Il pleut de l'eau

Nå har det både regnet og tordnet litt, og jeg har hatt en litt merkelig opplevelse: jeg gikk ut i oppholdsvær, men etter et par minutter, begynte det å hølje ned. Akkurat dét var selvfølgelig ikke så merkelig, det merkelige var at jeg hørte regnet nærme seg meg bakfra - lyden av regnet snek seg liksom innpå meg! Og det var gøy!

Ute i regnet tenkte jeg på barndommen min - det gjør jeg veldig ofte, flere ganger om dagen, ofte, og på noen konkrete minner av eldre dato. Problemet med gamle barndomsminner er jo at de kan være basert på ting man er blitt fortalt at skjedde, enkle forklaringer som barnlig fantasi har gitt kjøtt på beina, bein å gå på og en hel haug med andre ting, og nylig sa en eller annen som skulle ha peiling at man ikke kan huske ting som skjedde før man hadde et språk å beskrive det med. Da lurer jeg litt på hvordan jeg kan huske hvordan sjokoladen i mine første adventskalendere smakte. Eller lyden av lukene som ble åpnet av mamma eller tante. Uansett, minnet jeg tenkte på mens jeg gikk tur, har rot i en hendelse som foregikk flere år senere, men som likevel er mitt tidligste minne av en hel situasjon. Jeg var tre eller fire år, og gikk nedover en bakke sammen med mamma og diskuterte Helvete. Dette er selvfølgelig naturlig for alle små barn, ikke sant? Det var i det minste det for meg, som var i overkant vitebegjærlig, og var helt overbevist om at helvete befant seg på innsiden av en vaskebøtte i plast (10-liters, antar jeg) som var snudd på hodet. Der var helvete. Dessuten var det umulig å skille mellom franskmenn og kinesere, men den ene av de to hadde rødt hår og fregner og lignet på den usympatiske drittungen som mobber Dumbo og ørene hans. Så det så!
Vi gikk altså nedover bakken og snakket om dette, men ble avbrudt av en pratesyk dame mamma kjente, og jeg benyttet anledningen til å begynne å løpe videre nedover bakken (jeg har alltid likt å løpe ned bakker. Det går fort!), snuble, gråte, blø i håndflatene og konstatere at jeg faktisk hadde fått grus innunder huden. Ganske meningsløst, men som meislet inn i hukommelsen min.
Tanken på den tiden da alt var bra og min største bekymring var meitemark (grøss) fikk meg dessuten til å savne "Snehvit og de syv dvergfrøknene", en film jeg hadde på VHS da jeg var mindre. Den er, ikke overraskende, en slags crappy oppfølger til den klassiske Snehvit-historien, hvor den onde dronningens minst like onde bror bestemmer seg for å hevne søsteren ved å kidnappe prinsen og gjøre ham om til en slags vanskapning. Så vidt jeg husker, hadde han også planer om å kverke Snehvit, og denne søker tilflukt hos de syv dvergfrøknene, dvergenes kusiner. Disse har et nært bånd til Moder Jord, som også har en rolle i filmen. Dvergfrøknene tar følge med Snehvit, den heslige prinsen finner dem og blir akseptert trass sin merkelige fremtoning (brun kutte med hette, rødt munnbind og store, gule øyne), og resten husker jeg ikke... Men det endte selvfølgelig godt! Skurken kunne dessuten forvandle folk til stein, og ble selv en gigantisk drage, og hadde på toppen av det en fremtoning som minnet ganske mye om Dracula, så han var mer enn skremmende nok... Mitt første minne fra filmen var en liten snutt hvor den minste av dvergfrøknene sang  mens hun hoppet fra gjerdestolpe til gjerdestolpe. Hun sang forøvrig på islandsk, ettersom filmen tilhørte Magnus og Sindre, så jeg forsto ikke en døyt... Et par år senere fikk jeg filmen selv, i norsk språkdrakt, og det hjalp virkelig! Dessverre er dette en av de mindre gode/populære tegnefilmene fra 90-tallet som ikke er blitt gitt ut på DVD i norsk språkdrakt, og vi som blåser i den labre kvaliteten og ønsker oss disse gamle filmene for minnenes skyld, står mellom to alternativer: kopiere gamle VHS-er eller kjøpe engelskspråklige DVD-er.
Jeg fikk nylig "Black Beauty" på VHS i posten etter å ha "vunnet" den for 25kr på en auksjon på QXL, og gleder meg til å kunne se den i elendig kvalitet via mediaspilleren min!
Når det gjelder "Snehvit og de syv dvergfrøknene" (og "Tommelise"), endte jeg opp med engelske DVD-er, og angrer bittert på at jeg lot mamma overtale meg til å gi bort VHS-ene mine... Det er kanhende det samme med dårlig film som med dårlig musikk: man må ha gode minner eller en nostalgisk forbindelse til dem for å kunne utstå dem, og man trenger noen år på seg for å innse hvor sterkt man føler for dem!
Nå skal Renate legge seg... Natta!