Leselys

Det begynner visst å bli høst. Midt i september var det så fint vær at man kunne sitte ute og spise og prate til det ble kveld uten å trenge jakke. Nå har bladene blitt gule, og mange av dem har gitt opp og dødd på seg. Det regner, og det er mørkt. Og jeg har ikke merket noe som helst. Litt uvanlig i grunn, for jeg er egentlig ganske observant når det gjelder omgivelsene mine. Men ikke i år. En ting har jeg dog merket, og det er at jeg har dårlig med leselys. Jeg har forberedt meg godt på høsten ved å hamstre te (hurra for at Meny, etter at prisen på favoritteen min av ukjente grunner har steget fra rundt 1,48 per kopp til 1,84 per kopp på fire-fem måneder (ja, Rema og dere andre, jeg følger med på hva dere driver med, og jeg liker det dårlig), har -30 % slik at jeg slipper unna med 1,54 kr per kopp. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dyrere te, herlighet, det er omtrent de eneste drikkevarene jeg kjøper, og det er jo uendelig mye billigere enn brus, men det er da ganske voldsomt å øke prisen med 24 % i løpet av et kvartal?), som det går ekstra mye av når det blir kaldere. Lesestoff har jeg selvfølgelig mer enn nok av, og det er liksom noe eget ved å sette seg i sofakroken med en kopp te og en god bok. Det er ikke riktig det samme når boken befinner seg på et lesebrett, men jeg er nå veldig takknemlig for min Kindles innebygde leselys, ettersom kattene presterte å velte leselampa mi, slik at skjermen knuste... Jeg kan ikke si jeg var spesielt glad da jeg kom inn i stua og så halve stuegulvet dekket i glasskår, men samtidig blir jeg litt imponert over meg selv. For det første som slo meg, var at jeg måtte beskytte kattene og holde dem unna glasset, og innen jeg kunne sette meg ned og spise egget jeg hadde kokt til kveldsmat, var jeg ikke sint eller sur, bare lei meg fordi den fine lampa mi var ødelagt.

Trond likte å hviske hest inn i Frodes øre

Så nå sitter jeg her, uten leselampe, og lurer på om jeg skal prøve å få tak i ny skjerm til en lampe som ikke lenger selges, kaste lampen og kjøpe ny eller kaste lampen og ikke kjøpe ny, men heller se hvordan det går uten. Hittil ser det i alle fall ut til at sistnevnte alternativ ikke blir aktuelt, for herlighet så dårlig leselys jeg har nå.

Men det er ikke bare leselys som opptar meg, det gjør også leselyst. Bloggen, altså, ikke min generelle leselyst. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke skriver mer der. Dårlig bokblogger, denne Renate! Kanskje jeg klarer å få til et innlegg når jeg etterhvert fullfører Carl Sagans "Pale Blue Dot"? Eller kanskje ikke. Tiden vil vise.

Og mens vi venter på tiden, avslutter jeg kveldens innlegg. Beklager at det hverken var spesielt interessant, spesielt morsomt eller oppsiktsvekkende. Kanskje kan tegningen til høyre bøte på noe av skuffelsen?

Pluskvamkontroll

Det skjer veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg ikke har noen oppgaver å fullføre, pensum å lese eller forelesninger å delta på, mye fordi Adina skal ha sitt første kull. Fødekasse er laget og innredet, utstyr kjøpt inn og fôrmengde til kattungene beregnet. På mange måter ligger jeg veldig godt an alt som skal være på plass til kattungene kommer, er ordnet, og så godt som alt som trengs når de er blitt noen uker gamle, er enten på plass eller bestilt inn. Jeg har kontroll, men likevel ikke. Jeg vil ha pluskvamkontroll. Jeg vil spole frem til den dagen den siste kattungen har flyttet til sin nye familie, sørge for at alt er i orden og notere alt som kunne vært gjort bedre, billigere og mer effektivt, for så å returnere til nåtiden. Kort sagt drømmer jeg om stålkontrollen ingen har.
Den vordende mor ligger under sengeteppet og dormer. Hun tar det hele med stor ro, spiser som en helt (den småspiste lille tassen har gått opp 9 hg siden paring!) og sover nesten hele tiden om dagen. Hun har ingen bekymringer, og virker overbevist om at menneskene hennes ordner alt. Og det gjør vi, selvfølgelig!

Sanger og tryner

Vinduet i øverste etasje har
to lysballer og en adventstake i seg.
Til sammen utgjør de en sur munn.

Jeg har lært meg teksten til "Jerusalem". Jahn Teigen synger den på juleplaten "Lys", så for meg er det en julesang. Selv om den ikke har så mye med jul å gjøre, og selv om den egentlig bare er et tonesatt dikt.
Jeg har stor glede av å synge "(bring me my) bow of burning gold", delvis fordi det er allitterasjon, og delvis fordi jeg tidligere har slitt litt med å få riktig rekkefølge på krigsutrustningen. Men nå sitter den, og sammen med "Molly Malone", "Danny Boy", "On my Own" og "Priest" (sistnevnte en klassiker om en pedofil prest fra Stephen Lynch) utgjør den sangene-jeg-ikke-trodde-jeg-ville-klare-å-lære-meg-men-lærte-ganske-fort-likevel. Yay!

Jeg lagde en illustrasjon av marsipan

genseren jeg hadde slengt fra meg
hadde fått ansikt her om dagen

Aspiks bur har skiftet eier, og pengene skal brukes på Adinas ultralyd. Jeg ser på det som en slags gest fra hamsterstorebroren hennes.

Ellers har det vært en ganske begivenhetrik uke: Adina og Pyotr har paret, Pyotr har markert på sofaen min, vi har laget krumkaker med gammeldags jern, brente mandler og marsipan og jeg har bakt det vi i familien kaller amerikanske cookies, men som har minimalt til felles med alle sine navnebrødre.

Jeg har sett ferdig alle vlogbrothers-videoene fra 2007, noe som utgjør 257 snutter, og begynt på år 2008 fordi jeg vil føle meg som en ekte nerdfighter, og fordi jeg liker å skaffe til veie informasjon. Og fordi jeg liker å flire.

Dessuten er bokhyllene mine fulle. IGJEN!

Men til tross for at det skjer ganske mye, og til tross for at jeg tilbringer en del tid på jobb og på å gjøre fornuftige ting, føler jeg at jeg får slappet av, og det er veldig deilig - fem års studier tar på, og med mye jobbing både ved siden av studiene og i feriene, har jeg hatt lite tid til å slappe ordentlig av, uten å føle at jeg burde gjort ørten andre ting.

Hvis du ikke så hele ansiktet,
så det altså slik ut

Jeg er ikke død, nei, jeg lever ennu!

Digresjonsbloggen er ikke død, den har bare sovet ganske tungt de siste ukene. Vi kan kalle det en liten masterdvale. Jeg har nemlig mestret å skrive 100 sider om grev Dracula og noen av hans arvtagere (og deres mennesker), og da sommerferien gikk mot slutten var jeg nødt til å innse at alt annet måtte få en pause for at oppgaven skulle bli ferdig i tide. Minimalt med tid ble tilbragt på jobb og jeg var sjarmerende asosial og fokusert så lenge det varte. Adspredelsene jeg tillot meg besto i hovedsak av noen omganger med kabal og en daglig dose med Good Mythical Morning. Det fungerte overraskende bra, men jeg skulle ønske jeg hadde et år til og 200 flere sider til disposisjon for å fått oppgaven til å bli slik jeg hadde ønsket.

Da oppgaven var ferdigskrevet ble katten Adina stilt ut noen ganger, og oppnådde tittelen Champion, hvilket vil si at jeg i offisielle sammenhenger (og når jeg ellers måtte føle for det) slenger på et CH foran hennes fulle navn. For en som har drømt om championat siden hun fikk hund i 2001, var det ganske stort, og kombinert med innvilgelsen av stamnavn (som har vært en drøm omtrent like lenge), har det vært en begivenhetsrik høst.

Pyotr er en stilig fyr!

For øyeblikket bor Pyotr (GIC Pyotr av Buerlia (N) ) hos oss, og han og Adina skal liksom lage kattunger. Etter dag 2 har interessen fra Pyotr vært laber, så i all hovedsak består forholdet deres i at Adina gråter og Pyotr ligger under sofaen og titter på henne. Men han er en fabelaktig flott hannkatt, så det er uansett koselig å ha ham her. Går alt som det skal, blir det familieforøkelse i februar, og oppdrettet NO*Keimilio's får sitt første kull.


Hvis noen fremdeles er i tvil: ja, jeg er blitt gal kattedame. Jeg skjønner ikke hva som skal være så galt med det, egentlig - å engasjere seg i dyr er jo positivt, og å sørge for å avle frem sunne og friske eksemplarer av en art har jo vært viktig for utviklingen av både tamhøns, kveg og hester, og uten hundeavl ville vi neppe hatt dyktige politi- eller førerhunder. Dessuten er kattefolk ganske hyggelige, og man blir harmonisk av å ha katt.

Apropos katt: jeg har skaffet meg en plakat.

Adina bruker poter og hale på kreative måter

Det er ganske stort, faktisk. Min plakathistorie omfatter en Titanic-plakat i A3-format, noen hestegreier (tror jeg - kan ikke huske å ha hatt dem på veggen), en valpeplakat jeg tror jeg kjøpte fordi de andre halvstore barna hadde plakater, en stor plansje over norrøne guder og en rimelig stor plakat med bilde av Rosettasteinen.
Men nå er jeg altså tilbake som plakatinnehaver! I en rull i en bokhylle ligger min nyeste skatt som neppe blir rammet inn (for den skal IKKE tapes fast på en vegg) før jeg flytter. "Thomas Edison's Nightmare" er tittelen, og originalen er tegnet av The Oatmeal. Motivet er, hold dere fast, Thomas Edison med en lyspære stikkende ut av baken. Han jages av Nikola Tesla som sitter på ryggen til en gigantisk grå katt, og over ham flyr en flokk duer. I bakgrunnen ligger Wardenclyffe, Teslas forskningssenter som aldri ble fullt realisert på grunn av sviktende finansiering og tiltalende galskap i det geniale sinnet.

Og katten på plakaten er grå! Yay!

Men nå tror jeg det har vært nok kattesnakk for idag.

