fredag 22. april 2016

En hårfin balanse

"Sa ikke du at du skulle bestille time hos frisøren for to måneder siden?" lød meldingen min mor sendte meg i formiddag.

Joda, jeg skulle det. Problemet er bare det at det å dra til frisøren er veeeldig langt nede på listen over ting jeg liker å gjøre, og følgelig er det ganske greit å bare utsette det.

Hår er liksom ikke noe jeg engasjerer meg så mye i. Det henger liksom og slenger fra hodet mitt, og er av typen "fint, nordisk hår" i en slags mellomblond nyanse. Det har aldri vært farget (om man ser bort fra stripene med hårkritt jeg av og til lager) og aldri vært utsatt for spesielt spenstige frisyrer.

Før kunne jeg gjøre dette
Det var langt gjennom hele grunnskolen, antok en slags lang bobfasong det siste året på videregående og gikk deretter frem og tilbake mellom bob og langt i årene som fulgte, ettersom jeg virkelig ikke likte å gå til frisøren (når det går 2 år mellom hver hårklipp, blir boben veldig lang etterhvert). Det er noe med kombinasjonen av å sitte stille med armene under et klede og å ikke vite hva utfallet av hårklippen blir som frustrerer meg. Og det faktum at jeg aldri blir riktig fornøyd fordi håret mitt som regel ser bedre ut noen dager etter klipping enn rett etter klipping, og det dermed blir en slags nedtur å være helt nyklippet. Og det føles litt merkelig å betale penger for at noen tar håret mitt fra meg.

Samtidig vet jeg at jeg kler kort hår bedre enn langt hår, delvis fordi "fint nordisk hår" betyr at volum er uoppnåelig, og delvis fordi håret mitt av årsaker jeg sliter litt med å forstå, går fra å være nyvasket og blankt til å se ut som om det ikke har vært vasket på to uker dersom jeg oppholder meg utendørs i litt vind i et kvarter. Og det gjør man jo innimellom. Og la oss ikke glemme at hår er kjedelig. Det må liksom gjøres noe med, det kan ikke bare henge og slenge, i alle fall ikke på meg (med mindre jeg ønsker å se ut som en dass).

Men ettersom moren min fremdeles passer på meg (og antageligvis er redd for at jeg skal ende opp med å se ut som ei skikkelig sjuske), har jeg nå fått bestilt time hos frisøren min. Hun er for ordens skyld veldig ålreit, og ikke noe å være redd for. Men jeg skulle likevel ønske at mennesker hadde LEGO-hår, og at vi slapp å gjøre noe med det. Tenk så greit det hadde vært!

Merkelapper

Plassen min på jobben er dekket av post-its. Artikkelnumre, dimensjoner på produkter, kundenumre, rare svenske ord som Linnéa har gitt meg, huskelister over ting jeg må finne ut av eller spørre folk om og diverse tegninger sørger for at det jevnt over er en viss grad av kaos der.
Kaoset som hersker på plassen min ser ut til å overraske enkelte - på et eller annet mystisk vis har jeg nemlig blitt tildelt merkelappene "ryddig" og "morgenmenneske", uten at jeg kan begripe hvordan det har skjedd. Joda, jeg har orden i tingene mine (det er tross alt en grunn til at jeg har alle lappene), og jeg står opp halv seks hver morgen og begynner vanligvis å synge på et eller annet innen 15 minutter, men om jeg ikke setter på alarmen, er det gjerne lite som hindrer meg i å sove i 12 timer i strekk.

Men det finnes mange andre typer merkelapper, deriblant de emnene jeg har valgt å merke de litt over 200 blogginnleggene jeg har publisert i løpet av ni år med. Og det slo meg nylig at jeg kanskje burde gjøre med dem som jeg med gjevne mellomrom gjør med lappene som ligger på pulten min: rydde opp litt, fjerne de som egentlig ikke har så mye for seg og eventuelt lage noen nye og bedre. Trenger jeg f.eks. både Sverige, svensk og svensker?

Har "Rommet mitt" lenger noen mening? I min fars hus er det riktignok flere rom enn i min leilighet, og jeg har i grunnen ingen rom jeg omtaler som "rommet mitt" mer, men jeg har definitivt mange rom (om man ser bort fra definisjonene som gjelder ved boligsalg og teller rom som avdelte områder med terskel mellom, har jeg seks rom, der alle er mine, men ingen er rommet mitt. Ved nærmere ettertanke skal jeg la det få stå - soverommet mitt var tross alt tema for hele 18 innlegg, og det var et fascinerende innholdsrikt rom.

Og nå har jeg komprimert det. Det føles egentlig litt rart, spesielt å slå sammen Oscar, Adina og hamster, men orden er viktig, og nå slipper jeg å vurdere å gi Evita sin egen knagg. Ikke for det, kjenner jeg henne rett, ville hun uansett insistert på å bruke Adinas knagg.

Og vi må vel kunne enes om at det er litt mer orden i liste 2 enn liste 1?

(Kake)boksen går

Mammas kokebok er full av kaker med mystisk opphav. Noen er enkle - Annas ostekake er en ostekake fra mammas venninne, men når jeg spør hvem Berit, hvis fyrstekake pryder en annen side, er, er det ikke hennes fetters kone det er snakk om, neida, det er venninnen til venninnen til venninnen (eller noe sånt) som en gang lagde akkurat denne kaken. Mormors kringle er definitivt ikke min mormors, for hun heter Bestemor, og moren min har aldri hatt noen mormor, ettersom hun døde da bestemoren min ar liten. Så hvem er mormor? Hvor kommer kringlen hennes fra? Dette, samt min egen bakemani, har fått meg til å tenke litt på oppskrifter og opphavsrett. Hvor lenge eier man egentlig en oppskrift? Hvor lenge er man pliktig til å oppgi opphavet som kilde? Er muffinsene jeg baker med yoghurt, splenda og eple mine egne muffins, eller vil de for alltid være en variant av Det Søte Livs mokkamuffins? Alternativt, hvor lenge er opphavet pliktig til å vedkjenne seg resultatene av andres maltraktering av deres oppskrifter?

For meg er dette viktig. Det handler om å være ærlig og redelig, om god referanseteknikk og kildekritikk. Om sporbarhet.
Samtidig er det jo åpenbart at det på et eller annet sted går en grense. Kake er tross alt kake, og forholdet mellom mel, sukker, fett og ev. egg er omtrent det samme i alle muffinsoppskrifter. Det er grenser for hva man kan gjøre med et sukkerbrød, og det spørs hvor lenge opphavet i det hele tatt vil ha ansvar for resultatet av en annens kreativitet. Ta for eksempel skuffekaken (eller er det "skuffkake"? Har det med skuffelse eller en skuff å gjøre?) med krydder som jeg gikk til angrep på, fjernet mesteparten av krydderet, tilsatte kakao og kaffe og fylte med sjokolade og nøtter. Definitivt en god kake, og ikke noe jeg kunne bakt uten å ha skuffekaken som basis, men det er jo en helt annen kake. Er det dermed blitt min oppskrift?

Nei, vanskelig er det, og neimen er ikke oppskriftene litt vanskelige også. Som den tidligere nevnte Annas ostekake. Dette er en supergod kake kjeksbunn og ananas i ostekremen, og jeg har planer om å bake den til kollegene mine når jeg har toårsdag på kundesenteret om et par uker. Jeg fant ut at det var greit å se over oppskriften allerede nå, og det stoppet opp litt da jeg kom til ananasen. Opprinnelig hadde det stått "1 halv boks crushed ananas" ("krøsja ananas", som vi kaller det, eller ananasmos)
. Dette sto det nå:




Det første man kan spørre seg, er om det egentlig er 1/3 som har blitt korrigert til 2/3 eller omvendt.

Deretter er spørsmålet hva en boks er for noe. I mitt hode er en boks en boks, uavhengig av hvor stor boksen er. På bildet til høyre vil altså en av de tre boksene være én boks, og alle tre vil være tre bokser. Følgelig ville jeg lest oppskriften som så at det opprinnelig skulle vært halvparten av en liten boks med ananas, og at mengden enten var økt til 2/3 eller redusert til 1/3.
Det var naturligvis feil. En hermetikkboks er nemlig ikke en hermetikkboks. En stor boks med fiskeboller er en hermetikkboks, en halvparten så stor boks er da en halv boks og boksene med ananasmos er tydeligvis... enda mindre? Internett har ikke lyst til å fortelle meg hva volumet av en stor hermetikkboks er, men etter å ha klaget min nød til moren min, fikk jeg beskjed om at tre bokser ananasmos er én boks, hvilket vil si at en halv boks egentlig er halvannen, at en tredjedels boks er en boks og at to tredjedels boks er to bokser. Er du forvirret? Det er jeg!

Og det hører med til historien at da jeg spurte om det faktisk skulle være 1/3 eller 2/3 fikk jeg til svar at det måtte jeg se an.

Hvem har sagt det skal være enkelt?

>_<

tirsdag 19. april 2016

Renate og pungdjevelen

Dette er Jan. 
Jeg fascineres av de små tingene. Som tastaturappen min, SwiftKey, som predikerer basert på hva jeg tidligere har skrevet og hvor jeg pleier å plassere fingrene når jeg prøver å taste inn et bestemt ord. Som regel gir dette helt akseptable resultater. Andre ganger blir jeg litt bekymret. Som når den synes at jeg bør starte en setning med Dostojevskij, og at spørsmålstegn bør følges av Molde. Eller når den i 80 % av tilfellene der jeg forsøker å skrive "han" ender opp med å sette inn "Jan" istedenfor og, takket være at det første tilfellet av en sånn glipp var etterfulgt av "røyker", derfor predikerer at de fleste forekomster av "han" egentlig skal være "Jan røyker", blir risikoen for feil ganske stor. Det skal også nevnes at jeg ikke kjenner noen røykende Jan (eller i alle fall ingen Jan jeg vet røyker, eller hvis tobakkonsum jeg har noe særskilt behov for å informere andre om). Men slik "ingenting" er noe i kraft av å være et konsept, er nok også den røykende Jan blitt littegranne virkelig, takket være mobilen min og jeg. Og jeg håper at røyke-Jan snart stumper sigaretten og lever et langt og godt liv i skjæringspunktet mellom fantasi og ikke-eksistens. Med mindre stumping av røyk vil føre til at han forsvinner fullstendig, ettersom "Jan røyker"-Jan slutter å være akkurat det dersom han slutter å røyke. Det er ulempen ved å ikke være et komplekst, flerdimensjonalt vesen. Jan er bare sigaretten sin, den evige gutten i røyken. Kanskje jeg bør dikte opp en dimensjon til for ham - han kan for eksempel være gutten i Røyken, så har han i det minste et sted å bo? Og han blir evig ung.

Nuvel, det var mye tull om utrolig lite. Akkurat som vanlig, med andre ord!

Pungdjevel
Samtidig med at jeg føler at SwiftKey stadig legger ord i munnen på meg og gjør sitt beste for å sabotere mine forsøk på klar tale, føler jeg at de nye ordene jeg med overlegg lærer SwiftKey sier en del om meg. Som "pungdjevel", som måtte inkorporeres i forbindelse med at jeg skulle gjenfortelle en særdeles forvirrende drøm om katter, skogsbilveier bak kåper i et kott og en tasmansk pungdjevel som muligens led av smittsom ansiktskreft. En konsekvens av dette var at jeg måtte rope "pungdjevel" til en kollega (det er definitivt enklere å rope "ulv, ulv" enn "pungdjevel, pungdjevel") opptil flere ganger, enten fordi hun er dauhørt eller fordi hun ikke er bevandret i pungdyrverdenen. Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert på området selv heller, men jeg var litt redd for pungdjevler da jeg var liten, uten at jeg på noe som helst vis kan forklare hvorfor. Antageligvis var det fordi jeg generelt var et fryktsomt barn som ikke var så kresen når det kom til hva jeg skulle frykte. Jeg tror også jeg var redd for å være redd.

En ting jeg faktisk er redd for, er hva Facebook tror om meg.
Antonsen og Golden har stilt det betimelige spørsmålet
"når er man egentlig for gammel til å bli
satt ut på skogen for å dø?"
Man skal naturligvis ikke bry seg om hva andre synes (eller, man bør vel egentlig bry seg om det, og, avhengig av hvem "andre" er, enten korrigere adferden sin eller ture frem som før), men når facebook anbefaler meg å bli medlem i gruppen "vi som krever folkeavstemning om fremtidig innvandring", begynner jeg å lure. Altså, jeg vet at jeg er "venn" med enkelte mennesker som har holdninger som burde vært utryddet i 1945. Det kan naturligvis lede Facebooks algoritmer til å tro at jeg sympatiserer med de imbesile gjøkers landsforening. Men jeg har også valgt å ikke få varsler fra dem i nyhetsfeeden min, fordi jeg, i et anfall av antimisantropi, har bestemt meg for at det er bedre å prøve å overse dem enn fullt ut ta folks dumhet innover meg. Og fordi jeg lurer på hvor lang tid det ville tatt før disse skapningene som vil verne det rene og norske, bestemte seg for at også sånne som jeg, som gjerne (om vi ser bort fra det rent estetiske og historiske) skulle strøket kristenkorset fra vårt flagg, også var uønskede, uansett hvor etnisk norske vi er.

Og jeg lurer litt på hva slags onde planer IKEA har når de tilsynelatende prøver å snikinnføre neologismen "øyeballer" som en avløser for det fullgode "øyeeple" i det norske språk. Handler det om å få folk til å tenke på baller og ikke på epler når de leser om øyne? Er det et i møbelkretser velkjent problem at folk blir sultne av å lese om øyeepler, og at dette er en kampanje for å stanse snikkannibaliseringen av Norge.

Eller om de tvert imot prøver å selge kjøttboller ved å få folk til å tenke på øyne som en del av mennesket og baller av dette - altså kjøttboller.


mandag 11. april 2016

Frøken Pollen og sukkerbrødet

Selv om det var en slags enighet om at det kanskje hadde blitt litt vel mye søtsaker fra Renates hjemmebakeri den siste tiden, var Linnis, Rennis og eh... Amish skjønt enige om at Charlottes forlovelse måtte feires med, ja, nettopp: kake fra Renates hjemmebakeri. MC (som hadde bedre ting å gjøre enn å henge med oss jentene) konkluderte med at det burde være marsipankake (ska' de' værra så ska' de' værra), og jeg var naturligvis med på notene med det samme. En uke senere nevnte jeg i forbifarten at jeg aldri hadde bakt sukkerbrød, til et unisont "hæ?" fra MC. Som heldigvis ikke har lært seg å snakke polysont, og som fremdeles bare er ett menneske, selv om han både er fra Finnmark og Sverige og ikke kjører bil.

Men det fikk meg til å tenke litt. For selv om jeg får mye ros for bakverkene jeg tar med på jobb, er jeg fullt klar over at jeg ikke er noen teknisk avansert baker, og at jeg har lite erfaring. Og jeg hadde altså aldri bakt et sukkerbrød i mitt liv, og påtok meg uten å nøle å bake marsipankake som, selv om det ikke akkurat er en croqembouche, består av en del elementer som kan ødelegge alt (og alt er om kjent ganske mye). Hva i all verden var det jeg hadde begitt meg ut på?

For fordelen med å bake og bake og bake og gjøre sitt ytterste for å fete opp kollegene sine til hverdags, er at man kan eksperimentere med smaker og ulike ingredienser. Går noe skikkelig i dass, kan man kaste det, og ingen vet hva de gikk glipp av (som mine kalorifattige brownies, som var så totalt uspiselige at det nesten var morsomt. Men bare nesten), og er noe sånn 70 % match, har folk fått halvbra bakverk istedenfor ikke noe bakverk, som i de flestes øyne er en god deal. Når man har tatt på seg et "oppdrag", er det noe helt annet, for da må man faktisk innfri. 

Men jeg var altså ikke spesielt redd. Jeg kjente definitivt på bekymringen for at noe kunne gå i dass, men det var mest fordi jeg var veldig klar over fallgrubene - lavt eller nedsunket sukkerbrød, understekt eller overstekt sukkerbrød, for løs krem, for fast krem, ikke nok valnøttkrem eller ikke nok krem til å dekke utsiden og oversiden, ikke stort nok marsipanlokk, revnet marsipanlokk, søling under pynting, svettende marsipan... listen var lang som et vondt år. Likevel var jeg altså ikke særlig redd, og jeg stusset en del over det i dagene før bakingen skulle begynne.

Jeg kan stå for denne, altså!
Omsider kom jeg frem til at det antageligvis hadde å gjøre med at jeg alltid har vært glad i kakedeig og -rører. De voksne i familien forsøkte uten hell å få meg til å engasjere meg i rengjøring, rydding og matlaging mens jeg vokste opp, men det var aldri noe problem å få meg til å være til stede når noe skulle bakes, for Renate ville slikke bollen. Og vispen. Og slikkepotten. Som en konsekvens av søtsug og glupskhet, har jeg derfor bivånet uendelig mange kakers tilblivelse. Jeg vet hvordan god eggedosis skal se ut, jeg vet hvilken konsistens som er riktig når man pisker krem, og jeg vet hvordan man deler et sukkerbrød i tre lag. Selvfølgelig gjør jeg det! Og jeg kan naturligvis kjevle ut et marsipanlokk. Jeg er bygget for kjevling, kompakt og relativt sterk som jeg er. Og kjevle har jeg faktisk gjort ganske mye av.

La oss heller ikke glemme at en av mine favoritthobbyer er å gjøre ting jeg ikke kan, gjerne med det resultat at jeg selv veldig tydelig ser at svennestykket mitt er utført av noen som ikke har gjennomført den påkrevde læretiden. Likevel går jeg på med dødsforakt og øyemål. Og kanskje var det nettopp derfor jeg var litt bekymret denne gangen? Dette var tross alt noe jeg kunne i teorien, i motsetning til f.eks. å trekke om spisestuemøblene mine, så om jeg gjorde småfeil med kaken (slik jeg gjorde med møblene), ville jeg ikke kunne rettferdiggjøre det overfor meg selv. Jeg ville bare følt at jeg ikke gjorde ære på mor, tante og bestemor. Og det er ille, at ikke ære dem man ville!

Og det er kanskje også en smule ille å fortelle folk man jobber med at den nyforlovede kollegaen er konfirmert og ikke forlovet. Man kan si mye rart om overgangsritualer, men man bør helst klare å skille dem fra hverandre. 

Jeg er sikker på jeg hadde den igår...

Jeg vet alltid hvor jeg skal lete
hvis jeg har lagt noe et lurt sted
Jeg bruker ganske mye tid på å lete etter ting. Som "Omnibvs 1"-boka mi, som på mystisk vis forsvant fra bokhylla for noen måneder siden. Etter å ha tatt Adina på fersk gjerning i å trekke diverse latinbøker ut av bokhylla (som for eksempel "501 Latin verbs", et nyttig, men ikke spesielt lettlest referanseverk), begynte jeg så smått å mistenke at hun hadde knabbet læreboken og gjemt den et lurt sted, og at hun om nettene nileste latin for å utkonkurrere meg som familiens latiner (ikke spesielt vanskelig, jeg lærte fantastisk lite i løpet av to års undervisning, og har glemt overraskende mye i løpet av de ti årene som har gått siden jeg ga opp. Og akkurat nå føler jeg meg latterlig gammel...). Det var naturligvis to ganske sentrale svakheter ved den teorien. For det første er det ikke latinkompetansen som avgjør hvem som er sjefen her i huset (jeg er litt usikker på hva som egentlig avgjør det, ettersom argumenter av typen "den som før familien", "den mest intelligente" eller "fordi jeg sier det" høres ganske bakstreverske ut), og for det andre fordi jeg hadde lett på et lurt sted, og boka var ikke der.

Men det er mye annet jeg leter etter også. Mens jeg bodde hjemme hos moren min, vekket det stadig en kombinasjon av undring og oppgitthet hos familien min at jeg ikke visste hvor ting var på kjøkkenet. I noen tilfeller kunne jeg skylde på at jeg ikke brukte kjøkkenet så mye, og at jeg derfor ikke lærte hvor ting var, men i de fleste tilfeller handlet det nok mer om at jeg lå i hardtrening i forkant av VM i åndsfraværelse (jeg glemte naturligvis å delta i selve konkurransen), og at jeg aldri kunne huske hvilken av skuffene som inneholdt bestikk, og hvilken som ikke var en skuff, men muligens verdens dummeste brødfjøl. Da jeg flyttet, var det i stor grad moren min som puttet glass, steintøy og bestikk der hun mente at det burde være, med det resultat at jeg var like forvirret som jeg hadde vært på hennes kjøkken. Jeg kunne naturligvis ommøblert i etterkant og funnet min egen logikk, men faktum er at hennes system fremstår som relativt logisk, og for å være ærlig, tror jeg ikke at jeg ville klart å huske hvor ting var dersom jeg hadde lagt ting på plass selv heller. Og da ville jeg ikke hatt noen å skylde på heller.

Så slik går dagene. Jeg åpner krydderskuffen omtrent 70 % av tiden når jeg egentlig skal åpne bestikkskuffen, og jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å stirre ned i skuffen med kattemat, alltid med et visst håp om at jeg der skal kunne finne stekespaden som ligger i naboskuffen. Og jeg leter frenetisk etter "reserveparet" med grytekluter som jeg husker at jeg så for noen uker siden, men som ikke ligger på noen av de stedene jeg anser for å være passende for grytekluter (som absolutt alle skuffer og skap på kjøkkenet og skapet på badet der jeg har håndklær. Forslag som leder til at jeg finner gryteklutene mottas med takk, men belønnes ellers ikke). Jeg får muligens skylde på Adina der også - hun er tross alt et umælende dyr som ikke kan forsvare seg mot mine beskyldninger.


fredag 8. april 2016

Gå'ta banen

I likhet med de fleste andre, liker jeg at livet går som på skinner, og en helt konkret del av hverdagen min som er pent nødt til å gå på skinner, er t-banen. Det var derfor med gru jeg før påske leste at åpningen av Lørenbanen ville påvirke min t-banehverdag. Etter å ha lest fire ulike journalisters beskrivelse av endringene, hadde jeg en slags vag forståelse av at halvparten av avgangene ville forbli som før, mens den andre halvparten ville bli endret. Alle avgangstidene ville endres, og banen min ville veksle mellom å ha linjenummer 4 og 5. Det er ganske traumatisk når du er oppvokst med at linje 5 er veien, sannheten og livet, og at du ikke kommer hjem uten via den (med mindre jeg tar buss eller benytter apostlenes hester). I tillegg ville den halvparten av avgangene som ikke var som før, gå til Sinsen, og der ville jeg måtte bytte til en annen bane som gikk motsatt vei, uten at jeg ville måtte bytte perrong. Dette var mildt sagt forvirrende, men jeg er jo ikke tapt bak en vogn (eller forlagt i et skjul, for den saks skyld), så jeg utbrøt "ad Internett, kamerater!" (det der var en løgn, jeg var helt alene og gikk sannsynligvis rundt og trallet på en sang, og sa nok egentlig ingen verdens ting) og gikk til ruters reiseplanlegger. Litt overrasket måtte jeg konkludere med at reiseplanleggeren ikke kjente til disse nye alternativene, og at overgang via Sinsen var et slags omvendt, forsinket påskeegg, slik at, istedenfor å få finne en festlig ekstrafunksjon, så fant jeg ikke en basisfunksjon jeg visste skulle være der.

Voksne bør gå på banen først (bilde: ruter.no)
Nuvel, vel vitende om at det fantes 4 avganger i timen som var skjult for meg, begynte jeg å ta banen slik jeg alltid har gjort, bare til en litt annen tid. Ikke noe problem. Litt verre var det da jeg skulle hjem onsdag kveld. Da kom jeg ned på Jernbanetorget og så at Vestli-banen som skulle via Sinsen (5) skulle komme om 2 minutter. Ettersom sanntidspanelet virket noe uvillig til å vise når linje 4 skulle dukke opp, fisket jeg frem mobilen og sjekket appen. Der var faktisk banebyttealternativene med blant forslagene. Den eneste ulempen var at appen mente at det var bortimot 15 min til neste gang en bane skulle kunne ta meg hjem. Forvirringen ble komplett da en bane merket "4 Vestli" kom sigende inn på plattformen, 1 minutt før 5 Vestli skulle komme, men det er jo begrenset hvor mye man skal kverulere over positive overraskelser, så jeg gikk fornøyd og glad om bord. På en bane som, da den passerte Carl Berner, skiftet personlighet og la i vei mot Sinsen. Jaha, tenkte jeg, det var jo interessant! 

Etter en ganske humpete ferd ut av sentrumstunnellens nyeste hull, kom jeg frem til Sinsen, og forsto plutselig hvordan den tilsynelatende selvmotsigende påstanden om at man slapp å bytte perrong for å gå fra en vestgående til en østgående bane. Sinsen er nemlig litt anderledes enn de andre barna, og ser ut til å lide av et slags togkompleks der det er ett spor på hver side av en bred perrong istedenfor to smale perronger på hver side av et dobbelt spor. Glad og fornøyd entret jeg linje 4 mot Vestli som dukket opp nesten med det samme på motsatt side av sporet, og slang meg ned på første og beste sete, overbevist om at det neste jeg ville se, var Hasle. Stort var derfor sjokket da dørene åpnet seg og jeg så en for meg helt ukjent perrong. Frykten for å ha kommet på feil bane som ville ta meg til en eller annen luguber utpost på Oslos vestkant grep meg, og jeg styrtet ut av vognen, bare for å innse at jeg var på Løren, den nye holdeplassen som lå mellom Sinsen og Hasle. Bæsj på leggen. Jeg snek meg inn på banen igjen, og fant meg selv i et dilemma. Skulle jeg sette meg tilbake på plassen min, eller skulle jeg finne en ny plass? Jeg følte meg allerede ganske dum fordi jeg hadde gått ut av banen og inn igjen, og jeg følte ikke for å sette meg ned igjen, og kanskje bli "avslørt" av denne vilt fremmede som naturligvis ikke var det minste interessert i hva jeg foretok meg. Men hva om jeg satte meg på en annen plass og han la merke til det når han gikk av, og fikk det for seg at jeg hadde flyttet meg vekk fra ham? Det faktum at min bekymring var høyst irrasjonell, var ikke til hinder, langt derifra! Heldigvis forløp resten av turen uten større begivenheter, og jeg kom meg faktisk hjem uskadd.