et lite sukk fra en steingal jente

Jeg har mange hobbyer, og skulle jeg gå lei av en av dem, finnes det alltid ørten gamle "flammer" å puste liv i. Per idag har jeg tre hovedhobbyer, nemlig slektsforskning (den halvmaniske, seminyttige), The Sims 3 (den totalt meningsløse) og steinsamling (samlemanien). Problemet mitt nå er bare det at det begynner å bli vanskelig å få tak i flere steiner!

En samling bør generelt vokse med jevne mellomrom - man kan enten bytte med andre, kjøpe eller selge, og gjennom kloke investeringer og vilje til å bruke oppsparte midler på hobbyen gi samlingen et løft i ny og ne. Det er mitt ønske for steinsamlingen min, som per idag hverken inneholder noe verdifullt eller eksepsjonelt spesielt. Derimot inneholder den en del steiner jeg har erhvervet meg gjennom hyggelige handeler hos Bergmannen på Majorstua og via nettbutikken geotop.no, samt alternativbutikken Mittendrin i Kiel.
Regel nummer 1 ved steinkjøp er å velge sine forhandlere med omhu. Ikke bare skal du kunne stole på at selger er ærlig og kompetent (at du får det du betaler for), du må også kunne regne med at vedkommende har en ærlig og kompetent leverandør - det hjelper lite at selgeren selger deg en diamant til en fornuftig pris når leverandøren hans har skaffet ham et parti zirkonia og gjort seg rik på det!
Følgelig handler man ikke stein helt ukritisk! Så veldig mange steder å få tak i disse herlighetene i Norge er det heller ikke - jeg antar markedet er lite og de seriøse samlerne har vel en fet nok lommebok til å reise hit og dit og kjøpe det de ønsker innenfor rimelighetens grenser.

Jeg vet ikke hvordan markedet for edelmineraler var før jeg begynte å samle, men noe sier meg at det var bedre - nå virker det nemlig som om irriterende alternativtilhengere i flagrende gevanter og røkelse tytende ut av begge ørene er i ferd med å legge beslag på det hele... Jeg mener virkelig ikke å fornærme noen, og jeg forstår teknisk sett at enhver butikk er nødt til å tilpasse seg markedet for å overleve, men det er en uendelig demotiverende opplevelse å oppsøke nettbutikk etter nettbutikk og bare finne krystaller og tromlede steiner som skal gi sjelefred, konsentrasjon, kjærlighet, rikdom og gud-vet-hva.
Dette nye sortimentet ødelegger forøvrig selgers kredibilitet - Bergmannen, som jeg tidligere har nevnt, hadde ikke en eneste alternativ stein utstilt da jeg oppdaget butikken for mange år siden. Sist jeg var innom, var det knapt annet enn engler, tromlede steiner og små krystallklynger å se - det er visst en del andre varer der også, men de er gjemt bort, og om man da ikke vet at de fører den slags, og ikke vet at den utrolig hyggelige mannen som vanligvis styrer det hele kan sitt fag, finner man ikke det man søker. Og det er trist!

Ettersom jeg skal til Stockholm senere i sommer, tenkte jeg å se om jeg fant noen forretninger som selger stein der - Sverige er som kjent et fantastisk land som har alt vi mangler! Etter litt rask googling fant jeg nettbutikken Kristallrummet, og ble full av håp... til jeg trykket på Slipad ädelsten... hva fant jeg? krystallklynger og tromlede og hjerteslipte stener! Å kalle dette slipad er med andre ord ganske misvisende, men ädelsten? Siden viser kvarts, agat, aventurin, labradoritt og noen andre mineraler. Ikke ett eneste ett av dem kvalifiserer imidlertid til betegnelsen edelsten (hardhet på 7 eller mer på Mohs skala, gjennomsiktighet, og sjeldenhet, blant annet), og det er langt verre! Her er det snakk om smykkesteiner, tidvis pene og dekorative sådanne, men dog!

Etter litt mer intens leting fant jeg imidlertid et par lovende steder, så da blir det bare å dra med seg Elin på kryss og tvers i Stockholms gater:-D

Jeg blir forøvrig utrolig glad om noen kan komme med gode tips om hvor jeg kan få tak i edelmineraler! :-)

Forgjengelighet, evighet og angorasnegler

Teknologi er fantastiske greier, og utrolig frustrerende til tider! I løpet av den knappe timen jeg har sittet foran dataskjermen har jeg allerede kranglet med routeren, alle nettverkskablene (og dem er det mange av her!), Squeezeboxen (oppdateringer, skjermsparere, avspilling, biblioteker) og Windows Update.
Dette er ting som ikke betyr noe som helst i verden - mikroskopiske bagateller i en større sammenheng. Men i øyeblikket blir de uendelig store. Og det er jo rart hvordan det lille kan bli stort så lenge omgivelsene og tidsaspektet er tilstrekkelig avgrenset? For Oscar, min nå ni år gamle hund, har nok livet hittil virket langt og tilstrekkelig spennende i den grad han er i stand til å koble slike ting, og når han en dag dør, vil han ha levd et langt liv. La oss si at jeg er heldig og får beholde ham i fem år til. Da vil han være 14, som er ganske gammelt for en sheltie. Hadde Oscar vært en lillebror istedenfor en hund, hadde man sagt at han døde ung. Det ville vært en uendelig tragedie, ikke bare fordi det var et familiemedlem, men fordi en representant av arten døde så altfor tidlig - selv om han teknisk sett kunne ha opplevd langt mer enn en hund.

Forventninger er uten tvil et viktig element her - et menneske forventes å leve til godt over pensjonsalder, gjerne ut i de 80 eller 90. Når en av oss dør før det, er det tragisk, vi har liksom ikke blitt ferdige med livene våre ennå, det blir som å stikke av fra et uferdig prosjekt. Og livet er ikke stort mer enn et prosjekt - et større prosjekt enn noe annet man gir seg ut på, og uendelig mye viktigere - det finnes mange tolkninger av meningen med livet, Monty Python har endatil laget en fremragende film om dette spørsmålet, men alle kan vel være enige om at man i det minste skal være et godt menneske og prøve å få utrettet noe, slik at man i sin siste time kan se tilbake på et utlevd liv og være fornøyd med egen innsats, uavhengig av om den gikk ut på å spre skrekk og gru eller å bake fantastiske kaker.

I den store sammenhengen, eller, for ordens skyld, den litt større sammenhengen, er ikke et enkelt menneskes livsverk noe å klappe i hendene for, med mindre vedkommende gjorde noe ekstraordinært, noe de færreste av oss gjør (ellers ville det ikke vært noe ekstraordinært over det!). Et menneskes livsprosjekt er like bagatellmessig for menneskeheten som mitt prosjekt om verdensrommet i 8. klasse var for meg. Et lite blaff, intet mer.

Foreldre med kronisk syke barn som forventes å dø innen fylte 2 år forteller gjerne at de tar godt vare på hvert eneste minutt med lille Thea eller Markus. De vet at tiden sammen med barnet har en utløpsdato som er nært forestående, og de endrer tidsaspektet i samsvar med det - en dag av 70 er ikke så mye, en dag av 2 er monumental i forhold. Større sammenhenger finnes ikke i slike vakuum, fordi mennesker med den største selvfølgelighet ser på seg selv som universets midte. Og hvorfor skulle vi ikke det? Livet begynner og slutter med hver enkelt av oss, og verden er uendelig anderledes for ethvert par øyne som ser den. Vi kan ikke kjenne en fortid vi ikke har opplevd, eller en fremtid vi aldri vil få oppleve. Et livsløp som er lengre enn vårt eget.

Hvordan ville menneskene vært om den gjennomsnittlige levealderen var 250 år? Om vi var barn til fylte 40, og først begynte å skrante når vi nærmet oss 200? Vi ville uten tvil hatt et anderledes perspektiv på virkeligheten, på hva vi skulle gjøre med livene våre, hva som skulle oppleves og sees. Men slik er det jo ikke - vi blir ikke så gamle, og tiden som aktiv og energisk er så altfor kort for de fleste.Og vi vil ikke ta det inn over oss at vår eksistens, som for oss selv synes å være alt som betyr noe, i det virkelig store perspektivet er mindre enn et lite blaff. Mindre enn en celle i en hel menneskekropp! Vi er i det store og det hele fullstendig meningsløse, og det er først når vi slår oss sammen, som cellene gjør, at vi kan få noe å si. Vi gjør det kanskje ikke bevisst - du og jeg jobber jo ikke bevisst for å gjøre verden om til en gigantisk søppelhaug, gjør vi vel? Nei, men vi gjør det ubevisst, og vi bidrar dermed til den massive innsatsen menneskeheten over lang, lang tid har lagt ned for å ødelegge sitt eget livsgrunnlag.
Det er, teknisk sett, ganske imponerende, egentlig! Og tragisk, forferdelig, o.s.v. i praksis.

Med vår egen ubetydelighet ferskt i minne kan det være hyggelig å forlate den store virkeligheten, evigheten og teknologien, og se på verden rundt oss - de siste årene har det vært en jevn strøm av eksperter som forteller oss at ungdommen sitter for mye inne, aldri er ute i frisk luft, ikke kan skille en gran fra en furu. Likevel evner vi å glede oss og la oss frustrere av litt regn, litt sol, en fugl som synger eller en liten armé av Iberiaskogsnegler (evt. angorasnegler, se bilde eller spør Elin) som nærmest sikler seg bortover bakken for å ta over landet og får "Sneglen Hortensia", min barndoms store barne-TV-skrekk til å blekne til noe kosete og Teodor-aktig.

De få tingene som må kunne regnes som evige på vår patetiske lille planet (i den stooore sammenhengen), sol, skyer, regn, grønne ting som vokser her og der i diverse former, vann. Ting som ganske enkelt er grunnlaget for vår eksistens, for eksistensen til alt på jorda, som var en del av den før den første fisken slepte seg opp på land og innså at det hadde vært greit å vente til den hadde utviklet lunger før den forlot det våte element, og som vil fortsette lenge etter at vi har kjørt hele vår egen art til helvete og vel så det (med mindre vi tar kverken på oss selv og planeten samtidig, da!). Disse tingene rører oss, bringer glede. Ting som er så naturlige og hverdagslige at vi egentlig ikke burde legge merke til dem (hvor ofte gleder du deg over at du ble født med ti fingre og ti tær? Hvor ofte priser du skjebnen for at du ble født med hjerne og følgelig ikke lider av anencefali? (jeg visste at det ordet ville komme til nytte en dag!) Hvor ofte gleder du deg over kneipbrød?). Men vi gjør det. Finnes det noe bedre enn å gå litt tynnkledd ut i småguffent høstvær med mørke skyer, piskende regn og kraftig vind og kjenne at naturen rusker i en? I en stakket stund smelter liksom det nesten-evige været sammen med det høyst midlertidige menneskelivet og skaper litt glede og harmoni, og selv om verden er den samme neste dag, våkner man kanskje med en god og frisk følelse og en litt større visshet om at naturen er verdifull. Kanskje litt vandring i regnet kan gjøre oss til bedre søppelsorterere eller pantere?

Nei, nå får det være nok kliss for idag!

Ferskendyret kommer!

Jeg får litt noia av å spise fersken.

Den myke, dunete overflaten får den til å føles som et dyr - et ekorn eller en bøffel, eller noe midt imellom, og jeg forventer halvveis at ferskenen jeg gnomser på skal skrike til i det jeg biter, for så å pile bortover gulvet på bittesmå bein mens den etterlater seg et spor av fruktsaft på parketten. Forstyrrende saker!

Da er det bedre med nekatiner, for de er jo helt glatte! Helt til du får et mentalt bilde av at nektariner kun er hårløse utgaver av ferskendyr, at det faktisk er snakk om noe så eksotisk som en kinesisk nakenfersken, og at den også er troende til å våkne til live.

Ferskendyret er selvfølgelig ikke dødt - man selger ikke døde dyr med pels i matbutikken. Det eneste stedet du får døde dyr med pels er hos buntmakeren, men da mangler gjerne selve dyret, og da spiser man det ikke.

Det som gjør ferskenspising enda litt mer skremmende, er at de sannsynligvis er flokkdyr. Om en bananklase var levende, hadde den sannsynligvis hatt én hjerne og flere armer/bein, mens frukt som nektariner og ferskener er kurvbaserte enkeltindivider. Sannsynligvis var flokkens opphav to ferskendyr som ble plassert i en kur sammen før de begynte å formere seg. Dermed kan man sammenligne en kurv fersken med gammentestamentlig innavl, og resultatet av slikt er som kjent aldri særlig bra. Om ferskenene er levende, er de med andre ord sannsynligvis halvrabiate, åndsskadde, frådende flokkdyr med en imponerende evne til å jakte samlet. Og hva gjør flokkdyr? Vanligvis nedlegger de bytter som er langt større enn dem selv. Hva er da det perfekte bytte for en fersken? Et menneske!

Så når menneske møter fersken, og ferskenen brøler i smerte, er det ikke bare fare for at den vil stikke av, det er en overhengende fare for at resten av kurven vil komme stormende til unnsetning og spise deg opp.
På den positive siden er det jo mulig at ferskendyret kan temmes (i motsetning til Miley Cyrus), og dermed har vi muligens det nye store for søte dillejenter som hittil har sverget til chihuahuaer (også kjent som gneldrete rotte med øyne som tinntallerkener) fra lugubre valpefarmer i Rabiesland - en miniatyrhund kan (og bør tydeligvis) puttes i veska, men egner seg dårlig når du er på fest og skal ha en finfin og upraktisk selskapsveske. Ferskener, derimot, kan du ha i lomma, og går du tom for plass, kan du alltids spise den! Ikke krever de mye stell heller, og når du først kjøper en, er du ikke bundet til den i de neste 12-18 årene. Ikke blir det store veterinærregninger av det heller! Og er du allergiker, kan du selvfølgelig kjøpe en nektarin, bare du husker å smøre den med solkrem om sommeren.

Føler du deg litt trist og lei, kan du ta frem ferskenen Frode og stryke dunet hans mens du deler alle dine sorger med ham, og til gjengjeld drypper han litt halvråtten fruktsaft på deg.

Ukens CO-dings #6: Teposeklemme

Konseptet med ukens dings fungerte ikke helt optimalt - jeg begynte tross alt like før eksamenstiden begynte, og etter eksamen dro jeg på ferie... men nå er jeg tilbake med et nytt dingsetips, nemlig en teposeklemme!

Jeg oppdaget denne i forrige uke, og bare måtte ha en - jeg elsker te (les: Twinings grønne te med sitron, i den store jordbærkoppen som rommer nesten en halvliter, og med fire natreen i. Det er godt, det!).
Hvorfor trenger man en poseklemme? Kan man ikke bare gjøre det på gamlemåten? Vel, meg bekjent er det fire måter å flytte en tepose fra kopp til skål/søppel på:

1. bruke en teskje til å løfte opp posen og surre tråden rundt skje og pose, og dermed presse ut vannet uten å brenne seg. Ulempe: man får som regel ikke ut alt, det krever faktisk et visst håndlag, og det tar tid.
2. løfte opp posen med fingrene og surre tråden rundt den. Ulempe: man brenner seg på fingrene, og ender gjerne opp med å spjære posen og dermed få halve posens innhold ned i tekoppen... Yay!
3. løfte opp posen med fingrene og klemme ut tevannet med fingrene. Inntil nå min foretrukne metode. Ulempe: man brenner seg.
4. slenge den blaute posen rett i søpla. Ulempe: søl, sløsing med tevann :-P

Det er altså arenaen hvor teposeklemmen kommer inn: den er utformet omtrent som en sukkerklype, men med en grunn "skål" i hver ende. Skålene er gjennomhullede, så når man plukker opp posen med dem og klemmer skålene sammen, presses vannet ut gjennom hullene, og man slipper våte eller brente fingre!

Herligheten koster bare 19kr, og har varenummeret 34-8869 :-D

Helt gresk:-D

Jeg kom nylig hjem fra en ukes tur i Parga, nordvest i Hellas, og under oppholdet skrev jeg en liten reisedagbok:

Hva tenker lokalbefolkningen om turistene? Dette undrer jeg meg over her jeg sitter på den lille terrassen utenfor leiligheten vår i Parga, Hellas. Se for deg at stedet du kaller hjemme blir oversvømt av svette, halvnakne og brautende fremmede fire-fem av årets måneder, og at både du og resten av lokalsamfunnet i stor grad er avhengige av at de selvsamme menneskene trives og kommer tilbake med flere irriterende venner neste sesong. Se for deg at badevika du vokste opp med en dag svømmer i fremmede og deres søppel, at alle, fra skobutikken på hjørnet til tavernaen ved stranden skrudde opp prisene for turistenes skyld. Ville du likevel klart å smile?

Maria som eier og driver det lille hotellet vi bor på, klarer ikke bare å smile, hun klarer også å gi uttrykk for en genuin velvilje overfor sine gjester – ekte eller ikke, imponerende og sjarmerende er det!
Og sjarmerende, det er Parga også! Fuglene synger, det er sikkert millioner av klengete brune sommerfugler overalt, og hittil har vi ikke sett en eneste mygg.  Ingen katter heller, faktisk, hvilket kan støtte opp under min teori om at de greske myndighetene en dag på åttitallet var gått grundig lei av katteurinstinkende blomsterbed over hele halvøya og bestemte seg for å deportere hele fastlandets kattebestand til de mange øyene med pittoreske landsbyer. Muligens noe usannsynlig, men en fascinerende tanke. Kattedeportasjon...  

Legge på schvøm

Idag (altså dagen etter igår, da jeg skrev mesteparten av det du nå har lest), har vi vært på stranden. Det er visstnok to strender som ligger i hver sin vik, samt en tredje som ligger over en åskam/klippe, hvortil man kan ta seg med badebåt. Vi satset på den nærmeste av «bystrendene», som bød på blågrønt, klart vann og et sjarmerende belte av steiner mellom sand og vann som gjorde det noe vanskelig å få fotfeste på vei opp av vannet, og ganske ubehagelig å ta seg frem. Likevel var det en fremragende strand, ikke bare p.g.a. vannet, men også fordi det var brådypt – tre-fire meter ut fra vannkanten er det ikke mer å gå på, hvilket gjør stranden lite barnevennlig. Da blir selvfølgelig jeg glad, for få ting er mer irriterende på en strand enn 50 unger med badedyr som 1) ikke kan ta hensyn til andre badende, 2) ikke kan kjeftes på fordi de er barn og har skumle foreldre i nærheten og 3) ikke har lært å svømme uten å sparke hysterisk med beina. Veldig greit å slippe unna dem! Det som imidlertid var underlig, var at de voksne syntes å trives best på grunt vann. For en som vantrives til sjøs og ikke liker å oppholde seg i vann, men som likevel svømmer godt, er dette noe absurd. Kan ikke disse menneskene svømme? Er ikke det noe ALLE foreldre burde lære barna sine, eller sørge for at de lærte andre steder? Og burde ikke voksne som av en eller annen grunn ikke har lært det som barn, svelge stoltheten og få hjelp til det? Utover kvelden tok vi turen bortover strandpromenaden på leting etter litt mat, og lot oss trekke inn på «Bacchos» av verdens mest sjarmerende innkastere. Vi ble servert veldig god tzatziki og nydelig stifado, og aldri før har jeg sett så blide og skøyeraktige servitører! Full pott til restauranten!



På dypt vann

Dagen etter, som var en fredag, skulle vi på guidet tur rundt i området og se Nekromanteon (dødsorakelet, nedgangen til Hades, o.s.v.), klatre opp 600 trinn til et minnesmerke i Zalongo over noen kvinner som danset ut fra en klippe for å slippe unna Ali Pasha for omlag 200 år siden, for så å vasse litt i elven Akheron, hvor fergemanen Kharon frakter de døde til Hades. Turen bød på en smilende Ving-guide som imponerte stort med sin fullstendig manglende evne til å uttale et eneste navn fra gresk mytologi riktig (eller i nærheten av den vanlige norske uttalen). Men hun var som sagt blid og hyggelig! Med på turen hadde vi også en finsk guide for dem av deltagerne som kom fra de tusen sjøers land, så auditivt sett ble det en tung tur. Første stopp var altså Nekromanteon (iflg. guiden: «nekromænsjen»), som var en ganske liten ruin, mer interessant gjennom sitt bruksområde og sin historie enn sin fysiske fremtoning. Det absolutte høydepunkt var å oppdage en skilpadde som krysset veien rett foran oss. Og det var virkelig gøy!

Neste stopp var klippen hvorfra kvinnene hadde kastet seg. Ettersom vi hadde gresk augustvær under mesteparten av oppholdet og stekende sol, fant vi ut at vi skulle overlate klatringen til de andre, og stoppet på den klippen selve dansingen foregikk fra. Monumentet står nemlig mye lengre oppe, fordi det liksom var så mye finere... Vel nede igjen fikk vi en behagelig hvil under et fikentre med utsikt til et pent kloster, før turen gikk mot lunsj ved Akherons bredd.

Elven i seg selv er noe forvirrende. Engelskmennene kaller elven «Acheron», grekerne kaller den «[akhérån]» og den engelskspråklige, greskproduserte brosjyren jeg fikk av en dame ved Nekromanteon omtalte den som «Styx». På norsk bør navnet, ut fra den greske stavemåten og uttalen staves «Akheron», men den ble under hele turen referert til som «Styx», som teknisk sett altså er elven inn i underverdenen, og ikke nødvendigvis synonymt med den fysiske elven vi besøkte. Men skitt la gå! Styx var i alle fall den elven Thetis dyppet Akillevs i for å gjøre ham udødelig. Fremdeles tror noen at den har helbredende krefter, og den er unektelig spesiell – gjennom et glodhett Epirus renner den fredelig, turkis og iskald. Vannet kommer fra en rekke sprekker i fjellet, og er glassklart. Turgruppen skulle vasse et godt stykke, og undertegnede fikk nok en gang bekreftet at det ikke alltid er så greit å være en liten bjørn med meget korte ben. Det var nemlig ganske dypt både her og der! Men fint, det var det virkelig!
Fornøyde og ganske slitne kom vi omsider hjem, og spiste en god pizza før vi tok kvelden – lørdag sto nemlig Albania for tur!

En dag i dillens tegn

Tidlig lørdag morgen troppet vi opp for en lang dag i buss og til fots. Med oss hadde vi en hyggelig gresk guide ved navn Anna som fortalte oss om landskapet vi kjørte gjennom, deriblant havnebyen Igoumenitsa, før vi forlot bussen ved den gresk-albanske grensen, krysset den til fots og gikk inn i den ventende albanske bussen, hvor vi ble møtt av en albansk guide ved navn Alma. Turen gikk så til ruinene etter byen Butrint, som etter planen skulle nås via en kabelferje. Den var ute av drift, og dermed ble vi fraktet i en liten pram med påhengsmotor, noe mamma og flere med henne syntes var litt vel spennende.

Butrint er en opplevelse med restene etter en gresk, deretter romersk, by bygget foran en høyde med et akropolis («over byen») på toppen. Det hele var utrolig grønt og frodig, og omkranset av tilsynelatende øde daler og fjell på alle kanter. Besøkets høydepunkt var de fargerike gresshoppene på veggen i akropoliset og svalen som hadde bygget rede på dametoalettet:-D

 Etter Butrint gikk turen til Saranda, en kystby på det som kalles «Albanias rivieria». Den er et vakkert skue med hus og hoteller langs en bred strandpromenade, blått hav og blide mennesker. Følger man en av gatene opp fra promenaden og opp i selve byen, er det en helt annen stemning, og det, sammen med den helt maniske byggingen av hus og hoteller, ga byen et litt sykelig uttrykk – den minnet litt om Fremskrittspartiet, egentlig, mange vakre løfter, pill råttent bak fasaden.
Etter Saranda dro vi opp i en festning like over byen, bygget av bølla sjøl, Ali Pasha. Veien opp dit var, som så mange andre steder vi kjørte, litt for smal for ett kjøretøy, og med så bratte svinger at det var et under at bussen kom seg opp. Fra festningen var det en vidunderlig utsikt over både Saranda og omland, og jeg fant enda en gresshoppe. Lykke!

Inntrykket av Albania er delt etter turen – ettersom jeg nå en gang er så ung som jeg er, har jeg ikke noe forhold til Albania som innestengt kommunistrepublikk, og for meg har det derfor vært lite konkret kunnskap og få dertilhørende fordommer.

Kort oppsummert visste jeg at landet hadde grense mot Serbia ved Kosovo, et flagg som bryter med heraldikkens tinkturregel (fysj!) og en ganske muslimsk befolkning. Dette var på en måte umulig å motbevise, men jeg lærte ihvertfall at landet er på vei opp fra sitt økonomiske uføre, at folk har en lei tendens til å bygge hus uten tillatelse, og gjerne på naboens grunn, og at de har veier som får selv våre hjemlige tragedier av noen telehivinfiserte lappetepper av noen skampletter til å virke både trafikksikre og moderne. Videre var de få vi var i kontakt med i Saranda utrolig blide og immøtekommende, noe som ikke alltid er en selvfølgelighet i en turistby. Det var imidlertid to ting jeg kunne styre meg for; først og fremst de armbåndselgende barna. De hadde visstnok fått sommerferie, og solgte hjemmelagede armbånd av skjell og perler til turistene. Ikke noe galt i det, men når de fotfølger deg, insisterer på at du skal kjøpe (selv om du allerede har kjøpt) og kaller deg «fordømt turist» (iflg. guiden), er de ikke så veldig søte lenger. Særlig ikke for en som ikke liker barn, og blir rimelig frustrert over at guttungene ikke forstår at jeg som turist ikke har noen plikt til å kjøpe noe som helst. Barn er barn, og barn er gjerne irriterende pågående.
Uansett er landet verdt et besøk - områdene rundt Butrint var veldig vakre på sin måte, og Saranda har uten tvil potensiale.

Den andre tingen var dill. Lørdag var en dag i dillens tegn, og for en som avskyr dill, er det dårlig nytt. Vi fikk lunsj på en hotellrestaurant med prima plassering, og måltidet åpnet med en liten salat full av dill. Som jeg altså hater som pesten. Så kom hovedretten, med dill på. Kronen på verket, og den var ikke Albanias skyld, kom etter hjemkomsten, hvor vi spiste middag på «Zorbas» (kreativt navn!), som hadde fått skryt på nettet for sitt innbakte lam. Renate bestilte lammet (som var beskrevet i menyen som «lamb baked in dough» eller noe i den retningen, og oppdaget til sin fortvilelse at lammekjøttet (som utgjorde en tredel av den innbakte klumpens innhold) var fullt av dill. Alt smakte dill. Sikkert fantastisk godt for dem som liker dill, men for meg ... nei... For fremtiden har jeg lært hva dill heter på gresk: ánitho (άνηθο).

Opp i høyden

Søndag begynte med løfter om regn og schumle skyer, men vi trakk likevel i badetøy, og jeg rakk å ta to svømmeturer i et ikke fullt så rent og rolig badevann før regnet kom. Bare litt, men nok til at vi feiget ut og sa takk for oss. Jeg vet ikke om det skyldes regnet, men de siste to dagene har jeg fått flere myggstikk, noe det lenge så ut til at jeg ville slippe unna. Men mange har det ikke blitt, så jeg overlever nok!

Etter lunsj nede i sentrum gikk vi oppover en slags bakke-trapp (meterlange, brosteinslagte og skråstilte trinn) for å komme til den venetianske festningen over byen. Der valanderte vi (særlig jeg) rundt en god stund, og jeg fikk løpt opp og ned trapper og skråninger (familiens fjellgeit/klatremus som snubler på flatmark og tar seg frem uten problemer i kupert terreng... logisk), sett ned bratte skrenter og tatt masse bilder. Vi fikk også tatt en titt på den berømmelige Valtos-stranda, som virkelig var gigantisk. Før vi gikk opp til festningen hadde vi forøvrig vært bortom den andre bystranda, og jeg hadde rotet meg opp i en finfin misforståelse med en butikkeier – jeg sa, som en spøkefull kommentar, at jeg foretrakk den nærmeste stranda fordi det var færre gamle menn i badetruser der enn på den mindre stranda vi nettopp passerte, hun trodde jeg likte å se på gamle menn i badetruse. Hun syntes selvfølgelig det var veldig festlig, og var ikke så veldig mottagelig for mine intense forsøk på å rette opp misforståelsen. Det var pinlig så det holdt.

Det er i det hele tatt ganske fascinerende hvor naturlig det er for folk å kle av seg alt bortsett fra noen små tøystykker som knapt nok tilsvarer undertøy hva størrelse og dekningsevne angår, for deretter å sprade rundt i timesvis foran, rundt og blant vilt fremmede, eller godt kjente, for den saks skyld. Eggum spør hvor heltene er, jeg slenger meg på og lurer på om blygheten gikk samme vei... Veldig mystifistisk i mine øyne, altså, men jeg er muligens alene?

Handledag og ekkel blekksprut

Strandlivet ser uansett ikke ut til å bli noen gjennomgangsforeteelse for oss i Parga, for mandag morgen åpnet med mørke skyer og regn. Vi droppet strandplanene og tok oss en spasertur i byen istedenfor, og rakk akkurat å komme oss inn i et lite bakeri før himmelens berømmelige sluser åpnet seg og det begynte å bøtte ned. Lysene blafret og butikkinnehaverne begynte å hive utstillingene sine innunder tak mens de smilte og lo til hverandre – riktig hyggelig skybrudd, med andre ord! Etterpå forelsket jeg meg i en lampe og et stort fat, men måtte innse at

1. lommeboka neppe ville bli så glad for et krumspring på €100,
2. jeg kom hit med en sprengfull koffert som veide 19kg (maks totalvekt på bagasjen er 20kg) og 
3. det er letter irrasjonelt å kjøpe interiørartikler som skal harmonere med en stil i et hjem som ikke finnes ennå... Så det ble med ønsket, og noe av sorgen ble druknet hos et par gullsmeder som solgte fine sommersmykker i gullbelagt sølv:-D Egentlig liker jeg ikke gullbelagte smykker – det får enten være 14/18K gull, eller så får det være sølv som ser ut som det, det er så vanskelig å vurdere hvor tykt belegget er og hvor lang tid det tar før sølvet under begynner å skinne gjennom... Men de aktuelle smykkene var både søte og rimelige, så det får nesten bare stå til!

Middagen ble interessant – søndag hadde vi endt opp på «To Zouli», hvor jeg hadde spist nydelig svinesouvlaki (svinekjøtt på spyd), og grunnet kø på den for kvelden utvalgte «Bacchos», endte vi opp på samme restaurant på mandag. Mamma bestilte kalamari, (blekksprut, med andre ord) og fikk servert HEL blekksprut som var lettere fritert. Undertegnede vemmes når hun spiser de friterte ringene som er mer vanlige å få servert, men det var intet i forhold til det som lå på tallerkenen denne dagen! I forbindelse med et naturfagsprosjekt om mutasjoner for noen år tilbake, gjorde jeg noen bildesøk på Internett etter fostre og nyfødte med diverse misdannelser av den brekningsfrembringende typen, og det som mamma fikk, lignet til forveksling på flere av bildene jeg hadde sett. Det gjorde også min egen mat, som var akkurat like velsmakende som kvelden før, litt mindre fristende.
Med det ustadige været har også antallet mygg tiltatt, og jeg er blitt tildelt fem-seks stikk totalt, noe som i grunnen ikke er så verst!

Thou shalt not throw bread into thy neighbour's backyard

Tirsdag bød endelig på litt mer finvær, og jeg fikk svelget min dose saltvann. De siste dagenes ustabile vær og vind hadde forresten ført til at nesten alle steinene som hadde gjort det ubehagelig å ta seg frem til vannet var blitt vasket lengre ut, slik at man kunne unngå å tråkke i dem :-) Før vi gikk til stranda klarte jeg imidlertid å dumme meg litt ut; foran terrassen vår lå et usedvanlig stygt hus med blikktak, og dit var det tydeligvis vanlig at hotellets gjester kastet brødrester som spurvene kunne spise. Vi fulgte opp med brødkasting nesten hver dag, ettersom det tross alt er få ting som er koseligere enn å mate dyr, men på tirsdag slo selvfølgelig min totalt fraværende evne til å sikte inn, og jeg sendte dermed et halvt brød i en elegant sving over taket og til venstre inn i en tilliggende bakgård. Typisk turister!

Resten av dagen forløp uten de store høydepunktene, og da kvelden kom, trakk vi ut for å spise et siste måltid på  «Bacchos». Ventetiden var som ellers lang, og jeg fikk tøyd grensene av engelsken min (slik man gjerne gjør når man plutselig skal snakke om noe man aldri har snakket om før) i samtale med et par nederlendere som hadde ventet i 20 minutter da vi kom. Etterpå kommuniserte vi litt med en grillet mais- og popkornselgende mann ved navn Nikos som var så snill og by på litt popkorn. Nikos var et eksempel på at Hellas ikke er Norge - han tilhørte nok en mindre privilegert gruppe mennesker, og var nok godt over pensjonsalderen. Hver kveld satt han og flere andre eldre ute og stelte med maiskolbene sine, smilte til forbipasserende og syntes generelt å trives. Jeg ble i det hele tatt ganske nysgjerrig på hvorfor de satt der - var det av nødvendighet - f.eks. dårlige pensjonsordninger eller arbeidsløshet, eller av "fri vilje" han og de andre satt der? Det samme gjaldt den gamle kona som gikk rundt på restaurantene og ville selge halvdøde blomsterkvaster. Hun var så forsiktig og stille, slik eldre som har bodd for lenge på et aldershjem hvor de hverken har frihet, privatliv eller blir innrømmet litt verdighet gjerne blir. Slik man ikke vil se noen man bryr seg om. Da hadde nok Nikos det bedre - han smilte og var fornøyd, og kommuniserte etter beste evne på en blanding av dårlig engelsk og gresk!

Da vi endelig fikk bord, bestilte vi begge en rett de kalte Sokrates, som besto av svinekjøtt, pommes frites, tzatziki og gyros, og det var helt nydelig! Kan anbefales til enhver, men sørg for å være skrubbsulten først, for det er veldig masse mat!
Litt skuffende var det derfor å rusle hjemover uten å orke å stikke innom iskiosken på veien som solgte vannmelonsoftis...


Neste morgen var det tid for å dra mot flyplassen i Preveza, og venne snyteskaftet hjemover. Dette var neppe siste tur til Parga - dette er virkelig et sted man må vende tilbake til!