Ravn ruskende gal

Jeg har fått øynene opp for Etsy, nettbutikken hvor folk fra hele verden selger ting de har laget, såkalte vintage-artikler og diverse andre rariteter. Norske Epla driver med noe av det samme, men det er jo klart at en internasjonal aktør har et langt bredere spekter av produkter, i tillegg til at det finnes veldig mye fint og morsomt der til under 200-lappen, hvilket betyr at man slipper å betale moms på det man kjøper.
Via Etsy har jeg funnet veldig mange ting jeg har veldig, veldig, veldig lyst på, men, ettersom jeg ikke er gjort av penger, har jeg vært nødt til å moderere meg og akseptere at jeg ikke kan få alt jeg vil ha. Det visste jeg jo egentlig allerede, men slike påminnelser er jo aldri morsomme. Heldigvis fant jeg flere nydelige og morsomme ting som var relativt rimelige, deriblant noen akvarelltrykk, og dem tenkte jeg jeg skulle skryte litt av her!

Den ene av ravnene jeg har fått i hus :-) (skjermdump, etsy.com)

Jeg fant nemlig Etsybutikken som tilhører waliseren Alison Fennell, Eastwitching. Der selger hun trykk av akvareller hun har malt av diverse dyr - fra katter og hunder, via rever og bjørner, til fugler og blekkspruter. Jeg bestilte to ravner, og de dumpet ned i postkassen idag. De er virkelig fabelaktige, og det var nettopp derfor jeg fant ut at jeg burde spre det glade budskap her. :-) Hun lar dyret (eller dyrene) stå alene på arket, og resultatet er utrolig vakre og rene malerier med stor naturtrohet. De fleste bildene hun selger er profesjonelle og signerte trykk, men hun har også noen originaler i butikken sin, men de bikker dessverre over 200kr-grensen, så da blir det moms og fortollingsgebyr på dem. Holder du deg til f.eks. to trykk (ca 20x25cm), må du i de fleste tilfeller ut med litt over 200-lappen for bilder og frakt, og det er definitivt ikke ueffent!

Dessuten er Alison Fennell en veldig hyggelig selger, og det gikk bare 5 dager fra jeg bestilte bildene til de kom i postkassen, godt emballerte og med en hyggelig oppmerksomhet attåt!


Konklusjon? Ta en titt på hva hun har å tilby - bildene er skjønne!


(Innleggstittelen er en referanse til den gale hattemakeren i Disneys tegnefilmutgave av Alice i Eventyrland.)

Den gode studenttilværelse

Lørdagskos

Høsten 2007 begynte jeg med to ting jeg ikke hadde gjort før: jeg begynte å studere, og jeg fikk meg en deltidsjobb. Jevnt over har jeg vel vist mer entusiasme for sistnevnte enn førstnevnte, og det er klart at det å bruke 40 timer hver uke på studiene blir vanskelig når man samtidig skal jobbe mellom 8 og 20 timer, og må beregne mellom 4 og 10 timer med reising til og fra. Men jeg skal ikke klage - jeg har selv valgt å ta meg jobb, og jeg har et enormt utbytte av det, både fordi det er lærerikt, morsomt og hyggelig, og fordi det gir penger på kontoen og arbeidstrening til CV-en.
Dette året skal jeg imidlertid arbeide selvstendig. Jeg har knapt nok frister å forholde meg til, og innleveringsfristen for masteroppgaven ligger uendelig langt frem, selv om jeg jo vet at det ganske nøyaktig syv måneder til.
På disse syv månedene skal jeg pløye gjennom store tekstmengder, og produsere en ganske voksen tekstmengde: 80 velskrevne sider er målet. Kombinasjonen av enorm arbeidsmengde og fjern frist gjør meg noe ambivalent i forhold til stress: jeg vet at jeg må bruke mye tid på oppgaven, og gjør det samtidig med glede og iver, men klarer hverken å stresse p.g.a. alt som ligger forut eller slappe av p.g.a. en fjern frist. Enn så lenge er arbeidet mitt relativt beskjedent i sidetall, og jeg må ha skrevet ca fire sider til før onsdag, noe som bør være ganske overkommelig, tross alt. Men idag er det ikke tid for skriving: siden før påske har jeg lest seks bøker om Victoriatiden og kriminalitet, og nå skal alle de avmerkede passasjene (på bildet ser dere klistrelappene som stikker ut fra den nest siste bokens sider) føres inn i et eget dokument med fulle sidehenvisninger generert i EndNote som visstnok skal være vidunderlig, men som jeg ikke helt har sansen for...

vannflekk som ser ut som en sommerfugl, muligens i vinterland

Så nå sitter jeg med The Cambridge Companion to the Victorian Novel fastspent i bokholderen BookGem (som har en egen arm som holder sider som skal blas i, slik at jeg ikke må krangle med den hver gang jeg skal skifte side...), Beethoven i bakgrunnen og Adina i vinduet og intensjoner om å nyte en stor kopp te etter kveldsmat (eller hva man nå kaller lørdagens hovedmåltid, inntatt mellom 19 og 20, normalt bestående av hjemmelaget pizza som slår både butikkpizza og Peppes ned i støvlene), sånn for å gjøre harmonien perfekt!

Konklusjon? Akkurat nå er det deilig og moro å være student! God helg!

Ting som gjør meg glad

Herunder følger en vilkårlig liste over ting i hverdagen min som gjør meg glad.

Kald hodepute

Dette er noe av det beste jeg vet. Å legge hodet på en stor og myk og kald dunpute er helt fantastisk!

Varm te

Jeg elsker te. Passe varm grønn te med sitron fra Twinings med fire suketter (ok, da: Natreen!) i en stooor tekopp fra London som rommer nesten en halv liter. Reklamerte nettopp på tre pakker te som smakte forferdelig, og håper ikke neste pakke smaker like ille... For vanligvis, vanligvis er teen min veldig god!

Å komme på jobb

Jeg elsker det å komme på jobb. Å gå inn i butikken, hilse på kollegaene mine og observere hvordan kundene oppfører seg når de ikke vet at jeg er en av de ansatte. Å rote etter nøkkelkortet og rope "god morgen" til sjef eller arbeidsleder selv om klokken har passert 16:30.

Å finne igjen Arne-Josef

I Kunst- og håndverkstimene på ungdomsskolen skulle vi leke med trykk. Vi skulle tegne opp et mønster på et kvadratisk stykke linoleum, skjære ut motivet og lage trykk med det på hvitt papir. Jeg lagde "Den glade jøden Arne-Josef". Det var ikke et fnugg av antisemittisme bak ideen, snarere at vi lærte om jødedommen og at jeg var, og er, lettere fascinert av kalotter. Ironisk nok ser man ikke at Arne-Josef har kalott. Det ser ut som om han har pasjehår. Men tanken var liksom god, da. Kalotter er forresten fascinerende i mine øyne av to grunner: 1) ethvert hodeplagg som må festes med hårspenner er upraktisk. Upraktiske plagg er underholdende. 2) selve ordet. Kalott. Kasjott. Sanskulott. Kaskelott. Det er et veldig fint ord. Men altså: det beste trykket av Arne-Josef har hengt på en av klesskapets dører i årrekker, men av og til dukker den originale linoleumsplata opp, og jeg blir glad.

Å gjøre en god deal

Jeg inngikk en rusfri diiil da jeg var yngre. Det føltes meningsløst - jeg gjorde noe som falt meg helt naturlig (avsto fra rusmidler), og fikk ingenting for det. Ikke ga jeg noe bevis for min avholdenhet heller. Det var ingen god deal. Ordentlig gode dealer, derimot, gjør meg lettere euforisk. Å få et godt tilbud på et populærvitenskapelig magasin, eller å finne en bok til 1/3 av ordinærpris, det gjør meg glad.

 

Latterkveling i det offentlige rom

Jeg elsker å høre på "Herreavdelingen" og "Misjonen" på podcast (ettersom den mystiske radioen på badet nesten alltid sender andakt når jeg skrur den på), og ettersom den slags krever at jeg faktisk følger med, kan jeg bare høre på favorittprogrammene mine når jeg er på vei til jobb, ute på tur eller på banen mot Blindern. Problemet er bare at jeg som regel begynner å smile, fnise eller le opptil flere ganger i løpet av disse programmene, og det er jo fremdeles slik at man kan få en del rare blikk og bli stemplet som gal, ustabil eller lettere terroristisk anlagt dersom man kommer med eksplosive emosjonelle utbrudd tilsynelatende uprovosert, så jeg prøver så godt jeg kan å kvele disse gledesutbruddene i fødselen. Dette gjør jo selve lyttingen ekstra spennende, ettersom jeg må følge med på min egen reaksjon på skolebrødspisende og ubelårede pratemenn samtidig med at jeg følger med. Slikt blir det mye glede og entusiasme av!

 

At Aspik våkner

Den kraslende lyden av små poter tasser mot badeskålen for å ta kveldsstellet. Bare så synd at han vanligvis våkner så sent at vi ikke rekker å se hverandre!

QI

Å skru på TV-en og PVR-en, gå til kanal 30 (BBC Entertainment) og se at en ny episode av QI begynner om fem minutter
 

Å føre meningsløse samtaler med CleverBot

Trykk på bildet for å lese et utdrag av vår siste samtale

CleverBot snakker med deg om allverdens ting. Den genererer svar på det du forteller den ut fra en slags database over utsagn, og stiller spørsmål. Derfor kan den ende opp med å påstå at den er en lilla frosk, eller at den har en baby som samtidig er en sko den er forelsket i.  Den er også en kapabel frekkas som ikke går av veien for å fornærme sin menneskelige samtalepartner eller slenge ut beskyldninger om løgn. Så meningsløse aktiviteter er veldig givende!

Forstå noe som er sagt eller skrevet på et språk jeg ikke behersker

Som å se en nederlands, tysk, fransk, spansk eller polsk setning, å forstå deler av den eller hele setningen. Eller å klare å uttale et ord skrevet på gresk.

Le meg halvt ihjel

Enten takket være en kollega, en spesielt interessant autokorrekturfeil fra DYAC, en nydelig og absurd video fra Rhett & Link på youtube, et nytt blogginnlegg fra tegnehanne eller en finurlig tegneseriestripe fra Scandinavia and the World eller xkcd.

Synge

Jeg elsker å synge. Jeg har aldri lært å gjøre det ordentlig, og jeg vet ikke om det høres falskt ut for andre. Jeg elsker bare å gjøre det. Jeg synger når jeg er trist, når jeg er glad, når jeg er likegyldig og når jeg er fly forbannet.

Sommerfugler og markblomster

Jeg blir alltid glad av sommerfugler. Særlig blåvinge og dagpåfugløye. Jeg har bare sett én svanestjert, og har aldri sett en sørgekåpe. Det er litt synd, men det er jo greit å ha noe å se frem til?
Og det beste med vår og sommer er alle blomstene. Ifjor tror jeg ikke jeg plukket noe særlig med blomster, og da var det noe som manglet. Så fort hestehoven kommer, hiver jeg meg ned nærmeste skråning for å sikre meg noen gule bustehoder, og når det blir ordentlig sommer, kan jeg sitte lenge og stirre på natt og dag, blåklokker, tveskjeggveronika (kattøye) og liljekonvall, og undre meg over naturens skjønnhet.

Observasjoner

Rosa slikkepinneku

Jeg tenker ganske mye. Det er en av mange ting jeg har til felles med det store flertall av verdens befolkning, men kan muligens ha seg slik at jeg tenker enda litt mer, eller bare i litt anderledes baner, enn det samme flertallet. De siste dagene har jeg tenkt på tre spesielle ting: kuer, rosa og slikkepinner.
Vi tar det kronologisk! Ved frokosten på fredag fikk jeg det for meg å nynne på en sang om kuer. Jeg tror ikke det er så mange å velge imellom, og min store favoritt er "Kua mi, jeg takker deg", som har samme melodi som sangen om Tordenskiold, en annen favoritt (som jeg lærte senere, men har hatt større glede og nytte av i etterkant, og som i tillegg kan tilby et godt eksempel på hvorfor man skal ta vare på objektsform av personlige pronomen: I ett av versene synger man "svenske barn ham holdt for troll, de ble skremt med Tordenskiold". Altså at pipesvenskene var redde for en trønder. Om man roter det til og erstatter "ham" med "han", ender vi opp med en svenskefryktende trønder. Og som vi vet, er trøndere tøffe som bare det.) jeg sang på kvelden før, og som sannsynligvis var grunnen til kusyngingen. Men altså. Ku-sangen  går som så:

"Kua mi, jeg takker deg

deilig melk du gir til meg

hver en dag, og til mitt brød

drikker melken din så søt"

Jeg antar at sangen enten er dansk, gammel eller begge deler, ettersom brød og søt ikke rimer på moderne norsk. Men mitt poeng er at denne sangen er farlig nær å være en kusalme. Den er jo en lovsang av kua som gir menneskene melk og som gjør livet bedre (med mindre menneskene gjennomgår den traumatiske fasen av livet som domineres av Skolemelkordning og dertilhørende sur, klumpete, lunken og lettere utgått melk som fraktes til klasserommene i plastikktrau som lukter så guffent at selv den nevnte melken virket fristende i forhold. Da forbanner man kua). Og jeg lurer på om ikke denne sangen er noe Kirken, som åpenbart har for lite å gjøre, ettersom de tuller rundt og velsigner verksteder og hus. Bør ikke kirken, som i egenskap av å være den statsbestemte standardreligionen (som jeg gleder meg til statskirkemedlemsskap blir som valg av nettleser: Datamaskinen kommer ikke med en forhåndsinnstilt dusteløsning (d.v.s. Internet Explorer), men lar deg foreta et informert og veloverveid valg når du føler deg moden for det. Sånn skal det ihvertfall ha blitt), sørge for at norske rumpetroll unngår å synde i ord der de synger seg rundt gullkalven? (2 Mos 32,7).
Eller ikke. Kanskje er det viktigere å korrigere småbørnene som antageligvis, lik i min barndom, synger

"Å, du som møtte liten fugl,

velsign vår mat og gud:

Amen"

Det kan jo hende de har ryddet bort det religiøse visvaset fra barnehagen og -skolen og matpausene, men man vet aldri. Jeg for min del trodde at den fuglen som noen møtte var "fløy en liten blåfugl"-fuglen. Litt mindre naivt var det i møte med "Måne og sol", men selv der klarte jeg i stor grad å se bort fra hva jeg sang når vi kom til "Herre, vår Gud, vil vi takke. Herre, vi takker deg, Herre, vi priser deg, Herre, vi synger ditt hellige navn". Og ja, vi sang den på barneskolen. Og jeg likte sangen, og tror vår snille klassestyrer Kirsti lærte oss den med de reneste intensjoner. Men jeg skulle nå egentlig ønske hun hadde lært oss noe mindre lovsyngende. Eller fokusert mer på hedens kutilbedelse.

Men over til neste tema. Rosa.
Veldig nylig skrev jeg om farger jeg ikke likte, og litt om farger jeg likte. Og jeg ble ganske irritert da jeg leste om rosa i A-magasinet etter frokost på fredag, der en dame som tydeligvis forsket på slikt, hevdet at det ikke var fargene man likte/mislikte, men assosiasjonene det ga (altså man liker rosa fordi man liker søte, jentete, veike, myke ting, som sukkertøy og roser og sminke og Barbie). Er dette noe de fleste kan si seg enige i?
Jeg prøvde å gjennomgå oransje ting i hodet mitt. Det stoppet opp etter appelsin og gulrot. To ting jeg er fullt istand til å opparbeide en moderat entusiasme for. Sånne oransje kjegler er en tredje ting. Flammer en fjerde. Permene på noen av bøkene mine. 25 % av kulepennene vi bruker på jobben. Jeg har ingen negative, traumatiske eller på andre måter vegringsfremkallende assosiasjoner til noen av disse tingene. Jeg synes flammer er pent, selv om jeg ikke respekterer deres destruktive tendenser. Jeg liker koniske ting (jeg liker kremmerhus). Jeg liker 75 % av pennene på jobben fordi de ikke er oransje, og misliker de oransje fordi de er oransje. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er en hater av oransje ut fra assosiasjon. Jeg anser det som en rettighet, på lik linje med frihet, likhet, brorskap og alt annet fint, å få lov til å hate en farge for fargens skyld. Og på samme grunnlag krever jeg å få like rosa fordi jeg synes det er pent.

Men nok om det - jeg er nemlig veldig fokusert på det siste temaet: slikkepinner. Først og fremst: jeg hater ordet. Kjærlighet på pinne er mye koseligere, og meg bekjent skal du ha en enormt stor kjærlighet på pinne før det blir naturlig å slikke på den. Kjærligheter suger man i større eller mindre grad på, så da bør man vurdere å innføre en differensiering innenfor kjærlighet på pinne-industrien, der alle sukkerbomber på pinner som får plass i en barnemunn kalles sugepinne, mens alt som er større kalles slikkepinne. Det kan selvfølgelig hende at ordet kommer fra slik på pinde, eller noe sånt noe, ettersom godteri vel i hine hårde dager kaltes "slik(k)", men det er det bare å ignorere! Man slikker jo ikke på en pinne - pinneslikk hadde vært en mulighet. Men slikkepinne? Man kaller jo ikke en pinneis for ispinne? Og om man faktisk sitter og sutter på en kjærlighet på pinne-pinne, er man enten ekstremt fattig eller ekstremt glupsk. Og, dersom denne pinnen kommer fra min barndoms ChoKiss fra Brynild, ville en pinneslikker ha betydelige mengder klissete og vemmelig pappguffe i munnen, ettersom disse pappinnene nærmest smeltet når det kom i kontakt med spytt, noe som var vanskelig å unngå når man spiste den vidunderlige sjokoladekaramellkjærligheten. De har forøvrig endret på emballasjen, så jeg må nok bære nag, men ikke så lenge. Bare til blåfuglen kommer flyvene inn vinduet med en gullklump!

Traumatiske farger i en vind

Jeg har et komplisert forhold til farger. Da jeg var liten, hadde jeg et lite sett med tykke tusjer - blå, rød, grønn og gul. Etter at jeg lærte om primærfargene, har jeg aldri klart å tilgi dem som tydeligvis mener at grønt er likestilt med blått, rødt og gult, og som samtidig gir en god dag i purpur og oransje. Hykleri, kaller man sånt! Men ihvertfall, disse tusjene lå i en isoporform som igjen var omgitt av papp på fire sider, og hver av tusjene skulle lukte av noe som var hhv. blått, rødt, grønt og gult. Den gule luktet sitron, så den hadde jeg veldig sansen for, men de andre? De stinket død og fordervelse! Ut fra bildene (jeg fikk tusjene da jeg var 3 eller 4, og da kunne jeg ikke lese, og da jeg kunne lese, var pappen med eventuell informasjon borte) skulle de lukte blåbær, kirsebær og blad (kanskje mynte?), men det eneste jeg klarte å assosiere med dem, var stank. Jeg kan fremdeles kjenne den blå lukten i nesen når jeg tenker på den, og det var definitivt ikke noe fruktig, bæraktig eller på noen måte naturlig over den...

Gult er ikke kult.

Traumatisk, var det, og det skapte i tillegg et bånd mellom tre sympatiske farger og ekle lukter. Gult ble selvfølgelig ubesudlet, men vårt forhold har ikke vært uproblematisk. Først innså jeg at håret mitt ikke var gult. Så innså jeg at det ikke fantes noen farge som kunne forklare hva slags farge håret mitt hadde, ettersom blond ikke egentlig var en farge. Jeg hadde ihvertfall ingen farger som het "blond" i fettfargekofferten min med 72 stifter fra Crayola med navnet prydelig trykket på det brede magebåndet hver stift hadde (å, hvor jeg minnes å rive en liten flik av dette magebåndet når den en gang så fine spissen var helt rund av bruk, for så å spisse stiften i den medfølgende fettfargestiftspisseren! Det var noe helt annet enn å spisse vanlige fargeblyanter, og resultatet ble så jevnt, glatt og perfekt!). De som hadde brunt og svart hår, hadde det jo mye lettere, for de hadde jo et navn på hårfargen sin! Dette hårtraumet skriver seg fra 1. klasse, da jeg hadde en blekgul skoledagbok hvor to av mine klassekamerater skulle bli henholdsvis reserbilsører og ishockey når de ble voksne, og klassestyreren tegnet et bilde av seg selv med grønt hår. Litt unødvendig, ettersom håret hennes var brunt, og hadde en farge og et navn. Men gult hadde flere ess i ermet i spillet om min frustrasjon, for de gule vannfargene mine ble alltid grønne etter å ha blitt besudlet av pensler som ikke var blitt riktig rene etter å ha vært skylt i et syltetøyglass med blågrått vann. Gult var dessuten også okergult, og okergult var noe av det styggeste jeg visste. Ikke kledde det meg heller!
Nei, jeg så ikke noe tiltalende i gult. Det var ingen kraft i gult på hvitt papir! Apropos papir: Jeg kommer for alltid til å ha et problem med gråpapir. Gråpapir er brunt, ikke grått, slik gulrøtter er oransje, og ikke gule. Men de har en unnskyldning, for fargen oransje kom jo ikke til oss før etter at appelsinen hadde meldt sin ankomst i England - før det kalte man vel oransje for branngul, og da kan man unnskylde gulrota.

oransje / uheldig, falsk brunfarge

Men oransje, det er fæle greier! Jeg avskyr oransje. I mine øyne kan aldri noe som er oransje bli pent. Noen mennesker kler denne fargen, og det er jo flott for både dem og oransje, men forholdet mellom oransje og meg er på det beste anstrengt. Kanskje skriver det seg fra samme tid som oppdagelsen av mitt hårs manglende gulhet? Da jeg innså at mennesker med knalloransje ansikter og gult hår så veldig rare ut? Kanskje skriver det seg fra mitt problem med å akseptere at [oransj] skulle staves oransje når jeg var fast bestemt på at det burde staves orange? Kanskje skyldtes det at ordet smaker vondt? Kanskje er det litt av alt - jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg misliker både ordet og fargen, og kun tolererer dem i form av rav, appelsiner og gulrøtter.

En annen fargebetegnelse og farge jeg har et anstrengt forhold til, er beige. Det er noe veikt ved hvordan det staves - som en pinglete og slesk liten fyr som snor seg unna all kritikk, all korreks og alle spørsmål. En liten spyttklyse på samfunnets asfalt. Lyden av ordet gir meg assosiasjoner til mennesker som ikke er for fintfølende til å snakke om avføring, eller for avanserte i ordforrådet til å snakke om ekskrementer eller etterlatenskaper, men som like fullt føler at det blir for folkelig (eller plebeiisk!) å uttale det jevne barns foretrukne betegnelse på dette avfallet på normal manér, og som derfor vil snakke om å ha "beige i buksen". Jeg liker ikke beige, og jeg skulle ønske det hadde et annet navn - et navn jeg kunne like, sånn at jeg kanskje kunne like fargen litt bedre! Og ikke det nye engelske (eg. franske) "ecru", som skiller ekkelbeige fra vassenbeige. Noe litt mer blomstrende!

Men så, hvis man blander oransje og beige med litt rødt og hvitt, får man noe som ligner på hudfarge.

lånt fra crayola.com

Da jeg gikk i barnehagen, var de fleste barna, ihvertfall på min avdeling, relativt "hudfargede" i huden, så  dette var verdens naturligste navn, men nå finnes det jo et så vidt spekter av hudfarger rett utenfor døren at Crayola faktisk har utgitt et multikulturelt hudfargefargesett. Jeg synes det er kjempefint, for det kan muligens forhindre at mentalt underutviklede barn mobber sine litt anderledesfargede klassekamerater fordi de ikke har en "ordentlig" hudfarge. Det jeg derimot har litt problemer med, er at hudfargesettet påstås å være multikulturelt, for meg bekjent er hudfarge knyttet nærmere mot etnisitet enn kultur. Men det er selvfølgelig mulig at jeg har misforstått alt. I tillegg kan jo et slikt sett bringe til tings et bedre utvalg i hudfargebeskrivelser, slik at vi ikke trenger å sorteres i svarte og hvite (noe som uansett ikke dekker så veldig mange mennesker, sånn bortsett fra kaptein sabeltann og Barbagod (den svarte "barbapap"a-greia. Og ja, jeg måtte slå det opp på wikipedia), og disse dekkes også av settet, som visstnok inneholder sort og hvit farge i tillegg), men kan nyansere oss dersom hudfarge først er tema, og forklare at vi kategoriserer oss som brent siena eller fersken. Kudos! Men igjen: jeg har aldri sett brent siena, men jeg har sett ganske mye ferskenfarge, ettersom vi hadde en blekt ferskenfarget gang for noen år siden (den var oransje i mine øyne, og jeg hatet den), og jeg tilhører sikkert den delen av befolkningen som er ferskenfarget, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri, ALDRI har sett på meg selv som ferskenfarget. Så kanskje er ikke navnene eller fargene så heldige likevel?

#FDDCCE, som det heter i HEX

Nuvel, tilbake til ordet "hudfarge". Jeg tror de fleste vet hvilken farge det vises til: en slags blek oransjerosa tone som innenfor det ordentlige fargeverdenen kalles "aprikos". Men i motsetning til farger som rød, oransje, gul, blå, grønn, rosa, lilla og fiolett, er ikke fargenavnet "aprikos" kjent av barn. Det heter bare "hudfarget". Og det er jo veldig rart - fargen har man jo kjent til lenge, så hvorfor ikke komme opp med et bedre og mer dekkende navn? Hvordan kunne "hudfarget" være et godt ord i gamle dager, når bondestanden var blek om vinteren og brun om sommeren?

Og, for ordens skyld: jeg liker veldig mange farger, så jeg er ingen egentlig fargehater. Kornblått, stålblått og koboltblått er nydelige farger! :-D