Big deal

Jeg har inngått en avtale med Verden. Den er ikke så stor, den endrer ikke livet til så mange mennesker, og den er ikke på noen måter økonomisk innbringende. Den fører ikke til økt sysselsetting, bedre betingelser for verdens fattige eller lavere priser på frukt og grønt. De eneste den gavner, er meg og de menneskene jeg i min hverdag kommuniserer med.
Ulempen ved avtalen er at Verden som helhet ikke har gått med på den. På den andre siden, burde det ikke være nødvendig at alle kjente til den, eller var eksplisitt enige. Den er nemlig veldig enkel og lite krevende for alle implisserte:

*smiiil*

Jeg forplikter meg nemlig til å oppføre meg. Jeg forplikter meg til å være så imøtekommende og hjelpsom jeg kan mot dem jeg møter, mot at Verden avstår fra å stikke kjepper i hjulene for meg. Det er fryktelig enkelt, og hvis alle andre har en lignende avtale med Verden, tror jeg at motparten, altså Verden, ville vært en prima samarbeidspartner for alle.


Bare tenk på det: alle, fra fetter Frode i hans franske kommode til tipptippoldemor Tor-Bjarne, må forholde seg til denne til tider motbydelige dyrearten som kalles "Menneske", og vi bør gjøre det beste ut av det. Om du møter en sur kundebehandler, blir ditt eget humør dårligere, og når fetter Frode spør om veien til Stryn, er du kanskje litt bisk i tonen. Fetter Frode tar biskheten med seg, og slik spres drittalheten over det ganske land, enda mer effektivt enn svineinfluensa.
Men det er heldigvis et botemiddel, og det er, i motsetning til Pandemrix, helt uten bivirkninger, helt gratis og tilgjengelig for hele verden: SMIL, for pokker! Vær imøtekommende mot omgivelsene, si hei, vær vennlig! Det er skrekkelig smittsomt, og hvis alle anstrengte seg litt ekstra, ville det blitt mye koseligere å leve.

For la oss være enige om én ting: Denne ekstreme kjærligheten og omsorgen vi alle føler i etterkant av 22. juli, vil ikke vare. Det ligger ikke i nordmenns natur å like hverandre, og når blomstene er visnet, sårene pleiet, og drittsekken innesperret på livstid, vil den jevne nordmann igjen komme på at han hater naboen i etasjen over, forakter sine foreldre og begjærer eselet til naboen i etasjen under, som forøvrig ikke har innhentet tillatelse fra borettslagsstyret til å holde hovdyr i 5. etasje. Den jevne nordmann vil gå tilbake til å dyrke avguder (Armani, Gucci og hele pantheonet), drive hor og stjele penner og binders fra arbeidsgiveren, bore hull i betongvegger på søndager, lyve om naboens esel, slå ihjel naboen for å få tak i eselet og, selvfølgelig, banne i kjerka. Minst!

Så la oss ikke forstrekke oss i forsøket på å skape en bedre morgendag. Vi er ikke så gode som vi tror vi er, men noe kan vi klare: vi kan behandle hverandre med respekt og vennlighet, behandle hverandre som medmennesker istedenfor irritasjonsmomenter, og håpe å smitte dem vi møter. Vi kan være oppmerksomme mot motparten både som kunder, som kundebehandlere og som fremmede. Vi kan møte andre med enda mer velvilje enn vi ville ønske å bli møtt med selv, og håpe på stor spredningsfare over hele landet.

Jeg er ikke perfekt, og det er ingen av dere heller. Men vi kan prøve, eller prøve enda hardere enn vi allerede gjør. Tvinge våre smilende trynsikter opp i det forskremte fjeset til tipptippoldemor Tor-Bjarne, selv om h*n ikke engang er vår tipptippoldemor.

Da kunne i sannhet dagen i morgen bli vår beste dag!