Første soveromskrig

I natt fikk jeg det endelige beviset: rommet mitt hater meg.
På en måte er det veldig trist og ganske vanskelig å forstå: jeg er glad i rommet, tilbringer mye tid med det, kjøper ting til det og prøver å få det til å ta seg godt ut. Jeg fyller det med musikk (inkludert plystring) og latter. Hva har jeg gjort for å fortjene dette hatet?

Klassisk ertekråke!

Kanskje har det å gjøre med volden - dette rommet har vært mitt primære oppholdsrom i 16 år, og det har i disse årene vært offer for en lang rekke overgrep: maling av vegger, avriving av border. Hardhendt gjennomboring av vegger og opphenging av hyller. Ommøblering. Kanskje er det ikke så rart at det endelig, etter 16 år, fikk nok av meg?
Hevnen kom altså i natt. Jeg sov, slik jeg vanligvis gjør om nettene, og ante fred og ingen fare. Så våknet jeg, satte meg opp i senga og smalt panna hardt inn i den skarpe kanten på den nederste av de nylig opphengte hyllene over senga. Den hylla som fikk sin oppmålte lengde  ut fra beregninger som tilsa at den ville være utenfor min rekkevidde når jeg oppholdt meg i senga.

Da jeg i dag så på hylla jeg hadde blitt angrepet av, syntes det hele umulig: jeg hadde lagt meg øverst ved hodegjerdet (når man er vertikalt hemmet kan man nemlig velge om man vil berøre fotenden med tærne, hodegjerdet med issen eller ligge midt i sengen og ikke nå noen verdens ting. Jeg pleier å ligge helt øverst, og gjerne feilberegne litt, slik at jeg slenger hodet inn i smijernet som utgjør hodegjerdet), og våknet på samme sted neste morgen. Etter den smertefulle kollisjonen i løpet av natten hadde jeg bare sunket tilbake på hodeputen og sovnet igjen, uten å vurdere mulighetene for å endre stilling for å kunne unngå en tilsvarende kollisjon neste gang jeg satte meg opp i senga. Den eneste sannsynlige forklaringen er selvfølgelig at rommet mitt fikk meg til å levitere 20 cm nærmere døra før det vekket meg, påførte meg livsvarige skader og la meg på plass igjen.

Nå har jeg hevnet meg tilbake og pusset ned kantene på hylla. Den er neppe særlig god å skalle i nå heller, men her dreier det seg først og fremst om å bestemme hvor skapet skal stå!

Levende trådsneller og tissetrengte apemenn

Det er flere fordeler ved å vokse opp uten en mann i huset. F.eks. er toalettsetet (og -lokket) alltid nede når man kommer inn på do, og det er ingen okkuperer TV-en hver gang det sendes en fotballkamp. Om ikke dette er nok, slipper man å bivåne at en artsfrende klør seg på upassende steder i ens eget hjem. Det er nemlig dét menn (unntatt bestefar, som er sivilisert) gjør hele tiden - det har jeg lært av sitcom-er på TV3. Når de ikke gjør irriterende ting som dette, er de joviale, morsomme og sjarmerende infantile. Selvfølgelig. (Idiotkassa lyver som kjent aldri)

Hvis du har en over middels hendig mann i huset, og det har de fleste, ettersom de fleste menn anser seg selv som over middels hendige (er det noe vi mennesker er gode på, så er det å overvurdere våre egne evner. Og å slippe ut klimagasser, selvfølgelig. Så vi er faktisk flinke til flere ting. Applaus!), har du sannsynligvis sluppet unna en hel del praktiske problemer. Kanskje er du av det kompetente slaget som går Tim 'the tool man' Taylor (google det) i næringa, eller den som holder verktøy, kabler og annet ræl, men sjansen er stor for at gubben oppdager problemet (eller skaper det selv) og retter opp og forbedrer ganske av seg selv. Unntaket er selvfølgelig åpenbare problemer som ikke plager ham selv, som at taket på minstemanns soverom er lekk, og at det ramler slimete iberiaskogsnegler ned i krybben hans (som mor har kjøpt i en fancy interiørbutikk for å gi alle venninnene sine inntrykk av at hun har god smak) ettersom det nevnte hullet ligger midt i pilegrimsruten deres på vei til det lovede land, også kalt naboens petuniaer. Og iberiaskogsnegler frykter intet, de går rett på, selv om de må krysse en tomannsbolig og både Rødehav og ørken. De ville vært utrolig kule om de ikke hadde vært slimete skadedyr med en hang til alkoholisme, akkurat som en del av dagens ungdom.

