onsdag 30. juni 2010

Ferskendyret kommer!

Jeg får litt noia av å spise fersken.

Den myke, dunete overflaten får den til å føles som et dyr - et ekorn eller en bøffel, eller noe midt imellom, og jeg forventer halvveis at ferskenen jeg gnomser på skal skrike til i det jeg biter, for så å pile bortover gulvet på bittesmå bein mens den etterlater seg et spor av fruktsaft på parketten. Forstyrrende saker!

Da er det bedre med nekatiner, for de er jo helt glatte! Helt til du får et mentalt bilde av at nektariner kun er hårløse utgaver av ferskendyr, at det faktisk er snakk om noe så eksotisk som en kinesisk nakenfersken, og at den også er troende til å våkne til live.

Ferskendyret er selvfølgelig ikke dødt - man selger ikke døde dyr med pels i matbutikken. Det eneste stedet du får døde dyr med pels er hos buntmakeren, men da mangler gjerne selve dyret, og da spiser man det ikke.

Det som gjør ferskenspising enda litt mer skremmende, er at de sannsynligvis er flokkdyr. Om en bananklase var levende, hadde den sannsynligvis hatt én hjerne og flere armer/bein, mens frukt som nektariner og ferskener er kurvbaserte enkeltindivider. Sannsynligvis var flokkens opphav to ferskendyr som ble plassert i en kur sammen før de begynte å formere seg. Dermed kan man sammenligne en kurv fersken med gammentestamentlig innavl, og resultatet av slikt er som kjent aldri særlig bra. Om ferskenene er levende, er de med andre ord sannsynligvis halvrabiate, åndsskadde, frådende flokkdyr med en imponerende evne til å jakte samlet. Og hva gjør flokkdyr? Vanligvis nedlegger de bytter som er langt større enn dem selv. Hva er da det perfekte bytte for en fersken? Et menneske!

Så når menneske møter fersken, og ferskenen brøler i smerte, er det ikke bare fare for at den vil stikke av, det er en overhengende fare for at resten av kurven vil komme stormende til unnsetning og spise deg opp.
På den positive siden er det jo mulig at ferskendyret kan temmes (i motsetning til Miley Cyrus), og dermed har vi muligens det nye store for søte dillejenter som hittil har sverget til chihuahuaer (også kjent som gneldrete rotte med øyne som tinntallerkener) fra lugubre valpefarmer i Rabiesland - en miniatyrhund kan (og bør tydeligvis) puttes i veska, men egner seg dårlig når du er på fest og skal ha en finfin og upraktisk selskapsveske. Ferskener, derimot, kan du ha i lomma, og går du tom for plass, kan du alltids spise den! Ikke krever de mye stell heller, og når du først kjøper en, er du ikke bundet til den i de neste 12-18 årene. Ikke blir det store veterinærregninger av det heller! Og er du allergiker, kan du selvfølgelig kjøpe en nektarin, bare du husker å smøre den med solkrem om sommeren.

Føler du deg litt trist og lei, kan du ta frem ferskenen Frode og stryke dunet hans mens du deler alle dine sorger med ham, og til gjengjeld drypper han litt halvråtten fruktsaft på deg.

Ukens CO-dings #6: Teposeklemme

Konseptet med ukens dings fungerte ikke helt optimalt - jeg begynte tross alt like før eksamenstiden begynte, og etter eksamen dro jeg på ferie... men nå er jeg tilbake med et nytt dingsetips, nemlig en teposeklemme!

Jeg oppdaget denne i forrige uke, og bare måtte ha en - jeg elsker te (les: Twinings grønne te med sitron, i den store jordbærkoppen som rommer nesten en halvliter, og med fire natreen i. Det er godt, det!).
Hvorfor trenger man en poseklemme? Kan man ikke bare gjøre det på gamlemåten? Vel, meg bekjent er det fire måter å flytte en tepose fra kopp til skål/søppel på:
  1. bruke en teskje til å løfte opp posen og surre tråden rundt skje og pose, og dermed presse ut vannet uten å brenne seg. Ulempe: man får som regel ikke ut alt, det krever faktisk et visst håndlag, og det tar tid.
  2. løfte opp posen med fingrene og surre tråden rundt den. Ulempe: man brenner seg på fingrene, og ender gjerne opp med å spjære posen og dermed få halve posens innhold ned i tekoppen... Yay!
  3. løfte opp posen med fingrene og klemme ut tevannet med fingrene. Inntil nå min foretrukne metode. Ulempe: man brenner seg.
  4. slenge den blaute posen rett i søpla. Ulempe: søl, sløsing med tevann :-P
Det er altså arenaen hvor teposeklemmen kommer inn: den er utformet omtrent som en sukkerklype, men med en grunn "skål" i hver ende. Skålene er gjennomhullede, så når man plukker opp posen med dem og klemmer skålene sammen, presses vannet ut gjennom hullene, og man slipper våte eller brente fingre!

Herligheten koster bare 19kr, og har varenummeret 34-8869 :-D

søndag 27. juni 2010

Helt gresk:-D

Jeg kom nylig hjem fra en ukes tur i Parga, nordvest i Hellas, og under oppholdet skrev jeg en liten reisedagbok:


Hva tenker lokalbefolkningen om turistene? Dette undrer jeg meg over her jeg sitter på den lille terrassen utenfor leiligheten vår i Parga, Hellas. Se for deg at stedet du kaller hjemme blir oversvømt av svette, halvnakne og brautende fremmede fire-fem av årets måneder, og at både du og resten av lokalsamfunnet i stor grad er avhengige av at de selvsamme menneskene trives og kommer tilbake med flere irriterende venner neste sesong. Se for deg at badevika du vokste opp med en dag svømmer i fremmede og deres søppel, at alle, fra skobutikken på hjørnet til tavernaen ved stranden skrudde opp prisene for turistenes skyld. Ville du likevel klart å smile?


Maria som eier og driver det lille hotellet vi bor på, klarer ikke bare å smile, hun klarer også å gi uttrykk for en genuin velvilje overfor sine gjester – ekte eller ikke, imponerende og sjarmerende er det!
Og sjarmerende, det er Parga også! Fuglene synger, det er sikkert millioner av klengete brune sommerfugler overalt, og hittil har vi ikke sett en eneste mygg.  Ingen katter heller, faktisk, hvilket kan støtte opp under min teori om at de greske myndighetene en dag på åttitallet var gått grundig lei av katteurinstinkende blomsterbed over hele halvøya og bestemte seg for å deportere hele fastlandets kattebestand til de mange øyene med pittoreske landsbyer. Muligens noe usannsynlig, men en fascinerende tanke. Kattedeportasjon...  

Legge på schvøm

Idag (altså dagen etter igår, da jeg skrev mesteparten av det du nå har lest), har vi vært på stranden. Det er visstnok to strender som ligger i hver sin vik, samt en tredje som ligger over en åskam/klippe, hvortil man kan ta seg med badebåt. Vi satset på den nærmeste av «bystrendene», som bød på blågrønt, klart vann og et sjarmerende belte av steiner mellom sand og vann som gjorde det noe vanskelig å få fotfeste på vei opp av vannet, og ganske ubehagelig å ta seg frem. Likevel var det en fremragende strand, ikke bare p.g.a. vannet, men også fordi det var brådypt – tre-fire meter ut fra vannkanten er det ikke mer å gå på, hvilket gjør stranden lite barnevennlig. Da blir selvfølgelig jeg glad, for få ting er mer irriterende på en strand enn 50 unger med badedyr som 1) ikke kan ta hensyn til andre badende, 2) ikke kan kjeftes på fordi de er barn og har skumle foreldre i nærheten og 3) ikke har lært å svømme uten å sparke hysterisk med beina. Veldig greit å slippe unna dem! Det som imidlertid var underlig, var at de voksne syntes å trives best på grunt vann. For en som vantrives til sjøs og ikke liker å oppholde seg i vann, men som likevel svømmer godt, er dette noe absurd. Kan ikke disse menneskene svømme? Er ikke det noe ALLE foreldre burde lære barna sine, eller sørge for at de lærte andre steder? Og burde ikke voksne som av en eller annen grunn ikke har lært det som barn, svelge stoltheten og få hjelp til det? Utover kvelden tok vi turen bortover strandpromenaden på leting etter litt mat, og lot oss trekke inn på «Bacchos» av verdens mest sjarmerende innkastere. Vi ble servert veldig god tzatziki og nydelig stifado, og aldri før har jeg sett så blide og skøyeraktige servitører! Full pott til restauranten!



På dypt vann

Dagen etter, som var en fredag, skulle vi på guidet tur rundt i området og se Nekromanteon (dødsorakelet, nedgangen til Hades, o.s.v.), klatre opp 600 trinn til et minnesmerke i Zalongo over noen kvinner som danset ut fra en klippe for å slippe unna Ali Pasha for omlag 200 år siden, for så å vasse litt i elven Akheron, hvor fergemanen Kharon frakter de døde til Hades. Turen bød på en smilende Ving-guide som imponerte stort med sin fullstendig manglende evne til å uttale et eneste navn fra gresk mytologi riktig (eller i nærheten av den vanlige norske uttalen). Men hun var som sagt blid og hyggelig! Med på turen hadde vi også en finsk guide for dem av deltagerne som kom fra de tusen sjøers land, så auditivt sett ble det en tung tur. Første stopp var altså Nekromanteon (iflg. guiden: «nekromænsjen»), som var en ganske liten ruin, mer interessant gjennom sitt bruksområde og sin historie enn sin fysiske fremtoning. Det absolutte høydepunkt var å oppdage en skilpadde som krysset veien rett foran oss. Og det var virkelig gøy!

Neste stopp var klippen hvorfra kvinnene hadde kastet seg. Ettersom vi hadde gresk augustvær under mesteparten av oppholdet og stekende sol, fant vi ut at vi skulle overlate klatringen til de andre, og stoppet på den klippen selve dansingen foregikk fra. Monumentet står nemlig mye lengre oppe, fordi det liksom var så mye finere... Vel nede igjen fikk vi en behagelig hvil under et fikentre med utsikt til et pent kloster, før turen gikk mot lunsj ved Akherons bredd.



Elven i seg selv er noe forvirrende. Engelskmennene kaller elven «Acheron», grekerne kaller den «[akhérån]» og den engelskspråklige, greskproduserte brosjyren jeg fikk av en dame ved Nekromanteon omtalte den som «Styx». På norsk bør navnet, ut fra den greske stavemåten og uttalen staves «Akheron», men den ble under hele turen referert til som «Styx», som teknisk sett altså er elven inn i underverdenen, og ikke nødvendigvis synonymt med den fysiske elven vi besøkte. Men skitt la gå! Styx var i alle fall den elven Thetis dyppet Akillevs i for å gjøre ham udødelig. Fremdeles tror noen at den har helbredende krefter, og den er unektelig spesiell – gjennom et glodhett Epirus renner den fredelig, turkis og iskald. Vannet kommer fra en rekke sprekker i fjellet, og er glassklart. Turgruppen skulle vasse et godt stykke, og undertegnede fikk nok en gang bekreftet at det ikke alltid er så greit å være en liten bjørn med meget korte ben. Det var nemlig ganske dypt både her og der! Men fint, det var det virkelig!
Fornøyde og ganske slitne kom vi omsider hjem, og spiste en god pizza før vi tok kvelden – lørdag sto nemlig Albania for tur!

En dag i dillens tegn

Tidlig lørdag morgen troppet vi opp for en lang dag i buss og til fots. Med oss hadde vi en hyggelig gresk guide ved navn Anna som fortalte oss om landskapet vi kjørte gjennom, deriblant havnebyen Igoumenitsa, før vi forlot bussen ved den gresk-albanske grensen, krysset den til fots og gikk inn i den ventende albanske bussen, hvor vi ble møtt av en albansk guide ved navn Alma. Turen gikk så til ruinene etter byen Butrint, som etter planen skulle nås via en kabelferje. Den var ute av drift, og dermed ble vi fraktet i en liten pram med påhengsmotor, noe mamma og flere med henne syntes var litt vel spennende.



Butrint er en opplevelse med restene etter en gresk, deretter romersk, by bygget foran en høyde med et akropolis («over byen») på toppen. Det hele var utrolig grønt og frodig, og omkranset av tilsynelatende øde daler og fjell på alle kanter. Besøkets høydepunkt var de fargerike gresshoppene på veggen i akropoliset og svalen som hadde bygget rede på dametoalettet:-D
 Etter Butrint gikk turen til Saranda, en kystby på det som kalles «Albanias rivieria». Den er et vakkert skue med hus og hoteller langs en bred strandpromenade, blått hav og blide mennesker. Følger man en av gatene opp fra promenaden og opp i selve byen, er det en helt annen stemning, og det, sammen med den helt maniske byggingen av hus og hoteller, ga byen et litt sykelig uttrykk – den minnet litt om Fremskrittspartiet, egentlig, mange vakre løfter, pill råttent bak fasaden.
Etter Saranda dro vi opp i en festning like over byen, bygget av bølla sjøl, Ali Pasha. Veien opp dit var, som så mange andre steder vi kjørte, litt for smal for ett kjøretøy, og med så bratte svinger at det var et under at bussen kom seg opp. Fra festningen var det en vidunderlig utsikt over både Saranda og omland, og jeg fant enda en gresshoppe. Lykke!

Inntrykket av Albania er delt etter turen – ettersom jeg nå en gang er så ung som jeg er, har jeg ikke noe forhold til Albania som innestengt kommunistrepublikk, og for meg har det derfor vært lite konkret kunnskap og få dertilhørende fordommer.
Kort oppsummert visste jeg at landet hadde grense mot Serbia ved Kosovo, et flagg som bryter med heraldikkens tinkturregel (fysj!) og en ganske muslimsk befolkning. Dette var på en måte umulig å motbevise, men jeg lærte ihvertfall at landet er på vei opp fra sitt økonomiske uføre, at folk har en lei tendens til å bygge hus uten tillatelse, og gjerne på naboens grunn, og at de har veier som får selv våre hjemlige tragedier av noen telehivinfiserte lappetepper av noen skampletter til å virke både trafikksikre og moderne. Videre var de få vi var i kontakt med i Saranda utrolig blide og immøtekommende, noe som ikke alltid er en selvfølgelighet i en turistby. Det var imidlertid to ting jeg kunne styre meg for; først og fremst de armbåndselgende barna. De hadde visstnok fått sommerferie, og solgte hjemmelagede armbånd av skjell og perler til turistene. Ikke noe galt i det, men når de fotfølger deg, insisterer på at du skal kjøpe (selv om du allerede har kjøpt) og kaller deg «fordømt turist» (iflg. guiden), er de ikke så veldig søte lenger. Særlig ikke for en som ikke liker barn, og blir rimelig frustrert over at guttungene ikke forstår at jeg som turist ikke har noen plikt til å kjøpe noe som helst. Barn er barn, og barn er gjerne irriterende pågående.
Uansett er landet verdt et besøk - områdene rundt Butrint var veldig vakre på sin måte, og Saranda har uten tvil potensiale.

Den andre tingen var dill. Lørdag var en dag i dillens tegn, og for en som avskyr dill, er det dårlig nytt. Vi fikk lunsj på en hotellrestaurant med prima plassering, og måltidet åpnet med en liten salat full av dill. Som jeg altså hater som pesten. Så kom hovedretten, med dill på. Kronen på verket, og den var ikke Albanias skyld, kom etter hjemkomsten, hvor vi spiste middag på «Zorbas» (kreativt navn!), som hadde fått skryt på nettet for sitt innbakte lam. Renate bestilte lammet (som var beskrevet i menyen som «lamb baked in dough» eller noe i den retningen, og oppdaget til sin fortvilelse at lammekjøttet (som utgjorde en tredel av den innbakte klumpens innhold) var fullt av dill. Alt smakte dill. Sikkert fantastisk godt for dem som liker dill, men for meg ... nei... For fremtiden har jeg lært hva dill heter på gresk: ánitho (άνηθο).

Opp i høyden

Søndag begynte med løfter om regn og schumle skyer, men vi trakk likevel i badetøy, og jeg rakk å ta to svømmeturer i et ikke fullt så rent og rolig badevann før regnet kom. Bare litt, men nok til at vi feiget ut og sa takk for oss. Jeg vet ikke om det skyldes regnet, men de siste to dagene har jeg fått flere myggstikk, noe det lenge så ut til at jeg ville slippe unna. Men mange har det ikke blitt, så jeg overlever nok!

Etter lunsj nede i sentrum gikk vi oppover en slags bakke-trapp (meterlange, brosteinslagte og skråstilte trinn) for å komme til den venetianske festningen over byen. Der valanderte vi (særlig jeg) rundt en god stund, og jeg fikk løpt opp og ned trapper og skråninger (familiens fjellgeit/klatremus som snubler på flatmark og tar seg frem uten problemer i kupert terreng... logisk), sett ned bratte skrenter og tatt masse bilder. Vi fikk også tatt en titt på den berømmelige Valtos-stranda, som virkelig var gigantisk. Før vi gikk opp til festningen hadde vi forøvrig vært bortom den andre bystranda, og jeg hadde rotet meg opp i en finfin misforståelse med en butikkeier – jeg sa, som en spøkefull kommentar, at jeg foretrakk den nærmeste stranda fordi det var færre gamle menn i badetruser der enn på den mindre stranda vi nettopp passerte, hun trodde jeg likte å se på gamle menn i badetruse. Hun syntes selvfølgelig det var veldig festlig, og var ikke så veldig mottagelig for mine intense forsøk på å rette opp misforståelsen. Det var pinlig så det holdt.

