Operasjon julebordkjole, del 3

Du har lest del 1 og del 2, ikke sant? Det blir litt rart ellers.

Evita ville hjelpe til

Mandag var den ordentlige klippedagen, og etter å ha låst kattene inne på soverommet (for å unngå at de skulle starte brytekamp på satengen min), la jeg stoffet utover. 6 yards er cirka 5,4 m, og det viste seg å være i overkant mye stoff. Jeg vet ikke helt om jeg tror jeg er dobbelt så høy som jeg er, eller om jeg var mentalt bortreis mens jeg gjorde beregningene, men det var definitivt mer enn nok. Jeg innså at jeg i det minste ikke ville trenge å stresse med å ha nok stoff, og begynte å tegne opp de ulike delene. Da jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg hadde gitt meg selv et problem; de to stofflagene skulle monteres med baksiden mot hverandre, og jeg hadde tegnet med lyst kritt på baksiden av det grønne stoffet, mens jeg egentlig burde tegnet på forsiden av det lyse, fortrinnsvis med en mørk merkepenn jeg ikke har. Løsningen ble å sy frontene mot hverandre med en halv sømfots avstand fra kanten (som en erfaren slurvesyerske er jeg vant med å beregne avstander i hele og halve sømføtter), vrenge og stryke.

Da jeg hadde gjort dette på syv paneler (jeg fant en mystisk flekk på det ene, og måtte lage et nytt), og sydd sammen (men ikke vrengt) delene til kjolelivet, innså jeg at dette ville bli innmari klumpete om jeg skulle bruke samme metode i kjolelivet, så jeg satt resten av kvelden og sprettet opp sømmer. Heldigvis hadde jeg ikke både sydd rettsøm og sikset rundt kantene, så det ble litt mindre jobb enn det kunne vært, men det føltes likevel ganske bortkastet, og jeg innså underveis at sprettekniven min var veldig sløv. Jeg skal imidlertid ikke kjøpe en ny - jeg har to-tre til liggende, jeg gadd bare ikke reise meg og gå helt inn på soverommet. Latskapen lenge leveDette inntraff etter at jeg hadde løpt rundt som en hodeløs høne og let etter det sjette livstykket - det hadde jeg enten rotet bort eller glemt å klippe ut. Neste morgen gjentok jeg suksessen og lette som en gal etter et annet stykke fra kjolelivet, og da jeg nesten hadde slått meg til ro med at det hadde rablet for meg, fant jeg det heldigvis igjen.

Så var det bare å sy dem sammen. Skjønt "bare" og "bare". Livet består som sagt av seks deler - for- og bakstykket og to sidestykker til hver som skaper en kurve for rygg og pupper. Og når den kurven skal sys, blir det jo ikke glatt (du kan ikke legge det ferdige kjolelivet flatt på et underlag - det vil bulke seg og være litt tredimensjonalt), så det er den desidert vanskeligste delen, ettersom de verste sømmene (de foran) også er de mest synlige. Det gikk dog på sett og vis, og jeg hadde i det minste vett til å bruke knappenåler denne gangen... Og så var det bare å sy sammen skjørtepanelene og deretter montere dem til livet. Og det gikk faktisk bra!

Neste trinn var å fikse utringningen. Ettersom jeg hadde vært litt mer tålmodig mens jeg tilpasset mønsteret, hadde jeg klart å få overdelen til å passe, slik at det ikke ble noen gapende åpninger noe sted, så det var en god start.

Jeg er imponert over meg selv

Prosessen ble nøye
overvåket av inspektør

Jeg hadde funnet en guide som forklarte hvordan man sydde inn "facing" (det er en utfordring å ikke vite hva ting heter på norsk - facing er et stykke stoff som ligger innenfor hals- og ermeåpning, men jeg trooor ikke det er det samme som en halslinning, ettersom det ikke er en forsterkning, men et slags veldig kort fôr i samme stoff som plagget, som gjør det mulig å fullføre en bluse/kjoleliv uten synlige sømmer, samtidig som stoffet faller penere).
Metoden er ikke akkurat intuitiv, og jeg satt lenge og stusset på hvordan kjolen jeg baserte mønsteret på, egentlig var laget. Jeg fulgte en guide som ligger her, og etter å ha bommet litt og ødelagt litt, endte jeg faktisk opp med et resultat jeg var ganske imponert over (av og til skal det ikke så innmari mye til for å imponere meg). Det var ikke perfekt, men det var faktisk ganske bra, og jeg har samtidig omsider forstått hva slags trolldom som er brukt på kjolen jeg baserte malen min på, og kan bruke den på nye prosjekter i fremtiden.

Internett (eller en bok - jeg husker ikke helt) har lært meg at man ikke skal legge opp skjørtekanten med det samme - man skal la kjolen henge i et døgn eller så, slik at stoffet får strukket seg (om det har lyst til det), og deretter påse at kanten blir jevn når kjolen er på, istedenfor når den henger på hengeren - om man f.eks. har mye rumpe, vil det gjøre at kjolen må være lengre bak enn foran for å se ut til å være like lang rundt hele. De øvrige kjolene jeg har sydd, har blitt ganske ujevne i lengden, delvis fordi jeg innen det er tid for å sy opp kanten, er veldig mange andre ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å sy enda en søm (listen omfatter slagere som "vaske opp" og "rydde"), og delvis fordi akkurat slike jobber antageligvis bør gjøres med en medhjelper.Men jeg skal jo klare alt selv, so no help for me! En annen ting jeg antageligvis burde hatt hjelp med, var montering av blonder og belte, men er man sta, så er man sta.

Beltet monteres på kjolen

Limteip gjør livet enklere

Akkurat dette med blondene var litt vanskelig, for jeg ville egentlig ikke sy dem fast, ettersom jeg var usikker på om de ville tåle en ev omgang i vaskemaskinen, og om de ville farge av. Jeg hadde ikke mulighet til å testvaske dem, ettersom jeg ikke ville rekke å få tak i nytt i tide om de skulle bli redusert til løse fjon, men fant ut at det bare fikk stå til. De skulle festes midt foran og midt bak, og fungere som korte ermer - ikke så enkelt å få til på egenhånd, men jeg fikk på sett og vis markert hvor jeg ville ha dem. Etter å ha lagt opp kjolen med stryketeip istedenfor søm, fant jeg ut at det antageligvis ville være effektiv til å feste blonder og bånd også, og der hadde jeg overraskende rett. Jeg fikk også full pott av meg selv for å tenke før jeg handlet, for stryketeipen smelter til lim (det er hele poenget), og når det ikke er to stykker stoff, men stoff og blonder fulle av hull som skal føyes sammen, er risikoen for lim på strykejernsålen overhengende. Jeg brukte et stykke matpapir for å unngå problemet, og det fungerte som bare det!


Så var det bare å måle opp og finne riktig posisjon for båndet og feste det rundt livet med knappenåler og sy rundt.
Etter litt krangling med symaskinen, var alt på plass, og jeg kunne henge kjolen opp og beundre resultatet. Det var kanskje ikke direkte vakkert, men jeg var likevel fordømt stolt over meg selv.

Jeg har lært flere nye teknikker gjennom dette prosjektet, og jeg er nok et trinn nærmere å kunne lure folk til å tro at jeg vet hva jeg driver med.