Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

Batterier, rot og store mengder te

Resultatet

"Mamma, har du noen form for klar, smakløs sprit jeg kan få?"
Dét spørsmålet hadde tydeligvis ikke moren min forventet å få fra sin totalavholdende datter, men joda, sprit hadde hun, og dermed kunne jeg realisere den livslange drømmen jeg hadde hatt i sånn omtrent tre dager om å bake en batterikake. Etter å ha fått veldig god hjelp av en hyggelig dame hos Cacas som ikke virket det minste overrasket over at jeg ville ha fondant og glitter som best mulig matchet batteriet fra Varta jeg viste henne, var nemlig sprit det eneste jeg manglet for å lage maling av glitteret.

*Gjesp*

Og kake, det ble det. I løpet av natten mellom tirsdag og onsdag våknet jeg noe sånt som seks ganger, livredd for at jeg hadde forsovet meg, for så å innse at klokka var 22:10, 23:30, 01:35, 02:04, 03:20, inntil jeg med stor entusiasme kunne konstatere at jeg omsider hadde våknet av den faktiske alarmen, og at klokka var 04:20. Da hadde jeg allerede gjennomlevd en rekke scenarier for hvordan min ferd til jobb (som onsdag og torsdag var lenge etterlengtede praksisdager i butikk) skulle bli sabotert av meg selv. Jeg hadde glemt å sminke meg (uten at noen hadde brydd seg om det), glemt å ta med kake, innsett at jeg hadde tatt med feil kake, bakt kake med feil fasong (selv i drømme innså jeg hvor absurd akkurat dét var), bodd hjemme hos moren min og vært ute av stand til å dra fordi det ikke var mulig å låse balkongdøren ut til plenen som på mystisk vis befant seg rett utenfor leiligheten i 3. etasje, og funnet på mange andre merkelige sprell. Vanlig oppvåkning var med andre ord et behagelig avbrekk. Og jeg liker å være i butikk. Det føles trygt og godt, både å gå i uniform igjen, å fylle på med varer og å hjelpe kunder ansikt til ansikt. Dessuten forguder jeg jo gjengen jeg får jobbe med når jeg har praksis (og jeg er ganske sikker på at de liker meg også). Og jeg fikk oppleve en dag der jeg var Reinåte istedenfor Renate, hvilket bragte tankene hen mot Ekko-episoden der de snakket om at importert hjorteurin som blir brukt av jegere for å lure frem hjort (altså hjorteåte) kunne være kilden til de nylige forekomstene av
prionsykdommen skrantesjuke (chronic wasting disease). Spørsmålene jeg stilte meg selv var da:

1. tiltrekker jeg meg reinsdyr?
2. Lukter jeg reinsdyrurin?
3. Hvis ja, kan jeg bruke det til min fordel?
4. Kan jeg smitte dyr eller mennesker med skrantesjuke?
5. Er det farlig for andre mennesker å spise hjernen min (jf. prionsykdommen kuru)?



Jeg verdsetter lek med navn veldig høyt. Det vet Stein alt om.

6. Er jeg en slags essens av kuru (også ble kalt lattersyke), og vil dette gjøre "smittende latter"  til et mer skremmende konsept?

T-pose

Uansett hvordan jeg eventuelt er smittsom, er det noe med å få små avbrudd i rutinene sine. Som på fredag, da jeg skulle gå fra jobb, og følte at det var mandag. Jeg hadde jo hatt to dager med "fri", så dermed ble fredag mandag, og jeg kommer garantert til å gå i surr med dagene før den ordentlige mandagen er her. Men jeg vet i det minste at vi er i uke 45, så jeg har ikke mistet kontrollen helt. Dessuten har jeg funnet igjen min kjære Kindle, som har vært søkk vekk i nesten en uke. Og det er jo litt dumt med lesebrett som har gjemt seg når man ønsker å fortsette på "Pale Blue Dot" av Carl Sagan. Dette har i grunnen vært uken for ikke å finne igjen ting - som arbeidsskjorta jeg lånte mens jeg hadde praksis (den er jeg ganske sikker på at det ikke er jeg som har rotet bort), eller lappen med kontaktinformasjon til en kunde som jeg rotet bort på et geografisk svært begrenset område mens jeg lette etter nevnte skjorte. På sett og vis er det kanskje merkeligere at jeg ikke roter bort eller mister mer enn jeg gjør - jeg har aldri mistet noe av verdi, som mobil, lommebok eller nøkler, og med tanke på hvor distré jeg er, er det ganske imponerende. Jeg var derfor ikke veldig overrasket over å finne igjen lesebrettet i en pose med te (jeg var egentlig mer overrasket over at jeg ikke hadde lett der tidligere), men ett sted går likevel grensen, og jeg tar derfor selvkritikk for at jeg i morges lette etter klesrullen min i fryseren. Jeg er ikke SÅ distré!
Og kanskje passet det bra at det var blant teposene lesebrettet lå - jeg har kjøpt latterlig mye te og mel de siste ukene, som en følge av at jeg bruker mye av begge deler, og at jeg har fått dem til halv pris. Det er egentlig litt skummelt å kikke i skapet over og ved siden av mikrobølgeovnen, for der er det absurde mengder te og mel. Men nå blir dagene kortere, og dermed må jeg forberede meg på julebakst, og da trengs det mye mel. Og te, det må man jo alltid ha, så hurra for planlegging!

Frøken Pollen og sukkerbrødet

Selv om det var en slags enighet om at det kanskje hadde blitt litt vel mye søtsaker fra Renates hjemmebakeri den siste tiden, var Linnis, Rennis og eh... Amish skjønt enige om at Charlottes forlovelse måtte feires med, ja, nettopp: kake fra Renates hjemmebakeri. MC (som hadde bedre ting å gjøre enn å henge med oss jentene) konkluderte med at det burde være marsipankake (ska' de' værra så ska' de' værra), og jeg var naturligvis med på notene med det samme. En uke senere nevnte jeg i forbifarten at jeg aldri hadde bakt sukkerbrød, til et unisont "hæ?" fra MC. Som heldigvis ikke har lært seg å snakke polysont, og som fremdeles bare er ett menneske, selv om han både er fra Finnmark og Sverige og ikke kjører bil.

Men det fikk meg til å tenke litt. For selv om jeg får mye ros for bakverkene jeg tar med på jobb, er jeg fullt klar over at jeg ikke er noen teknisk avansert baker, og at jeg har lite erfaring. Og jeg hadde altså aldri bakt et sukkerbrød i mitt liv, og påtok meg uten å nøle å bake marsipankake som, selv om det ikke akkurat er en croqembouche, består av en del elementer som kan ødelegge alt (og alt er om kjent ganske mye). Hva i all verden var det jeg hadde begitt meg ut på?

For fordelen med å bake og bake og bake og gjøre sitt ytterste for å fete opp kollegene sine til hverdags, er at man kan eksperimentere med smaker og ulike ingredienser. Går noe skikkelig i dass, kan man kaste det, og ingen vet hva de gikk glipp av (som mine kalorifattige brownies, som var så totalt uspiselige at det nesten var morsomt. Men bare nesten), og er noe sånn 70 % match, har folk fått halvbra bakverk istedenfor ikke noe bakverk, som i de flestes øyne er en god deal. Når man har tatt på seg et "oppdrag", er det noe helt annet, for da må man faktisk innfri. 

Men jeg var altså ikke spesielt redd. Jeg kjente definitivt på bekymringen for at noe kunne gå i dass, men det var mest fordi jeg var veldig klar over fallgrubene - lavt eller nedsunket sukkerbrød, understekt eller overstekt sukkerbrød, for løs krem, for fast krem, ikke nok valnøttkrem eller ikke nok krem til å dekke utsiden og oversiden, ikke stort nok marsipanlokk, revnet marsipanlokk, søling under pynting, svettende marsipan... listen var lang som et vondt år. Likevel var jeg altså ikke særlig redd, og jeg stusset en del over det i dagene før bakingen skulle begynne.

Jeg kan stå for denne, altså!

Omsider kom jeg frem til at det antageligvis hadde å gjøre med at jeg alltid har vært glad i kakedeig og -rører. De voksne i familien forsøkte uten hell å få meg til å engasjere meg i rengjøring, rydding og matlaging mens jeg vokste opp, men det var aldri noe problem å få meg til å være til stede når noe skulle bakes, for Renate ville slikke bollen. Og vispen. Og slikkepotten. Som en konsekvens av søtsug og glupskhet, har jeg derfor bivånet uendelig mange kakers tilblivelse. Jeg vet hvordan god eggedosis skal se ut, jeg vet hvilken konsistens som er riktig når man pisker krem, og jeg vet hvordan man deler et sukkerbrød i tre lag. Selvfølgelig gjør jeg det! Og jeg kan naturligvis kjevle ut et marsipanlokk. Jeg er bygget for kjevling, kompakt og relativt sterk som jeg er. Og kjevle har jeg faktisk gjort ganske mye av.

La oss heller ikke glemme at en av mine favoritthobbyer er å gjøre ting jeg ikke kan, gjerne med det resultat at jeg selv veldig tydelig ser at svennestykket mitt er utført av noen som ikke har gjennomført den påkrevde læretiden. Likevel går jeg på med dødsforakt og øyemål. Og kanskje var det nettopp derfor jeg var litt bekymret denne gangen? Dette var tross alt noe jeg kunne i teorien, i motsetning til f.eks. å trekke om spisestuemøblene mine, så om jeg gjorde småfeil med kaken (slik jeg gjorde med møblene), ville jeg ikke kunne rettferdiggjøre det overfor meg selv. Jeg ville bare følt at jeg ikke gjorde ære på mor, tante og bestemor. Og det er ille, at ikke ære dem man ville!

Og det er kanskje også en smule ille å fortelle folk man jobber med at den nyforlovede kollegaen er konfirmert og ikke forlovet. Man kan si mye rart om overgangsritualer, men man bør helst klare å skille dem fra hverandre. 

Renate og diskbänksrealismen

Idag har jeg hatt en bananfilosofisk dag på jobb, og det meste har kretset rundt spørsmålet om hvordan man måler lengden på en banan (vi har en banankasse som visstnok har inneholdt ekstra lange bananer i garderoben). Herunder ser dere en tegning av en banan:

Banan

Hvor lang er den? Vel, den kan måles etter hvor mange tilsvarende bananer man trenger for å dekke en bestemt avstand.

Bananer i lange bananer. Eller en gylden bananmeter

Hvis det krever fire bananer per meter, er bananen 25 cm.
Men man kan jo måle dem langs ryggen også, og da med eller uten stilk. Man kan måle dem på magen, med eller uten stilk, også. Alle fem vil gi svært forskjellige svar.

Warum ist die Banane krumm?

Dette er mektig frustrerende, og selv om OK er ganske sikker på at det er lengden langs ryggen medregnet stilk som gjelder, vet man aldri.
Kan vi leve med det?
Må nok ringe Bama en dag. Men ikke idag.

Jeg har dessuten hentet en bokpakke som bl.a. inneholdt en bok av det svenske språkgeniet Ola Wikander. Og ja, det er en slags inkongruens mellom språk og svensk, særlig for oss nordmenn som vet at svensker snakker norsk med talefeil og har problemer med rettskrivningen. Men jeg tror virkelig at Wikander er en smart fyr, og boken som kom idag, var Orden och Evigheten. En pretensiøs tittel, og det liker jeg! Den er altså på svensk, som jeg, trass i det jeg nettopp skrev, anerkjenner som et ekte språk. Det kan tidvis være pent, men det er veldig forvirrende å lese, ihverfall når hodet mitt ikke vil godta tødler. Det vil heller ikke godta at "disk" liksom skal bety oppvask, når alle vet at en disk er en høy benk, vanligvis i en butikk. Når jeg da leser "diskbänksrealisme", ser jeg for meg en bitteliten bankfilial oppå en stor disk, og lurer på hvor jeg skal putte realismen hen.
Men jeg tror altså at dette er en vettug bok.

Nå er det imidlertid på tide å vende nesen mot en oppgave som skal ferdigskrives og leveres inn.

Farvel så lenge!

400 Slag

Nok en formiddag forsvant i praksis i det blå, og jeg må være litt effektiv før jeg stikker på jobb... Prøver å utnytte de siste minuttene foran skjermen til noe konstruktivt, men "Følg Kaldet" er som en teflonstekepanne og jeg er som biffen som forsøker å feste seg, uten hell... jeg bare glir bort, og hører på Kents "400 slag" på repeat og stirrer på den nydelige ipod-dockingstasjonen jeg kjøpte hos Clas, og som er elegant plassert på bassboksen til de små ekstrahøyttalerne som etter planen skal kunne kobles til dataen med et USB-lydkort (ettersom de vanlige høyttalerne er koblet til via usb, har jeg funnet ut at det kanskje fungerer å koble begge til dersom jeg kobler slik... fullt mulig at det ikke går, i såfall får jeg finne på noe annet lurt...). Bassboksen står ihvertfall mellom de to dataskjermene, så ipoden har virkelig fått hedersplassen!

Skal prøve å huske å bestille ny ekstern harddisk fra DustinHome ikveld, er blitt litt forelsket i en halvannen terrabyte stor sak fra seagate, og begynner å få akutt behov for et sted å gjøre av resten av mkv-kopiene av filmsamlingen, nå som 1tb-skjønnheten jeg kjøpte hos Clas er stappfull...

Tiden er ute - pling - og jeg må løpe ut med bikkja!

Dagens digresjon

Igår hadde jeg det gøygøygøy! (Det der høres sannsynligvis litt morsommere ut dersom man som jeg har vokst opp med Ole Brumm-filmen om overraskelsesselskapet for Kristoffer-Robin og "den beste gaven et barn kan få", Bruno. Så jeg synes det er gøy.) Var altså på bowling igår, etterfulgt av en nyyydelig middag på Big Horn Steakhouse (jf reklamen var det sikkert ut-med-jobben-biff vi fikk servert), og det hele kunne knapt vært bedre!
Jeg har forøvrig fått bekreftet at jeg er en elendig bowler... Men noen må jo være dårligst også?

Idag er alt meget mer moderat - våknet opp med vondt i hodet (ironisk at de som ikke drikker skal få vondt i hodet...), og prøver å være flink og skrive oppgave - nå har jeg snart sittet foran PC-skjermen i to og en halv time, og jeg har ennå ikke begynt, men det kommer snart... Har imidlertid fått opp selve dokumentet, klaget litt til Therese over diktet jeg skal tolke, bestilt Pirates of the Caribbean på Blu-Ray fra britiske Amazon (ettersom de trekker fra moms eller noe sånt på bestillinger til Norge, kom samleutgivelsen med alle tre filmene på omtrent 190kr, og jeg slipper dermed å betale norsk moms:-) Det liker vi selvfølgelig ekstremt godt! I tillegg bestilte jeg New Moon på Blu-Ray, og skammer meg litt (men altså ikke nok til ikke å blogge om det). Jeg har nemlig et veldig problematisk forhold til hele Twilight-serien, og bruker ganske mye energi på å snakke dritt om den; jeg ble anbefalt bøkene før jul i 2007 (skrev om første bok her), og leste de tre første i en jafs, og deretter den siste så fort den ble gitt ut. Og jeg skal ikke nekte for at jeg ble sjarmert! Bøkene er søte, de, trass den konstante maltrakteringen av vampyrmyten, det søtladne og klissete språket og den konstante overdramatiseringen... For ikke å snakke om all tyvlåningen fra Anne Rice, "Tuck Everlasting" og diverse andre fortellinger. Det eneste originale ved Twilight-bøkene, er de skinnende vampyrene uten næringsvett... Men som sagt, søt historie. Underholdende.
Så ble alle 14-åringene hysteriske, film nummer 1 ble laget, og alle de nevnte fjortisene ble plutselig overbevist om at Robert Pattinson var kjekk. Det er synd på sånne... Og jeg skal ikke nekte for at jeg kjøpte filmen på DVD - dette er serien jeg elsker å hate! For å fornærme (sic) den, har jeg plassert den mellom "Dark prince" (et ærlig, men mislykket forsøk på å lage en B-film om den virkelige Dracula) og "Noe helt annet" (KLMs komiske og rare vampyrfilm) i DVD-samlingen, men de egentlige fornærmede er nok saktens de nylig nevnte naboene...
Jeg rakk aldri å se "New Moon" på kino, og det er i og for seg greit, ettersom jeg som regel går glipp av alt av kinofilmer, men den må like fullt sees, og da er det vel best at det skjer i høydefinisjonsformat?

Som et ledd i forberedelsene til semesteroppgaven i morfologi og syntaks, investerer jeg nå i svenskbøker, og skal straks sende min bestilling av Svenska akademiens språklära og Norstedts norsk-svenska ordbok inn til Capris. Det er egentlig ganske imponerende å kunne få to slike bøker til 445kr, men det svir likevel i studentlommeboka... CDon har forresten begge bøkene billigere, bare synd at de, i motsetning til Capris, tar betalt for porto selv om man handler for større summer (ja, jeg sparte, hold dere fast, to kroner på å handle portofritt hos Capris. Trommehvirvel, takk!). Her skjer ting i sanntid, gitt - det blir bestilling hos CDon - da kan jeg nemlig bestille "The Mest of Øystein og Rune" på DVD, og late som om jeg slipper å betale porto! Veldig dårlig økonomi, dette her, men jeg har fremdeles ikke kommet over "Øystein og meg"-perlene "Taxikø" (etter melodien til "that's the way (I like it)": taxikø, ohå, aha, vi haiker, ohå, aha) og "Lim på hatten" (etter melodien til "You can leave your hat on"), og håper nå desperat å få et gjensyn med dem på denne DVD-en... Jada, jeg vet jeg er litt rar...

Nå har det snart gått enda en time, og jeg får prøve å vende oppmerksomheten mot Wergeland - eller, nei, jeg må visst vente til etter middag, for nå må jeg lufte bikkja! Typisk...:-P

Svensker

(tidl. publisert i aspidistra-bloggen min, oppdatert versjon)

Jeg lovte å komme tilbake med noen tanker rundt grannelandet i øst, gjorde jeg ikke?
Som enhver nordmann er jeg flasket opp på vitser om «nordmannen, svensken og dansken», hvor det selvfølgelig er svensken som er den største dusten i forsamlingen. I tillegg kommer vittigheter som «hva skiller menneskene fra apene? Svinesundsbroen», også videre.
Kanskje er det derfor jeg tidlig var skeptisk til Söta bror? Mamma, som er et barn av «tiden da TV ikke var allemannseie, og da underholdning ble importert østfra» (i.e. Steinalderen), trodde lenge at skepsisen hadde rot i et slags mindreverdskompleks. I hennes ungdom var jo nordmenn sinkene fra «Pottitland» som lå klemt mellom sine mer raffinerte brødre, og svenskene imponerte med både kjöttbullar og Abba.
Nå var det ikke slik at mitt bilde av Medelsvensson utelukkende var dannet med utgangspunkt i platte vitser - langt derifra! Jeg hadde en lang liste beviser som talte imot svensk brillians:
1) Carola
2) Danseband
3) Melodi Grand Prix-bidrag (hvor mange Abbakopier kan det landet egentlig tvinge frem?)
4) de ovenfornevnte kjöttbullarna
5) kortformer som ender på -is (inkludert Marias «Rennis»)
6) Biltema
7) Politikeren som sa at Norge var den siste sovjetstat
8) Bruken av «Bror» som navn
9) Snus
10) Mörudden (campingplass utenfor tettstedet Skoghall, hvor jeg var dømt til å tilbringe 2 ukers isolasjon fra den siviliserte verden for noen somre siden)
11) «Turistens klagan» av Cornelis Vreeswijk
12) De avsindig stygge folkedraktene i gult og blått
13) «Rädda Joppe - död eller levande»

Jeg står fremdeles for hvert eneste punkt på listen - de er alle ting jeg finner lite tiltalende eller irriterende, men listen over positive ting er blitt så mye lengre!
1) Clas Ohlson
2) Jämtbröd
3) IKEA
4) Astrid Lindgren
6) Volvo (innovasjon er alltid bra)
7) Osten tante Ella tar med fra Östersund
8) Morsomme ord (se nr 22 og 23)
9) Maria Gripe
10) Grotesco
11) Kent
12) Roxette
13) Jon Ajvide Lindqvist
14) Albert & Herbert
15) Evert Taube
16) Fraværet av gamle mindreverdskomplekser og ny innbildskhet (motbydelig blanding vi er gode på her hjemme)
17) Adel (kan diskuteres)
18) «Greensleeves» på svensk
19) «och»
20) Kollegaene mine
21) Moni Nilsson-Brännström
22) ordet «stjärtlapp»(rumpeakebrett| takk til Mona!)
23) ordet «knö» (å trenge/presse noe inn der det ikke er plass| takk til Jonas!)

For å oppsummere: Jeg leser svenske bøker og hører på svensk musikk, jeg handler i svenske butikker og ler av svensk humor (inkl. de svenske grand prix-bidragene og artistene som fremfører dem). Svensker er ålreite dyr!

