tirsdag 28. september 2010

Ti fingre i nesen og delte sorger

Ti spedbarnsfingre i gammelmannsnese
Jeg husker ikke helt hvor dette uttrykket kommer fra - en form for barnebok eller barne-TV-serie, antar jeg, men det er uansett en snill versjon av "ti kniver i hjertet". Prøv å forestille deg (eller prøv på ordentlig, bare vask fingrene etterpå!) hvordan det vil føles å ha fem fingre i hvert nesesebor, så kan du sikkert forstå at dette er en garanti med samme verdi som "mor og far i døden" eller nevnte "ti kniver i hjertet". Det føles nok ganske enkelt ganske smertefullt. En forutsetning er selvfølgelig at det er ens egne fingre, og ikke f.eks. et spedbarns fingre, dersom man er en meget gammel mann med en meget stor nese som igjen har meget store nesebor.
Nå var det ikke i og for seg neser jeg ville skrive om, men snarere en fin liten sammenblanding av uttrykk: er det ikke merkelig at vi har uttrykket "å ha noe å henge fingrene i", samt "å stikke nesen borti noe", men ikke "å ha noe å stikke fingrene i", eller "noe å henge nesen i"? Eksempler på dette kan være hhv. bolledeig og neseklype!

Det er i det hele tatt mange uttrykk som brukes og misbrukes på de merkeligste måter - det virker som om det å "stikke noe under en stol" er langt vanligere enn å "stikke noe under stol", selv om Per Egil Hegge har understreket at sistnevnte er rett, og alt kan tydeligvis bli hylende morsomt av at noen sier "hu sa det, brura òg". Personlig skulle jeg gjerne sett at uttrykket "å stikke fingeren i jorda og se hvor marken spytter" (forverring/forvansking av "det går den veien høna sparker") slo an, men håpet er spinkelt, dog lysegrønt som bare det!

Videre har vi uttrykket "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". I likhet med "den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves", kan det tolkes på forskjellige måter (dette med å vente forgjeves kan enten tolkes som at det gode alltid vil komme, eller som at venting på et gode er et gode i seg selv, og dermed har en egenverdi av positiv art som består uansett om det gode kommer eller ikke. Undertegnede står bastant for sistnevnte tolkning); denne doble gleden, er den hos den som deler eller hos giver og mottager til sammen?
Er det slik tenkt at den som deler noe positivt blir dobbelt så glad av selve delingen (uavhengig av hva den det deles med føler), eller er det slik at mottageren blir like glad som giveren? Eller menes det med "delt glede" at to stykker opplever glede synkront i forbindelse med samme ting?
Og hvis vi da går over til den delte sorgen, som må stå i forhold til gleden, gir delingen av sorg halvert sorg til den sørgende, og fjerner den andre halvparten, eller går den andre halvparten over til mottageren? Eller gjelder dette med delt opplevelse?
La oss analysere:
Uttrykkets hensikt er uten tvil å oppfordre folk til å DELE, fordi alt blir bedre når det deles. Når så de tre alternativparene settes sammen, får vi følgende oversikt:
  1. den glade blir dobbelt så glad (200%), den triste halvparten så trist (50%). Mottageren er irrelevant
  2. den glade kopierer sin glede til mottageren (2x100%), den triste og mottageren deler det triste (2x50%)
  3. det er ingen giver og mottager, men to deltagere. Fordelingen er lik som type 2.
 Mottageren ignoreres fullstendig i alternativ 1 - det kan nesten sees på som å få en vitamininnsprøytning eller å ta en antibiotikakur - du blir dobbelt så frisk eller halvparten så syk, og den andre personen, i dette tilfellet legen, er utenfor smittefare. Han har ingen interesse av din helse foruten betalingen han får.


I alternativ 2 er den første delen veldig grei for mottageren - h*n har noe å tjene på å bli delt med (slik man gjerne har - kake, f.eks., er en fin ting å få ta del i, med mindre den er laget av noen med dårlig kjennskap til hygiene. Dog er det gjerne fint å bli delt med også da, helt til man finner de lange hårene inni kaka.). Samtidig er det en ulempe å bli delt med når det er sorgen som deles - da går mottageren fra å være sorgløs til å bli sorgtung, og det kan jo vippe enhver av pinnen, særlig hvis sorgen blir liggende i feil ende, slik at man blir baktung, se eksempel til høyre med fuglen på den grønne gren (A) som aner fred og ingen fare helt til noen deler sorg med den. Sorgen gjør den baktung (B), og fuglen vippes av pinnen. Et tredje bilde ville nødvendigvis vist en relativt most fugl, og om dette treet vokste på toppen av et tak med takvindu, eller et sted med absurde vinnstyrker som kunne blåse små, baktunge blåfugler dit den ville, kunne bildet bli ekstra blodig - den lille blåfuglen kunne flydd gjennom (et) vindu, og et blodbad ville vært resultatet. Men sånt poster jeg selvfølgelig ikke - Digresjonsbloggen er barnevennlig, må vite, og de små, uskyldige børnene må ingenlunde få vite at det finnes ting i verden som kan skade, drepe eller gjøre litt vondt. Som f.eks. å falle gjennom et stuevindu fordi noen har delt sine sorger med deg. Digresjon slutt). Altså, tolkning nummer 2 gir rom for at den som deler ikke vinner noe på å dele glede, men tvert imot er snill som gjør det, mens h*n vinner på å dele sorg.
Nisse med skjegg i postkasse

Så er spørsmålet: hva skjer dersom mottageren også har sorg å dele? Blir den halve sorgen h*n har fått av den opprinnelige giveren med i beregningen når sorgen igjen skal deles? Blir det da 150% sorg delt på 2, hvilket da vil resultere i 75% sorg til hver, hvilket igjen vil la den opprinnelige giver sitte igjen med både bart og skjegg dypt nedi postkassen, ettersom denne må legge de 75 % til de gamle 50%? Slik at fordelingen så blir 125 % mot 75 %? Er moralen i dette at den som deler sorgen med andre må forvente å få tilbake i rikt monn, og ende opp med mer sorg enn opprinnelig, i tillegg til stiv nakke p.g.a. vond stilling som følge av skjegget som er fastklemt i nevnte postkasse (og postkasser er av en eller annen grunn alltid plassert veldig lavt eller veldig høyt, så komfortabelt blir det neppe! Er det i tillegg nissen som har satt fast skjegget sitt, og attpå til i en postkasse hvis eier har låst med en snasen hengelås fra Clas Ohlson for å unngå ID-tyveri, blir det ingen pakker under juletreet i år). Dette minner svært om egoisme og altruisme-oppgaven min fra exphil!

Tredje alternativ er som nevnt at det hele oppleves samtidig av to eller flere individer, men hva skal da moralen være? Om du har planer om å oppleve noe som helst, bør du drasse med deg en annen person for å få maksimal glede og minimal sorg, og om du nå har vært så uheldig å ende opp med å oppleve noe alene, så har du ingen mulighet til å dele hverken glede eller sorg? Nei, den der liker jeg ikke!