Det er i det hele tatt ganske fascinerende hvor naturlig det er for folk å kle av seg alt bortsett fra noen små tøystykker som knapt nok tilsvarer undertøy hva størrelse og dekningsevne angår, for deretter å sprade rundt i timesvis foran, rundt og blant vilt fremmede, eller godt kjente, for den saks skyld. Eggum spør hvor heltene er, jeg slenger meg på og lurer på om blygheten gikk samme vei... Veldig mystifistisk i mine øyne, altså, men jeg er muligens alene?

Handledag og ekkel blekksprut


Strandlivet ser uansett ikke ut til å bli noen gjennomgangsforeteelse for oss i Parga, for mandag morgen åpnet med mørke skyer og regn. Vi droppet strandplanene og tok oss en spasertur i byen istedenfor, og rakk akkurat å komme oss inn i et lite bakeri før himmelens berømmelige sluser åpnet seg og det begynte å bøtte ned. Lysene blafret og butikkinnehaverne begynte å hive utstillingene sine innunder tak mens de smilte og lo til hverandre – riktig hyggelig skybrudd, med andre ord! Etterpå forelsket jeg meg i en lampe og et stort fat, men måtte innse at
  1. lommeboka neppe ville bli så glad for et krumspring på €100,
  2. jeg kom hit med en sprengfull koffert som veide 19kg (maks totalvekt på bagasjen er 20kg) og 
  3. det er letter irrasjonelt å kjøpe interiørartikler som skal harmonere med en stil i et hjem som ikke finnes ennå... Så det ble med ønsket, og noe av sorgen ble druknet hos et par gullsmeder som solgte fine sommersmykker i gullbelagt sølv:-D Egentlig liker jeg ikke gullbelagte smykker – det får enten være 14/18K gull, eller så får det være sølv som ser ut som det, det er så vanskelig å vurdere hvor tykt belegget er og hvor lang tid det tar før sølvet under begynner å skinne gjennom... Men de aktuelle smykkene var både søte og rimelige, så det får nesten bare stå til!


Middagen ble interessant – søndag hadde vi endt opp på «To Zouli», hvor jeg hadde spist nydelig svinesouvlaki (svinekjøtt på spyd), og grunnet kø på den for kvelden utvalgte «Bacchos», endte vi opp på samme restaurant på mandag. Mamma bestilte kalamari, (blekksprut, med andre ord) og fikk servert HEL blekksprut som var lettere fritert. Undertegnede vemmes når hun spiser de friterte ringene som er mer vanlige å få servert, men det var intet i forhold til det som lå på tallerkenen denne dagen! I forbindelse med et naturfagsprosjekt om mutasjoner for noen år tilbake, gjorde jeg noen bildesøk på Internett etter fostre og nyfødte med diverse misdannelser av den brekningsfrembringende typen, og det som mamma fikk, lignet til forveksling på flere av bildene jeg hadde sett. Det gjorde også min egen mat, som var akkurat like velsmakende som kvelden før, litt mindre fristende.
Med det ustadige været har også antallet mygg tiltatt, og jeg er blitt tildelt fem-seks stikk totalt, noe som i grunnen ikke er så verst!

Thou shalt not throw bread into thy neighbour's backyard

Tirsdag bød endelig på litt mer finvær, og jeg fikk svelget min dose saltvann. De siste dagenes ustabile vær og vind hadde forresten ført til at nesten alle steinene som hadde gjort det ubehagelig å ta seg frem til vannet var blitt vasket lengre ut, slik at man kunne unngå å tråkke i dem :-) Før vi gikk til stranda klarte jeg imidlertid å dumme meg litt ut; foran terrassen vår lå et usedvanlig stygt hus med blikktak, og dit var det tydeligvis vanlig at hotellets gjester kastet brødrester som spurvene kunne spise. Vi fulgte opp med brødkasting nesten hver dag, ettersom det tross alt er få ting som er koseligere enn å mate dyr, men på tirsdag slo selvfølgelig min totalt fraværende evne til å sikte inn, og jeg sendte dermed et halvt brød i en elegant sving over taket og til venstre inn i en tilliggende bakgård. Typisk turister!

Resten av dagen forløp uten de store høydepunktene, og da kvelden kom, trakk vi ut for å spise et siste måltid på  «Bacchos». Ventetiden var som ellers lang, og jeg fikk tøyd grensene av engelsken min (slik man gjerne gjør når man plutselig skal snakke om noe man aldri har snakket om før) i samtale med et par nederlendere som hadde ventet i 20 minutter da vi kom. Etterpå kommuniserte vi litt med en grillet mais- og popkornselgende mann ved navn Nikos som var så snill og by på litt popkorn. Nikos var et eksempel på at Hellas ikke er Norge - han tilhørte nok en mindre privilegert gruppe mennesker, og var nok godt over pensjonsalderen. Hver kveld satt han og flere andre eldre ute og stelte med maiskolbene sine, smilte til forbipasserende og syntes generelt å trives. Jeg ble i det hele tatt ganske nysgjerrig på hvorfor de satt der - var det av nødvendighet - f.eks. dårlige pensjonsordninger eller arbeidsløshet, eller av "fri vilje" han og de andre satt der? Det samme gjaldt den gamle kona som gikk rundt på restaurantene og ville selge halvdøde blomsterkvaster. Hun var så forsiktig og stille, slik eldre som har bodd for lenge på et aldershjem hvor de hverken har frihet, privatliv eller blir innrømmet litt verdighet gjerne blir. Slik man ikke vil se noen man bryr seg om. Da hadde nok Nikos det bedre - han smilte og var fornøyd, og kommuniserte etter beste evne på en blanding av dårlig engelsk og gresk!


Da vi endelig fikk bord, bestilte vi begge en rett de kalte Sokrates, som besto av svinekjøtt, pommes frites, tzatziki og gyros, og det var helt nydelig! Kan anbefales til enhver, men sørg for å være skrubbsulten først, for det er veldig masse mat!
Litt skuffende var det derfor å rusle hjemover uten å orke å stikke innom iskiosken på veien som solgte vannmelonsoftis...


Neste morgen var det tid for å dra mot flyplassen i Preveza, og venne snyteskaftet hjemover. Dette var neppe siste tur til Parga - dette er virkelig et sted man må vende tilbake til!






torsdag 10. juni 2010

Simsk trädgårdsverktyg

I skrivende stund har jeg krøkket med installasjonen av The Sims 3 (heretter omtalt som TS3)i tre timer, og begynner å bli ganske lei. Ett spill og to utvidelser skal inn, den ene utvidelsen har en annen regionskode (memo til meg selv: ikke bestill dataspill fra cd-wow...) og regionskoden må derfor gjøres om i registeret, og det er ørten oppdateringer som skal på plass. Og i slike øyeblikk tenker man på hvor mye enklere alt var før. TS2, TS1. Det var tider, det!
Mitt første møte med spillserien var hjemme hos Magnus og Sindre, den gangen det ikke var kommet noen utvidelser, og spillet kun fantes i engelsk og svensk språkdrakt. Renate måtte jo også ha dette geniale spillet, og kom en dag hjem med en stor eske, ca 5x20x25cm, som inneholdt spill-CD (i jewelcase) og en halvannen centimeter tykk manual. Sistnevnte var i seg selv en god indikator på spillet jeg hadde i vente, for her var det humor, tull og tøys hele veien. Små ironiske kommentarer, lek med språket.Og akkurat dét har EA tatt vare på hele veien - takk for det!

De første omgangene med spillet var vanskelige, for ikke bare var dette rimelig nytt for meg, men det var altså på svensk. Og Renate forsto ikke svensk. Trädgårdsverktyg, sto det blant annet. En gård med et tre? Det hørtes rart ut! En periode trodde jeg at jeg ville lære svensk av å spille, men det var selvfølgelig feil - jeg lærte riktignok hva hage heter på svensk, men det stoppet der! Og så begynte utvidelsene å komme på norsk. Og de fortsatte å komme, og Renate kjøpte! Spillet har vært med meg siden år 2000, og det har sannelig vært en del forandringer underveis... TS2 var en real opptur, men jeg kan vanskelig si det om TS3, og hvorfor er det ikke mulig å spille med flere familier uten at tiden går over hele byen? Ikke for det, det er vel en tillvenningssak, dette som så mye annet, og snart kommer det vel utvidelser og mod-er som lar meg ta opp min gamle hobby: romvesenavl...

Nei, vi får bare akseptere at tiden går. Mye er blitt uendelig mye bedre! Ta for eksempel EAs verktøy for ansiktsmoderering for TS1. Du valgte et ansikt, fikk opp åtte modereringer, valgte en, fikk opp åtte nye, osv., og til sist kunne du muligens ha noe som lignet en virkelig person. Faren for at hodet endte opp som mikroskopisk var stor, og resultatet var generelt dårlig, men så morsomt som det var!

Aiai, nå har ytterligere en time gått, og installasjonen er unnagjort, oppdateringene er utført og tidligere kjøpte nedlastinger er blitt reinstallert:-D Kanskje jeg kommer så langt imorgen at jeg faktisk får spilt?

onsdag 9. juni 2010

Gull og grønne skoger...?

Reklamen lover så mangt og meget. Den lover evig ungdom, skinnende ren oppvaskmaskin, flekkfrie silkeskjorter, trygg alderdom, godt syltetøy og billige byggevarer. Og det liker vi vel? Men det hender at reklamen har litt spesielle påstander å komme med, og etter noen slappe timer med kanalzapping på formiddagen idag, hadde jeg funnet noen fine eksempler: først har vi Zumba, dansetreningen, som presenterer en av sine brukere som, tro det eller ei, er blitt slankere enn hun var før hun fødte datteren sin... Hvor fantastisk er ikke det, dere? Tenk å ha mindre magemål etter måneder med trening enn hva man hadde i niende måned? Jada, man skjønner selvfølgelig hva damen mente, men herlighet, litt arbeid kan man vel legge i de rosende ordene?
Så over til neste reklame, som åpnet med å fortelle at ALLE norske kvinner har celulitter. Deretter forteller den seeren hvordan hun kan kvitte seg med dem... Hva skjer når man har brukt dette FANTASTISKE produktet? Slutter man å være norsk? Eller kvinne? For noen må jo ha prøvd det ut og funnet ut at det virker, og de teller tydeligvis ikke lenger? Og dersom alle har det, er det da så ille? Skader det noen? "Eldre mann overfalt av løpske kvinnecelulitter?" Dette stinker Jan Thomas og Vendela lang vei! Hva skjedde med naturens gang, verdig aldring og alt det der? Finnes det noe koseligere enn godt voksne mennesker med smilerynker? Og finnes det noe mer skrekkinnjagende enn et ansikt uten mimikk? Nå skal jeg ikke påstå at det er noen fordel å ha en uttrykksfull og smilende bakdel, men det er kanskje på tide at noen gjør leksene sine litt bedre og lager kvalitetsreklame rettet mot hele Norges usikre befolkning? Kvalitet, folkens, kvalitet!

mandag 7. juni 2010

Årets hit: naturlig solbrent!

Der var semesteret over (med B som utfall etter muntlig eksamen! Yay!), og sommerferie, ekstra mye jobbing og late dager venter!
I sommer skal jeg bl.a. en liten tur til Hellas, og sitter derfor med en katalog over taxfreevarer som kan bestilles til flyturen. Det er generelt kjedelig lesing, men av og til kommer man over virkelig gode argumenter for hvorfor man burde kjøpe noe, som f.eks. Smashbox Soft lights, som er et "nydelig silkeskimrende pudder som gir et fantastisk løft, med herlig lyster som får deg til å se naturlig solbrent ut". For alle vil jo se naturlig solbrente ut?
Denne katalogen er opplysende og forvirrende lesing for en som ser på sminke som et nødvendig onde som tar tid både morgen og kveld, og som kun morer seg med det før julebord og Halloween... Og det er jo så mange som skal blogge om sminke, sminke de har fått tilsendt gratis, og som er "såååå bra, lizzm". Og jeg lurer litt på hvordan det er å leve et liv sentrert rundt en sminkepalett, og så tenker jeg at de kanskje er kunstnere, at de virkelig ser på ansiktet sitt som et lerret, og da kan man jo ikke annet enn å respektere det? Og misforså meg rett - det er veldig fint at det er så mange jenter der ute som blogger om sminke, og at de kanskje er litt objektive også, for det hjelper slike fortapte sjeler som meg som ikke helt kan forstå hvorfor vi skal betale 400kr for et produkt som løser et problem vi ikke visste vi hadde:-) Takk for det!

Dette er dessuten en fin mulighet for meg til å sitere mascaraemballasjen min (sminke blogger jeg jo aldri om, og jeg har aldri følt at dette har passet helt inn noe annet sted...) : Der står det nemlig: "In case of eye irritation, discontinue use and see your ophthalmologist at once." Veldig snilt av Clinique å fortelle meg dette, men oppfordringen byr på noen problemer:
  1. om øynene mine blir veldig irriterte, klarer jeg neppe å lese det som står på mascaraesken. 
  2. jeg klarer ikke å uttale ophthalmologist 
  3. Jeg vet ikke hva det er. Ved nærmere undersøkelse finner jeg ut at det er en spesialist på øyelidelser, og at den norske betegnelsen er oftalmolog. Kjekt å vite!, 
  4. Jeg kan godt oppsøke frisøren min, fastlegen min eller astrologen min (stryk det siste), men jeg tror ikke jeg har noen oftalmolog...

Tilbake til den nevnte solbrente looken man kan oppnå: jeg er veldig spent på hva slags farge jeg har når sommeren er over!  De siste årene har jeg knapt vært ute mens solen har vært oppe om sommeren pga. arbeidstider og en tendens til å sitte foran dataen når jeg har fri, men i år har jeg planer om å være flink og oppholde meg i sola (selv om jeg neppe gidder å ligge stille og grilles - det er jo så kjedelig!), og se om jeg fremdeles blir brun, slik jeg ble da jeg var liten...
Nei, nå fryser jeg på tærne! Det får bli en tur ut med bikkja på meg nå, så kan jeg komme hjem til en stooor kopp te etterpå!

fredag 4. juni 2010

Rosiner og en lilla ku

Eksamensnerver er noe jeg vanligvis går fri for. Jeg gjør (omtrent) så godt jeg kan mens jeg leser til en eksamen, legger meg til å sove, står opp og gleder meg til det er over. Det så ut til å gå slik også denne gangen, da jeg la meg kvart på elleve igår for å få nøyaktig åtte timer med søvn. To timer senere var jeg fremdeles lys våken, og hadde funnet ut at det øverste høyre hjørnet av dyna mi luktet oljemaling fra søstrene Grene i København. Det begynte å bli kritisk, og heldigvis kunne litt musikk fra ipoden få meg til å sovne, men da var klokken godt over ett om natten. Resultatet var at jeg var trøtt som ei strømpe da jeg våknet idag, og ankom Blindern ekstremt uopplagt. Tok en tur innom bunnpris for å se om de hadde en eller annen form for energidrikk som jeg ikke hadde fordommer mot, men den eneste jeg fant hadde grapefruktsmak, og da tenkte jeg som så at det heller fikk være. Så jeg kjøpte en icekiss (youghurtis med bringebærtrekk! Veeeldig god!) og forlot åstedet. Emballasjen satte seg fast da jeg skulle trekke ut isen, så isen brakk i to, og jeg måtte prøve å få spist den delen som satt i plasten før den smeltet, og fikk en heidundrende hjernefrys! Våknet litt av den, men så neppe særlig smart ut der jeg hastet oppover mot Sophus Bugge med tårene strømmende fra det ene øyet... Så ankom jeg da lesesalen hvor vi skulle sitte i opptil seks timer, og den var både varm og tett. Det der kunde jeg slettikke lide! Dask på lanken til UiO som gir oss slike eksamenslokaler!
Det ble ikke så mye bedre av at vi satt midt imellom etnologi/folkloristikk- og nordistikkbøkene - jeg ble sittende å ønske meg bort til bokhyllene for å kikke, og da ble det lite oppmerksomhet mot oppgaven... Snart konsentrerte jeg meg imidlertid godt, og skrev mine sider, gjorde mitt beste og var fornøyd. Innimellom satt jeg og drodlet på kladdearket, og fant ut at "Synnøve Solbakken" ligner besynderlig mye på "Løvenes konge 2". Eller, det er vel sannsynligvis omvendt... også er Sæmund Granlien langt mer sympatisk enn løvinnen Zira...
Jeg hadde forøvrig to store bekymringer mens jeg skrev: den ene var en sær idé om at Torbjørn Granlien ikke het Torbjørn, men noe helt annet, og at jeg dummet meg skikkelig ut, og det andre var rosinene mine.
Igår kjøpte jeg nemlig en eske rosiner på Kiwi som jeg liksom skulle spise litt av under eksamen dersom jeg følte for det. Føle for det, det gjorde jeg, men de pokkers rosinene fikk jeg ikke spist! Inni esken var det nemlig en pose, og den skulle man ganske enkelt åpne ved å trekke i to ender. Veldig greit, men umulig å få til... Jeg rev og slet, men posen var urokkelig! Jeg kommer sannsynligvis til å nære et hat mot  akkurat denne posen til krampa tar meg, og skal huske å ta med saks neste gang jeg har eksamen...
Jeg fikk gjort mye annet også i løpet av de fire timene jeg orket å sitte der. F.eks. satt jeg og sang "Lilla ko" for meg selv, og så for meg at det egentlig skulle være "Lila ko" (en lilla ku). Det var underholdende saker, kan du tro!

Nå skal jeg være flink pike og returnere til litteraturteorien! Mandag ettermiddag er det ferie!