La oss heller fokusere på at det er 10 dager siden jeg skulle fått Dracula i posten. Det at jeg allerede har seks andre utgaver betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke må ha denne syvende varianten, som kommer fra The Folio Society (forlag som gir ut kvalitetsutgaver av kjente verk. Deres Limited Edition-utgaver er av en spesielt høy kvalitet, utgis i et svært lite opplag og koster deg både skjorta, huset og sjelen. Heldigvis er ikke Dracula blant disse - den var bare utgått og vanskelig å oppdrive). Jeg er en stor tilhenger av pene bøker med ordentlig papir og innbinding som faktisk holder. Jeg vil at bøkene mine skal være hele og pene, og ordentlig innbinding hjelper meg med å oppnå dette. En annen sak er selvfølgelig at jeg får frysninger av eselører eller radbrekking av permer. Gjør noe slikt mot en av mine bøker, og jeg vil forbanne deg og dine etterkommere i minst ti slektsledd! Er ti det eneste tallordet som skrives med like mange bokstaver som sifre?

Men mishandlede og skjendede bøker er virkelig fælt, og det var ikke akkurat jubel i luften da jeg oppdaget at merkelappene jeg hadde brukt som bokmerker i Criminal Man av Cesare Lombroso, og som var beregnet på bøker, sugde seg godt fast i sidene og ikke lot seg fjerne uten å skade papiret... Jeg ble virkelig vred, men visste ikke helt hvem jeg skulle skylde på, så jeg løste problemet med å kjøpe bedre lapper hos Clas Ohlson, ved å drive litt aktiv fortrengning og ved å drømme om ringpermer.

Og helt avslutningsvis: jeg har tegnet Peters primat. Det er faktisk ikke ment som en fornærmelse av katolisismen, selv om det muligens kan tolkes slik. Neida, Peters primat er, om jeg husker rett, katolisismens syn på at Peter (og alle paver etter ham) står i en særstilling blant kirkeledere (primus inter pares, på en måte). Da jeg skrev en kvalifiseringsoppgave om investiturstriden for noen år siden, var jeg stadig borte i dette primatet, men aldri i bøyd form, så jeg så alltid for meg en primat som tilhørte Peter... Primat er forøvrig et av få ord (noen andre er ark og lem) som er homonymer med ulikt genus, slik at de bare er homonymer i ubestemt entall.

Konfekttraumer

Jeg bestemte meg for å ta en pause fra Encyclopedia of Death and Dying og fortelle dere der ute litt om mitt forhold til konfekt.
Jeg hadde ganske nylig en samtale med en artsfrende om gaver man gir bort til verten, vertinnen, bursdagsbarnet eller den av en annen grunn gratulerbare personen man besøker etter å ha fått en invitasjon. Det virker som om standardalternativene er blomster, vin eller konfekt, mens de mer avvikende normalt bør være dekorgjenstander som garantert er det motsatte av hva mottageren ville likt å la stå fremme. Så derfor unngår visst de fleste sistnevnte.
Nå er jeg sjelden i situasjoner hvor folk forventes å gi meg blomster, vin eller konfekt, ettersom jeg fremdeles ikke er ute av redet, og derfor ikke inviterer til selskapelige lag med dekket bord og innleide fiolinister i hjørnene. Jeg har imidlertid blitt gitt en flaske vin etter å ha holdt et foredrag, og jeg har sett mange flasker og buketter bli gitt til min mor, så jeg er kjent med systemet, og vet at jeg kan vente meg å skulle gi og motta denne typen gaver i fremtiden.

Nei, jeg kan ikke tegne hender. Særlig ikke i MS Paint

Og jeg vil ikke ha noe imot å gi dem - jeg synes det er hyggelig å gi gaver, og er en tilhenger av sosiale spilleregler, men jeg er langt mer skeptisk til det å få dem. Som noen av dere sannsynligvis har fått med dere, drikker jeg ikke alkohol. Enhver vinflaske som kommer i min besittelse, vil derfor enten bli servert gjester, eller bli overlevert min mor. Det vil selvfølgelig kunne spare meg for utgifter neste gang jeg holder gjestebud, men jeg kan ikke påstå at det vil bringe meg noen personlig nytelse å bli overrukket en flaske chianti av en velmenende gjest. Og ut fra min generelt noe overdrevne evne til å glede meg over ting, er det litt synd.
Så var det blomster, da. Jeg forstår ikke poenget med dem.
Jeg liker markblomster, og i de tilfellene da sommeren er lang nok, været tørt nok og jeg har tilstrekkelig med fri, vil jeg gjerne plukke noen buketter og kose meg med dem. Og jeg verdsetter hensikten bak en bukett. Men i motsetning til resten av familien, ser jeg ikke noe poeng i å ha en petunia eller hawaiirose eller en bukett tulipaner stående i vinduskarmen, og jeg er ikke innstilt på å få dårlig samvittighet hver gang jeg har pint en plante til døde ved å glemme å gi den vann. Dessuten har jeg katt, og kommer sannsynligvis til å ha langt flere enn en i fremtiden (tjoho, jeg har fått godtatt søknaden om stamnavn, og vil forhåpentligvis ale opp bedårende katter under navnet NO*Keimilio's i fremtiden!), og katter og blomster går dårlig sammen på to måter: 1) svært mange planter er giftige for katter, og 2) Høye ting som plutselig kommer i hus og som lukter spennende, er morsomme å leke med og velte.
Så da gjenstår konfekt.

Og jeg er en stor tilhenger av sjokolade, særlig dersom den ikke kommer fra Polen og smaker vondt. Men konfektesker skaper enorm frustrasjon hos meg, og dette er grunnen:
Noen esker vil ikke fortelle deg hva bitene inneholder. Andre esker forteller deg hva bitene inneholder, men unngår å fortelle deg alt, og sørger for overraskelser. Mange av eskene som forteller deg hva de inneholder, har sjokoladebiter som er så like hverandre, eller så dårlige illustrasjoner, at du kan være sikker på at du tar Nøttenougat, og ender opp med romrosin. Om ikke det er nok, er mange av navnene kryptiske som bare det, og når du først har reist deg opp i din fulle høyde, bøyd deg ned mot esken og innsett at de eneste bitene du anså for å være spiselige er tatt, kan du ikke sette deg ned igjen uten å ha tatt en av bitene du ikke vil ha, ettersom du da vil fremstå som vanskelig og anklagende - du viser at de hensynsløse medmenneskene dine har tatt ALT du kunne tenke deg å spise.

Og dette gjør folk frivillig.

Det er sikkert fordi folk flest ikke blir bleke om nebbet av å spise en sjokoladebit som inneholder gelé, guffe eller andre nesten-flytende substanser. Eller fordi de generelt er veldig tolerante. Jeg, derimot, kan ikke fordra mat som ikke forteller meg hva jeg kan forvente, og gir en negativ overraskelse. Som f.eks. calzone med skinke og ost, som viser seg å inneholder store mengder løk som en slags mislykket bonus.
Og jeg er kjedelig når det gjelder mat. Jeg gir blanke i TV-kokker og matjåleri, jeg føler et intenst behov for å kaste opp litt på alle som bruker ordet "cupcake", og jeg føler at jeg gjør noe alvorlig galt dersom jeg bruker mer enn halvannen skive salami på en brødskive. Jeg er vanskelig, men også svært enkel å gjøre tilfreds - jeg har til gode å bli tilbudt en hotellfrokost som er så kjedelig og enkel at jeg ikke kan spise meg mett og fornøyd.

Men jeg trives med mitt begrensede kulinariske spekter, og selv om jeg er villig til å prøve nye ting dersom de ikke utelukkende består av ting jeg avskyr, og er fullt i stand til å spise litt av ting jeg ikke kan fordra for å være høflig, vil jeg gjerne vite hva jeg gir meg ut på når jeg tar den første biten.
Og jeg vil ikke ha gufne overraskelser fra en sjokolade.

Så la den som om knappe seks år lurer på hva jeg bør få til tredveårsdagen min finne det følgende svar når h*n søker på bloggen min: Freia Dessertsjokolade. Ingen av bitene har rare ting i seg, alle smaker godt, man forstår hva man spiser, og esken breier seg ikke på kaffebordet. Vil du gi meg en blomst, kan du satse på en St. Paulia. De er kattesikre, og Adina elsker blomstene.

Jeg kunne sikkert skrevet flere sider til om mitt forhold til konfekt, men jeg har en masteroppgave å skrive, og det har vist seg at den ikke skriver seg selv. Dusteoppgave. Så jeg må ta farvel igjen for nå, og komme sterkere tilbake ultimo november.

Online i Praha

Nå er jeg hjemme igjen fra en hyggelig tur til Praha som resulterte i en ødelagt håndveske og innkjøp av muligens verdens peneste karaffel, samt diverse andre ting jeg heller ikke har plass til. For ikke å glemme den dype samtalen jeg førte med fem-seks beduggede polske fotballsupportere som snakket en interessant blanding av polsk, tysk og engelsk, og la sin elsk på meg og mine begrensede polskkunnskaper. En absolutt interessant opplevelse! Adina har gjort det veldig klart at hun faktisk liker oss, ved å være ekstra kosete etter at barnevaktene, min tante og hennes mann, ble erstattet med hennes vante tjenere (det tok et par dager før hun ville snakke med dem, men heldigvis kom hun ut av skallet sitt da sjokket hadde lagt seg), og det har vært unormalt mye "prating" og maling etter at vi kom hjem.
Før vi dro klekket jeg ut en ond plan, slik jeg ofte gjør, og som ellers var ikke den onde planen videre ond. Vi skulle nemlig bo på et hotell som bare hadde kablet nettilgang, og det fungerer rimelig dårlig når man skal bruke iPaden til å snakke med kattevakter. Så jeg bestemte meg for å ta med laptopen, som i det minste er ganske liten og nett, og finne ut hvordan jeg kunne sette opp et ad hoc-nettverk (en måte å dele nettverk mellom enheter innenfor et begrenset område, f.eks. ved at en maskin har kablet nettverkstilgang, og deler tilgangen ved å bruke det trådløse nettverkskortet som kringkaster av det kablede signalet).
Som gammel latinelev tenker jeg alltid "hic-haec-hoc" når jeg hører "ad hoc", også blir jeg litt lykkelig og nostalgisk, før jeg angriper nettet med stor iver etter å lære mer.

forræderisk liten tekst som lover ting den ikke kan holde

en verden av muligheter, men hvor er ad hoc?

Det jeg fant ut, var at ad hoc-nettverk var enklere i vista. Omtrent alt Microsoft ville si om saken, gjalt nemlig dette forbaskede operativsystemet, og ikke vakre og vidunderlige Windows 7 (jeg fant imidlertid denne). I diverse fora ble det foreslått at manglende valgmuligheter for ad hoc kunne skyldes begrensninger i routeren (hvilket forekommer meg noe underlig, med tanke på at man ikke går via routeren når man gjør en kablet forbindelse trådløs via datamaskin), så etter en stund ga jeg opp, og bestemte meg for å prøve å finne programvare som kunne gjøre jobben for meg.
Det lå imidlertid flere skjær i sjøen, nærmere bestemt noenogsytti, og samtlige var oppdateringer som Windows syntes jeg burde installere, som straff for ikke å ha brukt laptopen på over 1 år. I bunn og grunn en akseptabel straff, hadde det ikke vært for at det var kul umulig å installere SP1, som lå der og lurte sammen med alle de andre "viktige oppdateringene". Jeg vurderte å vente med hele servicepack-en, men da drømmeprogrammet, Connectify(det er i skrivende stund noe galt med nettsiden, men programmet kan lastes ned her). åpenbarte seg, og formante meg om å installere SP1 (ellers hadde det nemlig ingen konkrete planer om å virke ordentlig), måtte jeg innse at det enten ble SP1 eller iPad uten nett i Praha.
Etter litt roting rundt fant jeg selve oppdateringen som en .exe-fil hos Microsoft(jeg blir alltid litt forvirret når jeg ser at noe kun er for avanserte brukere - jeg er intet datageni, men jeg kan unektelig mer enn gjennomsnittet, takket være en generell datainteresse. Samtidig tenker jeg som så at ordentlige n00ber aldri ville forsøkt å finne programmene eller installeringsalternativene som krever høy kompetanse, og da heves vel automatisk grensen for hva som er avansert og ikke også? Nuvel, jeg visste jo at min lille Asus eee-ettellerannet kjørte 32bit, og at jeg burde bruke en fil som inneholdt x86, så da satset jeg på .exe-varianten med dette i navnet), og alt gikk omsider min vei.

Og Connectify ble virkelig min venn i nøden! Etter installering popper det opp et panel til høyre på skjermen, og man kan velge tilkoblingstype, hvilken nettverkstilkobling som skal deles og hvilken nettverkstilkobling nettverkstilgangen skal deles over (i mitt tilfelle fra kablet til trådløst, men jeg antar man kan snu på det, og dermed gi en enhet uten trådløst nettverkskort nettverkstilgang dersom man har en LAN-kabel og en annen enhet med både trådløst og trådbundet kort). Så velger man krypteringstype, SSID (nettverksnavn) og passord i henhold til den valgte krypteringstypen (jeg fikk ikke WPA til å fungere, og måtte slukøret godta WEP), og starter hotspot. Når den er igang, kan alle som kjenner nettverksnavnet (jeg tror ikke det kringkaster, men mulig jeg tar feil) og passordet logge seg på!
Denne løsningen fungerte utmerket, og kun i et svært begrenset området - besteforeldrene mine bodde to-tre rom bortenfor oss, og hadde bare tilgang i halve rommet. Grunnen til at dette var optimalt, er det faktum at hotellets ledelse neppe ville vært ekstatiske over løsningen min - ingen kan bryte seg inn på et kablet nett, men om noen gjør nettet trådløst, kan det utgjøre et potensielt sikkerhetshull. Jeg lot derfor ikke Connectify kjøre så lenge av gangen, og ettersom rekkevidden var så begrenset, regnet jeg risikoen for å være mikroskopisk. Dessuten hadde hotellet sitt eget trådløse nettverk i resepsjonen, så da var uansett innbruddsrisikoen der i mine øyne...

Så for å oppsummere: om du ønsker å koble en enhet som kun aksepterer trådløs tilkobling til et kablet nettverk, kan du bruke en laptop som mellommann og lage en hotspot med Connectify - programmet er gratis, proffversjonen billig og kundebehandlingen utmerket!

Adinas lykkes smed

Da bomben smalt  i regjeringskvartalet ifjor, satt jeg på balkongen med grå maling og metervis med lister. Da var jeg omtrent midtveis i et stort prosjekt som hadde medført megen frustrasjon og mangfoldige arbeidstimer. August nærmet seg, og dermed også dagen da vi skulle ta turen til Sandefjord og hente verdens nydeligste lille kattunge, og vi ville sørge for at hun, som tross alt skulle være innekatt, skulle få litt luft, sol og varme på balkongen. Katter er, som kjent, ivrige klatrere, og de er visst ikke helt borte når det gjelder ramling heller, og vi fryktet selvfølelig at hun i et ubevoktet øyeblikk skulle deise fire etasjer ned og slå seg fordervet. Balkongen er innglasset, så det er ikke noe problem å lukke henne inne, men på sommeren er det jo best å skyve vinduene til side og få luft, og da er risikoen der igjen. Vi fant derfor ut at vi måtte finne en måte å dekke til vinduene på, og det var lettere sagt enn gjort: borettslaget vårt forbyr nemlig skjemmende ting på balkongene, såsom paraboler, gardiner, ting som blinker (antar jeg) og annet som kan ødelegge helhetsinntrykket når man ser mot en av blokkene. Da kan man vanskelig dekke balkongen i kattesikringsnett og late som om det er usynlig. I tillegg er balkongen utelukkende laget av glass og metall, og det er ulovlig å bore/spikre i eller modifisere konstruksjonen. Så om vi skulle skjerme katten, måtte vi altså ha noe som var usynlig og som fløt i løse lufta. Men slikt vokser som kjent ikke på trær...

Og det var da jeg fikk min glimrende idé! Balkongen har tre vinduer i front, og hvert vindu har en mørkegrå ramme. Mellom vinduskarmen og veggen på hver side, går en skråstilt metallist. Ettersom løsningen ikke kunne være permanent, måtte den kunne rulles eller foldes sammen. Tre vinduer kunne harmonere med en treleddet konstruksjon! Og det ble det: tre jevnstore rammer, malt i samme farge som vindskarmene, hengslet sammen til et langt rektangel. I begge kortendene ble det festet et treemne med nedsenkede neodymmagneter som med letthet lot seg feste i metallistene utenfor vinduene, og rammene ble kledd med hønsenetting.
Ettersom alle mine prosjekter faller litt i kvalitet et sted mellom idé og fullførelse, ble skjermen litt ustabil og skakk, men den gjør det den skal: holder katten inne uten å være til sjenanse for andre!

Og om noen stusser litt over at jeg skryter av dette et halvt år senere, er forklaringen denne: etter at Adina ble en del av familien, var sommeren i praksis over, og det var ikke aktuelt å være på balkongen med vinduene åpne, men idag, 1. mai, skinner solen, og Adina har ligget ute og storkost seg slik bare en katt kan gjøre! :-)

It's beginning to look a lot like Christmas...

Nå har jeg endelig fått "juleferie" fra studiene mine. Deilig! Jeg vet at ferien så altfor snart vil være forbi for denne gang, men enn så lenge kan jeg late som om den vil vare evig, slik at jeg kan bruke tid på de minst konstruktive ting jeg kan tenke meg, uten å føle at jeg disponerer fritiden min uklokt.
For det er noe med disse tingene man gjerne skulle ha gjort i feriene - de bygger seg gjerne opp i så stort antall og omfang at du, når ferien er over, bare er halvveis ferdig med disse fornuftige prosjektene, og ikke engang har begynt å slappe av.
Jeg er faktisk ordentlig bekymret for å ende opp slik i år, så jeg har, siden jeg fikk ferie, gjort så få fornuftige ting som mulig.
Noe har jeg selvfølgelig fått gjort. Jeg har pakket inn alle julegavene til slekt og venner, planlagt årets lille Norgespakke til den veldig fjerne slekten på New Zealand (nissesjokolade, makrell i tomat, norske flagg til juletreet), laget en julespilleliste i iTunes (det blir ikke jul uten "Wenches jul" (Wenche Myhre), "Lys" (Jahn Teigen) og "And Winter Came" (Enya)!) og ryddet vekk et par imponerende stabler med bøker som var mer eller mindre relevante for semesteroppgaven. Dette betyr at jeg både har håndfast bevis på at rommet mitt har ganske mye gulv, og at jeg har et sted å sette tekoppen, utenom i senga. Veldig kjekt!

Nå kom jo snøen igår, og det for fullt, og Adina fikk smake på herligheten i form av en god kladd jeg tok med inn. Hun syntes visst det var snadder, og brukte resten av kvelden på å prøve å fange snøfnuggene på ruta. Søte katten!

Jeg har forøvrig lagt en god slagplan for morgendagen: jeg skal begynne på Adinas kosepose! Det blir en slags forenklet variant av disse bæremeisene folk har avkommet sitt i, men min skal være tilpasset Adina og kosestunder foran PC-en hvor jeg gjerne skulle vært i stand til å gjøre noe fornuftig og samtidig la henne sove i armkroken - bilder kommer etterhvert!
Idag kom dessuten en pakke fra England med et nydelig snøkrystall-anheng fra Arts & Crafts inni (noe absurd å kjøpe norske smykker fra England), og det kan dere se her. Kan forøvrig varmt anbefale Artyfax, hvor jeg kjøpte anhenget - de selger bl.a. utgåtte smykker fra Pilgrim og Arts & Crafts (produktene er nye, har alle merkelapper og er trygt emballert), så det er mulig å komplettere smykkesett eller oppdage noen nye, og prisene er ikke så ille heller (i tillegg til at det er fri frakt).


Men nå skal jeg trekke meg tilbake og lese litt i "Kongens hjerte", hvis anmeldelse snart blir å lese på Leselyst som en del av Arks Lesevenn-ordning :-)

Takk for seg!

Det første året uten Oscar

Imorgen er det ett år siden Oscar døde.
Oscar var verdens skjønneste hund og min beste venn gjennom ni år. Han var bare snill og god, kosete og rolig, og jeg forgudet ham. Så fikk han kreft i underkjeven midt i oktober 2010. Et par uker senere tok vi ham med til veterinæren for siste gang. Det var ikke mer vi kunne gjøre, og svulsten påvirket spisingen og pustingen hans. Å miste Oscar knuste meg fullstendig. Jeg gikk på jobb dagen etter, holdt såvidt hodet over vannet. Strigråt så fort jeg kom av bussen. Alt minnet meg om Oscar. Alt var uendelig vondt. Så begynte tilhelingen. I alle fall rundt meg. Mamma sluttet å gråte. Jeg bare fortsatte. Det i seg selv var et sjokk: jeg gråter omtrent aldri. Jeg hater å gråte. Nå gråt jeg til alle døgnets tider.

Han var et fullverdig familiemedlem fra dag 1. Vi tilpasset rutinene våre etter ham, livet. Han var det nærmeste jeg kom et søsken (noe jeg aldri egentlig har ønsket meg), han var der gjennom ungdomsskole, videregående og bachelorgrad. Så var han brått borte.

Ace Ventura's Sunshine Reggae/"Oscar".
2001–2010

Jeg husker ikke senhøsten og vinteren 10/11. Jeg har vage minner om julebord og julaften, vet at jeg satt i min nyanskaffede sofa og gråt mens jeg egentlig skulle skrive eksamensoppgaven min om strukturalistisk poetikk. Resten ligger i tåke.
Mamma begynte å bekrymre seg for meg. Så det ble hamster i heimen. Aspik er en trivelig liten kar, men han gjorde ikke akkurat noen god jobb som hundeerstatning. Ikke at jeg ønsket meg det heller. Ingen kunne erstatte Oscar.
Så ble det en weekendtur til Edinburgh for å få tankene over på noe annet. Hun er grei sånn, moren min. Men jeg var like trist da vi kom hjem igjen.
Jeg overdramatiserer kanskje litt; jeg gråt ikke kontinuerlig. Jeg fungerte, gjorde jobben min, dro på forelesninger. Men jeg var nedstemt og utmattet, og gråt dersom temaet Oscar kom på banen, eller dersom noe minnet meg om ham.

Så ble Adina en del av familien. Verdens nydeligste kattunge. Adina har på mange måter gjort sorgen lettere å takle - hun fyller rollen som hjemmets kjæledegge og universets sentrum. Hun blir aldri Oscar, hun kan aldri bli en erstatning, og det er på mange måter godt. Adina er et nytt kapittel, noe annet. Oscar får bli igjen på sin trone, selv om han ikke er mer.

Fremdeles gjør det vondt å tenke på ham (tårene har strømmet mens jeg har sittet her og skrevet). Fremdeles blir jeg trist når jeg ser hunder. Fremdeles kommer gråten når jeg snakker om ham.
Jeg vet ikke når det vil stoppe, jeg håper bare at det såre savnet etter det jeg mistet vil bli druknet av den varme gleden over det jeg hadde.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, og jeg håper ikke at det i fremtiden vil frarøve meg en jobbmulighet fordi den potensielle arbeidsgiveren oppfatter meg som emosjonelt ustabil. Det er jeg ikke. Men jeg mistet det kjæreste jeg hadde, og i motsetning til verdens mer eller mindre kristne mennesker, tror jeg ikke at jeg vil få se ham igjen i "Himmelen". Min kjære hund er borte for alltid, slik alt dødt er.
Nei, jeg skriver dette for å forklare hvordan jeg har hatt det det siste året, og hvorfor jeg kan ha virket litt fjern. Eller rar. Eller trist.


Og, ja. En hund er ikke "bare en hund" dersom den har fått være et fullverdig familiemedlem gjennom hele sitt liv, noe enhver hund bør få være. Det er ikke noe problem å bli like knyttet til et dyr som til et menneske, og jeg tør påstå at de som ikke forstår dette, mangler noe. Enten erfaring med dyr eller evne til å elske, og begge deler er egentlig like trist.

Litt mye og ganske lite

Det skjer både veldig mye og veldig lite om dagen. Lite fordi jeg har vært syk, mye fordi jeg har en del som skulle vært gjort, og fordi jeg omtrent samtidig har begynt å brodere, pusle puslespill og strikke (Internett har nemlig lært meg vrangmasker, så jeg har hatt stor glede av å strikke noen centimeter glattstrikk!). Også har jeg vært veldig opptatt av å få ting i posten. Bøker til semesteroppgaven min og filmer til masteroppgaven. Og litt attåt, fordi jeg fortjener det. Har opparbeidet meg en fin stabel med bøker jeg ikke har plass til, og mine fantastiske DVD-hyller har sprengt kapasiteten. Jeg har gitt opp planen om å sy julebordsantrekk. Noen ganger må man bare kaste inn håndkleet og innse at man ikke har tid til ALT. Også kan man heller glede seg over at man har en liten hamstergutt som digger klementin og en kattefrøken som synes det er alle tiders å ligge i timesvis på en finfin pute på matmors seng og være bedårende.

Jeg har dessuten lest og anmeldt romanen Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. på Leselyst.com. Jeg er nemlig en av Arks lesevenner, og jeg blir veldig glad dersom dere leser anmeldelsen og kommenterer eller bare deler den med andre :-)

For ikke å snakke om at lyspæra i taklampa mi gikk forleden dag. Dumme sparepæra i dumme IKEA-lampa som tiltrekker seg støv og er umulig å tørke støv av uten å få et sammenbrudd av episke dimensjoner. Den blinket, gikk, smalt og stinket. Litt mer avansert enn "Jeg kom, jeg så, jeg vant", altså. Og jeg kjøpte ny pære hos Clas Ohlson, og selv om den er veldig fin og fancy, er vi ikke helt lykkelige sammen. Den er for varm i fargen, og jeg burde visst bedre. Men det gjorde jeg visst ikke. Men fin er den, altså, og den trenger ikke tenkepause før det går opp et lys for den.

Nye prosjekter

Nå har jeg gitt meg i kast med tre nye prosjekter, og samtlige avhenger av mine evner som syerske, hvilket er litt betenkelig, ettersom jeg ikke egentlig kan sy. Å lage ting av stoff er en av de mange tingene jeg gjør uten egentlig å vite hva jeg driver med, og resultatet er gjerne interessant heller enn vellykket. Det gjør imidlertid ingenting - jeg går ufortrødent igang med nye prosjekter som krever en kompetanse jeg ikke har.
På en måte er dette egentlig veldig lurt - jeg ser for meg at den naturlige ting å gjøre når man vet at man har begrenset kunnskap om noe er å legge planer som går godt innenfor det man vet, slik at man har kontroll over prosjektet og utfallet. Det er jo det fornuftige å gjøre! Jeg legger istedenfor opp til et avansert og innviklet prosjekt som er hinsides min egen kompetanse, og ender opp med å imponere meg selv gang på gang fordi jeg, selv om jeg aldri når målet, gjør det bedre enn jeg kunne forvente.

Men over til mine nye prosjekter: de utgår fra hver sin bestilling på nettstedet fabric.com, og jeg har følgelig hverken tatt i det enkelte stoff eller sett fargene i dagslys. Spennende og skummelt på en gang, altså!
Det første prosjektet er en tunika (eller lignende) som jeg skal sy av sølvfarget dupionisilke slik at jeg har noe å ha på meg på årets julebord. Ettersom det er veldig vanskelig å sy ermer på øyemål (det er ikke helt enkelt å måle på seg selv heller når det kommer til armer....), regner jeg med at det blir en slags poncho eller en tubetopp med sjal - det avhenger veldig av hvordan stoffet er å håndtere, men jeg er i alle fall spent og ved godt mot! :-)

Det andre prosjektet er en kosepose og en sovepose til Adina, og stoffet til dem kom igår. Skal bruke veldig myk fleece i en intens rosafarge til begge deler, samt ditto bomull til å feste koseposen til meg med. Planen er nemlig som følger: soveposen skal være en helt enkel sylinderformet pose Adina kan krype inn i for å sove, mens koseposen skal være to halvsirkler sydd sammen langs ytterkanten. Hver side skal være festet til et bånd som lar meg bære posen rundt magen, slik at Adina kan ligge trygt og stabilt på fanget når jeg sitter ved datamaskinen :-) Mye bedre enn den nåværende løsningen, hvor jeg må holde henne på plass med den ene hånden mens hun ligger og purker! Tror dog at jeg må få tak i noe å fôre fleecen med, for den var veldig tynn og ustabil, så det blir nok en tur til Stoff & Stil på Alnabru en av dagene.

Det tredje prosjektet er det desidert mest pretensiøse (og det dyreste!), og er burpynt til Adina. Den skal brukes til å kle innsiden av buret hun må være i når hun stilles ut, og består av bunnteppe, innergardin og tak, samt seng og hengekøye, frontduk og kapper. Dette skal jeg lage av elfenbensfarget fleece, mørk olivenfarget taft og limefarget sateng, og jeg er utrolig spent på resultatet! Ikke bare blir selve syingen et utfordring, jeg vil ikke kunne vite hvordan det i praksis vil se ut før ved neste utstilling, og jeg vet i tillegg ikke om grønnfargene vil harmonere med Adinas øyne, ettersom det tar ganske lang tid før de blir helt grønne, og det er vanskelig å forutse hvilken nyanse hun vil ende opp med. Det kan f.eks. hende at de valgte nyansene vil få den ferdige øyenfargen til å se blass ut, og det ville vært veldig kjipt! Samtidig kunne jeg ikke vente til fargen var på plass, ettersom vi sannsynligvis skal stille henne ut igjen før den tid (har vel ikke nevnt det tidligere på denn bloggen, men Adina fikk altså karakteren Ex1 (Exellent) på sin første utstilling. Vakre katten min!).

Så er spørsmålet når jeg skal få sydd alt dette - jeg sitter tross alt med pensum hele tiden nå om dagen! Men tiden vil vel vise. Farvel!

Et lite pip

God eftermiddag til dere, godtfolk! Nå har Adina, min vakre lille Russian Blue-kattunge, vært et medlem av familien i litt over en uke, og jeg har hatt ferie like lenge.
Katteanskaffelse bringer med seg en del arbeid, både før og etter at pusen er kommet i hus, og jeg har derfor hendene fulle. Og jeg elsker det! Adinas ankomst vekker vage minner om Oscars, og den gode følelsen det gir å ha et dyr å gi omsorg, er tilbake. Nå skal selvfølgelig ikke Aspik glemmes bort i alt det nye. Han vokser og trives på sin litt uengasjerte måte, og får seg da en tur ut hver kveld, først med klatring og litt kos, og deretter en løpetur i ballen (som står i et stativ og dermed blir et slags rømningssikkert hamsterhjul). Adina passer godt på, men er ikke aggressiv mot ham, så jeg krysser fingrene for at de to vil fortsette å tolerere hverandres selskap, også etter at hun er blitt voksen.

Men tilbake til arbeidet katteanskaffelsen fører med seg: det er ikke, og bør heller ikke være, gjort i en håndvending å kjøpe seg et dyr. Det er latterlig mange ting som må tas stilling til og kjøpes inn, man må velge rase (eller velge bort rase) og man må velge oppdretter. Så må man velge kloremøbler, seng, do, fôr, kattesand, leker og godbiter. Etterhvert må man kanskje bytte ut halvparten av det man har kjøpt, fordi katten ikke liker det. Så må man forsikre det lille nurket, og gjerne melde seg inn i raseringer og katteklubber. Om man ikke vil drive avl, bør man sterilisere familiens nyeste tilskudd.

Det er mye. Heldigvis er det meste av det morsomt, koselig, spennende og lærerikt, og selv om man sitter igjen med slunken lommebok og lurer på hvor pengene ble av, er det fantastisk å se en spretten liten hårball kose seg med tingene sine, og katteverden er jo full av engasjerte, intelligente mennesker, så det må jo være en god ting å ta del i den?

Nå skal det ikke sies at tiden før Adinas komme var så veldig morsom med tanke på innkjøp. Vi bestemte oss nemlig for at vi ønsket oss en Russian Blue ca fire uker før vi hentet Adina (d.v.s. for fem uker siden). Søndag for fire uker siden fikk vi komme på besøk hos oppdretter for å hilse på kullet og snakke litt katt. Dagen etter, da avgjørelsen om at "hun med gult halsbånd" skulle bli vår katt var tatt, begynte vi å bestille det som skulle katteklarere hjemmet: en do, masse leker og godbiter, en seng, to kloremøbler, mat- og vannskåler og en haug med andre "nødvendigheter". Mat og sand, samt en seng nr. 2 (som hun bare biter i og klatrer på), ble kjøpt i dyrebutikk, men vi valgte altså å gjøre de store innkjøpene online for å spare penger og tid, og lettere kunne sammenligne modeller og utvalg.

På mandag kveld bestilte vi derfor diverse tilbehør fra tre nettbutikker. De tre ordrene omfattet følgende:

Ellos: stort og spennende klatremøbel og "sovepose". Leveringstid: 2-3 uker
Onlinezoo/labb & snute: lite klatremøbel, matskåler, vannskåler, stelleutstyr og småplukk. Leveringstid: ca 3 dager
Zoosupply: do, seng, varmeteppe, leker og småplukk. Leveringstid: ukjent

I slutten av uken kom pakken fra zoosupply, og alt var vel (bortsett fra at de hadde strøket et par ting de tydeligvis ikke kunne levere, og latt være å si noe om det. Litt slapt, men ikke noe problem). Da det var gått nesten to uker (fredag 22. juli), purret jeg på Onlinezoo. Jeg fikk opplyst at det var forsinkelser p.g.a. ferie, og at pakken enten var sendt, eller ville bli sendt etter helgen. Fem dager senere var det fremdeles ikke kommet noen pakke, og Renate purret igjen. Da var det visst noen varer som ikke var kommet inn på lager, og varene skulle bli sendt neste dag. Da var det noen få dager til vi skulle få Adina, og vi manglet noe av det mest nødvendige. Lørdag ettermiddag fikk vi heldigvis hentelapp fra dem i postkassen, men da hadde det tatt nesten 3 uker, istedenfor 3 dager, å få varene, og vi hadde vært nødt til å kjøpe matskåler et annet sted. Da helgen gikk mot slutten, oppdaget jeg attpåtil at de hadde gjort flere feil ved leveransen, slik at jeg hadde fått andre ting enn det jeg hadde bestilt. Dermed fikk OnlineZoo enda en sur e-post fra meg. Men én ting skal de ha: de svarer lynraskt på henvendelser, og jeg ble tilbudt pengene tilbake for samtlige artikler jeg hadde fått feil. De er dermed tilgitt, til tross for forferdelig sen levering.

Men så var det Ellos.
Og det er en heeelt annen sak! Da vi bestilte, var det nesten tre uker til vi skulle hente Adina, og vi ringte derfor til dem for å høre om 2-3 i praksis var 2 eller 3. Svaret var at det ikke ville være noe problem å ha det store, flotte klorestativet i hus innen Adina kom, og vi slo oss til ro med det. Etter to uker var status, iflg. deres nettsider, at pakken var sendt, og den var endatil tildelt et sporingsnummer. Sporingsnummeret viste at varen ikke var mottatt av Bring, og at den tydeligvis hadde blitt forhåndsanmeldt allerede da jeg bestilte. E-post med spørsmål om hvorvidt den var sendt eller ikke ble sendt, og leveransetidspunktet ble angitt å være slutten av uken, eller begynnelsen av uken etter. Vi håpet i det lengste på at det ville bli "slutten av uken", ettersom vi jo gjerne ville ha stativet før vi fikk Adina.
Men stativet kom ikke i slutten av uken. Eller i begynnelsen av neste. Da tirsdagen kom, var det fremdeles ikke sendt, og vel vitende om at selve postgangen pleier å ta tid, kontaktet jeg Ellos igjen. Svaret var at de håpet den kom en av dagene.
Men den kom ikke en av dagene, og idag, mandagen som markerte fireukersdagen til ordren vår, ringte vi. Kundebehandleren som tok telefonen hadde ingen formening om noe som helst, og heller ikke så mye ståpåvilje, men mente visst at man måtte regne med 4-5 ukers leveringstid på varer som skulle bruke 2-3. Selvfølgelig! Blir man frustrert? Oh yes! Det var moren min som tok seg av pratingen - jeg var for øyeblikket mer interessert i å finne en god forsikringstilbyder for Adina, og etter å ha blitt forespeilet enda en ukes venting (eller mer!), ba mamma dem om å kanselere hele suppedasen. Det kunne hun ikke gjøre, men vi skulle bli ringt opp av en som tydeligvis hadde litt mer orden i sysakene. Denne damen kunne heldigvis slette det hele, og vi kunne bestille et tilsvarende stativ fra OnlineZoo.

Men det er jo surt. Adina skulle komme til et ferdig hjem med gode klatremuligheter, men det store, flotte stativet som gikk helt til taket kommer sannsynligvis ikke før om en ukes tid, og det er om vi er heldige, ut fra erfaringene vi har med OnlineZoo... Men jeg skal la tvilen komme dem til gode, og håpe at alt snart er på plass :-)

Så, som dere ser, har jeg vært sur kunde i flere uker nå. Og jeg hater det. Jf. forrige innlegg prøver jeg etter beste evne å være grei og samarbeidsvillig, men det er så vanskelig, så vanskelig når motparten ikke leverer i henhold til et tidsskjema de selv har angitt, og når de feilinformerer eller bare lar være å informere. Jeg vil ikke være en sur kunde, jeg vil være en tilfreds, nysgjerrig og hyggelig kunde. For alles skyld.

Men uansett, nå har jeg forhørt meg litt hos forskjellige forsikringstilbydere, og satser på å finne en som tilbyr forsikring av katt hele livet. Det har vist seg vanskelig, men om jeg forstår dem rett, har Agria ingen øvre aldersgrense, så dersom de besvarer min henvendelse om dette positivt, får de oss som kunder. Flere av de andre store aktørene skuffer stort når det gjelder dyreforsikring - det merket vi med Oscar også, som tilhørte en rase med antatt levetid på 12-14 år. Egenandel vokste årlig etter fylte syv år eller deromkring, og den ville opphørt fullstendig ved fylte 10. Vi syntes det var latterlig hele veien - en normalt sunn hund vil normalt begynne å kunne bli litt småsyk når den føyer seg inn i de eldres rekker, d.v.s. ved 9-10 årsalderen. Det er nettopp da man som hundeeier trenger det sikkerhetsnettet som veterinærforsikring tilbyr. Og da vil de ikke ha deg mer. Nå rakk aldri Oscar å overleve forsikringen sin, men om han ikke hadde fått kreft, hadde han kanskje hatt 4-6 år igjen å leve hvor vi ville kunne blitt sittende igjen med så store utgifter til veterinær at vi måtte tatt et valg som ville vært enda tyngre enn det vi tok: vi ville kanskje vært nødt til å avlive ham fordi det ikke var økonomisk forsvarlig å gi ham den behandlingen han trengte for å bli frisk. Bare tanken på å måtte velge bort et familiemedlem av økonomiske grunner er så kvalm at jeg fremdeles føler for å kaste opp i forsikringsselskapets postkasse. Det er liksom en bedrifts jobb å late som om den bryr seg om mennesker (ihvertfall de menneskene som er kunder). Å dumpe en kunde gjennom 10 år på grunn av økt risiko for å faktisk måtte betale tilbake det kunden har betalt inn, er ikke veldig menneskelig. Det er bare bedritent gjort.

Nuvel, det er fortiden. Nåtidens forsikringsobjekt er en katt, og denne katten tilhører en rase hvis forventede levetid ligger på 15-20 år. Hvor lenge får pusekatten være forsikret? If og Storebrand er de eneste aktørene som opererer med åpne kort online (noe jeg synes er betenkelig - jeg vil gjerne ha tilgang til relevant informasjon, jeg...), og de passer på deg og katten din til den er hhv. 9 og 10 år gammel. For Adinas rase, og mange med den, vil det si at de bare har dekning til de er midtveis i livet.

Derfor håper jeg på positivt svar fra Agria - livet ut er det eneste akseptable!

Vel, dette ble langt... Avslutter her, og minner samtidig om at Adina blogger (øh... ja) på følgende URL: http://kattenadina.net og at jeg, til tross for alle frustrasjoner, er svært lykkelig over å ha fått Adina i hus, og gleder meg til å se henne vokse opp :-)

Katteplaner

Om rundt to uker reiser vi til Sandefjord for å hente en firbent, grå frøken ved navn Argentum's Little Ball of Fur (jepp, referanse til sangen "Soft Kitty" fra The Big Bang Theory)! Til hverdags blir hun hetende Adina, og vi håper at hun og Aspik blir fine venner, eller i det minste at hun lar ham være ifred...! Det skal la seg gjøre, så vi satser på at familieforøkelsen ikke skaper for store problemer. Adina er forøvrig en Russian Blue, hvilket vil si at hun i voksen alder vil være en slank og spenstig katt med sølvblå, plysjaktig pels og smaragdgrønne øyne. :-) Hun er en av to jenter i et kull på fire, og har svensk far og norsk mor, og er helt skjønn!

Bilde tilsendt fra oppdretter

Mamma hadde tenkt mye på katter og mulighetene for kattehold mens jeg var i Praha sammen med Therese, og tok meg virkelig på sengen med sitt forslag om å undersøke mulighetene for at vi kunne ha katt! Mamma har nemlig alltid vært allergisk, så katt har aldri vært noe alternativ, men vi begynte å se på raser som kan være mindre allergifremkallende enn andre (deriblant sibirkatt og russian blue) mens vi ventet på at hun skulle få svar på allergitesten sin. Samtidig kontaktet vi Bodil Schmidt i Sandefjord, som hadde et kull på fire nøster som er leveringsklare ved neste månedskifte, og innen vi dro på besøk for å hilse på kattungene, hadde vi fått svar på allergitesten: hun var ikke allergisk mer! Etter å ha snakket med Bodil og lekt med kattungene, var vi heller ikke i tvil: det skulle bli en russian blue på oss!

Adina (gult halsbånd) leker med den ene broren sin

Så, siden søndag har det gått i ett her hjemme. Jeg har tilbrakt 34 timer på jobben, så vi har ikke hatt allverdens med tid, men likevel har vi rukket å kvitte oss med entrémøblementet, bestille gigantisk klorestativ (som erstatter entrémøblementet), do og leker, samt en hel haug med kattebøker, deriblant to relativt gamle som handler om rasen. Idag dro vi til Buster zoo på Haugenstua og kjøpte halsbånd, bur og iglo, før vi dro til Alna og kjøpte noen pakker våtfôr de hadde på tilbud på Tam. Deretter ble det en tur innom Maxbo for å kjøpe trevirke, hønsenetting og maling. Jeg skal nemlig snekre en treramme vi kan feste foran vinduene på balkongen slik at Adina ikke skal kunne falle ut gjennom dem når vi lufter, men samtidig unngå at ordningen er skjemmende fra utsiden. Jeg fikk tak i det jeg trengte, men det var unektelig litt frustrerende å lese "alt listverk i ubehandlet furu (eller hva det nå var) -30%" og "eksteriørmaling -40%" og tenke "hurra!", før betjeningen opplyser om at det tilsynelatende generelle tilbudet ikke omfatter det jeg skal ha, og at det ville blitt dyrere å velge de nedsatte varene... Stakkars lommeboken min!


Men uansett, vi har to uker på oss til å gjøre heimen katteklar, og jeg føler på meg at det vil bli travelt og veldig spennende!

Mange slags Tor, og litt til

Jeg hater tastaturet mitt.
Det får meg til å bomme på tastene. Jeg forsto nettopp hvorfor: det er for stort, og det er for stort mellomrom mellom tastene. Derfor bommer jeg, og dytter borti CapsLock til stadighet. Jeg savner det gamle Microsoft-tastaturet jeg kjøpte hos Clas Ohlson!

Her var Renate

Og det var egentlig alt for idag. Ikke noe stort, dypt eller det minste interessant.

Men jo, jeg kan jo supplere med en kort oppsummering av dagen min!
Jeg har nemlig hatt koselig besøk av Elin, og tilbragt noen timer på gulvet med Europamonopol sammen med henne! :-D
Brandenburger Tor (så morsomt det må være å kjenne to typer ved navn Tor som bor i Berlin, hvor den ene bor ved Brandenburger Tor og den andre ved Gedächtniskirche (har vært der, men hadde glemt navnet... Wikipedia er et vidunderlig verktøy i slike sammenhenger, men hvorfor må tysk være så snirklete? Jeg mener, jeg forstår at "Evangelisch-Lutherische Kirche Zum Heiligen Kreuz" betyr omtrent "det hellige kors evangelisk-lutherske kirke", men kunne de ikke gjort det litt enklere? Å google "bombing berlin church" var langt mer effektivt, og jeg fant altså ut at kirken kalles nettopp Gedächtniskirche. Jeg tror tyskerne trenger færre konsonanter). For å skille mellom de to Tor-ene (som avdekker et inntil nå ukjent problem for meg: om man kjenner to som heter Anne og har vært på skogtur med Anne og Anne, kan man fortelle Tor i Brandenburg at man var ute med Anne-ne. Men om man har to venner som heter Tor og to som heter Tore, vil man ikke kunne høre forskjell på Tore-ne og Tor-ene. Dette vil sikkert føre til en ny verdenskrig, merk mine ord! - men ihvertfall: ) kan man dermed kalle den ved Brandenburger Tor for "Brandenburger Tor-Tor", og om det finnes en tredje Tor som bor i Brandenburg og dermed er en brandenburger (slik alle karbonader som ligger mellom to stykker brød er hamburgere, hø,hø), blir han "Brandenburger-Tor", og forvirringen er komplett... "Anne, blir du med meg til Berlin for å møte Brandenburger-Tor og Brandenburger Tor-Tor ved Brandenburger Tor?". Stakkars Anne.) Det var en absurd lang parentes, men altså, Elin og jeg spilte Monopol, hun var Eiffeltårnet og jeg var Brandenburger Tor, og jeg vant. Jeg liker å vinne, og ble følgelig svært glad for det. Aspik fikk seg en tur ut på gulvet for å hilse på, og endte opp med å snike seg inn på mammas soverom. Han er smart til å ha en så liten hjerne, så der har vi enda et eksempel på at det ikke er størrelsen det kommer an på.
Aspik har forresten fått permanent oppholdstillatelse i stua, og jeg får dermed sove om kvelden. Livet er dermed langt bedre å leve.

Men nå må jeg slutte, og kaste meg over tre ACLA-rapporter (slå det opp!) før jeg leser en tekst av Haun Saussy (hvis navn minner om både "saucy" og "Sissi", og sistnevnte leder tankene hen mot den østeriskungarske prinsesse Sissi, og det er veldig gøy å si "Prinsesse Sissi" gang på gang på gang. Prøv!).


Og kanskje jeg skal gjøre noe med den oppblåsbare papirkatten jeg fikk i et kinderegg. Det er ganske absurd å få en oransje katt i et egg, og det er rart å få en oppblåsbar leke. Oppblåsbart papir er også rart, og en kuleformet, oransje katt er heller ikke noe man ser hver dag. I slike situasjoner er det bare å prise seg lykkelig for at det var en katt i kinderegget, og ikke khat. Nok en gang: hø, hø.

Lesehester og haikuer

Jeg er veldig glad i bøker. Jeg er glad i å lese dem, og jeg er glad i å eie dem. De er skattene mine, og jeg har registrert alle de nesten 800 bindene i en database. Eselører, revne eller krøllede sider eller fillete varebind vekker en umiddelbar avsky hos meg, og bestiller jeg en bok fra en norsk nettbutikk, får de høre det dersom boken ikke er hel og pen ved ankomst. Jeg er nådeløs (eller i det minste skuffet)! Men det er jo åndsverk vi snakker om. Noen har tenkt ut og skrevet ned mer eller mindre geniale fortellinger, satt ord på bilder de har inni hodet sitt på et vis som lar leseren reprodusere bildet tilstrekkelig presist til å være realistisk. En god bok slår knockout på både film og musikk, slik jeg ser det, for der musikken kan bruke både tekst og musikk til å formidle budskapet og filmen i tillegg lener seg tungt på det visuelle, er fortellingen avhengig av teksten alene.

Ansvaret som ligger hos leseren er dermed mye større - for å få noe ut av å lese en bok, må man gi av seg selv. Man kan ikke bare lene seg tilbake, dempe belysningen og myse seg gjennom handlingen med popcorn og drikkevarer innen rekkevidde. Kanskje er det derfor det er så beleilig at boken er relativt liten og forutsigbar? Ser du en film hvor noe skummelt skjer (f.eks. når Katie i "Horton Hears a Who" sier "In my world, everyone's a pony and they all eat rainbows and poop butterflies" før hun legger blomsten hun til da har båret på hodet sitt og rygger bakover på et særdeles forstyrrende vis (dere som ikke har sett filmen, finner det omtalte klippet her)...), har du ikke alltid mulighet til å la det som skal være skummelt blande seg godt nok med det som virkelig skremmer deg, og da gjør det ikke så mye at det skumle bretter seg ut over et 100" lerret. Det skumle på film er ikke ditt, det er Tim Burtons. Skremmer det deg, er det fordi regissørens eller manusforfatterens fantasi tangerer din egen, og det var det. Det er som å være allergisk mot sjokoladekake og se en sjokoladekake. Du løper kanskje fra stedet av redsel, men du har ikke vært med på å bake den selv. I en bok bidrar forfatteren med posemiksen, også lenger du i alt det våte og steker den på 180° til den er passe svampete men ikke klistrer seg til den fancy kakestikkepinnen. Skrekk i bøker er dugnad, skrekk på film er innleid håndverker med rørleggersprekk og stive priser. Skrekkdugnad er såpass skummelt at den må inntas i små biter. Som ord og linjer på en papirside. Det går ikke fortere enn du leser, du kan stoppe når du vil, eller hoppe over litt her og der.

Jeg liker film. Spesielt de filmene jeg vokste opp med. Det er derfor halvparten av vokabularet mitt kommer fra Disneys "Løvenes konge" og "Herkules". Av og til savner jeg et glimt av gjenkjennelse hos dem jeg snakker med når jeg på autopilot siterer Timon. Det er liksom litt kjipt å være alene om en referanse - det blir det samme som å referere til "Vente på Godot" og håpe at den man snakker med tar opp tråden og begynner å snakke om Vladimir og Estragon. Men det gjør de aldri, og det er altså litt kjipt.
Men uansett, Timon, Filoktetes, Filurkatten og alle de andre kommer til kort sammenlignet med Markus' forsøk på å være elskverdig med permanentkrøller i  Markus og Diana eller det indre bildet av faren til Lillebror som er reisende i kjoler og sitter omgitt av varene og styrer varebilen sin.

Bøkene har en varighet og en form som intet annet medium kan etterape: følelsen av å ta frem en bok man leste for lenge siden og kjenne vekten i fanget, gjenkjenne strukturen i papiret (da jeg anmeldte The Historian av Elizabeth Kostova i "Kort Sagt", skoleavisen på Katta, var omtrent halve anmeldelsen en beskrivelse av den fysiske boken) og gjenoppleve morsomme episoder. En bok er som en venn det er godt å se igjen, en venn du kan mimre med, og som kan lære deg nye ting hver gang dere er sammen. De er geniale. Så derfor liker jeg bøker. Og derfor holder jeg meg gjerne unna Norli og Tanum når jeg er i sentrum: jeg får ganske enkelt fullstendig handledilla. Hver bok jeg ser er en portal til en ny verden av kunnskap, og jeg vil gjennom portalen og oppleve! Det som av og til stagger handlelysten, er vissheten om at jeg aldri rekker å lese alt jeg ville lest. Når kommer jeg f.eks. til å lese The Nazi Ancestral Proof (det er ikke en pronazistisk bok, altså) en bok jeg kjøpte på Norli mens jeg lette etter pensum i nyere europeisk historie (jeg hadde fordypning i Holocaust)? Bokhyllene mine bugner av bøker om fremmedhat og gærninger (disse bøkene dominerer ikke, men de opptar en betydelig del av hylleplassen), og jeg har knapt åpnet dem. Jeg har jo pensum å lese, i tillegg til alle klassikere det tydeligvis er en selvfølge at ethvert dannet menneske kjenner til.

Nå skal jeg slutte å skrive for idag, og heller ta kvelden. Aspik holdt meg våken i flere timer natt til onsdag, og natt til idag (torsdag, selv om det teknisk sett er fredag) vekket han meg kl. 5 med burgnaging. Det betyr at Renate har fått for lite søvn de siste to nettene, og har fått fine og frynsete nerver som forhåpentligvis får hele seg i natt...

Haikuer er ikke til å spøke med!

Før jeg avslutter vil jeg likevel gi dere en liten gave:
Jeg har, i de platte vitsers tjeneste, skrevet et haiku. Jeg har gitt det tittelen "Haiku", og det går som følger:

          Fiskeblomar skjelv

          i vårsleppet. Gøymer seg

          for svolten haiku!

Slå den, dere!

Aspik

... har ankommet!
Vi var på Tam Alna og kjøpte ham i formiddag, og nå løper han i verdens mest skrikende plasthjul!
Ofte rådes man fra å kjøpe butikkdyr, både fordi det kan fremme oppdrett på syke dyr i "farmer" som leverer til svenske Imazo, og fordi dyrene man kjøper ikke alltid har det så bra. Man kan dermed ende opp med et sykt, innavlet eller nervøst dyr som dør tidlig. Og det er det jo ingen som vil ha? Da jeg var liten, kjøpte vi undulat. Den var syk da vi fikk den, så vi "reklamerte" og fikk en ny. Som var syk. Tilbake til dyrebutikken. Tredjemann, derimot, var et fantastisk lite vesen som ble svært tam. Blandede erfaringer med dyrebutikkdyr? Yes sir!

Tråkker med alle de fire små bena i maten sin, du store min...

Nå er det jo flere som driver oppdrett på hamstere, men jeg ville egentlig bare ha en korthåret, viltfarget han, virket den lokale dyrebutikken som et bedre alternativ. Jeg har vært innom Tam mange ganger de siste ukene, og Aspiks kull ble holdt i et terrarium høyt oppe på veggen hvor de sannsynligvis slapp unna småbarn som liker å pirke på glass. Når man først må leve med så mye trafikk rundt seg, er det nok en fordel å være såpass høyt oppe at man blir spart for det verste bråket.

Kullet ble holdt sammen med en gjeng hvite hamstergutter med sorte prikker, men til tross for dette fungerte de overraskende godt sammen  - de klumpet seg sammen, og alle virket sunne og friske. Jeg valgte den som var mest nysgjerrig og tøff i trynet, og belager meg på å leve lykkelig med ham i minst to år! :-)

Agurk er innmari godt!

Ved hjemkomst skulle jo helst reiseburet settes mot burdøren slik at han kunne få gå inn selv, men lille Aspik ville ut med en gang, og det var ikke akkurat lett å posisjonere reiseburet, så jeg endte opp med å løfte ham istedenfor. Jeg vet altså at man ikke egentlig skal håndtere dem sånn med en gang, men samtidig må man kunne se situasjonen an: han var ikke redd for hånden min, og protesterte ikke da jeg løftet ham opp. Riktignok tisset han på meg etter å ha tatt seg en tur opp armen min, men han tok det hele med stoisk ro. Vel inne i buret hadde han litt problemer med å finne veien til etasjen over og under (til tross for at jeg hadde satt inn både tunell og stiger), men etter litt om og men og litt stigeflytting, gikk alt som smurt - nå har han forstått at en og samme tunell fører til alle etasjene, og han har klart å snu hele seg inni tunellen. Mat er blitt hamstret og løpehjulet er blitt brukt svært flittig, til min store fortvilelse - hjulet som fulgte med buret bråker nemlig noe helt forferdelig! På mandag skal jeg ut på en ekspedisjon for å finne et lydløst trehjul til ham, slik at jeg slipper å bli ravn ruskende gal...
Han har gnagd en del på buret sitt også, men det er kanskje ikke så rart, med tanke på at han antageligvis har vært bak glass hele livet?

Jeg må jo dessuten fortelle dere om navnevalget! Mens jeg fremdeles var usikker på hvilket kjønn jeg ville at hamsteren min skulle ha, sto jeg mellom Olga, Doris og Aspik. Det førstnevnte ville også omfatte et etternavn, nemlig Vackerstein. Jeg er tydeligvis den eneste som husker dette, men for en del år siden gikk det en tegnefilmserie på Fox Kids om en mus og et monster, en ond doktor (Vackerstein) og dennes kone, den grønne, Marge Simpson-aktige Olga. Olga var veldig merkelig, og verdt en oppkalling. Doris er bare et morsomt navn som jeg synes passer utmerket på en hamster.
Og Aspik, det er jo gelé laget av gelatin og kjøttkraft, i tillegg til å være en av torpedoene fra Vazelinas Hjulkalender (den andre het som kjent Ruslebiffen). Dessuten har Aspik fått Robert til mellomnavn, ettersom min kollega med samme navn mente det ville være en ære å få en hamster oppkalt etter seg. Så da fikk han den æren! :-)


Det er dessuten veldig koselig å føle at jeg kan skrive fritt om et dyr - mens vi hadde Oscar, følte jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skrev om ham - små rasehunder blir tross alt stjålet innimellom, og tanken på at noe, rent hypotetisk, kunne komme til å tilstøte noe av det kjæreste jeg hadde fordi jeg hadde vært for åpen på bloggen min, var nok til å holde meg fra å dele for mye om ham. Sånn sett er det veldig greit med hamstere - de lever i rundt to år, og det er neppe noen som gidder å stjele dem. Derfor kan dere vente dere en del mas om Aspik i den nærmeste fremtid!



Resten av kvelden skal Aspik få være alene med mamma, ettersom jeg skal til Therese for å ha en koselig filmkveld! Han skal jo uansett få være i fred denne første dagen, så da er det neppe så farlig :-)



Farvel!

"Onde" planer og store pakker

Smiiil til trappa!

Vi begynner med slutten idag: Årets mammut-fangst kom i posten! For mitt vedkommende ville det si et trebinds bunadleksikon, brødrene Grimms samlede eventyr, en bok om kriminelle som ble dømt til døden i Norge og en innføringsbok i håndverktøy. Dette gjorde meg ganske så fornøyd, hvilket altså illustreres av "ansiktet" til høyre! Fikk øye på det på et av trappetrinnene ned fra T-banen idag, og ble litt sjarmert. Det som ikke gjorde meg like sjarmert, var hamsterburet jeg kjøpte igår. Nettopp: Hamsterbur. Renate skal få hamster! Jeg har brukt skummelt mye tid på å lese meg opp på hamsterstoff, og dro omsider til dyrebutikken for å kjøpe bur igår. Jeg fikk hjelp av en hyggelig og kompetent jente som, av grunner jeg ikke helt forstår, anbefalte meg et Crittertrail-bur. Grunnflaten er mindre enn det mattilsynet anbefaler for syriske hamstere, på grunn av utformingen antar jeg at det ville være umulig å montere etasjehyllene slik at et fall fra øverse etasje og ned til bunnen av buret kunne unngås (hamstere er nærsynte, så de kan ende opp med å valse rett ut i intetheten og slå seg fordervet). Litt googling avslørte også en svært kritisk holdning til disse burene, både fra det norske hamstermiljøet og fra kjøpere i det store utland. Heldigvis hadde butikken tre dagers åpent kjøp, så i kveldingen dro vi tilbake og byttet det i et som

De siste dagers innkjøp...

både var større og billigere. Jeg har selvfølgelig noe å utsette på dette også, men det er ikke verre enn at jeg kan fikse det selv - jeg liker jo å lage ting, og nå er jeg jo i tillegg den lykkelige eier av en arbeidsbenk og en stikksag (begge fra Clas Ohlson, selvfølgelig!), så snart blir det nok nye hyller i buret, og kanskje noe mer? Bør få opp farten litt, for dette må være i orden før jeg kjøper hamsteren...

Nå kan det kanskje virke litt suspekt at jeg omtalte planene mine som onde i overskriften, men dere som kjenner meg, vet jo at jeg simpelthen elsker å slenge det adjektivet foran enhver idé jeg har - jeg skal altså ikke være slem mot hamsteren min, eller mot noen andre. Jeg skal ikke utføre et militærkupp, banke demonstranter eller skyte Jesus med sprettert. Men jeg skal bygge noen hyller av massivt, ubehandlet tre, og jeg gleder meg!

Oscar.

Oktober 2010, like før vi oppdaget svulsten

Sommeren 2001 fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt så lenge jeg kunne huske: jeg fikk en hund. Det vil si, det var vår hund, men jeg følte at han var min, og jeg tilbad ham selvfølgelig fra første stund. Oscar, kalte vi ham, selv om han egentlig het Ace Ventura's Sunshine Reggae, delvis etter politimesteren Oscar Blaketon i "Med hjartet på rette staden", og selv om mamma i de senere årene på spøk foreslo å omdøpe ham til Ferdinand (fordi han ikke ville leke med de andre tyrene, men bare gikk og luktet på blomstene under den store korkeika), var vi hjertens enige om at han var en veldig typisk Oscar.
Oscar var en shetland sheepdog, eller sheltie, som de gjerne kalles. Eller "en sånn derre liten Lassie-hund" - det er valgfritt. Han var tricolour av farge, og litt stor av vekst, men selvfølgelig verdens nydeligste!

Oscar og koseapen hans

Oscar var litt redd for barn, uinteressert i voksne og dyr (bortsett fra andre sheltier - en skikkelig rasist!), gråt når han ble stresset, og sutret forferdelig mye. De senere årene begynte han å bjeffe litt, men svært lenge kunne vi skryte av å ha en hund som aldri bråkte. Han oppførte seg i det store og det hele eksemplarisk. Snill, tålmodig og god, ganske dum, og overraskende enkel å kommunisere med.
Han var verdens beste venn, full av omsorg og veldig glad i å bli klødd på magen. Dette er fortellingen om Oscars siste dager. Fortellingen om en bestevenn og et familiemedlem som fikk en aggressiv, ondartet kreftsvulst i underkjeven, og som bare ble ni og et halvt år gammel. Dette skal ikke være et mesterverk av en fortelling, den er bare ærlig.

Dette innlegget er skrevet over flere dager, og handler om de siste dagene med Oscar, min kjære sheltie.


4. november, 01:15-02:00

Oscar på tur i den første snøen

Jeg satt akkurat på gulvet i gangen med Oscar på fanget. Holdt rundt ham, klappet ham på hodet og kjente gråten presse på. Han har det ikke godt, og det har ikke menneskene hans heller. Lørdag 16. oktober klynket han og gjorde en litt merkelig, spastisk gapebevegelse da jeg lekte med ham. Hva vi holdt på med, husker jeg ikke. I forhold til alt som har skjedd i mellomtiden, er denne uskyldige gleden visket vekk i sin mangel på relevans. Klynket fikk meg selvfølgelig til å stusse; jeg hadde knapt rørt ham, og ikke noe annet enn snuten. Det første jeg tenkte, var at han kanskje hadde noe som sprengte på mellom tennene, så jeg la ham i fanget mitt og åpnet munnen hans for å se etter fremmedlegemer. Nada. Ingen småsteiner, beinbiter eller gresstrå. Men jeg oppdaget noe annet: han hadde en liten kul på den ene siden av haken - omtrent som et litt hissig myggstikk, og den var øm. For alt vi visste, kunne det være nettopp et stikk, så vi bestemte oss for å ta ham med til veterinæren på mandag.

Søndag morgen skulle vi besøke besteforeldrene mine, og da mamma skulle gå morgenturen før avreise, så hun at hele underkjeven hans var blitt skjev. Det så nesten ut som om han hadde hatt slag, bortsett fra at skjevheten begynte ved haken. I løpet av søndag ettermiddag oppdaget jeg at tannkjøttet rundt hjørnetannen som sto like over kulen hadde hovnet opp, og en liten, rød kul hadde vokst frem mellom tannkjøtt og underleppe. Det begynte definitivt å se verre ut, og det var definitivt ikke med lett hjerte at jeg neste dag dro for å ta stingene etter visdomstannoperasjonen min, for så å dra på jobb, mens mamma tok med Oscar til veterinæren.

svulsten 2. november

Veterinæren la ham i narkose og tok prøver av klumpen hans. Svarene skulle vi få etter en uke. En uke gikk, det ble tirsdag og så onsdag. Intet svar fra veterinæren. Mamma ringte opp onsdag ettermiddag, da var svarene kommet. I mellomtiden hadde klumpen vokst, litt inne i munnen, men mest nedover, slik at han så enda skjevere ut. Vi fikk en hasteavtale hos den veterinæren på klinikken som hadde størst erfaring med svulster hos hund, og hun fortalte oss at Oscar hadde fått kreft. Det var en veldig uvanlig form for føflekk-kreft som hun kun hadde sett to ganger tidligere, etter tyve år som veterinær. Ikke bare var svulsten uvanlig, de visste heller ikke om den var god- eller ondartet. Neste dag skulle nye vevprøver tas og sendes til laboratoriet for dypere testing, men vi fikk beskjed om at de allerede hadde nok prøver, og at de nye testresultatene skulle komme i begynnelsen av neste uke. Neste uke er nå. Svulsten har vokst på innsiden av munnen hans, både rundt hjørnetannen og innenfor underleppen. Han plages tydelig, og vi venter egentlig bare på beskjeden om at det ikke er noe de kan gjøre, at vi må avlive ham.

Da vi var hos veterinæren sist, sa hun at de kanskje kunne operere, fjerne svulsten og muligens tannen som satt bak hjørnetannen, og alt ville bli bra. For hver dag som går, blir vi mer sikre på at dette alternativet ikke gjelder lenger, Oscar kommer ikke til å bli 10 år, kommer ikke til å feire jul flere ganger, langt mindre kose seg i friskt sommergress.

Oscar før han ble syk, i klassisk positur

Da jeg satt meg hos ham på gulvet i sted,slet han med å lukke munnen. Den øvre hjørnetannen  gled ned i en lomme i det oppsvulmede tannkjøttet, istedenfor å gli ned i det normale saksebittet. Heldigvis er han verdens snilleste og mest tolerante hund, særlig overfor meg, så han forstår at ubehagelige ting jeg gjør med ham gjøres for å hjelpe. Derfor lå han rolig mens jeg åpnet munnen hans litt, dyttet på tannkjøttet og lot munnen gli sammen igjen. Et øyeblikk var det bra - så åpnet han munnen for å gjespe, og problemet gjenoppsto.

Det er umulig å vite hvor mye dette plager ham. Er det som å ha en mild tannpine? Som et brannsår inni munnen som ikke er ferdig helet, men som man tygger på? Er det grusomt vondt?

Nå ligger han rett ut og sover. Smatter mer enn vanlig, hiver innimellom med pusten, omtrent som jeg gjør når jeg er innmari tett i nesen og glemmer at jeg kan puste med munnen. Det er umulig å vite, men jeg tror det skyldes problemet med å lukke munnen som før, heller enn et faktisk pustebesvær. Men jeg vet ikke, og uansett får jeg ikke gjort noe med det nå når det per definisjon er natt.

Som de fleste andre, hater jeg usikkerhet. Jeg vil vite hva jeg skal gjøre imorgen, og i overimorgen. Litt impulsivitet er bare bra - jeg trenger ikke vite om jeg skal spise fisk eller pasta til middag om to dager, men jeg skulle gjerne visst om jeg fremdeles hadde hunden min om 48 timer. Og enda viktigere: jeg skulle så gjerne visst om de kunne gjøre noe med problemet. Kan svulsten opereres bort uten at det blir smertefullt for Oscar i etterkant, gjør vi det. Kan han få flere gode år, sier vi ja. Men kjeven er et vanskelig sted å operere, og vi vil ikke at halve underkjeven skal fjernes - vi driver da virkelig ikke med dyremishandling her i huset!

Klokken er snart 2, og jeg er redd for å legge meg. Redd for at han skal kveles i løpet av natten, og måtte dø alene. Redd for at han skal ha det vondt, og måtte lide i ensomhet.
Men jeg er nødt til å sove, ettersom den søvnen jeg får om dagen er av ganske dårlig kvalitet. Man sover ikke godt med syke familiemedlemmer, særlig ikke når du venter på en telefon som sannsynligvis vil bekrefte det du frykter: familien vil snart telle ett hode mindre.


4. november, 17:10
Nå er det over. Veterinæren ringte for en times tid siden, og det eneste de evt. kunne gjøre, var å fjerne det bløte vevet rundt tennene. Utsette avlivingen litt. Men hvorfor? Hvordan skulle vi kunne la ham gjennomgå en operasjon med påfølgende medisinering og smerter som bare kommer i tillegg til det vonde i kjeven, bare for å ha ham i kanhende et par uker til? For oss ble ikke det noe alternativ, og dermed blir det avliving. Imorgen formiddag. Vi bare griner begge to. Oscar har fått indrefilet til middag, og litt tørrfôr. Bare tanken på at dette var siste gang jeg hentet tørrfôret hans på kottet, var helt forferdelig, og det kommer selvfølgelig til å komme ørten slike "åpenbaringer" det neste døgnet. Siste gang vi går tur, siste gang han smågnager på hånden min, siste gang jeg børster ham, o.s.v.. Det er bare forjævlig, og utrolig vondt. Vi har hatt ham siden en julidag i 2001. Han har vært her siden jeg begynte på ungdomsskolen, gjennom videregående og nesten frem til en ferdig bachelorgrad. Han er så til de grader en del av familien og virkeligheten at det å forestille seg et liv uten ham er umulig. Og likevel vet jeg at jeg om 24 timer ikke lenger er hundeeier. Og jeg vet også at jeg på lørdag skal jobbe i nabolokalet til en dyrebutikk hvorfra det stadig lyder pistring og bjeffing fra hunder. Jeg må takle å passere hundeutstyret vi selger, og jeg må kunne holde masken når kunder spør om hjelp til å finne hundeutstyr. Jeg har selvfølgelig følt på dette allerede - vi har mer eller mindre ventet på den endelige beskjeden i over to uker, men det blir vel enda verre når han er borte. Og han blir så veldig borte. Jeg tror ikke på noen himmel eller noe etterliv, og synes at den nusselige ideen om regnbuebroen er absurd og ganske latterlig. Den som dør, er borte for alltid. Slik er livets gang, og det er noe man bare må lære å godta, og heller fokusere på å gjøre livet så godt som mulig, og ta vare på de gode minnene i etterkant.

Siste skogturen med Oscar, 4. november

Jeg gruer meg til imorgen.


4. november, 23:45
 Nå har jeg gått den siste turen med Oscar. Den var et rent helvete fra begynnelse til slutt, og jeg grein mer eller mindre sammenhengende fra jeg gikk til jeg kom inn. Tanken på at det virkelig var siste gang vi gjorde dette, at det aldri ville skje igjen, var, som så mye annet de siste dagene, forjævlig. Jeg tror det beste ordet. Forjævlig. Det fine var at Oscar fikk hilst på Andy, en collie han har kjent i flere år, for siste gang. På vei opp trappene gikk han først, men stoppet ved vær avsats og ventet på meg, slik han alltid gjør, for å få kos og oppmuntrende ord fordi han er så fantastisk flink til å gå . For siste gang.
Nå skal jeg prøve å sove litt. Trenger det. Morgendagen kommer antageligvis til å bli den verste i livet mitt så langt.


5. november, 14:40
Oscar er ikke mer. Jeg vet ikke helt når jeg vil innse det. Morgenen var helt normal (for ham), og i timene frem til vi skulle dra til veterinærklinikken, lå han for det meste og sov. Som han pleier. Svulsten hadde punktert på et sted, slik at han hadde blødd i løpet av natten, og den stakk så langt ut at det kunne se ut som om han var i ferd med å  gjøre plass for et nytt sett med tenner. Det så ikke godt ut. Han fikk masse kos, og unormalt mange godbiter, og var i et strålende humør da vi begynte å ta på oss yttertøy.

Siste dagen

Vel fremme ved klinikken kastet han seg omtrent ut av bilen og føk mot døra. Imidlertid skulle han og jeg gå en liten sving mens mamma gikk inn og betalte, så han fikk snust litt rundt, før hun var ute igjen, og han kunne bykse lykkelig mot henne. Vel inne fikk han en likeglad-sprøyte mens han satt på armen, før mamma og jeg satt oss ned med ham i midten på undersøkelsesbordet. Der satt han en stund og var fornøyd med all kosen han fikk, før han ble så sliten at han la seg ned og falt i dyp søvn.
Da han var helt borte, skulle veterinæren sette sprøyten med innsovningsmiddelet (eg. narkoseoverdose, et ord jeg hadde stor glede av, til tross for situasjonen). Ettersom blodtrykket hans var så lavt etter den forrige sprøyten, var blodårene hans helt flate, og hun fant ingen ting å stikke i. Til slutt, etter å ha prøvd alle fire beina to ganger, klarte hun å treffe i det ene bakbeinet. Middelet gikk inn, men Oscar pustet og hjertet slo like stabilt som før. Hun satt derfor en sprøyte i buken hans, det gikk inn i systemet den veien også, men tok gjerne litt lengre tid enn om man satt det rett inn i blodomløpet. Men det varte og det rakk, og Oscar pustet like stabilt. Ny sprøyte inn i buken. Det blødde litt fra svulsten. Hjertet hans var ikke rede til å gi opp ennå, han var jo ikke gammel og sliten, bare syk. Så, etter den tredje eller fjerde dosen med innsovningsmiddel, ga kroppen hans opp, og Oscar var borte.

Det var forferdelig vondt, men jeg vet vi gjorde det rette - for hans skyld. Han hadde vondt når han spiste, vasket seg ikke ordentlig lenger, kunne ikke leke med apen sin (se bilde tidligere i innlegget) eller kosebite i menneskene sine.
Nå har vi ryddet bort og kastet tingene hans, og skal prøve å lære hvordan man lever uten hund igjen. Men det må nok adskillig flere tårer til før livet går som normalt, og jeg vil nok alltid savne Oscar-gutten min!