Så kommer selvfølgelig et eksempel som beviser at dette uttrykket ikke nødvendigvis holder vann: kjønnssykdommer. Dette er det optimale argumentet mot giverglede og deling, for hva annet enn sorg kan en kjønnssykdom gi? Ikke nok med at det er en (form for) sykdom, det er snakk om tabubelagt og gjerne uhelbredelig sykdom. Og hva skjer når en kjønnssykdom deles? Den dobles. Den blir ikke halv hos giveren, og den kommer ikke til mottageren i en lightversjon. Dessuten kan ikke mottageren hevne seg ved å dele den tilbake igjen - da må h*n i såfall skaffe seg en annen kjønnssykdom og dele med førstemann igjen, men det virker som en usannsynlig dårlig idé?

onsdag 22. september 2010

Idiotsikker?

Frustrasjonspiller: barnesikker åpningsmekansime
forhindrer at barn, frustrerte og andre
får tilgang til legemiddelet





















Jeg tror det verserer to tolkninger av uttrykket "idiotsikker"; en som går ut på at noe er så enkelt at selv en idiot får det til, og en annen som går ut på at noe er sikret mot idioter, som f.eks. et pilleglass med barnesikring. Hvilket gjør det desto mer fascinerende at stadig flere produkter som skal være idiotsikre i den første, og egentlige, betydningen, ender opp med å være idiotsikre på den andre måten istedenfor. Det pøses på med teknologiske nyvinninger og geniale systemer som er laget av og for teknologinerder, men som markedsføres for allmennheten. Dingser slippes ut på markedet med store muligheter innenfor deksler og bak knapper, men brukerne kjenner ikke til de avanserte kreftene som ligger bak, og betaler dermed i praksis for veldig mye de ikke bruker. Et godt eksempel er smarttelefoner. Undertegnede, f.eks., har sin andre "smarttelefon light", med mulighet for surfing med turbo-3G, synkronisering av e-postkonti og Gud-vet-hva. Jeg kunne helt fint klart meg med en basistelefon som jeg kunne sende SMS og ringe med, samt, fortrinnsvis, ta tålelig gode bilder med. Jeg trenger ikke et gigantisk internminne for musikk - det har jeg plass til på iPoden. Jeg trenger ikke mulighet for å synkronisere kalenderen min - det ordner iPoden. Jeg trenger ikke muligheten til å surfe på nettet på mobilen - også det ordner iPoden, endatil uten å koble meg til mobilnettet istedenfor 3G/Edge etter eget forgodtbefinnende.
Jeg har gått i akkurat den samme fella som så mange andre gjør - jeg kjøper et fancy og morsomt produkt som overgår behovet mitt.

Det som imidlertid er langt verre enn at brukerne ikke får utnyttet en eiendels fulle potensiale, er at de ofte ikke forstår hva de har i hendene, ganske enkelt fordi ingen forteller dem det. Både skrivere, mobiler, mp3-spillere og nettverksharddisker blir sendt ut til forbrukerne med en bruksanvisning som får IKEAs berømmelige  strektegninger til å minne om rene epos! Skal brukeren ha mer informasjon enn det helt, helt enkle, må de logge seg på nett eller lese fra en CD. Og det er selvfølgelig veldig fint for alle trærne som får vokse seg store og sterke, men hva med litt voksne mennesker med begrenset teknoforstand?

Ikke at de behøver å være så fryktelig voksne heller - det er mange av oss unge som heller ikke er de racerne på alle felter innen IT som vi forventes å være, vi er bare reddere for å innrømme det.

Hvor mange mennesker refererer ikke til dataskjermen som "PC-en"? Eller kaller datakabinettet "harddisken"? Eller kaller "USB" for "BSU", "UBS" eller "SUB"? Eller stiller spørsmål i fora som SOL Guru som de kunne fått svaret på dersom de googlet et par nøkkelord. Men dette er intet å skamme seg over - det er bare litt for mye eller litt for krevende for brukere uten tid, interesse eller anlegg for dataanliggende å sette seg inn i.

Men mobil- og dataprodusentene vil ikke hjelpe dem som ikke kan alt, de krever tid og ressurser. Du skal forstå alt med en eneste gang, og om du ikke gjør det, er du dum, og bør klokelig holde kjeft.

Jeg synes dette er forferdelig dumt - det er sunt å innrømme at man ikke er et supermenneske, og dess flere som våger å stå for at de ikke er overmennesker, dess enklere blir det å være åpen om det! I tillegg synes jeg helt ærlig at vi burde bli flinkere til å kreve brukervennlighet av verden omkring oss; hva har alle UiOs studenter til felles? Hat og frustrasjon rettet mot StudentWeb, systemet som ingen forstår, samt mot Fronter, som tilsynelatende blir tyngre å navigere for hver dag som går (jeg husker hvor greit det var da klassen min på ungdomsskolen var blant de første til å prøve ut systemet... Det var faktisk bedre da...), og som hverken faglærere eller studenter har tilstrekkelig kompetanse i å bruke, hvilket igjen gjør det tungrodd for begge parter. Om alle innrømmet sin utilstrekkelighet og ba om hjelp, ville det kanskje blitt bedre?

Et annet eksempel: her om dagen ble jeg den stolte eier av et Flexus-kort. Tja, ikke så stolt, kanskje, men fornøyd, ettersom damen på Trafikanten sa at jeg kunne fylle på kortet på Narvesen, hvilket betyr at jeg ikke lenger må til sentrum eller Blindern for å få nytt månedskort. Men, og dette er et viktig men: når man får kortet, følger det ingen informasjon med om bruk av kortet, om validiering eller påfylling. Det står ingen verdens ting om hva de kryptiske tallkombinasjonene som i et øyeblikk lyser opp på validieringsmaskinens skjerm betyr. Litt forvirret spurte jeg derfor om hvordan man brukte dette kortet, men det fikk jeg ganske enkelt ikke noe svar på, foruten at jeg, som sagt, kunne fylle på kortet på Narvesen, og måtte validiere før bruk.

Nå er jeg såpass om meg at jeg kan google ting jeg lurer på, men det er faktisk ikke noe krav til reisende med Ruter at de har tilgang til Internett, eller at de er teknisk anlagte, og med tanke på hvor mange mennesker som sliter med billettautomatene fra NSB (uten å være synshemmede!)kan jeg ikke helt forstå hvordan Ruter kan få praktisere som de gjør.

Noen andre som av og til føler at teknologien krever litt for mye av dem selv eller deres nærmeste, eller som kjøper utstyr som er myntet på mer avanserte brukere?

søndag 19. september 2010

Ordning och reda: katalogiseringsprogramvare

(oppdatert 9.10.10)
Jeg tenkte jeg skulle dele et par praktiske dataprogrammer med dere idag - programmer man gjerne ikke vet at man trenger før noen forteller om dem. I dette tilfellet kan alle erstatte "man" med "jeg" og "noen" med "Renate", også blir dette veldig personlig med en gang;-)
La oss nå ta et av disse små dypdykk i Renates personlighet før vi starter: Jeg er egentlig veldig ryddig og pertentlig. Alt skal helst sorteres og kategoriseres, og plasseres i henhold til dette i et rigid system. På ett tidspunkt satte jeg meg fore å sortere alle hama-perlene mine etter farge, noe jeg heldigvis ga opp etter en stund - men det hadde vært så mye bedre med et ordentlig system!
Av mamma lærte jeg å lage bokliste - når man har mange bøker er det nemlig veldig greit å ha en oversikt over hva man faktisk har, slik at man ikke kjøper en bok som ser veldig spennende ut, bare for å oppdage at man allerede har den, og i praksis vet hvor spennende den er. Så dette innlegget skal altså handle om samling og sortering, og programvare for å forenkle nettopp dette:-)

La oss nå tenke over hvorfor man skal føre lister over ting man har:
  • unngå å skaffe seg to av en ting
  • vite hva man faktisk har
  • beregne verdi på eiendeler
  • finne lettere frem i en omfattende samling
  • ha dokumentasjon på hva man har eid i forbindelse med et forsikringsoppgjør
Dette bør vel være en god samling med argumenter dersom man har mye rart? Men hvilke rare ting er det man kan katalogisere og sortere med programvare?
  • medier: bøker, filmer, cd-er, tegneserier, spill
  • samlegjenstander: mynter, medaljer, frimerker
  • inventar: sølvtøy, krystall, servise, kunst
  • oppskrifter
  • dingser: datakabler (hvor mange USB-kabler har man egentlig?), interne komponenter, osv.
 En database gjør det samme som et kartotek eller arkiv gjør - hvert element kan gjenkjennes, og følgelig sorteres etter, bestemte egenskaper. F.eks. har en centimeterlang, sort plastkube følgende egenskaper:
  • farge: sort
  • form: kubisk
  • lengde: 1 cm
Om denne kuben, hva den nå enn skulle ha som bruksområde, var en del av en større samling med kuber, kuler, pyramider og prismer i alle regnbuens farger men med en fast størrelse på 1 cm, ville de relevante variablene som etablerte skillet mellom de enkelte enhetene være farge og form. En database som lot deg registrere hver enhet etter nettopp disse kriteriene ville følgelig kunne gi deg muligheten til å vise alle blå pyramider, alle kuler eller alle røde former.

Om en bestemt egenskap ikke angis av den som fører opp enheten i systemet, vil det bli umulig å finne elementet etter akkurat den egenskapen, som om en arkivar med ansvar for nybygg i en kommune arkiverte plantegningene for Stavregrinden 4, et rekkehus med seks boenheter, under "bolig", "byggmester Fuge" og "2004" men ikke under "rekkehus". Om en kollega senere ville se på antallet rekkehus i kommunen, ville hun ikke finne Stavregrinden 4.
Overført til noe mer nærliggende: du har 500 DVDer, og skal ha skrekkmaraton, eller kanskje Johnny Depp-maraton. Tenk så greit det hadde vært om du kunne starte et dataprogram og angi at du ville ha en oversikt over alle skrekkfilmene du hadde, eller alle filmene hvor Johnny Depp sto på rollelisten!
Nettopp dét er noe av det mest praktiske med slike dataprogrammer:-D

Nå har dere ventet ganske lenge på poenget, ikke sant? Det gode rådet, tipset, lenken?
Nå kommer det:
BookCollector og DVD Profiler.

Nå kan jeg vel egentlig bare avslutte? Kaste inn håndkleet, morgenkåpen, ananasen og tandemsykkelen?
Det hadde vært ganske teit, og jeg vil ikke være ganske teit, så da fortsetter vi!
Alle ombord?


BookCollector (nå versjon 7.1) utgis av et nederlandsk firma ved navn Collectorz.com, og er ett av flere databaseprogrammer som produsenten står bak (bl.a. har de programvare for musikk- tegneserie- og filmsamlinger). I tillegg har de utviklet egne AppStore-applikasjoner for de fleste av programmene sine, som lar brukerne synkronisere samlingen sin med sin iPhone eller iPod touch, og dermed ha hele databasen for hånden under en bytur som ender opp i en bokhandel (*glis*).
For å bygge opp en samling legger man inn hver boks ISBN-nummer (noen ganger må man bygge opp profiler fra bunnen av), og lar programmet søke opp informasjon om den aktuelle utgivelsen. I de fleste tilfeller ender man da opp med omslagsbilde, sideantall, utgivelsesår, forlag, osv., samt genre og emne. Disse kan man selvfølgelig endre etter eget forgodtbefinnende, men det er greit å være konsekvent og rekkevidden av sine handlinger bevisst - det kan fort bli tilløp til kaos, og det er det ingen som liker, ihvertfall ikke så mange, og antageligvis ingen av dere som leser dette, for hvilken kaostilhenger ville vel lest et blogginnlegg om å skape orden?
Så om jeg føler for å fordype meg i naziondskap, kan jeg bla meg frem til temaet moral og etikk - ondskap og supplere med historie, og nyte godt av en boksamling på godt over 600 titler :-)
Collectorz.com har gjennomførte nettsider, er stabile og tilsynelatende svært profesjonelle, og jeg har brukt databaseprogrammet deres i tre år uten problemer, så her er det ingen betenkeligheter med å anbefale:-) Den eneste ulempen er at mange titler automatisk tillegges emner fra f.eks. amazon.com, noe som kan skape litt krøll i ens eget emnesystem, særlig når man bruker den norske språkpakken...
Uansett, programmet koster $49,95 (litt over 300kr etter dagens kurs), og da får man mindre oppdateringer (f.eks. fra 7.1 til 7.2) gratis, mens man kan kjøpe store oppdateringer (7.9 til 8.0) til nedsatt pris (rundt $20), og selvfølgelig velge å avstå fra å oppgradere :-) I tillegg har de en nettversjon (BookCollector Connect) av programmet som jeg aldri har prøvd, og som koster $19.95 (ca 120kr) per år. AppStore-applikasjonen koster 55kr og kan kjøpes gjennom iTunes. De har dessuten en demoordning hvor man kan laste ned en fullversjon av programmet og legge inn tredve titler (var ihvertfall så mange før - nå er det hemmelig :-P), og det er også mulig å få en tredvedagers periode med Connect-utgaven.
Collectorz selger også tre typer strekkodelesere (bøkers EAN-nummer tilsvarer ISBN-13-nummeret), hvor den enkleste, en CueCat, er rimelig nok til å kunne sendes til Norge uten å måtte fortolles, men samlingen bør vel være ganske omfattende for at man ikke skal orke å skrive inn ISBN-sifrene selv? Da virker det mer meningsfullt med den trådløse varianten de selger (da kan man f.eks. stå på en stige og scanne strekkoder), men inkl. moms og fortollingsgebyr kommer den lille tassen opp i en pris på over 1200kr...


DVD Profiler (nå versjon 3.6) utgis av Invelos. Programmet er langt billigere enn MovieCollector fra Collectorz - invelos tar $29,95 (litt under 185kr) for sitt produkt, og jeg tror at det egentlig henvender seg til et litt annet publikum - at det er tiltenkt samlere heller enn oss dødelige. De oppfordrer sterkt til at brukerne deler sine data med omverdenen, men har samtidig et ganske omstendig system for brukerbidrag, så det er ikke verdens mest brukervennlige. Likevel velger jeg å bruke, og anbefale, dette fremfor MovieCollector. DVD Profiler har nemlig hittil vist seg å være sterkere på norsk film og på halvsære titler, som mine to russiske filmer, "Voditel' dlya Very" og "Papa", og det skal de har litt kred. for! I tillegg er det veldig enkelt å legge til kjøpstidspunkt, -pris og -sted, og programmet har et innebygget statistikksystem som lager småstygge diagrammer over samlingens genresammensetning, gjennomsnittspriser, osv.:-)
Akkurat dét behersker også MovieCollector finfint, og ingen av programmene har feilfri eller komplett norsk språkfil, så det er kanskje like greit å anbefale en prøvekjøring av begge? Legg inn dine særeste/eldste filmer og se hva programmet finner:-)


EAN/ISBN
slike strekkoder (ikke EAN) kan man lage her. Litt morsomt, og potensielt nyttig :-P
Dette er to forkortelser jeg nå har brukt i forbindelse med strekkoder, og det krever kanskje litt forklaring?
Når man registrerer en DVD, bok eller CD, er det en stor fordel, om ikke akkurat en nødvendighet, å bruke strekkoden fremfor tittel/forfatter/artist for å søke opp utgivelsen. Grunnen er selvfølgelig at det gis ut utallige utgaver av samme produkt - f.eks. hardcover- og pocket-utgaver av bøker og spesialutgaver av filmer. To utgaver kan gjerne variere i lengde (f.eks. utgis ofte regissørens foretrukne utgave separat med den ordinære), det kan være ulike soner på platen, tekst- og språkvalg kan være forskjellige, og en nyutgivelse kan ha fått en visuell ansiktsløftning i forhold til originalen. Bøker igjen kan ha fått nye kapitler i nye utgaver, og og kan derfor ha ulik lengde og ulikt omslag.
Så, som sagt: bruk strekkoden!
Strekkoder på bøker er i praksis deres ISBN-13-nummer (ISBN er en bokutgivelses unike identifikasjonsnummer, og angir bl.a. utgivelsesland). Koden kan enten leses med en strekkodeleser, eller skrives inn manuelt. EAN er den internasjonale (eg. europeiske) standarden for strekkoder på vanlige produkter, og består av 13 sifre, akkurat som et ISBN-nummer :-)

Andre databaseprogrammer
What You Own, for registrering av bl.a. sølvtøy, steintøy og krystall. Gjør det lett å legge inn verdier og endre antall (f.eks. dersom du har 10 teskjeer i sølv), og legger sammen den totale verdien av verdisakene dine. Programmet er også praktisk dersom du samler på serier av porselen eller sølv: du vet alltid hva du har og hvor mange av hver ting :-) En ulempe er at det er begrenset valutastøtte, så man må ignorere dollartegnet og tenke kroner. Forøvrig er programmet gratis, og det liker vi!

Collection Studio er vel hovesakelig et program for samlere - f.eks. numismatikere og filatelister. Undertegnede oversatte det til norsk for å kunne gi det bort som gave, så om noen bruker det i norsk språkdrakt og irriterer seg over feil eller formuleringer, kan de sende en frustrert tanke til meg:-P
Det flotte med CS, er at det er mulig å sette sammen nye type samlinger og legge inn egne datafelt i disse - programmet er som sagt optimalisert for samlere, og kommer med ferdige maler for frimerker, mynter, medaljer og et par andre ting. Om du, som jeg, samler på noe helt annet, er det altså ingen hindring; lag en ny samlingstype og angi de relevante egenskapene for samleobjektene dine (f.eks. har steinsamlingen min et datafelt for vekt og ett for farge). Helt perfekt dersom du samler på noe som er såpass spesielt at ingen har laget et dedikert program for det!
Programmet koster $35 (cirka 215kr), men kan prøves gratis i 10 dager.

lørdag 18. september 2010

Dagens lille åpenbaring: GoFlex

Jeg har hatt mange åpenbaringer, i motsetning til Johannes, som bare hadde én. En av dem var at "come on, ketchup" skulle tolkes som "come on, catch up", en annen var at "jetlag" ikke var et lag som jetfly fløy gjennom eller over. Jeg har nå fått enda en åpenbaring, og den er, som så mange andre ting, knyttet til Clas Ohlson og min datadilla. Fra Clas har jeg nemlig fått tak i en ekstern harddisk av typen Seagate GoFlex (selges i rødt, blått, sølv og sort i 500GB, og sort i 1TB), samt en nettverksadapter (GoFlex Net) som har plass til to GoFlex-harddisker i tillegg til å en USB-inngang bak!
Harddisken har faktisk en SATA-tilkobling, og når den brukes alene, kobles den til en medfølgende USB-adapter. Har man USB 3.0 på datamaskinen (som undertegnede! :-D), kan man kjøpe en adapter for det også, og da blir det vei i vellinga! Når harddiskene kobles til disken, derimot, dropper man hele USB-adapteren og setter disken rett ned i nettverksadapteren, som igjen kobles til routeren med en nettverkskabel.

Så kommer det morsomme!
For jada, Seagate lager pene disker og smarte løsninger, men det som åpenbarer seg når man går online er mye kulere! For når alle registreringer er gjort unna, kan du gjerne bruke harddisken til ordinær lagring via Windows Utforsker, men, og dette er et viktig men, Seagate har inngått et samarbeid med folkene bak Pogoplug (som er en nettverksharddisk med et webadministrasjonspanel), hvilket altså gjør harddisken til en nettverksharddisk.
Så lenge harddisken er tilkoblet nettet, kan man altså streame filene fra den til datamaskiner hvor som helst (forutsatt at man har brukernavn og passord:-P) OG til iPhone/iPod Touch, Blackberry og Android-telefoner, dersom man laster ned gratisapplikasjoner for det.

Fremdeles ikke morsomt?
Nei vel, da er kanskje dette morsomt, da?
Legg en video eller en sang på harddisken, og se/hør den på iPoden når du har tilgang til nett uten at iPoden er blitt synkronisert med iTunes før du gikk hjemmefra:-D På samme måte kan du legge til nye filer over nettet ved hjelp av en PC, og hente dem opp igjen når du er hjemme igjen uten å måtte sende e-poster, installere programvare eller ta med en minnepinne overalt :-D Dessuten kan filene deles, så om du har en morsomhet liggende, kan du poste den på facebook eller sende den per e-post til en av dine 500 nærmeste venner.

Og om du nå er halvparten så gira som meg, kan du stikke innom Clas imorgen og gå bananas i hyllene - harddiskene koster 899,- (500GB) og 1698,- (1TB), og nettverksadapteren koster 998,-, noe som ikke er så ille, med tanke på at du i praksis får en veldig enkel lettvekter-NAS...! Om du ikke har det store plassbehovet, kan du jo alltids nøye deg med nettverksadapteren og stikke en romslig minnepinne inn i USB-porten.
Alle fine dingsene finner dere her!

onsdag 15. september 2010

Skjønnhetens nådegave?

Vakre mennesker er overalt. På bussen, på plakater, i avisen, på Internett, i familieselskapet og muligens i klesskapet - noen har dem endatil i ekteskapet!
Om de ikke er vakre nok fra naturens side, retusjeres de til hver lille feil er usynlig, slik at de kan blende oss dødelige med sin perfeksjon. Men dette gjelder vel i hovedsak de få som lever av å være vakre - resten av dem lever vanlige liv og får mer eller mindre ubevisst resten av oss med sin overnaturlige skjønnhet. Jeg så faktisk en slik skapning på Ruzyne flyplass utenfor Praha for noen år siden, under en mellomlanding mot Roma - han var rett og slett fascinerende pen! Nå i etterkant husker jeg ikke hvordan han så ut, det var ganske enkelt perfeksjonen heller enn de enkelte trekkene som fascinerte.


Vitenskapen, eller hva man nå skal kalle den, definerer skjønnhet som det symmetriske snittet av befolkningen, hvilket forklarer hvorfor skjønnhetsidealet forandrer seg fra sted til sted og over tid. Så har man selvfølgelig moter, hva som er "riktig" til enhver tid, men er det modellen med moteriktige buskebryn og kinnben så høye at de omtrent når henne til issen som er den vakreste?
Her er beviset: Renate kan ikke tegne pene mennesker.
I tillegg har visst barnlige trekk hos kvinner noe å si for hvor vakker, eller attraktiv, menn vurderer henne som, hvilket kan gi utslag i store øyne, bredt ansikt, myke kinn, osv., fordi det viser at hun er ung og rede til å føde ham mange barn og la hans etterkommere bli like tallrike som stjernene på himmelen. Og som sagt, skal vi alle være symmetriske. Dess mindre symmetriske ansiktene våre er, dess styggere oppfattes vi som.

Men man kan jo jukse, noe mange gjør. Hår farges og stripes, formes og friseres, øyne dryppes for å få pupillene til å virke større eller dekkes med fargede linser for å oppnå en mer attraktiv farge. Sminke og kosmetiske operasjoner korrigerer resten. Hvilken jente vet ikke at lys øyenskygge nærmest neseroten og mørkere ytterst mot tinningene får øynene til å synes mer vidtstilte, at hvit kajal på våtkanten åpner blikket og at riktig valg av øyenskyggefarger får øyenfargen til å gnistre?

Så er selvfølgelig spørsmålet hvorvidt vakker=attraktiv, men la oss la det ligge!
Jeg lurer nemlig på hvordan vakre mennesker har det! Av erfaring vet jeg at folk kan være rimelig ubehagelige på mange nivåer dersom de finner deg frastøtende, men hva gjør de om de finner deg enormt tiltalende? Jeg tror nemlig ikke et eneste menneske er i stand til å ignorere skjønnhet - et virkelig vakkert menneske kan jevnstilles med et fantastisk maleri, et gigantisk monument, en gnistrende edelsten - vi bergtas av den unike skjønnheten, kanhende bare i noen sekunder, men kan ikke siden benekte at vi har blitt påvirket. Men hvordan reagerer vi? Med misunnelse og skepsis, beundring og tjenestevillighet? Og hvordan vi nå enn reagerer, er det en slags stabil kurve? Om Kurt er uspiselig når han møter en skjønnhet, er han skeptisk når han møter et relativt pent menneske, likegyldig når han møter en som er ordinær, og vennlig når han møter en mindre pen?
Og hvordan føles dette for de vakre? Legger de merke til det?


Med mindre de lider av stygg-andunge-komplekset (å vokse seg pen men føle seg stygg), er de vel sin skjønnhet bevisst, og om de f.eks. er lysende intelligente, kreative eller hendige, vil de sannsynligvis møte mye velvilje som kan la dem klatre raskere oppover stiger enn mer ordinært utseende. Hvilket selvfølgelig fører til misunnelse fra andre. Om de har rikelig med integritet, derimot, vil de motsette seg en slik ufortjent belønning, sannsynligvis uten anerkjennelse fra omverdenen. Og la oss nå enes om dette: han som kjemper for å fortjene noe han kunne fått uten å gjøre det skapte grann, er virkelig beundringsverdig - på den ene siden gjør han ikke noe mer enn det alle andre er nødt til å gjøre, men han velger bort den minste motstands vei, og for det fortjener han vel litt kred.?

Per idag er det nok ganske farlig å være pen - det er jo blitt en egen industri! I gode, gamle dager sikret skjønnhet deg i beste fall et godt gifte, gode kamerater og misunnelige naboer, idag kan du vinne verden med et fordelaktig utseende og en usunn besettelse av egen skjønnhet, så hvorfor ikke velge den karriereveien? Forfengelighet er moderne, og ikke det minste skammelig, hvilket antageligvis forklarer hvordan enkelte jenter klarer å presse tyve bilder hvor de poserer etter beste evne inn på bloggens forside - jeg synes det er litt smakløst, gammeldags som jeg er.
Smakløs finner jeg også den tilsynelatende utbredte oppfatningen av at skjønnhet er noe man kan være stolt over, mens mangel derav er noe man skal skamme seg over og skjule. Hvorfor ikke heller gjøre noe verdifullt med livet sitt, og være stolt av dét? Nesen du er født med kan du ikke ta æren for, men det verdifulle bidraget til verdensfreden kan du godte deg over til du velter.

Og om du føler at du ikke er vakker nok, eller bare lurer på hvordan de vakre menneskene har det, kan du jo følge denne instruksjonsvideoen :-)

(og om hensikten med dette blogginnlegget synes noe uklar: Renate liker ikke overdreven forfengelighet og selvforherligelse, men lurer litt på hvordan de vakre har det, og er genuint fascinert av skjønnhet, enten det gjelder klær, bygninger, steiner eller mennesker. Renate er også avsindig trøtt, og kan ikke tegne pene mennesker)

tirsdag 14. september 2010

Historieløs?

Historietime i samsvar med læreplanen?
Jeg har akkurat lest ut Anil's Ghost, og nok en gang fått en påminnelse om hvor lite jeg vet. Selv om jeg kjenner til Kosovo-krigen og Srebrenica-massakren, Pol Pot og Røde Khmer og Che Guevara og Castro, kan jeg ikke si at jeg har oversikt over hva som ledet til hver enkelt tragedie. Jeg kjenner ingen detaljer, har ingen egentlig kompetanse. Dette er historie, VÅR historie. Historie som preger verden idag, menneskene rundt oss. Forklaringen til så mange problemer og konflikter. Men det vet ikke vi unge - vante som vi er til å få alt som er verdt å lære på vei mot noe som skal ligne allmenndannelse servert av lærere fra læreplanenes innskrenkede Dagens meny (tre retter, 98kr!). Jeg tror at jeg har hatt gode lærere i historie, og jeg likte faget. Jeg begynte å studere det etter videregående, så det burde være bevis nok på et visst engasjement? Likevel husker jeg en navlebeskuende og Norgessentrert historieundervisning som kun rommet internasjonale hendelser dersom de hadde direkte innvirkning på Norge og nordmenn. Og misforstå meg rett: det er viktig å lære om eget hjemland, og det er viktig å kjenne sin egen historie, men idag mer enn noen gang tidligere har vi en plass i verden, ikke på sidelinjen, og vi må kunne forstå hva som foregår rundt oss. Likevel lærte vi i nyere historie mest om norsk sjøfart, verdenskrigene og Holocaust. Litt om den kalde krigen og jernteppet, murens fall. Alt dette er jo viktig, men hvor er VERDEN? Skolen skal forberede oss på virkeligheten, gjøre barn til samfunnsnyttige mennesker, men hvordan skal vi bli brukbare voksne når vi ikke har en grunnleggende forståelse av de begivenhetene som har formet den verdenen vi er dømt til å leve i? Hvordan skal dagens unge forstå flyktningers krigstraumer når de knapt har hørt om konflikten disse menneskene har flyktet fra?

Man kan selvfølgelig si at dette er foreldrenes, eller elevens, ansvar å sørge for slik grunnleggende kunnskap, men dette argumentet er da ingenlunde gyldig i forhold til grammatikk (selv om vi ikke lærer det på skolen heller...), multiplikasjon eller de tektoniske platenes bevegelser, så hvordan kan det være gyldig her?
Når vi på ett tidspunkt er store nok til å se Dagsrevyen med sterke scener og det som er, har vi gått glipp av, gjennom sunn skånsel, kanskje opptil 14 år med katastrofer og referanser til katastrofer som ligger bak dem igjen. Vår morsomme oppgave er følgelig å følge så godt med som mulig, men hvordan skal det la seg gjøre? Se for deg at du har kjøpt en utrolig spennende film, bare for å oppdage at de første 45 minuttene av handlingen ikke lar seg spille av. Det viser seg at denne feilen gjelder alle utgavene av filmen, og valget ditt står mellom å se filmen og følge med så godt det kan, vel vitende om at du ikke kommer til å forstå noe særlig, og sannsynligvis ende opp med en mangelfull eller fullstendig gal tolkning av slutten, eller å slå opp filmen på imdb.com og lese tredve detaljerte referater fra noen særinger som så filmen da den gikk på kino, inkludert de første tre kvarterene. Alternativt kan du ta rennafart og drite i hele filmen, og gjøre noe annet - klippe tåneglene dine, f.eks., eller slå kobberspiker inn i naboens stolthet, en gigantisk furu. Om du ikke er hellig overbevist om at filmopplevelsen vil være verdt timesvis med referatlesing, kommer du sannsynligvis til å ende opp med ett av de to siste alternativene, og det er vel egentlig slik det er for enhver ungdom som skal begynne å se nyheter og engasjere seg - de kastes inn i en kaotisk handling hvor enhver ny hendelse inneholder tusen referanser til noe de ikke kjenner til fordi de er for unge. Noen er kanskje så engasjerte, eller har så flinke foreldre at de sakte men sikkert opparbeider seg en god innsikt i den enkelte konflikts eller katastrofes indre vesen, mens resten, som ikke er så fryktelig engasjerte, faller helt ut, eller får en svært mangelfull forståelse.
Og det er ikke bra!

Det er nettopp der lærere, og kanskje også media, har en viktig oppgave: å samle opp og porsjonere ut et referat av hva som har skjedd i verden etter krigen - for det har faktisk ikke stått bom stille! (Etterkrigstiden fra et norsk perspektiv ser vel omtrent sånn ut: vi var redde for russerne, vi fant olje og ble verdens navle, Gro kom, Osloavtalen fungerte nesten, og her er vi, verdens beste land! Hurra for oss!) Slik barn og ungdom blir guidet gjennom det grunnleggende innenfor en rekke felter med mye avansert tenkning og historie (hva er vel "KRL", "religion" eller "religion og etikk", eller hva nå dette faget heter idag, sammenlignet med de utallige teologer og filosofers tankevirksomhet og litterære produksjon gjennom de siste årtusener? Kun en komprimert introduksjon, men en nødvendig en (selv om det er begrenset hvor mange ganger vi trenger å lære om Jesu ditt og Jesu datt). En slik introduksjon som undervisningen om verdenskrigene, merkantilismen og apartheid var utarbeidet som.
Moren min har alltid mast om at jeg må følge med i nyhetsbildet, noe jeg, noe motstridende, har gjort. Samtidig har jeg en genuin interesse for historie (nok en gang: jeg begynte å studere det), men det er mange andre som hverken har masende mødre eller historiedilla, uten at det burde frata dem retten til å tvangsfores med viktig lærdom.

Vi lærer om krigen, om Holocaust. Vi blir ikke spart for detaljer når det gjelder nazistenes grusomheter, så hvorfor skal vi ikke bli flasket opp med Kambodsja og Rwanda?
Jeg bare spør...

torsdag 9. september 2010

Om å ta vare på analoge minner

Jeg sitter nå i andre etasje på en av Lavprisekspressens busser på vei mot Arendal, og priser meg lykkelig for at verden har kommet så langt at det er Internettilgang på bussen :) Mens jeg sitter her og koper tenkte jeg at jeg kunne dele litt praktisk kunnskap med dere - det er jo ofte slik at man kan ha behov for (eller nytte av) ting og tang uten å vite det, fordi man ikke har tenkt en tanke helt ut. Er man riktig heldig, mister man sjansen før man har innsett hva man har gått glipp av, og slikt resulterer gjerne i landesorg, og det liker vi jo ikke!

Dere som kjenner meg, eller har lest en del i bloggen, vet at jeg er veldig glad i barndomsminnene mine, og at de i svært stor grad er sentrert rundt visuelle, auditive og materielle ting (de to førstnevnte sorterer i praksis under sistnevnte). Barne-TV, reklamer, filmer, kassetter, leker og bøker har bidratt til at jeg har utviklet en ganske vill fantasi, og det er moro å i etterkant kunne lese en barnebok og finne opphavet til en idé jeg har hatt, eller å se et bilde av en bestemt leke og plutselig i detalj huske hvordan jeg lekte med den. Selv om lekene er pakket bort og barnebøkene ikke akkurat nileses lenger, er de tilgjengelige. Om jeg får barn selv, kan jeg la dem ta del i min gamle glede gjennom å lese bøkene som før trollbandt meg, og håpe at de får en lignende effekt på avkommet.

Når det gjelder filmer, musikk og lydbøker, derimot, er fremtiden langt mørkere, og nåtiden likeså - jeg vokste opp med kassetter og VHS-film, og følgelig er alle mine gode opplevelser i disse mediene fanget i nå antikvariske, analoge formater. Mens det bare er å vente på at klassikere som "Løvenes konge" skal utgis på Blu-ray, er det mange andre skatter det ikke er blitt regnet for lønnsomt å utgi i norsk språkdrakt på DVD, eller kassetter av barnetestjerner som ikke lenger er barnestjerner, lydbøker som kanskje ikke gjorde det så godt, og annet som de norske utgiverne ikke har noe ønske om å bruke tid og energi på å digitalisere. Slikt er urkjipt for oss barndomselskere, og det er ikke så mye å gjøre med saken dersom man ikke har tatt vare på sine utdaterte skatter. Undertegnede hadde f.eks., delvis under tvang, kvittet seg med "Snehvit og de syv dvergfrøknene" og "Tommelise" på VHS. To produksjoner av diskutabel kvalitet som gikk rett til hjertet på en ukritisk unge. Jeg har fått tak i begge i engelsk språkdrakt, men det blir ikke det samme som de norske dubbingene jeg ble glad i for ti-tolv år siden.

Om man fremdeles sitter på de utdaterte skattene, derimot, er det fremdeles håp, og overbevist som jeg er om at det er flere enn meg som har gamle audio- og videokassetter liggende, vil jeg her presentere en liten guide til hvordan skattene kan reddes!

Audiokassetter
Her trenger du ikke store greiene:
  • en kassettspiller med hodetelefonuttak(om du ikke har en, og ingen familiemedlemmer har, kan du sikkert finne en rimelig en på finn.no eller lignende!)
  • en datamaskin med mikrofoninngang (vanligvis har denne en rosa ring rundt hullet, i motsetning til hodetelefonuttaket som har en grønn ring). Stasjonære maskiner er å foretrekke, fordi det er mindre fare for at intern støy forplanter seg til opptaket - sier mine datakilder
  • en tilkoblingskabel med 3,5mm minijack i begge ender (f.eks. denne). Det kan være greit å ha et par-tre meter med kabel, slik at du slipper å ha kassettspilleren i fanget!
  • gratisprogrammet Audiacity (for opptaket) og utvidelsen LAME (for å konvertere til mp3)
Har du alt?  Flott! Koble kabelen til kassettspillerens hodetelefonutgang og datamaskinens mikrofoninngang (hvilket selvfølgelig gjør at lyden fra kassettspilleren sendes inn i datamaskinen), og start Audiacity. Øverst til venstre er det et panel med (forhåpentligvis) kjente knapper, og alt du trenger å gjøre, er å trykke på opptak/rec. (den røde rundingen), for så å starte kassettspilleren. På skjermen får du da se tonehøyden på all lyden som tas opp, og det er bare å la program og kassettspiller gå til side A har sagt sitt. Da er det bare å trykke på stopp (kvadratisk symbol), og dele opp opptaket i kapitler/sanger, navngi dem og "eksportere flere" til mp3 (se brukermanualen for Audiacity for detaljer). Ta-da!
Husk at dette er gamle, analoge saker, og at kvaliteten blir deretter - kall det autentisk og bare nyt!

Videokassetter
Her trenger du litt flere, og mer kostbare ting, men resultatet kan bli svært bra!
  • VHS-spiller
  • rensekassett(som denne fra Clas)
  • kompositt-til-USB-konverteringsverktøy
  • programvare for konvertering (følger med dingsen ovenfor)
  • DVD-plater eller konverteringsprogram for å lagre resultatet som en enkeltfil
Dette var en krøkkete beskrivelse, så jeg tar en litt mer spesifikk forklaring av hver del her:
En VHS-spiller sender lyd- og bildesignalet ut via scart eller tre RCA-plugger i komposittformat. Det er noe ordentlig møkk i forhold til HDMI - den gule pluggen gir bilde, den hvite og røde gir lyd. Hadde datamaskiner hatt en inngang for bilde slik de har for lyd (den nevnte mikrofoninngangen), hadde dette vært latterlig enkelt, men vi må istedenfor sende signalet via en USB-port, og da trenger vi altså denne konverteringsdingsen.
Jeg har, ikke overraskende, kjøpt min hos Clas Ohlson, en merksnodig sak fra Pinnacle kalt Dazzle*. Med den følger det med programvare for konvertering til DVD. På maskinen min fungerer ikke konvertering med DVD-menyer, men uten menyer og med lagring direkte på disk fungerer det helt fint.
Prøv å prøvekjøre kassetten før du starter opptaket - selv måtte jeg rense den gamle spilleren, og det er greit å finne ut av det, og få renset opp før opptaket er igang!
Når så opptaket er gjort, vil filene være fordelt over mappene VIDEO_TS og AUDIO_TS, og disse kan du åpne i f.eks. makeMKV og konvertere til MKV-format (kan bl.a. spilles av på WD TV Live-bokser og i VLC, et småsnasent og enkelt program for alle plattformer). Evt. kan du bruke Handbrake og konvertere til mp4. Her er mulighetene mange!

Og sånn helt til slutt: dette er helt lovlig, så lenge du har kjøpt og betalt originalmediene - Åndsverksloven sier at det er greit å kopiere/konvertere åndsverk dersom det kun gjøres for å kunne spille det av på utstyr man har:-)

søndag 5. september 2010

Første soveromskrig

I natt fikk jeg det endelige beviset: rommet mitt hater meg.
På en måte er det veldig trist og ganske vanskelig å forstå: jeg er glad i rommet, tilbringer mye tid med det, kjøper ting til det og prøver å få det til å ta seg godt ut. Jeg fyller det med musikk (inkludert plystring) og latter. Hva har jeg gjort for å fortjene dette hatet?
Klassisk ertekråke!
Kanskje har det å gjøre med volden - dette rommet har vært mitt primære oppholdsrom i 16 år, og det har i disse årene vært offer for en lang rekke overgrep: maling av vegger, avriving av border. Hardhendt gjennomboring av vegger og opphenging av hyller. Ommøblering. Kanskje er det ikke så rart at det endelig, etter 16 år, fikk nok av meg?
Hevnen kom altså i natt. Jeg sov, slik jeg vanligvis gjør om nettene, og ante fred og ingen fare. Så våknet jeg, satte meg opp i senga og smalt panna hardt inn i den skarpe kanten på den nederste av de nylig opphengte hyllene over senga. Den hylla som fikk sin oppmålte lengde  ut fra beregninger som tilsa at den ville være utenfor min rekkevidde når jeg oppholdt meg i senga.

Da jeg i dag så på hylla jeg hadde blitt angrepet av, syntes det hele umulig: jeg hadde lagt meg øverst ved hodegjerdet (når man er vertikalt hemmet kan man nemlig velge om man vil berøre fotenden med tærne, hodegjerdet med issen eller ligge midt i sengen og ikke nå noen verdens ting. Jeg pleier å ligge helt øverst, og gjerne feilberegne litt, slik at jeg slenger hodet inn i smijernet som utgjør hodegjerdet), og våknet på samme sted neste morgen. Etter den smertefulle kollisjonen i løpet av natten hadde jeg bare sunket tilbake på hodeputen og sovnet igjen, uten å vurdere mulighetene for å endre stilling for å kunne unngå en tilsvarende kollisjon neste gang jeg satte meg opp i senga. Den eneste sannsynlige forklaringen er selvfølgelig at rommet mitt fikk meg til å levitere 20 cm nærmere døra før det vekket meg, påførte meg livsvarige skader og la meg på plass igjen.

Nå har jeg hevnet meg tilbake og pusset ned kantene på hylla. Den er neppe særlig god å skalle i nå heller, men her dreier det seg først og fremst om å bestemme hvor skapet skal stå!

fredag 3. september 2010

Levende trådsneller og tissetrengte apemenn

Det er flere fordeler ved å vokse opp uten en mann i huset. F.eks. er toalettsetet (og -lokket) alltid nede når man kommer inn på do, og det er ingen okkuperer TV-en hver gang det sendes en fotballkamp. Om ikke dette er nok, slipper man å bivåne at en artsfrende klør seg på upassende steder i ens eget hjem. Det er nemlig dét menn (unntatt bestefar, som er sivilisert) gjør hele tiden - det har jeg lært av sitcom-er på TV3. Når de ikke gjør irriterende ting som dette, er de joviale, morsomme og sjarmerende infantile. Selvfølgelig. (Idiotkassa lyver som kjent aldri)

Hvis du har en over middels hendig mann i huset, og det har de fleste, ettersom de fleste menn anser seg selv som over middels hendige (er det noe vi mennesker er gode på, så er det å overvurdere våre egne evner. Og å slippe ut klimagasser, selvfølgelig. Så vi er faktisk flinke til flere ting. Applaus!), har du sannsynligvis sluppet unna en hel del praktiske problemer. Kanskje er du av det kompetente slaget som går Tim 'the tool man' Taylor (google det) i næringa, eller den som holder verktøy, kabler og annet ræl, men sjansen er stor for at gubben oppdager problemet (eller skaper det selv) og retter opp og forbedrer ganske av seg selv. Unntaket er selvfølgelig åpenbare problemer som ikke plager ham selv, som at taket på minstemanns soverom er lekk, og at det ramler slimete iberiaskogsnegler ned i krybben hans (som mor har kjøpt i en fancy interiørbutikk for å gi alle venninnene sine inntrykk av at hun har god smak) ettersom det nevnte hullet ligger midt i pilegrimsruten deres på vei til det lovede land, også kalt naboens petuniaer. Og iberiaskogsnegler frykter intet, de går rett på, selv om de må krysse en tomannsbolig og både Rødehav og ørken. De ville vært utrolig kule om de ikke hadde vært slimete skadedyr med en hang til alkoholisme, akkurat som en del av dagens ungdom.

