Jeg minnes en musikktime i 8. (eller var det 9.?) klasse. Ja, jeg minnes faktisk bare en eneste konkret musikktime fra det året, men til gjengjeld husker jeg tre hendelser fra den aktuelle dobbelttimen. Det var sannsynligvis årets første, for vi ble spurt om musikksmak. "Klassisk," svarte Renate, og de andre barna syntes det var rart. Det var det kanskje også. Hendelse nummer to var en litt merkelig kommentar fra en medelev. Hun lurte nemlig på hvorfor jeg alltid skakket på hodet. Er jeg den eneste som gjør det? Jeg skakker på hodet når jeg er forvirret, når jeg lytter engasjert, når jeg må konsentrere meg for å forstå det som blir sagt, eller når jeg ikke forstår en dritt...
Ting nummer tre er den digresjonen som leder oss hen mot innleggets egentlige tema: vi hadde musikkquiz (eller "kviss", som noen ynder å kalle det, for å være helt sikre på at alle som leser ordet må gjøre det minst tre ganger før de skjønner at nei, det er ikke et nynorsk spørreord, men en mislykket norvagisering), og læreren spilte av musikksnutter som gruppene vi var inndelt i skulle angi tittel og artist for. Definitivt ikke min greie, og langt utenfor mitt interessefelt (særlig på den tiden). Så hørte jeg en sang av Kent. Og var tydeligvis den eneste som kunne identifisere sangen. Hvorfor? Fordi jeg hatet den. Dypt og inderlig. Jeg aner ikke hvorfor, husker ikke hvilken sang det var. Sannsynligheten for at jeg elsker den nå, er stor - Kent er det nærmeste jeg kommer et favorittband. Hva er poenget her? Poenget er at Kents nye album,
Röd, inneholder en sang som heter "Det finns inga ord", og den tar opp noe interessant! I refrenget, eller hva man nå skal kalle det, synges det nemlig:
Det finns inga ord för det, på det här jävla språket
Jag har inga ord för att vi andas, tänker, känner samma sak
Svensk mangler ord, synger vokalisten. Ord som beskriver en bestemt følelse av fellesskap
. Og Renate begynner å tenke på en samtale med Zeeshan om hvor poetisk urdu er, på norskbøkene fra skolen som alle som en nevnte det interessante, men dessverre feilaktige faktum at eskimoisk-aleutisk (rekk opp hånda alle som er overraskede over at jeg kunne stave det der!) har 5000 ord for snø, og på den like forslitte påstand om at norsk er et fattig språk.
La oss ta det kort: et språk skapes av menneskene som taler det, og følgelig påvirkes det av det romantikerne i Tyskland kalte "folkeånden". Har menneskene behov for å kommunisere noe spesielt, skaper de et uttrykk for å formidle den aktuelle tingen så presist som nødvendig. Følgelig har norsk ord som skiller sørpe fra skare og snø fra sludd. Språk som tales i områder hvor snø er noe unikt, noe bestefar så, og som dine barn kanhende får oppleve, har kanskje ett ord som beskriver "nedbør som ikke er regn". Hva i all verden skal de med en hel haug? Her kan den halvflittige studenten i meg trekke frem Ferdinand de Saussure, den store semiotikeren som siteres like flittig som Bakhtin, hvilket er omtrent like ofte som litteraturprofessorer gjør narr av Knausgård. Det fine med Saussure og andre teoretikere, er at de spesialisterte seg i å artikulere tanker, fenomener og teorier som mange av oss dødelige uten tvil har en anelse om, men ikke har evnen til å gjøre om til tale eller skrift. Saussure grunnla vel stort sett semiotikken helt på egenhånd, om jeg har forstått det rett, og den går, om vi skal gi blaffen i de fine ordene som bare skaper forvirring hos både dere og meg (særlig sistnevnte), ut på at
tingen og
tegnet er to separate ting. Tingen er det konkrete, universelle. Tingen er hesten du ser på jordet, det er kjærligheten du føler til hestepølsa som ligger midt imellom osten og salaten på kneipbrødskiva. Tingen endrer seg ikke - om du drar til Sverige, heter ikke hest
hest, men derimot
häst, men vi kan vel alle enes om at det er snakk om samme dyr? Ordet i seg selv er altså tegnet, det folket som taler et bestemt språk i fellesskap er kommet frem til at skal representere det litt snåle, firbente dyret som driter ned fortau, brostein og skogsstier med entusiasme som synes å mangle sidestykke.
Poenget her? Folkets behov setter grensen for språket - det som ikke er relevant, finnes det ikke ord for. Samtidig setter språket de samme grensene for språkbrukerne - hvordan skal du beskrive noe språket du snakker kan skildre? Hvordan skal du kunne tenke noe du ikke har kan formulere? Hvordan skal du kunne formulere det? Jeg antar det er denne bitre desperasjonen Kent sikter til. Følelsen av at det du vil ha ut er uhåndgripelig fordi du ikke har det verktøyet som skal til?
Fin er sangen uansett, og kan lyttes til
her for de av dere som har Spotify!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar