mandag 29. november 2010

Blåblogger? Lillablogger?

Den dagen noen kaller Digresjonsbloggen rosa, går jeg og legger meg under en stein. Sannsynligvis får jeg Oda (som offisielt hater meg, men på en god måte - tror jeg) og Therese til å løfte steinen for meg før jeg kryper ned, slik at jeg slipper å ligge der med vond rygg. Også vil jeg nok helst legge en presenning og et teppe der, for det pleier å kry av skrukketroll og mark under steiner, og jeg avskyr begge deler. Generelt avskyr jeg alt som skjuler seg i hulrom som nesten ikke er der, og jeg vil ingenlunde ligge ved siden av ekle ting.
Stigmatisert rosablogger.
Men altså, jeg vil ikke kalles rosablogger. Derfor forteller jeg dere ikke om sminken min med mindre det er noe veldig rart med den. Tro meg: det hender jeg har lyst til å fortelle om sminke, for jeg sminker meg nesten hver dag, og noen ganger, når jeg er nødt til å kjøpe noe nytt, eller bare får lyst til å kaste bort pengene mine på noe som lover å få meg til å se ti ganger vakrere ut og som trass mitt medfødte forbedringspotensiale ikke gjør ting det granne bedre (i slike øyeblikk føler jeg meg forferdelig jentete, og det er litt morsomt. Omtrent som å føle seg forferdelig menneskelig, eller forferdelig norsk. Det er ikke en følelse man føler på før man gjør noe som er urtypisk for hva det nå enn er man føler at man er, og tenker på det samtidig. Anbefales!), kommer jeg over smarte ting. Som billig og bra øyenskygge eller en overraskende pen neglelakk som ikke er dyr engang. Men jeg holder det for meg selv.

Kall meg gjerne litt teit, eller veldig teit, dere kan velge. Men jeg føler at det er så grusomt mange jenter som lever i rosa tyggisbobler og skriver om sminke, klær og frisørtimer og hjemmebleking av tenner og jeg-vet-ikke-hva (helt sant, jeg vet ikke, for jeg leser veldig få blogger, nettopp fordi jeg ikke er så skrekkelig interessert i sminke, klær og frisørtimer), som aldri stikker hodet sitt opp av den rosa tyllen og alt glitteret og ser hva som skjer rundt dem, og jeg vil ikke være "sånn".

Jeg vil være meg, med min blå blogg og dingser, Jesusmobbing, milde irritasjon og banale gleder. Jeg vil dele tanker, ikke bare lenker, bilder og dagens dont, jeg vil at bloggen min skal representere det som er Renate, og som skiller Renate fra alle andre, slik den nevnte Oda også gjør (bloggen hennes representerer selvfølgelig det som er unikt Oda, ikke det som er unikt Renate, såpass regner jeg med at dere forstår, men min tendens til å forklare meg litt uklart gjør gjerne ting litt verre enn de allerede er). Jeg har forresten begynt å innbille meg at jeg hører lyden av en kabal som går opp. Det er ganske creepy. Men uansett, jeg vil skrive for glede, ikke for penger, og jeg vil skrive noe meningsbærende.

Når det er sagt, finnes det sikkert seriøse og kompetente rosabloggere. Ett eller annet sted. Jenter som kan sminke, mote og interiør, og som setter sin stolthet i å formidle denne kunnskapen godt og presist, istedenfor å blunke forførerisk til kameraet under den oransje foundationtundraen før de legger ut det ferske bildet i en artikkel som handler om kjøp av sko. Men disse kan neppe kalles rosabloggere?
Det er behov for et skille, tror jeg!

For la oss bli enige en gang for alle (egentlig er det jeg som er enig, men det er et mål i seg selv, det!) om at det ikke er noe mindreverdig i å blogge om jenteting. En interiørblogg eller moteblogg har teoretisk sett samme verdi som en datablogg eller bokblogg, selv om jeg personlig, og mange med meg, ikke helt ser verdien i førstnevnte. Hva man blogger om sier noe om kompetanse, mål og interesser, tre ting som er nært forbundet, og en god blogger som kan sminke, brenner for sminke og studerer til makeupartist, fortjener masse kred.
Men rosabloggere som er like uproffe som meg? Nei. Jeg får meg ikke til det, og det gjør meg sikkert til et dårlig menneske, men skitt au!

Men hva kaller man oss andre? Bloggere som ikke er rosa (dog har noen dotter prestert å omtale Linnéa Myhre som "rosablogger", hvor nå enn de fikk den ideen fra...), som i det minste forsøker å komme med noe nyttig (Linnéa Myhre lover at du ikke lærer noe hos henne, men der tar hun nok ganske feil!), uten å være rene temablogger?

Jeg tenkte litt på blåblogger - lyseblått er jo en kontrast til rosa, og bloggen min er veldig blå, men samtidig er det intet som tilsier at min blogg er representativ for ikke-rosablogger. Dessverre har landets politiske konservative annektert ordet, så letingen gikk videre. Hva med lilla? Næh, det er ganske meningsløst uansett, det er jo midt imellom rosa (eller lyserødt, som det så vakkert heter) og blått, så da er det vel snakk om en fjollete fjortis fra Frogner som har fått egen blogg.no-konto av papsen?


Odas blogg er gusjegrønn. Kan det brukes om oss alle? Nei, det er nok Odas farge. Sort, hvitt og grått brukes f.eks. av Linnéa Myhre, Kjersti, min fordums studievenninne Meaghan, min kollega Veronika og tidligere kollega Sanna, men gråtoneblogger? Det høres ikke så veldig koselig ut? Sort, hvitt og grått er fint og gir et sobert uttrykk, men det sier jo like lite om bloggerne som en kontrast til rosabloggere som min blåhet gjør?
Eller kanskje vi bare kan kalle oss bloggere, og håpe at rosabloggerne bestemmer seg til å sogne til f.eks. "fjolleblogger", slik at fargen rosa slipper all denne stigmatiseringen?
Men ikke for det, vi skal ikke bli helt nazi her heller - det er ikke noe særlig koselig (det er egentlig veldig få ting som er mindre koselig enn etniske renskning og blindt hat), og rosabloggerne er like mye verdt som resten av oss. De får bare litt mer oppmerksomhet enn de fortjener.

Alt jeg ikke er og kan, er ganske mye til sammen

Jeg vil vite alt jeg ikke vet og se alt jeg ikke har sett! (Nesten)
Jeg vil forstå det jeg ikke fatter, se sammenhenger jeg ikke vet er der. Jeg vil kunne delta i enhver samtale uavhengig av tema, forstå hver eneste subtile referanse til film, TV, litteratur, musikk, også videre. Jeg skulle kort sagt gjerne hatt all verdens visdom mellom ørene.

Jeg skulle gjerne hatt en favorittregissør og forstått meg på film noir. Likt jazz og traktert et instrument, lest noter. Hatt oversikt over både the Alamo og Benedict Arnold, Oliver Cromwell og Guy Fawkes. Ha lest og absorbert Sir Thomas Mallorys Le Morte d'Arthur og Chausers Canterbury Tales. Ha favorittpassasjer. Lest gammelnorsk og gammelengelsk. Behersket fransk og tysk, og lært russisk på ordentlig. Kjent igjen Brahms i det øyeblikk jeg hørte et av hans verker. Ha sett alle filmer jeg burde sett, lest alle bøker jeg burde lest, sett alle malerier og skulpturer jeg burde sett, lyttet til all musikken jeg burde kjent og forstått alt.
Jeg vil være et oppkomme av verbal eleganse og belevenhet, ha et godt svar, uansett hva jeg blir spurt om. Huske alt jeg blir fortalt, være vennlig mot alle og gjøre alle de riktige tingene. Ha tid til jobb, studier, venner, verv og fritidssysler, og aldri føle at noe innrømmes for lite tid og oppmerksomhet. Aldri ha dårlig samvittighet, aldri overreagere, såre andre, aldri være en belastning for noen, ikke ha fordommer. Være en vandrende klump med toleranse og nestekjærlighet. Aldri bruke mer penger enn nødvendig, aldri begå feil, aldri gjøre noe for egen vinnings skyld. Aldri skryte, aldri spotte.

Det hadde vært snasne greier, men jeg tror jeg ville fått lite tid til overs til blogging!

Ukens CO-dings #10: Timer

Art. nr. 36-2901 (foto: ClasOhlson.no)

Nå er jeg tilbake med en dings igjen - ikke noe skrekkelig festlig, men akk så praktisk!
De fleste har vel fått med seg at det er første søndag i advent idag, og for de fleste av oss betyr det adventsstaker og -stjerner i vinduene som lyser opp. Nettopp dette gjør det spesielt koselig å traske rundt i snøen mellom blokker og hus - det lyser i vinduene når det er mørkt rund deg, og julestemningen sniker seg på og gjør deg god og varm og gløggtørst. Dette er selvfølgelig vel og bra, men det som er litt dumt, er at disse stjernene og stakene gjerne lyser døgnet rundt, og sjelden har påmontert bryter på ledningen. På dagtid har de som regel ingen effekt i allerede opplyste rom, hverken for den som er inne eller den som er ute, og om du har en slik lyskilde på soverommet, er det kanskje til og med litt plagsomt med lys når du skal sove?
En lignende tanke bør vel gjelde når juletrærne tennes over det ganske land - er det noe poeng i at de seksten lysene lyser hele natten igjennom dersom ingen ser det? Tross alt er all bruk av elektrisitet forbundet med en viss brannfare, og denne øker selvfølgelig i praksis når ingen er til stede. Dessuten koster det penger!
Derfor slo det meg idag at jeg burde koble lysballen (adventsstjerne blir litt feil når man er ateist, synes nå jeg, men jeg liker lys!) jeg har i vinduet til en timer.

Og nettopp det er Clas Ohlson-produktet jeg vil anbefale dere å hamstre inn, for dette er finfine greier!
Stikk innom og kjøp et par digitale timere med ukesprogram, så kan du ha det moro, kan du tro! :-D
Eller, kanskje ikke så skrekkelig moro, akkurat, men spander 79 kr på en 2-pakning (art.nr. 36-2901), så trenger du ikke stå opp igjen etter å ha lagt deg godt til rette i sengen, bare for å trekke ut det vanskelig tilgjengelige støpselet av stikkontakten. Du slipper å tenke, og det er den beste gaven et menneske kan få!:-D

Hva gjør timeren?
En timer (eller tidsbryter!) sitter mellom strømkilden (stikkontakten i veggen, skjøteledningen, e.l.) og apparatet (adventsstjerne e.l.), og kutter og kobler til strømtilførselen for sistnevnte. Det finnes korttidstimere som f.eks. kutter strømmen etter 15min (praktisk hvis du ofte glemmer å slå av kaffetrakteren), og det finnes mer avanserte timere som kan slå av og på strømmen flere ganger i døgnet. Den avbildede varianten er av sistnevnte type. Om du f.eks. ikke vil ha på lyset i det hele tatt en dag, eller på andre måter vil overstyre timeren, er det en on-auto-off-bryter på den, hvor auto selvfølgelig er standard. Er den på, og du ønsker at den skal forbli slik i uoverskuelig fremtid, trykker du en gang på bryteren, og den går over til on. Vil du at den skal være på inntil videre, men slå seg av på normal måte ved neste programmerte brudd, trykker du en gang til, og den forblir påslått, men vil følge programmet som før. Veldig praktisk!

Noe av det fine med denne timeren dessuten er at den har et innebygget batteri, hvilket vil si at den husker programmeringen du har gitt den selv om strømmen skulle gå, hvilket de enkleste variantene ikke gjør, og du kan ha forskjellige tenne- og slukke-mønstre for de forskjellige ukedagene. Du kan dessuten programmere opptil 14 slike mønstre for uken, hvilket vil si at du kan la adventsstaken oppføre seg som så:
22:00-06:30: av
06:30-09:00: på
09:00-16:00: av
16:00-22:00: på.
Dermed har du lys når du våkner om morgenen (noen bruker faktisk flere timere stilt inn på forskjellige tidspunkt og tilkoblet forskjellige lamper i rommet som en erstatning for wake-up light-lampene, slik at lyset i rommet gradvis tiltar en halvtime før de må opp, slik at de får en skikkelig god morgenstemning!), men når dagslyset endelig kommer og du drar på skole eller jobb, slukker julelysene, og forblir slukket til du kommer hjem i skumringen. Når du skal i seng, er de også slukket, men folk på gaten utenfor har likevel hatt glede av det opplyste vinduet ditt hele kvelden :-)

Disse timerne kan selvfølgelig brukes til alt mulig annet også - den andre halvparten av min 2-pakning slår f.eks. av og på routeren min slik at den ikke står på hele natten :-)
"Snøball" fra A-møbler på Alna

Til venstre ser dere min lysende kule som ikke kostet mer enn 80 kr hos A-møbler :-). Ulempen er at ledningen bare er 2,5 m lang. Det høres langt ut, men med tanke på at ledningen først skal nå fra kulens plass i vinduet (20-30cm under den øvre karmen) til festepunktet, deretter langs halve vinduets bredde og så ned til stikkontakten på gulvet, er det latterlig kort! Det går praktisk talt ikke, men Clas vet selvfølgelig råd, så til uken blir det en finfin skjøtekabel (skarvsladd, som de fantastiske svenskene sier!) med eurostøpsel på meg, slik at ledningen får henge fritt ned istedenfor i spenn... For det er ikke så veldig pent, for å si det mildt...

fredag 19. november 2010

Kors på halsen, fodbold og esler

Merk: Renate kan tegne fotball!
Det er veldig vanskelig å unngå å høre om Einar Gelius når man har på radio eller TV om dagen, og det er jo i og for seg ganske greit, for konflikten belyser et viktig og voksende problem i samfunnet, nemlig individets selvpålagte suverenitet. Einar Gelius er nemlig mange ting. Han er blant annet en privatperson som har rett til å si og mene akkurat hva han vil, han er et mellomledd mellom den kristne Gud (eh...) og de troende som sogner til hans kirke, og han er en ansatt i Statskirken. Det er i bunn og grunn tre roller som ikke bør kollidere med hverandre; Kirken representerer en norm for hvordan man skal tro og handle, menigheten representerer dem som har valgt å følge Kirkens retningslinjer, og presten skal være formidleren av retningslinjene. Han bør derfor være på linje med nevnte normer - ellers har han et problem.

I den grad jeg bryr meg om Gelius, respekterer jeg hans rett til å være en jovial skøyer som lider av sterk lokalpatriotisme og fotballgalskap. Min eneste fordom mot Vålerengasupportere er at de er en haug med blide mennesker som er glade i hverandre. Jeg liker ganske enkelt Klanen, selv om jeg blåser en lang mars i fotball og ikke ville felt en tåre om sporten ble forbudt eller nektet vist på TV. Som privatperson kan Gelius si og mene akkurat hva han vil. Problemet er bare at han har frasagt seg rollen som privatperson. Han er sogneprest. Gelius jobber ikke på Kiwi. Når han kommer hjem om kvelden, tar han kanskje av seg prestekjolen, dersom han har hatt den på, men han er fremdeles sogneprest. Ledere, det være seg kongelige, politikere og religiøse tusseladder med makt kan ikke bare henge fra seg arbeidsuniformen og bli privatpersoner med mindre de er sammen med familie og venner - i det øyeblikket de trer frem foran folk som kjenner dem i forbindelse med ledervervet, er de ikke Mette-Marit, Jens eller Einar, de er Kronprinsessen, statsministeren og sognepresten, og handler i kraft av sin stilling. Det er derfor det er problematisk at prinsesse Märtha Louise fjoller rundt med englene sine. Det er derfor det er problematisk at Åslaug Haga utga en roman som minner mer om en utlevering av kollegaer enn fri diktning. Og det er derfor det er problematisk at Gelius skriver om diverse former for samkvem i Høysangen, vier folk i telefonkiosker og "begraver" et fotball-lag. Han agerer i kraft av sin stilling som prest.

Men har han ikke rett til å si og mene hva han vil?
Som sagt, når man er en offentlig person, mister man noe av sin stilling som privatperson. Man tvinges til å ofre noe. Når man er en leder eller representant for en organisasjon som trenger tillit fra folket, er det desto viktigere at man har en grunnleggende forståelse av hva organisasjonens "policy" er.
Vi trekker frem Kiwi igjen. La oss si at Tor jobber på Kiwi. Han trives i jobben, men har et alvorlig problem med blomkål, noe som selvfølgelig er litt dumt, ettersom blomkål er både sunt og godt. Ingen kan nekte Tor å hate blomkål, eller tvinge ham til å servere sine to børn denne fascinerende saken med den elegante albinopermanenten til middag. Hva Tor gjør som privatperson, er hans anliggende. Om Tor derimot tropper opp på jobb og fraråder kundene å kjøpe blomkål, har både han og Kiwi et problem. For Kiwi-butikkene og konsernet de er en del av, ønsker ikke å fraråde kundene å kjøpe og spise blomkål. Tvert imot vil de gjerne selge all den blomkålen de tar inn, og de viser i tillegg et påtatt engasjement for folks inntak av frukt og grønt gjennom sin momskampanje. Når Tor fremmer sine private holdninger som står i kontrast til det han som representant for organisasjonen skal si og mene, blir han et uroelement. Om Tor drar på seg uniformen og stiller seg opp på Stortorvet med en megafon og roper "Nei til blomkål", blir han et enda større problem for Kiwi. Snart må Tor finne seg ny jobb, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor - når du representerer noen, representerer du også deres holdninger. Er du uenig i disse holdningene, kan du velge mellom å si nei til jobben (hvilket er det samvittighetsfulle å gjøre), eller å lyve når du gjør jobben din (hvilket gjerne er det mest innbringende og forkvaklende).

Gelius er ansatt i den norske kirke, og han har et viktig tillitsverv som sogneprest. Likevel viser han en grotesk ringeakt for både kirken og tradisjonen. Arve Juritzen, Gelius' forlegger, har hengt seg opp i at menigheten hans er storfornøyd med jobben han gjør, og mener tydeligvis at det er snobbete og nedlatende av Kvarme og resten av det høykirkelige supperåd å ignorere den såkalte grasrota. Jeg vet ikke hvordan det er med Juritzens kjennskap til hverken kirken eller den jevne nordmanns kristelighet, men jeg tør påstå at en såkalt kristen som synes det er festlig at presten begraver Lyn, ikke har verdens beste innsikt i hverken kristendom eller kirkens rolle. Og hvor ønskelig er det egentlig å ledes av en som ikke er tro mot sine overordnede? Hva slags representant er han da? For meg fremstår han ganske enkelt som noe uærlig!

Ikke eselet, appelsinbåt.
Jeg liker ikke statskirken eller kristendommen, jeg avskyr forkynnelse. Jeg skal ikke på noen måte påstå at Gelius er en dårlig prest. Om det finnes en gud, og denne tilfeldigvis skulle svare sånn omtrent til den de kristne ber til, kan det godt hende at Gelius er hans favoritt. Men det de kristne har til felles med resten av menneskeheten, er at de ikke vet om det finnes en himmelsk far eller noe i den retningen. De tror. Organisasjonen som leder de kristne er en kirke. Den bestemmer. Er man uenig i det kirken bestemmer, melder man seg ut av den, og lager evt. en helt egen sekt etter egen tro, eller åpner for debatt innad i kirken. Det er imidlertid en ting man ikke skal gjøre, og det er å bryte med det som er vedtatt fra høyere hold fordi man føler for det, og spre dette blant sine undersåtter. Det er ufint, både mot undersåtter og overordnede. De over deg skal kunne stole på at du gjør det de forventer av deg, og de under deg skal kunne stole på at du forteller dem det du er blitt pålagt. Om du ikke kan gjøre det med ren samvittighet, er du ikke eslet for vervet.

Så hadde det ikke vært fint om Gelius selv valgte å gå, og istedenfor fikk seg jobb som klanens åndelige leder, dog som representant for den religionen fotballen faktisk er for VIFs tilhengere? Jeg har aldri hatt noe ønske om å støtte Kvarme i noe som helst, men akkurat her har jeg sympati med Oslos egen mørkemann :-)

tirsdag 16. november 2010

Med huet under armen og armen i bind...

Chinchilla som har vært sent oppe kvelden før.
Idag har det gått fort. Veldig fort. Det begynte like over kl. 8 idag, da jeg ble vekket av at mobilen ulte for fullt. Ettersom jeg satt oppe til omtrent kl. 2 igår og gjorde ting (jeg har ærlig talt glemt hva jeg gjorde... men det var sikkert fryktelig viktig), var det å vekkes av at noen ringer ved 8-tiden ganske ubehagelig. Misforstå meg rett: jeg vet at det er lov å ringe folk såpass tidlig, og at de fleste har stått opp da. Vedkommende som ringte visste selvfølgelig ikke at jeg har døgnrytmen til en chinchilla, så jeg er selvfølgelig ingenlunde irritert på ham. Men det var en ganske ubehagelig måte å våkne på, særlig fordi jeg dagen før hadde skrudd ringevolumet til maks (sånn for moro skyld, liksom), og fremdeles ikke har lært å gjenkjenne ringetonen min, som ble endret til standard etter at jeg oppgraderte mobilens operativsystem fra Android 1.6 til 2.0. Lyden som virkelig ljomet, dog på spinkel mobilmanér, fra datapulten, var med andre ord fremmed og øredøvende, og det tok en god stund før jeg klarte å identifisere den. Jeg var fremdeles ikke våken da jeg endelig fant mobilen og fikk tatt av røret (noe som ikke er verdens enkleste operasjon på en Xperia mini når skjermen er slått av), og klarte omsider å snøvle noe usammenhengende til den som ringte. Han (eller var det en hun?) opplyste om at UPS ville komme i løpet av dagen med en pakke til meg, og håpet at jeg var hjemme i tidsrommet 12-16. Ved å si ja ga jeg i praksis mamma husarrest, så det var selvfølgelig fryktelig snilt av meg.

Deretter la jeg meg til å sove igjen, sto opp ved 9-tiden og spiste frokost mens jeg leste i "Siamesisk" av Sæterbakken, som jeg kan få i oppgave å skrive om under neste ukes hjemmeeksamen. Nå har det seg slik at jeg i løpet av helgen fikk en idé, slik jeg ofte gjør, og denne ideen dreide seg om rommet mitt. Jeg fant ut at jeg ville ha en sofa. Enhver som har sett rommet mitt, vet at det er til de grader overfylt, så å lempe et ruvende møbel inn, virker neppe som en spesielt god plan, men det har aldri hindret meg før, så jeg begynte å måle opp, og fant på søndag ut at jeg godt kunne få plass til en liten toseter ved sengen dersom jeg flyttet den lille kommoden jeg bruker som nattbord og kvittet meg med lenestolen som står nærmest ubrukt i det ene hjørnet (den er dekket av puter og kosedyr, ettersom det egentlig ikke er plass til den der den står, hvilket nødvendigvis gjorde den langt mindre anvendelig enn planlagt...), ville jeg kunne kjøpe en sofa og få et fint sted å ligge og lese eller sitte og se på TV. Dessuten hadde jeg ikke behov for noe nattbord lenger heller - jeg vekkes aldri av vekkerklokken min, en Logitech Pure-Fi Anytime (iPod-høyttaler, radio og vekkerklokke med mulighet til å bruke de to førstnevnte som lydkilde) som har oppført seg høyst besynderlig i lengre tid, og mobil, iPod og andre ting med alarm som gjør vekkerklokkens jobb, legger jeg bevisst langt fra sengen, i håp om at jeg skal være våken innen jeg får slått spetakkelet av. (Pakken jeg ventet fra Logitech som UPS skulle levere var en erstatning for den merkelige vekkerklokken, dog uten alarmfunksjonen som var hele poenget med den...)


EKSTREM overdrivelse.
Uansett, jeg har kikket en del på sofaer de siste dagene, og fant én hos Skeidar som jeg fikk lyst på, men den hadde de hverken utstilt eller på lager, så inntil idag tidlig var jeg innstilt på å legge planen på vent til etter jul. Jeg kikket likevel innom skeidar.no en siste gang etter frokost idag, mamma har nemlig kjøpt et nytt garderobeskap som skal leveres ikveld, og ettersom det tydeligvis er kostbart å flytte et flatpakket skap tvers over Groruddalen, hadde jeg et lite håp om likevel å finne en sofa som vi kunne få sendt sammen med garderobeskapet, slik at både mamma og jeg slapp unna med halvparten av fraktavgiften. Denne gangen fant jeg en sofa (jeg hadde sett på stoffsofaer fordi jeg innbilte meg at skinn var veldig mye dyrere), fant en finfin en som både passet i størrelsen, hadde en farge som passet inn på rommet mitt (svart) og var relativt rimelig. Dermed ble det en telefon til Skeidar og reservering av sofa, hastetur til Alna for å betale, full fart hjem før jeg måtte hive i meg en yoghurt og spurte til bussen. Jeg skulle nemlig operere ut den siste visdomstannen min idag, og i skrivende stund sitter jeg med ganske vondt i munnen og synes synd på meg selv fordi jeg ikke kan spise noe ennå. Når det eneste man har spist inneværende dag er et speilegg, en tynn skive brød og et yoghurtbeger og klokken er nærmere 17, er "middag" et svært tiltalende ord.

Nå er dessuten høyttaleren kommet, og jeg har fått en pakke fra mytrendyphone.no med sort bakdeksel til mobilen min (den ble levert med hvitt og grønt deksel, noe jeg syntes ble litt for fargerikt), ny displayfolie (den originale falt bare av en dag) samt en bæreveske. Inkludert frakt kom dette på like over 200kr, så jeg skal ikke klage, men derimot bare være glad og fornøyd. Nå er jeg bare spent på når sofaen kommer, og hvordan rommet mitt blir seende ut...

mandag 15. november 2010

Har du en hobby som du er blitt glad i, behøver du ikke å kjede deg mer...

... og har du først én får du sikkert fler!

Det er noe i den lille trudelutten jeg har fått høre fra mamma hver gang jeg har blitt lettere besatt av noe. Og jeg har virkelig ikke kjedet meg i fritiden min siden jeg gikk på barneskolen - jeg har alltid mer enn nok å gjøre! :-)
En av de hobbyene jeg ikke egentlig er så veldig glad i, er datamaskinen min. Jeg tror jeg hater den litt, men bare litt, og samtidig er jeg litt småforelsket, men bare litt. Den er både hjertebarnet mitt og en evig frustrasjon, og jeg drives av et intenst ønske om å bli dens beste venn. Dramatisk? Selvfølgelig!

Datamaskinen min er en såkalt "gamer-maskin" fra Datakjeden (som jeg liker, men som har slått seg sammen med Amentio, som jeg ikke liker så veldig godt, grunnen til det tar vi en annen gang) som mamma og jeg spleiset på ifjor høst. Den var ganske så dyr, rundt 8000 (visstnok nedsatt i pris), og ble levert med en 500gb harddisk, 4gb ddr2 ram og en dual core-prosessor fra Intel. Harddisken hadde fått ganske mye ris av anmeldere, og var litt i minste laget, og ble derfor byttet ut med en 1,5tb-variant, og mengden ram doblet jeg tidlig. Dessuten introduserte jeg den for en snasen quad core-prosessor etter noen måneder, og vi var en stor, lykkelig familie, datamaskinen, de interne komponentene og jeg. Alt var bare herlig! Så oppgraderte jeg fra Windows 7 Home Premium til W7 Professional, og sakte men sikkert har min elskede maskin henfalt til tunge grublestunder, traurige oppstarter og dype depresjoner. Jeg er fremdeles glad i den, og planla å overraske den med en flunkende ny SSD-harddisk som kunne overta for primærpartisjonen, men i disse tunge stunder virker det lite fristende - det virker som om min kjære maskin ikke vil ha mer med meg å gjøre, der den står mismodig og durer ved mine føtter, og jeg spør meg selv: HVA HAR JEG GJORT?!, uten å få noe svar. Jeg vet ikke.
Det er frustrerende å gi og gi og bare få avventende skjermfrysninger tilbake. Å gi oppmuntrende diskopprydninger og defragmenteringer og bare få "(svarer ikke)" i respons. Men nå skal det bli andre boller (uten rosiner, for rosiner er fryktelig ekkelt i bakverk), og jeg skal gå både Oprah, dr. Phil og hele Tåsens pikekor den katolske kirke i næringen og utføre en såkalt "Intervention/demonutdrivelse"! Jeg skal fri min kjære maskin fra det onde, om jeg så må bytte ut hver eneste komponent! Eller, jeg vil ihvertfall prøve å gjøre ting bedre... Jeg stakk hodet innom og fjernet litt støv før helgen, og fant ut at tørkede sjøhester er utmerkede hjelpemidler når man skal pirke frem en gummiskrue fra den smale sprekken mellom kabinettets bunn og harddiskbrønnene, og bestemte meg for hva første steg skulle bestå av:
CPU-viften Corsair Air A70 som jeg skal kjøpe til PC-en
  • ny og bedre vifte i kabinettet for å få litt luft inn til komponentene
  • en stor og bøllete prosessorvifte
  • en ny boks med trykkluft på boks
Jeg kan ikke si jeg gleder meg. Sist jeg monterte en CPU-vifte var i høst, da maskinen jeg bygget for min kjære tante fikk erstattet sin originale Intel-vifte med en Big Shuriken fra Schyte. Jeg nærer et iskaldt hat mot hele festesystemet for vifter tilpasset S775-sokkelen(ja, jeg vet det der er en pleonasme), og innen viften var på plass, hadde jeg frynsete nerver (stemmen inni hodet som absorberer alle advarsler om sårbar elektronikk som en svamp messet konstant: "gid Larsen, ikke ta på elektroniske komponenter, de vil gå i stykker og du vil måtte bygge en ny datamaskin fordi du er så tosket, ditt fe") og to opprevne og blodige hender som så ut som om de planla å dra på Halloween-fest. Det gikk selvfølgelig litt bedre etter at jeg fant ut at jo, kabinettets bakplate kunne fjernes, hvilket gjorde ting noe enklere, men likevel: for et pes!

Og nå må jeg altså gjennom det enda en gang, og attpå til med en PC hvis overdimensjonerte grafikk-kort sitter som limt inni det forbaskede PCI-sporet sitt...

Dessuten har jeg rotet bort både termisk pasta og de to flaskene med rensemiddel som jeg fikk kjøpt, tydeligvis til blodpris (=det dobbelte av hva Dustin skal ha), for noen måneder siden i en Oslo-butikk. Bittert, bittert, bittert!
Selv om det neppe gjør så veldig stor skade - omtrent en femtilapp er alt jeg må ut med, så da kan jeg faktisk ikke klage! Det kan jeg egentlig ikke uansett - det er min egen skyld at disse mystiske flaskene er som sunket i jorden, og de dukker sikkert opp igjen så snart bestillingen er sendt :-P

Dersom datamaskinen min blir bra igjen, lover jeg å kjøpe en SSD-harddisk til den. Da blir den sikkert glad, også kan vi leve lykkelige i alle våre dager, eller ihvertfall til den kan stemples som "håpløst utdatert". Da gjør jeg det nok slutt.

fredag 5. november 2010

Oscar.

Oktober 2010, like før vi oppdaget svulsten
Sommeren 2001 fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt så lenge jeg kunne huske: jeg fikk en hund. Det vil si, det var vår hund, men jeg følte at han var min, og jeg tilbad ham selvfølgelig fra første stund. Oscar, kalte vi ham, selv om han egentlig het Ace Ventura's Sunshine Reggae, delvis etter politimesteren Oscar Blaketon i "Med hjartet på rette staden", og selv om mamma i de senere årene på spøk foreslo å omdøpe ham til Ferdinand (fordi han ikke ville leke med de andre tyrene, men bare gikk og luktet på blomstene under den store korkeika), var vi hjertens enige om at han var en veldig typisk Oscar.
Oscar var en shetland sheepdog, eller sheltie, som de gjerne kalles. Eller "en sånn derre liten Lassie-hund" - det er valgfritt. Han var tricolour av farge, og litt stor av vekst, men selvfølgelig verdens nydeligste!


Oscar og koseapen hans
Oscar var litt redd for barn, uinteressert i voksne og dyr (bortsett fra andre sheltier - en skikkelig rasist!), gråt når han ble stresset, og sutret forferdelig mye. De senere årene begynte han å bjeffe litt, men svært lenge kunne vi skryte av å ha en hund som aldri bråkte. Han oppførte seg i det store og det hele eksemplarisk. Snill, tålmodig og god, ganske dum, og overraskende enkel å kommunisere med.
Han var verdens beste venn, full av omsorg og veldig glad i å bli klødd på magen. Dette er fortellingen om Oscars siste dager. Fortellingen om en bestevenn og et familiemedlem som fikk en aggressiv, ondartet kreftsvulst i underkjeven, og som bare ble ni og et halvt år gammel. Dette skal ikke være et mesterverk av en fortelling, den er bare ærlig.

Dette innlegget er skrevet over flere dager, og handler om de siste dagene med Oscar, min kjære sheltie.


4. november, 01:15-02:00
Oscar på tur i den første snøen
Jeg satt akkurat på gulvet i gangen med Oscar på fanget. Holdt rundt ham, klappet ham på hodet og kjente gråten presse på. Han har det ikke godt, og det har ikke menneskene hans heller. Lørdag 16. oktober klynket han og gjorde en litt merkelig, spastisk gapebevegelse da jeg lekte med ham. Hva vi holdt på med, husker jeg ikke. I forhold til alt som har skjedd i mellomtiden, er denne uskyldige gleden visket vekk i sin mangel på relevans. Klynket fikk meg selvfølgelig til å stusse; jeg hadde knapt rørt ham, og ikke noe annet enn snuten. Det første jeg tenkte, var at han kanskje hadde noe som sprengte på mellom tennene, så jeg la ham i fanget mitt og åpnet munnen hans for å se etter fremmedlegemer. Nada. Ingen småsteiner, beinbiter eller gresstrå. Men jeg oppdaget noe annet: han hadde en liten kul på den ene siden av haken - omtrent som et litt hissig myggstikk, og den var øm. For alt vi visste, kunne det være nettopp et stikk, så vi bestemte oss for å ta ham med til veterinæren på mandag.

Søndag morgen skulle vi besøke besteforeldrene mine, og da mamma skulle gå morgenturen før avreise, så hun at hele underkjeven hans var blitt skjev. Det så nesten ut som om han hadde hatt slag, bortsett fra at skjevheten begynte ved haken. I løpet av søndag ettermiddag oppdaget jeg at tannkjøttet rundt hjørnetannen som sto like over kulen hadde hovnet opp, og en liten, rød kul hadde vokst frem mellom tannkjøtt og underleppe. Det begynte definitivt å se verre ut, og det var definitivt ikke med lett hjerte at jeg neste dag dro for å ta stingene etter visdomstannoperasjonen min, for så å dra på jobb, mens mamma tok med Oscar til veterinæren.

svulsten 2. november
Veterinæren la ham i narkose og tok prøver av klumpen hans. Svarene skulle vi få etter en uke. En uke gikk, det ble tirsdag og så onsdag. Intet svar fra veterinæren. Mamma ringte opp onsdag ettermiddag, da var svarene kommet. I mellomtiden hadde klumpen vokst, litt inne i munnen, men mest nedover, slik at han så enda skjevere ut. Vi fikk en hasteavtale hos den veterinæren på klinikken som hadde størst erfaring med svulster hos hund, og hun fortalte oss at Oscar hadde fått kreft. Det var en veldig uvanlig form for føflekk-kreft som hun kun hadde sett to ganger tidligere, etter tyve år som veterinær. Ikke bare var svulsten uvanlig, de visste heller ikke om den var god- eller ondartet. Neste dag skulle nye vevprøver tas og sendes til laboratoriet for dypere testing, men vi fikk beskjed om at de allerede hadde nok prøver, og at de nye testresultatene skulle komme i begynnelsen av neste uke. Neste uke er nå. Svulsten har vokst på innsiden av munnen hans, både rundt hjørnetannen og innenfor underleppen. Han plages tydelig, og vi venter egentlig bare på beskjeden om at det ikke er noe de kan gjøre, at vi må avlive ham.

Da vi var hos veterinæren sist, sa hun at de kanskje kunne operere, fjerne svulsten og muligens tannen som satt bak hjørnetannen, og alt ville bli bra. For hver dag som går, blir vi mer sikre på at dette alternativet ikke gjelder lenger, Oscar kommer ikke til å bli 10 år, kommer ikke til å feire jul flere ganger, langt mindre kose seg i friskt sommergress.
Oscar før han ble syk, i klassisk positur
Da jeg satt meg hos ham på gulvet i sted,slet han med å lukke munnen. Den øvre hjørnetannen  gled ned i en lomme i det oppsvulmede tannkjøttet, istedenfor å gli ned i det normale saksebittet. Heldigvis er han verdens snilleste og mest tolerante hund, særlig overfor meg, så han forstår at ubehagelige ting jeg gjør med ham gjøres for å hjelpe. Derfor lå han rolig mens jeg åpnet munnen hans litt, dyttet på tannkjøttet og lot munnen gli sammen igjen. Et øyeblikk var det bra - så åpnet han munnen for å gjespe, og problemet gjenoppsto.

Det er umulig å vite hvor mye dette plager ham. Er det som å ha en mild tannpine? Som et brannsår inni munnen som ikke er ferdig helet, men som man tygger på? Er det grusomt vondt?

Nå ligger han rett ut og sover. Smatter mer enn vanlig, hiver innimellom med pusten, omtrent som jeg gjør når jeg er innmari tett i nesen og glemmer at jeg kan puste med munnen. Det er umulig å vite, men jeg tror det skyldes problemet med å lukke munnen som før, heller enn et faktisk pustebesvær. Men jeg vet ikke, og uansett får jeg ikke gjort noe med det nå når det per definisjon er natt.

Som de fleste andre, hater jeg usikkerhet. Jeg vil vite hva jeg skal gjøre imorgen, og i overimorgen. Litt impulsivitet er bare bra - jeg trenger ikke vite om jeg skal spise fisk eller pasta til middag om to dager, men jeg skulle gjerne visst om jeg fremdeles hadde hunden min om 48 timer. Og enda viktigere: jeg skulle så gjerne visst om de kunne gjøre noe med problemet. Kan svulsten opereres bort uten at det blir smertefullt for Oscar i etterkant, gjør vi det. Kan han få flere gode år, sier vi ja. Men kjeven er et vanskelig sted å operere, og vi vil ikke at halve underkjeven skal fjernes - vi driver da virkelig ikke med dyremishandling her i huset!

Klokken er snart 2, og jeg er redd for å legge meg. Redd for at han skal kveles i løpet av natten, og måtte dø alene. Redd for at han skal ha det vondt, og måtte lide i ensomhet.
Men jeg er nødt til å sove, ettersom den søvnen jeg får om dagen er av ganske dårlig kvalitet. Man sover ikke godt med syke familiemedlemmer, særlig ikke når du venter på en telefon som sannsynligvis vil bekrefte det du frykter: familien vil snart telle ett hode mindre.


4. november, 17:10
Nå er det over. Veterinæren ringte for en times tid siden, og det eneste de evt. kunne gjøre, var å fjerne det bløte vevet rundt tennene. Utsette avlivingen litt. Men hvorfor? Hvordan skulle vi kunne la ham gjennomgå en operasjon med påfølgende medisinering og smerter som bare kommer i tillegg til det vonde i kjeven, bare for å ha ham i kanhende et par uker til? For oss ble ikke det noe alternativ, og dermed blir det avliving. Imorgen formiddag. Vi bare griner begge to. Oscar har fått indrefilet til middag, og litt tørrfôr. Bare tanken på at dette var siste gang jeg hentet tørrfôret hans på kottet, var helt forferdelig, og det kommer selvfølgelig til å komme ørten slike "åpenbaringer" det neste døgnet. Siste gang vi går tur, siste gang han smågnager på hånden min, siste gang jeg børster ham, o.s.v.. Det er bare forjævlig, og utrolig vondt. Vi har hatt ham siden en julidag i 2001. Han har vært her siden jeg begynte på ungdomsskolen, gjennom videregående og nesten frem til en ferdig bachelorgrad. Han er så til de grader en del av familien og virkeligheten at det å forestille seg et liv uten ham er umulig. Og likevel vet jeg at jeg om 24 timer ikke lenger er hundeeier. Og jeg vet også at jeg på lørdag skal jobbe i nabolokalet til en dyrebutikk hvorfra det stadig lyder pistring og bjeffing fra hunder. Jeg må takle å passere hundeutstyret vi selger, og jeg må kunne holde masken når kunder spør om hjelp til å finne hundeutstyr. Jeg har selvfølgelig følt på dette allerede - vi har mer eller mindre ventet på den endelige beskjeden i over to uker, men det blir vel enda verre når han er borte. Og han blir så veldig borte. Jeg tror ikke på noen himmel eller noe etterliv, og synes at den nusselige ideen om regnbuebroen er absurd og ganske latterlig. Den som dør, er borte for alltid. Slik er livets gang, og det er noe man bare må lære å godta, og heller fokusere på å gjøre livet så godt som mulig, og ta vare på de gode minnene i etterkant.
Siste skogturen med Oscar, 4. november

Jeg gruer meg til imorgen.


4. november, 23:45
 Nå har jeg gått den siste turen med Oscar. Den var et rent helvete fra begynnelse til slutt, og jeg grein mer eller mindre sammenhengende fra jeg gikk til jeg kom inn. Tanken på at det virkelig var siste gang vi gjorde dette, at det aldri ville skje igjen, var, som så mye annet de siste dagene, forjævlig. Jeg tror det beste ordet. Forjævlig. Det fine var at Oscar fikk hilst på Andy, en collie han har kjent i flere år, for siste gang. På vei opp trappene gikk han først, men stoppet ved vær avsats og ventet på meg, slik han alltid gjør, for å få kos og oppmuntrende ord fordi han er så fantastisk flink til å gå . For siste gang.
Nå skal jeg prøve å sove litt. Trenger det. Morgendagen kommer antageligvis til å bli den verste i livet mitt så langt.


5. november, 14:40
Oscar er ikke mer. Jeg vet ikke helt når jeg vil innse det. Morgenen var helt normal (for ham), og i timene frem til vi skulle dra til veterinærklinikken, lå han for det meste og sov. Som han pleier. Svulsten hadde punktert på et sted, slik at han hadde blødd i løpet av natten, og den stakk så langt ut at det kunne se ut som om han var i ferd med å  gjøre plass for et nytt sett med tenner. Det så ikke godt ut. Han fikk masse kos, og unormalt mange godbiter, og var i et strålende humør da vi begynte å ta på oss yttertøy.
Siste dagen
Vel fremme ved klinikken kastet han seg omtrent ut av bilen og føk mot døra. Imidlertid skulle han og jeg gå en liten sving mens mamma gikk inn og betalte, så han fikk snust litt rundt, før hun var ute igjen, og han kunne bykse lykkelig mot henne. Vel inne fikk han en likeglad-sprøyte mens han satt på armen, før mamma og jeg satt oss ned med ham i midten på undersøkelsesbordet. Der satt han en stund og var fornøyd med all kosen han fikk, før han ble så sliten at han la seg ned og falt i dyp søvn.
Da han var helt borte, skulle veterinæren sette sprøyten med innsovningsmiddelet (eg. narkoseoverdose, et ord jeg hadde stor glede av, til tross for situasjonen). Ettersom blodtrykket hans var så lavt etter den forrige sprøyten, var blodårene hans helt flate, og hun fant ingen ting å stikke i. Til slutt, etter å ha prøvd alle fire beina to ganger, klarte hun å treffe i det ene bakbeinet. Middelet gikk inn, men Oscar pustet og hjertet slo like stabilt som før. Hun satt derfor en sprøyte i buken hans, det gikk inn i systemet den veien også, men tok gjerne litt lengre tid enn om man satt det rett inn i blodomløpet. Men det varte og det rakk, og Oscar pustet like stabilt. Ny sprøyte inn i buken. Det blødde litt fra svulsten. Hjertet hans var ikke rede til å gi opp ennå, han var jo ikke gammel og sliten, bare syk. Så, etter den tredje eller fjerde dosen med innsovningsmiddel, ga kroppen hans opp, og Oscar var borte.

Det var forferdelig vondt, men jeg vet vi gjorde det rette - for hans skyld. Han hadde vondt når han spiste, vasket seg ikke ordentlig lenger, kunne ikke leke med apen sin (se bilde tidligere i innlegget) eller kosebite i menneskene sine.
Nå har vi ryddet bort og kastet tingene hans, og skal prøve å lære hvordan man lever uten hund igjen. Men det må nok adskillig flere tårer til før livet går som normalt, og jeg vil nok alltid savne Oscar-gutten min!

tirsdag 2. november 2010

Følelser til besvær?

Gråten er, tror jeg, menneskets mest genuine følelsesuttrykk. Den er en indikator på sorg, smerte og redsel, den uttrykker alt vi frykter med større kraft og ærlighet enn hva selv den største dikter kan bygge med sine ord. Gråten er stygg og uønsket. Snørr og tårer, sier man, og snørr og tårer får man i rikt monn. Tett nese, hyperventilering, hiksting og piping, rosenrødt ansikt og groteske grimaser. Gråten tar mennesket tilbake til en slags urtilstand, til barndommen, da gråten var en instinktiv reaksjon på ubehag. Kanskje er det delvis derfor vi finner den så pinlig? Den tar fra oss vårt siviliserte ytre, blottstiller den rå, kjøttfulle og blodige virkeligheten for en verden som makter å holde masken. Om man er flere som gir seg hen til tårene, forsvinner skammen, og gir rom for trøst. Alene blant mange blir man avvikeren, den som mangler selvkontroll, den lettpåvirkelige og svake.
Har du planer om å gråte blant folk, gjør du best i å velge anledningen med omhu. Gråt fordi du er rørt, føler sympati for dem som lider, eller minnes Alf Prøysen. Gråt med måte, ikke mer enn noen tårer, et hikst er den absolutte grense.

Jeg skrev innledningsvis at gråten var det mest genuine følelsesuttrykket. Hva med latter? Fortjener ikke latterens forsonende kraft denne statusen? Etter et semester med humor, kultur og medier, ser jeg ikke slik på det. For mens gråten alltid (la oss se bort fra skuespill, kutting av løk og tårer som følger latter) er forbundet med det vonde, driver latteren hor med hele følelsesregisteret ditt. Selvfølgelig ler du av pur glede, av morskap. Men latteren kan følge en følelse av overlegenhet så vel som underlegenhet, kan være nervøs. Freud skrev at latteren er en ventil for sjelelig smerte, noe som tvinger kroppen til å slappe av (nesten som gjesping. Prøv å vær sint når du gjesper, eller stresset. Det er praktisk umulig). Det er derfor vi ler av det makabre og morbide - det er vondt å forholde seg til, eller bare vanskelig på grunn av konvensjoner i samfunnet, og vi lager derfor humor av det. Latteren fjerner brodden og løsner snippen, men den er manipulativ og ofte villedende, den er forsvaret der gråten er tryglingen om nåde.


Man kan alltids forsvare gråten med at man er et følelsesmenneske, men er man ikke også et menneske som mangler kontroll over følelsene? En belgisk TV-vert fikk sparken fra selskapet han arbeidet for etter at han på riksdekkende TV fikk en serie latteranfall mens han intervjuet en mann som hadde fått testiklene fjernet ved en feiltagelse, og som derfor snakket med pipestemme. Stemmen var komisk (at noen glir på isen og brekker lårhalsen ser ikke mindre komisk ut av skaden), men situasjonen krevde en selvkontroll denne mannen ikke hadde. Man ler ikke under begravelser eller minnestunder, man blir ikke sint over småting og man begynner ikke å sippe i det offentlige rom. Ikke fordi det er forbudt, men fordi man mister ansikt. Man viser at man ikke kan kontrollere seg selv, og man avslører sine grenser.

Samtidig er tårer rensende, nesten som latteren. Når du gråter, aksepterer du følelsene, aksepterer redsel, sinne eller sorg. Gråten hjelper deg gjennom det vonde, på en litt mer ubehagelig, men mer ærlig måte enn ventil-latteren. Gråten forteller dessuten omgivelsene at du har det vondt, og oppfordrer andre til å vise sympati og gi trøst.

Derfor burde vi grine mer. Åpne slusene og la saltvannet strømme, og før vi vet ordet av det, er vi alle så emosjonelle at vi får omsorg for hverandre - til og med for dem som bor i andre deler av verden!
Så gråt alt dere orker, for krig, fred, religion og politikk, gråt for dyr i bur og vulkanutbrudd, gråt for skilsmisser og pengegaver, gråt for stygge beate-poteter, sauebønder, sauer og rovdyr!

Kanskje blir verden et bedre sted å leve i?