Om noen av beboerne i Pilestredet park hadde sett ut av vinduet sitt denne oktoberkvelden, hadde de nok ristet på hodet og stukket hodet inn i Bondeviks medisinskap igjen. Mest sannsynlig var det ingen som så ut akkurat denne kvelden, eller i det minste ikke gjennom vinduene som vendte mot gaten. Hvem kunne laste beboerne for det? Det var en utrivelig kveld, september hadde forlatt byen taus og tom, etter å ha tapt kampen mot høsten. «Du er en høstmåned», sa de andre, «du skal ikke holde på varmen og sola, du skal forberede folk på kaldere tider», men september ville ikke høre, og oktoberkulden hadde derfor kommet nokså bardust på Oslo dette året. Med brask og bram hadde oktober kommet, brust skikkelig med de lange, oljeblanke sorte fjærene sine, gjort de blekgrønne bladene knusktørre og gule. Det ulte mellom de relativt nylig oppførte bygningene, og det var lite som minnet om det trivelige nabolaget fra i sommer. Pep gjorde det også, pep, ulte, hvinte. Vinden pisket trærne, pisket dem slik en fangevokter desperat pisker en fange som ikke vil underkaste seg.
I denne vinden forsøkte Albin Tyritryte å manøvrere seg frem. En utenforstående kan kanhende stille seg uforstående til at det skulle være så voldsomt vanskelig å ta seg frem langs en vanlig, asfaltert vei i Oslos sentrumsområder i litt vind, og om noen hadde spurt Albin kvelden før om hans evne til å ta seg frem i litt oktobervind, ville han nok trukket på skuldrene, dyttet brillene litt lengre opp på den krokete nesen, klødd seg litt i det som var igjen av fordums hårprakt og rent glemt å svare på spørsmålet, eller fundere mer over det, fordi han ville oppdaget at håret var blitt enda tynnere siden sist. Og Albin brydde seg om håret sitt. Så det er hevet over enhver tvil at Albin til vanlig var godt rustet mot ruskevær. Allværsjakke hadde han også, en oransje og lilla sak han hadde kjøpt på et salg omtrent fem år tidligere. Eller, det var moren hans som hadde kjøpt den, men Albin hadde i sitt stille sinn bestemt seg for at han hadde kjøpt den selv, slik at han, dersom noen skulle spørre om jakken, uten å nøle kunne replisere at den var blitt ervervet under en brevandring, da han hadde vært nødt til å ofre sin gamle jakke for en turkamerat som var i ferd med å ramle ned i en bresprekk. Den fine Bergansjakken var blitt et provisorisk tau i beste MacGyver-stil, skulle han si, og legge til at den jakken han nå bar var ment som en nødløsning, men at han hadde knyttet seg til den under resten av turen, og at han nå så på den som en gammel venn. Det var selvfølgelig ingen som spurte Albin om jakken. De få gangene han brukte den, var det så ufyselig vær at hverken han eller de han møtte så til høyre eller venstre, de gikk krokryggede og tenkte på kakao og ristet brød med syltetøy, og det siste som ville falle dem han møtte inn, var sannsynligvis å spørre denne merkelige figuren om hvor han hadde ervervet seg denne gyselige jakken.
Men Albin Tyritryte skulle nok ha ønsket at han hadde på seg akkurat denne jakken denne kvelden, men det hadde han ikke. Albin hadde bare en lett golfjakke på seg, for stort mer hadde det ikke vært plass til da han tok på seg kartongen noen timer tidligere. Kartong?