Tilbake til fars fiksing: Hullet i taket plager ikke far - iberiaskogsnegler spiser ikke småbarn (såvidt vi vet), insekter (som omfatter alt som er mindre enn katter, leveres uten vinger og kan få enkelte damer til å hvine "iiiiiik") er et kvinneproblem på linje med fødsler, menstruasjon, sjokolade og følelser, og det er uansett ikke far selv som skal ligge i krybben og titte opp på stjernehimmelen i påvente av neste landing fundamentalistiske ekstremistsnegler. Derfor er det mor, som er et følelsesmenneske, som legger merke til hullet (det kan også skyldes at det er hun som må vaske slimete sengetøy og skrubbe snegleslim ut av vegg-til-veggteppet på minstemanns rom), og hun begynner selvfølgelig å mase. Og hvem har noen sinne gjort noe frivillig etter å ha blitt mast på? Så derfor gjør ikke far noe. Men ELLERS, når far får lov til å oppdage ting i sitt eget tempo, vil han nok i det minste forsøke å rette opp feilen eller fylle behovet, forhåpentligvis til stor applaus fra familien. Og når man bor uten menn eller spesielt hendige kvinner i husstanden (nå begynner vi å nærme oss innleggets poeng!) blir man nødt til å bli litt hendig på egenhånd.

De sier at nød lærer naken kvinne å spinne, men ordtaket sier intet om hvorvidt naken kvinne lærer å veve og sy, og om hun blir spesielt god til noen av delene. Muligens var naken kvinne historiens første trådsnelle, og det er hevet over enhver tvil at hun, etter å ha surret seg inn i tråden sin satte seg ned med litt sjokolade og var glad og fornøyd. Naken mann hadde nok funnet seg et passelig stort blad og litt dobbeltsidig tape før han fortsatte å løpe rundt og tisse på alt han så, sitrende av forventning til den kommende vinter og utsiktene til å kunne urinere navnet sitt i nysnøen.
Uansett hva vi kan lære om nakne menneskers tiltaksevne og -lyst av ordtaket, kan vi i det minste lære at mennesker både med og uten klær tilegner seg kunnskap og evner etter behov. Og nettopp derfor er det ganske praktisk å vokse opp uten en mann i huset - man må ganske enkelt finne ut av ting på egenhånd, enten ved å spørre om råd, eller ved å prøve og feile. Dette kan man selvfølgelig gjøre selv om man har en kyndig mann eller kvinne i familien, men er det ikke gjerne sånn at den som er best til en ting er den som vanligvis utfører den?
 Så derfor kan jeg takke min mor for å ha oppdratt meg i et testosteronfritt hjem - det har tvunget meg til å finne teknologiske og praktiske løsninger for alt fra lyd- og bildesystemer til vertikal lagring av bøker og film, samt gitt grobunn for en genuin interesse for enkelte lite feminine nerdefelter (som datamaskinbygging). Jeg er definitivt ingen verdensmester, de nye hyllene mine er ikke helt i vater og jeg kuttet meg til blods da jeg på lørdag byttet ut min tantes prosessorvife (kjip sak fra Intel) med en snasen Big Shuriken fra Scythe, men jeg prøver, jeg får det sånn nogenlunde til, og det gir en enorm glede å få til ting på egenhånd!

Mitt nyeste prosjekt, de nevnte hyllene, er slik sett helt i tråd med både DIY-bevegelsen (do-it-yourself) og den nyeste Clas Ohlson-katalogen (som kan lastes ned her) og Clas Ohlson-andan: det meste kan fikses selv, bare man er ydmyk i forhold til oppgaven, lytter til profesjonelle og bruker hodet. Å unngå å gape over for mye er også greit:-P Så med hyllene på plass, dypt forankret i veggen, vil jeg gjerne takke stenderdetektoren fra Clas som sier biiiip når den finner treverk eller andre snasne ting i gipsveggen min, videoen jeg fant på nettet som demonstrerte hvordan man kan bruke drillen (med skrutrekkerfunksjon) til å skru festeskrua i metallexpanderen (også kjent som mollyskruer) inn helt til baksiden har ekspandert mot baksiden av gipsen (veldig nyttig når man har rotet bort den for anledningen innkjøpte spesialtangen), mammaen min som overbærende setter spørsmålstegn ved min beslutning om å markere stendere med kulepenn på en hvit vegg og selvfølgelig de snille og flinke kollegaene mine som i det sistre er blitt pepret med spørsmål om hvor mye vekt diverse festematerialer tåler, hvordan plater skal pusses ned og hva slags drill som duger til jobben. Det føles veldig trygt og godt å kunne videreformidle et krevende spørsmål til en kollega og berolige den kunnskapssøkende kunden med at "vi får høre med NN - h*n kan ting". Og det stemmer som regel:-)


(og nei, jeg skriver ikke lange innlegg. De er bare korte på en litt langdryg måte)

Ukens CO-dings #7: Skjermrens

Først en liten advarsel: Dette er ikke en morsom ting. Det er en så godt som utelukkende nyttig ting, og den smaker sannsynligvis ikke spesielt godt. Men anbefale den, det vil jeg gjerne uansett!
Den aktuelle dingsen er noe så spennende som et rensesystem for dataskjermer! Hurra!
Men virkelig, er hjulet spennende? Nei! Er det nyttig?
...

Selv om skjermrensesystemet fra Clas ikke er like revolusjonerende som hjulet, er det både rimelig, effektivt og smart utformet, og vel verdt et innlegg i mine øyne!

Behovet for noe å vaske skjermen med meldte seg hos meg for sikkert et halvt års tid siden, hvilket er grunnen til at jeg ikke gjorde noe med det før langt ute i august. Mens den nyeste av skjermene bare hadde behov for å tørkes over med en fuktig klut for å få vekk støv, var den gamle og flekkete ikke mottagelig for akkurat den fremgangsmåten - flekkene satt for godt. Så etter flere måneder fikk jeg surret meg til å kjøpe skjermrensen hos Clas - en liten boks med avrundede hjørner og vertikal tredeling. Første del er rensemiddelet. Det flyter harmonisk rundt i en liten sprayflaske som altså er innkapslet i boksen, og man trykker følgelig ytterst på boksen for å spraye. Snasent! De to andre delene er egentlig bare en del - den ytterste er et lokk som dekker halvparten av en mikrofiberklutdekket (det ordet skal jeg ta patent på og bli styrtrik av!) svamp som brukes til å tørke vekk rensemiddel og smuss (som er et ekkelt ord) fra skjermen. En kompakt løsning, altså!
Da jeg hadde sprayet på rensevæsken og tørket den av, så skjermen like ille ut, og jeg gikk betuttet min vei. Ingen effekt! Da jeg kom tilbake noen minutter etterpå ble jeg imidlertid positivt overrasket: alle flekkene var faktisk borte! Skjermen var like ren og pen som da jeg pakket den ut (den er forøvrig også fra Clas)!
Joy to the world, lizzm!

Så hva kan vi konkludere med? For det første har vi altså et produkt som holder det det lover. Det liker vi! For det andre har vi et produkt som er smart og diskret utformet - det liker vi enda bedre. For det tredje er det drøyt i bruk og rimelig priset:-)

Skjermrensen har varenummer 38-3409, og koster for øyeblikket 99,-

Billigst på pensum?

Akademika har tidligere markedsført seg som "billigst på pensum" (eller noe i den gata), og ut fra trafikken i kjedens filial på Blindern, aksepeterer mange studenter dette som en sannhet. Akademika er liksom bare der, den snille, akademisk innstilte bokhandelen hvor vi to ganger i året toger inn for å tømme bankkontiene våre for hardt oppsparte penger fra uker med feriejobbing på pensumbøker og kompendier. Den er liksom en del av den underlige, muligens soppbefengte, organismen som kalles UiO, på samme måte som Bunnpris eller Fredrikke. Og man tror jo det beste om sine egne?

Ettersom jeg alltid (relativt begrep) har vært glad i bøker, og aldri har likt å skille meg fra pengene mine, har mine bokkjøp i stor grad vært forbundet med prissammenligninger hos alle kjente aktører - jeg kjøper ikke en bok i butikk med mindre det er noe veldig sært, eller et akutt behov for å bruke penger. Dette skjedde sist for et år siden, og da kun fordi jeg endte opp med å betale noe i retning av 50 kroner for to bøker jeg faktisk hadde hatt lyst på lenge. Derfor har det vært naturlig for meg å behandle innkjøp av pensum på samme måte, og nå i disse pensumkjøpetider tenkte jeg at jeg kunne dele noen råd og erfaringer som kanhende kan komme noen til nytte :-)

Si at du nå sitter med pensumlistene foran deg. De inneholder sannsynligvis en del bøker du skal lese, en del du bør lese, og muligens noen du kan lese dersom du får veldig mye fritid. I tillegg er det nok ett eller flere kompendier per fag. Det første vi gjør, er å eliminere unødvendige innkjøp. Søk opp artiklene som kompendiet inneholder på nettet, og se om de er fritt tilgjengelige, lar seg laste ned via JSTOR (eller andre tjenester hvis databaser man som student tilknyttet universitetets nett hjemmefra eller på campus har fri tilgang til), eller er mulige å kjøpe for noen dollar fra utgiver. Er du heldig, kan du ende opp med en mappe med PDF-filer du kan kopiere fra og skrive ut som du vil til halve prisen av et kompendium av tvilsom kvalitet.

Om du er nødt til å kjøpe kompendier, er det alltid greit å finne ut om noen har fjorårets utgave å selge. Kompendier er jo som kjent forbruksvare på linje med underbukser som ikke vaskes mellom bruk - de blir flekkete, illeluktende og fillete, faller fra hverandre og blir ganske enkelt relativt motbydelige etter et semester. Om du er herdet nok, eller kjenner noen pertentlige mennesker, kan du likevel være heldig og spare en del på bruktkjøp :-)

Nå er kompendiene i havn, og vi går over til bøkene. Avhengig av fagets art, kan den nødvendige litteraturen være noe som leses og absorberes, eller noe som må gjennomgåes mange ganger. Skal du bare bruke boka i en uke, eller har 10 av 586 sider på pensum, kan det kanskje være greit å låne den på biblioteket? Bøker du ikke skal elske og ære i de neste 70 årene kan du uansett prøve å kjøpe brukt (via finn.no, itorg.no, e.l.), og skjønnlitteratur av eldre dato finner du ofte i Project Gutenberg eller Projekt Runeberg, i WikiSource eller hos Nasjonalbiblioteket på nett. Er det en eldre utgivelse du trenger, har kanskje et av Norges mange antikvariater den til en billig penge, og du kan lett søke opp titlene i fellesdatabasen deres, antikvariat.net?

Du sitter nå igjen med en liste over bøker du er nødt til å kjøpe, og det du bør unngå, er å løpe til Akademika. Først og fremst: butikken er ofte dyrere enn nettbutikken (selv skriver de at det av og til hender at det er ulikheter, undertegnede har både kikket på priser i butikk og kjøpt "hastepensum" i butikk og sjekket nettprisene samme kveld, og sett differanser opp i femtilappen). Det er en grei sak, det koster penger å ha folk i butikk, og de har en del faste utgifter som nettbuikken ikke har. Du kan samtidig stryke alle de flotte bokhandlene man er nødt til å elske fra lista - du må på nett. Sjekk audiatur, capris, haugenbok, bokkilden og cdon før du besøker de tradisjonelle kjedene, og husk at mange, bl.a. capris og audiatur, gir fri frakt ved kjøp over en viss sum eller et visst antall bøker. Er det internasjonale titler du trenger, bør play.com og britisk og amerikansk amazon sjekkes, men her kan det bli lang ventetid (eller ultrakort - gambling er gøy!), så husk å være tidlig ute med å bestille!

Er du heldig, går du kanskje ut av pensumhandelen med livet og noen av pengene i behold? Undertegnede har kjøpt pensum (ikke medregnet kompendier) for 1771 kr i perioden juli-august fra fire forretninger, og har, sammenlignet med dagens nettpriser hos akademika, spart 531 kr. Kun i ett tilfelle var Akademika.no billigere enn min pris, og de lå da 11 kr under "min" pris.

Du må kanskje jobbe litt mer med pensuminnkjøpet, men hvem ønsker seg ikke 500kr mer på kontoen?

Lykke til!

Ka du står og trur på?

Nå skal jeg prøve å blogge om noe vanskelig som jeg har hatt lyst til å skrive om lenge. Veldig lenge!
Og nei, jeg skal ikke dele mine innerste hemmeligheter, innrømme en kriminell handling eller detaljforklare en allergi jeg ikke har. Neida, noe langt større! Noe veldig, veldig stort som jeg gjerne ser på som et stort, hårete og siklende monster med brede, gusjegrønne striper nedover ryggen. Dette monsteret kalles RELIGION, og er veldig viktig for veldig mange mennesker, og min største utfordring er følgelig å blogge om det uten å trå disse veldig mange menneskene for mye på tærne, noe som for en ateist kan være ganske vrient. Saken er nemlig den at man uten videre kan si seg uenig med en vitenskapelig teori dersom man har greie argumenter for hvorfor man er uenig, mens man her og der kan bli lettere drept om man prøver seg på noe lignende i møte med en religion eller religiøs gruppe. Og det er altså ikke det jeg vil forsøke å trigge nå. Jeg liker ordet lynsjeglad, men vil helst ikke at det skal brukes for å beskrive subjektet i en setning hvor jeg er det direkte objektet ("De lynsjeglade ekstremistene drepte Renate sakte men sikkert"), så jeg skal gå varsomt frem!
Jeg snakker stadig vekk med mennesker som misliker religion, ting som utøves i bestemte religioners navn og handlinger som strider mot religiøse menneskers religiøse plikter. Og det er ganske fascinerende på mange måter, og bakgrunnen for min lille tankerekke som her følger:

2x2=94
Man kan lære mye av bøker, eller, rettere sagt, av forfatterne som skrev dem. En av mine favoritter er Jostein Gaarder, som bl.a. i "Hallo, er det noen her?" på en finfin måte uttrykte den klassiske (sokratiske) ideen om at det eneste man vet er at man ikke vet noe som helst. Dette konseptet i seg selv er for mange vanskelig å akseptere. For vet man ikke at man eksisterer? Selveste René Descartes mente at jeg-ets eksistens i det øyeblikk det uttalte ordene "je pense, donc je suis" (jeg tenker, altså er jeg) var et bevis på at jeg eksisterer, og at dette følgelig er viten. Jeg vet at jeg eksisterer fordi jeg kan tenke (at jeg er). Men vet man at man eksisterer? Nope, mine kumpaner! Dette er forøvrig en fin måte å frike ut andre mennesker på: Eksisterte verden for to minutter siden? Ja, det gjorde den jo - for to minutter siden gnafset du på et smørbrød med laks og salat, og laksen er nå på vei til å komme oppom en tur for å hilse på. Men det vet du vel ikke? Kan du bevise det? Tja, kanskje gjennom å referere til at jeg satt og så deg spise? Men hva vet vel du om min bevissthet? Finnes jeg? Eller er jeg et fantasifoster? Om du er kreativ nok til å dikte opp meg og verden rundt deg, kan du nok dikte opp alt som skal til for å skjule det faktum at jeg ikke eksisterer. Kanskje eksisterer ikke du heller, kanskje er du mitt fantasifoster? Kan du bevise for meg at du ikke er min fantasi? Neppe! Kanhende eksisterer ingen av oss, kanskje er vi begge små brikker i en større bevissthets drøm, slik vi selv gjerne spiller små rollespill i egne drømmer. Undertegnede er neppe den eneste som i drømme trekker slutninger og utfører handlinger ut fra en drømt virkelighet, handlinger som i drømme synes naturlige og logiske, sanne og forankret i et univers med en klar tidsakse hvor minner som konklusjoner trekkes med utgangspunkt i fremstår som fjerne, men som, i våken tilstand, viser seg å være absurde eksempler på en sovende hjerne som ikke har noe annet å ta seg til enn å kreere kunstig virkelighet.

Så nei, vi vet ikke om vi er her, vi må ganske enkelt godta at vi ikke vet, og bygge våre liv på sannsynlighet.
Og veldig mye som presenteres og aksepteres som viten, er kun sannsynligheter. Det at 2x2 har vist seg å bli 4 hver eneste gang noen har regnet det ut i matematikkens historie, betyr ikke at det kommer til å bli det neste gang. Vi baserer vår antagelse på erfaring - dette regnes utvilsomt som et av verdens mest grunnleggende aksiomer, men hva om 2x2 en vakker dag viser seg å bli 94? Det er vanskelig å forestille seg ettersom det aldri har hendt, men det betyr ikke at vi kan avskrive det, ganske enkelt fordi vår forståelse er bygget på erfaring fremfor viten.
For å gå videre, må vi derfor kunne enes om at alt handler om tro, uansett om det er snakk om 2x2, Guds eksistens, sokkehimmelens lokasjon (der sokkene som ikke overlever vaskemaskinen havner) eller gårsdagens middag.

Ni millioner sykler
De fleste har sikkert hørt Katie Meluas (eller, som de sier på NRK: "Katie med lua") sang "Nine million bicycles", som åpner som så:

There are nine million bicycles in Beijing
That's a fact,
It's a thing we can't deny
Like the fact that I will love you till I die.

We are twelve billion light years from the edge,
That's a guess,
No-one can ever say it's true
But I know that I will always be with you. 

Kvasidybde og kliss på en gang, og en søt og sjarmerende sang som understreker skillet mellom viten og antagelser. Det bryter med andre ord med det jeg nettopp har sagt, men la oss istedenfor bruke sitatet for det det er verdt. Det etablerer et skille mellom det vi må kunne anta at er virkelig, og det vi kan tro er virkelig. Verden ville ikke fungere om vi alle skulle trekke vår egen eksistens i tvil, og aldri kunne ta det for gitt at klokken slo fire med tolv timers mellomrom. Det er som med døden, man kan ikke leve et fullverdig liv om man konstant bekymrer seg for å stupe i neste sekund. Det hainnle om å leve (savner litt apokope her, altså!), og å akseptere uforutsigbarhetens skygge. Det kan selvfølgelig hende at det av to teorier, en basert på spekulasjon eller resonnering og en annen på empiri, viser seg å være den første som er riktig og den andre som er gal, men sannsynligheten for dette må, ut fra de prinsippene vi nå en gang lever under, kunne aksepteres som ganske liten. Og her har vi det "allment aksepterte" skillet mellom tro og viten, mine damer og herrer! (bilde fra Wikipedia)

Med dette i tankene kan vi kanhende gå så langt som til å akseptere at mye vitenskap er "viten", mens blant annet religion og overtro er "tro". Overbevisningen hos det enkelte individ kan være like sterk uansett om det er en astrofysiker eller diakon det er snakk om, men der den første baserer sin tro på målbare størrelser, er sistnevntes basert på noe som befinner seg på et åndelig nivå.

Asparges og hagesyvsovere
Nærmer vi oss sakens kjerne?
Jada, med små skritt - dette blir et langt innlegg:-) Men vi går nå over til religionens vesen, slik jeg oppfatter den! Jeg er, som nevnt, ikke religiøs for fem øre. Jeg tror spesifikt at verden ikke ble skapt av noe eller noen, men at den ganske enkelt er et eksempel på at tilfeldigheter kan få interessante utfall. Av planetene i vårt solsystem er Jorden den eneste som rommer pelikaner og hagesyvsovere, men i hele Universet kan det være mange som er skremmende nære, men som aldri helt fikk dreisen på syvsoverne. Som ateist har jeg også veldig problemer med å forstå tro, ettersom jeg ikke selv tror. På samme måte som jeg ikke kan begripe at noen liker asparges, ettersom jeg selv ikke liker det. Men jeg forestiller meg at det må være en slags selvfølgelighet for den som tror - slik jeg ikke velger å tro at det kommer en ny dag imorgen, velger ikke den kristne å tro på sin gud; for muslimen er Allah en av verdens selvfølgeligheter.

La meg nå få skyte inn (som om dere kunne hindre meg!) at et av verdens store problemer er at barn presenteres for foreldrenes religion som om det var viten, og ikke tro. Det man lærer at er sannhet når man er barn, er vanskelig å avlære seg som voksen, både fordi det er en inngrodd sannhet, og fordi det er en emosjonell greie - man vil nødig tenke på sine nærmeste som villedere, og de gjorde det sannsynligvis uansett i beste mening. Det er bare å tenke på hvordan folk reagerer i debatter på nettet når en eller annen ernæringsfysiolog sier at noe vi alltid har lært at er sunt for oss i virkeligheten korter ned livene våre med fire timer. Vi blir sinte, frustrerte, føler at verden faller sammen over hodene våre. Vi skriker og banner, forsverger både stat, akademia og det som verre er, og sverger at vi aldri mer skal stole på et ord noen sier oss. Alt dette for skarve fire timer og en luguber matvanes skyld. Hva så med en av grunnstenene i ditt verdensbilde?
Like fullt, ydmykhet og forståelse for skillet mellom tro og etablert viten er en nødvendighet, om ikke annet, så for å gi alle et godt utgangspunkt for å kunne tolerere, respektere og forsøke å forstå sine medmennesker.