Dessuten må jeg være varsom med svenskemobbingen; 93,75% av meg kan kanskje flire, men 6,25% blir latterliggjort (min svenske tippoldemor), og minoriteter skal man som kjent ikke le av.

I morgen, i morgen...

Kvalifiserende flervalgsprøve i morgen, 15 av 20 riktige... Klarer jeg dét, blir særemnet mitt vurdert...

Med desember kommer også litt mer fritid; uansett hvor mye jeg får mulighet til å jobbe, vil jeg jo uansett ha formiddager, ettermiddager eller kvelder (avhengig av arbeidstiden) som fritt kan disponeres, hvilket betyr at jeg endelig kan spille TS2, lage nisser, drive slektsgranskning, ordne nettstedet mitt som aldri blir en realitet og, fremfor alt, slappe av!

Mærri krissmæss, evribåddi!

oh, Happy Day!

Nå er begge kvalifiseringsoppgavene mine i boks, og på søndag reiser Patricia og jeg til Edinburgh!
Når man jobber på Clas Ohlson, finner man ut at man trenger en rekke ting man ikke visste om før man ble ansatt.
Beviset: jeg har kjøpt trykkluft på boks i dag!

Ettersom jeg ikke har hatt tid til å rydde siden september, er rommet mitt helt grusomt rotete om dagen (ja, det er så ille at til og med JEG merker det!), så nå som jeg ikke har noen fæle frister rundt hjørnet, må jeg se til å få ryddet litt! Hurra!
Mamma er ikke helt begeistret for forslaget mitt om å slå ut veggen mellom rommene våre, slik at jeg får større plass (hun kan dele på gang/bad med Oscar), og jeg lider av akutt plassmangel. En ekstra Billy-hylle (0,8x2m) hadde gjort susen, men det er jo ikke plass til enda en slik hylle her inne...

Om man skal tro "innredningsspesialister" og andre selvutnevnte bedrevitere med en unaturlig dragning mot alt som er dyrt, fancy og bruksfiendtlig, er det ingen sak å innrede funksjonelle og åpne rom som kan fungere som både oppholdsrom, soverom og kontor. Blæ!
Det er sikkert ikke så vanskelig å få plass til en seng/sovesofa, et lite bord, en TV, en pult, et klesskap og ei bokhylle med plass til CD-spiller, bøker, nips og tidsskriftsamlere på et middels stort rom, men prøv å få det samme rommet til å takle et veggfast skap, to dører, en bred seng og tre bokhyller i tillegg til tv, data og stereo, pluss flerfoldige stableesker! Gjett hva! Det lar seg ikke gjøre!

I tillegg er det et eller annet med veggene som gjør at jeg visstnok ikke kan henge opp hyller på enkelte av dem, og om jeg fyller opp med flere nå, vil rommet uansett synes 2-3kvm mindre!

Konklusjon: jeg trenger mer plass! Jeg trenger et helt hus med soverom, bibliotek, kontor, hobbyrom og arkiv (drit i stue og kjøkken)! Noen som har et de vil gi meg?

10:45

Nå har jeg bare en oppgave igjen; forholdet konge-/pavemakt i middelalderens Europa!
I korte trekk betyr det at jeg skal produsere 4s vettug tekst innen søndag kveld, og i dag er det altså torsdag... (Ja, jeg burde skrive oppgave istedenfor å klusse rundt med bloggen min!) Skal en snartur på Blindern etterpå, på jobb i morgen kveld og i bursdag på lørdag, så jeg har anslagsvis 2,5 dag på meg... Nå har jeg jobbet 91t totalt, og vil runde 100 til uka!

Nå skal jeg være flink pike og skrive mer særemne!

Working Class Heroine

Timer jobbet hittil i oktober: 49
---
Nå er jeg no' inni granskauen trøtt! Jobbet fra 9 (ok, 9.15, fordi jeg hadde misforstått og trodde at arbeidsdagen startet 10.00) til 18, og var hjemme i forkant av 19.
Dagen startet med at mamma vekket meg, skjønt helt våken var jeg jo ikke da jeg tvang meg opp av senga, og ut på badet, hvor jeg prøvde å åpne øyene i det sterke lyset. Jeg var ikke helt sikker på om jeg var våken, og mente bestemt at jeg befant meg på London Brigde, som lå på Akershus festning i Praha, som befant seg på svenskegrensa... På London Brigde, som var et hybelkompleks for kaninstudenter, skulle jeg møte Patricia, men hun var dessverre død. Det fortalte en tilfeldig forbipasserende meg, som hadde lest dødsannonsen hennes i avisa. Det var, som den gode leser sikkert forstår utmerket godt, ikke en veldig hyggelig drøm, og en dårlig start på dagen...
Etter omlag 10 minutter ga jeg opp å få blikkkontakt med speilbildet mitt, og gikk inn i stua og prøvde å føre en samtale med mamma. Heldigvis er jeg ganske vant med at hun ikke forstår noe av det jeg sier i halvsøvne, så etter et par håpløse forsøk på å snøvle frem noen usammenhengende argumenter, resignerte jeg, og la meg på gulvet ved siden av Oscar. Så lå jeg med hodet på ham i rundt et kvarter, før mamma vekket meg, og påpekte at jeg begynte å få dårlig tid.

Det var en usedvanlig traurig morgen, og jeg har fremdeles ikke våknet ordentlig.
I morgen må jeg skrive hele kvalifiseringsoppgaven min, for jeg skal jobbe hele mandag ettermiddag. Derfor må jeg legge meg, og håpe at jeg er litt mer opplagt i morgen!

Natta!

Faneoverflod

Jeg har et vindu med mange faner.
Et firefox-vindu med mange faner. Veldig mange faner.
Så mange faner at jeg må bla for å se alle sammen.
Tre er wikipediaartikler om evolusjonsbiologer. To er bøker om evolusjon og samarbeid i e-tekstutgave, en er "Artenes opprinnelse" i originalform, og resten er artikler om teorier om altruisme.

Klokka er snart ett, og jeg skriver semesteroppgave. I går jobbet jeg fra 16 til 21, og fikk beskjed om at jeg skulle jobbe i dag også, fra 9 til 16. Det ble litt mye på en gang... Så nå er det om å gjøre å ta igjen det forsømte; jeg har morgendagen, og så er det innlevering av førsteutkastet på mandag, mellom forelesning og jobb... så er det to forelesninger, veiledning, en forelesning til... og så en pustepause for å skrive ferdig semesteroppgaven og begynne skikkelig på neste oppgave...
Neida, det er ikke travle dager her i gården...

Men jeg koser meg, da! Det er koselig å jobbe, og nå får jeg snart lønn også! DET blir i alle fall moro!

Nå bokmerker jeg alle fanene mine og tar kvelden... må opp tidlig i morgen og skrive resten av oppgaven!

Prækast!

Hvem har vært best på dingser siden 1918?

Svaret er selvfølgelig Clas Ohlson!
Hvor har jeg fått jobb? Clas Ohlson!
Hvem er ekstatisk? Jeg!

Fikk en telefon fra min nye arbeidsgiver for en knapp time siden, og skal begynne i opplæring om kort tid - jeg kan nesten ikke vente!

Nå må jeg finlese rutetabeller og begynne på særemnet mitt i Ex.Phil, og vente på nærmere instrukser!

Ønsk meg lykke til;)

Skal bare...!

Jeg er trøtt. Og litt oppspilt. Mest trøtt. Tror kanskje jeg burde lagt meg nå, men jeg "skal bare"...
Den nye laptopen min kom i går, og Oscar var med på Posten og hentet den;)
Laptopen, som er riktig snasen, har fått det midlertidige navnet "Bernt", men jeg planlegger å omdøpe ham så snart et bedre alternativ melder seg! (10.09.07: Nytt navn er "Kaffetrakteren". Når jeg skal slå den av, står det "slå av kaffetrakteren". Renate-humor, ikke spør)
Jeg søkte jobb hos Clas Ohlson denne uka, og avla deres butikk i Torggata en visitt i dag; trengte noe dill til Bernt, og tilbragte vel bortimot en halvtime der:D
Så er det bare å håpe at ledelsen på Alna forstår at de vanskelig kan finne mer entusiastisk hjelp enn meg! (Juliane har jo satt spørsmålstegn ved mitt kjønn grunnet denne hengivenheten ovenfor Clas Ohlson, mens jeg på min side ikke forstår at så mange av mine "medsøstre" ikke er helfrelste av sortimentet)

Nå er forresten grovutkastet av slektsdatabasen min oppe og går; den inneholder få presise data, men gir i det minste en grei oversikt over de fleste av navnene i basen min, og omtrent når de levde! Du finner den her!