torsdag 13. januar 2011

Fordi du fortjener det?

I dagens samfunn fortjener vi en hel del, gjerne uten å ha gjort oss fortjent til det. Vi fortjener f.eks. å leve lange og gode liv med allverdens bekvemmeligheter, vi fortjener lykke og hell. Hva er det vi gjør som gjør oss fortjent til alt dette?
Vel, la oss se på hva det vil si å fortjene noe! Teknisk sett betyr det "å være verdig til" (jf. ordnett.no), og konseptet med å fortjene noe går i bunn og grunn ut på at man aktivt utfører en handling, og at en straff eller belønning som står i samsvar med handlingen idømmes/gis. Noe man fortjener er altså en konsekvens som synes rettferdig. Denne fortjente konsekvens kan komme fra mange kanter - den kan være en direkte følge, som når man leverer inn et godt stykke arbeide og får en god tilbakemelding tilbake, eller den kan synes å komme direkte fra skjebnegudinner og det som verre er, som når en veldig slem mann ender opp med kolera. Da lever folk i den villfarelse at noen holder oversikt over våre handlinger og veier dem mot hverandre for å sikre at den som handler godt, får det godt. Denne tankegangen er både skummel, usosial og primitiv, og brukes av dustefjerter for å rettferdiggjøre at andre mennesker lider - de lider, ergo er de dårlige mennesker. Hadde de vært gode mennesker, hadde de ikke hatt det vondt, fordi det sitter noen på loftet med kuleramme og stor nedslagskraft. Samtidig kan den brukes positivt, for hva er hyggeligere enn å se at en snill og god person får suksess? Og hva er verre enn å se en pedofil gris vinne et reisegavekort til Thailands mer lugubre områder? Vi ønsker at den som handler godt skal belønnes og at den som handler ondt skal straffes. Vi skal alle få som fortjent.

Nå vet vi både hva det vil si å fortjene noe er, og at Renate ikke liker pedofile griser (jeg mener selvfølgelig mennesker som oppfører seg ekkelt, og ikke det uskyldige, merksnodige dyret som ruller seg rundt i søla og tråkker med alle de fire små bena i maten sin, du store min!). Dermed har vi lært ganske mye, og kan gå til sengs med god samvittighet, fordi vi fortjener det.
Eller?

Nei, vi får legge oss litt i selen og lære enda mer. For forventningen om belønning til den gode er minst like sterk som forventningen om straff til den onde hos mannen i gata. De fleste av oss tror at vi er både vår neste og vår nestes neste moralsk overlegen, og lettere ufeilbarlig. Vi gjør så godt vi kan, eller ihvertfall nesten, stjeler ikke annet enn film og musikk, bedrar ikke andre enn staten og en og annen partner, og dreper ikke naboens asen med mindre vi er veldig sultne og naboen (den nevnte pedofile grisen) er i Thailand og aner fred og ingen fare. Vi tror vi fortjener fordømt mye.

Og vet dere hva? Det gjør meg ganske forbannet!
For man kan godt føle at Verden er et urettferdig sted, og at livet går en imot. Det er selvfølgelig helt absurd og latterlig, for verden har ingen formening om rett og galt, Verden kan ikke tenke. En av mine klassestyrere på barneskolen prøvde å gjøre 25 prepubertale unger til samvittighetsfulle og reflekterte medmennesker med respekt for hverandre. Jeg er ikke så sikker på om hun lyktes, men jeg husker at hun ville at vi skulle dele menneskene rundt oss inn i kategoriene venner, uvenner og ikke-venner. Første kategori er folk du liker og bryr deg om, andre kategori er mennesker du spesifikt misliker og siste kategori er mennesker du gir en god dag i. La oss overføre denne tredelingen på Verden: den kan sees på som enten rettferdig, urettferdig eller ikke-rettferdig. All logikk tilsier at Verden er ikke-rettferdig. Den har ingen formening om rettferdighet, og om den faktisk hadde det, kan du være ganske sikker på at den ville ignorert deg og dine krav og meninger etter beste evne. Det samme gjelder faktisk livet. Det er ingen sammenheng mellom at du gir penger til utarmede mennesker i Darfur og at NAV behandler deg som dritt. Om du hadde unnlatt å gi penger, ville du fremdeles blitt behandlet som dritt. Det er ingen kraft i universet som beordrer NAV til å behandle sine klienter slik eller slik i henhold til karma, NAV drives av byråkratisk likegylighet til menneskelig ulykke, og går utmerket på det (aner vi konturene av nok et alternativ til fossilt brensel?).

Det å handle riktig ut fra en forventning om belønning er verdiløst - vi kan ikke bli indignerte fordi våre gode handlinger ikke gir resultater i den store sammenhengen. Selvfølgelig, om du er snill mot naboen en dag, kan du forvente at han smiler til deg neste gang dere sees, men du kan ikke forvente å få en forfremmelse på jobb, og du kan ikke forbanne Universet fordi du blir degradert. Vi har en moralsk forpliktelse overfor oss selv og til verden rundt oss til å være rettskafne og edle etter beste evne og til det beste for alle, og det å vite at vi har handlet rett, bør være godt nok i massevis - hver gang vi velger å gjøre noe riktig, har vi samtidig slått fra oss et virrvarr av alternativer av mindreverdig art. Vi har gjort noe bra, og burde være fornøyde med det. Hvis vi må ha en belønning hver gang vi gjør noe riktig, gjør vi ikke godt for det godes skyld, men for belønningens, og da er vi ikke noe bedre mennesker enn den som handler ondt!
Se det for deg: hver gang du hjelper fru Halvorsen over gaten, gir faren din deg en skinnende femkroning. Det er ikke gleden ved å hjelpe en gammel, giktbrudden og benskjør dame over veien som driver deg, det er det higenen etter den blanke mynten som du kan træ på et stykke hyssing som gjør. Så en dag er ikke far der, og ingen femkroning vil vente deg dersom du hjelper den gamle som kommer tassende rundt hushjørnet. Du stikker av fordi din kjære far ikke har lært deg verdien av det gode for det godes skyld. Alternativt møter du fetter Frank (det er han som er så slem i "Tapper, den pysete hunden", opprinnelig kjent som Freaky Fred) som akkurat er kommet hjem fra sitt årelange opphold på en forbedringsanstalt for uforbederlige guttevalper. Frank tilbyr deg en tier for å spenne bein på fru Halvorsen, og ettersom du drives av ønsket om belønning, gjør du som Frank vil, får tieren, får fru Halvorsen drept og ender opp på samme celle på forbedringsanstalten som Frank.

Altså: vi må handle godt uten baktanker. Særlig dersom vi har fettere ved navn Frank (jeg har faktisk en fetter ved navn Frank, og jeg mistenker alldeles ikke ham for å være slem mot gamle damer, bare sånn at det er klart :-p). Frykt for represalier eller ønsket om anerkjennelse forpester den gode handlings genuinitet fordi man velger å handle ut ifra hva man frykter å utsettes for av straff eller ønsker å oppnå av goder.

Men vi må tilbake til dette med å fortjene ting. For vi fortjener altså både det ene og det andre, og senest idag leste jeg i Aftenpostens aftenutgave om en nyutdannet forsker som ikke hadde råd til å flytte til de områdene i byen han ville uten at mor var villig til å hjelpe ham med penger. Problemstillingen er aktuell nok - det er dyrt å bo i Oslo. Det er dyrt å etablere seg, særlig som enslig, og det er et problem at unge som får hjelp hjemmefra presser prisene opp. Der er jeg helt enig med den unge forskeren, og jeg gruer meg til jeg selv skal ut av redet og finne meg et sted å bo - det er dyrt, og det er kanhende vanskelig å få lån dersom man ikke stiller med 10 % av kjøpesummen. Joda, men det jeg reagerer på, er denne rettigheten han (og så mange andre unge mennesker i byen vår) synes å innrømme seg selv: de fortjener å bo sentralt. Man er ferdig med studiene, har fått en jobb som gir en årslønn over gjennomsnittet. For noen tid siden sto det i en lokalavis fra Grouddalen at mange hadde problemer med å finne leietagere til helt streite leiligheter i de mindre attaktive bydelene. De tilbød et stabilt nærmiljø, nærhet til t-bane (som betyr relativ nærhet til sentrum) og gode boforhold til en langt lavere pris enn hva utleiere i sentrum krevde. Likevel sto leilighetene tomme fordi studenter og nyetablerte som klager over hvor vanskelig det er å finne seg et sted å bo og hvor dyrt det er, regner seg selv for å være for fine for bydelene Alna og Grorud.

Og jeg innrømmer det gjerne: som grouddøl finner jeg dette svært fornærmende. Nei, det er ikke mange steder her som regnes som attraktive sammenlignet med sentrum og vest, men gjett hva? Normalt begynner man i det små. Man begynner med en liten leilighet eller en leilighet i et mindre attraktivt strøk, også bygger man seg opp derfra. Man kommer ikke til dekket bord. Du har en god månedslønn? Fint for deg, men ekteparet Ås har arbeidet og spart i 20 år.Selv om ingen av dere har noen logisk rett til å oppleve gleden det tydeligvis gir å bo midt i byen, fremstår Inga og Arne Ås som langt bedre kandidater. Det er ganske enkelt slik at ikke alle kan oppnå den lykken "Vi i villa" og kampanjebladene fra Home & Cottage gir oss inntrykk av at vis skal hige etter, og ihvertfall ikke ved førstegangskjøp - det finnes i skrivende stund pene, nyrenoverte leiligheter med en prisantydning på like over 1mill. i Grorud bydel, og hvis ikke vennene dine orker å ta banen til Ammerud for å drikke fancy kaffe med deg, er de ikke spesielt gode venner - herlighet, den "luksus" det er å ha alle sine kjære innen gangavstand fra utgangsdøren hører ikke til i verdens navle, Tigerstaden, men snarere i verdens navlelo, også kjent som Akershus (jeg har ingen intensjon om å mobbe Akershus, så vær snill å ikke les det på den måten). Flytt til litt mer landlige områder, og du har muligheter til å ha alle dine irriterende kjente så nærme at du får lyst til å kverke dem etter to uker fordi du ser dem hele tiden, hver dag.
Jeg tror det er omtrent på det tidspunktet du slutter å drikke fancy kaffe også, men helt sikker kan jeg ikke være, for jeg har aldri følt for å kverke vennene mine ELLER drikke fancy kaffe. Men jeg kan tenke meg at det er en sammenheng der!

Så hva er det en høyt utdannet ungkar fortjener?
Fordi hun fortjener det?
Vel, han har brukt sånn cirka fem år av livet sitt på å bli noe. Han har sannsynligvis ikke jobbet så veldig mye i de fem årene, så han har ikke spart opp allverdens pensjonspoeng, og i tillegg har han sånn omtrent 400 000 i studielån. Fortjener han en sentrumsleilighet? Om det skal være noe som helst vett i dette med å fortjene noe, må det, ettersom vi (les: Renate) har forkastet muligheten for at man egentlig kan fortjene noe som helst som ikke er knyttet til enkelthendelser, og uansett ikke skal basere sine valg på de forventede konsekvensene, være en nær forbindelse mellom det som er blitt gjort, og det man sitter igjen med.
Hva har en nyutdannet akademiker gjort? Brukt tre, fem eller flere år av livet sitt på å skaffe seg kompetanse som i det minste i teorien skal forbedre verden og menneskene (leger kurerer sykdom, ingeniører gjør verden lettere å takle, humaniorararinger som meg gjør menneskene mer menneskelige gjennom alle kunstens uttrykk). Akademikeren har arbeidet hardt i disse årene og straffes for sin manglende inntekt med et lån han ikke kunne overlevd uten, og belønnes med et vitnemål som forhåpentligvis sikrer ham en relativt godt betalt jobb han liker. Der har vi fortjenesten. La oss si at trillingene Doris, Dorote og Adelheid står foran et vanskelig valg i en alder av 16 år. De spør seg selv hva de skal gjøre med livene sine, snakker med rådgiverne på skolen og tar yrkesvalgtester på nettet. De forstår hverken datamaskiner eller rådgivere er til å stole på ettersom den ene vil at de skal bli gartnere uten engang å ha stilt et spørsmål om planter, mens den andre synes å være kjøpt og betalt av den forfalne videregående skolen i nabolaget.

Derfor tar Doris mesterbrev i rørlegging, Dorote dropper ut og begynner å jobbe i to butikker samtidig og Adelheid tar en master i informatikk. Ti år er gått, og smaapigerne er blitt 26 år gamle. Doris har kompetanse og kvalifikasjoner og et par års arbeid utover lærlingtiden på baken, har en sikker økonomisk fremtid og minimalt med lån. Dorote har jobbet dag ut og dag inn i et yrke hun trives med, men hun tjener ikke så veldig bra, og arbeider tilnærmet doble skift. Adelheid er nyutdannet, har en økonomisk lys fremtid og et tordnende lån hengende over hodet. Alle tre vil ha en leilighet på Majorstua. Hva tror dere skjer dersom Adelheid tar et skritt frem og forteller sine søstre at leiligheten er hennes fordi hun fortjener den?
Det er ikke umulig at Dorote og Doris ender opp som tvillinger!

For la oss innse det en gang for alle: utdannelse er en rett og et gode, og i mange tilfeller noe du fortjener fordi du gjør det tilstrekkelig godt til å få de nødvendige karakterene. Innsatsen gjør deg fortjent til en bestemt type jobb, men det slutter der. Det er ikke noe unaturlig ved at nyutdannede ikke har råd til å kjøpe seg inn i de mer attraktive områdene av landets hovestad - tvert imot!

Prøv Østkanten - den er definitivt bedre enn sitt rykte, og vi som bor her, er ikke så verst, vi heller!

(om det er litt rot i argumentasjonen her, får dere bare unnskylde - jeg er nemlig veldig engasjert, og da kan det bli litt krøll innimellom!)

torsdag 6. januar 2011

Tene te pensum: Hold ulla di!

To ganger i året må jeg til pers. Nettbokhandlene. Jeg må kjøpe et visst utvalg bøker fordi en faglærer har bestemt at nettopp disse bøkene vil gjøre nytten når vi studenter skal tilegne oss kunnskap. Pensumlistene er ofte (dog finnes det hederlige unntak!) kaotiske og noe uklare, og lar den stakkars studenten sitte igjen uten helt å vite hvilke bøker som SKAL skaffes og hvilke som BØR skaffes. For ikke å snakke om bøkene man egentlig ikke trenger, men som det hadde vært utmerket om man hadde lest. I tillegg kommer alle tekstene som står i kompendier. Noen ganger er det flere kompendier, andre ganger bare ett. Kompendier er uansett noe av det verste jeg vet, og dette er det åttende semesteret hvor jeg får anledning til å bygge på hatet mitt. Det er med andre ord blitt ganske mye hat. Men misforstå meg rett: jeg går ikke rundt og føler på dette hatet hele dagen. Jeg skriver ikke sinte brev. Jeg er egentlig bare fryktelig lei meg fordi jeg hvert semester må luske ned i Akademikas underetasje og betale en stor slump med penger for en uhåndterlig og kvapsete stabel med kompendier av dårlig kvalitet. Hvorfor?

Jo, nå skal dere høre: som tidligere nevnt i bloggen, bruker jeg både tid og energi på å spare penger på pensum. Derfor bestiller jeg alle bøkene fra et utvalg nettbutikker i inn- og utland. Jeg sparer gjerne store penger på dette, ofte over 1000kr per semester. Dette er en kapitalistisk tilnærming: de som tilbyr tjenestene er avhengige av at jeg velger nettopp dem, og må derfor ha gode produkter til fornuftige priser. Kompendiene er mer i tråd med kommunismen: det er egentlig ingen alternativer, og derfor kan tilbyder presentere dårlige produkter til høye priser. De har intet å tjene på å øke kvaliteten på produktet, fordi det ikke er noen reell konkurranse. Og jeg liker virkelig ikke kommunisme (derimot liker jeg sosialdemokrati veldig godt, ihvertfall når det fungerer i praksis... Men sånn sett liker jeg egentlig kommunisme også - tanken er tross alt god, det går bare så til de grader til helvete når det praktiseres. Men det kan vi ta en annen gang!).

Altså: jeg bruker først masse tid på å slippe billig unna, og må deretter betale masse penger uten mulighet til å spare inn noe som helst. Men hva er egentlig et kompendium? Det kan være mye forskjellig avhengig av formålet, men generelt er det en artikkelsamling eller tekstsamling hvor innholdet har en tematisk forbindelse, og de settes gjerne sammen i forbindelse med f.eks. emner på universitetet eller kurs, møter, o.s.v. Kompendier er ikke dumme i seg selv - istedenfor å sende studentene rundt på skattejakt for å finne tjue korttekster i diverse lugubre tidsskrifter og bøker som ikke er å få kjøpt, får de samvittighetsfulle faglærerne istedenfor Unipub til å slenge de aktuelle artiklene sammen og lime på et omslag slik at det kan minne om en veldig tynn pocketbok i A4-format. Tro meg: jeg er virkelig glad for at vi har tilbudet. Det jeg ikke er så glad for, er kvaliteten på det vi kjøper, og prisen vi betaler (dette har jeg vel strengt tatt allerede nevnt, men en god ting kan ikke sies for ofte!). Det bør være en slags forbindelse mellom disse to. F.eks. er en heftet utgave av en bok billigere enn en innbundet utgave, fordi materialene som går med til den heftede er billigere, og kvaliteten på papiret vanligvis dårligere. Dette er grunnen til at jeg ikke liker heftede bøker, og gremmes over det stadig økende antallet av dem i bokhyllene mine. Samtidig skal selv heftede bøker ha en viss kvalitet og holdbarhet - ved forsiktig bruk skal de holde seg like godt som en innbundet utgave, ettersom den største trusselen, slitte kanter, og tap av fasong, kan unngås ved forsiktig håndtering. Dette, mine damer og herrer, gjelder ikke kompendiene fra unipub. De ser ut som lefser omtrent før de kommer opp av posen fra Akademika.

Det var kvaliteten. Den er altså dårlig. Videre er jo alt innholdet tatt ut av sin kontekst. Når tekstbiten er tatt ut av en sammenhengende bok, blir man sittende igjen som et spørsmålstegn hver gang forfatteren refererer til noe han har skrevet i et annet kapittel. Man mister dermed muligheten til å vurdere verket som helhet. Et av mine første møter med kompendiene var spesielt sjarmerende: jeg skulle drøfte og sammenligne to tekster, hvor den ene var en kommentar på den andre. Denne sistnevnte teksten var opprinnelig tysk, og forelå i originalversjon, samt i norsk oversettelse. Den norske oversettelsen var nesten uleselig på grunn av en sliten originalkopi, og jeg kan ikke tysk. Begge utdragene var fra større verk. Der satt jeg med andre ord med et knapt leselig utdrag av en større bok og et utdrag av et kritisk svar på hele den første boken, og skulle skrive noe fornuftig. Det var faktisk ikke så fryktelig moro.

Og prisen? Vel, den var visst akseptabel en gang i tiden. Nå er den bare høy. Den baserer deg, så langt jeg har forstått, på snittprisen av norsk faglitteratur tiltenkt studerende. Så om den gjennomsnittlige prisen på en norskprodusert fagbok er 400kr og den i gjennomsnitt er 200 sider lang, koster kompendiene 2kr per side, dette til tross for at det sjelden er slik at alle kompendiumets tekster er norske (for faktiske tall, se akademika). Ofte er de f.eks. amerikanske eller britiske, og det er vel en kjent sak at bøker fra både USA og Storbritannia generelt er langt billigere enn norske? Så om de regnet ut snittprisen per akademisk side der, ville den blitt betydelig lavere? I tillegg er det gjerne mange av tekstene som er tilgjengelig gjennom tjenester som JSTOR, og som derfor er tilgjengelige uten kostnader for både ansatte og studenter ved UiO. Andre tekster ligger åpent ute på nettet fordi de er så gamle at kopirettighetene ikke gjelder mer. Likevel må vi betale snittpris på disse sidene, om jeg har forstått det rett.

Forrige semester endte jeg faktisk opp med å orientere meg om hvor et kompendiums tekster kom fra, for så å skaffe dem, enten ved bokkjøp eller via JSTOR og lignende kanaler. Selv om jeg måtte bestille to bøker og betale for artikkeltilgang et par steder, tjente jeg på det. Som en bonus tilegnet jeg meg mye mer åndsverk enn hva jeg ville gjort om jeg kjøpte kompendiet - jeg fikk tross alt et par antologier for prisen av et halvt kompendium!


En veldig stor Å
Men kompendier til side - de er et nødvendig onde, og jeg setter som sagt pris på tanken og arbeidet bak. Det jeg egentlig ville skrive om, var hvor skummelt det er for meg å stikke nesen i en nettbokhandel. Jeg finner nemlig så mye spennende! Bøker om hvordan man skriver bedre oppgaver, litteraturantologier, litteraturteoriinnføringer, f.eks.! Og de er jo nyttige, så da må jeg jo nesten ha dem? Dessuten er det mye å spare; fra bokkilden får jeg 3% kickback som en gang i fremtiden kan bli et gavekort, og hos tanum får jeg 10 % rabatt fordi jeg er et miserabelt medlem av bestselgerklubben (de tilbød meg en karaffel, og da kunne jeg ikke annet enn å la meg lure med!). I tillegg går 1 % av kjøpesummen tilbake til meg på en "flyreisekonto". Mange bekker små kan bli en stor å, og jeg sparer til nevnte å.

Dessuten er det koselig å se på fagbøker, for her og der dukker det opp forfattere som jeg har vært på forelesning med, seminarledere og andre skremmende intelligente mennesker som er det nærmeste jeg kommer kjendiser - i motsetning til deltagerne på div. hjernedøde realityserier, fortjener disse menneskene litt heltestatus! F.eks. vurderte jeg lenge å bestille en bok ved navn Drøft! av professor Førland, og jeg ble ganske enkelt lettere salig ved synet av den! Det året jeg studerte historie var ikke allverdens morsomme, men forelesningen i nyere europeisk historie med Førland? Tre år senere er han fremdeles det store foreleserhøydepunktet. Tenk at synet av et forfatternavn kan vekke så gode minner! Til opplysning er denne boken nå på vei til meg... Jeg klarte ikke å dy meg!

Dagens fornuftige handling har hittil ført til at jeg har sikret meg tre bøker om skriving, én litteraturteoribok (som det ble anbefalt å lese, så jeg har mitt på det tørre akkurat der!) og en bok om alle verdens språk, fordi jeg fortjener det.

Men jeg skal ikke klage: med unntak av tre kompendier er allerede årets pensum for tre fag handlet inn, og med dem de fire ikke-på-pensum-bøkene som er relevante. Pris? 1620kr.

Til venstre: en oppmålt mengde ull (dere tror jeg har
tegnet en krusedull, men jeg kan tydelig se
det er sau som har ull!), til høyre: pensumbøker.
(Og forresten: kudos til årets faglærere som har vært flinke til å gi beskjed om artikler som er fritt tilgjengelige, eller som kan lastes ned her og der; jeg er nesten rørt over viljen til å spare studentene for unødvendig bry og ekstrautgifter:-D - kanskje det er noe som er spesielt for masterundervisningen?)

Og til dere som ikke helt skjønner sammenhengen mellom overskrift og innlegg: pensum betyr egentlig "en oppmålt mengde ull", og var det dagsverket en slave ble forventet å spinne i Romerriket. Jeg har bestilt pensum. Ergo har jeg sånn teknisk sett bestilt ull. Høhø!

Mer om kompendiepriser kan dere lese her (universitas 2006), her (universitas 2008)

onsdag 5. januar 2011

Masterstudiet neste!

Idag mottok jeg en telefonsamtale som endelig la sjøen blikkstille rundt meg. Da jeg ikke kom inn på mastergradsprogrammet før jul, visste jeg ikke hva som lå forut; jeg var nummer 2 på ventelisten, så sjansen for at jeg likevel ville bli tilbudt plass, var stor. Samtidig var det ingen garanti for at det ville gå slik, så jeg måtte gardere meg ved å søke fag på bachelorprogrammet som egentlig ikke hadde noen funksjon, ettersom studieplanen var full og bachelorgraden komplett. Løsningen da var å søke meg til fag jeg tidligere hadde unngått å ta i håp om at jeg kunne få tilstrekkelig gode karakterer i dem til å bytte dem ut med de allerede avlagte fagene og dermed være bedre rustet for neste semesters inntaksrunde. Heldigvis slapp jeg dette. Jeg kom inn, kunne puste lettet ut, og istedenfor sette igang med det organisatoriske rotet som kalles semesterstart for Renate. Nå skal nemlig kalenderen oppdateres og fullgtegnes for resten av semesteret. Avgifter skal betales, pensum bestilles, fag velges og arbeidsplaner endres. Studielån må søkes (dette kunne jeg jo ikke gjøre før jeg visste om jeg kom inn eller ikke, og om jeg søkte i kraft av å være bachelorstudent og så kom inn på master, ville jeg sikkert blitt henrettet for å oppgi feilaktig informasjon til et statlig organ. Minst!).

Dessuten fikk jeg de seks første Harry Potter-filmene i posten idag. I Blu-Ray, med norsk tekst og greier. Og her kommer det morsomme: jeg betalte 196kr for å få samleboksen sendt fra Storbritannia. Fri frakt fra Amazon. Identisk vare fra norsk nettbutikk? 459,- hos CDon og 399,- hos Platekompaniet.no. Og det er uten frakt, som vel beløper seg på hhv. 29,- og 30,-. Jeg sier ikke at norske aktører tar seg godt betalt, jeg sier bare at det er forbasket deilig å handle i britiske nettbutikker.

Nå er jeg dessuten blitt ferdig med broderiet mitt. Føler meg nesten huslig!
Men tilbake til studiene: jeg har faktisk en bachelorgrad. Jeg er, per definisjon, akademiker. En tidligere klassestyrer fortalte meg at det ikke var noe poeng i at jeg higet etter de høythengende karakterene - jeg kom tross alt fra en ikke-akademisk familie, og hadde åpenbart hverken anlegg eller muligheter for å gjøre det bra eller ta en utdannelse. Ta den, du, dumme damen!
Publiser innlegg

tirsdag 4. januar 2011

Skatteetaten, brodering og vokalfascinasjon

Helt meningsløst, men se hva Juliane
og jeg så i et vindu i Vika!
Idag har jeg snakket med skatteetaten. Av og til tror jeg at de heter akkurat det for å spare penger. Ikke bruke for mange ulike bokstaver, liksom. Også liker jeg ordet veldig godt, fordi det alltid er litt spennende med to e-er i norsk. Det er noe absurd i å uttale to vokallyder uten konsonanter imellom, som en slags bakvendt smak av tsjekkisk (ta f.eks. "krk" (hals). Det har veldig få vokaler. Ingen, faktisk!), og jeg elsker derfor ord som "treet". Det kan til og med hende at dette er grunnen til at jeg ganske konsekvent uttaler "stedet" som "stee". Eller det kan ha å gjøre med at jeg er groruddøl med hurumrøtter.

Jeg er også glad i ord med ø i. Ø er i det hele tatt en merkelig vokallyd, og den har noe åndsfraværende over seg. Se det for deg: du snakker til en person, og vedkommende, la oss kalle ham Hubert, svarer med et "aaaaa". Det kan bety så mangt. Antageligvis er Hubert svensk, ettersom vårt kjære broderfolk synes å tro at man kan sløyfe j-er sånn helt uten videre, og bruke "aaa" som en erstatning for "ja". Men det kan også hende at Hubert er hos tannlegen. Om Hubert istedenfor svarer "eeeeee", vet vi at han er usikker. Han vurderer muligheter, skal prøve å lyve seg ut av noe, eller trenger litt fyll til en sveitserostlignende setning med noe meningsløst. Om Hubert svarer "oooo", er han full av beundring. Kanskje han liker neglelakken din? Eller kanskje han sier "ååååå"? Han beundrer deg. Svarer han "ææææ", er han usikker. Ingen svarer "yyyyy" eller "iiiii" (bortsett fra moldensere), og da gjenstår bare "øøøø", "eeee" og "ææææ"s (bokstavelig talt) fjerne slektning. Det er umulig å lage lyden uten å begynne å ligne en slags halvape, og det som kommer ut, er så uendelig intetsigende. Kort sagt: idiotlyd. Men den er morsom, og enkelte som sliter litt med skriften (ikke Skriften, altså, men skriften. Den som ofte er liten) skriver den speilvendt, slik at den ligner et skilt som erklærer at rullestolbrukere ikke har adgang. Litt trist, mildt underholdende. Og det er alt som skal til.

Men altså, skatteetaten. Jobben min vil nemlig trekke en viss prosent i skatt, skatteetaten vil gjerne at det trekkes skatt etter tabell. Derfor ringer Renate skatteetaten og får snakke med en overbærende mann som ikke egentlig ville gi meg nytt skattekort. Det syntes jeg var litt ufint, men han ga seg ganske fort. Ifjor tok mamma den samtalen med skatteetaten en morgen mens jeg lå og sov, antageligvis fordi mammasansene hennes fortalte henne at avkommet hennes ikke så sånn fryktelig frem til å ringe en etat for å bølle. Hun var også så snill å utelate at jeg faktisk måtte føre en lengre samtale med mennesket i den andre enden, så jeg ble litt tatt på sengen da det viste seg at jeg måtte vite nøyaktig hva jeg kom til å tjene, og hvor store renteinntekter jeg ville ha. Det holdt ikke engang med anslagene fra skattekortet, og da ble jeg litt perpleks, for i min verden er det nemlig sånn at om jeg har betalt for mye skatt, får jeg penger igjen, og har jeg betalt for lite skatt, får jeg restskatt. Derfor er det ikke så farlig om tallene jeg gir dem eller får av dem er litt upresise - jeg kan jo umulig vite hvor mye penger jeg setter til side i 2011, eller hvordan renten vil bevege seg, og dermed kan jeg heller ikke gi noe eksakt svar på hvor store renteinntekter jeg vil ha dette året. Det viste seg heldigvis at det ikke var så vanskelig som mannen fikk det til å høres ut - riktignok måtte jeg hive meg på telefonen og bestille nytt skattekort sporenstreks dersom det skulle vise seg at jeg tjente mer enn anslaget, men om jeg er riktig heldig, slipper jeg å bli lynsjet av den grunn.

Se så flink jeg har vært!
Jeg har dessuten gjort mer idag! Jeg har ryddet litt, også har jeg begynt å brodere. Nettopp, brodere. Jeg. Jeg, som ikke klarte å sy to like sting på en slags duplovariant av aidastoff med forhåndstrykket mønster, har tilbragt ettermiddagen og kvelden med et bittelite bilde av en nisse som mamma tilfeldigvis hadde liggende. Dumme produsenten hadde imidlertid lagt med litt snøtt med garn, og derfor er jeg litt skuffet (ikke sint!); det er én sekstrådet lengde av hver farge, og for de mindre brukte av dem, som f.eks. hudfargene, er det mer enn nok, men for de to rødfargene er det ikke bare snøtt, det er altfor lite. Og selvfølgelig, jeg kan jo bare dra til byen og kjøpe mer garn. Selvfølgelig! Problemet er bare at det ikke finnes noen fargekode på dette garnet, det heter bare "red" og "dark red", og bare forskjellen dem imellom er så liten at jeg knapt kan se den i normalt lys. Altså, et problem. Dessuten er dette en skikkelig dum tid for brodering av nisser. Det litt skremmende var at dette ga mersmak, og tro meg: en ny hobby er ikke det jeg trenger nå. Men moro var det!

Men nå er klokken mange og jeg burde vært i seng for lengst, så da byder jeg eder farvel og godnatt, og trekker mig tilbage!

søndag 2. januar 2011

Godt nytt år!

Eller er det "nyttår"? Jeg føler at jeg ønsker folk et godt, nytt år, for nyttår, det er vel akkurat nå? Nyttårsfeiring er jo ikke feiringen av hele 2011, men av det nye årets komme? Så om jeg ønsker dere alle et godt nyttår, sier det vel ikke så mye om hva slags intensjoner jeg har for dere i april?
Ikke vet jeg, men det jeg vet helt sikkert, er at jeg la ut 76 innlegg på bloggen i 2010. For alle som kan telle, betyr det at jeg skrev nesten halvannet innlegg per uke, og det er vel ikke så verst?
Fordelen med såpass mange innlegg er at jeg nå kan se tilbake på året som er gått og minnes små og store begivenheter, og dem vil jeg ramse opp for dere i dette innlegget.:-)

Januar og februar var helt stille, men i mars smeltet snøen og bloggingen tiltok. Månedens siste dager bød på svensk, musikk, rådyrmøkk og vårblomster, og digresjonsbloggen fikk et .com etter seg. Mitt første litt småsinte innlegg om røyking så dagens lys på mars' siste dag, og i april begynte jeg å blogge om Clas Ohlson-dingser.

I april mimret jeg over barne-TV og min gamle mp3-spiller, og i mai døde TV-en min to ganger, og gjenoppsto, tilsynelatende for godt. Derfor er TV-en min enda kulere enn Jesus. Heldigvis fikk jeg også tid til å tenke på dype ting den måneden, som språk og tid. Også fikk jeg drevet litt slektsforskning og skrevet to tekster hvor leserne bestemte genre, tema og stikkord (bli tilhenger på facebook og ta en titt i forumet for å finne ut hvordan du kan bidra med sprø kombinasjoner!). Juni bød på mild, kjærlig svenskemobbing, sommerferie i Parga i Hellas og ferskendyret, og man skulle nesten tro at jeg var bortreist hele juli, for den måneden skrev jeg bare to innlegg (som til gjengjeld var ganske lange), men sannheten var vel strengt tatt at jeg jobbet alt jeg orket, og ikke hadde så mye fritid til blogging! ;-)

August åpnet med et religionskritisk sleivspark som ikke fikk noen til å snikmyrde meg, noe jeg setter stor pris på, og fortsatte med litt veiledning i hvordan man kan unngå å blakke seg på å kjøpe pensumbøker, og september ble innledet med at jeg hang opp nye hyller over sengen min etter nøye planlegging. Deretter brukte jeg en del tid på å skalle i de samme bokhyllene, før jeg tok en tur til Arendal og blogget om digitalisering av analoge minner på bussen.

Oktober ble innledningen på en litt mindre hyggelig tid for meg, og begynte med at jeg i to omganger fikk operert ut visdomstennene mine som vokste bakover. Jeg rakk også å skrive om sement og vaskebøtter med Helvete inni før hunden min, Oscar, ble syk. Den siste halvdelen av måneden var dominert av uvisshet, sorg og redsel, før det hele var over 5. november. Utover måneden delte jeg mine frustrasjoner over Einar Gelius med dere, og blogget om identitetskrisen man fort opplever som blogger, ettersom det ikke er noe godt ord for bloggere som hverken er rosabloggere eller nisjebloggere.
Desember ble åpnet med en hyllest til vinderkulde, etterfulgt av litt genuint sinne rettet mot folk som plager dyr, og en liten forklaring av min oppfatning av hva julen egentlig dreier seg om. I romjulen fikk jeg bare tid til å gjøre litt narr av merkelige julesangtekster, men jeg lover å komme sterkt tilbake etter jul!

Vi kan jo også se litt på statistikken, for 2010 har vært et tallenes år for bloggen min!

28. april 2010 fikk digresjonsbloggen en egen facebookside, som per idag har 54 tilhengere, noe jeg absolutt ikke skal klage over, ettersom dette er en ganske personlig blogg, men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke vil ha flere tilhengere! :-P Jeg har også, sånn helt på tampen, registrert bloggen på bloglovin, så dette er også en arena dere kan følge meg på.

Google Analytics kan fortelle at det bare i desember var 270 mennesker innom nettsiden, og at den totalt ble besøkt 314 ganger.
Ettersom bloggen antok sin nåværende form denne våren, har jeg ikke detaljer fra årets tre første måneder, men siden 29. mars har 810 personer vært innom, og totalt har dere besøkt nettsiden 1262 ganger. Dere er mest interesserte i å lese om rosabloggere, om dingser og om min person. De fleste av dere er kommet via facebook, men også google og andre bloggere har ført dere til meg, og tro det eller ei: av søkeordene som har ledet flest til bloggen min fra google, er rådyrmøkk det mest vanlige. Et raskt søk i google på nettopp dette viser at digresjonsbloggen er det fremste treffet på begrepet, takket være et av årets første innlegg.







Med dette takker jeg, litt på etterskudd, for det gamle, og håper dere blir med gjennom 2011 også!