Gå'ta banen

I likhet med de fleste andre, liker jeg at livet går som på skinner, og en helt konkret del av hverdagen min som er pent nødt til å gå på skinner, er t-banen. Det var derfor med gru jeg før påske leste at åpningen av Lørenbanen ville påvirke min t-banehverdag. Etter å ha lest fire ulike journalisters beskrivelse av endringene, hadde jeg en slags vag forståelse av at halvparten av avgangene ville forbli som før, mens den andre halvparten ville bli endret. Alle avgangstidene ville endres, og banen min ville veksle mellom å ha linjenummer 4 og 5. Det er ganske traumatisk når du er oppvokst med at linje 5 er veien, sannheten og livet, og at du ikke kommer hjem uten via den (med mindre jeg tar buss eller benytter apostlenes hester). I tillegg ville den halvparten av avgangene som ikke var som før, gå til Sinsen, og der ville jeg måtte bytte til en annen bane som gikk motsatt vei, uten at jeg ville måtte bytte perrong. Dette var mildt sagt forvirrende, men jeg er jo ikke tapt bak en vogn (eller forlagt i et skjul, for den saks skyld), så jeg utbrøt "ad Internett, kamerater!" (det der var en løgn, jeg var helt alene og gikk sannsynligvis rundt og trallet på en sang, og sa nok egentlig ingen verdens ting) og gikk til ruters reiseplanlegger. Litt overrasket måtte jeg konkludere med at reiseplanleggeren ikke kjente til disse nye alternativene, og at overgang via Sinsen var et slags omvendt, forsinket påskeegg, slik at, istedenfor å få finne en festlig ekstrafunksjon, så fant jeg ikke en basisfunksjon jeg visste skulle være der.

Voksne bør gå på banen først (bilde: ruter.no)

Nuvel, vel vitende om at det fantes 4 avganger i timen som var skjult for meg, begynte jeg å ta banen slik jeg alltid har gjort, bare til en litt annen tid. Ikke noe problem. Litt verre var det da jeg skulle hjem onsdag kveld. Da kom jeg ned på Jernbanetorget og så at Vestli-banen som skulle via Sinsen (5) skulle komme om 2 minutter. Ettersom sanntidspanelet virket noe uvillig til å vise når linje 4 skulle dukke opp, fisket jeg frem mobilen og sjekket appen. Der var faktisk banebyttealternativene med blant forslagene. Den eneste ulempen var at appen mente at det var bortimot 15 min til neste gang en bane skulle kunne ta meg hjem. Forvirringen ble komplett da en bane merket "4 Vestli" kom sigende inn på plattformen, 1 minutt før 5 Vestli skulle komme, men det er jo begrenset hvor mye man skal kverulere over positive overraskelser, så jeg gikk fornøyd og glad om bord. På en bane som, da den passerte Carl Berner, skiftet personlighet og la i vei mot Sinsen. Jaha, tenkte jeg, det var jo interessant! 

Etter en ganske humpete ferd ut av sentrumstunnellens nyeste hull, kom jeg frem til Sinsen, og forsto plutselig hvordan den tilsynelatende selvmotsigende påstanden om at man slapp å bytte perrong for å gå fra en vestgående til en østgående bane. Sinsen er nemlig litt anderledes enn de andre barna, og ser ut til å lide av et slags togkompleks der det er ett spor på hver side av en bred perrong istedenfor to smale perronger på hver side av et dobbelt spor. Glad og fornøyd entret jeg linje 4 mot Vestli som dukket opp nesten med det samme på motsatt side av sporet, og slang meg ned på første og beste sete, overbevist om at det neste jeg ville se, var Hasle. Stort var derfor sjokket da dørene åpnet seg og jeg så en for meg helt ukjent perrong. Frykten for å ha kommet på feil bane som ville ta meg til en eller annen luguber utpost på Oslos vestkant grep meg, og jeg styrtet ut av vognen, bare for å innse at jeg var på Løren, den nye holdeplassen som lå mellom Sinsen og Hasle. Bæsj på leggen. Jeg snek meg inn på banen igjen, og fant meg selv i et dilemma. Skulle jeg sette meg tilbake på plassen min, eller skulle jeg finne en ny plass? Jeg følte meg allerede ganske dum fordi jeg hadde gått ut av banen og inn igjen, og jeg følte ikke for å sette meg ned igjen, og kanskje bli "avslørt" av denne vilt fremmede som naturligvis ikke var det minste interessert i hva jeg foretok meg. Men hva om jeg satte meg på en annen plass og han la merke til det når han gikk av, og fikk det for seg at jeg hadde flyttet meg vekk fra ham? Det faktum at min bekymring var høyst irrasjonell, var ikke til hinder, langt derifra! Heldigvis forløp resten av turen uten større begivenheter, og jeg kom meg faktisk hjem uskadd.