Tilbake til religiøsitetens vesen og noen finfine påstander: "han er ikke kristen, han drikker jo øl hver onsdag", "terrorister/homofile er ikke muslimer". Menneskets evne til å bestemme hva andre er og ikke er, og det jeg anser for å være en slags sammenblanding av religiøsitet og etisk bevissthet. Om du virkelig tror på den guden som Moses, Esra, Jakob, Abraham, Kain, Jeremia, Josef, David, Josva, kong Salomo, Ester og alle de andre mer eller mindre fiktive personlighetene tilbad, tror du på den kristne/jødiske gud, eller Jahve, om du vil. Sannsynligvis tror du samtidig på Allah, ettersom det er liten tvil om at det er en og samme kar (litt som Cat Stevens og Yusuf Islam). Hvorvidt du er kristen, jøde eller muslim, avgjøres vel i hovedsak av hva du oppfatter deg som, hvilken religøs organisasjon du er tatt opp i og hvilke dogmer du aksepterer. Om du er døpt og tror av hele ditt hjerte at Jesus var Guds sønn som døde på korset for å fri hele menneskeheten fra synden, og at han sto opp fra de døde og svevde opp til sin far i Himmelen, skal ingen få si at du ikke er kristen. Det samme bør kunne regnes for sant for de andre religionene (beklager diskrimineringen, men med konsekvente drukningsforsøk fra religion- og etikklærere med varierende grad av forkynnende intensjoner gjennom hele skoletiden er jeg blitt bedre kjent med kristendommen enn de andre religionene. Dog lærte vi vel mer om mormonkirken enn om humanismen. Jepp, kristen sekt som knapt finnes i Norge er MYE viktigere enn humanismen som er den eneste motpolen til verdensreligionene. Dette kalles miljøskade, og må tolereres). Tro defineres ikke ut fra dine handlinger, men ut fra din tro (surprise, surprise!).

Salige er de som lever etter Guds vilje...?
Det er, slik jeg ser det, altså et klart skille mellom å tro og å handle. En person bosatt i Norge er underlagt norsk lov, slik en jøde er underlagt Halakhá, men både den norske statsborgeren og jøden kan velge å avstå fra å adlyde lovene. Alle de store religionene baserer i stor grad lovverket sitt på den gylne regel (gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg), samt at de gjerne har påbud om ydmykhet, trofasthet, måtehold og en del andre ting som også sorterer under samlebegrepet "folkeskikk", ganske enkelt regler man må følge for å unngå å bli jaget ut av landsbyen med høygafler og fakler. I tillegg kommer regler om hva som er rent og urent, hvor mange guder man får ha, o.s.v.
Brudd på de religiøse normene kan ha mange slags utfall, men det synes å være en allmenn aksept for at intensjonen er viktigst; om man bryter med en regel fordi man enten ikke kjente til eller forsto loven, eller fordi man ikke forsto omfanget av sine handlinger, er ikke handlingen ond. Om man gjør noe man vet er galt, og ber om tilgivelse og faktisk mener det, skal det vel saktens vanke lørdagsgodt; det er som kjent menneskelig å feile og guddommelig å tilgi. La oss nå se på tre grupperinger som stadig vekk blir kastet ut av det gode selskap av sine trosfeller, nemlig muslimske terrorister, praktiserende homofile og en gjennomsnittlig norsk ungdom. Og for ordens skyld: den midtre gruppen har det privilegium å bli kastet ut fra både islam og kristendom, de heldiggrisene!

Vi begynner med jihadistene som i Allahs navn dreper uskyldige. La oss ignorere det faktum at mange av dem sannsynligvis er blindet av hat, hjernevasket eller litt for mottagelige for propaganda (som en del FrP-velgere. Og ja, jeg bare måtte trekke dem inn!). La oss se for oss en hellig kriger som er villig til å gå i døden og rive med seg to tusen uskyldige fremmede i samme slengen, alt i Allahs navn. Jeg kan forstå at moderate muslimer ikke ønsker at noen skal sette likhetstegn mellom dem selv og denne selvmordsbomberen. Hvem ville vel ønsket det? Men selvmordsbomberen følger budet om hellig krig mot de vantro, og han/hun tror fullt og fast at det finnes én Gud, og at Mohammed er hans profet. Han vet at han ikke skal ta liv, blant annet fordi det ikke er menneskenes jobb, men han er tydeligvis overbevist om at hans tolking av Jihad-begrepet overstyrer de fleste andre regler. Han mener at han handler rett og er en god muslim. Dette vil mange være uenige med ham i, men han tror på Allah, ber fem ganger daglig, overholder de øvrige fire søylene. Muslim? Ja.

Så sier vi værsågod neste, og lar de praktiserende homofile entre scenen. De skader ingen, men tredje Mosebok (20:13) sier ganske tydelig at du (les: mann) ikke skal ligge med en mann slik du ligger med en kvinne, og at den som gjør slikt, skal bøte med livet. Hva Koranen sier om saken, vet jeg ikke, men det er neppe særlig hyggelige saker, ettersom homofili kan gi dødsdom i flere land som sverger til Sharia-lovene. Tror de muslimske homofile på Allah? Ja, de gjør nok det. Ellers ville de ikke vært muslimske homofile, bare homofile. Sannsynligvis mener de at de har rett til å elske på samme måte som heterofile, og ser på Allah som en tilgivende gud som tilgir dem. Når det gjelder de kristne homofile, er det alltids morsomt å trekke frem hvor mye av det de gamle sa som fremdeles gjelder, f.eks. står det i femte Mosebok, 14:9-10 at man ikke skal spise skalldyr, fordi det er urent. Hva gjør homofili til en mer gyldig forbrytelse enn rekespising?
Og uansett: tror de på Gud? Ja. I den grad de synder, synder de med vilje, eller fordi kjødet av og til er sterkere enn ånden? Undertegnede holder en knapp på sistnevnte. Er de kristne? Ja, per definisjon!

Så er det siste gruppe, normale norske (kristne) ungdommer som horer og drikker til de har påført seg både uønskede graviditeter og permanente leverskader. Tror de på Gud? Ja, de sier så. Bryter de med hans bud med vilje? Tror vi drar historien om kjød og ånd igjen, og sier nei. Så ja, de skal også få lov til å kalle seg kristne.

Den dagen Paus falt ned
Dette var en veldig omstendig måte å si følgende på: å være religiøs handler om hva du tror, ikke hva du gjør. Som religiøs blir du av dine overordnede pålagt å følge en haug med regler som skal  gjøre deg til et bedre menneske og en bedre troende, men om du bommer, eller feiler med viten og vilje, blir du ikke mindre troende, du får bare en potensielt lavere sluttscore når Dommens dag er kommet.
Og da er det så koselig å tenke på "Ansikt til ansikt", et program jeg så på NRK for ett års tid siden, hvor Morten Krogvoll intervjuet Ole Paus. Denne sa noe i retning av at etikk var en kristen oppfinnelse. Derav kapitteloverskriften. Eg vart såra og vonbråten og svor at jeg skulle forbli evig fornærmet, og hittil har dette fungert utmerket. Hovmod, min gode mann, er ikke din guds favorittegenskap hos hans undersåtter!

Til slutt
Nå skal jeg takke for idag, og håper at de av dere som har lest så langt har fått en og annen ny tanke i hodet, og samtidig ikke blitt fornærmet/såret. Om det ikke kom frem like tydelig overalt i teksten, kan min grunntanke oppsummeres som så: vi vet ikke en døyt, men vi har kvalifisert gjetning, og vi har tro. Om alle aksepterer at tro er tro og ikke viten, og behandler egen og andres tro med dertilhørende ydmykhet, blir verden et bedre sted med færre bomber og flere gressende løver og lam. Videre har vi ingen rett til å gradere noens religiøsitet, ettersom dette ligger i deres personlige overbevisning om verdens tilblivelse eller lignende, og ikke i deres moral eller etiske bevissthet. Følgelig kan muslimske terrorister dømmes som etisk dårlige mennesker ut fra den gylne regel, homofile går fri på alle punkter og norsk ungdom som liker å ha det gøy uten å tenke på så veldig mye annet enn akkurat det kan muligens trenge noen timer søndagsskole, men om de faktisk er kristne inni seg, så skal de få lov til å ha kristeligheten sin uten at noen skal frata dem det - synes jeg.
Så da kan alle være venner, og Renate kan legge seg!

Takk for seg:-)