lørdag 25. desember 2010

Merksnodige julesangtekster

Nå er julen over. Julaften ihvertfall, og jeg mener nå at det er den det hele handler om. Også advent, da! Jeg elsker advent! I år ble adventstiden noe avstumpet pga. mye jobbing, venting på ny datamaskin og diverse andre ubetydeligheter, men det ble likevel en svært koselig julefeiring her i huset!

Nå er det ikke noe mer jeg må rekke, hvilket betyr at jeg for en stakket stund kan kose meg med å gjøre ingenting. Eller, jeg må jo gjøre noe, men jeg trenger ikke gjøre noe fornuftig før mandag, og det er en ganske deilig følelse! Det gir meg også muligheten til å dele mine små frustrasjoner med dere, og disse frustrasjonene takker jeg  KlemFM for, som spiller non-stop julemusikk i hele desember (sist jeg sjekket, betydde non-stop noe i retning av "uten stopp" eller "uavbrudt", men KlemFM har vitterlig både reklame og nyheter, så jeg husker sikkert feil. Evt. kan det hende det er snakk om varemerket non stop, også kjent som dragert og flatklemt kaninbæsjog julemusikk som går spesielt godt til dette godteriet? Jeg vet ikke.). Ettersom jeg aldri kan huske en radiofrekvens (jeg skylder på at jeg aldri har utviklet spesielt varme følelser for en bestemt stasjon, og at radioen på badet er av den gamle typen hvor du vrir på en knapp uten helt å vite hvor du befinner deg når markøren ligger og vaker midt imellom 87,6 og 103), foregår kanalvalgene hos oss omtrent slik: Renate skrur på radioen, som tilhørte bestemors tante. Susing. Mer susing fordi Renate skrudde opp volumet istedenfor å justere frekvensen. Høylydt prestepreken fordi Renate glemte å skru ned volumet før hun justerte frekvensen. Demping av prest. Mer vridning av frekvenshjul. Dunketidunk-musikk, nyheter fra Valdres, danseband, nyheter for Oslo og Akershus, mer dunketidunk. Til slutt finner Renate noe som kan høres på, vanligvis et debattprogram eller en såkalt hitstasjon. Innen den tid er Renate ferdig påkledd, sminket eller har skrudd på hårføneren, og får aldri vite hvilken stasjon hun hadde funnet.

I neste omgang går mamma inn, misliker stasjonen datteren har funnet, og finner uten problemer P1. Neste gang Renate er på plass, kommer hun akkurat i tide til gudstjenesten og reagerer omtrent som en vampyr som ser et hvitløksimpregnert trekors med spisse kanter, altså med hvesing og tenners gnidsel. Skifting av stasjon, og hele runddansen om igjen. Heldigvis har vi funnet en grei ordning, og denne ordningen kalles KlemFM. Takket være den unngår jeg å bli oppdatert på musikk fra min egen levetid (omtrent), og mamma slipper dermed ting som bråker. Det er dessuten lite Jesus og lokale nyhetssendinger fra andre fylker der, og jeg slipper å bli så engasjert at jeg må ta med meg radioen ut fra badet når jeg ikke har noe der inne å bestille lenger. Veldig greit.

Men altså, julemusikk. Hele desember. Mange julesanger.
Og jeg liker å lytte til julesanger. Jeg ELSKER julesanger. Og denne adventstiden har altså brakt med seg litt frustrasjon i den forbindelse:

For det første utvikler jeg et intenst hat mot folk som tar mine kjære julesanger og maltrakterer dem til det ugjenkjennelige fordi de på død og liv skal briefe med hele stemmeregisteret og alle de teite teknikkene de behersker. Vær så snill, kjære trubadurer, syngedamer og idolvinnere: skal dere ødelegge en sang, eller forbedre den, som dere kanskje tror dere gjør, vær så snill å velge en popsang. Ikke krøll med de gode, gamle sangene som hører julen til. Ikke spill dem i valsetakt, ikke vreng stemmen, ikke bytt dialekt på dem. De er hellige for mange av oss som holder jul i våre hjerter og minisker, og vi kommer i lynsjehumør når vi hører dere karikere det som er hellig for oss, og det bare for å selge flere album til godtroende julegaveshoppere.

For det andre har jeg innsett at jeg har misforstått teksten i "Winter Wonderland". Denne sangen har jeg vokst opp med I Wenche Myhres norske versjon, "Vintereventyrland" (eller noe sånt), og jeg har alltid syntes det har vært litt merkelig med ei jente som tar med seg snømannen sin inn i varmen for så å drømme seg vekk med ham til han smelter. Morbid, kalles det! Uansett, originalteksten inneholder bl.a.

In the meadow we can build a snowman
We'll pretend that he is Parson Brown
He'll say: Are you married?
We'll say: No man
But you can do the job
When you're in town


Renate trodde det var "partly brown" istedenfor "Parson Brown", og antok det hadde med forurensning av snø å gjøre... Kjekt å vite...

Videre har jeg en høne å plukke med forfatterne av "Do you hear what I hear" og "Marias guttebarn", for hva i all verden var det de tenkte på da de skrev henholdsvis

A child, a child, shivers in the cold,
let us bring him silver and gold
let us bring him silver and gold

og 

De som tror at himmelen
tok jorden til sin brud
og skjenket henne sønnen
som ble menneske og gud
 


Vi begynner med begynnelsen, slik at vi kan slutte når vi er ferdige. Om du ser et barn, eller noen andre hjelpeløse krapyler, for den saks skyld, som ligger og fryser (det er gjerne derfor man skjelver) i kulden, har du to alternativer. Gi vedkommende noe som varmer, f.eks. et pledd eller en kopp kakao, eller gi blanke og gå videre. Du gir ikke vedkommende sølv og gull. Verdisaker er finfine greier, men de varmer veldig dårlig. Ergo er det helt meningsløst å drasse med seg sølvkandelabre og gulldinarer.


Vi hopper videre: himmelen skjenker jorden en sønn etter å ha tatt henne til sin brud. For å ta noe(n) til sin brud, må følgelig aktøren være mannlig mens bruden er kvinnelig, hvilket altså vil si at himmelen er en mann og jorden en kvinne. Mannen er åpenbart kvinnen overlegen, i tillegg til å være dynamisk og mektig, ettersom han bare går hen og tar henne. Videre skjenker han henne en sønn. Det er omtrent der jeg blir småforbanna, for i hvilket forkvaklet sinn kan dette lyde riktig? Tekstforfatteren snakker i bilder. Gud (himmelen) inngår en union (ekteskap) med menneskeheten/Maria (Jorden) og avler Jesus (sønnen som ble menneske og gud). Uansett hvordan man vrir på dette, er det jomfru Maria som måtte skvise (eller knö, som svenskene sier) ut en lausunge i en stall. Vi snakker elendige sanitærforhold, nattekulde og en nybakt stefar som neppe hadde studert sykepleie i tre år med to årig påbygging for å bli jordmor ved Høgskolen i Vestfold (jeg hater forresten ordet høgskole. Ingen som snakker standard østnorsk sier høg, og ingen som skriver bokmål skriver høg. Hvorfor ikke bare si som så at høyskoler i områder med nynorsk som dominerende målform kaller seg Høgskule, og la resten av høyskolene være nettopp Høyskoler?). Vi snakker om en førstegangsfødende som var jomfru. Og hun ble skjenket den lille skrikerungen? Mannssjåvinisten sa hva?
Om noen skjenket noe som helst, var det Maria, bare så det er sagt! Hun skjenket sin ære, hun skjenket sin forutsigbare fremtid. Hun fødte en sønn uten far som gjorde en rekke ting pliktoppfyllende sønner ikke bør gjøre, og hun så ham dø en tidlig død. Hun ble ikke skjenket noe som helst. Hun var lite annet enn en guddommelig rugemaskin. Da Hitler ville bruke ariske kvinner til det samme, kalte man det barbari. Å påtvinge noen en graviditet er voldtekt. Hvordan ville en moderne kvinne reagere på følgende oppringning? (NB, er du under 18 eller spesielt fintfølende, får du ikke lov til å lese den kursiverte teksten under. Den inneholder nemlig stygge ord.)

Semulepudding. Noe av det ekleste jeg vet om.
"Halla, det er Gunnar, du vet, han som brutalt slo deg helseløs og voldtok deg natt til tirsdag? Du husker kanskje ikke så mye, ettersom jeg slo deg helseløs først? Chicksa pleier å rose meg for det, men uansett; skjer'a? Du, grunnen til at jeg ringte, var at jeg er spesielt fertil av meg nå om dagen på grunn av noe fancy kosttilskudd jeg tar sammen med vitaminbjørnene mine, så du har garantert en bolle i ovnen, om du skjønner hva jeg mener, hø, hø, hø. Og bare så du veit det, om du fjerner bolla mi, kan du banne på at jeg kommer tilbake og banker deg til du ligner en årsgammal porsjon semulepudding. Det er min bolle, og du skal faen meg være drittakknemlig for at jeg valgte å skjenke en sånn dritthore som deg en sånn gave! Faktisk er du så inni granskauen heldig at jeg skal godta at du uttrykker takknemligheten din ved å frita meg for barnebidrag, for serriøst, jeg trur ikke på sånt piss."


Koselig, n'est-ce pas? Og slike holdninger skal vi ha i julesanger?



Jomfru Maria til side, vi tar én sang til før vi gir oss: "Jeg så mamma kysse nissen", eller "I saw mommy kissing Santa Claus" ble fremført for første gang av en trettenårig gutt (kilde: wikipedia). Sangens jeg er altså en guttunge som ser moren kysse julenissen under mistelteinen:

I saw Mommy kissing Santa Claus
Underneath the mistletoe last night.
(...)
Then, I saw Mommy tickle Santa Claus
Underneath his beard so snowy white;
Oh, what a laugh it would have been
If Daddy had only seen
Mommy kissing Santa Claus last night.



En guttunge er vitne til at moren i hemmelighet flørter med julenissen, og finner det festlig å tenke på hva som ville skjedd dersom far hadde tatt mor på fersken med det gutten tror er en annen mann.


Hvilke barn er det som ønsker en slik konfrontasjon? Og synes det høres morsomt ut? En manipulativ, ondskapsfull liten djevel, kanskje? Far hadde kanskje tatt det pent, men om han var av det sjalu slaget, kunne det lille barnet blitt skilsmissebarn til jul. Kanskje han egentlig bare ønsket seg flere gaver?

tirsdag 14. desember 2010

Jul uten Jesus

Jesus får ikke komme inn. Og ja, han burde hatt
et litt mindre nordisk utseende, men jeg er miljøskadet.
Hver gang kalenderen viser 24. desember, feirer jeg jul med familien, men uten Jesus. Han har ganske enkelt ikke noe med min julefeiring å gjøre - for meg er julen en tid for å feire familien, vinteren, giverglede og harmoni.

Likevel er julen en tid som volder meg megen hodebry, for dette er også kristelighetens høytid. Det er veldig få elementer ved den norske julen som ikke kan forbindes med kristendommen, kanskje med unntak av selve ordet "jul". Selvfølgelig, fjøsnissen har neppe mye kristenmannsblod i årene, men hans rolle i julefeiringen er i det minste i byene begrenset til "På låven sitter nissen" og en og annen glorete keramikkfigur. Så har vi selvfølgelig et par andre julesanger som ikke eksplisitt nevner Jesusbarn og engler som daler ned i vilkårlige skjul og river ned møysommelig stablede hauger med ved, men jeg tør faktisk påstå at de er ganske sjarmløse. De er nesten utelukkende barnesanger. De er fjollete, halvsøte og vel, like fristende å gaule på som "kom, skal vi klippe sauen".
Misforstå meg rett: jeg er veldig glad for at enkelte, som f.eks. Human-Etisk Forbund, setter alle kluter til for å få en slutt på de Jesusmettede juleavslutningene som forpester norske skolebarns sinn og skaper et unødvendig skille mellom kristne barn og barn med annen, eller fraværende, religiøs overbevisning. At barna skal gjetes rett inn i prestemannens armer og druknes i propaganda på den siste dagen før jul, er en suspekt praksis som jeg avskyr. Virkelig! 

Men, og dette er et viktig men, kristendommen har preget, formet og dominert julefeiringen i Norge i tusen år. Juletreet, den moderne julenissen og de fleste andre tingene vi forbinder med jul, oser av kristen symbolikk og kristne verdier, og det er ikke noe vi uten videre kan - eller trenger, å gjøre noe med. Slik en sekulær jøde som kun bruker selve betegnelsen "jøde" om seg selv for å angi etnisk tilhørighet, feirer sikkert Hanukkah for harde livet, kan ikke en ikke-kristen nordmann uten videre ignorere julefeiringens kristelige sider.

Noen fjær blir mer
oppblåste enn andre
Nettopp derfor skråler jeg "Glade jul", "Deilig er jorden", "Det hev ei rose sprungen", "Deilig er den himmel blå", "Nå tennes tusen julelys", "O helga natt", "En krybbe var vuggen", "En stjerne skinner i natt", m.fl. hele desember igjennom (resten av året også, men da med litt mindre innlevelse), uten å legge noe som helst i alt maset om frelsere og englesang og alt det der. Sangene er nydelige, og tankene er nydelige, selv om jeg ikke lar meg sjarmere av gjetere som farer med sladder - det finnes neppe mye sannhet i juleevangeliet, men det er et søtt lite juleeventyr! Og hvem tror egentlig at Jesus ble født i en stall og oppsøkt av tre vise konger på julaften i år 0? Jeg avskriver ikke Jesus som en historisk person, men vi vet alle hvordan en fjær kan bli til fem høns og fire dunputer fra Kid. Juleevangeliet skal symbolisere hvordan folk er kjipe mot hverandre, hvordan selv den største kan begynne langt nede, hvordan himmelhvelvingen gikk på akkord med og de klokeste menn som var å oppdrive knelte for en fra fattige kår. Om de første gjeterne som førte hjorden sin til Jesus, slik prester siden har forsøkt med sine saueflokker (menighet, som det også kalles). Det er et søtt eventyr, og det er unektelig festlig å si med alvorlig og ubestemmelig bibelbeltedialekt at "det hend'e i di dagåR, då QviRRRinius vaR lanshøvding i SyRRRia..." (det er nesten like morsomt å telle på fingrene mens man messer "føRRRste mosebok, andRe mosebok, tRRRedje mosebok (osv)", og dette kan gjøres hele året igjennom. Og nei, det er ikke en latterliggjøring av dialekter, men av et av disse vidunderlige menneskene som sto for kristendomsundervisningen (kall det KRL, kall det religion og etikk, kall det akkurat hva dere vil, vi lærte om Jesus til vi hadde krybber og samaritaner tytende ut av ørene. Tripitaka og fem søyler? Ikke så mye.) på barneskolen. Dette med moseboktelling er det eneste jeg lærte av denne damen, hvilket gjør henne til den genuint minst innflytelsesrike barneskolelæreren jeg har hatt:-D Den nest dårligste var en engelskvikar vi hadde over en lengre periode, og som lærte meg squirrel, binoculars, cucumber og fuck you. I etterkant er jeg litt glad for at disse kom samtidig, for selv om de tre første ikke er ord jeg bruker veldig ofte, er jeg likevel ganske sikker på at jeg har brukt hvert av dem oftere enn det sistnevnte.

Det var et langt avsnitt, gitt! Vel, uansett, for meg er julekrybben en rustikk (haha, jeg kjenner etymologien bak det ordet!) variant av lekehusene Mattel har gitt ut i etterkant av Disneys tegnede helaftens filmer (var aftener kortere før? Halvannen time?). Evt. omvendt, ettersom krybbene kom først - de er dukkesett som skal sørge for at børnene holder fast ved sin fascinasjon for fortellingen, får gode assosiasjoner og får mor og far til å kjøpe flere overprisede og meningsløse leker som vedlikeholder den gode følelsen. "En krybbe var vuggen" er således ikke så anderledes fra "Tornerose sov i hundre år", og det å synge sangen blir ikke problematisk før du innser at 3,9 millioner mennesker rundt deg faktisk tror at hekken vokste kjempehøy og at det kom en vakker prins derinn, prins derinn, prins derinn. Da blir det gjerne litt pinlig stillhet.
...
Men la oss se bort fra den pinlige stillheten, og heller verdsette sangene for det de er: et uttrykk for håp for fremtiden, for kjærlighet til medmennesker og -sauer, for harmoni, glede og skjønnhet. Du får meg ikke inn i kirkerommet for annet enn andres overgangsriter, men én ting skal de kristne ha: religiøsitet og kunstneriskhet kan skape en dynamisk og vakker kunst som kan og bør nytes av alle, fordi den først og fremst sier noe om hva mennesket kan drømme, ønske og formidle, og spør dere meg, er dét et større mirakel enn noe som kanskje, eller kanskje ikke, skjedde i en stall for sånn cirka 2010 år siden.


Så nå går jeg mot julen med åpne armer, lysball istedenfor stjerne i vinduet og planer om et juletre uten en eneste engel, men med gull og glitter og skikkelig snasne juletrekuler. Så får kanskje Jesus være med, sånn litt, liksom, som et referansepunkt, en digresjon. Men han får ikke komme inn i julevarmen min!


Så gled dere, alle sammen, det er snart jul, og julen er for alle som har noe godt i livet sitt! Men husk å sende en varm tanke til, eller enda bedre, gjøre noe godt for, alle dem som er ensomme på julaften.

mandag 13. desember 2010

Om mennesker som plager dyr, og hva man kan gjøre med dem.

Du ville vel aldri slå meg?
Av og til skulle jeg ønske at folk var utstyrt med en delete-knapp. At jeg kunne føre en musepeker over dem, gripe dem med venstre musetast og slippe dem ned i Papirkurven. Det er ikke det at jeg ønsker å skade dem, jeg skulle bare ønske at de kunne opphøre å eksistere. Det er ikke mange ganger jeg føler det slik, men akkurat nå, er tanken besnærende; på Nettavisen står det å lese om hva folk gjør mot kjæledyr for underholdningens skyld. Om folk som på de mest makabre måter mishandler og dreper uskyldige dyr fordi de synes det er gøy. Gøy? Det må være noe grunnleggende galt med måten disse menneskene er skrudd sammen på. Det må være feil i operativsystemet, nødvendig programvare som ikke fungerer.

Jeg fascineres av ondskap og slemhet, slik jeg fascineres av godhet og vennlighet, blant annet fordi folk synes å tro at det står et ukrenkelig likhetstegn mellom ond=slem og god=vennlig. Det er selvfølgelig bare tull, for mens god og ond kan knyttes til våre ønsker og tanker, beskriver ikke vennlig og slem noe annet enn våre faktiske handlinger. Det er intet som forhindrer en ond person fra å være vennligheten selv. Det handler om kontroll, samvittighet og forståelsen av forskjellen mellom rett og galt. Evnen til å se at ønske ikke alltid kan etterfølges av oppfyllelse. Å være en god, men slem person er nok noe mer sjeldent, for hvilke motiver skulle en god person ha for å handle i strid med sine intensjoner? Kanhende vil det da heller være snakk om å begå feiltrinn og angre?
Uansett, grunnen til at jeg trekker inn akkurat dette, er at jeg synes mennesker er ganske skumle. Vi er i besittelse av evnen til å ta valg. Vi kan velge bort noe instinktene våre ber oss gjøre, og vi kan velge noe instinktene våre ber oss avstå fra. Denne evnen er, slik jeg ser det, det endelige skillet mellom menneske og dyr, det som for alvor skapte en dyp kløft mellom oss og dem.

Med muligheten til å velge kom også muligheten til å handle galt (det finnes ingen endelig definisjon av dette - det er, som Nietzsche vel skal ha vært den første til å si, flertallet i en gruppe som avgjør hva som er rett og galt. Er det per definisjon en god handling å piske småbørnene til blods hver fredag, kan ingen anklage en mor for å være ond om hun gyver løs på Morten minstemann midt under fredagskosen - hun gjør kun det samfunnet er enige om at er en god og sunn handling, og hun gjør det i beste mening), og det å velge alternativer som for dyr kan forklares som instinkt og overlevelsesstrategier, ble for mennesker ofte gale valg, nettopp fordi de undergraver samfunnets strukturer eller er grunnleggende usosiale.
Et eksempel på dette er tyveri. Du er sulten, og det ligger et brød foran deg. Brødet tilhører kringlevrider Bollesen (han hadde kjøpt det på Kiwi, for kringlevridere baker faktisk hverken biler eller brød, de vrir kringler, derav navnet), men ettersom han fremdeles ikke er kommet hjem fra besøket hos broren i Sandefjord, kan du stjele brødet uten at han oppdager at det var deg. Stjeler du det? Kanhende tenker du at ditt tyveri vil gjøre at kringlevrider Bollesen ikke får kveldsmat når han kommer hjem, ettersom en kringlevrider nødvendigvis er så møkk lei av kringler at han ikke orker tanken på å spise en, eller kanskje du tenker at ditt tyveri vil gjøre at du fortjener å bli utsatt for det samme av andre. Eller kanskje du tenker at det ganske enkelt er galt å stjele, og finner ut at du får finne deg en måte å stagge sulten på som er lovlydig. Kanskje griper du brødet og spiser det opp, men du har da per definisjon gjort noe galt. Du fulgte instinktene dine (behov=>middel=>tilfredsstillelse), men ga blaffen i din mulighet til å velge.

Og virkelig, alle vet skillet mellom godt og ondt innenfor et samfunn. Det finnes ikke en person i Norge som ikke vet at det er galt å slå ihjel. Likevel blir folk drept med overlegg med jevne mellomrom. Gjerningsmannen hadde et valg: å drepe, eller å ikke drepe. Kanhende var sistnevnte alternativ synonymt med egen eller andres død, men det må vel kunne antas at de fleste overlagte drap blir begått fordi gjerningsmannen ønsker livet av offeret. H*n vet at det er galt å drepe, men rettferdiggjør sin handling overfor seg selv. "Det er greit å drepe Kåre fordi Kåre er skikkelig dust og dessuten skylder han meg 50 000 som jeg vet han har gjemt i norgesglasset i kjøleskapet. Ikke nok med det, en som er dum nok til å gjemme store summer i et klart glass på et sted som det er for dum for sitt eget beste. Jeg tror jeg stikker bort ikveld og knerter ham". Et greit resonnement, n'est-ce pas? Den som handler galt, har alltid en unnskyldning, noe h*n kan ty til dersom den dårlige samvittigheten, eller lovens lange arm, kommer kravlende og spør hva i huleste som har skjedd på Kåres kjøkken. Man har alltid en grunn.

Valgene vi tar fratar oss uskylden, og ikke den frommeste nonne eller den snilleste sykepleier er uskyldig. Vi har alle gjort noe galt, noe vi ikke burde. Kanhende har vi ikke gjort noe verre enn å tenke ondt om noen, men det er egentlig nok - vi har ikke den uskylden som er dyrene til gavn. For når gikk et dyr imot sine instinkter? Den nye lederhannen i løveflokken dreper ikke løvinnens unger for å være ond, men for å gjøre henne paringsklar slik at han kan spre sine gener. Kengurumoren som kaster ungen ut av lommen for å komme unna et rovdyr gjør det ikke fordi hun ønsker livet av ungen, men fordi mødre som ikke gjør dette blir drept, og unger hvis mødre har ofret seg for dem, dør som foreldreløse. Naturen ordner seg aldeles utmerket uten menneskelig fornuft og moral, og grusomhet for grusomhetens skyld forekommer ikke, for hva er vel poenget i dét?

Nei, grusomhet er en menneskelig oppfinnelse vi med stolthet har finpusset siden Knurr fant en syk glede i å gnage på Taggs fot. Grusomhet er makt, for hva er vel et bedre bevis på makt enn muligheten til å velge det onde ved hver eneste korsvei og annonsere det for hele verden, men likevel ikke bli straffet?
For mennesker straffer. Det gjør dyr også, dersom et flokkmedlem glemmer sine forpliktelser overfor flokken. Den lille apen som bøller med lederen veier ikke for og imot, men han får erfare at det kun er ledere som får bølle med andre aper. Den lille apen har gjort noe som var naturlig for ham, men som han burde vente med til han er en stor og sterk liten ape som kan slå inn skallen på lederapen med en kokosnøtt (diddeli-di). Det var ikke galt, ondt eller reflektert, bare litt dårlig timet.
Kort sagt, der evnen til å velge rett stagnerer og begynner å skurre, må loven tre inn og forklare hva straff er, hvorfor og hvordan man får den. Står man over loven, kan man gjøre som man vil. Da er man "konge på haugen, prins av Champs-Élysées, hertug av riksvei 3 og mye mer enn det" (Thomas o'Malley i "Aristokattene", om noen lurer). Slike mennesker kalles gjerne diktatorer, tyranner, despoter eller dustemikler. Andre ganger tiltales de som president, sjef, lærer, pastor, guru eller noe annet snasent, og felles for dem alle er at de er blitt satt til å styre over andre, og har det man kan kalle usunne interesser - de misbruker makt.

Den grusommes makt strekker seg ikke lengre enn riket, være det seg et klasserom, en menighet eller et land, og selve grusomheten går ut på å volde fysisk eller psykisk smerte uten grunn, fordi h*n kan. Slike mennesker er farlige, for ikke bare har de usunne interesser, de ser også ned på sine medmennesker. Enhver som tar makt, gjør seg i bunn og grunn skyldig i et overgrep, fordi h*n setter seg selv og egen dømmekraft over andres, og denne overlegenheten rettferdiggjør åpenbart grusomheten. Menneskene blir dukker, den grusomme blir kirurgen som synes det er skrekkelig morsomt å trekke hodene av Barbie og Ken.

Det er liten tvil om at det er mange mennesker der ute som går med en liten diktator i magen. Noen av dem blir forsamlingsledere eller lærere (jeg mener ikke at alle sådanne er onde og fæle og usympatiske - virkelig ikke! Men at noen er det, og at de noen volder stor skade, blir ikke mindre sant av den grunn), men mange har ikke evner til å komme så langt. Jeg tror kanskje det er disse krekene som ender opp med å mishandle dyr. Jeg tror det er dem som kaster steiner på ender, tråkker på pinnsvin, knyter meitemark rundt pinner, skyter på hunder og ødelegger katters øyne med vinopptrekkere. De er virkelig de laveste av de lave, så ynkelige og patetiske at de ikke er verdt cellene de består av. De er bortkastet plass på jordens overflate.


Ctrl+A
I en nesten sivilisert verden vet vi å bruke psykisk terror for å bryte våre medmennesker ned til klynkende gelé som disser i solnedgangen, og vi føler makt uten egentlig å forstå hva vi har gjort. Det er som å opprette en blogg, skrive "hallo, bloggen", trykke publiser og se et fantastisk nettsted ta form. Vi har en intensjon,  og enkle verktøy, lar det meste av arbeidet gå automatisk. Vi koder ikke, og vi bryter ikke andre mennesker ned sten for sten. Vi bare trekker ut kilen i den finfine romerske buegangen før mørtelen er tørr, og ser det hele deise i gulvet mens vi hopper opp og ned, klapper og lager infame lyder av pur, malevolent glede uten helt å fatte at vi klarte å gjøre så mye med så liten innsats.
Vi slipper det grisete og fysiske som er forbundet med nettopp det å skade, vi formaliserer og nøytraliserer. Skaden skjer, men vi føler ikke at vi mister vår menneskelighet, og uretten blir lettere å rettferdiggjøre.
Den moderne drittsekk får ikke blod under neglene. Det gjør ikke forbrytelsen mindre grov om man ser på ofrene, men mer av faenskapen får foregå i underetasjen, der det ikke resonneres så fryktelig mye. Man perverteres kanhende ikke like mye, men blir bare mer likegyldig.
Det er ingen unnskylding, men et eksempel på hvordan det moderne mennesket kan fraskrive seg en del av skylden for maktmisbruk. Den som plager dyr, derimot, gjør det på gamlemåten, oppildnet av lynsjestemningen i vennegjengen. De vet hva de gjør. De har gjerne vitner, de skammer seg ikke, ser ikke noe galt i å maltraktere et levende vesen. De ser tvert imot underholdningsverdien i det (andre ser underholdningsverdien i "solgt" på nrk1, så det er mye rart ute og går).

Disse grobianene burde kanhende kles ut i kattekostymer og bli sluppet løs på hverandre? Eller kanskje vi bare skulle spre dem utover skrivebordet, trykke Ctrl+A og klaske neven på Delete så tastene spruter?

(og nei, jeg oppfordrer ikke til vold mot noen, ikke engang dyremishandlere, og er motstander av korporlig avstraffelse og dødsstraff (sistnevnte fordi jeg ikke forstår hvordan døden kan være en straff for andre enn de etterlatte). Jeg skulle bare ønske at disse umenneskene fikk som fortjent.Hva med å frata dem de rettigheter de på mystisk vis har opparbeidet seg gjennom å være født som mennesker, og la dem se hvor gøy det er å være prisgitt andres definisjon av "drikkelek"?)

søndag 5. desember 2010

Når nettene blir lange og kulden setter inn

da trekker Renate i skaut. Eller hijab, som det også kalles av mine kollegaer.Det anbefales virkelig!
Man kan ha akkurat de holdningene man vil til hodeplagget mange muslimske kvinner bærer, man kan se på det som et uttrykk for bluferdighet, religiøsitet eller tvang, men tro meg: med et sjal over hodet og rundt halsen, fryser du ikke på ørene!
Og når det først er snakk om frysing - hva er det folk klager så fælt over nå om dagen?
Vi har vinter! Det er snø, hvite bakker, idyll! Vi går julen i møte med alt som julete er, naturen har gitt oss alt den kan av julestemning, og vi klager?
Varm kakao, dog hverken fjernkontroll eller "Fantomet"
Det er synd på uteliggere og det er synd på gamle mennesker som ikke våger å fyre skikkelig av økonomiske hensyn, men vet dere hva? Det er ikke dem man spør. Det er aldri de svake som blir spurt, for de svake har nok med sitt - det koster nemlig forferdelig mye å være svak, nettopp fordi storsamfunnet aldri er interessert i deg med mindre det er for å vise kontraster. De pene menneskene på Tåsen blir ikke intervjuet for at alle skal forstå at de er i en særstilling, at de er avvikere. De blir intervjuet om kakebakst, politikk og barnehager. Og ja, dette er en fordom. Ikke mot Tåsen, mot verden.

Altså, det er kun de svake som har noe å klage over. Resten av oss bør heller nyte den norske vinteren, nyte raggsokker, pledd og varm te. Verdsette gleden ved å sette de første sporene i nysnø, nyte lyden av skare som brister. Se hvor vakkert det er ned rimkledde grener, kjenne den kalde og (tilsynelatende) rene luften som renser opp hele rørsystemet når man trekker pusten skikkelig. Verdsette følelsen av en lue som begynner å klø fordi den er litt for varm, triumfen det er å putte kalde og våte fingre i kalde votter og bli varm. Kaste seg hodestups ned i en halvfrossen vinterdyne og sovne med en følelse av å ligge i en hule midt i vinterland. Dessuten er kaldt vær en fantastisk unnskyldning for å drikke kakao.

Apropos (det er også navnet på en snasen interiørbutikk i Praha) det, nå skal jeg snart stupe inn i min egen dyne. Eller legge meg ganske pent, ettersom stuping i sengen gjerne fører til diverse former for mild smerte - de nye hyllene jeg skrev om i innlegget "Første soveromskrig" er fremdeles et problem, og når jeg bevisst holder meg unna den nedre hylleplaten, ender jeg gjerne opp med å stange i hodegjerdet istedenfor. Klarer jeg å huske at både for langt ned og for langt opp fører til ubehag, satser jeg gjerne litt for sterkt på midt imellom, og slenger hodet, armen eller noe annet inn i veggen istedenfor. Vondt blir det okke som. Jeg må finpusse teknikken min, tror jeg... Sove bør jeg uansett snart, for imorgen skal jeg relativt tidlig opp og hjelpe mamma med å presse sandkakedeig ned i sandkakeformer med haiketommelen min. Jeg har selvfølgelig to haiketomler, ikke bare én, men jeg får antageligvis bare nyttegjort meg av den ene. Det er faktisk ganske herlig å innse at haiketomler har en funksjon foruten å se litt rare ut. Kanskje jeg bør satse på en karriere som deigutpresser? Det passer egentlig ganske fint, for til å ikke å huske hvilken skuff knivene ligger i på kjøkkenet, er jeg faktisk veldig god til å kjevle! Da jeg var på Langedrag fikk vi beskjed om at et godt koneemne kunne kjevle leivene så tynne at man kunne lese avisen gjennom dem, og gjett hva: det klarte Renate! Så kanskje jeg burde satse på en karriere som bakstekone?
Nissekone som aldri blir ferdig

Nå har jeg forresten bestemt meg for ikke å levere inn semesteroppgaven min.
Jeg har lekt med tanken i noen dager nå - det er snakk om et fag jeg ikke trenger, et bonusfag jeg valgte fordi det så veldig morsomt ut. Det var også et fag som skuffet på alle tenkelige områder, både i forhold til undervisningsmetoder og faglærernes holdning til studentene. Det er litt bittert at jeg har brukt forferdelige summer på å anskaffe en omfattende samling pensumbøker og faktisk gledet meg til å skrive denne oppgaven, men jeg trenger fri. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi jeg er sliten. Jeg er sliten av å vente på en e-post fra Blindern jeg burde fått for 5 mnd. siden og jeg er sliten av å savne Oscar hele tiden. Jeg synes ganske enkelt at jeg fortjener litt tid hvor jeg ikke trenger å tenke på innleveringer og prestasjoner, en liten lomme hvor jeg kan kose meg med å lage ting. For det skal jeg begynne med imorgen: lage en julenisse. Og jeg gleder meg veldig - jeg kan vanskelig få uttrykt hvor mye jeg gleder meg - jeg elsker å forme ting, leke meg med materialer og ideer, og det har jeg ikke hatt tid til det siste året (!), noe den uferdige nissekona som står og slenger sammen med pavedukken jeg lagde på ungdomsskolen oppå filosofibøkene mine er et tydelig eksempel på. Men nå skal det bli andre rosinboller, og jeg skal leke meg med litt nyinnkjøpt papirleire fra Clas :-D

Kos dere med vinteren, alle sammen - den blir ikke bedre enn nå!

Den enkle løsningen og problemene som følger

For en stund siden skrev jeg om mine planer om å forsøke å forbedre det noe anstrengte forholdet jeg en stund har hatt til min (opprinnelig høyt elskede) stasjonære datamaskin gjennom å gi den en ny prosessorkjøler. Jeg kjøpte fine ting og brukte masse penger, eller ihvertfall en del penger, kjøpte monsterkjøler, kabinettvifte og Dust-off.
Sistnevnte hentet jeg på Digital Impuls i Møllergata etter en svært hyggelig kafétur med Meaghan på torsdag (etter siste eksamensinnlevering, hurra!), og vel hjemme fra jobb igår bestemte jeg meg derfor for å sette igang det som bokstavelig talt så ut til å skulle bli en møkkajobb. Saken er nemlig den at jeg frem til neste mandag skal skrive en ti sider lang semesteroppgave om ondskap, noe jeg selvfølgelig ville sett frem til om jeg ikke hadde hatt så begrenset med tid på meg. Så da tenkte jeg at det var best å bli venn med datamaskinen før jeg begynte å skrive oppgavebesvarelse heller enn å oppleve at den vendte meg ryggen og døde fra meg dagen før innleveringsfristen. Det har hendt meg før, og anbefales ikke.

Av og til er det vanskelig å beholde en god tone...
Ettersom jeg har dårlige (les: smertefulle) erfaringer med bytting av prosessorkjølere fra før av, var ikke dette noe jeg så frem til, men etter middag en gang satte jeg da igang med å åpne kabinettet og ta beistet i nærmere øyesyn. Ettersom den fancy kjøleren skulle festet oppå prosessoren ved hjelp av en bakplate, måtte jeg løsne skjermkortet fra hovedkortet og løsne hovedkortet fra kabinettet. Alt gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skulle starte opp maskinen igjen. Piiiiiiiiip, sa det, definitivt i et volum som ikke egnet seg halv tolv om kvelden, etter en stund akkompagnert av fire kortere pip. Det var gøy, kan dere tro! Etter å ha klaget til Anders, konfererte jeg med den store kloke boken, også kjent som hovedkortets bruksanvisning, som ga følgende, oppmuntrende beskjed: "hardware failure".

Så da gikk jeg og la meg, jeg!

Dagen idag begynte følgelig med en begrenset grad av feilsøking - en eller annen komponent er gåen, sannsynligvis prosessoren, muligens skjermkortet. Ikke RAM, harddisk eller optiske drev (heldigvis). Men å kjøpe en ny prosessor av samme kaliber som den gamle blir ganske dyrt, og jeg er ærlig talt møkk lei av termisk pasta.

Så nå har jeg bestilt en ny stasjonær fra Dell - en Alienware Aurora med 9 gb ram og en snasen i7-prosessor! Når det er sagt, aner jeg ikke når det lille monsteret (på en fin måte, ikke sånn som den gamle!) kommer, og jeg skal levere inn semesteroppgaven min om en ukes tid....
Det er imidlertid noen fordeler ved å være meg, og en av dem er at man har en stasjonær datamaskin til i heimen som kan være en slags "rebound"-datamaskin. Denne er imidlertid liten og svak, og jeg får bare brukt én skjerm :-( Men alt er bedre enn ingenting når man skal skrive ti fornuftige sider på en uke, så egentlig får jeg vel la være å klage, og heller se fremover mot den dagen jeg kan starte det nye monsteret som sannsynligvis blir en langt mer trivelig samboer enn den gamle maskinen... ;-)

Og sånn for ordens skyld: jeg vet at man ikke vraker en datamaskin etter 1 år, men jeg er ganske sikker på at denne maskinen hater meg, og den har ytt gradvis dårligere i det siste. Jeg synes jeg fortjener å få starte med blanke ark og fargestifter nå som julen snart er over oss :-)

mandag 29. november 2010

Blåblogger? Lillablogger?

Den dagen noen kaller Digresjonsbloggen rosa, går jeg og legger meg under en stein. Sannsynligvis får jeg Oda (som offisielt hater meg, men på en god måte - tror jeg) og Therese til å løfte steinen for meg før jeg kryper ned, slik at jeg slipper å ligge der med vond rygg. Også vil jeg nok helst legge en presenning og et teppe der, for det pleier å kry av skrukketroll og mark under steiner, og jeg avskyr begge deler. Generelt avskyr jeg alt som skjuler seg i hulrom som nesten ikke er der, og jeg vil ingenlunde ligge ved siden av ekle ting.
Stigmatisert rosablogger.
Men altså, jeg vil ikke kalles rosablogger. Derfor forteller jeg dere ikke om sminken min med mindre det er noe veldig rart med den. Tro meg: det hender jeg har lyst til å fortelle om sminke, for jeg sminker meg nesten hver dag, og noen ganger, når jeg er nødt til å kjøpe noe nytt, eller bare får lyst til å kaste bort pengene mine på noe som lover å få meg til å se ti ganger vakrere ut og som trass mitt medfødte forbedringspotensiale ikke gjør ting det granne bedre (i slike øyeblikk føler jeg meg forferdelig jentete, og det er litt morsomt. Omtrent som å føle seg forferdelig menneskelig, eller forferdelig norsk. Det er ikke en følelse man føler på før man gjør noe som er urtypisk for hva det nå enn er man føler at man er, og tenker på det samtidig. Anbefales!), kommer jeg over smarte ting. Som billig og bra øyenskygge eller en overraskende pen neglelakk som ikke er dyr engang. Men jeg holder det for meg selv.

Kall meg gjerne litt teit, eller veldig teit, dere kan velge. Men jeg føler at det er så grusomt mange jenter som lever i rosa tyggisbobler og skriver om sminke, klær og frisørtimer og hjemmebleking av tenner og jeg-vet-ikke-hva (helt sant, jeg vet ikke, for jeg leser veldig få blogger, nettopp fordi jeg ikke er så skrekkelig interessert i sminke, klær og frisørtimer), som aldri stikker hodet sitt opp av den rosa tyllen og alt glitteret og ser hva som skjer rundt dem, og jeg vil ikke være "sånn".

Jeg vil være meg, med min blå blogg og dingser, Jesusmobbing, milde irritasjon og banale gleder. Jeg vil dele tanker, ikke bare lenker, bilder og dagens dont, jeg vil at bloggen min skal representere det som er Renate, og som skiller Renate fra alle andre, slik den nevnte Oda også gjør (bloggen hennes representerer selvfølgelig det som er unikt Oda, ikke det som er unikt Renate, såpass regner jeg med at dere forstår, men min tendens til å forklare meg litt uklart gjør gjerne ting litt verre enn de allerede er). Jeg har forresten begynt å innbille meg at jeg hører lyden av en kabal som går opp. Det er ganske creepy. Men uansett, jeg vil skrive for glede, ikke for penger, og jeg vil skrive noe meningsbærende.

Når det er sagt, finnes det sikkert seriøse og kompetente rosabloggere. Ett eller annet sted. Jenter som kan sminke, mote og interiør, og som setter sin stolthet i å formidle denne kunnskapen godt og presist, istedenfor å blunke forførerisk til kameraet under den oransje foundationtundraen før de legger ut det ferske bildet i en artikkel som handler om kjøp av sko. Men disse kan neppe kalles rosabloggere?
Det er behov for et skille, tror jeg!

For la oss bli enige en gang for alle (egentlig er det jeg som er enig, men det er et mål i seg selv, det!) om at det ikke er noe mindreverdig i å blogge om jenteting. En interiørblogg eller moteblogg har teoretisk sett samme verdi som en datablogg eller bokblogg, selv om jeg personlig, og mange med meg, ikke helt ser verdien i førstnevnte. Hva man blogger om sier noe om kompetanse, mål og interesser, tre ting som er nært forbundet, og en god blogger som kan sminke, brenner for sminke og studerer til makeupartist, fortjener masse kred.
Men rosabloggere som er like uproffe som meg? Nei. Jeg får meg ikke til det, og det gjør meg sikkert til et dårlig menneske, men skitt au!

Men hva kaller man oss andre? Bloggere som ikke er rosa (dog har noen dotter prestert å omtale Linnéa Myhre som "rosablogger", hvor nå enn de fikk den ideen fra...), som i det minste forsøker å komme med noe nyttig (Linnéa Myhre lover at du ikke lærer noe hos henne, men der tar hun nok ganske feil!), uten å være rene temablogger?

Jeg tenkte litt på blåblogger - lyseblått er jo en kontrast til rosa, og bloggen min er veldig blå, men samtidig er det intet som tilsier at min blogg er representativ for ikke-rosablogger. Dessverre har landets politiske konservative annektert ordet, så letingen gikk videre. Hva med lilla? Næh, det er ganske meningsløst uansett, det er jo midt imellom rosa (eller lyserødt, som det så vakkert heter) og blått, så da er det vel snakk om en fjollete fjortis fra Frogner som har fått egen blogg.no-konto av papsen?


Odas blogg er gusjegrønn. Kan det brukes om oss alle? Nei, det er nok Odas farge. Sort, hvitt og grått brukes f.eks. av Linnéa Myhre, Kjersti, min fordums studievenninne Meaghan, min kollega Veronika og tidligere kollega Sanna, men gråtoneblogger? Det høres ikke så veldig koselig ut? Sort, hvitt og grått er fint og gir et sobert uttrykk, men det sier jo like lite om bloggerne som en kontrast til rosabloggere som min blåhet gjør?
Eller kanskje vi bare kan kalle oss bloggere, og håpe at rosabloggerne bestemmer seg til å sogne til f.eks. "fjolleblogger", slik at fargen rosa slipper all denne stigmatiseringen?
Men ikke for det, vi skal ikke bli helt nazi her heller - det er ikke noe særlig koselig (det er egentlig veldig få ting som er mindre koselig enn etniske renskning og blindt hat), og rosabloggerne er like mye verdt som resten av oss. De får bare litt mer oppmerksomhet enn de fortjener.

Alt jeg ikke er og kan, er ganske mye til sammen

Jeg vil vite alt jeg ikke vet og se alt jeg ikke har sett! (Nesten)
Jeg vil forstå det jeg ikke fatter, se sammenhenger jeg ikke vet er der. Jeg vil kunne delta i enhver samtale uavhengig av tema, forstå hver eneste subtile referanse til film, TV, litteratur, musikk, også videre. Jeg skulle kort sagt gjerne hatt all verdens visdom mellom ørene.

Jeg skulle gjerne hatt en favorittregissør og forstått meg på film noir. Likt jazz og traktert et instrument, lest noter. Hatt oversikt over både the Alamo og Benedict Arnold, Oliver Cromwell og Guy Fawkes. Ha lest og absorbert Sir Thomas Mallorys Le Morte d'Arthur og Chausers Canterbury Tales. Ha favorittpassasjer. Lest gammelnorsk og gammelengelsk. Behersket fransk og tysk, og lært russisk på ordentlig. Kjent igjen Brahms i det øyeblikk jeg hørte et av hans verker. Ha sett alle filmer jeg burde sett, lest alle bøker jeg burde lest, sett alle malerier og skulpturer jeg burde sett, lyttet til all musikken jeg burde kjent og forstått alt.
Jeg vil være et oppkomme av verbal eleganse og belevenhet, ha et godt svar, uansett hva jeg blir spurt om. Huske alt jeg blir fortalt, være vennlig mot alle og gjøre alle de riktige tingene. Ha tid til jobb, studier, venner, verv og fritidssysler, og aldri føle at noe innrømmes for lite tid og oppmerksomhet. Aldri ha dårlig samvittighet, aldri overreagere, såre andre, aldri være en belastning for noen, ikke ha fordommer. Være en vandrende klump med toleranse og nestekjærlighet. Aldri bruke mer penger enn nødvendig, aldri begå feil, aldri gjøre noe for egen vinnings skyld. Aldri skryte, aldri spotte.

Det hadde vært snasne greier, men jeg tror jeg ville fått lite tid til overs til blogging!

Ukens CO-dings #10: Timer

Art. nr. 36-2901 (foto: ClasOhlson.no)

Nå er jeg tilbake med en dings igjen - ikke noe skrekkelig festlig, men akk så praktisk!
De fleste har vel fått med seg at det er første søndag i advent idag, og for de fleste av oss betyr det adventsstaker og -stjerner i vinduene som lyser opp. Nettopp dette gjør det spesielt koselig å traske rundt i snøen mellom blokker og hus - det lyser i vinduene når det er mørkt rund deg, og julestemningen sniker seg på og gjør deg god og varm og gløggtørst. Dette er selvfølgelig vel og bra, men det som er litt dumt, er at disse stjernene og stakene gjerne lyser døgnet rundt, og sjelden har påmontert bryter på ledningen. På dagtid har de som regel ingen effekt i allerede opplyste rom, hverken for den som er inne eller den som er ute, og om du har en slik lyskilde på soverommet, er det kanskje til og med litt plagsomt med lys når du skal sove?
En lignende tanke bør vel gjelde når juletrærne tennes over det ganske land - er det noe poeng i at de seksten lysene lyser hele natten igjennom dersom ingen ser det? Tross alt er all bruk av elektrisitet forbundet med en viss brannfare, og denne øker selvfølgelig i praksis når ingen er til stede. Dessuten koster det penger!
Derfor slo det meg idag at jeg burde koble lysballen (adventsstjerne blir litt feil når man er ateist, synes nå jeg, men jeg liker lys!) jeg har i vinduet til en timer.

Og nettopp det er Clas Ohlson-produktet jeg vil anbefale dere å hamstre inn, for dette er finfine greier!
Stikk innom og kjøp et par digitale timere med ukesprogram, så kan du ha det moro, kan du tro! :-D
Eller, kanskje ikke så skrekkelig moro, akkurat, men spander 79 kr på en 2-pakning (art.nr. 36-2901), så trenger du ikke stå opp igjen etter å ha lagt deg godt til rette i sengen, bare for å trekke ut det vanskelig tilgjengelige støpselet av stikkontakten. Du slipper å tenke, og det er den beste gaven et menneske kan få!:-D

Hva gjør timeren?
En timer (eller tidsbryter!) sitter mellom strømkilden (stikkontakten i veggen, skjøteledningen, e.l.) og apparatet (adventsstjerne e.l.), og kutter og kobler til strømtilførselen for sistnevnte. Det finnes korttidstimere som f.eks. kutter strømmen etter 15min (praktisk hvis du ofte glemmer å slå av kaffetrakteren), og det finnes mer avanserte timere som kan slå av og på strømmen flere ganger i døgnet. Den avbildede varianten er av sistnevnte type. Om du f.eks. ikke vil ha på lyset i det hele tatt en dag, eller på andre måter vil overstyre timeren, er det en on-auto-off-bryter på den, hvor auto selvfølgelig er standard. Er den på, og du ønsker at den skal forbli slik i uoverskuelig fremtid, trykker du en gang på bryteren, og den går over til on. Vil du at den skal være på inntil videre, men slå seg av på normal måte ved neste programmerte brudd, trykker du en gang til, og den forblir påslått, men vil følge programmet som før. Veldig praktisk!

Noe av det fine med denne timeren dessuten er at den har et innebygget batteri, hvilket vil si at den husker programmeringen du har gitt den selv om strømmen skulle gå, hvilket de enkleste variantene ikke gjør, og du kan ha forskjellige tenne- og slukke-mønstre for de forskjellige ukedagene. Du kan dessuten programmere opptil 14 slike mønstre for uken, hvilket vil si at du kan la adventsstaken oppføre seg som så:
22:00-06:30: av
06:30-09:00: på
09:00-16:00: av
16:00-22:00: på.
Dermed har du lys når du våkner om morgenen (noen bruker faktisk flere timere stilt inn på forskjellige tidspunkt og tilkoblet forskjellige lamper i rommet som en erstatning for wake-up light-lampene, slik at lyset i rommet gradvis tiltar en halvtime før de må opp, slik at de får en skikkelig god morgenstemning!), men når dagslyset endelig kommer og du drar på skole eller jobb, slukker julelysene, og forblir slukket til du kommer hjem i skumringen. Når du skal i seng, er de også slukket, men folk på gaten utenfor har likevel hatt glede av det opplyste vinduet ditt hele kvelden :-)

Disse timerne kan selvfølgelig brukes til alt mulig annet også - den andre halvparten av min 2-pakning slår f.eks. av og på routeren min slik at den ikke står på hele natten :-)
"Snøball" fra A-møbler på Alna

Til venstre ser dere min lysende kule som ikke kostet mer enn 80 kr hos A-møbler :-). Ulempen er at ledningen bare er 2,5 m lang. Det høres langt ut, men med tanke på at ledningen først skal nå fra kulens plass i vinduet (20-30cm under den øvre karmen) til festepunktet, deretter langs halve vinduets bredde og så ned til stikkontakten på gulvet, er det latterlig kort! Det går praktisk talt ikke, men Clas vet selvfølgelig råd, så til uken blir det en finfin skjøtekabel (skarvsladd, som de fantastiske svenskene sier!) med eurostøpsel på meg, slik at ledningen får henge fritt ned istedenfor i spenn... For det er ikke så veldig pent, for å si det mildt...

fredag 19. november 2010

Kors på halsen, fodbold og esler

Merk: Renate kan tegne fotball!
Det er veldig vanskelig å unngå å høre om Einar Gelius når man har på radio eller TV om dagen, og det er jo i og for seg ganske greit, for konflikten belyser et viktig og voksende problem i samfunnet, nemlig individets selvpålagte suverenitet. Einar Gelius er nemlig mange ting. Han er blant annet en privatperson som har rett til å si og mene akkurat hva han vil, han er et mellomledd mellom den kristne Gud (eh...) og de troende som sogner til hans kirke, og han er en ansatt i Statskirken. Det er i bunn og grunn tre roller som ikke bør kollidere med hverandre; Kirken representerer en norm for hvordan man skal tro og handle, menigheten representerer dem som har valgt å følge Kirkens retningslinjer, og presten skal være formidleren av retningslinjene. Han bør derfor være på linje med nevnte normer - ellers har han et problem.

I den grad jeg bryr meg om Gelius, respekterer jeg hans rett til å være en jovial skøyer som lider av sterk lokalpatriotisme og fotballgalskap. Min eneste fordom mot Vålerengasupportere er at de er en haug med blide mennesker som er glade i hverandre. Jeg liker ganske enkelt Klanen, selv om jeg blåser en lang mars i fotball og ikke ville felt en tåre om sporten ble forbudt eller nektet vist på TV. Som privatperson kan Gelius si og mene akkurat hva han vil. Problemet er bare at han har frasagt seg rollen som privatperson. Han er sogneprest. Gelius jobber ikke på Kiwi. Når han kommer hjem om kvelden, tar han kanskje av seg prestekjolen, dersom han har hatt den på, men han er fremdeles sogneprest. Ledere, det være seg kongelige, politikere og religiøse tusseladder med makt kan ikke bare henge fra seg arbeidsuniformen og bli privatpersoner med mindre de er sammen med familie og venner - i det øyeblikket de trer frem foran folk som kjenner dem i forbindelse med ledervervet, er de ikke Mette-Marit, Jens eller Einar, de er Kronprinsessen, statsministeren og sognepresten, og handler i kraft av sin stilling. Det er derfor det er problematisk at prinsesse Märtha Louise fjoller rundt med englene sine. Det er derfor det er problematisk at Åslaug Haga utga en roman som minner mer om en utlevering av kollegaer enn fri diktning. Og det er derfor det er problematisk at Gelius skriver om diverse former for samkvem i Høysangen, vier folk i telefonkiosker og "begraver" et fotball-lag. Han agerer i kraft av sin stilling som prest.

Men har han ikke rett til å si og mene hva han vil?
Som sagt, når man er en offentlig person, mister man noe av sin stilling som privatperson. Man tvinges til å ofre noe. Når man er en leder eller representant for en organisasjon som trenger tillit fra folket, er det desto viktigere at man har en grunnleggende forståelse av hva organisasjonens "policy" er.
Vi trekker frem Kiwi igjen. La oss si at Tor jobber på Kiwi. Han trives i jobben, men har et alvorlig problem med blomkål, noe som selvfølgelig er litt dumt, ettersom blomkål er både sunt og godt. Ingen kan nekte Tor å hate blomkål, eller tvinge ham til å servere sine to børn denne fascinerende saken med den elegante albinopermanenten til middag. Hva Tor gjør som privatperson, er hans anliggende. Om Tor derimot tropper opp på jobb og fraråder kundene å kjøpe blomkål, har både han og Kiwi et problem. For Kiwi-butikkene og konsernet de er en del av, ønsker ikke å fraråde kundene å kjøpe og spise blomkål. Tvert imot vil de gjerne selge all den blomkålen de tar inn, og de viser i tillegg et påtatt engasjement for folks inntak av frukt og grønt gjennom sin momskampanje. Når Tor fremmer sine private holdninger som står i kontrast til det han som representant for organisasjonen skal si og mene, blir han et uroelement. Om Tor drar på seg uniformen og stiller seg opp på Stortorvet med en megafon og roper "Nei til blomkål", blir han et enda større problem for Kiwi. Snart må Tor finne seg ny jobb, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor - når du representerer noen, representerer du også deres holdninger. Er du uenig i disse holdningene, kan du velge mellom å si nei til jobben (hvilket er det samvittighetsfulle å gjøre), eller å lyve når du gjør jobben din (hvilket gjerne er det mest innbringende og forkvaklende).

Gelius er ansatt i den norske kirke, og han har et viktig tillitsverv som sogneprest. Likevel viser han en grotesk ringeakt for både kirken og tradisjonen. Arve Juritzen, Gelius' forlegger, har hengt seg opp i at menigheten hans er storfornøyd med jobben han gjør, og mener tydeligvis at det er snobbete og nedlatende av Kvarme og resten av det høykirkelige supperåd å ignorere den såkalte grasrota. Jeg vet ikke hvordan det er med Juritzens kjennskap til hverken kirken eller den jevne nordmanns kristelighet, men jeg tør påstå at en såkalt kristen som synes det er festlig at presten begraver Lyn, ikke har verdens beste innsikt i hverken kristendom eller kirkens rolle. Og hvor ønskelig er det egentlig å ledes av en som ikke er tro mot sine overordnede? Hva slags representant er han da? For meg fremstår han ganske enkelt som noe uærlig!

Ikke eselet, appelsinbåt.
Jeg liker ikke statskirken eller kristendommen, jeg avskyr forkynnelse. Jeg skal ikke på noen måte påstå at Gelius er en dårlig prest. Om det finnes en gud, og denne tilfeldigvis skulle svare sånn omtrent til den de kristne ber til, kan det godt hende at Gelius er hans favoritt. Men det de kristne har til felles med resten av menneskeheten, er at de ikke vet om det finnes en himmelsk far eller noe i den retningen. De tror. Organisasjonen som leder de kristne er en kirke. Den bestemmer. Er man uenig i det kirken bestemmer, melder man seg ut av den, og lager evt. en helt egen sekt etter egen tro, eller åpner for debatt innad i kirken. Det er imidlertid en ting man ikke skal gjøre, og det er å bryte med det som er vedtatt fra høyere hold fordi man føler for det, og spre dette blant sine undersåtter. Det er ufint, både mot undersåtter og overordnede. De over deg skal kunne stole på at du gjør det de forventer av deg, og de under deg skal kunne stole på at du forteller dem det du er blitt pålagt. Om du ikke kan gjøre det med ren samvittighet, er du ikke eslet for vervet.

Så hadde det ikke vært fint om Gelius selv valgte å gå, og istedenfor fikk seg jobb som klanens åndelige leder, dog som representant for den religionen fotballen faktisk er for VIFs tilhengere? Jeg har aldri hatt noe ønske om å støtte Kvarme i noe som helst, men akkurat her har jeg sympati med Oslos egen mørkemann :-)

tirsdag 16. november 2010

Med huet under armen og armen i bind...

Chinchilla som har vært sent oppe kvelden før.
Idag har det gått fort. Veldig fort. Det begynte like over kl. 8 idag, da jeg ble vekket av at mobilen ulte for fullt. Ettersom jeg satt oppe til omtrent kl. 2 igår og gjorde ting (jeg har ærlig talt glemt hva jeg gjorde... men det var sikkert fryktelig viktig), var det å vekkes av at noen ringer ved 8-tiden ganske ubehagelig. Misforstå meg rett: jeg vet at det er lov å ringe folk såpass tidlig, og at de fleste har stått opp da. Vedkommende som ringte visste selvfølgelig ikke at jeg har døgnrytmen til en chinchilla, så jeg er selvfølgelig ingenlunde irritert ham. Men det var en ganske ubehagelig måte å våkne på, særlig fordi jeg dagen før hadde skrudd ringevolumet til maks (sånn for moro skyld, liksom), og fremdeles ikke har lært å gjenkjenne ringetonen min, som ble endret til standard etter at jeg oppgraderte mobilens operativsystem fra Android 1.6 til 2.0. Lyden som virkelig ljomet, dog på spinkel mobilmanér, fra datapulten, var med andre ord fremmed og øredøvende, og det tok en god stund før jeg klarte å identifisere den. Jeg var fremdeles ikke våken da jeg endelig fant mobilen og fikk tatt av røret (noe som ikke er verdens enkleste operasjon på en Xperia mini når skjermen er slått av), og klarte omsider å snøvle noe usammenhengende til den som ringte. Han (eller var det en hun?) opplyste om at UPS ville komme i løpet av dagen med en pakke til meg, og håpet at jeg var hjemme i tidsrommet 12-16. Ved å si ja ga jeg i praksis mamma husarrest, så det var selvfølgelig fryktelig snilt av meg.

Deretter la jeg meg til å sove igjen, sto opp ved 9-tiden og spiste frokost mens jeg leste i "Siamesisk" av Sæterbakken, som jeg kan få i oppgave å skrive om under neste ukes hjemmeeksamen. Nå har det seg slik at jeg i løpet av helgen fikk en idé, slik jeg ofte gjør, og denne ideen dreide seg om rommet mitt. Jeg fant ut at jeg ville ha en sofa. Enhver som har sett rommet mitt, vet at det er til de grader overfylt, så å lempe et ruvende møbel inn, virker neppe som en spesielt god plan, men det har aldri hindret meg før, så jeg begynte å måle opp, og fant på søndag ut at jeg godt kunne få plass til en liten toseter ved sengen dersom jeg flyttet den lille kommoden jeg bruker som nattbord og kvittet meg med lenestolen som står nærmest ubrukt i det ene hjørnet (den er dekket av puter og kosedyr, ettersom det egentlig ikke er plass til den der den står, hvilket nødvendigvis gjorde den langt mindre anvendelig enn planlagt...), ville jeg kunne kjøpe en sofa og få et fint sted å ligge og lese eller sitte og se på TV. Dessuten hadde jeg ikke behov for noe nattbord lenger heller - jeg vekkes aldri av vekkerklokken min, en Logitech Pure-Fi Anytime (iPod-høyttaler, radio og vekkerklokke med mulighet til å bruke de to førstnevnte som lydkilde) som har oppført seg høyst besynderlig i lengre tid, og mobil, iPod og andre ting med alarm som gjør vekkerklokkens jobb, legger jeg bevisst langt fra sengen, i håp om at jeg skal være våken innen jeg får slått spetakkelet av. (Pakken jeg ventet fra Logitech som UPS skulle levere var en erstatning for den merkelige vekkerklokken, dog uten alarmfunksjonen som var hele poenget med den...)


EKSTREM overdrivelse.
Uansett, jeg har kikket en del på sofaer de siste dagene, og fant én hos Skeidar som jeg fikk lyst på, men den hadde de hverken utstilt eller på lager, så inntil idag tidlig var jeg innstilt på å legge planen på vent til etter jul. Jeg kikket likevel innom skeidar.no en siste gang etter frokost idag, mamma har nemlig kjøpt et nytt garderobeskap som skal leveres ikveld, og ettersom det tydeligvis er kostbart å flytte et flatpakket skap tvers over Groruddalen, hadde jeg et lite håp om likevel å finne en sofa som vi kunne få sendt sammen med garderobeskapet, slik at både mamma og jeg slapp unna med halvparten av fraktavgiften. Denne gangen fant jeg en sofa (jeg hadde sett på stoffsofaer fordi jeg innbilte meg at skinn var veldig mye dyrere), fant en finfin en som både passet i størrelsen, hadde en farge som passet inn på rommet mitt (svart) og var relativt rimelig. Dermed ble det en telefon til Skeidar og reservering av sofa, hastetur til Alna for å betale, full fart hjem før jeg måtte hive i meg en yoghurt og spurte til bussen. Jeg skulle nemlig operere ut den siste visdomstannen min idag, og i skrivende stund sitter jeg med ganske vondt i munnen og synes synd på meg selv fordi jeg ikke kan spise noe ennå. Når det eneste man har spist inneværende dag er et speilegg, en tynn skive brød og et yoghurtbeger og klokken er nærmere 17, er "middag" et svært tiltalende ord.

Nå er dessuten høyttaleren kommet, og jeg har fått en pakke fra mytrendyphone.no med sort bakdeksel til mobilen min (den ble levert med hvitt og grønt deksel, noe jeg syntes ble litt for fargerikt), ny displayfolie (den originale falt bare av en dag) samt en bæreveske. Inkludert frakt kom dette på like over 200kr, så jeg skal ikke klage, men derimot bare være glad og fornøyd. Nå er jeg bare spent på når sofaen kommer, og hvordan rommet mitt blir seende ut...

mandag 15. november 2010

Har du en hobby som du er blitt glad i, behøver du ikke å kjede deg mer...

... og har du først én får du sikkert fler!

Det er noe i den lille trudelutten jeg har fått høre fra mamma hver gang jeg har blitt lettere besatt av noe. Og jeg har virkelig ikke kjedet meg i fritiden min siden jeg gikk på barneskolen - jeg har alltid mer enn nok å gjøre! :-)
En av de hobbyene jeg ikke egentlig er så veldig glad i, er datamaskinen min. Jeg tror jeg hater den litt, men bare litt, og samtidig er jeg litt småforelsket, men bare litt. Den er både hjertebarnet mitt og en evig frustrasjon, og jeg drives av et intenst ønske om å bli dens beste venn. Dramatisk? Selvfølgelig!

Datamaskinen min er en såkalt "gamer-maskin" fra Datakjeden (som jeg liker, men som har slått seg sammen med Amentio, som jeg ikke liker så veldig godt, grunnen til det tar vi en annen gang) som mamma og jeg spleiset på ifjor høst. Den var ganske så dyr, rundt 8000 (visstnok nedsatt i pris), og ble levert med en 500gb harddisk, 4gb ddr2 ram og en dual core-prosessor fra Intel. Harddisken hadde fått ganske mye ris av anmeldere, og var litt i minste laget, og ble derfor byttet ut med en 1,5tb-variant, og mengden ram doblet jeg tidlig. Dessuten introduserte jeg den for en snasen quad core-prosessor etter noen måneder, og vi var en stor, lykkelig familie, datamaskinen, de interne komponentene og jeg. Alt var bare herlig! Så oppgraderte jeg fra Windows 7 Home Premium til W7 Professional, og sakte men sikkert har min elskede maskin henfalt til tunge grublestunder, traurige oppstarter og dype depresjoner. Jeg er fremdeles glad i den, og planla å overraske den med en flunkende ny SSD-harddisk som kunne overta for primærpartisjonen, men i disse tunge stunder virker det lite fristende - det virker som om min kjære maskin ikke vil ha mer med meg å gjøre, der den står mismodig og durer ved mine føtter, og jeg spør meg selv: HVA HAR JEG GJORT?!, uten å få noe svar. Jeg vet ikke.
Det er frustrerende å gi og gi og bare få avventende skjermfrysninger tilbake. Å gi oppmuntrende diskopprydninger og defragmenteringer og bare få "(svarer ikke)" i respons. Men nå skal det bli andre boller (uten rosiner, for rosiner er fryktelig ekkelt i bakverk), og jeg skal gå både Oprah, dr. Phil og hele Tåsens pikekor den katolske kirke i næringen og utføre en såkalt "Intervention/demonutdrivelse"! Jeg skal fri min kjære maskin fra det onde, om jeg så må bytte ut hver eneste komponent! Eller, jeg vil ihvertfall prøve å gjøre ting bedre... Jeg stakk hodet innom og fjernet litt støv før helgen, og fant ut at tørkede sjøhester er utmerkede hjelpemidler når man skal pirke frem en gummiskrue fra den smale sprekken mellom kabinettets bunn og harddiskbrønnene, og bestemte meg for hva første steg skulle bestå av:
CPU-viften Corsair Air A70 som jeg skal kjøpe til PC-en
  • ny og bedre vifte i kabinettet for å få litt luft inn til komponentene
  • en stor og bøllete prosessorvifte
  • en ny boks med trykkluft på boks
Jeg kan ikke si jeg gleder meg. Sist jeg monterte en CPU-vifte var i høst, da maskinen jeg bygget for min kjære tante fikk erstattet sin originale Intel-vifte med en Big Shuriken fra Schyte. Jeg nærer et iskaldt hat mot hele festesystemet for vifter tilpasset S775-sokkelen(ja, jeg vet det der er en pleonasme), og innen viften var på plass, hadde jeg frynsete nerver (stemmen inni hodet som absorberer alle advarsler om sårbar elektronikk som en svamp messet konstant: "gid Larsen, ikke ta på elektroniske komponenter, de vil gå i stykker og du vil måtte bygge en ny datamaskin fordi du er så tosket, ditt fe") og to opprevne og blodige hender som så ut som om de planla å dra på Halloween-fest. Det gikk selvfølgelig litt bedre etter at jeg fant ut at jo, kabinettets bakplate kunne fjernes, hvilket gjorde ting noe enklere, men likevel: for et pes!

Og nå må jeg altså gjennom det enda en gang, og attpå til med en PC hvis overdimensjonerte grafikk-kort sitter som limt inni det forbaskede PCI-sporet sitt...

Dessuten har jeg rotet bort både termisk pasta og de to flaskene med rensemiddel som jeg fikk kjøpt, tydeligvis til blodpris (=det dobbelte av hva Dustin skal ha), for noen måneder siden i en Oslo-butikk. Bittert, bittert, bittert!
Selv om det neppe gjør så veldig stor skade - omtrent en femtilapp er alt jeg må ut med, så da kan jeg faktisk ikke klage! Det kan jeg egentlig ikke uansett - det er min egen skyld at disse mystiske flaskene er som sunket i jorden, og de dukker sikkert opp igjen så snart bestillingen er sendt :-P

Dersom datamaskinen min blir bra igjen, lover jeg å kjøpe en SSD-harddisk til den. Da blir den sikkert glad, også kan vi leve lykkelige i alle våre dager, eller ihvertfall til den kan stemples som "håpløst utdatert". Da gjør jeg det nok slutt.

fredag 5. november 2010

Oscar.

Oktober 2010, like før vi oppdaget svulsten
Sommeren 2001 fikk jeg oppfylt en drøm jeg hadde hatt så lenge jeg kunne huske: jeg fikk en hund. Det vil si, det var vår hund, men jeg følte at han var min, og jeg tilbad ham selvfølgelig fra første stund. Oscar, kalte vi ham, selv om han egentlig het Ace Ventura's Sunshine Reggae, delvis etter politimesteren Oscar Blaketon i "Med hjartet på rette staden", og selv om mamma i de senere årene på spøk foreslo å omdøpe ham til Ferdinand (fordi han ikke ville leke med de andre tyrene, men bare gikk og luktet på blomstene under den store korkeika), var vi hjertens enige om at han var en veldig typisk Oscar.
Oscar var en shetland sheepdog, eller sheltie, som de gjerne kalles. Eller "en sånn derre liten Lassie-hund" - det er valgfritt. Han var tricolour av farge, og litt stor av vekst, men selvfølgelig verdens nydeligste!


Oscar og koseapen hans
Oscar var litt redd for barn, uinteressert i voksne og dyr (bortsett fra andre sheltier - en skikkelig rasist!), gråt når han ble stresset, og sutret forferdelig mye. De senere årene begynte han å bjeffe litt, men svært lenge kunne vi skryte av å ha en hund som aldri bråkte. Han oppførte seg i det store og det hele eksemplarisk. Snill, tålmodig og god, ganske dum, og overraskende enkel å kommunisere med.
Han var verdens beste venn, full av omsorg og veldig glad i å bli klødd på magen. Dette er fortellingen om Oscars siste dager. Fortellingen om en bestevenn og et familiemedlem som fikk en aggressiv, ondartet kreftsvulst i underkjeven, og som bare ble ni og et halvt år gammel. Dette skal ikke være et mesterverk av en fortelling, den er bare ærlig.

Dette innlegget er skrevet over flere dager, og handler om de siste dagene med Oscar, min kjære sheltie.


4. november, 01:15-02:00
Oscar på tur i den første snøen
Jeg satt akkurat på gulvet i gangen med Oscar på fanget. Holdt rundt ham, klappet ham på hodet og kjente gråten presse på. Han har det ikke godt, og det har ikke menneskene hans heller. Lørdag 16. oktober klynket han og gjorde en litt merkelig, spastisk gapebevegelse da jeg lekte med ham. Hva vi holdt på med, husker jeg ikke. I forhold til alt som har skjedd i mellomtiden, er denne uskyldige gleden visket vekk i sin mangel på relevans. Klynket fikk meg selvfølgelig til å stusse; jeg hadde knapt rørt ham, og ikke noe annet enn snuten. Det første jeg tenkte, var at han kanskje hadde noe som sprengte på mellom tennene, så jeg la ham i fanget mitt og åpnet munnen hans for å se etter fremmedlegemer. Nada. Ingen småsteiner, beinbiter eller gresstrå. Men jeg oppdaget noe annet: han hadde en liten kul på den ene siden av haken - omtrent som et litt hissig myggstikk, og den var øm. For alt vi visste, kunne det være nettopp et stikk, så vi bestemte oss for å ta ham med til veterinæren på mandag.

Søndag morgen skulle vi besøke besteforeldrene mine, og da mamma skulle gå morgenturen før avreise, så hun at hele underkjeven hans var blitt skjev. Det så nesten ut som om han hadde hatt slag, bortsett fra at skjevheten begynte ved haken. I løpet av søndag ettermiddag oppdaget jeg at tannkjøttet rundt hjørnetannen som sto like over kulen hadde hovnet opp, og en liten, rød kul hadde vokst frem mellom tannkjøtt og underleppe. Det begynte definitivt å se verre ut, og det var definitivt ikke med lett hjerte at jeg neste dag dro for å ta stingene etter visdomstannoperasjonen min, for så å dra på jobb, mens mamma tok med Oscar til veterinæren.

svulsten 2. november
Veterinæren la ham i narkose og tok prøver av klumpen hans. Svarene skulle vi få etter en uke. En uke gikk, det ble tirsdag og så onsdag. Intet svar fra veterinæren. Mamma ringte opp onsdag ettermiddag, da var svarene kommet. I mellomtiden hadde klumpen vokst, litt inne i munnen, men mest nedover, slik at han så enda skjevere ut. Vi fikk en hasteavtale hos den veterinæren på klinikken som hadde størst erfaring med svulster hos hund, og hun fortalte oss at Oscar hadde fått kreft. Det var en veldig uvanlig form for føflekk-kreft som hun kun hadde sett to ganger tidligere, etter tyve år som veterinær. Ikke bare var svulsten uvanlig, de visste heller ikke om den var god- eller ondartet. Neste dag skulle nye vevprøver tas og sendes til laboratoriet for dypere testing, men vi fikk beskjed om at de allerede hadde nok prøver, og at de nye testresultatene skulle komme i begynnelsen av neste uke. Neste uke er nå. Svulsten har vokst på innsiden av munnen hans, både rundt hjørnetannen og innenfor underleppen. Han plages tydelig, og vi venter egentlig bare på beskjeden om at det ikke er noe de kan gjøre, at vi må avlive ham.

Da vi var hos veterinæren sist, sa hun at de kanskje kunne operere, fjerne svulsten og muligens tannen som satt bak hjørnetannen, og alt ville bli bra. For hver dag som går, blir vi mer sikre på at dette alternativet ikke gjelder lenger, Oscar kommer ikke til å bli 10 år, kommer ikke til å feire jul flere ganger, langt mindre kose seg i friskt sommergress.
Oscar før han ble syk, i klassisk positur
Da jeg satt meg hos ham på gulvet i sted,slet han med å lukke munnen. Den øvre hjørnetannen  gled ned i en lomme i det oppsvulmede tannkjøttet, istedenfor å gli ned i det normale saksebittet. Heldigvis er han verdens snilleste og mest tolerante hund, særlig overfor meg, så han forstår at ubehagelige ting jeg gjør med ham gjøres for å hjelpe. Derfor lå han rolig mens jeg åpnet munnen hans litt, dyttet på tannkjøttet og lot munnen gli sammen igjen. Et øyeblikk var det bra - så åpnet han munnen for å gjespe, og problemet gjenoppsto.

Det er umulig å vite hvor mye dette plager ham. Er det som å ha en mild tannpine? Som et brannsår inni munnen som ikke er ferdig helet, men som man tygger på? Er det grusomt vondt?

Nå ligger han rett ut og sover. Smatter mer enn vanlig, hiver innimellom med pusten, omtrent som jeg gjør når jeg er innmari tett i nesen og glemmer at jeg kan puste med munnen. Det er umulig å vite, men jeg tror det skyldes problemet med å lukke munnen som før, heller enn et faktisk pustebesvær. Men jeg vet ikke, og uansett får jeg ikke gjort noe med det nå når det per definisjon er natt.

Som de fleste andre, hater jeg usikkerhet. Jeg vil vite hva jeg skal gjøre imorgen, og i overimorgen. Litt impulsivitet er bare bra - jeg trenger ikke vite om jeg skal spise fisk eller pasta til middag om to dager, men jeg skulle gjerne visst om jeg fremdeles hadde hunden min om 48 timer. Og enda viktigere: jeg skulle så gjerne visst om de kunne gjøre noe med problemet. Kan svulsten opereres bort uten at det blir smertefullt for Oscar i etterkant, gjør vi det. Kan han få flere gode år, sier vi ja. Men kjeven er et vanskelig sted å operere, og vi vil ikke at halve underkjeven skal fjernes - vi driver da virkelig ikke med dyremishandling her i huset!

Klokken er snart 2, og jeg er redd for å legge meg. Redd for at han skal kveles i løpet av natten, og måtte dø alene. Redd for at han skal ha det vondt, og måtte lide i ensomhet.
Men jeg er nødt til å sove, ettersom den søvnen jeg får om dagen er av ganske dårlig kvalitet. Man sover ikke godt med syke familiemedlemmer, særlig ikke når du venter på en telefon som sannsynligvis vil bekrefte det du frykter: familien vil snart telle ett hode mindre.


4. november, 17:10
Nå er det over. Veterinæren ringte for en times tid siden, og det eneste de evt. kunne gjøre, var å fjerne det bløte vevet rundt tennene. Utsette avlivingen litt. Men hvorfor? Hvordan skulle vi kunne la ham gjennomgå en operasjon med påfølgende medisinering og smerter som bare kommer i tillegg til det vonde i kjeven, bare for å ha ham i kanhende et par uker til? For oss ble ikke det noe alternativ, og dermed blir det avliving. Imorgen formiddag. Vi bare griner begge to. Oscar har fått indrefilet til middag, og litt tørrfôr. Bare tanken på at dette var siste gang jeg hentet tørrfôret hans på kottet, var helt forferdelig, og det kommer selvfølgelig til å komme ørten slike "åpenbaringer" det neste døgnet. Siste gang vi går tur, siste gang han smågnager på hånden min, siste gang jeg børster ham, o.s.v.. Det er bare forjævlig, og utrolig vondt. Vi har hatt ham siden en julidag i 2001. Han har vært her siden jeg begynte på ungdomsskolen, gjennom videregående og nesten frem til en ferdig bachelorgrad. Han er så til de grader en del av familien og virkeligheten at det å forestille seg et liv uten ham er umulig. Og likevel vet jeg at jeg om 24 timer ikke lenger er hundeeier. Og jeg vet også at jeg på lørdag skal jobbe i nabolokalet til en dyrebutikk hvorfra det stadig lyder pistring og bjeffing fra hunder. Jeg må takle å passere hundeutstyret vi selger, og jeg må kunne holde masken når kunder spør om hjelp til å finne hundeutstyr. Jeg har selvfølgelig følt på dette allerede - vi har mer eller mindre ventet på den endelige beskjeden i over to uker, men det blir vel enda verre når han er borte. Og han blir så veldig borte. Jeg tror ikke på noen himmel eller noe etterliv, og synes at den nusselige ideen om regnbuebroen er absurd og ganske latterlig. Den som dør, er borte for alltid. Slik er livets gang, og det er noe man bare må lære å godta, og heller fokusere på å gjøre livet så godt som mulig, og ta vare på de gode minnene i etterkant.
Siste skogturen med Oscar, 4. november

Jeg gruer meg til imorgen.


4. november, 23:45
 Nå har jeg gått den siste turen med Oscar. Den var et rent helvete fra begynnelse til slutt, og jeg grein mer eller mindre sammenhengende fra jeg gikk til jeg kom inn. Tanken på at det virkelig var siste gang vi gjorde dette, at det aldri ville skje igjen, var, som så mye annet de siste dagene, forjævlig. Jeg tror det beste ordet. Forjævlig. Det fine var at Oscar fikk hilst på Andy, en collie han har kjent i flere år, for siste gang. På vei opp trappene gikk han først, men stoppet ved vær avsats og ventet på meg, slik han alltid gjør, for å få kos og oppmuntrende ord fordi han er så fantastisk flink til å gå . For siste gang.
Nå skal jeg prøve å sove litt. Trenger det. Morgendagen kommer antageligvis til å bli den verste i livet mitt så langt.


5. november, 14:40
Oscar er ikke mer. Jeg vet ikke helt når jeg vil innse det. Morgenen var helt normal (for ham), og i timene frem til vi skulle dra til veterinærklinikken, lå han for det meste og sov. Som han pleier. Svulsten hadde punktert på et sted, slik at han hadde blødd i løpet av natten, og den stakk så langt ut at det kunne se ut som om han var i ferd med å  gjøre plass for et nytt sett med tenner. Det så ikke godt ut. Han fikk masse kos, og unormalt mange godbiter, og var i et strålende humør da vi begynte å ta på oss yttertøy.
Siste dagen
Vel fremme ved klinikken kastet han seg omtrent ut av bilen og føk mot døra. Imidlertid skulle han og jeg gå en liten sving mens mamma gikk inn og betalte, så han fikk snust litt rundt, før hun var ute igjen, og han kunne bykse lykkelig mot henne. Vel inne fikk han en likeglad-sprøyte mens han satt på armen, før mamma og jeg satt oss ned med ham i midten på undersøkelsesbordet. Der satt han en stund og var fornøyd med all kosen han fikk, før han ble så sliten at han la seg ned og falt i dyp søvn.
Da han var helt borte, skulle veterinæren sette sprøyten med innsovningsmiddelet (eg. narkoseoverdose, et ord jeg hadde stor glede av, til tross for situasjonen). Ettersom blodtrykket hans var så lavt etter den forrige sprøyten, var blodårene hans helt flate, og hun fant ingen ting å stikke i. Til slutt, etter å ha prøvd alle fire beina to ganger, klarte hun å treffe i det ene bakbeinet. Middelet gikk inn, men Oscar pustet og hjertet slo like stabilt som før. Hun satt derfor en sprøyte i buken hans, det gikk inn i systemet den veien også, men tok gjerne litt lengre tid enn om man satt det rett inn i blodomløpet. Men det varte og det rakk, og Oscar pustet like stabilt. Ny sprøyte inn i buken. Det blødde litt fra svulsten. Hjertet hans var ikke rede til å gi opp ennå, han var jo ikke gammel og sliten, bare syk. Så, etter den tredje eller fjerde dosen med innsovningsmiddel, ga kroppen hans opp, og Oscar var borte.

Det var forferdelig vondt, men jeg vet vi gjorde det rette - for hans skyld. Han hadde vondt når han spiste, vasket seg ikke ordentlig lenger, kunne ikke leke med apen sin (se bilde tidligere i innlegget) eller kosebite i menneskene sine.
Nå har vi ryddet bort og kastet tingene hans, og skal prøve å lære hvordan man lever uten hund igjen. Men det må nok adskillig flere tårer til før livet går som normalt, og jeg vil nok alltid savne Oscar-gutten min!

tirsdag 2. november 2010

Følelser til besvær?

Gråten er, tror jeg, menneskets mest genuine følelsesuttrykk. Den er en indikator på sorg, smerte og redsel, den uttrykker alt vi frykter med større kraft og ærlighet enn hva selv den største dikter kan bygge med sine ord. Gråten er stygg og uønsket. Snørr og tårer, sier man, og snørr og tårer får man i rikt monn. Tett nese, hyperventilering, hiksting og piping, rosenrødt ansikt og groteske grimaser. Gråten tar mennesket tilbake til en slags urtilstand, til barndommen, da gråten var en instinktiv reaksjon på ubehag. Kanskje er det delvis derfor vi finner den så pinlig? Den tar fra oss vårt siviliserte ytre, blottstiller den rå, kjøttfulle og blodige virkeligheten for en verden som makter å holde masken. Om man er flere som gir seg hen til tårene, forsvinner skammen, og gir rom for trøst. Alene blant mange blir man avvikeren, den som mangler selvkontroll, den lettpåvirkelige og svake.
Har du planer om å gråte blant folk, gjør du best i å velge anledningen med omhu. Gråt fordi du er rørt, føler sympati for dem som lider, eller minnes Alf Prøysen. Gråt med måte, ikke mer enn noen tårer, et hikst er den absolutte grense.

Jeg skrev innledningsvis at gråten var det mest genuine følelsesuttrykket. Hva med latter? Fortjener ikke latterens forsonende kraft denne statusen? Etter et semester med humor, kultur og medier, ser jeg ikke slik på det. For mens gråten alltid (la oss se bort fra skuespill, kutting av løk og tårer som følger latter) er forbundet med det vonde, driver latteren hor med hele følelsesregisteret ditt. Selvfølgelig ler du av pur glede, av morskap. Men latteren kan følge en følelse av overlegenhet så vel som underlegenhet, kan være nervøs. Freud skrev at latteren er en ventil for sjelelig smerte, noe som tvinger kroppen til å slappe av (nesten som gjesping. Prøv å vær sint når du gjesper, eller stresset. Det er praktisk umulig). Det er derfor vi ler av det makabre og morbide - det er vondt å forholde seg til, eller bare vanskelig på grunn av konvensjoner i samfunnet, og vi lager derfor humor av det. Latteren fjerner brodden og løsner snippen, men den er manipulativ og ofte villedende, den er forsvaret der gråten er tryglingen om nåde.


Man kan alltids forsvare gråten med at man er et følelsesmenneske, men er man ikke også et menneske som mangler kontroll over følelsene? En belgisk TV-vert fikk sparken fra selskapet han arbeidet for etter at han på riksdekkende TV fikk en serie latteranfall mens han intervjuet en mann som hadde fått testiklene fjernet ved en feiltagelse, og som derfor snakket med pipestemme. Stemmen var komisk (at noen glir på isen og brekker lårhalsen ser ikke mindre komisk ut av skaden), men situasjonen krevde en selvkontroll denne mannen ikke hadde. Man ler ikke under begravelser eller minnestunder, man blir ikke sint over småting og man begynner ikke å sippe i det offentlige rom. Ikke fordi det er forbudt, men fordi man mister ansikt. Man viser at man ikke kan kontrollere seg selv, og man avslører sine grenser.

Samtidig er tårer rensende, nesten som latteren. Når du gråter, aksepterer du følelsene, aksepterer redsel, sinne eller sorg. Gråten hjelper deg gjennom det vonde, på en litt mer ubehagelig, men mer ærlig måte enn ventil-latteren. Gråten forteller dessuten omgivelsene at du har det vondt, og oppfordrer andre til å vise sympati og gi trøst.

Derfor burde vi grine mer. Åpne slusene og la saltvannet strømme, og før vi vet ordet av det, er vi alle så emosjonelle at vi får omsorg for hverandre - til og med for dem som bor i andre deler av verden!
Så gråt alt dere orker, for krig, fred, religion og politikk, gråt for dyr i bur og vulkanutbrudd, gråt for skilsmisser og pengegaver, gråt for stygge beate-poteter, sauebønder, sauer og rovdyr!

Kanskje blir verden et bedre sted å leve i?

søndag 17. oktober 2010

Bøtter på hodet, blodige knær og sementnasjonen Norge

Mann som går på nesa
Bøtte som står på hodet
På vei til jobb idag gikk jeg på nesa. Ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, men jeg tryna i en nedoverbakke og skrapte opp både knær og albuer. Det var ganske vondt, men i etterkant, da jeg hadde stablet meg opp på beina igjen og sjekket at begge bukseknærne var like hele, var jeg egentlig ganske fornøyd - jeg har, som de fleste andre, brukt mye tid og energi på å skade meg gjennom oppveksten. Aldri med vilje, selvfølgelig, men som et slags ledd i dette med å bli voksen. Lære hva man ikke bør gjøre på den harde måten (eksempelvis bør man ikke legge håndflaten på varme kokeplater eller putte en finger med papirkutt i en boks med hornsalt. Om man forstår at dette er dumt på forhånd, kan man selvfølgelig stå over den praktiske delen, hvilket jeg valgte å gjøre). Det første tydelige minnet jeg har, er fra en tur mamma og jeg gikk da jeg var omtrent tre år gammel. Det er mulig jeg har blogget om akkurat denne hendelsen før, for den rommer to klare minner, det ene absurd og det andre smertefullt. Det hele gikk altså ut på at mamma og jeg gikk nedover en ganske bratt bakke ikke så langt fra der vi bodde da jeg var liten. Jeg gikk og tenkte på Helvete (sic), som jeg hadde funnet ut at befant seg på innsiden av en 10-liters skurebøtte som sto på hodet, ikke så langt fra der jeg da befant meg. Det er selvfølgelig en stor pedagogisk glipp fra barnehagens side at jeg hadde en slags fornuftig formening om begrepet "Helvete" på et tidspunkt da jeg fremdeles trodde at Verdensrommet var et slags soverom (hvordan bøtte og Helvete er like? Det er mørkt og skummelt begge steder? Hvorfor det er barnehagens skyld? Mamma ville aldri mast om helvete, og barnebibelen min nevnte ikke ordet). Ihvertfall befant jeg meg i denne bakken sammen med mamma, og funderte over et av kristendommens store problemer. Så kom det en dame mamma kjente, og de to ble stående og prate, hvilket jeg selvfølgelig fant avsindig kjedsommelig. Så jeg begynte (selvfølgelig?) å spurte nedover denne bratte bakken, og stupte (selvfølgelig) etter et par meter, og slo meg. Hylskrek gjorde jeg sikkert også, men det jeg husker best, var at jeg hadde fått småstein og sand inn i håndflater og knær. Etter den gang har jeg trynet gang på gang, både på grunn av glatt underlag, fortauskanter, vrikkede ankler (som fører til at man spenner bein på seg selv) og generell klossethet. Jeg tror aldri jeg har ramlet i kupert terreng, er det litt ulendt, hopper og spretter jeg uten problemer, så flatmark er min store fiende. Flatmark og kålrot.

Uansett, jeg har altså en lang og variert fortid som snubler, men dagens fall bekreftet en anelse jeg har hatt i lengre tid: jeg er blitt snubleresistent! Det er ikke flaut å ramle, det er ikke noe å bry seg om - det er som å ta en sprøyte - man har ikke spesielt lyst, det gjør ikke spesielt vondt, og når det er over, er man egentlig ganske likegyldig, såfremt man ikke har sprøyteskrekk. Og finnes det folk med ramleskrekk? Det er jo noe som heter fallesyke, men det er noe ganske annet... Bare tenk på det, å være hysterisk redd for å tryne?
Da er det nok best å skaffe seg en stor, halvkuleformet støpeform, fylle den med sement og stille seg midt i sementen, slik at man blir en veltedukke så fort sementen er størknet og halvkulen tatt ut av formen!
Da kan man nemlig ikke velte i det hele tatt, med mindre man blir mo i knærne og ramler bakover, fremdeles med beina godt plantet i sementen, men da er det jo ikke akkurat sementens feil!

Forresten, hvordan bøyer man egentlig ordet "dette" i perfektum? Ordnett.no påstår at det heter dettet, men man kan vel ikke SI det? Muntlig satser jeg på detti, men man kan vel ikke SKRIVE det?

Tilbake til veltedukkene. Det er viktig at de har tyngdepunktet i sementen, og så man kan ikke ta en hvilken som helst halvkule og fylle den med sement - volumet må altså være så stort at sement i den mengden (minus det volumet føttene dine vil oppta, pluss vekten av nevnte føtter) er tyngre enn din kroppsvekt (minus føttene).
Dette er forøvrig ikke bare en fantastisk fint for fallofobe folk (alliterasjon!), men for alle! For ingen liker vel å gå på nesa? Med sementsokkel ville vi være fri for den byrden, og det ville bli slutt på at folk ble spent ben på, eller skled på bananskall!

Det eneste problemet ville selvfølgelig vært at skisporten ville gått harde tider i møte, og at Norge følgelig ville mistet sin status som skinasjon. Hva er vi vel uten den? Uten ski har vi ingen Petter Northug å være stolte over (med mindre han blir en spesielt god veltedukke, noe som ikke skulle forundre meg), og da gjenstår bare brunost og ostehøvel. Likevel, om denne ideen slår an, vil den nå nordmenn først, hvilket vil gi oss en god mulighet til å trappe opp sementproduksjonen og begynne utformingen av vekttilpassede støpeformer som vil kunne mette verdens fremtidige behov. Vi vil bli enda rikere, og Norge vil bli sementnasjonen Norge, noe som er uendelig mye kulere en skinasjonen Norge. Synes jeg, da!