Når nettene blir lange og kulden setter inn

da trekker Renate i skaut. Eller hijab, som det også kalles av mine kollegaer. Det anbefales virkelig!
Man kan ha akkurat de holdningene man vil til hodeplagget mange muslimske kvinner bærer, man kan se på det som et uttrykk for bluferdighet, religiøsitet eller tvang, men tro meg: med et sjal over hodet og rundt halsen, fryser du ikke på ørene!
Og når det først er snakk om frysing - hva er det folk klager så fælt over nå om dagen?
Vi har vinter! Det er snø, hvite bakker, idyll! Vi går julen i møte med alt som julete er, naturen har gitt oss alt den kan av julestemning, og vi klager?

Varm kakao, dog hverken fjernkontroll eller "Fantomet"

Det er synd på uteliggere og det er synd på gamle mennesker som ikke våger å fyre skikkelig av økonomiske hensyn, men vet dere hva? Det er ikke dem man spør. Det er aldri de svake som blir spurt, for de svake har nok med sitt - det koster nemlig forferdelig mye å være svak, nettopp fordi storsamfunnet aldri er interessert i deg med mindre det er for å vise kontraster. De pene menneskene på Tåsen blir ikke intervjuet for at alle skal forstå at de er i en særstilling, at de er avvikere. De blir intervjuet om kakebakst, politikk og barnehager. Og ja, dette er en fordom. Ikke mot Tåsen, mot verden.

Altså, det er kun de svake som har noe å klage over. Resten av oss bør heller nyte den norske vinteren, nyte raggsokker, pledd og varm te. Verdsette gleden ved å sette de første sporene i nysnø, nyte lyden av skare som brister. Se hvor vakkert det er ned rimkledde grener, kjenne den kalde og (tilsynelatende) rene luften som renser opp hele rørsystemet når man trekker pusten skikkelig. Verdsette følelsen av en lue som begynner å klø fordi den er litt for varm, triumfen det er å putte kalde og våte fingre i kalde votter og bli varm. Kaste seg hodestups ned i en halvfrossen vinterdyne og sovne med en følelse av å ligge i en hule midt i vinterland. Dessuten er kaldt vær en fantastisk unnskyldning for å drikke kakao.

Apropos (det er også navnet på en snasen interiørbutikk i Praha) det, nå skal jeg snart stupe inn i min egen dyne. Eller legge meg ganske pent, ettersom stuping i sengen gjerne fører til diverse former for mild smerte - de nye hyllene jeg skrev om i innlegget "Første soveromskrig" er fremdeles et problem, og når jeg bevisst holder meg unna den nedre hylleplaten, ender jeg gjerne opp med å stange i hodegjerdet istedenfor. Klarer jeg å huske at både for langt ned og for langt opp fører til ubehag, satser jeg gjerne litt for sterkt på midt imellom, og slenger hodet, armen eller noe annet inn i veggen istedenfor. Vondt blir det okke som. Jeg må finpusse teknikken min, tror jeg... Sove bør jeg uansett snart, for imorgen skal jeg relativt tidlig opp og hjelpe mamma med å presse sandkakedeig ned i sandkakeformer med haiketommelen min. Jeg har selvfølgelig to haiketomler, ikke bare én, men jeg får antageligvis bare nyttegjort meg av den ene. Det er faktisk ganske herlig å innse at haiketomler har en funksjon foruten å se litt rare ut. Kanskje jeg bør satse på en karriere som deigutpresser? Det passer egentlig ganske fint, for til å ikke å huske hvilken skuff knivene ligger i på kjøkkenet, er jeg faktisk veldig god til å kjevle! Da jeg var på Langedrag fikk vi beskjed om at et godt koneemne kunne kjevle leivene så tynne at man kunne lese avisen gjennom dem, og gjett hva: det klarte Renate! Så kanskje jeg burde satse på en karriere som bakstekone?

Nissekone som aldri blir ferdig

Nå har jeg forresten bestemt meg for ikke å levere inn semesteroppgaven min.
Jeg har lekt med tanken i noen dager nå - det er snakk om et fag jeg ikke trenger, et bonusfag jeg valgte fordi det så veldig morsomt ut. Det var også et fag som skuffet på alle tenkelige områder, både i forhold til undervisningsmetoder og faglærernes holdning til studentene. Det er litt bittert at jeg har brukt forferdelige summer på å anskaffe en omfattende samling pensumbøker og faktisk gledet meg til å skrive denne oppgaven, men jeg trenger fri. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi jeg er sliten. Jeg er sliten av å vente på en e-post fra Blindern jeg burde fått for 5 mnd. siden og jeg er sliten av å savne Oscar hele tiden. Jeg synes ganske enkelt at jeg fortjener litt tid hvor jeg ikke trenger å tenke på innleveringer og prestasjoner, en liten lomme hvor jeg kan kose meg med å lage ting. For det skal jeg begynne med imorgen: lage en julenisse. Og jeg gleder meg veldig - jeg kan vanskelig få uttrykt hvor mye jeg gleder meg - jeg elsker å forme ting, leke meg med materialer og ideer, og det har jeg ikke hatt tid til det siste året (!), noe den uferdige nissekona som står og slenger sammen med pavedukken jeg lagde på ungdomsskolen oppå filosofibøkene mine er et tydelig eksempel på. Men nå skal det bli andre rosinboller, og jeg skal leke meg med litt nyinnkjøpt papirleire fra Clas :-D

Kos dere med vinteren, alle sammen - den blir ikke bedre enn nå!