Det første året uten Oscar

Imorgen er det ett år siden Oscar døde.
Oscar var verdens skjønneste hund og min beste venn gjennom ni år. Han var bare snill og god, kosete og rolig, og jeg forgudet ham. Så fikk han kreft i underkjeven midt i oktober 2010. Et par uker senere tok vi ham med til veterinæren for siste gang. Det var ikke mer vi kunne gjøre, og svulsten påvirket spisingen og pustingen hans. Å miste Oscar knuste meg fullstendig. Jeg gikk på jobb dagen etter, holdt såvidt hodet over vannet. Strigråt så fort jeg kom av bussen. Alt minnet meg om Oscar. Alt var uendelig vondt. Så begynte tilhelingen. I alle fall rundt meg. Mamma sluttet å gråte. Jeg bare fortsatte. Det i seg selv var et sjokk: jeg gråter omtrent aldri. Jeg hater å gråte. Nå gråt jeg til alle døgnets tider.

Han var et fullverdig familiemedlem fra dag 1. Vi tilpasset rutinene våre etter ham, livet. Han var det nærmeste jeg kom et søsken (noe jeg aldri egentlig har ønsket meg), han var der gjennom ungdomsskole, videregående og bachelorgrad. Så var han brått borte.

Ace Ventura's Sunshine Reggae/"Oscar".
2001–2010

Jeg husker ikke senhøsten og vinteren 10/11. Jeg har vage minner om julebord og julaften, vet at jeg satt i min nyanskaffede sofa og gråt mens jeg egentlig skulle skrive eksamensoppgaven min om strukturalistisk poetikk. Resten ligger i tåke.
Mamma begynte å bekrymre seg for meg. Så det ble hamster i heimen. Aspik er en trivelig liten kar, men han gjorde ikke akkurat noen god jobb som hundeerstatning. Ikke at jeg ønsket meg det heller. Ingen kunne erstatte Oscar.
Så ble det en weekendtur til Edinburgh for å få tankene over på noe annet. Hun er grei sånn, moren min. Men jeg var like trist da vi kom hjem igjen.
Jeg overdramatiserer kanskje litt; jeg gråt ikke kontinuerlig. Jeg fungerte, gjorde jobben min, dro på forelesninger. Men jeg var nedstemt og utmattet, og gråt dersom temaet Oscar kom på banen, eller dersom noe minnet meg om ham.

Så ble Adina en del av familien. Verdens nydeligste kattunge. Adina har på mange måter gjort sorgen lettere å takle - hun fyller rollen som hjemmets kjæledegge og universets sentrum. Hun blir aldri Oscar, hun kan aldri bli en erstatning, og det er på mange måter godt. Adina er et nytt kapittel, noe annet. Oscar får bli igjen på sin trone, selv om han ikke er mer.

Fremdeles gjør det vondt å tenke på ham (tårene har strømmet mens jeg har sittet her og skrevet). Fremdeles blir jeg trist når jeg ser hunder. Fremdeles kommer gråten når jeg snakker om ham.
Jeg vet ikke når det vil stoppe, jeg håper bare at det såre savnet etter det jeg mistet vil bli druknet av den varme gleden over det jeg hadde.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse, og jeg håper ikke at det i fremtiden vil frarøve meg en jobbmulighet fordi den potensielle arbeidsgiveren oppfatter meg som emosjonelt ustabil. Det er jeg ikke. Men jeg mistet det kjæreste jeg hadde, og i motsetning til verdens mer eller mindre kristne mennesker, tror jeg ikke at jeg vil få se ham igjen i "Himmelen". Min kjære hund er borte for alltid, slik alt dødt er.
Nei, jeg skriver dette for å forklare hvordan jeg har hatt det det siste året, og hvorfor jeg kan ha virket litt fjern. Eller rar. Eller trist.


Og, ja. En hund er ikke "bare en hund" dersom den har fått være et fullverdig familiemedlem gjennom hele sitt liv, noe enhver hund bør få være. Det er ikke noe problem å bli like knyttet til et dyr som til et menneske, og jeg tør påstå at de som ikke forstår dette, mangler noe. Enten erfaring med dyr eller evne til å elske, og begge deler er egentlig like trist.