tirsdag 14. desember 2010

Jul uten Jesus

Jesus får ikke komme inn. Og ja, han burde hatt
et litt mindre nordisk utseende, men jeg er miljøskadet.
Hver gang kalenderen viser 24. desember, feirer jeg jul med familien, men uten Jesus. Han har ganske enkelt ikke noe med min julefeiring å gjøre - for meg er julen en tid for å feire familien, vinteren, giverglede og harmoni.

Likevel er julen en tid som volder meg megen hodebry, for dette er også kristelighetens høytid. Det er veldig få elementer ved den norske julen som ikke kan forbindes med kristendommen, kanskje med unntak av selve ordet "jul". Selvfølgelig, fjøsnissen har neppe mye kristenmannsblod i årene, men hans rolle i julefeiringen er i det minste i byene begrenset til "På låven sitter nissen" og en og annen glorete keramikkfigur. Så har vi selvfølgelig et par andre julesanger som ikke eksplisitt nevner Jesusbarn og engler som daler ned i vilkårlige skjul og river ned møysommelig stablede hauger med ved, men jeg tør faktisk påstå at de er ganske sjarmløse. De er nesten utelukkende barnesanger. De er fjollete, halvsøte og vel, like fristende å gaule på som "kom, skal vi klippe sauen".
Misforstå meg rett: jeg er veldig glad for at enkelte, som f.eks. Human-Etisk Forbund, setter alle kluter til for å få en slutt på de Jesusmettede juleavslutningene som forpester norske skolebarns sinn og skaper et unødvendig skille mellom kristne barn og barn med annen, eller fraværende, religiøs overbevisning. At barna skal gjetes rett inn i prestemannens armer og druknes i propaganda på den siste dagen før jul, er en suspekt praksis som jeg avskyr. Virkelig! 

Men, og dette er et viktig men, kristendommen har preget, formet og dominert julefeiringen i Norge i tusen år. Juletreet, den moderne julenissen og de fleste andre tingene vi forbinder med jul, oser av kristen symbolikk og kristne verdier, og det er ikke noe vi uten videre kan - eller trenger, å gjøre noe med. Slik en sekulær jøde som kun bruker selve betegnelsen "jøde" om seg selv for å angi etnisk tilhørighet, feirer sikkert Hanukkah for harde livet, kan ikke en ikke-kristen nordmann uten videre ignorere julefeiringens kristelige sider.

Noen fjær blir mer
oppblåste enn andre
Nettopp derfor skråler jeg "Glade jul", "Deilig er jorden", "Det hev ei rose sprungen", "Deilig er den himmel blå", "Nå tennes tusen julelys", "O helga natt", "En krybbe var vuggen", "En stjerne skinner i natt", m.fl. hele desember igjennom (resten av året også, men da med litt mindre innlevelse), uten å legge noe som helst i alt maset om frelsere og englesang og alt det der. Sangene er nydelige, og tankene er nydelige, selv om jeg ikke lar meg sjarmere av gjetere som farer med sladder - det finnes neppe mye sannhet i juleevangeliet, men det er et søtt lite juleeventyr! Og hvem tror egentlig at Jesus ble født i en stall og oppsøkt av tre vise konger på julaften i år 0? Jeg avskriver ikke Jesus som en historisk person, men vi vet alle hvordan en fjær kan bli til fem høns og fire dunputer fra Kid. Juleevangeliet skal symbolisere hvordan folk er kjipe mot hverandre, hvordan selv den største kan begynne langt nede, hvordan himmelhvelvingen gikk på akkord med og de klokeste menn som var å oppdrive knelte for en fra fattige kår. Om de første gjeterne som førte hjorden sin til Jesus, slik prester siden har forsøkt med sine saueflokker (menighet, som det også kalles). Det er et søtt eventyr, og det er unektelig festlig å si med alvorlig og ubestemmelig bibelbeltedialekt at "det hend'e i di dagåR, då QviRRRinius vaR lanshøvding i SyRRRia..." (det er nesten like morsomt å telle på fingrene mens man messer "føRRRste mosebok, andRe mosebok, tRRRedje mosebok (osv)", og dette kan gjøres hele året igjennom. Og nei, det er ikke en latterliggjøring av dialekter, men av et av disse vidunderlige menneskene som sto for kristendomsundervisningen (kall det KRL, kall det religion og etikk, kall det akkurat hva dere vil, vi lærte om Jesus til vi hadde krybber og samaritaner tytende ut av ørene. Tripitaka og fem søyler? Ikke så mye.) på barneskolen. Dette med moseboktelling er det eneste jeg lærte av denne damen, hvilket gjør henne til den genuint minst innflytelsesrike barneskolelæreren jeg har hatt:-D Den nest dårligste var en engelskvikar vi hadde over en lengre periode, og som lærte meg squirrel, binoculars, cucumber og fuck you. I etterkant er jeg litt glad for at disse kom samtidig, for selv om de tre første ikke er ord jeg bruker veldig ofte, er jeg likevel ganske sikker på at jeg har brukt hvert av dem oftere enn det sistnevnte.

Det var et langt avsnitt, gitt! Vel, uansett, for meg er julekrybben en rustikk (haha, jeg kjenner etymologien bak det ordet!) variant av lekehusene Mattel har gitt ut i etterkant av Disneys tegnede helaftens filmer (var aftener kortere før? Halvannen time?). Evt. omvendt, ettersom krybbene kom først - de er dukkesett som skal sørge for at børnene holder fast ved sin fascinasjon for fortellingen, får gode assosiasjoner og får mor og far til å kjøpe flere overprisede og meningsløse leker som vedlikeholder den gode følelsen. "En krybbe var vuggen" er således ikke så anderledes fra "Tornerose sov i hundre år", og det å synge sangen blir ikke problematisk før du innser at 3,9 millioner mennesker rundt deg faktisk tror at hekken vokste kjempehøy og at det kom en vakker prins derinn, prins derinn, prins derinn. Da blir det gjerne litt pinlig stillhet.
...
Men la oss se bort fra den pinlige stillheten, og heller verdsette sangene for det de er: et uttrykk for håp for fremtiden, for kjærlighet til medmennesker og -sauer, for harmoni, glede og skjønnhet. Du får meg ikke inn i kirkerommet for annet enn andres overgangsriter, men én ting skal de kristne ha: religiøsitet og kunstneriskhet kan skape en dynamisk og vakker kunst som kan og bør nytes av alle, fordi den først og fremst sier noe om hva mennesket kan drømme, ønske og formidle, og spør dere meg, er dét et større mirakel enn noe som kanskje, eller kanskje ikke, skjedde i en stall for sånn cirka 2010 år siden.


Så nå går jeg mot julen med åpne armer, lysball istedenfor stjerne i vinduet og planer om et juletre uten en eneste engel, men med gull og glitter og skikkelig snasne juletrekuler. Så får kanskje Jesus være med, sånn litt, liksom, som et referansepunkt, en digresjon. Men han får ikke komme inn i julevarmen min!


Så gled dere, alle sammen, det er snart jul, og julen er for alle som har noe godt i livet sitt! Men husk å sende en varm tanke til, eller enda bedre, gjøre noe godt for, alle dem som er ensomme på julaften.

2 kommentarer:

  1. ...en fjær kan bli til fem høns og fire dunputer fra Kid. Hoho, men jeg hadde ledd enda mer om det stod: en fjær kan bli til fem høns og fire dunputer til Kid... Det skal jeg forresten begynne å bruke ;)

    SvarSlett
  2. Jeg storkoser meg med bloggen din Renathe, og kan fortelle at juletreet vårt her i Florida er helt englefritt, men med flamingoer, nisser i hengekøyer, saxofonspillende frosk med nisselue og en del andre helt u-jesusete figurer. I toppen er det en liten nisselue..... klem fra oss!

    SvarSlett