Ja, det var det beboerne i Pilestredet park ville sett dersom de hadde kikket ut av vinduet den kvelden. En overdimensjonert kartong. Riktig stor var den, godt over 2 meter høy, en forstørret utgave av en ordinær melkekartong, med samme dekor som den nye sjokolademelken fra Q-meieriene. Den var opprinnelig en slags tredimensjonal salgsplakat de hadde hatt utstilt i butikken, men Sture hadde sett dens potensial som kamuflasje, bunnen var blitt skåret ut og en smal stripe var skåret ut øverst, slik at Albin kunne se hva som foregikk på utsiden av kartongen. Enhver som har vandret gatelangs utkledd som mat eller drikke, kan fortelle deg at det er en ydmykende affære, men få kan ha opplevd det like ydmykende som Albin. Slik følte han det i hvert fall selv. For om Sture hadde tenkt seg godt om, ville han kanskje montert en slags sele på innsiden av kartongen og sørget for at den smale stripen Albin skulle se igjennom var plassert sånn omtrent i øyehøyde. De som kjente Sture, derimot, visste at dette med gjennomtenkte planer ikke var hans sterkeste side, så det var i og for seg ingen som ble fryktelig overrasket over å se at kamuflasjekartongen var som skapt for en omtrent to meter høy person. En som hadde øynene sine like under kartongens helletut. Albin var ikke omtrent to meter høy, han var knapt en og en halv. Legene mente det skyldtes at moren hans hadde røkt så mye hele svangerskapet igjennom, Albin tenkte at det bare var typisk. Men det var ikke så langt ned til bakken, så når han snublet i sine egne ben og falt så lang han var, og det gjorde han rett som det var, falt han ikke så langt, og den lange, krokete nesen, som alltid var oppskrapet og rød, dempet gjerne fallet en smule. Albin syntes det var typisk hans hell at Sture valgte ut ham som kartongperson. Han kunne valgt Kareem, som faktisk var to meter høy, men Sture ville ha Albin, så da ble det Albin. Derfor gikk Albin nedover Pilestredet park i en tynn golfjakke som hadde sett bedre dager, fullstendig dekket av en pappkartong. Litt kred skulle likevel Sture ha – han hadde innsett at Albin ikke nådde opp til sprekken han hadde skåret ut, så han utstyrte Albin med et par stylter. Med dem ble Albin faktisk litt over to meter høy, og fikk dermed det privilegium å måtte bære den store kartongen, som nå balanserte på hodet hans, med om lag fem centimeters klarering fra asfalten. Styltene hadde Sture tatt vare på siden kjedens distriktssamling, da de hadde hatt stylteløp, og Albin hadde fått flis i fingeren i det øyeblikk han berørte treverket. Den stikkende smerten ble heldigvis snart dempet av at han fikk flis i så godt som alle de andre fingrene. Typisk, hadde Albin tenkt, før han stolpet ut av butikklokalene på vei mot Pilestredet park. Albin kunne egentlig ikke gå på stylter, og den store kartongen fungerte som et slags vindseil der han gikk. Miserabel, var han, men underlig stolt. Han var blitt betrodd et viktig oppdrag, og ikke pokker om han skulle gi seg!
En utenforstående ville kanhende stilt seg tvilende til oppdragets viktighet, og om noen hadde sett Albin der han vaklet bortover Pilestredet park under den store melkekartongen i oktobervinden, ville de nok nikket megetsigende og sakt at «der, der går en knekt mann». Men Albin følte seg, hvor merkelig det enn var, ikke knekt. Han følte seg som en Jesu disippel på vei mot ukjente land for å frelse forvillede får og andre hedninger som ikke hadde hørt evangeliet (og som sannsynligvis ikke var interessert i å få høre heller). Hans oppdrag var klart: Ostens død. Han skulle infiltrere Kavli og finne den skyldige i osteskandalen som hadde rystet butikken så kraftig at eggekartongene ristet faretruende. Forrige fredag hadde Kareem oppdaget at butikkgulvet var rødflekket, som av blod. Overbevist om at noen hadde sølt ketsjup, hadde han strøket fingeren gjennom den klisne, mørkerøde substansen og puttet den i munnen for å bekrefte sin mistanke. Han hadde tatt feil – det var faktisk blod, og Sture hadde sporenstreks sendt ham til Legevakten for å ta stivkrampesprøyte. Det var derfor ikke Kareem, men Andreas som hadde oppdaget osteskandalen (blodet skyldtes forøvrig Stures forsøk på å senke utgiftene til innkjøp av ferskt kjøtt ved å tilby nyslaktede byduer under plakaten «edelkylling». Så stivkrampesprøyten var neppe bortkastet). Skjelvende hadde han nærmet seg de andre, og rakt frem en hånd. I den hadde han holdt en enslig osteskive. Sture hadde skreket til (på lite mandig maner), de andre hadde sett på hverandre, usikre på hvordan de skulle reagere. Andreas hadde deretter fortalt om pakken med ihjelskåret gulost han hadde funnet i kjøledisken. Livløs, kald, hadde den ligget der. Og ikke bare én pakke – mange! Minst tyve pakker, hadde han funnet, hver og en med en liten stabel avskårne gulostdeler i. Det hadde vært grotesk, morbid, frastøtende, avskyelig. Og Kavli, deres mangeårige samarbeidspartner, firmaet som i årevis hadde skaffet dem smøreost, var tydeligvis opphavet. De hadde utstyrt pakkene med partert ost med sitt navn, som om de var stolte av det de hadde gjort. Som om de ikke så noe galt i å kutte uskyldige oster i småbiter.
Albin visste hvem den skyldige var, han kjente forbrytelsen. Han hadde faktisk eid en gulost selv en gang, og tatt den frem hver fredag for å beundre den. Der smøreostene virket veike, påvirkelige og glatte, var gulosten stabil og kompakt. Den hadde minnet ham om Dovrefjell, slik han siden barndommen hadde forestilt seg det. Et fjell av myndig ro. Og nå ville altså disse bergenserne osten til livs. Hvor mange hadde de ikke massakrert? Hvor mange flere ville ikke måtte bøte med livet? Og hvorfor? Albin kunne ikke forstå det. Han forsøkte så godt han kunne der han stavret seg frem nedover Pilestredet park i oktobervinden, men han kunne ikke. Det hadde vært en ære å bli tildelt oppdraget, en ære å få være den som skulle felle Kavli. Planen var klar: denne kvelden skulle flere av toppene i Kavli møte de kreative emballasjemennene på et konferanserom på Oslo Plaza. Dit skulle også Albin. Kamuflert som et av Kavlis produkter ville han ikke vekke mistanke, og en diktafon skulle sørge for at han fikk bevis på Kavlis onde planer, hva de nå enn gikk ut på. Forhåpentligvis ville de kommentere ostemassakren direkte, slik at han kunne ringe politiet og be dem gripe inn.
To timer senere kunne Albin sette seg tilfreds ned i baksetet på den ventende politibilen. Han hadde utført sitt oppdrag, fått de nødvendige innrømmelser innspilt på diktafonen. Politiet var blitt varslet, og han hadde, for effektens skyld, kastet av seg kamuflasjekartongen og skreket «GerOSTimo!». Han hadde gjort sitt, og ingen flere guloster ville myrdes.
Om noen av de inviterte på Kavlis kampanjemøte hadde sett nærmere på den våte og fillete sjokolademelkkartongen som sto oppstilt inne på konferanserommet på Oslo Plaza da de kom inn, ville de spart seg for en ubehagelig overraskelse. De hadde blitt spart for det sjokket det var å se en tynnhåret liten mann med stor og rød nese sprette frem fra en stor sjokolademelkkartong og skrike «Gerostimo» av full hals, og de hadde sluppet å ringe politiet i etterkant for å få dem til å pågripe den lille skremmeren, som hadde gitt en av de oppmøtte hjerteinfarkt.
Men i politibilens trygge baksete satt Albin Tyritryte og mumlet fornøyd til seg selv, og gledet seg til å møte kollegaene neste dag. «Godt gjort, Albin,» ville de si, og klappe ham jovialt på skulderen. Men det skjedde ikke. For om noen av beboerne i Pilestredet park hadde sett ut av vinduet noen timer etter at Albin tok seg nedover gaten, ville de sett fire mennesker i butikkuniform løpe ekstatisk nedover mot sentrum for å feire at de endelig var kvitt Albin Tyritryte for godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar