dårlig), har -30 % slik at jeg slipper unna med 1,54 kr per kopp. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dyrere te, herlighet, det er omtrent de eneste drikkevarene jeg kjøper, og det er jo uendelig mye billigere enn brus, men det er da ganske voldsomt å øke prisen med 24 % i løpet av et kvartal?), som det går ekstra mye av når det blir kaldere. Lesestoff har jeg selvfølgelig mer enn nok av, og det er liksom noe eget ved å sette seg i sofakroken med en kopp te og en god bok. Det er ikke riktig det samme når boken befinner seg på et lesebrett, men jeg er nå veldig takknemlig for min Kindles innebygde leselys, ettersom kattene presterte å velte leselampa mi, slik at skjermen knuste... Jeg kan ikke si jeg var spesielt glad da jeg kom inn i stua og så halve stuegulvet dekket i glasskår, men samtidig blir jeg litt imponert over meg selv. For det første som slo meg, var at jeg måtte beskytte kattene og holde dem unna glasset, og innen jeg kunne sette meg ned og spise egget jeg hadde kokt til kveldsmat, var jeg ikke sint eller sur, bare lei meg fordi den fine lampa mi var ødelagt.

Trond likte å hviske hest inn i Frodes øre
Så nå sitter jeg her, uten leselampe, og lurer på om jeg skal prøve å få tak i ny skjerm til en lampe som ikke lenger selges, kaste lampen og kjøpe ny eller kaste lampen og ikke kjøpe ny, men heller se hvordan det går uten. Hittil ser det i alle fall ut til at sistnevnte alternativ ikke blir aktuelt, for herlighet så dårlig leselys jeg har nå.

Men det er ikke bare leselys som opptar meg, det gjør også leselyst. Bloggen, altså, ikke min generelle leselyst. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke skriver mer der. Dårlig bokblogger, denne Renate! Kanskje jeg klarer å få til et innlegg når jeg etterhvert fullfører Carl Sagans "Pale Blue Dot"? Eller kanskje ikke. Tiden vil vise.

Og mens vi venter på tiden, avslutter jeg kveldens innlegg. Beklager at det hverken var spesielt interessant, spesielt morsomt eller oppsiktsvekkende. Kanskje kan tegningen til høyre bøte på noe av skuffelsen?

mandag 10. oktober 2016

Tiggerne angriper

Idag fikk jeg kjeft. Tror jeg. Om ikke kjeft, så i alle fall en slags kombinasjon av en trussel og kritikk, servert av en vilt fremmed. På Mega.
Kong Triton så på seg selv som en rettferdig havmann, og jeg ser på meg selv som et stillferdig menneske, i alle fall når jeg er ute i det offentlige rom. Jeg plager ikke andre, og forventer å ikke bli plaget tilbake. Det er liksom en del av den kollektive avtalen byfolk har inngått for å gjøre tilværelsen tett innpå så mange andre artsfrender utholdelig. Noen vil alltid bryte denne avtalen, og ofte er denne formen for noen en irriterende selger som enten vil prakke på deg treningsstudiomedlemskap, krill, billig strøm eller god samvittighet. Det er irriterende, delvis fordi det er en forstyrrelse og delvis fordi jeg hater det når folk forsøker å selge meg ting. Jeg vil finne ut av hva jeg vil ha selv, og skulle jeg trenge hjelp til å ta et valg, er jeg fullt i stand til å spørre om hjelp.
Men så er det disse som ikke selger, de som vil ha uten å gi noe igjen. Jeg har et noe anstrengt forhold til tiggere, muligens som en konsekvens av at jeg både misliker tigging og synes synd på tiggerne. Uansett hva motivasjonen for å komme til Norge for å tigge er, sier det vel egentlig seg selv at det hverken er lukrativt, komfortabelt eller verdig å sitte langs husvegger og på parkeringsplasser og tigge. De hadde ikke gjort det om de hadde gode muligheter til å leve et verdig liv der de kommer fra. Og jeg vil ikke nekte dem å sitte der, om ikke for annet, så for at vi som bor her, skal måtte forholde oss til nøden vi er forskånet fra å oppleve på nært hold. og faktisk ta et aktivt valg når det kommer til å vise medmenneskelighet.

Jeg tar det valget flere ganger hver dag, og jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å bli minnet på at jeg har penger jeg kunne gitt til dem. Jeg gir litt penger til veldedige organisasjoner hver måned, og vet jeg kunne gitt mer. Og jeg vet at det for hver enkeltperson jeg sier nei til, er det totalt likegyldig at jeg gir penger til Leger uten grenser. De får ikke mer mat i magen eller mer penger å sende hjem til Romania av den grunn. Samtidig vet jeg at jeg, om jeg skulle gitt mer penger per måned, heller ville økt mine bidrag til organisasjonene jeg allerede støtter, fremfor å gi til tiggere. Fordi jeg sånn halvveis vet hva pengene går til, fordi jeg tror de har en større effekt på å redusere det John og Hank Green refererer til som "World Suck" enn enkeltbidrag til tiggere, og fordi jeg ikke ønsker å oppmuntre til negativ adferd.

Jeg har oppdratt en hund og to katter, så positive og negative forsterkere er konsepter jeg er godt kjent med. Og om noen skal belønnes, er det naturligvis tiggerne som sitter stille og bare smiler og hilser, ikke tiggerne som nærmest kaster seg over deg og insisterer på at du skal gi dem penger eller mat. Belønner du uønsket adferd, straffer du samtidig god adferd. Dessuten fungerer forsøk på tvang veldig dårlig på meg. Jeg gikk tydeligvis aldri gjennom trassalderen som barn, så jeg tar igjen det tapte ved å være veldig trassig når folk prøver å tvinge meg til noe, uansett om det er å drikke mer vann, kjøpe noe eller gi bort pengene mine. Så da en vilt fremmed kom bort til meg mens jeg sto og spekulerte på om jeg skulle sløse bort penger på fancy kakestrøssel eller være fornuftig og la være (ettersom den avgjørelsen er helt irrelevant for historien, kan jeg like godt avsløre at jeg endte opp med å være fornuftig) og begynte å snakke til meg, valgte han feil strategi. Vi har vel alle snakket med den telefonselgeren som etter 2 sek har tapt kampen, men som snakker på inn- og utpust i håp om å slite deg ut med sine gode salgsargumenter, og som, når han omsider må ta en bitteliten pause, blir tydelig provosert over at man ikke har latt seg overbevise. Denne mannen kunne nok gjort karriere på det området. Han la ut i det vide og det brede om hvordan hans kone og han hadde kjørt fra Moldova til Norge for så å innse at Moldova ikke var en del av Europa (på daværende tidspunkt hadde jeg begynt å stusse veldig, for meg bekjent er Moldova et lite land som grenser til Romania, og definitivt en del av Europa. Wikipedia avslører at jeg tydeligvis har bedre greie på hvor mannens hjemland befinner seg enn han selv gjør, noe som er litt foruroligende), og at han ikke kunne norsk. Problemstillingen han presenterte, var at de nå ikke kom seg hjem igjen, ettersom de ikke hadde penger (til bensin?) og han var villig til å ta imot hva som helst - han tok gjerne både mat og kontanter. Og omtrent der gikk Renate i vranglås. Det passet fint med at ordstrømmen hans hadde en midlertidig pause, og jeg fikk sagt at det var leit å høre om situasjonen hans, men at jeg dessverre ikke kunne hjelpe.
Det var naturligvis en løgn, og vi visste det begge to. Jeg kunne hjelpe. Naturligvis kunne jeg det. Men jeg ønsket ikke å hjelpe ham, delvis fordi jeg var skrekkelig ukomfortabel med å bli pratet halvveis i senk av en vilt fremmed i matbutikken, delvis fordi jeg var provosert fordi jeg var kjempesliten og ikke ville ha kontakt med noen mennesker, spesielt ikke fremmede, delvis fordi jeg ikke ante hvordan jeg eventuelt skulle håndtert en donasjon til vilt fremmed i matbutikken (skulle han fulgt meg til kassen?) og delvis fordi han, ved å insistere på at jeg ga nettopp ham penger/mat, mente at hans velbefinnende var viktigere enn andre trengendes. Det er litt som å jukse seg fremover i sykehuskøen. Du overlever kanskje, men du er et rasshøl. Og det er naturligvis enklere å si at man ikke kan hjelpe enn å si at man ikke vil hjelpe. Men det som så skjedde, var ganske fascinerende. Jeg har vært nødt til å bli vant med at vilt fremmede damer griper meg i armen og forteller at jeg MÅ gi dem mat eller penger, og selv om de åpenbart blir sure på meg når jeg sier nei, pleier de å gi opp da. Eventuelt prøver de å gjenta argumentet sitt en gang til, og når jeg kontant sier nei enda en gang, er vi ferdige. Men ikke denne karen! Neida. Han begynte istedenfor å legge ut i det vide og brede om at han alltid hjalp folk, uansett hvor lite han hadde (beundringsverdig) og at jeg burde gjøre det samme, og at jeg en dag også ville trenge hjelp, og når jeg ikke hjalp ham idag, ville ingen hjelpe meg i fremtiden. Han var dypt indignert over min manglende vilje til å hjelpe, og det var tydelig at han ønsket meg dit pepperen gror (han snakket endatil om at jeg brukte penger på å reise på ferie, noe jeg (for døve ører) forsøkte å poengtere at jeg ikke hadde gjort på over 2 år, men det var selvfølgelig høyst irrelevant for ham).

Han hadde naturligvis et poeng. Vi bør hjelpe våre medmennesker, men jeg er såpass normal at jeg hjelper meg selv først, deretter mine nærmeste og til slutt vilt fremmede. Trenger du hjelp til å finne veien? Om GPS-en på mobilen min er samarbeidsvillig, hjelper jeg deg gjerne. Vil du ha pengene mine, er det litt verre.
Dette har jeg jo skrevet om før også, for jeg synes det er vanskelig med tigging. Det er ubehagelig å se fattigdom så nært på rikdom, og selv om min inntekt er godt under gjennomsnittet, selv om jeg bor alene (og dermed lever dyrere enn par med to inntekter gjør) og har både studielån og boliglån, er jeg uansett rik i forhold til tiggerne. Jeg kunne godt funnet en hundrelapp et sted i budsjettet mitt og gitt det til mannen. Eller til en av de slitsomme damene. Eller til en av damene som sitter tålmodig og venter på veldedighet. Selvfølgelig kunne jeg gjort det. Men jeg går forbi de samme menneskene hver dag, og de kjenner meg igjen, slik jeg kjenner dem igjen. Gjør jeg noe vennlig´én dag, forventes det at jeg gjør det igjen. Og slik gjør jeg min egen medfølelse til en luksusvare, regulerer tilbudet mer enn nødvendig, selv om det uansett er mindre enn etterspørselen. Og jeg føler meg som en dritt. Samtidig er jeg glad, både for at de får meg til å føle meg som en dritt (da er jeg åpenbart ikke helt kald) og for at jeg klarer å si nei. Og jeg er glad for at jeg føler at jeg bør gi mer. Det kommer ikke til å gavne tiggerne i Oslo, men det vil gavne andre.

mandag 12. september 2016

Riksslumsa

Det er mange titler jeg ikke ønsker meg, eller som jeg vet jeg er ukvalifisert til. Som riksklyse, riksantikvar eller rikssynser, for eksempel. Men som Hannibal visstnok skal ha sagt:
"Aut inveniam viam aut faciam" 
Mens dere diskuterer om glasset er halvfullt eller halvtomt,
tørker jeg opp den halve kartongen med melk jeg helte
utover kjøkkenbenken fordi jeg tenkte på noe helt annet.
- enten finner jeg en vei, eller så lager jeg en. Så når jeg ikke er klysete nok for å være riksklyse, ikke antikvarisk nok til å være riksantikvar og ikke ytrer mine mer eller mindre velbegrunnede meninger tilstrekkelig høyt og i de rette fora, må jeg rett og slett finne på min egen tittel, og det har jeg gjort. Jeg er ei aspirerende riksslumse. For de uinnvidde: ei slumse er en slumset kvinne, og det å slumse å gjøre noe uvørent eller uordentlig, for å sitere ordboka. Jeg har vokst opp med kvinner som oppgitt sier "di slumse" til seg selv eller hverandre i det de velter ting, søler eller gjør andre ting som vitner om at utøveren besitter den eksplosive kombinasjonen av klønethet og manglende fokus. Jeg vurderer faktisk å inkorporere det i mottoet mitt, så sterkt identifiserer jeg meg med det.

Og jeg lover, om jeg ble utnevnt til riksslumse, skal jeg ikke skuffe deg! For mens vanlige dødelige mister ting med én klissete side og en tørr på gulvet med den klissete siden ned, tar jeg det til et nytt nivå - jeg klarer på magisk vis å grise til hendene mine, kjøkkenskapet, mine egne klær OG gulvet i en eneste uelegant bevegelse. Det kreves faktisk både et naturlig anlegg og årevis med trening for å bli så god!
Alle toppidrettsutøvere har vel en slags suksessoppskrift, enten det er år med trening, god ballfølelse eller placeboeffekt av diverse potensielt prestasjonsfremmende midler og metoder, det være seg astmamedisin eller kopping. Eller en kombinasjon, eller noe helt annet. Når det kommer til slumsingens edle kunst, tror jeg veien til godt utført slumsing går via manglende samsyn, dårlig propriosepsjon (altså evnen til å forstå hvor kroppen begynner å slutter, og hvor den befinner seg i forhold til omgivelsene), elendig koordinasjon og balanse og en medfødt evne til ikke å være til stede der man er. Jeg er spesielt begavet på det siste området - i forrige uke presterte jeg både (for 3. gang siden jeg var tilbake fra ferie primo august) å gå på feil bane på vei hjem fra jobb og å handle i feil klesbutikk. Jeg er ikke kronisk åndsfraværende, og takk og lov for det, men når jeg lar tankene vandre, er mulighetene for slumsing gode. Og jeg pleier å innfri!

Så innvender du kanskje med at jeg kanhende burde få målt slumsingen min mot andres, og satse på å bli norgesmester istedenfor riksslumser, men nei, det ville ikke vært i tråd med slumsingens ånd. Slumsing er ingen konkurranse, det er en kunstart med rom for mange utøvere. En uvøren, uønsket og ofte mildt katastrofal evne som kan fremstå som en velsignelse like mye som en forbannelse. Det er med andre ord en slags superkraft, og jeg er slumsingens svar på Spiderman. For det kommer faktisk noe godt ut av det. Om du har vokst opp som slumse, er du helt vant til at ting går på tverke. Du er vant til å tørke opp søl, til å lime sammen (eller kaste) ting du har ødelagt. Du gir deg ikke ende over når noe går i dass, du bare trekker på skuldrene, mumler halvt oppgitt, halvt anerkjennende: "di slumse!" til deg selv og fortsetter som om ingenting hadde hendt.

Så ja, slumsing er min superkraft, og som den slumse jeg er, klarer jeg sikkert å søle den utover kjøkkenbenken... >_<




lørdag 3. september 2016

Plantepolitiet og bakepulvermannen

Potensiell skyllebøtte kan man kjøpe hos Clas Ohlson
(FOTO: www.clasohlson.no)
Jeg kikker ut av vinduet, mot papirinnsamlingsdunken som står på tunet utenfor. Den er full. Det har den vært i dagevis, og haugen med papirsøppel vokser jevnt og trutt inne hos meg. Det finnes flere slike dunker på borettslagets område, men det er nå engang slik at alle borettslag rommer den litt mystiske underarten av homo sapiens som føler et dypt, personlig eierskap til alt fellesskapet har som er litt nærmere dem selv enn gjennomsnittspersonen som utgjør nevnte fellesskap. Og det betyr at det er en viss risiko for at noen vil gå i stykker på innsiden om jeg bruker feil avfallsbeholder. Jeg liker å være litt opprørsk iblant, så jeg har slengt ifra meg en pose med matavfall eller to i "feil" sett med beholdere et par ganger - det finnes meg bekjent ikke faste regler for hvilke blokker som "eier" hvilke sett, men jeg vil nødig få en skyllebøtte av en vilt fremmed. Eller noen jeg kjenner. Generelt vil jeg ikke ha bøtter av noen, jeg har de bøttene jeg trenger, og kan fint kjøpe flere om behovet skulle melde seg.

Akkurat det fikk jeg faktisk da jeg kom hjem idag. I alle fall på en måte. Hver leilighet i blokka har nemlig ansvar for visse ting en måned i året, og i sommerhalvåret går dette ansvaret bl.a. ut på å luke i bedet utenfor og vanne plantene. Jeg var så heldig å ha ansvaret nå i august, og jeg har sutret en del over dette, primært fordi jeg ikke har peiling på planter, og var redd for å enten vanne for mye eller for lite, eller gjøre noe annet feil. Og la det også være sagt at jeg virkelig ikke fatter hvorfor vi skal ha blomster utenfor. Eller hvorfor jeg, som knapt nok klarer å holde liv i en basilikumplante i en måneds tid, skal få ansvaret for å passe på disse plantene - det er omtrent like uansvarlig å be meg om å gjøre det, som det er å dumpe et spedbarn utenfor døren min og håpe på det beste. Når jeg tenker etter, har jeg omtrent like mye greie på planter og menneskebarn. Men minus og minus er jo som kjent pluss, så det er mulig jeg ville utrettet underverker med et løvetannbarn? Men jeg betaler gladelig min TV-lisens selv om jeg ikke begriper at noen har lyst til å se sakte-TV, og jeg gjorde en helhjertet innsats for plantene (jeg forstår naturligvis teorien bak å passe på planter - jeg er den eneste i familien som ikke har grønne fingre, og jeg forskrekket en gang bestemoren min ved å si at om jeg på noe tidspunkt endte opp med hage, ville jeg vurdere å asfaltere den. Jeg er en tilhenger av den sterkestes rett når det gjelder floraen, og mener at om en plante ikke klarer å overleve av seg selv, så har den ikke livets rett. Dumme, dillete hageplanter... Det er ikke det at jeg ikke forstår at man skal rive opp ugress med roten, at man skal sørge for at det ikke er tørt og at man skal plukke opp visne blader, det er bare det at jeg mangler en slags målestokk - som folk som ikke klarer å se for seg hva 20 cm er).

Samtidig er dette ansvaret alles ansvar (litt forvirrende), så om jeg ser at det ikke er strødd en dag i januar, får jeg lov til å strø, selv om det ikke er min måned (man kan kanskje si at det primære ansvaret ligger på den som leiligheten som har ansvaret, og at de(n) som bor der, skal sørge for at det blir gjort). Nuvel, jeg har gjort mitt beste i august.  Jeg har luket i bed etter beste evne, kjent etter om det har vært tørt (noe det aldri har vært, noe jeg antok skyldtes at det har høljet ned støtt og stadig), og da jeg hilste september velkommen igår, følte jeg at jeg kunne stå for innsatsen jeg hadde gjort. Det gjorde dessverre ikke den ene naboen min, som idag noget stramt bemerket at jeg hadde hatt ansvaret for plantene, og at hun hadde stelt dem i hele august. Det hadde jo jeg også gjort, men hun var sikkert flinkere enn meg (jeg hadde jo lagt merke til at noen visne blader var plukket vekk før jeg rakk å ta dem), og hadde følt at hele byrden hadde tilfalt henne. Og det er naturligvis leit. Men mens jeg ryddet bort matvarene jeg hadde båret med meg hjem, kunne jeg vanskelig unngå å undre meg over hvorfor hun hadde valgt denne strategien. Hvis du vet at en annen person skal gjøre en oppgave, og mistenker at vedkommende ikke vet om det, eller synes vedkommende gjør en slett jobb, er det vel bedre for alle parter å gjøre ansvarshavende oppmerksom på dette? I dette tilfellet kunne hun jo ringt på en ettermiddag eller helgedag, lagt en lapp i postkassen min eller sendt meg en SMS og spurt meg om jeg hadde glemt oppgavene mine, eller påpekt at det ikke var tilfredsstillende utført. Da kunne vi tatt en samtale om det, og hun hadde ikke trengt å løfte en finger for plantene. Og da begynner jeg å stusse på motivasjonen - har hun gått rundt i en hel måned og gledet seg til å påpeke at jeg ikke er flink nok? Hva kan ellers være motivasjonen? Jeg får jevnlig høre at jeg ikke er spesielt skummel, til tross for mine stadige forsøk på å fremstå som den inkarnerte ondskap, så jeg tviler på at hun er redd for min vrede. Og sånt som dette gjør meg litt trist, for jeg har tross alt gjort mitt beste, og hadde ikke hun vannet og luket, hadde jeg naturligvis gjort mer av begge deler, ettersom behovet da ville vært større. Men enkelt, det skal det tydeligvis ikke være...

En annen ting som ikke er enkelt, er morgenrutiner. Jeg har så lenge jeg kan huske, skrytt på meg å være B-menneske, og når batteriene mine er flate, må jeg ligge til lading i 8-10 timer for å oppnå full batterikapasitet. Får jeg styre døgnrytmen min selv, betyr det gjerne at jeg legger meg etter midnatt og står opp rundt 9, men det er naturligvis ikke forenlig med vanlig arbeidstid, og ettersom jeg tross alt får tilnærmet nok søvn de fleste netter, står jeg vanligvis opp 5:30 uten de altfor store problemene. Men litt vanskelig skal det tydeligvis være, for til tross for at jeg, da klokken nærmet seg 6:30, hadde dusjet, kledd på meg, fønet håret, sminket meg og sunget et vilkårlig utvalg sanger for full hals var jeg ikke fullt mentalt til stede, og endte opp med å spise fluortabletter (noe jeg aldri gjør om morgenen) istedenfor å spraye håret. Jeg er distré nok til å bruke dusjsåpe i håret, og har i årevis levd i frykt for en dag å bruke neglelakkfjerner på bomullsdotten jeg skal fjerne maskaraen med, men det er tross alt ganske stor forskjell på å gjøre det jeg vanligvis gjør etter å ha pusset tennene om kvelden når jeg skulle gjort det jeg gjør etter å ha ordnet håret.

Jeg er i det hele tatt ganske flink til legge ting feil sted, og jeg skulle ønske at norsk hadde et ord som tilsvarte "misplace" litt bedre enn "forlegge". For "misplace" gir i alle fall meg konnotasjoner mer i retning av å legge ting på (feil) plass mer enn å legge dem et sted og glemme hvor det var (takket være Erland vet jeg nå at bildesøk i Google etter rotegrevling primært gir treff fra bloggen min. Ergo har jeg satt mitt merke på verden, og kan leve resten av livet uten å gjøre noe som helst av verdi - med mindre noen forsøker å kuppe rotegrevlingen min).

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, skrev jeg "Et lurt sted" på en boks i den tro at jeg ville unngå å rote bort ting ved alltid å kunne se etter ting som skulle legges på et lurt sted der. Problemet har vist seg å være at jeg sjelden legger ting på et lurt sted; jeg legger dem på et annet sted istedenfor. Neste prosjekt blir derfor å skaffe en ny boks og merke den "et annet sted" og se om det løser problemet.
Og det er virkelig et problem - jeg holdt nettopp på å slenge bestikk i restavfallet istedenfor å sette det i bestikkurven i oppvaskmaskinen, og jeg tror (lov å ikke sladre til moren min!) at det i all hovedsak var min skyld at plastskjeene vi brukte til egg og yoghurt hadde vært rødlistede om de hadde vært levende, nettopp fordi jeg etter all sannsynlighet kastet dem istedenfor å legge dem i oppvaskkummen. Man kan kanskje si at de ble skjeldne? (hø, hø)

Men jeg tar det ikke for tungt, for mens min store utfordring ikke hadde verre konsekvenser enn at jeg fikk dagens fluortilskudd noen timer for tidlig, var det langt verre for mannen jeg møtte på Rema. Jeg var på jakt etter Remas bakekakao, som koster halvparten av Freias, og som er like god, og observerte en mann som sto og stirret på bakevarene. Jeg gikk mot ham, kikket opp i hyllene, men så ingen kakao. Så gikk jeg videre og lette blant kaffe- og kakaoprodukter, før jeg tok en stor omvei tilbake til bakevarene. Mannen sto der fremdeles. Denne gangen ble jeg stående litt lengre, og oppdaget etter litt mysing at den magiske bakekakaoen var skjult bak hornsaltet, og litt ommøblering (med påfølgende rydding, man er da oppdratt!) fikk jeg tak i godsakene. Da snur den fremmede mannen seg mot meg og spør hvor han finner bakepulver. Jeg peker på boksen fra Freia, og han spør om jeg er sikker. Joda, bekrefter jeg, det der er bakepulver. Han takker og jeg går min vei.

Tenk å ikke kunne finne bakepulver. Mannen var åpenbart ikke blind, for han hadde stått og studert hyllene lenge og vel, så det eneste jeg kan se for meg, var at han ikke kunne lese. Og det er jo en del av dem, også her i Norge - folk som enten har kommet til landet i voksen alder, og som vokste opp et sted uten ordentlige skoler (eller med et helt annet alfabet) og etniske nordmenn med lese- og skrivevansker eller andre problemer som i praksis har gjort dem til analfabeter. Herlighet så slitsomt det må være, tenk så sårbar man er i dagens samfunn!

Samtidig var jeg litt fascinert over vantroen han uttrykte. Inneholdt virkelig den oransje boksen
bakepulver? For meg er det jo en selvfølge - bakepulver er oransje og vaniljesukker blått, ferdig snakka. Og selvfølgelig kommer det i en sylinderformet boks fra Freia. Mon tro hva hans mentale bilde av bakepulver var?

Heldigvis for den fremmede mannen, var han mindre redd for å spørre meg om hjelp enn naboen var for å snakke til meg om pliktene mine...

søndag 28. august 2016

Handletur

Det var vel Gandhi som sa at du kan bedømme folk ut fra hvordan de behandler samfunnets svakeste. Jeg tror i tillegg man kan gjøre seg noen verdifulle observasjoner om andre mennesker ved å observere dem på handletur, f.eks. i matbutikken.

For i likhet med andre mennesker som spiser mat og innimellom trenger ting, har jeg vært i butikken ganske mange ganger, og jeg har observert en del merksnodig adferd (og resultatene av slik adferd) hos enkelte av mine artsfrender, de såkalte butikktrollene. Og derfor spør jeg deg, o medmenneske som også trenger matvarer og sånt, og som derfor frekventerer butikker: Hvem er du? Og hva er det egentlig som driver deg,

Smøres på det irriterte området ved omgang med butikktroll.
... du som sniker i køen? Hvorfor gjør du det? Hva i all verden er det som får deg til å føle at det er riktig av deg å prøve å presse handlevognen din mellom to personer som allerede står i kø? Er det et slags eksperiment? Prøver du å teste dine medmenneskers tålmodighet? Er du køsensitiv og får nervøs mage av å stå i kassakø, og føler at alle vil tjene på det om du slipper unna nok en omgang med akutt diaREMA 1000? Eller er du bare en selvopptatt klyse som mener deg viktigere enn alle andre mennesker?

... du som krangler om prisen på en bærepose? Hvorfor gjør du det? Hvorfor prøver du å snike deg unna å betale 50 øre eller 1 krone for noe å bære varene dine hjem i? Hvorfor er du ikke heller miljøvennlig og tar med deg et handlenett hjemmefra, om du så gjerne vil unngå å bære rundt på reklame for matbutikken? Og hvorfor plager du den stakkars kassøren med dette - han/hun kan jo uansett ikke styre kjedens posepriser.

... du som slenger fra deg matvarer du likevel ikke trenger i nærmeste hylle? Behandler du dine egne ting på den måten? Slenger du dine egne ting ifra deg og forventer at andre rydder dem bort? Synes du det er greit at andre skal bruke tiden sin på å rydde i hyllene etter deg? Synes du det er rett og rimelig at god mat skal gå til spille fordi du bestemte deg for å slenge kjølevarer i en haug med tørrvarer, fordi du ikke orket eller gadd å legge dem tilbake der du fant dem?

... du som setter fra deg handlevognen ved kassen istedenfor å sette den på plass? Lærte aldri moren din deg å rydde opp etter deg? Koster det deg virkelig så mye å sette ting tilbake der du fant dem? Er det bedre at andre kunder må brøyte seg frem for å komme ut av butikken, fordi det sparer deg for noen sekunders innsats? Eller ønsker du bare økt sysselsetting, og håper at din latskap skal føre til at butikken må ansette en egen handlevognfører hvis eneste arbeidsoppgave er å sette på plass handlevogner?

... du som ikke sier hei, takk eller ha det til betjeningen? Gjør det vondt å være normalt høflig? Er du så mye bedre enn kassøren at vedkommende ikke fortjener din oppmerksomhet? Er du redd for at det skal gå inflasjon i vennlighet?

Opplys meg, vær så snill, for jeg forstår virkelig ikke dette. Det eneste jeg ser, er et menneske som, i det øyeblikk det føler at ingen kan irettesette det for dårlig adferd, begynner å oppføre seg som en drittsekk.

Et vanlig argument fra religiøse mot ateister er at om du ikke tror på en høyere makt som straffer deg for dårlige handlinger og belønner deg for gode, er det intet som hindrer deg i å begå onde gjerninger. Det vanligste motargumentet fra "sånne som meg" er at man kan ha en etisk bevissthet uten en guddom, og at man bør gjøre gode gjerninger (og unngå å skade andre) fordi det tjener menneskeheten og verden, ikke fordi man er redd for straff eller ønsker belønning. Eller, for å trekke det ned på et ekstremt konkret nivå: da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk flere av mine medelever belønning i form av penger eller privilegier hvis de oppnådde en bestemt karakter i et fag eller på en prøve. De ble følgelig motivert av belønningen. Jeg fikk beskjed av min mor om at en god karakter var belønning nok for arbeidet jeg gjorde, og den lærdommen er jeg utrolig takknemlig for. Jeg gjør mitt beste fordi det er riktig, og fordi vissheten om at jeg har gjort det jeg mener er riktig, gir meg fred i sinnet, ikke fordi jeg vil ha et klapp på skulderen, en plass ved Guds venstre hånd (eller hvordan det nå var) eller penger. Gi meg gjerne et klapp på skulderen eller penger, for all del - jeg er veldig glad i penger og ting, men det er ikke der jeg henter motivasjonen min.

Så hvordan fungerer dette med motivasjon hos deg, du som blir en hensynsløs drittsekk i det du entrer Menys lokaler? Må det en belønning eller trussel om straff til for at du skal legge en vennlig ferniss over din vemmelige personlighet, eller er du faktisk like guffen i alle situasjoner? Må ektefellen din og kollegene dine plukke opp etter deg hjemme og på jobb? Stjeler du andres penner, klager over at du må smøre din egen mat og grynter surt til naboene?

Jeg er faktisk veldig nysgjerrig på dette. Jeg tenker mye på ondskap og godhet, både på hvorvidt ondskap er en faktisk konstant, og om det finnes onde mennesker, eller bare syke mennesker og villedede mennesker, og jeg vet ikke nok om dette til å avsi noen dom. Men min foreløbige konklusjon er at mennesker jevnt over gjør det de mener er rett eller bekvemt, enten for seg selv eller for gruppen de tilhører (gjerne med en god del overlapping), og at det kan bikke over til det andre vil se på som ondskap når målet blir viktigere enn handlingene som leder dit, og handlingene volder skade. Så kanskje er ondskap bare fravær av hensyn til andre? Det vil naturligvis være et spektrum. Det er forskjell på å rote i butikkhyller, slå dyr og drive etnisk rensing, men jeg lurer litt på om dere butikktroller egentlig bare er for initiativløse og ressurssvake til å realisere deres fulle potensial. Og jeg er naturligvis veldig takknemlig for at dere er så ubrukelige som dere er - det er mye vi har for lite av her i verden, hensynsløse og korrupte personer med makt er ikke en av dem. Og selv om det kanskje er en liten pris å betale for den butikkansatte som må bli behandlet som et undermenneske, for butikksjefen som må bruke lønnskroner på å rydde opp etter deg og for andre kunder som blir påkjørt med handlevogn eller dyttet vekk i køen, sånn sammenlignet med å være underlagt en gal diktator, så skulle jeg likevel ønske at du kunne tatt en runde med deg selv. Er det virkelig slik du ønsker å være? Er dette den siden ved deg du mener best representerer deg? Og hvis svaret på disse spørsmålene er ja, vil du vurdere å sette deg selv ut på skogen?

søndag 21. august 2016

Søndagsbarn

Jeg ble født på en søndag. Reglen om hvilke dyder barn født på de forskjellige ukedagene er utrustet med, påstår at jeg, i egenskap av å være født på ukens siste dag, kan skryte på meg alle de foregående dagers dyder. Jeg har altså både vakre øyne og perletårer, har langt å gå (når ble det en dyd?), men er samtidig lett på tå og blir sjelden trett (det var da noe?), og dessuten gjør jeg alle glade. Hurra for meg, og de litt over 14 % av verdens befolkning som er like magiske som meg!
Hadde jeg vært svensk, hadde jeg visst hatt egenskaper som skulle gi meg fremgang i livet, kombinert med evnen til å kurere sykdom. Synsk ville jeg visst også vært. Jeg har muligens sagt det før (jeg har tross alt sagt mye!), men en god ting kan ikke sies for ofte: det er godt jeg ikke er svensk!

Barnet i meg
Akkurat denne søndagen er det 28 år siden jeg ble født, og jeg må innrømme at det ikke medfører nabovarsel, festfyrverkeri (finnes det andre former for fyrverkeri? Begravelsesfyrverkeri?) eller andre former for baluba. Jeg tror faktisk ikke jeg kan huske sist jeg følte noen som helst form for entusiasme forbundet med min egen bursdag. Andres bursdager er liksom noe annet, men barndommens entusiasme for min egen dag er borte, og det er litt trist. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over julaften, så jeg har ikke helt tapt barnet i meg ennå.

Det er ikke det at alderen min plager meg. 28 føles hverken bedre eller verre enn 18. Jeg kan se tilbake 5 år (eller 10) og se at jeg har kommet meg lengre i livet, at jeg har modnet og at jeg har det bedre nå, men det henger jo ikke sammen med dagen idag, eller det faktum at jeg i noen måneder må tenke meg om før jeg svarer på hvor gammel jeg er. Kanskje er det bare noe ved det vilkårlige ved bursdager jeg ikke helt forstår, på samme måte som jeg ikke forstår greia med nyttårsaften.

Uansett, hurra for meg, livet mitt ville ikke vært det samme uten meg!

tirsdag 26. juli 2016

Huskestue

For ikke så fryktelig lenge siden (ironisk nok husker jeg ikke helt når det var) skrev jeg om det å huske. Mer spesifikt beskrev jeg min svært selektive hukommelse. Men de viktige tingene vi husker på i livet, er tross alt ikke gangetabellen (eller hva, Linnéa?) og teksten til "Pokarekare ana", det er minnene våre. Minnene er det som gjør deg til nettopp deg. De er det du setter igjen med hver gang du har opplevd noe, hver gang du har tatt et valg, hver gang du har fått føle konsekvensene av valget du tok. De er de gode opplevelsene og de hjerteskjærende. Og likevel er de like upålitelige som en løgnaktig treåring. Eller værmeldingen. Hjernene våre er forbasket upålitelige, og hver gang vi tar frem et minne, endrer vi litt på det før vi legger det tilbake igjen. Et godt brukt minne kan ha ytterst lite til felles med det som egentlig skjedde, og lærdommen vi tok, kan dermed endres gjennom årenes løp. Og ikke nok med det, vi kan glemme sentrale elementer og legge til ting som aldri skjedde, men som vi har fått oss selv til å tro at skjedde. Og det er naturligvis ganske upraktisk.

John Green er skrev i "An Abundance of Katherines" at
"You don't remember what happened. What you remember becomes what happened" 
(sakset fra Linnéa som, om jeg husker rett, fikk sitatet fra meg. Så det er litt juksemaker pipelort over dette. Og hva i all verden er pipelort, egentlig? Internett sier det er fuglebæsj), og selv om det naturligvis ikke er objektivt sant (Harald Hardråde falt ikke i 1873 selv om jeg tror jeg husker det fra historietimene) at fortiden er hva vi husker, er det uansett det vi bygger vår egen fortelling på, og det er det som blir vår historie.

Også er det dette med at minner er evig omskiftelige. Det har plaget meg litt når det gjelder savnet etter Oscar, hunden min, som jeg mistet i 2010. Når noen dør, er det nettopp minnene vi sitter igjen med, og de som er borte, blir med oss så lenge vi husker dem. I begynnelsen var det vare vondt å minnes ham, men etterhvert som den rå smerten gikk over til en generell nummenhet, begynte jeg å innse at jeg brukte opp minnene. Ikke bare ble de svakere og vagere, de endret seg. Noen ganger var jeg usikker på om hele minnet var Oscar, og jeg ble redd for at jeg var i ferd med å miste ham for andre gang. Dette ligger flere år tilbake i tid nå, og jeg tenker ikke så mye på ham (noe som vel egentlig både er naturlig og vemodig) annet enn når jeg snakker om hunder og når jeg ser på bildet av ham som henger i entréen. Men innimellom, når jeg minst venter det, dukker det opp et minne jeg aldri har hentet frem før, friskt og ubesudlet av tidligere bruk. Og mens jeg fremdeles bearbeider inntrykket, mens jeg enten kjenner glede, savn eller rå sorg i møte med det korte glimtet av fortiden, innser jeg at jeg aldri mer vil kunne oppleve det samme igjen, fordi det neste gang det dukker opp, vil være farget av situasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, av reaksjonen jeg har og andre, ukjente faktorer. Og dermed har nok et minne gått tapt for meg, og antallet ubrukte minner vil ha blitt redusert.

Jeg har ingen tegning til dere idag, men her er damen jeg
knyttet av en plastpose en gang. Hadde jeg ikke hatt bildet,
hadde jeg nok glemt henne helt 
For å ta et helt konkret eksempel på et minne som har blitt slitt ut: Moren min og jeg var ved slottet og enten tente lys eller så på lysene etter at Kong Olav døde. På daværende tidspunkt var jeg knapt 2,5 år gammel, men jeg kan huske at jeg husket det veldig klart og tydelig flere år senere. Nå, derimot, har jeg ikke noe minne jeg med sikkerhet kan si at er av den faktiske hendelsen, fordi jeg har tatt frem minnet flere ganger og i tillegg sett repriser av TV-dekningen oppigjennom årene som har gått. Jeg vet i praksis at jeg har husket, men husker bare at jeg husket, ikke det jeg en gang husket.

Men så tenker jeg, kan ikke egentlig minnene deles opp? Vi har jo situasjonen (uavhengig av kontekst), vi har aktøren (de(n) vi husker) og vi har reaksjonen (på enten aktøren, aktøren i situasjonen eller på aktøren i situasjonen). Alle tre kan endres i våre minner, men de kan også bevares, men ikke samtidig. En situasjon kan for eksempel bevares i form av et referat, et filmopptak eller et kunstverk - ta for eksempel John Keats' "Ode on a Grecian Urn", der han beskriver en urne som viser flere motiv, bl.a. en prosesjon, musikere og et forelsket par. Situasjonene kan han enkelt beskrive, de er låst i tid, men han mangler likevel kontekst - hva slags musikk spiller fløytespillerne? Hvor kommer menneskene på vei til alteret fra? Hvem er det forelskede paret? Det får vi aldri vite.

På samme måte kan vi bevare noens visuelle uttrykk eller egenskaper gjennom et bilde eller en beskrivelse. Vi kan se på en byste av Nefertiti og beundre hennes skjønnhet (eller kunstnerens gjengivelse av denne, og håpe at han ikke tok seg for mange kunstneriske friheter), men vi kan ikke kjenne henne eller vite hva de som var rundt henne, følte eller tenkte om henne.

Og selv beskrivelser av hva man tenker og føler rundt noe eller noen, blir umulig å bevare for ettertiden. Se for eksempel på Shakespeares sonett nummer 18 ("Shall I compare thee to a summer's day"), der dikter-jeg-et lover sitt objekt evig liv gjennom sin beskrivelse av vedkommendes skjønnhet - eller som Renate anno 2008 beskrev det:
"Både komposisjon, ordvalg og lydbilde gjør dette diktet svært virkningsfullt; leseren føler handlingen, og legger til sine egne persepsjoner og assosiasjoner. Dette samsvarer perfekt med diktets tema og formål, bevaringen av det underskjønne for all fremtid, nettopp fordi det lite deskriptive språket kun representerer noe universelt vakkert, og lar enhver person til enhver tid legge sine egne detaljer til, slik at den perfekte skjønnhet skapes. Dermed går Shakespeares spådom i oppfyllelse: selv om ingen i dag, eller om 1000 år, vil kunne se den tiltaltes skjønnhet med egne øyne, forstå hvem han var og hva som gjorde at Shakespeare fant hans skjønnhet så besnærende, vil mennesker i all fremtid kunne få et innblikk i graden av skjønnhet han her beskriver, og tilpasse det sin egen tid og sine egne idealer."

Her er det altså ikke den faktiske personen som er i sentrum, men effekten h*n hadde på dikter-jeg-et. Hvordan vedkommende så ut, hva h*n gjorde, hvem h*n var, er borte, og vil aldri mer kunne fortolkes i sin helhet.
Det vi bevarer, må være det som var viktigst for oss - ønsker vi at våre tanker og inntrykk i forbindelse med en opplevelse skal bevares, må vi beskrive dem, ønsker vi at en hendelse skal dokumenteres, må vi gi en så objektiv beskrivelse som mulig av forløpet, og vil vi at vi selv eller andre skal kunne påvirkes av noens eller noes skjønnhet 100 eller 1000 år frem i tid, er det bare å finne frem hammer og meisel. Men vi kan aldri få alt.

Og slik er det også når jeg ser på bildet jeg tok av Oscar på en av våre siste turer sammen - jeg husker situasjonen, jeg ser aktøren, men jeg kan aldri gjenskape min egen reaksjon, og alt jeg føler i møtet med bildet, er nye reaksjoner. Det genuine minnet er dermed tapt, men da får vi heller si som Ibsens Brand:
"Evig eies kun det tapte."
Det eneste vi har, og som ingen kan ta ifra oss, er minnene om det som har vært og lærdommen vi har tatt av våre erfaringer, og så lenge vi forandrer våre minner, får vi håpe og tro at bearbeidelsen vi ubevisst gjør, minner mer om en bearbeidelse av en oppgave i samarbeid med en veileder enn hviskeleken...

Gravalvorlig

En liten advarsel: dette innlegget omhandler død, begravelser og minneord, og er ingen øvelse i fintfølelse. Om du akkurat har mistet en av dine nærmeste, eller holder på med å bearbeide en stor sorg, vil jeg heller anbefale deg å lese et annet innlegg.

I sangen "Fire melk og Dagbla' for igår" synger Øystein Sunde om hvor vanskelig det er å være et lite barn som stadig blir forbigått i kassakøen i matbutikken, og i andre vers kommer linjene som har gitt meg mitt kjæreste uttrykk for det å dø:
"For nå har jeg stått i elv' og nitti timer her i kø
Og nå er jeg blitt så sulten at jeg holder på å dø på meg"

Ja, jeg synes det er helt naturlig å snakke om det å "dø på seg" når det ikke er snakk om faktiske dødsfall der en viss grad av respekt er påkrevet. Det er et uttrykk som gjør døden mindre truende og skummel (jeg er ikke redd for å dø - som Mark Twa
Fra arkivet: Gravlaks
in visstnok skal ha sagt, "I do not fear death. I had been dead for billions and billions of years before I was born, and had not suffered the slightest inconvenience from it", men det er jo noe litt annet med andres bortgang, da blir man jo sittende igjen med det korteste strået), og det er jo egentlig det alle eufemismer gjør også, men den mangler naturligvis det høytidelige i "sovnet stille inn" eller "ble brått revet fra oss".

Mental_floss har publisert et kart over de mest brukte eufemismene for det å dø fra dødsannonser i hver av de amerikanske delstatene, og jeg synes det var fascinerende lesning; på den ene siden er det fascinerende at flere av statene er flinke til å bruke "died" (som jo er akkurat det de avdøde gjorde), men samtidig er det også en del referanser til at de som har dødd, egentlig bare har dratt hjem ("Went to be with his/her/the lord"/"Went home") eller "leveled up" til et nytt nivå ("Entered eternal rest"/"Left this world" - er jeg den eneste som tenker Super Mario?), og andre religiøse forsøk på å overbevise de overlatte eller andre om at den som er borte, ikke egentlig er borte. Og vi har kategorien for dem som måtte gi tapt i kampen mot sykdom ("Succumbed" og "Lost his/her battle"), som skaper en mer vemodig stemning, i alle fall hos meg - jeg tenker som så at den som forfatter en dødsannonse, fokuserer på det viktigste ved dødsfallet; om det var brått og uventet, ble vedkommende "revet bort", gikk de bort etter lang tids sykeleie, går det gjerne i "tapte kampen mot sykdom x". Om de døde en ganske almindelig død, ja, så døde de bare?
Men det absolutt beste, synes jeg er "Slipped away", som dominerer i Montana og på Hawaii. Det har noe veldig skjødesløst over seg - enten at vedkommende "ghostet" livet, eller at noen faktisk mistet vedkommende ved et uhell - shit, hvor ble det av onkel Arnt? Nei, du, jeg tror faktisk vi mistet ham i flyttekaoset. Litt som i Wildes "The importance of being Earnest", der Lady Bracknell uttrykker sin misnøye over at Jack har mistet begge sine foreldre på denne måten:
"To lose one parent, Mr. Worthing, may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness."
Det er i det hele tatt mye rart vi sier og skriver når folk har dødd, og kanskje nettopp fordi man, når man står midt oppi kaoset som følger rund et dødsfall (du skal plutselig arrangere en slags avskjedsfest der hedersgjesten ikke er til stede i ånden, ordne masse formalia og samtidig håndtere den lammende sorgen hos en selv og andre, og alle de merkelige, emosjonelle responsene dette kan medføre. Og man kan ikke akkurat bare "velge noe", for det man velger, skal være en genuin representasjon av den som døde og hva han eller hun betød for de etterlatte (min spontane oversettelse av "etterlatte" til henholdsvis engelsk og svensk ble "leftovers" og "efterblivna". Jeg bør muligens avstå fra å oversette dødsannonser og sånt). Og da er det godt å ha et begravelsesbyrå, for de kan gi deg en lang liste over ting andre har tenkt eller sagt ørten ganger tidligere, så kan du velge hvilket alternativ som matcher dine følelser og tanker. Og jeg synes sånne minneord er litt morsomme, delvis fordi jeg har en morbid sans for humor, og delvis fordi jeg synes det er fullstendig absurd at man ikke skal snakke stygt om de døde, fordi de ikke kan forsvare seg. Og her er mine argumenter:

  1. Ingen av oss er feilfrie, og våre laster såvel som våre dyder, gjør hver og en av oss til den vi er
  2. Om du kun minnes en persons positive sider, gjør du vedkommende til et glansbilde. Mennesker er tredimensjonale, ikke flate.
  3. Om du har gjort deg fortjent til å bli snakket stygt om mens du lever, fortjener du også ukvemsord etter at du er død
  4. Skal vi ikke kunne si negative ting om [sett inn din avdøde favorittdrittsekk]
I alle fall, du får en liste over dikt, vers og verdige linjer du kan bruke eller skrive om etter eget ønske, og mange av dem er fine, og noen kan være veldig personlige og effektfulle (personlig kunne jeg ikke synge "For siste gang" i et helt år etter at Oscar døde, fordi den ikke-spesifikke avskjeden i sangen som tydeligvis kom fra Portveien 2, men som jeg lærte da jeg sang i barnekor, resonnerte så sterkt med min egen sorg), men jeg sliter litt med å ikke trekke på smilebåndet når allverdens omskrivinger av "et hjerte av godhet har sluttet å slå" veves sammen, og det blir snakk om dovnende hender. For når noe dovner, så sovner det - en dovnende hånd "sover" altså, den er ikke død. Så om det skrives at et par flittige hender har dovnet, går mine tanker automatisk til Prøysens "Koleravise":

Men da dom var kømmi til kirkemuren opp
tok'n lokket tå kista, den skinndaue kropp
"Je er itte død, nei, je lever ennu!
De har reist ut i fånytta, skunn dekk å snu
Men da steig no enkja til kistlokket fram
"Åssen er det du bær' deg, du vøl itte skam!
Nei, legg deg nå pent nedi kista di nu!
Du veit dokter'n han skjønne det bære hell du!"
Kort sagt: en doven hånd gjør intet lik.

Og noen virker veldig malplasserte, som når man legger inn første strofe av Inger Hagerups "Våre små søsken". Jeg sliter veldig med å forstå når noen synes det er naturlig å bruke dette verset som en oppsummering av et dødsfall - misforstå meg rett, det er et vakkert dikt om at barn/mennesker som er litt "anderledes" skal ha gode liv, og at vi må gjøre det vi kan for dem. Men den første strofen sier jo egentlig bare at noen av oss er litt dårligere utrustet til å takle verden enn andre. Og det er da en merkelig avskjedshilsen? Jeg snakker her med svært begrenset erfaring, men jeg håper og tror at de fleste som har mistet et psykisk utviklingshemmet barn eller familiemedlem, finner det mer naturlig å fokusere på hva vedkommende hadde og var, enn hva vedkommende manglet? 

Og hva med denne?
Du kjempet for sannheten. Du klarte ikke løgner. Ikke alle forstod deg. Den freden du har fått nå kan ingen ta fra deg. Hos Jesus du hviler. Han var du glad i.

