Triplex: møbelet jeg elsker å hate

Jeg ser på meg selv som et rasjonelt vesen. Jeg velger (nesten alltid) sko som er komfortable og holdbare fremfor elegante, og da jeg kjøpte katt, valgte jeg en korthåret og nærmest vedlikeholdsfri katterase fremfor en vrengt polvott fordi jeg visste at jeg ikke hadde lyst eller ork til å børste pels hver bidige dag. Jeg følte at jeg var like rasjonell da jeg kjøpte møbler til leiligheten min. Jeg ville ha holdbare, funksjonelle møbler som krever lite vedlikehold. Derfor bet jeg i det sure eplet og droppet den kjempefine taklampen med 18 10-20 W G4-pærer. Jeg visste at jeg ikke ville ha en lampe som i beste fall hadde en effekt på 180 W, og som, om jeg skulle bytte til LED, ville kreve ny trafo og 18 dyre pærer. Jeg var fornuftig, og gikk for en lampe som riktignok også brukte lavvoltshalogen, men som i det minste bare var utstyrt med seks pærer. Og ettersom den har et strømforbruk som omtrent tangerer totalen av boligens øvrige lyskilder (som med ett unntak er LED), føles selv det kjøpet noe ufornuftig.

Det jeg imidlertid ikke innså før etter flere uker, var at jeg helt fint kunne investert i lampen med de 18 lyspunktene uten at det ville stå igjen som det store, dumme innkjøpet mitt. Den rekorden innehas nemlig av salongbordet på TV-stua.

Jeg er fin og blank nå, men gi meg en halvtime...

Så la meg presentere Triplex. Triplex er et bord fra norske Kleppe Møbelfabrikk, men i motsetning til det meste Kleppe leverer, er ikke Triplex norsk, men importert av fabrikken fra det fjerne Østen. Jeg ønsket meg et salongbord med god høyde, ettersom jeg visste at jeg ville komme til å innta måltider foran TV-en, og det skulle være lett å flytte på. Så da bestilte jeg meg dette snasne bordet, og var storfornøyd med meg selv. Inntil bordet ankom og skulle monteres.

Triplex består av fem metallbein og to glassplater, og begge glassplatene er blytunge. Monteringsjobben var mildt sagt et mareritt på grunn av vekten og det faktum at glass ikke er noe man slenger rundt, og ettersom bordplaten var levert komplett med et skår i kanten, var jeg innstilt på å være så forsiktig som overhode mulig. Da syv komponenter var blitt omgjort til ett bord, konkluderte jeg med at resultatet var ganske fancy, et inntrykk jeg heldigvis fremdeles har. Bordet er veldig elegant, og passer godt inn i rommet. Men nåde meg om jeg skulle ønske å flytte på det, det er nemlig enklere sagt enn gjort. Men det er ikke det store problemet med Triplex. Neida. Det store problemet er å holde det rent og pent.
Da speilblanke overflater ble populære på forbrukerelektronikk, klaget mange over fingermerker, og det er naturligvis også en utfordring på et glassbord. Det som imidlertid gjør Triplex ekstra utfordrende, er kombinasjonen av to blanke glassflater og fem skråstilte, forkrommede bein. Rette møbelbein støver ikke ned. Skråstilte bein, derimot, de tiltrekker seg støv med stor entusiasme.

Resultatet er et møbel som burde hatt sin egen tjener. En kongelig overhoffsgulvrengjøringsskurebonemester, kanskje, som kunne gnikket og gnudd på det til det skinte like blankt som en juletrestjerne. Men dessverre har bordet kun meg, og og jeg har for lengst innsett at a) det blir aldri ordentlig blankt og fint, og b) det tar omtrent en halvtime før effekten av min innsats ikke lenger er synlig.
Det er nesten så jeg vurderer å legge en duk på. Eller en presenning.

Men likevel, jeg er fremdeles Triplex' største fan. For jeg synes fremdeles at bordet er flott, og det har en super høyde (hvorfor er egentlig de fleste av salongbordene på markedet så lave at bordplaten er lavere enn setet i sofaen? Det er jo ikke snakk om å sette et spisebord foran salongen, men er jeg den eneste under 70 som synes det er unaturlig å bøye meg tvekroket for å nå glasset eller koppen som står på bordet?). Og når det er nypusset som nå, er det en fryd for øyet. Glassplaten gjør at det ikke virker for massivt, og det spiser ikke av rommet slik et kraftig trebord ville gjort. De stramme linjene gjør seg godt i rommet, og det er definitivt et anderledes møbel. Kort fortalt er Triplex salongbordenes versjon av støvlettene som er utrolig lekre, men som har for glatte såler, for dårlig fôr og for høye hæler til å være funksjonelle i norsk vintervær. Jeg er tydeligvis bare dårligere til å kjøpe møbler enn å kjøpe sko.