Fryserdrømmen

Jeg er forelsket. Det har jeg vært siden november, og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at dette er ekte kjærlighet. Jeg har fått meg fryser.

Jeg hadde teknisk sett fryser før også, i form av tre små skuffer nederst i kombiskapet mitt, men de rommer ikke mye. Ikke bare er det totale volumet beskjedent, det er umulig å fryse ned noe som helst med et visst volum. Jeg mener ikke at jeg hadde forventet å kunne fryse ned en halv lammeskrott, altså, men en vanlig frossenpizza hadde jo vært fint å kunne ha i bakhånd. Istedenfor har jeg i seks år tatt til takke med å i teorien ha plass til én liten porsjonspizza. I praksis hadde jeg aldri plass fordi fryseren var for full. 

Og man får fort full fryser når man kan krysse av for at man er "enslig" og "sparsommelig", for det er dyrt å være alene. Skal du kjøpe kyllingbryst? Da gir de minste pakkene høyest kilopris. La oss ta et eksempel fra Meny, ettersom de har prisene sine på nett.

Hele kyllingfileter fra Kyllinggården finnes i disse størrelsene:

• 400 g (187,25 kr/kg) 
• 650 g (178,46 kr/kg) 
• 950 g (165,93 kr/kg) 
• 1400 g (132,14 kr/kg)

Det er to fileter i den minste pakken, så da kan vi anslå at det er syv i den største. Om jeg spiser  halvannen kyllingfilet à 200 g per uke, og har mulighet til å konsekvent kjøpe den største pakken og fryse ned overskuddet, sparer jeg nesten 900 kr per år, bare på kyllingfilet. Det er ganske mye penger på bare én proteinkilde. Det er faktisk så mye at jeg på to år vil ha tjent inn det jeg brukte på fryseren.

La oss legge til at det dessuten er en hel del ting man gjerne ikke får kjøpt i mindre kvanta, som pølsebrød og hamburgerbrød. Det er sikkert fint med 6-8 pølsebrød når man er flere, men om jeg spiser to pølser til middag en dag, har jeg i beste fall en eller to pølser og fire pølsebrød til overs, og de må i fryseren, for jeg vil virkelig ikke spise pølser til middag tre dager i uka. 

Dette er forklaringen på mitt fryserproblem, og selv om jeg har levd greit med det, har savnet etter en fryseboks vært stort. Og i høst fikk jeg endelig skaffet meg en liten, rimelig fryser. 

Timingen var dessuten perfekt, for jeg hadde nettopp begynt å handle (for mye) via REKO, og der selges veldig mye i et volum som de tre små skuffene mine ikke kunne takle. Det var ikke realistisk for meg å kjøpe en hel indrefilet på tilbud og skjære den opp i skiver sånn at jeg hadde nydelig biff med en god kilopris i mange uker fremover, men nå blir det andre boller!

Jeg har rett og slett ikke ord for hvor lykkelig fryseren gjør meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter en noe overraskende innleggelse i slutten av november, og tilbragte flere uker ute av stand til å stå oppreist i mer enn noen minutter, var det en real velsignelse å kunne ha pizza og rundstykker i fryseren. Jeg kunne kjøpe en hel entrecôte av elg til 300 kr/kg, dele den opp i 11 små biffer, og skaffe meg like mange søndagsmiddager til under 40 kr/stk. Jeg kunne spleise med moren min på en pakke med 9 singelpakkede kyllingbryst med skinn fra Norges første dyrevermerkede kyllingprodusent. Jeg kunne kjøpe hel and på tilbud hos Meny og fryse den ned til jeg skulle få lyst til å helsteke den. Og jeg kan ha fisk, aspargesbønner og halvstekte rundstykker i bakhånd, kjøpt på tilbud. 

Kort sagt: fryseren har gitt meg muligheten til å kjøpe bedre mat billigere, og til å spise mer variert. Og jeg har omsider mulighet til å bake (når nå enn den lysten kommer over meg igjen) og fryse ned boller, horn, pizzasnurrer eller noe annet godt. Dessuten blir det enklere å fryse ned nyinnkjøpt mel for å være sikker på at eventuelle ubudne gjester ikke overlever.

Er det rart jeg er forelsket?