Jeg skrur

Igår kjempet jeg en lang og hard kamp. Det var både blod, svette og ... vel, ingen tårer, men en god del banning. Moren min skulle komme på besøk og hjelpe meg med å få opp den nye ventilatoren, en prosess som i teorien burde være grei skuring - jeg kan lese bruksanvisninger, jeg er ganske sterk, hjernen min fungerer nogenlunde bra når det ikke er for varmt (det var det) og jeg ikke er sliten (det var jeg), og jeg anser meg selv for å være relativt handy. Suksessoppskrift, ikke sant?

Slik så det ut inni verktøyskapet mitt
for tre år siden. Det ser ikke lenger slik
ut, og jeg orker ikke tanken på å
forevige det i sin nåværende form

Moroa begynte da jeg innså to ting. Den første var at jeg ville måtte henge opp ventilatoren høyere enn jeg egentlig ønsket for å dekke den øverste delen av området der idiotene som satte opp den gamle ventilatoren, hadde fjernet tapetet, og når man skal henge opp noe høyt oppe over kjøkkenbenken og er ganske liten, er det ikke noen fordel å m
åtte strekke seg 15 cm lengre enn man ellers hadde trengt. Den andre var at jeg ikke hadde fjernet de siste to skruene fra den gamle ventilatoren, og at sporene var ødelagte. Ingenting bet på, så jeg fant frem min gode venn Dremel, som hjalp meg med samme problem for litt over en uke siden, og freste et spor i hvert skruehode, slik at jeg skulle kunne bruke en flattrekker istedenfor pozidrivetrekkeren skruen var beregnet for. Både arbeidsstillingen og skruens plassering, tett innpå et lite metallbeslag, gjorde dette til en både tidkrevende og enerverende prosess, og det ble ikke noe særlig bedre da jeg, etter å ha fått ut skrue nr. 1, innså at skrue nr. 2 ikke lot seg rikke, og at det eneste jeg oppnådde når jeg forsøkte å skru den ut, var at flattrekkeren min ble skadet. Heldigvis viste Internett råd, og jeg kunne omsider konkludere med at ja, skruen rikket på seg dersom jeg grep rundt den med en kombinasjonstang og roterte den. Det krevde bare like mye håndkraft som en hjulvinde når du skal løsne en hjulbolt som sitter ekstra hardt, og du vet at du er nødt til å få det til fordi du hverken har tilgang til momentstav, elektrisk muttertrekker eller en større og sterkere person. Så da begge skruene omsider var ute, var jeg egentlig sliten nok i massevis. Og jeg hadde altså egentlig ikke begynt engang.

Prosessen med å henge opp ventilatoren var egentlig ikke så skrekkelig komplisert: teip fast en mal til veggen og sørg for at den henger i rett høyde og er i vater, bor fire hull, skru inn to skruer i de øverste hullene, hekt ventilatoren på dem, skru til, og skru deretter inn de to nedre skruene gjennom ventilatorskroget. Dette hadde vært betydelig enklere dersom:

1. borhammeren hadde klart å lage hull uten at jeg måtte bruke min høyverdige vekt for å hjelpe den (kjøkkenveggen min er veggen fra helvete)
2. de øverste skruene hadde gått helt inn i hullene som var mer enn dype nok, istedenfor å stoppe opp ca 8 mm og nekte å rikke seg, og attpåtil true med å selvdestruere hodene sine dersom noen forsøkte å skru dem ut eller inn
3. de nederste skruehullene hadde vært plassert litt lengre unna veggene i skroget, slik at det hadde vært mulig å skru fast moroa uten å ha en vinkeltrekker. Jeg har en vinkeltrekker, men det det jo ikke alle som har...



Har du ikke en sånn? Det har Clas Ohlson,
og du kan sannsynligvis få lov til å kjøpe den.
Spør etter 40-8911
(bilde stjålet fra Clas)

4. hele ventilatoren ikke hadde vært dekket med en beskyttelsesfolie som satt helt latterlig godt fast, som satt under nagler og belysningspaneler og inni sammenføyninger slik at det var omtrent umulig å få tak i en liten flik, og det nesten uansett ble sittende igjen små biter her og der. Kjære IKEA: det skal være morsomt å fjerne beskyttelsesfolie! 

Men til slutt hang selve ventilatoren oppe, og da begynte det jeg trodde skulle være den enkle jobben. Det var det i grunnen også, men den var bare enda mer frustrerende for mine 160 cm. Dette trinnet gikk ut på å plassere enda en mal, bore fire hull og skru inn to beslag, det ene med en slags T-formet plasthette på. Neste trinn var å kappe til aluminiumsrøret , stikke det oppunder plasthetten og feste det rundt stussen fra selve ventilatoren med en slangeklemme. Jeg fulgte anvisningene for måling, og stusset litt over at jeg hadde to baufiler i skapet. Men slangen (fra IKEA - den modellen de anbefaler til denne ventilatoren) er ikke fleksibel, og kan dermed ikke settes inn mellom to stusser som allerede sitter fast, så da måtte plasthetten ned. Så begynte prosessen med å få enden av slangen inn i hetten, en prosess som hadde vært mye enklere om ikke begge hadde hatt nøyaktig samme diameter. Det var som å prøve å skjøte to sugerør, bare at de var 15 cm i diameter, uhåndterlige og laget av hardplast og metall. Til slutt fikk jeg det sånn nogenlunde til, og fikk koblet opp delene. Jeg hadde nå en komplett vifte, og det var bare metalldekselet som manglet, også det kledd i verdens mest frustrerende beskyttelsesfolie. Jeg tok på meg hansker for å unngå å sette flekker på stålet, men måtte kaste begge og gi blanke i fingermerkene mens jeg forsøkte å skru på plass faenskapen. 

Når du skal skru inn en skrue gjennom to lag metall, er det fint om skruen er maskingjenget og det indre skruehullet har gjenger, slik at det faktisk er mulig å skru ordentlig til. IKEA satset istedenfor på en bitteliten metallskrue og et indre beslag som var lite mottagelig for gjengene - mulig skruen er selvborende, men ingen hadde fortalt beslaget noe om at det skulle gi etter, så det ble omtrent et dusin "yes, der satt den fast" etterfulgt av "faen!" når skruen spratt ut etter 20 sekunder før de satt sånn nogenlunde. Eller kanskje ikke. Kanskje de bare ble slitne av all sprettingen, og fyker til alle kanter så snart de har hvilt ut.

Moroa tok over 4 timer, og var ikke spesielt morsom. Og det er litt frustrerende for en person som elsker å skru sammen IKEA-møbler. Kombinasjonen av varmt og fuktig vær, sliten Renate, en lite samarbeidsvillig vegg, vonde arbeidsstillinger og en platetopp rett under som begynte å pipe hvert andre minutt fordi den følte på seg at noen kanskje ville lage mat på den, var en lettere eksplosiv blanding og likevel eksploderte jeg ikke. Jeg ramlet ikke engang ned fra gardintrappa og slo meg fordervet, det verste jeg fikk til, var å skjære meg på det IKEA ville kalt et "dekorativt rør til ventilator", og det var ikke engang vondt - jeg ble bare litt skuffet da jeg så blodflekkene på metallet og innså at det var ventilatoren som hadde fått meg til å blø, ikke motsatt. 

Men resultatet ble bra, bevares. Det er en pen ventilator, den passer inn på kjøkkenet og den er så høyt oppe at også høye mennesker kan lage mat på kjøkkenet mitt uten å skalle i den. Den er i fuckings vater. Nå mangler jeg bare en plate som kan dekke den tapetløse flekken, så blir det faktisk bra (igjen) der inne.

Og jeg føler egentlig at jeg har vært flink. I motsetning til idiotene som satte opp den forrige ventilatoren, har jeg faktisk klart å montere den riktig. Det ligger ikke løse beslag og slenger inne i dekselet, liksom. Det er en kanal inni der, med korrekt monterte utløp. Og jeg har kjøpt ekstra filtre, fordi IKEA, som kun selger sine egne ventilatorer, og dermed antageligvis har ganske god kontroll over utformingen, velger å  ha ørten forskjellige kullfiltre, og ikke er så interesserte i å beholde dem i sortimentet sitt i flere år etter at selve ventilatoren gikk ut. Så om jeg er flink og vasker  filteret hver tredje måned, kan ventilatoren leve i mellom 6 og 9 år. Da vil filteret garantert være utgått, og jeg vil måtte bytte ventilator dersom jeg fremdeles bor her. 

Jeg gruer meg allerede.

Motstandskake

Da jeg skulle sove natt til søndag, fant hjernen min ut at den mye heller ville tenke på baking, så da gjorde den det. Jeg har bare tre ting på tapetet for den siste dagen i ferien: sy de siste sømmene på kjolen min, lakkere neglene og bake kake. Det skulle bli ostekake. Jeg hadde omsider bestemt meg for den enkle varianten med ostekrem med ananas i og kiwi på toppen, og det hjernen min gjorde meg oppmerksom på, var at jeg ikke hadde husket å kjøpe kiwi. Med tanke på at jeg har tre søndagsåpne butikker innen gangavstand, burde ikke det være noe problem, men jeg visste egentlig allerede da at jeg ikke kom til å ha lyst til å gå ut. Er man innespeider så er man innespeider. Og da var spørsmålet: skal jeg kjøpe et par kiwier på vei til jobb imorgen og fullføre arbeidet der, eller skal jeg finne en annen form for topping/pynt? I fryseren hadde jeg smoothieblanding bestående av ananas, mango og banan, så jeg bestemte meg for å lage en puré av den, blande med gelatin og toppe kremen med et gelélokk. For å unngå å dumme meg ut med blandingsforhold og sånt (jeg har tidligere erfart at betydelig mer gelatin må til enn det pakken sa måtte til), googlet jeg hvordan man lager gelé av fersk frukt. Google fortalte meg at man ikke kan lage gelé av ananas og mango fordi de inneholder proteinoppløsende enzymer - jeg visste at ananas inneholdt bromelain, men hadde ikke tenkt på at det betydde at den ville løse opp gelatin. Men, sa Internett, du kan pasteurisere saft/mos fra disse fruktene, da går det fint. Så da laget jeg puré, varmet opp til noenogsytti grader og kjølte raskt ned i isbad før jeg laget kjeksbunnen. Og da oppdaget jeg at jeg hadde for lite gelatin. Jeg, som av en eller annen grunn alltid har minst et par pakker gelatin liggende fordi jeg kjøper ny uten å tenke over at jeg kanskje har i kjøkkenskuffen, hadde bare 4  ark. Er det den dagen idag, spurte jeg meg selv. Og det var det. Etterhvert fant jeg ut at jeg fikk prøve meg frem med å varme opp puréen igjen og tilsette sitrongelépulver i tillegg til vanlig gelatin - puréen smakte uansett litt tamt, så ekstra syrlighet gjorde ikke noe, og det ville passe fint med ananasen og geléen i ostekremen, som jeg jo måtte begynne på også. Så da la jeg gelélokket på is og fant frem fløte og kremost.

Og det var på det tidspunktet at jeg virkelig begynte å lure på om verden hatet meg. Jeg hadde kjøpt ett beger, og hadde et til i kjøleskapet som var åpnet, men som ut fra vekten å dømme inneholdt mer enn nok, og det var lenge til utløpsdatoen. Men da jeg tok av lokket (noe jeg ikke hadde vært smart nok til å gjøre da jeg sjekket om det kremost i kjøleskapet), og stirret rett på en stor klump med grønnsvart mugg, innså jeg at jeg hadde fått meg et nytt problem. I tillegg var jeg midtveis i middagen, så jeg kunne ikke gå på butikken, og jeg hadde egentlig ikke tid til forsinkelsen en butikktur ville medføre heller, ettersom geléen som skulle blandes inn, ikke måtte bli for stiv, og ostekremen måtte rekke å stivne før jeg kunne gjøre noe som helst med gelélokket.

Og i slike situasjoner, når alt tydeligvis skal gå lukt åt skogen, er det ekstra godt å ha en hjelpsom mor i nærheten som, når du ringer og sier "mamma, hjelp meg," gjør nettopp det.

Så da fikk jeg levert både kiwi, kremost og gelatin på døra, og kunne fortsette arbeidet. Ostekremen ble bra og stivnet som den skulle, men gelélokket, som jeg både hadde tilsatt sitrongelé og gelatin i, i tillegg til litt sitronessens, var jeg mer bekymret for. Ettersom klokken nærmet seg sengetid, ga jeg til slutt opp og tenkte at nå fikk det briste eller bære, og da valgte målebegeret mitt å gjøre det førstnevnte, og håndtaket brakk tvert av.

Jeg ryddet unna, fikk kakene i kjøleskapet og gikk til sengs, sto opp igjen (det var riktignok 7 timer senere, men det føltes mer som 30 minutter) og tok kakene ut av kjøleskapet. Pirket forsiktig borti det jeg, full av ungdommelig overmot hadde referert til som et gelélokk kvelden før, og innså at det i praksis var et lag med saus oppå en ostekake, og at denne sausen ville renne av så snart jeg fjernet kakeformene. Tusen takk, tenkte jeg, det var AKKURAT det jeg ønsket meg tidlig en mandag morgen. Så da var det bare å finne frem en spiseskje og en bolle og fjerne så godt som all puréen. Det tok en god del tid - tid jeg ikke hadde, og så kastet Evita opp under sofaen, og jeg begynte å lure på om det var greit å gå og legge seg igjen, og prøve å stå opp på tirsdag istedenfor.

Men heldigvis, det ble kake. Det ble veldig lite samarbeidsvillig kake, og enten hadde jeg ikke lykkes i å pasteurisere mangoen og ananasen, eller så dummet jeg meg ut på en annen måte. Men ja, det ble kake, og det var det viktigste.

Litt i overkant

Jeg er ikke overtroisk. Jeg er ikke redd for svarte katter. Jeg tråkker på sprekker i asfalten og slår opp paraplyer innendørs uten å tenke over det. Om jeg knuste et speil ville jeg vært bekymret for glasskår, ikke for 7 års ulykke. Og jeg er ikke redd for fredag den 13. Selvfølgelig. Og da er det litt irriterende når alt går lukt åt skogen akkurat den dagen. Fordi jeg tenker at noen sikkert kommer til å tolke dagens hendelser som et bevis på at denne dagen er forbannet.

Så la meg understreke at det ikke er dagen idag som er forbannet. Det er Renate som er forbannet.
La meg begynne med begynnelsen: jeg skulle bruke sommerferien min godt i år. Jeg skulle få ordnet en hel del, særlig ting jeg hadde utsatt eller lenge tenkt at "oi, det må jeg fikse når jeg har tid". Jeg skulle kjøpe nytt sengetøy, finne bedre løsninger (og dermed mer lagringsplass) i garderobeskapene, omsider få fylt skapene på badet med bokser og dermed få system i den absolutte galskapen som herjer der (mer om dette her), få på plass et nattbord på soverommet og, og nå kommer vi til det viktigste: bytte ut kjøkkenventilatoren.

Kjøkkenventilatoren min og jeg er nemlig ikke spesielt gode venner. Den er, i likheten med resten av kjøkkeninnredningen, noe IKEA har laget, og innen jeg hadde fått tak i bruksanvisninger og sånt fra IKEA, var det utskiftbare kullfilteret utgått for lengst, og jeg fant derfor allerede ifjor ut at jeg måtte bytte ut hele moroa. Det er kun tillatt med sirkulasjonsvifte i borettslaget mitt, så da jeg helt i begynnelsen av ferien bestemte meg for å sett igang med operasjon bytt vifte, klatret jeg opp på gardintrappa for å ta monteringen. Da oppdaget jeg at de som hadde leiligheten før meg, ikke hadde montert den riktig - istedenfor å bruke en ventilasjonskanal eller noe av det andre tilbehøret som monteringsanvisningen henviser til, hadde de bare satt det nedre metalldekselet som skulle vært rundt røret oppå selve ventilatoren, og latt som ingenting. Jeg ble ikke sint. Ikke skuffet engang, jeg bare himlet veldig hardt med øynene, fordi dette egentlig var ganske typisk for de jeg kjøpte leiligheten av. Da jeg overtok leiligheten, var det overraskende mye rart å ta tak i, med tanke på at de hadde bodd der i to år og totalrenovert den i denne perioden. For eksempel:

• Uttaket for TV/nett var tatt vekk, og de hadde trukket kabel til en annen vegg, og satt opp en kontakt uten utgang for nett (F-kontakt). Dette er ikke noe man skal gjøre selv. Da montøren fra Canal Digital kom for å fikse det, påpekte han at uttaket de hadde satt opp, ikke fungerte, og at de hadde kappet ledningen slik at han var nær ved ikke å få skjøtet på den. Tusen takk!
• PR-kabler i taket var skjøtet med elektrikerteip og ledninger til lavvoltsbelysning manglet flekkvis isolasjon
• De la igjen en tom tube hårfjerningskrem og sigarettsneiper på skapet på badet

Så med dette i bakhodet, var jeg egentlig ikke så overrasket. Jeg ble også bare mildt oppgitt da jeg innså at de (eller eier før dem igjen) hadde vært overivrige da de malte radiatorene, og like godt hadde dekket både lufteskrue og ventil med et tykt lag radiatormaling. Jeg hadde rett og slett akseptert at disse menneskene kanskje ikke burde ha som hobby å pusse opp leiligheter.

Så da gikk jeg til verks og bestilte ny ventilator, nytt nattbord, ekstremt mange bokser og esker og en del annet småplukk fra IKEA, og valgte tidligste leveringsalternativ, som var idag mellom 9 og 13.

Og vi kommer naturligvis tilbake til dette.

For før jeg hadde kommet så langt, hadde jeg bestilt sengetøy, og det ble levert med PostNord. Tjenesten avsender brukte, resulterte i at pakken min havnet på en terminal istedenfor på matbutikken, og ettersom jeg var lite lysten på å bruke en time på å hente et par sengesett, betalte jeg (etter å ha vært i dialog med avsender om at de kanskje burde gå over til en tjeneste med valgfritt utleveringssted) 59 kr for at de skulle sende den til rett sted. Det viser seg dog at dette antageligvis var en trylleavgift, for det ser nå ut til at pakken min ble borte på terminalen etter dette, og sengetøyet jeg hadde planer om å kunne re opp med for over en uke siden, er søkk vekk. Dette var for meg dagens første irritasjonsmoment, ettersom PostNord fremdeles ikke visste hvor pakken min var. Men det var ingenting i forhold til det som fulgte:

Sjåføren som skulle komme med moroa fra IKEA skulle ringe en halvtime før, så jeg sto tidlig opp, ryddet unna sånn at det skulle være enkelt å komme inn med tralle og satte meg ned og ventet i spenning. Underveis kom DHL innom med en pakke med neglelakk, fordi hvorfor ikke få sånne produkter sendt med ekspresslevering fra Taiwan? Så ble klokka 11, og jeg fant ut at ettersom lediggang visstnok er roten til alt ondt, og jeg føler at jeg er akkurat passe ond som det er, bestemte jeg meg for å demontere den gamle ventilatoren. Det var enklere sagt enn gjort, ettersom gjøken som hadde skrudd den opp, hadde ødelagt den ene skruen. Den hadde nok opprinnelig Phillips-hode (som de øvrige tre skruene), men det så mer ut som resultatet av en paring mellom Phillips og Torx, og ingenting bet på den. Det ga meg en god grunn til å finne frem vernebriller og Dremel, og etter en stund hadde jeg laget et spor i skruen som gjorde det mulig å skru den ut med en vanlig flattrekker. Det var egentlig dagens høydepunkt. Det og å stille opp de nye neglelakkene mine på rekke og nyte at fargene harmoniserte så godt med hverandre. "Men vent litt," tenker du kanskje nå, "bør du ikke være mer glad for endelig å få opp en ny kjøkkenventilator?" Og ja, det burde jeg. Men la oss ikke foregripe begivenhetene. 

Vi befinner oss nå på kjøkkenet og klokka er noe sånt som halv ett. Jeg har for alvor begynt å lure på hvorfor sjåføren ikke ringer, og ventilatoren henger bare fast i to "kroker". Jeg løfter den opp og av krokene og setter den ned på søppelsekken jeg har lagt på gulvet, og stirrer målløs på veggen min. Forresten, nå er jeg ikke helt sikker på om jeg gjengir sannheten korrekt. Det er fullt mulig at jeg ikke var målløs, men istedenfor sa "men hva i svarte helvete?", eller kanskje "hva faen er det de har drevet med?" eller noe litt mer fargerikt. Jeg tør påstå at jeg har et ganske fargerikt språk, men jeg har et noe begrenset aktivt ordforråd når det gjelder kraftuttrykk. For hva fikk jeg se da ventilatoren var tatt ned? Istedenfor å male et bilde, deler jeg heller et bilde av hvordan ventilatoren min så ut. Den dekket en god del av veggen, og var altså festet med to "knagger" og fire skruer, og den var skrudd fast i en vegg kledd i en form for våtromstapet som dekker hele veggen frem til kjøleskapet, og området mellom overskap og kjøkkenbenk på veggen ved siden av. En nøytral, grå tapet med diskret mønster.

Og da jeg fjernet ventilatoren, oppdaget jeg det nyeste eksempelet på "hva faen er det de forrige eierne drev med, egentlig?". De hadde nemlig, skåret vekk en del av tapetet før de hang opp ventilatoren over den. Som om de ville ha et minne for ettertiden eller noe.

Jeg kaller dette bildet:
"What the actual fuck?"

Så da sto jeg der, da, relativt målløs og vurderte å stemme i sangen "Where do we go from here?" fra Buffy-musikalepisoden "Once More With Feeling". For hva nå? Jeg kunne ikke bytte den smale, diskrete ventilatoren jeg ventet på i en type som ville dekke tapethullet, for modellen var utgått, og med tre kokesoner plassert på rekke, trenger jeg en bred ventilator, så utvalget er ikke det største. Det er naturligvis mulig å forsøke å finne samme tapet, skjære til hullet slik at det blir større og lappe det med en bit tapet, men jeg tror alle innerst inne er enige om at det er en dårlig plan. Heldigvis kom jeg på at det finnes plater man kan ha bak platetoppen og tenkte at jeg kanskje kunne bruke masse penger jeg absolutt ikke hadde tenkt å bruke på å kjøpe en stor veggplate i opakt glass som kunne dekke det ventilatoren ikke ville dekke. Og mens jeg tenkte på dette, så jeg at klokka hadde passert 13 og fant ut at det kanskje var på tide å spørre IKEA om bilen var forsinket. 

Så full av ungdommelig overmot logget jeg på IKEAs chat i den tro at jeg ville få beskjeden: "beklager, sjåføren ble litt forsinket hos forrige kunde, men han er på vei til deg nå". Men det var ikke den beskjeden jeg fikk.

Dette skulle vært moren min og meg idag.

Istedenfor fikk jeg beskjeden: "Vi sendte deg en SMS igår om at leveringen var utsatt til neste torsdag". Mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å fly i flint (jeg tør påstå at jeg er ganske god til å kontrollere/undertrykke følelsene mine, men nå syntes jeg at jeg hadde fått mer enn nok motstand for en dag), forklarte jeg han jeg snakket med at nei, jeg hadde ikke fått noen melding, og at det uansett var uholdbart å varsle om at en hjemlevering som var bestilt 4. juli med levering 13. juli som en forsinkelse på seks dager dagen før avtalt levering. For ikke å snakke om at jeg hadde booket monteringshjelp fra moren min og lagt opp de siste dagene i ferien for å ordne dette. Og ventilator hadde jeg heller ikke lenger. Jeg fikk et generisk "jeg beklager", og det var det. 

Så dette var dagen min. 

Jeg har ikke nattbord, nytt sengetøy eller kjøkkenventilator, men jeg har et stort, asymmetrisk hull i tapetet midt på kjøkkenveggen og en uforutsett utgift i vente. Det var ikke det jeg forventet og definitivt ikke det jeg ønsket meg, men samtidig kan jeg vel egentlig ikke si at jeg ikke fikk noe ut av dagen?

Veldig mye om veldig lite

Jeg nyter å ha ferie. Jeg ligger riktignok flere dager på etterskudd når det gjelder planene om å gjøre alt jeg ikke har fått gjort på en god stund, uten helt å forstå hvor tiden ble av. Antageligvis brukte jeg dem på å sove. Jeg er ikke sikker på hvordan min naturlige døgnrytme er lenger, for hjernen min har akseptert at det er lunsjtid rundt 12, middagstid rundt 17 og at man kan ta det veldig rolig fra 18, og det fungerer ikke helt når jeg står opp kl 11 og ikke gjør noe fornuftig før bortimot 13. Det blir lite dag igjen, for å si det sånn.

Men jeg gjør mye spennende, altså. Igår begynte jeg dagen med å lage frokost, og klarte å skjære meg til blods på brødkniven, for så å skave av litt tommel med ostehøvelen. Etter et par timers apati dro jeg frem støvsugeren og skulle bytte pose, bare for å oppdage at jeg hadde kjøpt feil modell. Med tanke på at jeg nesten daglig hjelper kunder med å finne rett støvsugerpose, er dette ganske flaut. Så var det bare å putte den allerede fulle posen tilbake i støvsugeren og håpe på det beste, og jeg fikk faktisk støvsugd nesten hele leiligheten, så hurra for meg. Til slutt kom jeg meg faktisk i butikken for å kjøpe gjær også, slik at jeg, da klokken nærmet seg 21, kunne sette gjærdeig. Og vet dere hva? Det ble en fabelaktig gjærdeig. En av de beste. Den var så fin at jeg hadde lyst til å synge ut fra hustakene om den. Jeg skulle ønske at det ble skrevet viser om den, at historien om denne gjærdeigen ble fortalt rundt leirbålene i Nangijala. Så bra var den. Så kjevlet jeg inn smør, laget roseboller og satte dem i smurte muffinsbrett. Det var storartet. Det som ikke var fullt så storartet, var at jeg underveis begynte å lage tzatziki. Jeg er ikke så dum at jeg går fra hvitløk til gjærdeig (litt har man jo lært av Semmelweiz), men jeg tilstrekkelig dum til å prøve meg på slik multitasking. Det gikk faktisk overraskende bra, om man ser bort fra at klokken ble bortimot 2 før jeg kom meg i seng, noe som ikke var helt optimalt med tanke på at jeg ikke kunne sove kjempelenge nå idag.

Litt før 8 drømte jeg at alarmen hadde gått, så jeg kjempet en lang og hard kamp mot søvnen før jeg satte meg opp, lurte på hvilket århundre jeg var i, og innså at alarmen ikke skulle gå før om en time. Da var det imidlertid allerede varmt og ekkelt, så jeg konkluderte med at det var bedre å stå opp og få litt mer ut av dagen, for så å bruke de neste 3 timene på å komme over en sjarmerende kombinasjon av utmattelse og hodepine.

Jeg har rundet Instagram

Og kjære leser, du og jeg er sikkert enige om at den beste måten å kvikne til på om morgenen er å få litt vann i ansiktet, sette seg ned med en avis eller noe og spise en god frokost. Eller noe sånt. Jeg hadde ikke en sånn morgen. Etter å ha veltet meg selv over i stående posisjon, bearbeidet jeg meg ut på stua, ettersom jeg skulle ta ut brettene med roseboller og sette dem til temperering. Det var rimelig varmt i rommet, og jeg forsto snart at det skyldtes at Renate fra lørdag ikke hadde trukket ned plisségardinene etter å ha vasket vinduene, fordi det var så hyggelig å se ut. Tirsdags-Renate visste jo at grunnen til at plisségardinene er nede hele sommeren, er at det blir veldig varmt uten. Det er vel ikke noe problem, tenker kanskje du? Det er jo bare å ta dem ned. Hehe, jeg må le. Jeg har veldig fine, skrekkelig dyre plisségardiner. Eller, det kan hende de er helt normalt priset, alt jeg vet, var at det er få ting som er mindre tilfredsstillende enn å bruke noe du føler er en stor sum penger på noe skrekkelig kjedelig. Det er som å være barn og få en 20-kroning og tvinges til å kjøpe purre for hele pengen.

Uansett, mine fine, dyre plisségardiner er "designet med tanke på sikkerhet", og har "sikkerhetsfunksjoner som minimerer risikoen for barn". Det er litt som et prevensjonsmiddel, med andre ord, og i likhet med de fleste andre ting som er oppsatt med barnesikring, gir de meg en del utfordringer i hverdagen. Nå skal jeg ikke være unødvendig hard mot meg selv - det er definitivt noe med mekanismen som ikke er 100 %, for av de tre plisségardinene er den ene helt fin, den andre oppfører seg omtrent 30 % av tiden mens den siste (og største) kan ta seg en bolle.

Så der sto jeg, etterhvert på en trappestige fordi gardinen var på vei ut av kassetten sin, i stekende sol og følte meg lettere døende. Til slutt ga jeg opp, og etter en tur i dusjen var jeg klar for å begynne å steke gjærbaksten min.

Det skal her nevnes at jeg er selektivt lat. Jeg velger ut enkelte fullstendig idiotiske ting å spare tid og energi på, og et av disse merkelige valgene går ut på å bruke risten i stekeovnen så mye som mulig, slik at jeg slipper å bytte den ut med et brett. Det er helt meningsløst, og når man steker noe med mye smør og det ender opp med å lekke på et eller annet vis, blir det røykutvikling i ovnen. Resultat? Jeg åpnet ovnsdøren for å ta ut det første brettet, og røyk vellet ut. Lettere ihjelgasset fikk jeg satt fra meg brettet og før jeg rakk å tenke ferdig: "faen, røykvarsleren", gikk røykvarsleren. Og som den gikk. Jeg for naturligvis opp på trappestigen (etter å ha løpt bort til vinduet, røsket den med meg og satt den opp under røykvarsleren) og utførte det jeg anser for mitt høyeste nivå av akrobatikk, nemlig å stå på tå på trappestigen, holde meg i veggen og såvidt få tak i røykvarsleren uten å ramle ned.

Jeg tror som regel at jeg skal falle ned og slå meg fordervet når jeg står der og balanserer, og jeg må gjøre det ganske ofte, ettersom røykvarsleren må tas ned for å slutte å ule. Hver gang jeg gjør det, lurer jeg på hvordan det vil gå for seg den gangen jeg faller ned. Vil jeg miste balansen og ramle forover, slik at jeg tar med meg stigen i fallet? Vil jeg ramle bakover? Vil hele trappestigen bryte sammen, slik at jeg ikke bare faller, men skjærer meg opp på skarpt metall? Vil jeg måtte gjemme meg i et klokketårn etterpå? Du vet, de vanlige spørsmålene vi alle stiller oss i hverdagen.

Jeg fikk i alle fall ned røykvarsleren, og resten av prosessen med å få med seg bakverket til jobben, snakke med kolleger, og kjøpe støvsugerposer som passer gikk strøkent. Jeg fikk endatil kjøpt spillet "Secret Hitler", og plassert det langt unna boka The Nazi Ancestral Proof. En del av meg er litt redd for at politiet skal buse inn og beskylde meg for å være nazisympatisør uten å forstå at boka ikke er propaganda, men fagprosa om hva nazistene brukte som "dokumentasjon", og at spillet handler om parlamentarisme og hvorfor facisme kan vinne frem selv om de fleste egentlig er enige om at facisme ikke er bra. Når det er sagt, tviler jeg egentlig på at politiet kommer til å ringe på, men om de gjør det nå, er det i det mindre ryddigere enn på lenge.

Og apropos rydding: Mens jeg lå og forsøkte å sovne i natt, tenkte jeg en tanke jeg skulle ønske jeg tenkte for tre år siden. Da rotet jeg nemlig bort en brosje jeg hadde kjøpt brukt, og jeg har jevnlig hatt leteaksjoner i leiligheten (uten helikopter og manngard), men uten hell. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og selv om det ikke var noe stort tap med tanke på pengeverdi, var det jo en grunn til at jeg kjøpte den, og det var kjipt å ha mistet den. Så mens jeg lå der og tenkte på kommodene mine, funderte jeg over om jeg kunne bruke det stoffkledde rommet under topplaten til noe fornuftig. Det er et i teorien praktisk rom til smykker og sånt, med speil og greier. Veldig fint dersom du ikke fyller toppen med rot. Og så slo det meg: tenk om jeg hadde lagt brosjen der? Eller noe annet? Det var vel i praksis det eneste stedet jeg ikke hadde lett. Så sovnet jeg, slik helten i enhver krimfortelling naturligvis gjør når han tror han har funnet morderen (eh...), og jeg kom ikke på dette gjennombruddet i etterforskningen før jeg satt i stua og stirret apatisk ut i løse luften. Så reiste jeg meg naturligvis og sjekket, og joda, der lå brosjen min. Jeg er usikker på om jeg er mest stolt og glad eller mest oppgitt over meg selv, men det er lov å føle flere ting samtidig, ikke sant?

Jeg bestemte meg for å feire gjennombruddet med noen kyllingvinger av den typen som egentlig ikke ser stekt ut selv om de har stått i ovnen lengre enn Rema påstår at de skal. Full av overmot etter gjennombruddet skrudde jeg på ovnen, og glemte helt at jeg ikke hadde vasket den etter morgendagens røykutvikling. Og hva skjedde da, tror du?

Jeg kikket inn i den varme ovnen og så at alt var grått, og innså hva som hadde skjedd. Og her hadde jeg to valg - jeg kunne gå ut i gangen og ta ned den andre røykvarsleren og så åpne døra, eller jeg kunne håpe at røyken ikke nådde helt ut i gangen. Og det var i praksis det siste alternativet jeg valgte, hvilket førte til at jeg, lettere røykforgiftet, måtte løpe med trappestigen etter meg ut i gangen, få fullstendig hetta en gang til og så begynne prosessen med å tørke vekk fett fra bunnen av en brennvarm stekeovn. Det var kjempegøy!

Men akkurat som i eventyrene, endte også denne dagen godt. Jeg fikk ikke halve kongeriket, men jeg klarte omsider å få ned plisségardinene - etter solnedgang. Et lite skritt for menneskeheten, et stort sprang for Renate.

Starter dagen med å steke rosebollene jeg bakte igår. Smøret er kjevlet inn i deigen, som en forenklet wienerdeig 😊 #bakedilla #bakeglede #letthemeatcake #gjærbakst

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk) Juli 3, 2018 kl. 1:27 PDT