Bonus for fri verseform, men altså... Er det noen som liker å bli løyet til? Er det noen som blir forstått av alle? Og den siste linja høres unektelig snurt ut. "Ja, Jesus, han var du glad i. Meg, derimot..."

Og noen ord har flere betydninger, sånn at det blir litt merkelig om man går for feil betydning i tolkningen, og da er det muligens betimelig å spørre seg om man har benyttet feil ord. Ta for eksempel "strevsom", som både kan være synonymt med "arbeidssom" og "slitsom". Og misforstå meg rett her, jeg har masse dyptfølt respekt for folk som har jobbet og slitt hele livet, og for at deres innsats blir anerkjent, f.eks. i minneord. Virkelig. Forfedrene mine slet seg ihjel i generasjoner, og selv om jeg synes det er grusomt at de måtte slite så hardt og så lenge for å holde liv i seg og sine, står det en enorm respekt av enhver, uansett tid og sted, som ikke gir opp i møte med motgang.
Men, og det må jo komme et men (jeg føler at avsnittet overfor var en variant av "jeg er ikke rasist, men..."), når jeg leser denne linja:
To strevsomme hender har lagt seg til ro
er det ikke betydningen "arbeidsom" jeg leser, men "slitsom". Og da går tankene automatisk til prester som tukler med småbarn. Og ja, jeg er et fælt menneske.

Jeg har ingen planer om å dø med det første, men om muligheten skulle by seg (hvilket vil forutsette at jeg dør etter noen tids sykeleie og antageligvis har mye vondt, noe jeg naturligvis ikke ønsker) og jeg får vite når jeg kan regne med å dø, vil jeg gjerne spille inn en lang monolog som kan spilles av i begravelsen min, og kanskje kan også disse ordene pryde dødsannonsen, om det fremdeles er en greie når min tid kommer:
Hun avsluttet livet slik hun levde det
med uavlatelig, kronisk munndiaré

Eller hva med
En stemme har sluttet å mase
En latter har sluttet å le
Det har blitt så underlig stille
Men herlighet, så deilig det ble
Nei, det får nok bli noe sånt, tror dere ikke?
En stemme har sluttet å skravle
Et hjerte har til slutt gått lei
Digresjonsbloggen er nå ferdig
Dens forfatter har dødd på seg

Men frykt ei - jeg er ikke død, nei jeg lever ennu!

lørdag 23. juli 2016

Bananflua flyr i skumringen

Det er lørdag kveld, og jeg har akkurat sprettet en flaske med olivenolje som jeg, for ordens skyld, ikke har til hensikt å drikke. God olivenolje kan man jo nesten drikke, men jeg holder meg til te og vann, og bruker heller oljen på min insalata caprese. Jeg er litt skuffet over den nye oljen - de var tomme for "min" olje på Smak av Italia, så da ble det den som var nærmest i smaken av de tilgjengelige typene, men det ble liksom ikke helt det samme. Og jeg innser at jeg er litt snobbete.

Og mens jeg sitter her og tenker på olivenolje, leser jeg om hvaler og ser en dokumentar om russisk nasjonalisme - det er liksom en fin avrunding på en dag der man har tilbakelagt litt over en mil til fots. Og det er egentlig det beste med å ha ferie. Når jeg ikke skal "noe sted" (jeg er litt usikker på hvor grensene går, men sentrum er "noe sted", matbutikken, skogen og familiebesøk er ikke "noe sted"), lar jeg håret lufttørke etter vask, dropper å sminke meg og trasker rundt utendørs i shorts og flate, komfortable sandaler, og dermed kan jeg gå langt og lenge uten å få vondt i føttene. Og ikke minst kan jeg la være å tenke på hva klokka er. De siste ukene har jeg mer eller mindre ignorert mine faste rutiner - jeg har droppet frokosten halvparten av dagene (hysj, ikke si noe til... eh... meg! om det), spist middag en eller annen gang mellom tre og ni, sovet til jeg våknet av meg selv og lagt meg når jeg blir trøtt (deilig for et B-menneske å ikke stå opp 5:30) og trasket mye rundt på jakt etter pokémons.

En annen ting jeg har jaktet på, er bananfluer. Jeg tror de kom med en potte gressløk jeg hadde på kjøkkenbenken i begynnelsen av juli, og nå har jeg en liten koloni av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor, men lysebrune fluer er uendelig mye mer motbydelige enn svarte. Jeg har derfor gått til anskaffelse av en fluefelle, og sliter litt med dårlig samvittighet fordi jeg vel strengt tatt seigpiner de små krekene som setter seg fast i limet og blir sittende fast til de dør av sult, sorg eller noe helt annet.

Men la oss heller snakke om hvaler. I innlegget mitt om ufisk skrev jeg om spermhoggeren, atavistiske, rudimentære bein og sjøkamelen, og jeg ble derfor lettere euforisk over å oppdage at hvaler og klovdyr faktisk er en del av samme familie. Det viser seg altså at kameler og spermhvaler ikke er så fjernt beslektet likevel, og det gjør meg uforholdsmessig glad. Og jeg må jobbe med fordommene jeg har mot bardehvaler. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ser liksom på dem som havets versjon av sauer, og selv om sauer er ålreite dyr, er de ikke akkurat kjent for å være... smarte?
Nå er naturligvis ikke intelligens alt, og det er heller ikke noe som er så fryktelig enkelt å måle, og blåhvalen er nok litt mer intelligent enn en sau. Eller mye mer intelligent.
Gangsterhval

En annen tanke rundt hval og sau: Når vi nå har fått avklart at de er søskenbarn, eller kanskje heller "relativt fjerne slektninger, men likevel såpass nært beslektet at de ikke bør gifte seg", er det naturlig å søke til Bibelen. Sau er bra mat, for de tygger tydeligvis drøv og har kløvd helt igjennom (i motsetning til fjellgrevlingen. Den har jeg ikke noe forhold til, men jeg er evig nysgjerrig på nesegrevlingen, som tydeligvis ikke finnes, men som jeg er helt sikker på at jeg har hørt om (jakten på nesegrevlingen har avslørt at broder Tuck i Disneys "Robin Hood" var en grevling, at Norge har sin egen grevling, muligens en greveling grevelang og at snømus heter "least weasel" på engelsk, noe som i mitt hode forutsetter at det finnes en most weasel også. Og sjekk dette bildet av utstoppet snømus som angriper utstoppet hare. Og det finnes en vietnamesisk rotegrevling. Jeg skal heretter begynne å skylde på den når det ikke er ryddig hjemme hos meg. Og ikke nok med det, en hunngrevling er tydeligvis ei søye, i alle fall på engelsk). Og ja, jeg har definitivt fantasi nok i massevis til å dikte opp en ny dyreart, men jeg tror ikke jeg har diktet opp denne), og alt som lever i havet og har finner og skjell er bra mat. Men hvaler har ikke skjell, så da er den vel uspiselig, selv om den, på hvalers vis, kan si "yo, hva skjer'a, bror?" til sauene. Og da synes jeg det er en viss ubalanse mellom hval og menneske, for når hvalfisken (snakker om oksymoron...) som vel egentlig må ha vært en spermhval, kunne svelge Jonas, burde Jonas kunne få svelge hvalfisken også. Likhet for loven, folkens!

Sånn, det får være nok vås fra meg for idag.