søndag 27. juni 2010

Helt gresk:-D

Jeg kom nylig hjem fra en ukes tur i Parga, nordvest i Hellas, og under oppholdet skrev jeg en liten reisedagbok:


Hva tenker lokalbefolkningen om turistene? Dette undrer jeg meg over her jeg sitter på den lille terrassen utenfor leiligheten vår i Parga, Hellas. Se for deg at stedet du kaller hjemme blir oversvømt av svette, halvnakne og brautende fremmede fire-fem av årets måneder, og at både du og resten av lokalsamfunnet i stor grad er avhengige av at de selvsamme menneskene trives og kommer tilbake med flere irriterende venner neste sesong. Se for deg at badevika du vokste opp med en dag svømmer i fremmede og deres søppel, at alle, fra skobutikken på hjørnet til tavernaen ved stranden skrudde opp prisene for turistenes skyld. Ville du likevel klart å smile?


Maria som eier og driver det lille hotellet vi bor på, klarer ikke bare å smile, hun klarer også å gi uttrykk for en genuin velvilje overfor sine gjester – ekte eller ikke, imponerende og sjarmerende er det!
Og sjarmerende, det er Parga også! Fuglene synger, det er sikkert millioner av klengete brune sommerfugler overalt, og hittil har vi ikke sett en eneste mygg.  Ingen katter heller, faktisk, hvilket kan støtte opp under min teori om at de greske myndighetene en dag på åttitallet var gått grundig lei av katteurinstinkende blomsterbed over hele halvøya og bestemte seg for å deportere hele fastlandets kattebestand til de mange øyene med pittoreske landsbyer. Muligens noe usannsynlig, men en fascinerende tanke. Kattedeportasjon...  

Legge på schvøm

Idag (altså dagen etter igår, da jeg skrev mesteparten av det du nå har lest), har vi vært på stranden. Det er visstnok to strender som ligger i hver sin vik, samt en tredje som ligger over en åskam/klippe, hvortil man kan ta seg med badebåt. Vi satset på den nærmeste av «bystrendene», som bød på blågrønt, klart vann og et sjarmerende belte av steiner mellom sand og vann som gjorde det noe vanskelig å få fotfeste på vei opp av vannet, og ganske ubehagelig å ta seg frem. Likevel var det en fremragende strand, ikke bare p.g.a. vannet, men også fordi det var brådypt – tre-fire meter ut fra vannkanten er det ikke mer å gå på, hvilket gjør stranden lite barnevennlig. Da blir selvfølgelig jeg glad, for få ting er mer irriterende på en strand enn 50 unger med badedyr som 1) ikke kan ta hensyn til andre badende, 2) ikke kan kjeftes på fordi de er barn og har skumle foreldre i nærheten og 3) ikke har lært å svømme uten å sparke hysterisk med beina. Veldig greit å slippe unna dem! Det som imidlertid var underlig, var at de voksne syntes å trives best på grunt vann. For en som vantrives til sjøs og ikke liker å oppholde seg i vann, men som likevel svømmer godt, er dette noe absurd. Kan ikke disse menneskene svømme? Er ikke det noe ALLE foreldre burde lære barna sine, eller sørge for at de lærte andre steder? Og burde ikke voksne som av en eller annen grunn ikke har lært det som barn, svelge stoltheten og få hjelp til det? Utover kvelden tok vi turen bortover strandpromenaden på leting etter litt mat, og lot oss trekke inn på «Bacchos» av verdens mest sjarmerende innkastere. Vi ble servert veldig god tzatziki og nydelig stifado, og aldri før har jeg sett så blide og skøyeraktige servitører! Full pott til restauranten!



På dypt vann

Dagen etter, som var en fredag, skulle vi på guidet tur rundt i området og se Nekromanteon (dødsorakelet, nedgangen til Hades, o.s.v.), klatre opp 600 trinn til et minnesmerke i Zalongo over noen kvinner som danset ut fra en klippe for å slippe unna Ali Pasha for omlag 200 år siden, for så å vasse litt i elven Akheron, hvor fergemanen Kharon frakter de døde til Hades. Turen bød på en smilende Ving-guide som imponerte stort med sin fullstendig manglende evne til å uttale et eneste navn fra gresk mytologi riktig (eller i nærheten av den vanlige norske uttalen). Men hun var som sagt blid og hyggelig! Med på turen hadde vi også en finsk guide for dem av deltagerne som kom fra de tusen sjøers land, så auditivt sett ble det en tung tur. Første stopp var altså Nekromanteon (iflg. guiden: «nekromænsjen»), som var en ganske liten ruin, mer interessant gjennom sitt bruksområde og sin historie enn sin fysiske fremtoning. Det absolutte høydepunkt var å oppdage en skilpadde som krysset veien rett foran oss. Og det var virkelig gøy!

Neste stopp var klippen hvorfra kvinnene hadde kastet seg. Ettersom vi hadde gresk augustvær under mesteparten av oppholdet og stekende sol, fant vi ut at vi skulle overlate klatringen til de andre, og stoppet på den klippen selve dansingen foregikk fra. Monumentet står nemlig mye lengre oppe, fordi det liksom var så mye finere... Vel nede igjen fikk vi en behagelig hvil under et fikentre med utsikt til et pent kloster, før turen gikk mot lunsj ved Akherons bredd.



Elven i seg selv er noe forvirrende. Engelskmennene kaller elven «Acheron», grekerne kaller den «[akhérån]» og den engelskspråklige, greskproduserte brosjyren jeg fikk av en dame ved Nekromanteon omtalte den som «Styx». På norsk bør navnet, ut fra den greske stavemåten og uttalen staves «Akheron», men den ble under hele turen referert til som «Styx», som teknisk sett altså er elven inn i underverdenen, og ikke nødvendigvis synonymt med den fysiske elven vi besøkte. Men skitt la gå! Styx var i alle fall den elven Thetis dyppet Akillevs i for å gjøre ham udødelig. Fremdeles tror noen at den har helbredende krefter, og den er unektelig spesiell – gjennom et glodhett Epirus renner den fredelig, turkis og iskald. Vannet kommer fra en rekke sprekker i fjellet, og er glassklart. Turgruppen skulle vasse et godt stykke, og undertegnede fikk nok en gang bekreftet at det ikke alltid er så greit å være en liten bjørn med meget korte ben. Det var nemlig ganske dypt både her og der! Men fint, det var det virkelig!
Fornøyde og ganske slitne kom vi omsider hjem, og spiste en god pizza før vi tok kvelden – lørdag sto nemlig Albania for tur!

En dag i dillens tegn

Tidlig lørdag morgen troppet vi opp for en lang dag i buss og til fots. Med oss hadde vi en hyggelig gresk guide ved navn Anna som fortalte oss om landskapet vi kjørte gjennom, deriblant havnebyen Igoumenitsa, før vi forlot bussen ved den gresk-albanske grensen, krysset den til fots og gikk inn i den ventende albanske bussen, hvor vi ble møtt av en albansk guide ved navn Alma. Turen gikk så til ruinene etter byen Butrint, som etter planen skulle nås via en kabelferje. Den var ute av drift, og dermed ble vi fraktet i en liten pram med påhengsmotor, noe mamma og flere med henne syntes var litt vel spennende.



Butrint er en opplevelse med restene etter en gresk, deretter romersk, by bygget foran en høyde med et akropolis («over byen») på toppen. Det hele var utrolig grønt og frodig, og omkranset av tilsynelatende øde daler og fjell på alle kanter. Besøkets høydepunkt var de fargerike gresshoppene på veggen i akropoliset og svalen som hadde bygget rede på dametoalettet:-D
 Etter Butrint gikk turen til Saranda, en kystby på det som kalles «Albanias rivieria». Den er et vakkert skue med hus og hoteller langs en bred strandpromenade, blått hav og blide mennesker. Følger man en av gatene opp fra promenaden og opp i selve byen, er det en helt annen stemning, og det, sammen med den helt maniske byggingen av hus og hoteller, ga byen et litt sykelig uttrykk – den minnet litt om Fremskrittspartiet, egentlig, mange vakre løfter, pill råttent bak fasaden.
Etter Saranda dro vi opp i en festning like over byen, bygget av bølla sjøl, Ali Pasha. Veien opp dit var, som så mange andre steder vi kjørte, litt for smal for ett kjøretøy, og med så bratte svinger at det var et under at bussen kom seg opp. Fra festningen var det en vidunderlig utsikt over både Saranda og omland, og jeg fant enda en gresshoppe. Lykke!

Inntrykket av Albania er delt etter turen – ettersom jeg nå en gang er så ung som jeg er, har jeg ikke noe forhold til Albania som innestengt kommunistrepublikk, og for meg har det derfor vært lite konkret kunnskap og få dertilhørende fordommer.
Kort oppsummert visste jeg at landet hadde grense mot Serbia ved Kosovo, et flagg som bryter med heraldikkens tinkturregel (fysj!) og en ganske muslimsk befolkning. Dette var på en måte umulig å motbevise, men jeg lærte ihvertfall at landet er på vei opp fra sitt økonomiske uføre, at folk har en lei tendens til å bygge hus uten tillatelse, og gjerne på naboens grunn, og at de har veier som får selv våre hjemlige tragedier av noen telehivinfiserte lappetepper av noen skampletter til å virke både trafikksikre og moderne. Videre var de få vi var i kontakt med i Saranda utrolig blide og immøtekommende, noe som ikke alltid er en selvfølgelighet i en turistby. Det var imidlertid to ting jeg kunne styre meg for; først og fremst de armbåndselgende barna. De hadde visstnok fått sommerferie, og solgte hjemmelagede armbånd av skjell og perler til turistene. Ikke noe galt i det, men når de fotfølger deg, insisterer på at du skal kjøpe (selv om du allerede har kjøpt) og kaller deg «fordømt turist» (iflg. guiden), er de ikke så veldig søte lenger. Særlig ikke for en som ikke liker barn, og blir rimelig frustrert over at guttungene ikke forstår at jeg som turist ikke har noen plikt til å kjøpe noe som helst. Barn er barn, og barn er gjerne irriterende pågående.
Uansett er landet verdt et besøk - områdene rundt Butrint var veldig vakre på sin måte, og Saranda har uten tvil potensiale.

Den andre tingen var dill. Lørdag var en dag i dillens tegn, og for en som avskyr dill, er det dårlig nytt. Vi fikk lunsj på en hotellrestaurant med prima plassering, og måltidet åpnet med en liten salat full av dill. Som jeg altså hater som pesten. Så kom hovedretten, med dill på. Kronen på verket, og den var ikke Albanias skyld, kom etter hjemkomsten, hvor vi spiste middag på «Zorbas» (kreativt navn!), som hadde fått skryt på nettet for sitt innbakte lam. Renate bestilte lammet (som var beskrevet i menyen som «lamb baked in dough» eller noe i den retningen, og oppdaget til sin fortvilelse at lammekjøttet (som utgjorde en tredel av den innbakte klumpens innhold) var fullt av dill. Alt smakte dill. Sikkert fantastisk godt for dem som liker dill, men for meg ... nei... For fremtiden har jeg lært hva dill heter på gresk: ánitho (άνηθο).

Opp i høyden

Søndag begynte med løfter om regn og schumle skyer, men vi trakk likevel i badetøy, og jeg rakk å ta to svømmeturer i et ikke fullt så rent og rolig badevann før regnet kom. Bare litt, men nok til at vi feiget ut og sa takk for oss. Jeg vet ikke om det skyldes regnet, men de siste to dagene har jeg fått flere myggstikk, noe det lenge så ut til at jeg ville slippe unna. Men mange har det ikke blitt, så jeg overlever nok!

Etter lunsj nede i sentrum gikk vi oppover en slags bakke-trapp (meterlange, brosteinslagte og skråstilte trinn) for å komme til den venetianske festningen over byen. Der valanderte vi (særlig jeg) rundt en god stund, og jeg fikk løpt opp og ned trapper og skråninger (familiens fjellgeit/klatremus som snubler på flatmark og tar seg frem uten problemer i kupert terreng... logisk), sett ned bratte skrenter og tatt masse bilder. Vi fikk også tatt en titt på den berømmelige Valtos-stranda, som virkelig var gigantisk. Før vi gikk opp til festningen hadde vi forøvrig vært bortom den andre bystranda, og jeg hadde rotet meg opp i en finfin misforståelse med en butikkeier – jeg sa, som en spøkefull kommentar, at jeg foretrakk den nærmeste stranda fordi det var færre gamle menn i badetruser der enn på den mindre stranda vi nettopp passerte, hun trodde jeg likte å se på gamle menn i badetruse. Hun syntes selvfølgelig det var veldig festlig, og var ikke så veldig mottagelig for mine intense forsøk på å rette opp misforståelsen. Det var pinlig så det holdt.

Det er i det hele tatt ganske fascinerende hvor naturlig det er for folk å kle av seg alt bortsett fra noen små tøystykker som knapt nok tilsvarer undertøy hva størrelse og dekningsevne angår, for deretter å sprade rundt i timesvis foran, rundt og blant vilt fremmede, eller godt kjente, for den saks skyld. Eggum spør hvor heltene er, jeg slenger meg på og lurer på om blygheten gikk samme vei... Veldig mystifistisk i mine øyne, altså, men jeg er muligens alene?

Handledag og ekkel blekksprut


Strandlivet ser uansett ikke ut til å bli noen gjennomgangsforeteelse for oss i Parga, for mandag morgen åpnet med mørke skyer og regn. Vi droppet strandplanene og tok oss en spasertur i byen istedenfor, og rakk akkurat å komme oss inn i et lite bakeri før himmelens berømmelige sluser åpnet seg og det begynte å bøtte ned. Lysene blafret og butikkinnehaverne begynte å hive utstillingene sine innunder tak mens de smilte og lo til hverandre – riktig hyggelig skybrudd, med andre ord! Etterpå forelsket jeg meg i en lampe og et stort fat, men måtte innse at
  1. lommeboka neppe ville bli så glad for et krumspring på €100,
  2. jeg kom hit med en sprengfull koffert som veide 19kg (maks totalvekt på bagasjen er 20kg) og 
  3. det er letter irrasjonelt å kjøpe interiørartikler som skal harmonere med en stil i et hjem som ikke finnes ennå... Så det ble med ønsket, og noe av sorgen ble druknet hos et par gullsmeder som solgte fine sommersmykker i gullbelagt sølv:-D Egentlig liker jeg ikke gullbelagte smykker – det får enten være 14/18K gull, eller så får det være sølv som ser ut som det, det er så vanskelig å vurdere hvor tykt belegget er og hvor lang tid det tar før sølvet under begynner å skinne gjennom... Men de aktuelle smykkene var både søte og rimelige, så det får nesten bare stå til!


Middagen ble interessant – søndag hadde vi endt opp på «To Zouli», hvor jeg hadde spist nydelig svinesouvlaki (svinekjøtt på spyd), og grunnet kø på den for kvelden utvalgte «Bacchos», endte vi opp på samme restaurant på mandag. Mamma bestilte kalamari, (blekksprut, med andre ord) og fikk servert HEL blekksprut som var lettere fritert. Undertegnede vemmes når hun spiser de friterte ringene som er mer vanlige å få servert, men det var intet i forhold til det som lå på tallerkenen denne dagen! I forbindelse med et naturfagsprosjekt om mutasjoner for noen år tilbake, gjorde jeg noen bildesøk på Internett etter fostre og nyfødte med diverse misdannelser av den brekningsfrembringende typen, og det som mamma fikk, lignet til forveksling på flere av bildene jeg hadde sett. Det gjorde også min egen mat, som var akkurat like velsmakende som kvelden før, litt mindre fristende.
Med det ustadige været har også antallet mygg tiltatt, og jeg er blitt tildelt fem-seks stikk totalt, noe som i grunnen ikke er så verst!

Thou shalt not throw bread into thy neighbour's backyard

Tirsdag bød endelig på litt mer finvær, og jeg fikk svelget min dose saltvann. De siste dagenes ustabile vær og vind hadde forresten ført til at nesten alle steinene som hadde gjort det ubehagelig å ta seg frem til vannet var blitt vasket lengre ut, slik at man kunne unngå å tråkke i dem :-) Før vi gikk til stranda klarte jeg imidlertid å dumme meg litt ut; foran terrassen vår lå et usedvanlig stygt hus med blikktak, og dit var det tydeligvis vanlig at hotellets gjester kastet brødrester som spurvene kunne spise. Vi fulgte opp med brødkasting nesten hver dag, ettersom det tross alt er få ting som er koseligere enn å mate dyr, men på tirsdag slo selvfølgelig min totalt fraværende evne til å sikte inn, og jeg sendte dermed et halvt brød i en elegant sving over taket og til venstre inn i en tilliggende bakgård. Typisk turister!

Resten av dagen forløp uten de store høydepunktene, og da kvelden kom, trakk vi ut for å spise et siste måltid på  «Bacchos». Ventetiden var som ellers lang, og jeg fikk tøyd grensene av engelsken min (slik man gjerne gjør når man plutselig skal snakke om noe man aldri har snakket om før) i samtale med et par nederlendere som hadde ventet i 20 minutter da vi kom. Etterpå kommuniserte vi litt med en grillet mais- og popkornselgende mann ved navn Nikos som var så snill og by på litt popkorn. Nikos var et eksempel på at Hellas ikke er Norge - han tilhørte nok en mindre privilegert gruppe mennesker, og var nok godt over pensjonsalderen. Hver kveld satt han og flere andre eldre ute og stelte med maiskolbene sine, smilte til forbipasserende og syntes generelt å trives. Jeg ble i det hele tatt ganske nysgjerrig på hvorfor de satt der - var det av nødvendighet - f.eks. dårlige pensjonsordninger eller arbeidsløshet, eller av "fri vilje" han og de andre satt der? Det samme gjaldt den gamle kona som gikk rundt på restaurantene og ville selge halvdøde blomsterkvaster. Hun var så forsiktig og stille, slik eldre som har bodd for lenge på et aldershjem hvor de hverken har frihet, privatliv eller blir innrømmet litt verdighet gjerne blir. Slik man ikke vil se noen man bryr seg om. Da hadde nok Nikos det bedre - han smilte og var fornøyd, og kommuniserte etter beste evne på en blanding av dårlig engelsk og gresk!


Da vi endelig fikk bord, bestilte vi begge en rett de kalte Sokrates, som besto av svinekjøtt, pommes frites, tzatziki og gyros, og det var helt nydelig! Kan anbefales til enhver, men sørg for å være skrubbsulten først, for det er veldig masse mat!
Litt skuffende var det derfor å rusle hjemover uten å orke å stikke innom iskiosken på veien som solgte vannmelonsoftis...


Neste morgen var det tid for å dra mot flyplassen i Preveza, og venne snyteskaftet hjemover. Dette var neppe siste tur til Parga - dette er virkelig et sted man må vende tilbake til!






4 kommentarer:

  1. Jeg lover å lese alt dette når jeg er på jobb i morgen.
    Ble du glad for denne kommentaren?

    Erbødigst,
    Maria Birk.

    SvarSlett
  2. Dette er også første gang jeg kommenterer noe noen har skrevet på en blogg noensinne. Også har jeg ikke lest det en gang! Dette ble altså min andre kommentar.

    Erbødigst,
    Maria Birk,

    SvarSlett
  3. ÆÆÆ! Jeg glemte å svare! Dumme Renate :-S
    Jeg ble veldig, veldig glad for den, og syntes den var veldig søt :-) Nummer to også, faktisk;-)

    SvarSlett
  4. Kom hjem fra Parga for en uke siden, så dette var kjekt å lese. Kjente meg igjen i en god del, og det som jeg ikke kjente meg igjen i, det vil jeg prøve å få med meg neste gang jeg reiser hit. For jeg vil tilbake til Parga - forelsket meg helt i i byen :-)

    SvarSlett