Tilbake til fars fiksing: Hullet i taket plager ikke far - iberiaskogsnegler spiser ikke småbarn (såvidt vi vet), insekter (som omfatter alt som er mindre enn katter, leveres uten vinger og kan få enkelte damer til å hvine "iiiiiik") er et kvinneproblem på linje med fødsler, menstruasjon, sjokolade og følelser, og det er uansett ikke far selv som skal ligge i krybben og titte opp på stjernehimmelen i påvente av neste landing fundamentalistiske ekstremistsnegler. Derfor er det mor, som er et følelsesmenneske, som legger merke til hullet (det kan også skyldes at det er hun som må vaske slimete sengetøy og skrubbe snegleslim ut av vegg-til-veggteppet på minstemanns rom), og hun begynner selvfølgelig å mase. Og hvem har noen sinne gjort noe frivillig etter å ha blitt mast på? Så derfor gjør ikke far noe. Men ELLERS, når far får lov til å oppdage ting i sitt eget tempo, vil han nok i det minste forsøke å rette opp feilen eller fylle behovet, forhåpentligvis til stor applaus fra familien. Og når man bor uten menn eller spesielt hendige kvinner i husstanden (nå begynner vi å nærme oss innleggets poeng!) blir man nødt til å bli litt hendig på egenhånd.

De sier at nød lærer naken kvinne å spinne, men ordtaket sier intet om hvorvidt naken kvinne lærer å veve og sy, og om hun blir spesielt god til noen av delene. Muligens var naken kvinne historiens første trådsnelle, og det er hevet over enhver tvil at hun, etter å ha surret seg inn i tråden sin satte seg ned med litt sjokolade og var glad og fornøyd. Naken mann hadde nok funnet seg et passelig stort blad og litt dobbeltsidig tape før han fortsatte å løpe rundt og tisse på alt han så, sitrende av forventning til den kommende vinter og utsiktene til å kunne urinere navnet sitt i nysnøen.
Uansett hva vi kan lære om nakne menneskers tiltaksevne og -lyst av ordtaket, kan vi i det minste lære at mennesker både med og uten klær tilegner seg kunnskap og evner etter behov. Og nettopp derfor er det ganske praktisk å vokse opp uten en mann i huset - man må ganske enkelt finne ut av ting på egenhånd, enten ved å spørre om råd, eller ved å prøve og feile. Dette kan man selvfølgelig gjøre selv om man har en kyndig mann eller kvinne i familien, men er det ikke gjerne sånn at den som er best til en ting er den som vanligvis utfører den?
 Så derfor kan jeg takke min mor for å ha oppdratt meg i et testosteronfritt hjem - det har tvunget meg til å finne teknologiske og praktiske løsninger for alt fra lyd- og bildesystemer til vertikal lagring av bøker og film, samt gitt grobunn for en genuin interesse for enkelte lite feminine nerdefelter (som datamaskinbygging). Jeg er definitivt ingen verdensmester, de nye hyllene mine er ikke helt i vater og jeg kuttet meg til blods da jeg på lørdag byttet ut min tantes prosessorvife (kjip sak fra Intel) med en snasen Big Shuriken fra Scythe, men jeg prøver, jeg får det sånn nogenlunde til, og det gir en enorm glede å få til ting på egenhånd!

Mitt nyeste prosjekt, de nevnte hyllene, er slik sett helt i tråd med både DIY-bevegelsen (do-it-yourself) og den nyeste Clas Ohlson-katalogen (som kan lastes ned her) og Clas Ohlson-andan: det meste kan fikses selv, bare man er ydmyk i forhold til oppgaven, lytter til profesjonelle og bruker hodet. Å unngå å gape over for mye er også greit:-P Så med hyllene på plass, dypt forankret i veggen, vil jeg gjerne takke stenderdetektoren fra Clas som sier biiiip når den finner treverk eller andre snasne ting i gipsveggen min, videoen jeg fant på nettet som demonstrerte hvordan man kan bruke drillen (med skrutrekkerfunksjon) til å skru festeskrua i metallexpanderen (også kjent som mollyskruer) inn helt til baksiden har ekspandert mot baksiden av gipsen (veldig nyttig når man har rotet bort den for anledningen innkjøpte spesialtangen), mammaen min som overbærende setter spørsmålstegn ved min beslutning om å markere stendere med kulepenn på en hvit vegg og selvfølgelig de snille og flinke kollegaene mine som i det sistre er blitt pepret med spørsmål om hvor mye vekt diverse festematerialer tåler, hvordan plater skal pusses ned og hva slags drill som duger til jobben. Det føles veldig trygt og godt å kunne videreformidle et krevende spørsmål til en kollega og berolige den kunnskapssøkende kunden med at "vi får høre med NN - h*n kan ting". Og det stemmer som regel:-)


(og nei, jeg skriver ikke lange innlegg. De er bare korte på en litt langdryg måte)

Ukens CO-dings #7: Skjermrens

Først en liten advarsel: Dette er ikke en morsom ting. Det er en så godt som utelukkende nyttig ting, og den smaker sannsynligvis ikke spesielt godt. Men anbefale den, det vil jeg gjerne uansett!
Den aktuelle dingsen er noe så spennende som et rensesystem for dataskjermer! Hurra!
Men virkelig, er hjulet spennende? Nei! Er det nyttig?
...
Selv om skjermrensesystemet fra Clas ikke er like revolusjonerende som hjulet, er det både rimelig, effektivt og smart utformet, og vel verdt et innlegg i mine øyne!

Behovet for noe å vaske skjermen med meldte seg hos meg for sikkert et halvt års tid siden, hvilket er grunnen til at jeg ikke gjorde noe med det før langt ute i august. Mens den nyeste av skjermene bare hadde behov for å tørkes over med en fuktig klut for å få vekk støv, var den gamle og flekkete ikke mottagelig for akkurat den fremgangsmåten - flekkene satt for godt. Så etter flere måneder fikk jeg surret meg til å kjøpe skjermrensen hos Clas - en liten boks med avrundede hjørner og vertikal tredeling. Første del er rensemiddelet. Det flyter harmonisk rundt i en liten sprayflaske som altså er innkapslet i boksen, og man trykker følgelig ytterst på boksen for å spraye. Snasent! De to andre delene er egentlig bare en del - den ytterste er et lokk som dekker halvparten av en mikrofiberklutdekket (det ordet skal jeg ta patent på og bli styrtrik av!) svamp som brukes til å tørke vekk rensemiddel og smuss (som er et ekkelt ord) fra skjermen. En kompakt løsning, altså!
Da jeg hadde sprayet på rensevæsken og tørket den av, så skjermen like ille ut, og jeg gikk betuttet min vei. Ingen effekt! Da jeg kom tilbake noen minutter etterpå ble jeg imidlertid positivt overrasket: alle flekkene var faktisk borte! Skjermen var like ren og pen som da jeg pakket den ut (den er forøvrig også fra Clas)!
Joy to the world, lizzm!

Så hva kan vi konkludere med? For det første har vi altså et produkt som holder det det lover. Det liker vi! For det andre har vi et produkt som er smart og diskret utformet - det liker vi enda bedre. For det tredje er det drøyt i bruk og rimelig priset:-)

Skjermrensen har varenummer 38-3409, og koster for øyeblikket 99,-