tirsdag 26. juli 2016

Huskestue

For ikke så fryktelig lenge siden (ironisk nok husker jeg ikke helt når det var) skrev jeg om det å huske. Mer spesifikt beskrev jeg min svært selektive hukommelse. Men de viktige tingene vi husker på i livet, er tross alt ikke gangetabellen (eller hva, Linnéa?) og teksten til "Pokarekare ana", det er minnene våre. Minnene er det som gjør deg til nettopp deg. De er det du setter igjen med hver gang du har opplevd noe, hver gang du har tatt et valg, hver gang du har fått føle konsekvensene av valget du tok. De er de gode opplevelsene og de hjerteskjærende. Og likevel er de like upålitelige som en løgnaktig treåring. Eller værmeldingen. Hjernene våre er forbasket upålitelige, og hver gang vi tar frem et minne, endrer vi litt på det før vi legger det tilbake igjen. Et godt brukt minne kan ha ytterst lite til felles med det som egentlig skjedde, og lærdommen vi tok, kan dermed endres gjennom årenes løp. Og ikke nok med det, vi kan glemme sentrale elementer og legge til ting som aldri skjedde, men som vi har fått oss selv til å tro at skjedde. Og det er naturligvis ganske upraktisk.

John Green er skrev i "An Abundance of Katherines" at
"You don't remember what happened. What you remember becomes what happened" 
(sakset fra Linnéa som, om jeg husker rett, fikk sitatet fra meg. Så det er litt juksemaker pipelort over dette. Og hva i all verden er pipelort, egentlig? Internett sier det er fuglebæsj), og selv om det naturligvis ikke er objektivt sant (Harald Hardråde falt ikke i 1873 selv om jeg tror jeg husker det fra historietimene) at fortiden er hva vi husker, er det uansett det vi bygger vår egen fortelling på, og det er det som blir vår historie.

Også er det dette med at minner er evig omskiftelige. Det har plaget meg litt når det gjelder savnet etter Oscar, hunden min, som jeg mistet i 2010. Når noen dør, er det nettopp minnene vi sitter igjen med, og de som er borte, blir med oss så lenge vi husker dem. I begynnelsen var det vare vondt å minnes ham, men etterhvert som den rå smerten gikk over til en generell nummenhet, begynte jeg å innse at jeg brukte opp minnene. Ikke bare ble de svakere og vagere, de endret seg. Noen ganger var jeg usikker på om hele minnet var Oscar, og jeg ble redd for at jeg var i ferd med å miste ham for andre gang. Dette ligger flere år tilbake i tid nå, og jeg tenker ikke så mye på ham (noe som vel egentlig både er naturlig og vemodig) annet enn når jeg snakker om hunder og når jeg ser på bildet av ham som henger i entréen. Men innimellom, når jeg minst venter det, dukker det opp et minne jeg aldri har hentet frem før, friskt og ubesudlet av tidligere bruk. Og mens jeg fremdeles bearbeider inntrykket, mens jeg enten kjenner glede, savn eller rå sorg i møte med det korte glimtet av fortiden, innser jeg at jeg aldri mer vil kunne oppleve det samme igjen, fordi det neste gang det dukker opp, vil være farget av situasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, av reaksjonen jeg har og andre, ukjente faktorer. Og dermed har nok et minne gått tapt for meg, og antallet ubrukte minner vil ha blitt redusert.

Jeg har ingen tegning til dere idag, men her er damen jeg
knyttet av en plastpose en gang. Hadde jeg ikke hatt bildet,
hadde jeg nok glemt henne helt 
For å ta et helt konkret eksempel på et minne som har blitt slitt ut: Moren min og jeg var ved slottet og enten tente lys eller så på lysene etter at Kong Olav døde. På daværende tidspunkt var jeg knapt 2,5 år gammel, men jeg kan huske at jeg husket det veldig klart og tydelig flere år senere. Nå, derimot, har jeg ikke noe minne jeg med sikkerhet kan si at er av den faktiske hendelsen, fordi jeg har tatt frem minnet flere ganger og i tillegg sett repriser av TV-dekningen oppigjennom årene som har gått. Jeg vet i praksis at jeg har husket, men husker bare at jeg husket, ikke det jeg en gang husket.

Men så tenker jeg, kan ikke egentlig minnene deles opp? Vi har jo situasjonen (uavhengig av kontekst), vi har aktøren (de(n) vi husker) og vi har reaksjonen (på enten aktøren, aktøren i situasjonen eller på aktøren i situasjonen). Alle tre kan endres i våre minner, men de kan også bevares, men ikke samtidig. En situasjon kan for eksempel bevares i form av et referat, et filmopptak eller et kunstverk - ta for eksempel John Keats' "Ode on a Grecian Urn", der han beskriver en urne som viser flere motiv, bl.a. en prosesjon, musikere og et forelsket par. Situasjonene kan han enkelt beskrive, de er låst i tid, men han mangler likevel kontekst - hva slags musikk spiller fløytespillerne? Hvor kommer menneskene på vei til alteret fra? Hvem er det forelskede paret? Det får vi aldri vite.

På samme måte kan vi bevare noens visuelle uttrykk eller egenskaper gjennom et bilde eller en beskrivelse. Vi kan se på en byste av Nefertiti og beundre hennes skjønnhet (eller kunstnerens gjengivelse av denne, og håpe at han ikke tok seg for mange kunstneriske friheter), men vi kan ikke kjenne henne eller vite hva de som var rundt henne, følte eller tenkte om henne.

Og selv beskrivelser av hva man tenker og føler rundt noe eller noen, blir umulig å bevare for ettertiden. Se for eksempel på Shakespeares sonett nummer 18 ("Shall I compare thee to a summer's day"), der dikter-jeg-et lover sitt objekt evig liv gjennom sin beskrivelse av vedkommendes skjønnhet - eller som Renate anno 2008 beskrev det:
"Både komposisjon, ordvalg og lydbilde gjør dette diktet svært virkningsfullt; leseren føler handlingen, og legger til sine egne persepsjoner og assosiasjoner. Dette samsvarer perfekt med diktets tema og formål, bevaringen av det underskjønne for all fremtid, nettopp fordi det lite deskriptive språket kun representerer noe universelt vakkert, og lar enhver person til enhver tid legge sine egne detaljer til, slik at den perfekte skjønnhet skapes. Dermed går Shakespeares spådom i oppfyllelse: selv om ingen i dag, eller om 1000 år, vil kunne se den tiltaltes skjønnhet med egne øyne, forstå hvem han var og hva som gjorde at Shakespeare fant hans skjønnhet så besnærende, vil mennesker i all fremtid kunne få et innblikk i graden av skjønnhet han her beskriver, og tilpasse det sin egen tid og sine egne idealer."

Her er det altså ikke den faktiske personen som er i sentrum, men effekten h*n hadde på dikter-jeg-et. Hvordan vedkommende så ut, hva h*n gjorde, hvem h*n var, er borte, og vil aldri mer kunne fortolkes i sin helhet.
Det vi bevarer, må være det som var viktigst for oss - ønsker vi at våre tanker og inntrykk i forbindelse med en opplevelse skal bevares, må vi beskrive dem, ønsker vi at en hendelse skal dokumenteres, må vi gi en så objektiv beskrivelse som mulig av forløpet, og vil vi at vi selv eller andre skal kunne påvirkes av noens eller noes skjønnhet 100 eller 1000 år frem i tid, er det bare å finne frem hammer og meisel. Men vi kan aldri få alt.

Og slik er det også når jeg ser på bildet jeg tok av Oscar på en av våre siste turer sammen - jeg husker situasjonen, jeg ser aktøren, men jeg kan aldri gjenskape min egen reaksjon, og alt jeg føler i møtet med bildet, er nye reaksjoner. Det genuine minnet er dermed tapt, men da får vi heller si som Ibsens Brand:
"Evig eies kun det tapte."
Det eneste vi har, og som ingen kan ta ifra oss, er minnene om det som har vært og lærdommen vi har tatt av våre erfaringer, og så lenge vi forandrer våre minner, får vi håpe og tro at bearbeidelsen vi ubevisst gjør, minner mer om en bearbeidelse av en oppgave i samarbeid med en veileder enn hviskeleken...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar