I sinne slo moren hånden av ham |
Dette bringer oss til sakens kjerne: når man deler sin overflod av kunnskap med noen som egentlig ikke vil ha den, blir de gjerne sure. De føler seg gjerne overkjørt, undervurdert og nedprioritert. Og de synes den kunnskapsrike bajasen er en overmåte stor dustefjert. Og det er han kanskje også? Det kan selvfølgelig ligge flere motiver bak demonstrasjon av kunnskap; i møte med sine likemenn forsøker man gjerne å skape glede og interesse, blant sine overmenn vil man demonstrere sitt potensial og blant dem man ser ned på, er det snakk om god, gammeldags selvhevdelse. Å bli belært i noe man ikke bryr seg om av en selverlært ekspert, er ikke noe man ønsker seg, men kanhende tror denne eksperten at hans kunnskap er ønsket? Eller kanskje han ikke anser sin elev som en underordnet? Kanskje bygger det hele på en misforståelse? Om man til stadighet blir tildelt rolle som uvillig elev, er det kanhende ikke så underlig at man utvikler forakt for både kunnskap og kultur (og avgir sin stemme ved valgurnene deretter?).
Inni granskauen smart fugl. I granskauen. |
Kanhende henger dette sammen med mobbekulturen? Med fokuset på å finne feil hos andre, og påpeke dem til publikums rungende latter?
Det er jo ikke noe tegn på intelligens når man i debatter ser at én debattants innlegg kommenteres av ti andre, ikke for sitt hjernedøde budskap, men for skrivefeilene, det er et tegn på dårlig argumentasjon, en nedlatende holdning til meddebattanter og lav sosial intelligens. Det er heller ikke noen genistrek fra mine medstudenters side å lese korrektur på lappen renholdspersonalet har hengt opp på det ene handicaptoalettet på P.A. Munchs hus. Det er snarere respektløst og blærete - ja, man kan gjerne se litt humor i dårlig språkføring - det er derfor Petter Solbergs engelsk er legendarisk, men hvordan føler den som hang opp lappen det når h*n ser kommentarene? Enhver kan forstå en instruks om å kaste tørkepapir i avfallsdunken og ikke i toalettet. Ingen nødvendige setningselementer var utelatt. Det eneste som manglet, var elitistisk snobberi fra hensynsløse studenter uten et fnugg av empatiske evner.
Ja, det er uintelligent. I min naivitet forestiller jeg meg Norge som et land med et tydelig klasseskille frem til mellomkrigstiden. Etter det, sakte men sikkert, ble det økt solidaritet, større likestilling og bedre økonomi for alle. Selv om noen fremdeles er kvalmt rike og andre relativt fattige (og la oss ikke glemme middelklassen som etter sigende lever over evne og yter etter behov!), er det ingen som vil si at Kong Salomo er bedre enn Jørgen hattemaker. Han har bedre kår, men kunstgresset har samme farge for dem begge. Likevel synes det å være en økende tendens til å skape et nytt, kulturelt klasseskille hvor tilhengerne av den gode smak åpent latterliggjør dem som foretrekker trekkspill på lokalet (misforstå meg rett: jeg dør litt hver gang jeg slår på radioen og hører "På dansefot"), uten å spørre seg selv hvem som ga dem retten til å kaste stein. Selvfølgelig, motparten har gjerne lite pent å si om motparten, men deres holdninger kringkastes ikke av NRK!
Når man latterliggjør andre, bør man helst sørge for at "andre" ikke er til stede. Man må gjerne le litt av sine meningsmotstandere i godt lag, eller rette litt velberettiget kritikk mot dem i offentlige fora, men det er noe ganske annet å latterliggjøre motparten på en arena hvor denne ikke kan forsvare seg.
Da jeg var liten, trodde jeg at "lensmann" hadde å gjøre med å "slå lens"... |
Og det er veldig trist.
Selvfølgelig må man få lov til å harselere med andre - vi skal ikke bli så overkjørte av "framsnakking" (grøss!) at det blir ulovlig å være kritisk eller negativ, men det kan være interessant å se på tidligere tiders komikk som har overlevd frem til idag. Hvem er det som latterliggjøres i eventyrene? Jo, det er øvrigheten. Det er prest, lensmann og fut. Det er de privilegerte, de som allerede står sterkt, de som utnytter de svake. Det er derfor komikere gjerne imiterer andre kjente fjes. Den som stikker nesen for langt frem, kan jekkes ned av sitt publikum! Å angripe publikum, derimot, er ingen genistrek...
Så hva er det egentlig jeg vil frem til?
Jo, nå skal dere høre:
kanskje vi alle burde tenke oss om to ganger før vi angriper våre medmennesker med vår kunnskap, eller i det minste vurderer reaksjonen underveis? Kanskje vi burde avstå fra å korrigere det som ikke korrigeres må? Og kanskje vi burde være litt mindre nedlatende overfor dem som tenker anderledes enn oss, ihverfall når disse er til stede?
Da kan det hende at verden står til neste påske også! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar