onsdag 12. juli 2017

En lykkelig idiot

Av og til er jeg en komplett idiot. Som idag, da jeg skulle hjem fra sentrum, tok bussen som går 2/3 av veien. Det i seg selv er helt uproblematisk (og i dette konkrete tilfellet veldig hyggelig, ettersom jeg hadde følge halve veien), for jeg kan bytte til en av de mange bussene som går hele veien hjem underveis eller ved siste stopp. Helt uproblematisk, altså. Eller, det ville vært det, om jeg ikke hadde vært en komplett idiot. For etter å ha gitt opp å få noe godt svar ut av Ruters app om hvor lang ventetid jeg måtte beregne om jeg skulle bytte buss før endestoppet (det er så gøy når den insisterer på at stoppestedet du VET du har stavet riktig, ikke finnes, eller anbefaler deg et stopp i Enebakk. Jeg har aldri vært i Enebakk, det er sikkert fint der, men jeg ville ikke ta en omvei dit akkurat idag), ble jeg sittende, og gikk så av på endestoppet for å studere rutetidene. Dette her kan jeg - jeg brukte de samme bussrutene gjennom tre år på videregående, jeg vet hvilke busser som går hvor og hvilke alternativer jeg har. Jeg konkluderer med at det er 7 min til neste buss kommer. Det er ganske lenge, ikke sant? Så istedenfor å bli stående, tenker Renate at dette var en utmerket mulighet for en spasertur - man skal tross alt ikke kaste bort muligheter for å bevege seg, så hvorfor ikke gå til neste busstopp, som befinner seg et steinkast ned bakken? Joda, super idé! Vel fremme ved neste stopp kikket jeg på klokka og på rutetidene. 4 min igjen. Et litt lengre steinkast unna, men hvorfor ikke? Så da gikk jeg like godt videre. Og det er her idiotien kommer inn i bildet, for hvorfor i all verden kunne jeg ikke bli stående i de siste minuttene? Hvorfor skulle jeg risikere å ikke rekke bussen bare for å traske noen metere ekstra? Tenk om bussen kom for tidlig? Slike spørsmål kan jeg selvfølgelig stille meg i etterpåklokskapens lys, men falt det meg inn å sette spørsmålstegn ved logikken der og da? Nei, selvfølgelig ikke! Så der trasket jeg, hit et steg og dit et steg (den sangen er jeg genetisk disponert for å avsky, i tilfelle noen lurte. Og om du ikke aner hva jeg mener, har du nå et valg: enten kan du fortsette livet som lykkelig uvitende, eller så kan du klikke på denne lenken og høre sangen som fremdeles får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg) og så snart bussen kjøre forbi meg. Jaha, tenkte jeg, trakk på skuldrene og tenkte at det kommer jo en buss til, bare et par minutter senere. Og vet du hva? Det gjorde det. Og vet du hva? Jeg var ikke fremme ved holdeplassen ennå.

På daværende tidspunkt begynte jeg å bli mildt irritert over meg selv, og da jeg så bussen passere, spurte jeg meg selv om jeg burde spurte. Jeg ville sikkert rekke den, eller i alle fall kanskje. Men så var det denne verdigheten, da. Eller selvhøytideligheten. Så løpe, det ville jeg ikke. Bussen stoppet, ble stående lenge, som for å håne meg (egentlig var det bare for at en bekrykket dame skulle vinke til de gjenværende passasjerene etter å ha gått av. Da jeg var fremme, kjørte den sin vei, og jeg måtte ta nok et valg: skulle jeg gå til banen, håpe at det ikke ville være 15 min til neste innen jeg kom ned, vente på neste buss (13 min) eller gå til neste holdeplass, som var betydelig lengre unna enn et steinkast, med mindre man har en veldig god kastearm eller en sprettert. Eller noe annet som kan brukes til å kaste steiner veldig langt. Så da gikk jeg. Og for å foregripe begivenhetene litt, og frarøve min beretning dens siste mulighet til å generere littegranne spenning for leseren, så kan jeg fortelle at jeg rakk bussen. Men jeg ventet bare på den i 1 minutt, og hadde ingen anelse om hvor mange minutter det ville ta å tilbakelegge strekningen. Jeg risikerte med andre ord å ikke rekke bussen hele tre ganger, fordi jeg ikke ville kaste bort tid på å stå stille. Det jeg i praksis gjorde, var å kaste bort et kvarter og anlegge noen høyst unødvendige gnagsår.

Samtidig er jeg opptatt av å se det positive i ting, og ettersom dagen ellers hadde vært aldeles super, var ikke det så vanskelig. En god, gammel tradisjon i min familie er å komme seg i hus cirka 1 minutt før det begynner å hølje ned, og selv om det naturligvis ikke er noen logisk forklaring på fenomenet (snarere er det vel snakk om selektiv hukommelse), og jeg blir dermed mildt irritert på meg selv om jeg akkurat ikke rekker det - det føles på en måte som et svik mot moren min. Det føltes derfor veldig riktig at det begynte å smådryppe like før kameraten min og jeg nådde bussholdeplassen, og da jeg omsider kunne se blokka mi, begynte det igjen å dryppe. Og vet du hva? I det øyeblikket jeg satte nøkkelen i låsen, begynte det å regne ordentlig. Det var tilfredsstillende, det, og hadde ikke jeg vært en komplett idiot, hadde jeg vært hjemme da det skjedde, og gått glipp av følelsen av triumf.

mandag 3. juli 2017

Operasjon sommerkjole

Jeg er glad i å gjøre ting jeg ikke kan, men etterhvert som jeg lærer meg litt, forstår jeg hvor lite jeg kan, hvor mye finesse de som faktisk kan det jeg prøver å gjøre, har. Jeg vet utrolig godt når et eller annet prosjekt jeg har, kanskje er en 4-er på en skala fra 1-10, og av respekt for de som faktisk behersker faget, vil jeg ikke under noen omstendigheter si at jeg kan det jeg gjør. Ulempen med dette, er at jeg fort ender opp med å fremstå som falsk beskjeden. Eller totalt inkompetent.

For et par uker siden utvidet jeg klesbeholdningen med tre retrokjoler fra H&R London, og jeg har fått mange hyggelige kommentarer for dem fra fremmede. Det har gjort meg lettere sjokkert - generelt snakker ikke fremmede til meg (noe jeg i utgangspunktet setter pris på), og selvfølelsen min har definitivt vært bedre, så positive tilbakemeldinger er kombinert uventede og kjærkomne.
Så fikk jeg et innfall: Jeg kan sikkert sy en slik kjole selv også! Det kan vel ikke være så vanskelig?
Men så er det det, da, at ting gjerne virker lett når man ikke har gjort det før. Det er bare noen sting, ikke sant? Men selv om jeg ikke kan sy, har jeg lekt nok med symaskinen min til å vite at det ikke bare er å sy i vei og ende opp med noe som er en dronning verdig. Jeg manet derfor til moderasjon overfor meg selv, sa tydelig ifra at joda, det er en fin idé å sy noe selv, og ja, snittet på disse kjolene er relativt enkelt, men nå må du får all del ikke få det for deg at du har blitt skredder, Renate. Risikoen for at dette vil gå lukt åt skogen, er ganske stor. Jeg har tross alt vært meg selv nærmest i snart 29 år, og jeg vet at jeg har en tendens til å vri litt på vedtatte sannheter. Jeg vil for eksempel heller angre på noe jeg ikke har gjort enn noe jeg har gjort, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det er best å måle to ganger og klippe én, praktiserer jeg jevnt over "måle én gang, klippe to".

Jeg synes det er kjedelig å måle, og jeg sørger definitivt ikke for å ha alt jeg trenger før jeg begynner. Jeg dro derfor til Stoff & Stil uten å vite hvor mye stoff jeg trengte (jeg har dermed stoff til en lik kjole til, så om noen har lyst til å kle seg ut som meg, kan de få kjøpe billig stoff), og innså neste morgen at jeg ikke ante hvor brodersaks og trådkutter hadde tatt veien, noe som er litt dumt når man har en tendens til å sy feil. Skredderkritt i en passende farge manglet jeg også, så etter å ha ligget på stuegulvet og kopiert kjoledeler over til matpapir hele lørdag formiddag, måtte jeg ty til blekoransje kritt. Kontrasten var ikke veldig god, for å si det mildt. For å gjøre en lang historie kort: etter litt over en dags arbeid, kunne jeg faktisk ikle meg en hjemmesydd kjole som nesten sitter som den skal, som ser ut som om den er sydd av noen som nesten vet hva de gjør, og som har lommer. LOMMER!
Ikke nok med det: jeg sydde bare feil én gang, husket å vaske stoffet først (pga krymping),OG klarte å finne ut av hvordan jeg skulle sy inn glidelåsen uten å spørre Internett eller bruksanvisningen. Det ble til og med nesten pent. Og nei, jeg brukte ikke målebånd (det hadde jeg dog ikke rotet bort - det lå på skrivebordet, der det har ligget siden jeg målte hodeomkretsen min for å få bekreftet at jeg hadde husket riktig da jeg refererte til hattestørrelsen min i en samtale med en kamerat - som man gjør, og at jeg er relativt tjukk i huet). Nøyaktighet er for pyser og profesjonelle! Og forresten, er det situasjoner der det er like riktig å si at man er nøye som at man er nøyaktig?

Så ja, jeg er ganske stolt av meg selv, samtidig som jeg vet det er en enorm forskjell mellom det jeg klarer og det en som kan sy, kan lage. Men jeg kan faktisk lage noe anvendelig, og nå har jeg mønsterdelene jeg trenger for å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, såfremt jeg ikke går opp eller ned i vekt.

mandag 26. juni 2017

Venterente

Jeg er ikke den beste, men jeg er god. God til å utsette, god til å vente. God til å gjøre det som må gjøres, men vente med det som ikke er kjempeviktig, men litt viktig eller ganske viktig. Ikke i jobbsammenheng, der gjøres alt når det skal, helst før, i alle fall nesten.

Jeg har hatt konkrete planer om å kjøpe ny mobil i flere uker. Har jeg bestilt den? Nei. Jeg har skrevet på et brev til slekt på New Zealand i to måneder. Er det ferdig? Nei. Jeg skulle brodere puter til salongen (fordi jeg er 90 år gammel). Den avgjørelsen tok jeg i januar, og det ble med planene.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre idag"
- Mamma

Fikse slektsdatabasen min? Joda, en gang skal jeg gjøre det, men ikke idag. Ikke imorgen heller. Koble om ledningene til lampene på kjøkkenet slik at jeg kan styre belysningen i og under overskapet separat fra mobilen? Skulle vært gjort i vinter, kanskje høsten byr på innsatsvilje? Og mens jeg holder på, kan jeg kanskje få bestemt meg for om jeg skal kjøpe ny taklampe til stua, og kanskje endatil få bestilt den. Men før det må jeg jo gjøre de ikke ennå konkretiserte grepene på balkongen - henge opp hyller eller skape en slags stemning, var det ikke det jeg fant ut at jeg burde, før jeg fnøs foraktelig og spurte meg selv hvorfor jeg skulle investere tid og penger i et "rom" jeg knapt nok bruker, ettersom jeg er allergisk mot frisk luft. Og samtidig som jeg ordner det, bør jeg kanskje investere i ny kjøkkenventilator, som faktisk har fettfilter montert, i motsetning til den jeg arvet fra skapningene som solgte meg leiligheten. Men det blir ikke idag, og ikke imorgen. Ikke onsdag heller, kan jeg love deg. Men kanskje i år.

Idag er dagen for å telle bøker, og filosofere over hva en bok er - er alle mine utgaver av Dracula en eller syv bøker? Er en bok i flere bind én bok eller flere? Holder det at noe har permer for å være en bok? Om årbøkene for Norsk Shetland Sheepdog Klubb er bøker, hvorfor er ikke årbøkene fra Katta bøker? Og hvorfor føler jeg meg så smått skuffet over at jeg "bare" har 1345 bøker?
Jeg har også sett over gamle norskstiler fra ungdomsskolen (det er et halvt liv siden. Shit), der læreren hadde kommentert på dårlig nynorsk men godt språk, overflittig bruk av komma, i overkant morbide beskrivelser og enkelte innslag som ble bedømt som urealistiske. Og en liten skrekkhistorie om en kannibal som lurte turister til et høyfellshotell, der læreren hadde stilt et par spørsmål ved teksten, og jeg pliktskyldig hadde svart:
- Hvorfor skulle hotelldirektøren ta livet av hele familien? Han var sulten
- Var det ingen andre gjester eller verter på hotellet? Han var ikke  sulten
Renate 28 år og Renate 14 år er egentlig ganske enige, det er viktig å ikke ta munnen for full, ellers mister man fort hele biten. Eller ender opp med å kveles, eller bare se ganske udelikat ut mens man strever med å tygge uten å klare å lukke munnen skikkelig.
Fornuftig bruk av tid, ikke sant?

Og der har du kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke får gjort alle de andre tingene. Og på hvorfor jeg brukte fem ganger lengre tid på å rydde rommet da jeg vokste opp enn hva andre ville gjort.
Det er viktig å vende det negative til noe positivt, ikke sant? Derfor foreslår jeg at vi innfører venterente - om noe tar lengre tid enn det burde, får man enten penger for det, eller kan forvente et bedre resultat når oppgaven først utføres. Vi'kke det bli femmenalt?

søndag 18. juni 2017

Feriemodus

I morgen forventer jeg at dagen skal starte. Det skal bli deilig, for denne uken har egentlig ikke noen av dagene startet. De har vært og de har sluttet, men ikke startet. Jeg er et rutinemenneske, og når rutinen min brytes opp av det mystiske konseptet "ferie", blir det gjerne helomvending. Istedenfor å stå opp halv seks, står jeg opp en gang mellom ni og halv tolv, avhengig av når jeg la meg og hvor trøtt jeg er. Så daffer jeg rundt uten mål og mening frem til jeg har fått i meg min første kopp med te (og frokost, om jeg har lyst på det, og gjerne en god stund til også. Kommer meg smått om senn på matbutikken eller igang med hva det nå var jeg egentlig hadde tenkt å gjøre den dagen, eller noe helt annet, fordi jeg glemte hva jeg skulle gjøre. Som på lørdag, da jeg med stor entusiasme begynte å rydde, og med like stor entusiasme begynte å gjøre noe annet før jeg var halvferdig, og først neste dag innså at jeg hadde glemt å fullføre. Og det, vyrde lesar, er grunnen til at det var en konstant kamp for moren min å få meg til å rydde rommet mitt da jeg var barn.

Dette var spesielt frustrerende ettersom jeg fredag ettermiddag hadde laget en plan over alt jeg skulle gjøre - det var virkelig en liste over gode intensjoner, og jeg skulle enkelt og greit rekke å gjøre alt, og likevel ha tid til å slappe av. En dag uti ferien var jeg altså på etterskudd.

søndag hadde jeg et helt konkret prosjekt: slippe svensken inn i barndomshjemmet mitt. Moren min har åpenbart ikke sett sketsjen om pipesvenskene, som er umulige å få ut av huset, for ellers hadde hun nok ikke latt Linnéa låne leiligheten. En halvtimes tid før jeg skulle gå hjemmefra, slo det meg at det kanskje var greit å lokalisere nøklene, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Jeg har nemlig mange nøkler, fordelt over flere skuffer, og ingenting er merket. Noen av nøklene vet jeg ikke hvor tilhører, noen tilhører den gamle låsesylinderen i inngangsdøra mi (man kaster jo ikke en fullt fungerende sylinder, må vite!) og mitt eget, gamle nøkkelknippe var fordelt over to nøkkelringer, uten at jeg helt forstår årsaken til det. Men så var det det, da, at moren min byttet dør for en stund siden, og selv om jeg var ganske sikker på at de to halvdelene faktisk utgjorde mitt gamle nøkkelknippe til sammen, var ingen av dem nøkkelen til den nye døra. Så da fikk jeg tilløp til panikk (og delte naturligvis panikken med en i øyeblikket potensiell husløs svenske, fordi delt panikk er dobbel panikk, og dermed mye bedre enn enkel panikk, slik dobbel cheeseburger er bedre enn enkel, med mindre man er laktoseintolerant. Heldigvis fant jeg til slutt nøkkelen - eller det jeg var ganske sikker på at var nøkkelen, ettersom den så ny ut, og jeg ikke kunne skjønne hva annet den skulle kunne åpne.
Vel fremme fikk jeg bevist at jeg kunne "öppna min dörr", og trakk et lettelsens sukk!
Dagen etter klarte jeg nesten å overbevise henne om at Groruddalen er verdens vakreste sted.
"WOW, Vesletjern er det fineste stedet i hele verden, og MYE finere enn Sverige!"
- Linnéa, fritt oversatt fra svensk

Tirsdagen bød på flere utfordringer. Jeg følte at jeg allerede hadde kastet bort hele ferien på å gjøre ingenting, selv om a) jeg beviselig hadde gjort ting og b) det var den andre dagen i ferien, og jeg bestemte meg for at det beste jeg kunne gjøre den formiddagen, var å lakkere neglene, angre på fargevalget, prøve igjen, ødelegge lakken, prøve enda en gang, gni en finger  i lakk og deretter bruke mobilen slik at jeg fikk gnidd rosa neglelakk inn i en ripe i skjermbeskyttelsen og så lakkere en siste gang. Til slutt gikk ferden til Rema for å plukke opp et antikt anheng jeg hadde bestilt, og der ble jeg stående værfast i 40 minutter før jeg ga opp og småløp hjemover mens jeg priset meg selv lykkelig for at jeg ikke er utstyrt med den type tannstilling som gir fare for drukning i regnvær. Jeg har ALLTID paraply, unntatt den dagen, selvfølgelig. Uansett, når det man får gjort frem til klokken 17 på en tirsdag er å lakkere negler og handle dagligvarer på nærbutikken, kan man ikke beskyldes for å være effektiv.
Det var ganske deilig å se
kalenderen fylt av "ferie"

Onsdag var slik sett en mer effektiv dag - jeg var ute og spiste med en kamerat (selskapet var bedre enn maten), fikk et interessant skille på den armen som fikk mest sol (apropos det, hvorfor tror folk at jeg unngår solen fordi huden min ikke tåler sol? Huden min tåler sol alldeles utmerket, og jeg er absolutt i stand til å bli brun, men det er tydeligvis totalt ubegripelig for en del mennesker at noen vil velge å ikke være nøttebrun. Jeg trives som likblek, jeg. Så det så), hentet en pakke med tre kjoler på butikken (anbefaler midnatt.no på det varmeste!), handlet og lagde kanelboller. Det var på alle måter en bedre dag enn tirsdagen, og effektiviteten forplantet seg på sett og vis til torsdag, da jeg startet dagen klokken seks (nesten vanlig hverdag!), tempererte kanelbollene som hadde stått til kaldheving over natten, strøk kjolene fra dagen før (etter å ha vurdert å bruke hånden som underlag mens jeg strøk, kom jeg frem til at det var mindre jobb å hente strykebrettet enn å få meg selv til legevakten med brannskader) og dro til jobb for å delta på møte/klenge på kolleger/skyte strikker på Erland/hente skoene jeg hadde glemt igjen før ferien. Resultatet var at jeg dro derfra uten sko og uten solbriller - det fine er at skoene nå i det minste har selskap til over helgen.
Det siste prosjektet var å prøve å så kattegress - det har jeg ikke gjort på lenge, og jeg har hatt dårlig samvittighet for det, men slitt med å finne en god løsning som ikke medfører gress og "jord" utover hele kjøkkenet. Nå tester jeg en kombinasjon av "kokosjord" og en dings som skal forhindre katter og andre krapyl fra å grave jord ut av blomsterpotter, så det skal bli spennende! Per idag har de i alle fall begynt å spire.

Samme dag skulle jeg lese ut en bok jeg fikk fra forfatteren for å anmelde på Leselyst - boka er veldig fin, men litt krevende å lese, så det går smått, og jeg bestemte meg underveis for at jeg ville brodere en spekkhogger, så da gjorde jeg det halve natt til fredag, mesteparten av fredagen og halve natt til lørdag.

Til venstre: verdens nest beste hval.
Til høyre: Tekopp og obligatorisk rot.
Lørdagen kom, og jeg inngikk et slags rydde- og vaskekompromiss med meg selv, samtidig som jeg leste en god del. Boka er god, men jeg lar meg så lett distrahere, og kom meg dermed ikke i mål. Dårlig samvittighet? Jepp.

Søndag, altså idag, skulle jeg stå opp "relativt tidlig", men fikk det ikke til, og sto istedenfor opp "relativt sent" før jeg skurte kattedoen ekstra grundig, besøkte moren min, bakte sjokoladekake, helte kaffe på gulvet og omsider, midtveis i juni, fikk vinterkåpene ned i kjellerboden. Det har vært en smule forvirrende å komme hjem i sommervarmen og se rett på en dunkåpe, men alle sommerkjolene har til en viss grad nøytralisert effekten. Deretter lakkerte jeg neglene, ødela neglelakken, fjernet den lakkerte dem på nytt (i en annen farge), ødela neglelakken, fjernet den og spurte meg selv om hvordan det er mulig å ha så mange ulike neglelakkfarger og ikke ha noe å ha på seg. Jeg fikk ikke noe godt svar, delvis fordi jeg ikke aner hvorfor neglelakk skal være så vanskelig, og delvis fordi jeg har flere favoritter som jeg virkelig liker, og ikke ville påpeke min egen påstands ugyldighet. Av og til kan jeg være en vrien samtalepartner i den konstante indre dialogen.

Og det store prosjektet, å rydde ALT og vaske ALT? Jeg tror det døde.

tirsdag 6. juni 2017

Pungulv og vennene hans

Dette har vært en god dag for latterkramper. Det skal nemlig ikke så mye til - ikke mer enn fredagens samtale om tasmanske pungdjevlers smittsomme ansiktskreft, og gleden over å ha kommet på at utgangspunktet for avsporingen (som naturligvis var min), var at jeg hadde valgt bort frokosten til fordel for sminke den morgenen. Helt naturlig overgang, ikke sant?
Aha-øyeblikket førte til at jeg holdt mange små foredrag om tasmanske pungdjevler (stakkars kollegene mine, og stakkars de tasmanske pungdjevlene. Jeg vil ikke på noen måte latterliggjøre DFTD eller trusselen sykdommen utgjør mot en allerede sårbar populasjon), etterfulgt av digresjoner om andre pungdyr. Wombaten har nemlig pungen "feil vei", altså med åpningen bakover istedenfor fremover, noe som hindrer at jord og sånt havner i pungen mens den graver (ifølge wikipedia mangler den "a meaningful tail". Selv om jeg forstår hva de mener, synes jeg det virker litt trist å få halen sin karakterisert som meningsløs). Jeg synes egentlig bakovervendt pung (hva er egentlig foran og bak på en pungdyrpung?) virker mye smartere på et firbeint dyr (eller firkantet, som jeg sa. Til mitt forsvar er wombaten ganske firkantet av seg - hvis jeg har eplefasong, har wombaten mursteinfasong), men evolusjonen føyer seg av en eller annen grunn etter mine innfall.

"... they have an unpleasant odour and neither demonstrate nor respond to affection." 
Wikipedia om hvorfor tasmanske pungdjevler er uegnet som kjæledyr

Kenguru med frampølse
Den forvirrende digresjonen ledet meg til kenguruen Hoppsasa, som gjorde stor lykke i min barndom med både bøker ("
En kenguru med baklomme") og sendinger på Barnetimen. Men tydeligvis ikke hos de av mine kolleger jeg diskuterte pungdyr med, noe som gjør meg litt trist. Nuvel. Kenguruen Hoppsasa er født med pungen bak, og jobber hardt med å prøve å få snudd den, før hun til slutt lærer å akseptere seg selv og avviket sitt. Noe som ikke ble nærmere problematisert i bøkene, var hvordan Hoppsasa ville sett ut dersom hun hadde klart å snu seg i skinnet sitt. Det at hun ikke ville vært i stand til å se, ettersom øyehullene ville vært i bakhodet hennes, er en ting (det gir dog "øyne i nakken" en ny betydning), men hva med halen? Virvlene og musklene ville jo blitt foldet opp som en slags ryggkam på innsiden av det som før var mageskinnet, og hun ville hatt en lang, flat skinnpølse hengende ned mellom beina (hørte jeg et "æsj"?. I kjenningsmelodien sang Hoppsasa at "det må da være lov å ha hver sin smak", men ett sted må da grensen gå...

Etter at jeg hadde slengt sammen et par kaker begynte jeg å lese meg opp på pungdyr, ettersom jeg ville ha mitt på det rene før jeg skrev dette innlegget, og jeg har allerede lært mye nyttig - som at det finnes lokomotivkenguruer (nå lyver jeg, og det er ikke pent. Men Wikipedia skriver om"locomotive kangaroos") - jeg forstår ikke helt hvorfor det må spesifiseres at disse kenguruene kan bevege seg, eller om de mener "kenguru på walkabout", og wikipedia var særdeles lite hjelpsom på dette området. Jeg fikk dog vite at hunnkenguruer er omtrent kronisk gravide (unntatt den dagen de føder), noe som høres slitsomt ut. Forresten, om noen hadde fortalt meg at kenguruen er et genetisk eksperiment fra nazitiden der det ble skapt en hybrid mellom hare, hjort og menneske, ville jeg vurdert å  ta dem seriøst. Og det er ikke bare fordi jeg er veldig godtroende.

Jeg kan ikke si jeg er overrasket (kilde:ssb.no/navn)
Jeg får innimellom reaksjoner på at jeg vet rare ting, noe som nok skyldes kombinasjonen av relativt god hukommelse, stor entusiasme for ganske mye og viljen til å sette meg inn i ting. Pungdyr har vært en naturlig ting å interessere seg for for min del, ettersom jeg hadde en kosedyrwombat da eg var liten, var redd for tasmanske pungdjevler (jeg var et fryktsomt, lite barn) og levde i håpet om at den tasmanske pungulven ikke skulle være utdødd likevel (jeg var også et besynderlig, lite barn). "Pungulv" høres forresten litt ut som et godt, norsk mannsnavn, på lik linje med Arnulv og Bjørgulv. "Pungulv Knutsønn, Syltevorpas store sønn". Og nå, om du ikke visste det jeg har fortalt, og har en relativt grei hukommelse, har du også lært noe nytt om pungdyr. Og hvis du har gode pungdyrkunnskaper eller dårlig hukommelse, kan du trøste deg med at uansett hvor kjipt det til tider er å være menneske, så slipper du i alle fall å være en "fathead minnow" (eller storhodet ørekyt) - det må tross alt være ganske leit å ha et navn som høres ut som en fornærmelse, ikke sant?

Og som en liten bonus: her er en video av to koalaer som krangler. Du kan takke meg siden!

søndag 28. mai 2017

Mitt daglige brød

Stablebrød v 1.0
Jeg vokste opp med brød. En skive til frokost, en til lunsj. To eller flere hvis det var noe spesielt, f.eks. utedag, utflukt med skolen eller lignende. En skive med nugatti på i helgene, som kunne byttes mot en skive med noe annet dersom jeg ville ha sjokolademelk. Brød uten frø inni, fordi frø var ekkelt å tygge i, og smakte rart. Veldig gjerne loff med smør, men det var naturligvis en sjeldenhet fordi fint mel ≠ sunt. Så Ingers rugbrød, fordi det var veldig sunt og jeg var for tung. Sikkert sunt, men det var en sann lidelse å spise, med for mye smak, for kompakt, for intenst. Heldigvis gikk det over. Så erstattet jeg brød med knekkebrød og havregryn, og har ikke sett meg tilbake. Eller jo, en gang. Ifjor sommer ble jeg fysen på fleskepølse og det må spises med brød. Det føltes fullstendig absurd å gå på butikken og kjøpe brød, det hadde jeg ikke gjort etter at jeg flyttet hjemmefra.

Men sommeren ifjor bragte mer brød enn et enkelt kneippbrød (for ja, det var det jeg satset på da jeg kjøpte fleskepølse og brød. Jeg vet at kneip ikke har så veldig mye å by på av fiber og fullkorn, men det smaker lite, og er fint som underlag), det bragte også påminnelsen om at focaccia er utrolig godt, i form av en middag på Olivia. Og dermed satte jeg igang med å bake brød. Ikke mange typer, ikke veldig kreativt, men plutselig hadde jeg brød innimellom. Så ble fryseren for full til å lagre biter av focaccia, og jeg begynte bokstavelig talt å brødfø kollegene mine med brød istedenfor. Og de klaget ikke! På 17. mai testet jeg en ny brødtype - fremgangsmåten var inspirert av et stablebrød fra King Arthur Flour, men jeg "bare lagde en gjærdeig", noe som forklarlig nok ikke dugde helt som oppskrift når folk spurte. Nå har jeg bakt nytt brød etter samme metode, gjort noen justeringer og målt og veiet ingrediensene, utelukkende for din skyld, vyrde lesar!


  • Bland 100 g olivenolje og 2 dl melk med 2 dl kokende vann og 1 ss sukker og la stå inntil det er lunkent (ca 37 grader)
  • Løs opp 25 g gjær i væsken
  • Bland 400 g mel (gjerne en kombinasjon av siktet/fullkorn/tipo 0/sammalt hvetemel), 2 ss potetmel og 1 ts salt i en bolle, og rør sammen. 
  • Fortsett å tilsette litt og litt mel inntil du har en løs deig. 
  • Tilsett så 2 egg (sammenvispede) og bland godt, før du tilsetter hvetemel inntil du har en god deig. Jeg brukte totalt cirka 900 g mel
  • Sett til heving i en halvtime
  • Nå er det tid for kryddersmør! Start med 250 g mykt smør og rør inn 2 ss olivenolje og 1 ts sitronolje (ev. sitronjuice/skall etter smak)
  • Tilsett så 70 g revet parmesan og 2 ss maldonsalt og enten 2 fedd hvitløk eller "passe mye" tørket hvitløk
  • Knus så 2 ss oregano, 1 ss timian, 1 ss basilikum og 1 ts rosmarin i en morter og bland i smøret sammen med litt pepper.
  • Sånn, nå har det gått cirka en halvtime, og du kan ta frem to 1 L brødformer og smøre eller olje dem.
  • Kna deigen og kjevle den ut til en leiv som er cirka 5 mm tykk. Stikk ut sirkler med et stort glass eller lignende, diameteren skal være omtrent like stor som bredden på bunnen av brødformen. 
  • Smør kryddersmør på alle sirklene - det blir penest om du unngår å få smøret helt ut mot kantene, ettersom krydderet blir rødbrunt under steking
  • Brett sirklene dobbelt og stable dem i formene. Dekk med plast og la heve i 90 min. 
  • Resten av deigen (mellomrommene mellom sirklene) kan du samle sammen, smøre resten av smøret på og maltraktere slik at den passer i muffinsformer - jeg laget en "flette" som jeg kappet i biter, og fikk 12 "muffins" ut av den.
  • Stek brødene i cirka 35 min midt i ovnen ved 180 grader. Hvelv dem forsiktig ut av formene etter cirka 15 min, og påse at de ikke knekker. 
  • Om du har tenkt å mate gode kolleger med brødet dagen etter, bør det puttes tilbake i formen etter avkjøling, pakkes godt inn i plast og varmes opp dagen etter før servering. Ettersom jeg skal gi brødene en omgang til i ovnen, er jeg forsiktig med stekingen, ettersom brent brød ikke er det helt store. Bilder av moroa finnes her.


søndag 21. mai 2017

Opplagt

Da jeg våknet uthvilt og opplagt i morges, var det opplagt at jeg måtte legge opp de nye buksene mine, og de er nå opplagt.

Og ja, jeg bestemte meg for å skrive et blogginnlegg på bakgrunn av dette.
Men bukser er forvirrende, for hvorfor heter det "et par bukser"? Hvis jeg kjøper meg ny bukse, kjøper jeg meg et klesplagg som dekker underkroppen og har to ben, så om det er én bukse, bør "et par bukser" være to bukser, men det er det jo ikke. Men hvis et par bukser er ett plagg, bør en bukse være et halvt par bukser, men det er naturligvis også feil. På samme måte setter jeg brillene på min nese, ikke brillen, selv om optikerkjeder gjerne averterer med rabatt ved kjøp av ny brille, ikke nye briller. Så om noen kappet meg i to mens jeg bowlet ikledd et par sko, et par sokker, et par bukser, et par briller og en t-skjorte, ville jeg da vært to halve personer i sko, sokk, bukse, brille og en halv t-skjorte? Dette er veldig frustrerende!

Når det er sagt, er jeg veldig glad for at ingen forsøkte å kappe meg i to mens jeg bowlet. Jeg har allerede elendig balanse, og noe sier meg at den ikke akkurat ville blitt bedre om jeg mistet halve meg. Men buksa, den ble bra - når man har vært vertikalt hemmet helt siden alle de andre plutselig var høyere, må man som regel legge opp buksene sine, med mindre man vil gå rundt som en slags usivilisert grobian med istykkertrådte buksebein, slitne oppbretter eller strikker som holder buksebeina oppe (det må gjerne være trendy, men det er ikke noe mindre flaut av den grunn), legger man opp for lange bukser, og jeg har gjort det siden jeg fikk egen symaskin da jeg var 13 (eller i alle fall nesten siden den gang). Jeg har naturligvis lært viktigheten av å gjøre jobben ordentlig av moren min - man får hjelp av en annen person til å brette opp buksebeina til riktig lengde, måler og kontrollerer at bretten er like stor på begge beina, trekker fra antallet millimeter som skal brettes opp, måler og tegner opp med kritt, klipper møysommelig av, syr sikksakk rundt, bretter, kontrollmåler, fester med knappenåler og syr. Min variant, nå som jeg bor for meg selv? La oss oppsummere det slik: ingen knappenåler, ingen kontroll. Øyemål ftw. Totalt anarki!

Og det går veldig greit.

tirsdag 9. mai 2017

Att vara eller icke vara

Og hvordan er det mulig å stave så feil som dette?
Mulige alternativer er fødselsdato,
følelsesdato eller føll-EØS-dato
Det er mange små spørsmål her i verden. Igår lå jeg våken og funderte på hvordan høye mennesker får plass under en dyne - og med "høye", mener jeg folk som er litt høyere enn meg. Jeg synes nemlig at både seng og dyne er for kort, og jeg er tross alt bare 1,60 på strømpelesten. Heldigvis har jeg høye venner jeg kan spørre om sånt, så nå har jeg fått svar på det, og følt på gleden over å være såpass kort at jeg kan ha både skuldre og tær under dynen samtidig, selv om jeg egentlig synes dyna kunne vært minst 20 cm lengre. Jeg lurer også på om det er mulig å få erstattet det litt merkelige navnet "hestehale" med "bakbundet hår", men jeg tør ikke foreslå det fordi jeg mistenker at ingen vil ta forslaget seriøst. Og hvorfor er basilikumen min enten nær ved å drukne eller så tørr at den knitrer når jeg ser på den? Hva skjedde med den gylne middelvei?

For noen tid siden ble jeg spurt om jeg ville være vara i borettslagstyret, og idag ble det vedtatt på generalforsamlingen. Den bragte nye spørsmål. Hva er et stemmetegn? Hvorfor glir brillene ned når man skal velge mellom å sitte stille og gi stemmetegn? Hvorfor klør høyre øyenbryn som besatt, slik at det er omtrent umulig å ikke gjøre bevegelser som muligens kan tolkes som et forsøk på å gi stemmetegn? Og om det samles en gjeng generaler, er det da en generalforsamling? Hva da med en generalforsamling for generaler, er det en generalgeneralforsamling, mens en vanlig forsamling er en generell generalforsamling?

Uansett, i tilfellet "vara eller icke vara" er utfallet "vara".
Dette har sikkert vært gjort før, og jeg må bare understreke:
Det er ikke ment som en trussel.
Sånn er det når du heter "i saksen" til etternavn

mandag 1. mai 2017

Veivisningsdirektoratet

Jeg er en skam for både hjembyen og hjemlandet mitt. Ikke på alle måter, naturligvis - jeg betaler min skatt med glede, prøver å være grei og snill og er veldig for flagging på offentlige flaggdager (selv om jeg ikke har feste for balkongflagg, og dermed ikke kan flagge selv). Men når det gjelder geografi, kjenner jeg Norge like godt som bukselommene jeg ikke har. La meg forklare:

Da jeg var liten, kikket jeg ofte mot den skogkledde åskammen som utgjorde den motsatte siden av Groruddalen, og lurte på om det fantes noe bak den. Jeg krysset aldri dalen, så min virkelighet endte egentlig langt før dalbunnen. Siden innså jeg selvfølgelig at det var noe der, men jeg dro aldri dit, og sjekket heller aldri, til tross for at det bare tar et minutts tid med Google Earth å finne ut at det er de nordre delene av Østmarka jeg ser. Til å være så nysgjerrig anlagt som jeg er, er dette begredelig dårlig innsats fra meg. Samtidig er det utrolig typisk meg. Jeg kan gå meg bort omtrent hvor som helst, jeg aner ikke hva noen av veiene i området der jeg bor heter, og er følgelig håpløs når folk spør meg om veien, og mitt mentale kart over Oslo sentrum er helt patetisk. Torggata, Storgata, Karl Johan, Grensen og Ullevålsveien har jeg kontroll på, men resten er det verre med. Jeg har ikke noe problem med å finne frem (heldigvis) og jeg kan bruke Google Maps om jeg ikke står fast, men jeg skammer meg litt.

På lørdag var jeg på Grünerløkka for andre gang i mitt liv. Idag gikk jeg i Slottsparken, noe jeg ikke tror jeg har gjort før. Jeg har aldri vært i Bjørvika, og jeg tror ikke jeg har sett Operaen - jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett den, eller hatt noe spesielt behov for å se den. Det å beskrive mine kunnskaper om Norges geografi som "mangelfulle" vil være en grov underdrivelse. Jeg kan navnet på fylkene og plassere dem på et kart, men jeg var inntil det nylig ble påpekt for meg, totalt uvitende om hvor lang tid det tar å ta tog til Hamar, hvilke steder man kjører forbi på vei til Gardermoen eller hvor Postgirobygget ligger. Jeg har "gått meg bort" i samme gate som jeg jobber i (til mitt forsvar var det i motsatt ende av der jeg jobber) i den forstand at jeg reiste meg for å gå tilbake samme veien som jeg hadde kommet og ikke på noe vis kjente meg igjen, og ikke ante hvilken vei som egentlig var "den veien jeg hadde kommet". Jeg har aldri vært lengre nord enn Hamar (ev. Hemsedal) eller lengre vest enn Kristiansand. Slik sett er det egentlig greit at jeg er like totalt ubrukelig når det gjelder den lokale geografien, for da kan jeg i det minste ikke beskyldes for å være en overlegen hovedstadsnobb som gir en god dag i resten av landet - jeg er rett og slett like ubrukelig uansett.

Men det må være flere som meg? Og er vi mange nok til å kreve at staten skal komme på banen og hjelpe oss? Kan vi kreve at de oppretter et eget veivisningsdirektorat som hjelper oss med å finne veien? Jeg synes det er en vakker tanke.

søndag 9. april 2017

Operasjon gåsunge

En tilbakemelding jeg fikk fra en lærer en gang for overraskende mange år siden (13, for å være presis), var at jeg hadde gode idéer men ikke fullt så god gjennomføringsevne i faget (Kunst og håndverk). Og det hadde hun veldig rett i. Jeg er et oppkomme av idéer jeg har lyst til å realisere, men det skorter liksom litt på evnene til å gjennomføre på en tilfredsstillende måte. Litt som skulptøren som skulle lage en byste av Cristiano Ronaldo, men som ikke helt klarte å overføre kunstverket fra det abstrakte plan til det konkrete. Heldigvis for min del, kommer jeg innimellom på løsninger som lar meg kompensere for manglende evner, som da jeg idag skulle pynte en påskekake, og bestemte meg for at seljekvister med gåsunger var perfekt. Påskens budskap interesserer meg midt på ryggen, og jeg har aldri vært på fjellet eller gått på ski i påskeferien, så for meg er høytiden sterkest forbundet med bjerkeris som såvidt begynner å få blader, gåsunger og vårblomster. Men hvordan lager man gåsunger på en kake? Hvis man vet hva man driver med, lager man dem sikkert av fondant eller marsipan, men jeg vet ikke hva jeg driver med, og visste meget vel at et slikt forsøk ville gått lukt åt skogen om jeg hadde prøvd meg. Så da fikk jeg en ny idé, og den syntes jeg faktisk var såpass god at jeg bestemte meg for å dele den med dykk, vyrde lesarar: jeg malte seljekvister med sjokolade!

Første trinn var å forsikre meg om at jeg visste hvordan en seljekvist så ut. Først spurte jeg Internett, og fant ut at selje heter "pussy willow" på engelsk. Deretter bestemte jeg meg for å ta en titt i bokhylla istedenfor, ettersom jeg er oppsatt med mange bøker, deriblant "Min første bok om trær" (tror jeg det er). Det ledet til konklusjonen "ja, jeg vet hvordan en seljekvist ser ut" og ordspillsnap om grankongler.

Neste trinn var å overføre den teoretiske kunnskapen til papiret, og deretter til matpapir- Deretter spente jeg opp matpapiret på undersiden av den ene springformen jeg hadde brukt, ettersom det ga meg en god indikasjon på hvordan seljekvistene mine ville se ut på den ferdige kaken. Et lag med plastfolie ble teipet fast med fryseteip, og så var jeg klar til å begynne moroa!
Jeg vil tro at denne metoden kan brukes til å male absolutt alt (hvorfor ikke, liksom?), men jeg var heldig med motivet mitt - jeg hadde allerede både hvit, lys og mørk sjokolade, så da var det bare å smelte og begynne å male på plasten. Det jeg dog erfarte, var at det er best å bruke sjokoladen mens den er tyktflytende, men ikke så tykk at den virker seig. Jeg malte gåsungene først, og deretter kvistene, satte formen til kjøling, og gikk over et par ganger til, med kjøling imellom, for å få litt høyde og struktur på motivet. Til slutt var det bare å overføre til kaken. Med så tynn og skjør sjokolade, er man nødt til å være rask når man håndterer den, men det gikk heldigvis bra! Jeg brukte litt spiselig lim for å unngå at de tre kvistene skulle danse av gårde, og brukte en blanding av spiselig glitterstøv og vodka for å gi gåsungene et svakt sølvskinn.
Jeg har ingen anelse om kaka er god, men jeg er i alle fall fornøyd med hvordan den ser ut, og som vi alle vet, er det det ytre som teller, ikke sant?

Og her ser dere resultatet av 3 stk crazy cake oppå hverandre med et generøst lag av appelsinsmørkrem mellom - og mindre pynt enn jeg egentlig hadde planlagt, ettersom less visstnok er more:

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)


lørdag 25. mars 2017

Sette alle kluter til

Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville skrive om oppvask og rengjøring på Digresjonsbloggen, men etter å ha diskutert mikrofiber, kluter og sånt med venner, har jeg innsett at dette er noe jeg faktisk engasjerer meg mer for enn jeg trodde.
Mye vil ha mer og Renate vil ha fler?
Jeg er ikke spesielt glad i å vaske eller gjøre rent - jeg liker det riktignok bedre enn å rydde, men det er litt som å si at man liker å bli slått bedre enn å bli kjølhalt; du står uansett der og må velge mellom to onder. Når det gjelder rengjøring, er jeg en fan av enkle og raske løsninger som medfører minimalt med søl, og som gir veldig synlige resultater, og jeg er vel neppe alene om det. Og ettersom jeg jobber for et firma som er eksperter på smarte dingser, har jeg kjøpt omtrent alt jeg har av rengjøringsprodukter på jobben. Jeg er spesielt glad i mikrofiberklutene, ettersom mikrofiber reduserer og/eller eliminerer behovet for rengjøringsmidler, og selv om jeg er lite glad i det vage uttrykket "kjemikalier" og bruken av ordet i skremselspropaganda som får det til å høres ut som om alt som ikke er laget av avkok av einer og ringblomster vil gi deg både autisme og kreft (men ikke samtidig), så tror jeg vi kan være enige om at det er en fordel at vi bruker så lite bakteriedrepende stoffer som mulig, og at vi ikke produserer, bruker, puster inn og slipper ut mer enn nødvendig av noe som helst - være det seg fargestoffer, konserveringsmidler, slipemidler, løsemidler, bakteriedrepende stoffer eller noe annet, egentlig. Sagt på en annen måte: hvis jeg kan få kjøkkenbenken tilstrekkelig ren med en fuktig klut, dropper jeg såpe.

Så har vi naturligvis diskusjonen rundt mikroplast, men med tanke på at en svært liten del av mikroplasten som slippes ut kommer fra tekstilproduksjon, og at andelen som kommer fra kluter igjen utgjør en liten andel av dette, er ikke mikrofiberklutene noen miljøversting. Tatt i betrakting at de i mange tilfeller nær sagt eliminerer behovet for vaskemidler (som blir produsert og transportert før du tar dem i bruk) og at alternativet til mikrofiberkluter som regel er laget i bomull (som utnytter arealer som ellers kunne vært brukt til dyrking av matvarer, og som forutsetter bruk av ugress- og insektmidler, for ikke å glemme at den må blekes og behandles før den kan bli en klut), føler jeg meg faktisk ganske miljøvennlig med klutene mine. Uansett, her kommer en høyst subjektiv liste over fantastiske rengjøringsprodukter du får hos Clas Ohlson!


Kjøkkensvamper (34-9952)


Jeg ELSKER disse svampene. De har en grov og en fin side, og er perfekte på bad og kjøkken. Jeg har hatt mine i to år og vasker dem jevnlig (fordi hygiene), og de varer og varer og varer.
Baderomsvasken blir skinnende ren, og det samme gjelder kjøkkenkummen og platetoppen. Jeg prøver å være litt selektiv med bruken av den grove siden, ettersom den naturligvis sliper, og ville ikke brukt den på ømtålelige overflater, men jeg foretrekker uansett denne fremfor en konvensjonell kjøkkensvamp!

Kjøkkenkluter (44-1336-1)

Her om dagen ringte jeg moren min og fortalte henne entusiastisk at verdens beste kjøkkenkluter var på tilbud. Jeg hadde da kjøpt 3 pakker av dem (totalt 6 kluter), og var i ekstase. Jeg har vokst opp med at kjøkkenkluter skal være i bomull og fikk flere fine kluter fra henne og andre i familien da jeg flyttet for meg selv, men faktum er at ingen av dem slår disse klutene. Jeg har forøvrig også vokst opp med at kluter skal være hvite, men faktum er jo at en hvit klut ser ekkel ut så fort du har brukt den til å tørke opp noe annet enn rent vann, og selv om kluten hverken er sur eller skitten, setter jo fargen seg med det samme. Men det er naturligvis ikke fargen som er hovedpoenget her, neida! Klutene er supermyke, og holder godt på væske, slik at du kan vri opp kluten mindre enn du gjør med en ribbestrikket bomullsklut (som føles ganske lik, men er litt "hardere") og dermed kunne tørke over mer kjøkkenbenk før kluten blir tørr. Dette er kanskje mest relevant for oss som har mye kjøkkenbenk, eller bare sprer veldig mye mel, sukker, kakao eller fettsprut utover et stort område, men jeg håper og tror at det gjelder flere enn meg...  Den er også helt super på platetoppen (jeg har inntil fire trinn for ren platetopp - denne tar det aller meste, om noe har brent seg fast, bruker jeg svampen, om jeg har sølt noe, oversett det og det har størknet, bruker jeg skrape, og har jeg lyst til å speile meg i platetoppen, bruker jeg pussemiddel).
Jeg regner med at de færreste liker sure kluter, og det er derfor jeg liker å ha flere av disse - da kan jeg bruke en i et par dager, bytte klut, bruke i et par dager, bytte klut, etc., og vaske dem når jeg nærmer meg tom for kluter.

Oppvaskbørster

Jeg bor alene, og har tre ulike typer oppvaskbørster. Makes sense?
Jo, det gjør faktisk det. Til vanlig oppvask bruker jeg en helt vanlig oppvaskbørste som jeg sikkert kunne kjøpt tilsvarende av i matbutikken. Jeg vet at den fra Clas Ohlson holder lenge, er god å bruke og koster lite, og da er jeg fornøyd. Når jeg skal vaske gammelt porselen må det imidlertid andre remedier til - da er det ekstremt viktig med skånsom behandling, og jeg satser da på en børste med bust av hestetagl. Jeg kan godt bruke håndkle av mikrofiber til å tørke opp vanlig oppvask, men finporselenet tørkes kun med bomull eller lin, for uansett hvor fantastisk mikrofiber er, så er det jo mildt slipende. Den siste typen oppvaskbørste jeg har, er en veldig smart patent som jeg bruker litt anderledes enn det som er meningen - den består av et hult håndtak man kan fylle med oppvaskmiddel og en svamp. Svampen finnes med fin og grov overflate, og håndtaket mater ut såpe mens man vasker. Når en svamp er sliten, bytter man ut med en refillsvamp, og beholder håndtaket. Jeg bruker imidlertid min i kattedoen (der er den super i kombinasjon med antibakteriell Zalo og instrumentsprit - akkurat der synes jeg det er greit med bakteriedrepende rengjøringsmidler...), noe som absolutt kan anbefales! Men tilbake til klutene:

Allroundklut (34-2591)

Jeg elsker disse klutene. De kommer i en rull som inneholder 20 individuelt pakkede kluter som er komprimert til små skiver, og som eser ut når de legges i vann. Det er med andre ord
ganske morsomt å åpne en klut, i alle fall om man er et forvokst barn. Klutene kan vaskes på 40 grader, men tåler et begrenset antall vask, så de er neppe den mest miljøvennlige løsningen, og de er heller ikke veldig solide. De er imidlertid supre å ta med på ferie, og til bruk der du vet at du ikke kommer til å ha lyst til å bruke kluten igjen etter vask - jeg har f.eks. hatt stor nytte av dem til vask av balkonggulvet etter at det har blitt dekket av pollenstøv.

Optikklut (34-4534)

Klut for optikk, altså, ikke optikk-lut. Eller brilleklut, som jeg kaller det. Jeg har alltid én for lite av disse, hvilket kan forklare at jeg antageligvis har 8 stk, spredt utover alle hjemmets gjemmer. Men de er helt supre, og jeg elsker dem, selv om de gjemmer seg for meg. Jeg synes både våtservietter for briller og mange typer kluter har en lei tendens til bare å smøre flekkene på brilleglassene utover, men det er aldri no
e problem med disse. En annen fordel er at de er ganske tykke og store, så de er gode å holde i og gnikke med. Vær dog obs på at man må være litt varsom ved rengjøring av overflater som brilleglass og lignende, for selv om kluten ikke riper dem opp, vil partikler man gnir vekk kunne ripe opp overflaten, så det er viktig å ikke gå over glasset om og om igjen med samme område av kluten, og vaske den når det ikke er flere rene partier.

Speilklut (34-2296)

Jeg har en lysekrone med forkrommet metall og prismer hengende over spisestuemøblene, og høydepunktet i støvtørkingen er å gå over den med denne kluten. Da blir det alltid speilblankt! Den er naturligvis super på speil også, samt på blandebatterier og andre overflater som helst skal skinne.

Alle disse klutene kan vaskes i maskin, og bør vaskes uten skyllemiddel. Min erfaring er at de møre klutene kan farge av i vask, i alle fall de første gangene, så det kan være verdt å tenke på. Husk også at alt av mikrofiber sliper - det er derfor du som regel ikke trenger vaskemidler med slipende stoffer i, og at du dermed, med tid og stunder, vil kunne oppleve at blanke overflater blir mattere, i alle fall om du bruker grove svamper og lignende. Det sier jo egentlig seg selv? Det er uansett noe det er greit å være klar over, slik at man er obs på hvordan man behandler tingene sine.

Og til slutt: Med unntak av det øverste bildet, er alle bilder hentet fra www.clasohlson.no. Innholdet i dette innlegget er ikke på noen måte sponset eller laget på oppfordring fra arbeidsgiveren min, det er kun et symptom på at jeg (heldigvis) tror på produktene jeg selger. :-)

mandag 20. mars 2017

Flere kuer

Vestlandssvensken sa her en dag: "det dummeste jeg vet, er folk som sier kuer som flertall av ku!" nå skulle jeg gjerne sagt at det fikk meg til å tenke, men det ville vært en forenkling. For jeg har flere ganger lurt på hva kyr er, om ikke flertall av ku. Litt som at høns naturligvis betyr "mer enn én høne", selv om det var nettopp flere enn én høne Pål slapp ut da han ut sine høner, ikke høns, på haugen utslepte. Har jeg forresten lagt ut i det vide og brede om hvordan jeg misforsto den sangteksten da jeg var liten, og tok første verselinje i barnesangen som et tilfelle av garpegenitiv, med det resultatet at det var Påls høner som utslepte på haugen, noe jeg ikke forsto bæret av, ettersom setningen åpenbart manglet et direkte objekt? Men så var jeg vant med å synge "å du som møtte liten fugl, velsign vår mat og Gud" som bordvers hver gang klassens mest kristne jente fikk velge i førsteklasse, så jeg taklet det jeg følte var irrasjonelle sanger med uklart budskap relativt bra.

Nuvel, det var dette med kyr, da. Vestlandssvensken mente, så langt jeg kunne forstå, at kuerrett og slett var dårlig norsk, og enten et resultat av at man ikke hadde vokst opp i nærheten av kyr, eller et resultat av dansk innblanding. Her måtte det åpenbart undersøkelser til!

En høne å plukke med noen? Vi har selvplukk på høner!
Mitt resonnement var som følger: både ku og høne er kjønnsbestemte betegnelser på hunndyret av en art som brukes til matproduksjon, og som holdes i flokk med ingen, ett eller få hanndyr. Litt som et kvinnedominert yrke, altså. Om man har ett eksemplar foran seg, kan man se om det er en hann eller hunn, og man har følgelig ei ku eller en okse i synsfeltet, alternativt ei høne eller en hane (har du ei høne, kan du plukke den med noen, men det visste du sikkert). Om man istedenfor har tre eller seks eller ni eksemplarer foran seg, kan det være litt verre å avgjøre om det faktisk er snakk om bare damer eller et blandet selskap, og mitt resonnement er da at det er snakk om kyr og høns, med mindre man vet at herrene er et annet sted (eller har blitt avlivet), og dermed har avklart at det er snakk om kuer og høner. Om man ikke ønsker å drive kjønnsdiskriminering, kan man likevel velge å bruke den kjønnsnøytrale (dog kjønnsindikerende) flertallsformen kyr og høns.
Ved nærmere ettertanke kom jeg frem til at de to ikke er helt like, for høns er jo et selvstendig ord som kan brukes i sammensetninger som f.eks. hønsefugl.

I've got the best books
Dette var altså utgangspunktet mitt. Så utbrøt jeg: "ad fontes!" og løp entusiastisk ut i stua for å raide bokhyllene mine. Og la meg nå skyte inn (det er en uting å avbryte andre, jeg er mer usikker på om det er greit å avbryte seg selv. Med tanke på at dette er en digresjonsblogg, og avbrytelser vel strengt tatt er digresjoner, føler jeg at det er innafor): jeg har mange bøker tilknyttet norsk språk og språkhistorie. Og de er tunge.

Først ut var Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog, som beskriver høns som en kollektivform. Om ku (ko) skrives det at kyr og ku er folkelige, norske varianter.
Så til mursteinen Våre arveord. Også den betegner kyr som et dialektord. Norsk riksmålsordbok sidestiller kuer og kyr. Nynorskordboka gir kun én flertallsform, nemlig kyr (ikke veldig overrasket) og Norrøn ordbok oppgir at er akkursativ av kýr (d.v.s. maðr mjolkar kú").

Det finnes ikke kuer i nynorsk
Altså kan jeg med ordboka i hånden si kuer så mye jeg vil, helt til jeg bytter målform (den dag kjem aldri), da må jeg konvertere til kyr. Men det forklarer jo ikke hvorfor bokmål har to ord, og det betyr heller ikke at kuer er spesielt godt språk. Det mest nærliggende er vel da å gi Vestlandssvensken delvis rett - historisk sett har ikke kuer eksistert, og det at det ikke finnes kuer i nynorsk, og ettersom kyr finnes i bokmål, men ikke i dansk (der har de køer, hvilket leder meg til følgende konklusjon: en danske vil ikke kunne skille mellom kukøer og kukyr. Heldigvis er det neppe veldig ofte de har behov for det, men det var svært tilfredsstillende å spørre google translate hva "several queues of cows" var på dansk, og få opp at det er "flere køer af køer"), er det naturlig å tenke at kyr på et tidspunkt var enerådende, men så gradvis har blitt fortrengt i alle fall på det sentrale østland, kanskje delvis på grunn av dansketiden, og delvis på grunn av at uregelrett bøying ikke alltid er så motstandsdyktig som man skulle ønske. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at språket har blitt fattigere. Det kan bety at vi anerkjenner at det kan være behov for nyansering, og bruker ulike bøyningsformer for å formidle nyanser vi ikke hadde tidligere, slik to preposisjoner i av og til kan skape klare skiller i betydning, selv om de i teorien er jevnstilte. For at det skal gjelde her, må naturligvis flere enn meg bruke kyr og kuer om to forskjellige ting. Så hva tenker man der ute?

søndag 19. mars 2017

Den som leter

... han finner (jeg må slutte å sitere Bibelen, det er en fryktelig irriterende vane, og totalt meningsløs - målgruppen min leser forhåpentligvis lite i Bibelen, og de fleste referansene er veldig vage, og dermed går de vel de fleste hus forbi. Men det er litt gøy også, ikke sant?).

Den parentesen ble så lang at jeg tror jeg ser på den som en slags undertittel og begynner på nytt, jeg.

Jeg er ikke en veldig ryddig person. Jeg er veldig glad i å ha oversikt og i å systematisere ting, og følger alle mine eksisterende systemer ganske bra. Problemet er de tingene som ikke passer inn i systemet, og dem er det jo noen av. Det er derfor folk har roteskuffer, slik at de tingene som det ikke er mange nok av til at de kan ha sitt eget sted, kan møtes på et sted der det eneste de har til felles, er anderledesheten sin. Litt som å være en av de upopulære elevene - det er veldig greit for læreren å gruppere dere sammen, ettersom ingen av de andre vil jobbe med dere, men dere har ikke noe annet til felles enn at de andre elevene ikke liker dere. Det var tider, dere! Så ja, roteskuffen er der de unike eksemplarene blir slengt, sammen med de som egentlig har en gruppe, men som ble "glemt" en gang fordi de egentlig ikke passet inn i gruppen, men fikk være med fordi de kjente noen eller lignet litt eller hadde med seg iskrem en gang. Og det fungerer fint, for alle vet hvem ingen liker, og hvem som bare får være med på nåde innimellom, og innimellom rensker man opp sånn at noen av pariaene finner en plass og de som egentlig ikke er pariaer får være med "vennene sine" slik at det bare er rene outsidere som ligger i roteskuffen.

Jeg hadde en slik opprydning denne helgen - jeg har hatt langhelg, og hadde en slags vag formening om at noe måtte gjøres. Jeg måtte gjenfinne tapte skatter. Har du noen gang opplevd å rydde i en roteskuff eller kasse eller noe annet med småting i, og finne noe du ikke aner hva er, kaste det og så, etter to uker, innse at det du kastet, var et viktig tilbehør til en eller annen kjær gjenstand? Det har ikke jeg. Jeg kaster aldri ting jeg ikke vet hva er, hvilket er grunnen til at denne ligger på skrivebordet mitt:
Vet du hva dette er? Ikke jeg heller. Det er åpenbart et slags beslag for å henge opp noe, men hva? Hvor?

Og ja, jeg burde kanskje innrømme dette med det samme: skrivebordet er min roteskuff. Det var slik mens jeg bodde hjemme hos moren min, det er slik på jobb og det er slik hjemme. Jeg har mange ting som helt åpenbart hører til andre ting, og jeg tar vare på dem inntil jeg finner ut hva de er til. Derfor er det sjelden jeg må akseptere at en ting jeg har hatt, har blitt tapt - det er som å akseptere at udødelige slektninger har vandret heden.

Heldigvis har jeg ikke udødelige lik på skrivebordet, men jeg har mye annet rart, noe jeg oppdaget da jeg idag gjennomførte det som på sett og vis føltes som å gå manngard over fjellet på leting etter noen du egentlig ikke var så gira på å finne igjen - typ den slektningen du liker minst, eller en person du ikke bryr deg det minste om, men føler en slags mellommenneskelig forpliktelse til å redde fra å forgå i Jotunheimen. Jeg hadde nemlig forlagt et kredittkort jeg omtrent aldri bruker. Jeg visste at jeg ikke hadde brukt kortet siden ifjor sommer, og at jeg hadde brukt det mens jeg satt foran PC-en, så risikoen for at det skulle være stjålet, var ikke-eksisterende. Jeg hadde ikke noe akutt behov for å bruke kortet heller, men når man først oppdager at man har vært skjødesløs nok til å rote bort et betalingsmiddel, for så ikke å merke det på et halvt år, får man nesten prøve å bøte på det ved å finne det igjen, eller hva?

Og slik du kanskje ville kunne funnet en spennende plante eller et lite dyr du likte mye bedre enn grandtante Else mens du lette etter henne i fjellheimen, fant jeg spennende ting mens jeg gravde meg gjennom haugen som omsluttet tastaturet mitt. Jeg fant for eksempel en skjermbeskyttelse for mobilen min. Mobilen min som jeg har hatt i litt over et år, og som jeg har et veldig anstrengt forhold til. Mobilen min som hadde den originale skjermbeskyttelsen på frem til en av de siste dagene i januar, da jeg uforvarende brettet halvparten til siden og innså at den aldri ville bli som før, og derfor rev skiten av, og nøt en ren og pen mobilskjerm i ganske nøyaktig to dager. Jeg rakk faktisk å skryte av den pene skjermen min også, og høste lovord fra en som har klart å holde sin egen skjerm pen og ripefri uten beskyttelse i flere år. I forrige uke oppdaget jeg at skjermen min nå hadde fått en dyp og svært synlig ripe (hvorfra aner jeg virkelig ikke, for jeg behandler mobilen min svært pent), så nå kan jeg ikke la hans åsyn falle på den mer. Det er et hardt liv! Uansett, om jeg hadde oppdaget denne skjermbeskyttelsen et par uker tidligere, ville skjermen min fremdeles vært ripefri, og med tanke på at denne beskyttelsen er av typen "ekstra glass som bygger 2 mm og ikke bare en flik med cellofan", har jeg i løpet av de siste timene stilt meg selv det betimelige spørsmålet: "hvorfor valgte du å sette på den kjipe skjermbeskyttelsen som fulgte med telefonen istedenfor denne åpenbart overlegne du tydeligvis betalte ekte penger for, og fikk i posten omtrent samtidig med telefonen?". Det har hittil ikke lyktes meg å få noe godt svar på akkurat det, men jeg vil fortsette å spørre inntil jeg enten kommer på et godt svar, eller bryter sammen og erklærer meg selv totalt ubrukelig.

Og jeg fant noe mer også! Nemlig et uåpnet brev. Om det er én ting jeg har lært av mine forfedres eksempel, så er det at man ikke skal glemme å åpne brev. Det gjorde nemlig tippoldefaren min, og oppdaget da, for sent, at resten av familien hadde dratt til Amerika uten ham. Nå tenker du kanskje at det samme hadde skjedd meg, så la meg berolige deg, kjære leser: familien min har ikke dratt til Amerika uten meg. Tror jeg, da. Jeg fant også en lapp med teksten "Hyser du agg mot mig?" med svensken som sannsynlig opphav - ikke i den forstand at jeg tror hun har spurt meg om jeg bærer nag mot henne, men som en språklig kuriositet. Under det svenske står det "339 og 344", og mens en del av meg insisterer på at jeg bør ta vare på lappen inntil jeg kommer på hvorfor jeg har skrevet ned disse tallene, lytter jeg til fornuften og behandler lappen som avfall. Jeg er kjempeflink til å kaste ting!
Bevis på at jeg ikke kaster penger: jeg har en eske med forinter
som moren min ga meg etter at hun hadde vært i Ungarn,
stående på skrivebordet... 

Og mens skrivebordet gradvis blir ryddig, blir gulvet og glassbordet jeg elsker å hate, fulle av papirer, segllakk og mikrofiberkluter. Så mange kluter. Jeg har konkrete planer om å skrive et helt eget innlegg om mikrofiber, men ikke om akkurat disse klutene. Jeg tror det faktum at jeg aldri finner en brilleklut når jeg trenger det, er grunnen til at jeg aldri klarer å kaste kluter som følger med diverse ting jeg får i hus, fordi det å kaste bort en klut, er som å takke nei til rene brilleglass. Jeg kaster ikke penger og jeg kaster heller ikke kluter, tydeligvis.

Ulempen med å rydde, er at man (eller i alle fall jeg) raskt mister gnisten. Det bygger seg opp en spenningsakse, akkurat som i en litterær tekst, men når du har gjennomgått den obligatoriske katarsis og ryddingen har nådd sitt klimaks, kan du ikke bare avslutte med noen kloke ord, du må faktisk fullføre faenskapen... Jeg har forsøkt å trenere prosessen ved å skrive dette innlegget, og har dermed fått noe som burde tatt en times tid til å vare hele dagen. Og jeg har saumfart hjernen min etter gode norske ord for procrastination, for så å oppdage at prokrastingering
Slik kan altså skrivebordet mitt se ut...
 faktisk er såpass innarbeidet i norsk språk (som "prokrastinering") at det ligger inne i Store Norske Leksikon. Behovet for "handlingsvegring", "utsettelsessyke" og andre nyskapninger er dermed begrenset. Resultatet er like fullt at jeg er fornøyd så snart bordplaten er ryddig og jeg har funnet det jeg lette etter. Problemet er bare det at jeg har spredd ting utover resten av rommet, og dermed er langt fra ferdig. Så hva gjør jeg? Dokumenterer innsatsen, ignorerer rotet som fyller periferien og konkluderer med at prosjektet var vellykket.

Og som en bonus: neste gang noen beskylder meg for å være rotete på bakgrunn av hvordan pulten min ser ut der, kan jeg vise dem bildet av det ryddige skrivebordet og late som om det pleier å se sånn ut.


onsdag 8. mars 2017

Focaccia

Eller "fåkkabrød", som kollegene mine har døpt det, er som regel svært populært på jobben. Og mitt "fåkkabrød" er basert på masse omtrentligheter. Det burde vel slik sett kunne kalles slurvefocaccia, og er utrolig lett å lage. Ikke blir det mye oppvask heller, noe som er utrolig praktisk!
Det eneste jeg er konsekvent med (nesten), er 20+20+20+220: 20 min heving, 20 min etterheving, 20 min steking ved 220 grader. For jeg varierer gjerne både mengden vann, gjær og mel, meltype og kryddertilsetning, og jeg måler i praksis ikke noe annet enn mengden vann. Dette er en av grunnene til at jeg ikke utdannet meg til kokk.
Andre grunner til at jeg ikke valgte den utdannelsen er:

  • Jeg er ikke flink nok med mat
  • Jeg kan ikke holde i en kniv uten å risikere å kveste meg selv
  • Jeg liker ikke å bli skreket til
  • Jeg synes saus er overvurdert 

Nuvel, litt mindre Renate og litt mer fåkkabrød:

Moroa begynner med gjær. Rør ut en halv pakke (25 g) gjær i 8 dl lunkent vann. Tilsett 1 ts sukker og rør ut. Tilsett mel til du har en god, men relativt løs deig. Den skal ikke feste seg til bollen, men samtidig ikke være "melen" på utsiden eller på noen måte fast. Beregn cirka 1 kg. Hell litt olivenolje i bunnen av bakebollen, og rull deigen rundt slik at både kantene og selve deigen er dekket i et tynt lag av olje. Dekk i plast og sett til heving i 20 minutter. Smør en stor langpanne (cirka 30x40 cm) med olivenolje og hell den ferdig hevede deigen over i formen. Skyv den utover og lag små groper med fingrene over hele deigen. Drypp olivenolje over, og strø på maldonsalt. Dekk i plast og sett til etterheving. Stek i 20-25 min midt i ovnen, avkjøl og server! Det kan fint lages i liten langpanne med cirka halv oppskrift, samme heve- og steketid.

Veldig enkelt, ikke sant? Joda, men det er mye bedre med en liten vri! Det jeg like å gjøre, er å rive cirka 1 dl parmesan på et fint rivjern, og tilsette tørket oregano, timian og basilikum, samt litt hvitløk og maldonsalt. Dette blander jeg sammen med tipo 0-melet. Så skjærer jeg opp en blokk med feta i terninger, heller samme krydderblanding over dem og rører inn litt olivenolje, og lar stå til deigen er ferdig hevet. Så stikker jeg terningene sidelengs inn i deigen, slik at de blir delvis dekket av deig, og bruker litt sitronolje og timian i tillegg til olivenoljen og maldonsalt på toppen. Blir så godt, atte!
Brødet kan veldig gjerne spises rykende ferskt, men kan fint fryses og tines opp igjen. Skal det serveres dagen etter, kan det pakkes i plast og oppbevares på kjøkkenbenken.
Før etterheving


Oppskrift


  • 1/2 pk gjær
  • 8 dl vann
  • 1 ts sukker
  • 150 g tipo 0-mel (pizzamel)
  • 150 g sammalt hvete (grov)
  • 200 g fullkornshvetemel
  • ca 500 g hvetemel
  • Olivenolje

Etter steking

Smakstilsetninger: 


  • Olivenolje med sitron
  • Timian
  • Oregano
  • Hvitløk
  • Basilikum
  • Maldonsalt
  • 1 pk fetaost

fredag 3. mars 2017

Innsovningssabotasje

Det er sjelden tiden går så sakte som når man ligger under dyna og venter på Søvnen. Og spesielt irriterende er det naturligvis når man er trøtt, burde sovet for to timer siden, men ikke får hodet til å tie stille. Akkurat det har vært et problem den siste tiden, og jeg har dermed hatt noen ganske interessante sene kvelder - ikke fordi det som foregår i hodet mitt er så fryktelig interessant, men fordi jeg til slutt ender opp med å tenke på hvorfor i all verden jeg tenker på det jeg tenker på. For det er mye rart man kan gjøre når man ikke får sove. Så om du har planer om å ligge og vri deg i en time eller to uten å få sove, og ikke vet hva du skal gjøre eller tenke på underveis, kan jeg trygt anbefale disse handlingene/temaene, som hverken er søvndyssende eller spesielt beroligende:

Selmer er seg sel nærmest. Vær som Selmer.
  • Lek med ord, og noter ned alle gode ordspill og bilder du kan komme på. Sel er et godt eksempel. Ta sen sel-opptatte selen Sel-mer fra Sel-bu. Han er sel-synt, og har forfattet en sel-skreven bok som han forventer sel-aktelse for. At han er awesome, er sel-sagt, men er uenig, og er dermed sel-kritisk, og mener han driver med sel-bedrag. Heldigvis har Sel-mer ganske mye sel-innsikt, og bedriver sporadisk sel-sensur.
  • Tenk på noe morsomt. Ikke bare litt morsomt, det må være så morsomt at du ler så du griner
  • Syng en sang. Gjerne "Ugly Baby" eller noe annet ikke-beroligende
  • Sjekk klokka på mobilen (husk at mobilskjermen må ha maks lysstyrke, sånn at du blir lys våken), innse at du burde sovet for en time siden, og klag din nød til en venn via Messenger.
  • Prøv å komme på noe du har glemt. Jeg testet ut "hva i all verden var det stedet der Lady Godiva var fra het?" denne uken, og brukte rundt 5 minutter på å komme frem til at det var Coventry.
  • Skall hodet i hodegjerdet eller veggen, helst tilstrekkelig hardt til at du blir svimmel. Merk dog at dette må gjøres spontant, ikke med overlegg. Om du skader deg selv med overlegg, bør du søke profesjonell hjelp (virkelig).
  • Prøv å resonnere deg frem til hvilken uke en bestemt dato falt på uten å regne deg frem til antall dager som hadde gått i året, og dele på 7. Når du tror du har funnet rett tall, prøver du å telle dager, for så å se om det er sammenfall. Kontroller med kalenderapp, innse at skjermen er veldig lys, at du hadde regnet feil og at du nå har en halvtime mindre igjen til å sove
  • Begynn å lure på om du har låst døren. Innse at du sjekket at den var låst (som den alltid er) før du la deg, men stå likevel opp for å være heeelt sikker.
  • Legg deg igjen. Pass på å slå hodet i hodegjerdet
  • Føl på slektskapet til hvaler og flaggermus, og spør deg selv hvorfor du føler deg mer i familie med dem enn med enkelte av slektningene dine. Er du adoptert, tro?
  • Kjenn at roen senker seg. Bli brått redd for at du har glemt å skru på alarmen. Bli lys våken, sjekk at alarmen(e) er skrudd på. Noe de naturligvis er. 
  • Lag en mental liste over pene og stygge navn. Prøv å finn fellesnevnere, og se om du finner noen regler for hva som utgjør et pent eller stygt navn i dine ører. 
  • Tenk hardt og lenge på navn og alder. Kaller folk barna sine Ågot og Knut fordi de synes navnene passer til små barn, eller føler de at de er gode navn å vokse i? 
  • Se på klokka. Du kommer til å være skrekkelig trøtt imorgen. Enda godt du skal på jobb og gleder deg til det! Føl takknemlighet over at du har en jobb du trives så godt med.
Sliter du fremdeles med å sove? Skjerp deg, og ta litt sel-kritikk.

søndag 19. februar 2017

Solidaritet, del 2

"dom som sier at andre er dumme, dom er dumme, dom"
Dette er et av de ofte siterte sitatene i min familie, og jeg aner ikke hvor det kommer fra, og jeg er vel i grunnen ikke helt enig - det betyr jo i praksis at du ikke kan påpeke en egenskap ved et annet menneske uten at du enten er dum, eller har samme egenskap selv, altså enten et slags addendum til Janteloven eller en ekstrem variant av "på seg selv kjenner man andre".Dette innlegget skal handle om noen av de menneskene jeg synes er dumme, og om du ved innleggets slutt sitter igjen med et klart inntrykk av at jeg er den dumme, så får det bare være.

Dumhet er vel egentlig litt som klokskap, det er ikke et grunnstoff, der er en kjemisk forbindelse som krever flere ulike elementer for å fungere som det skal.
Jeg vil tro de fleste er enige om at det finnes ulike former for intelligens, og at vår evne til å utnytte kapasiteten vi har på ulike områder, og de erfaringer og verdier vi har, vil påvirke hvorvidt vi oppleves som kloke av våre medmennesker. Det kreves for eksempel veldig lite "åndelig intelligens" for å akseptere det du blir fortalt om at en eller flere guder finnes eller ikke, og leve resten av livet som religiøs eller ikke-religiøs, men det krever mer for å ta en bevisst og reflektert avgjørelse i den ene eller andre retningen der du har satt deg inn i begge siders perspektiver og resonnementer.
Hvordan var det nå man fikk opp døra igjen?
Men la oss snakke litt mer om hva jeg mener med dumhet i dette innleggets kontekst. Jeg tenker ikke på hvorvidt du er i stand til å skjønne hvordan et dørhåndtak virker, eller om du var i stand til å fullføre videregående skole. Det handler heller ikke om din evne til å forstå komplekse idéer eller følge et logisk resonnement. Neida, dette handler om slem eller usolidarisk dumhet.

Lav IQ er ikke farlig, men en manglende forståelse for andres menneskelighet, er forbasket skremmende. Det kan handle om å ikke akseptere andre fordi de har et annet virkelighetsbilde enn en selv, en annen selvforståelse eller en annen bakgrunn. Det kan handle om å mene seg bedre enn noen fordi man har en bedre betalt jobb eller høyere utdannelse, eller fordi man har god lønn uten utdannelse. Det kan handle om å forherlige seg og sine og forakte det man oppfatter som svakhet hos andre.

Jeg er kanskje ikke bedre enn dem, for det er sjelden jeg kan føle stemmen min dryppe med mer forakt enn når jeg gjenforteller en anekdote om et menneske av denne typen, men jeg føler at jeg ved å bli eksponert for dem, får en slags jevnlig immunitetsboost mot det jeg oppfatter som farlige holdninger, så kanskje jeg burde takke disse menneskene?
Nei, jeg tror jeg står over akkurat det, men jeg tror de har samme effekt på meg som Trump, i en helt annen skala, har på den mentalt oppegående delen av USAs befolkning: når du stirrer den store Dumheten i hvitøyet, skjønner du at du må reise deg opp og si at nei, dette her er faktisk ikke greit.
Og mens voldsforherligende, populistiske, fremmedfiendtlige nasjonalistbevegelser får mer luft under flaggermusvingene (unnskyld, flaggermus, assosiasjonen flaggermusvinger=ondskap er et overgrep mot dere), og jeg begynner å frykte for Europas fremtid, ikke på grunn av dem som vil inn, men på grunn av dem hvis familier har bodd her i uminnelige tider, hjelper sosiale medier meg med å se ugresset som stikker opp i den ellers fine plenen av "venner".

De menneskene som gir meg nevnte immunitetsboost, er ikke mine venner på Facebook. Jeg velger ikke å forholde meg til dem, jeg er bare pent nødt til det, og stenger dem ute om og når jeg kan, fordi jeg ikke vil at de skal forpeste luften jeg puster i. Og jeg liker å tro at menneskene jeg regner blant mine "venner" på sosiale medier, har gode holdninger. Du vet, tro det beste om folk inntil de klart å tydelig demonstrerer at de er fullstendig ubrukelige. Jeg er naturligvis fullt innforstått med at det i denne gruppen av mennesker er folk som stemmer på og engasjerer seg i ulike politiske partier, folk som er religiøse og anti-religiøse, folk som bryr seg mest om sitt eget og folk som bryr seg mest om andre, folk som deler for mye og folk som aldri deler noe. Og det er fint. Det er godt med variasjon, med ulike stemmer, ulike perspektiver. Men Facebook gir meg også innsyn i sider ved noen av mine "venner" jeg skulle ønske jeg slapp å se, ikke fordi jeg ikke tåler å se at mennesker er noe mer eller noe annet enn det jeg trodde de var, men fordi jeg blir oppriktig lei meg over at de mener det de gjør. Dette er aldri mennesker som har noen reell relevans for meg, dem vet jeg rimelig godt hvor jeg har, men det er like fullt mennesker jeg har trodd godt om.

 Når du (ukritisk) deler et bilde eller en artikkel som ble publisert av en kvakksalver, rister jeg på hodet og ber Facebook vise meg færre slike innlegg. Det er greit, du vet ikke bedre, og om du har lyst til å drikke kolloidalt sølv til du ser ut som en smurf, så kan du egentlig bare ha det så godt. Men når du viser sympati med politikere, rikssynsere eller andre offentlige personer som har et menneskesyn eller et verdisett som jeg finner så motbydelig at jeg får lyst til å kaste opp både binyrebark og menisk, så vet jeg at joda, du er kanskje hyggelig mot meg, men du er enten for dum til å faktisk forstå hva denne meningsfellen din faktisk sier, eller du synes at menneskerettigheter kun gjelder for sånne som deg og meg.

For de som poster disse tingene, har en tendens til å tilhøre den beskyttede majoriteten. De er hvite, de har en tilstrekkelig kristelig bakgrunn til å døpe ungene sine, men ikke kristelig nok til å være gode samaritaner, elske sin neste som seg selv eller ta imot den fremmede og gi ham mat og drikke (jeg kan dog se for meg at de gjerne ville forbannet et fikentre for ikke å bære frukt på feil årstid, så kanskje de følger Jesu liv og lære likevel?), de har klart seg greit, til tross for at de føler at de har artium fra Livet's Harde Skole, og synes for pokker at andre får ta seg sammen og gjøre det samme (apropos det, vi har åpenbart hatt det helt jævlig hele gjengen, så hvorfor har vi ikke mer sympati for hverandre?).

Jeg tror disse menneskene utgjør bunnslammet i kategorien "mennesker som bare ser sine egne behov og utfordringer i øyeblikket, og gir en god dag i de behov og utfordringer andre har" - typ de som stemmer på partier som satser på barnehager når ungene er små, på skoler når de blir litt eldre, på pensjonister når foreldrene deres blir gamle. Sammenlign dem gjerne med den delen av den amerikanske befolkning som trekker på skuldrene og sier at det sikkert blir greit med Trump som president, fordi han ikke kommer til å ødelegge deres liv. Neida, i beste fall vil han ikke det. Men han og en rekke av hans republikanske partifeller vil jobbe aktivt for å gjøre livet surere for fattige, for minoriteter, for homofile og for kvinner som ønsker abort. Hvorfor skulle en ciskjønnet, heterofil, hvit mann i middelklassen bry seg det spøtt om det? (svaret på dette retoriske spørsmålet er forøvrig: "SOLIDARITET !!!", i tilfelle du lurte. 5 ekstra poeng om du gjettet bruk av versaler og korrekt tegnsetting). Dette er en stor gruppe, men det er altså bunnslammet jeg bekymrer meg for. Og jeg skulle gjerne forstått hva som driver deg, du som publiserer grums på Facebook. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at du delte dine egne tanker, ikke bare andres, og at du viste meg at du hadde tenkt nøye over dette. At du faktisk hadde reflektert over hvorfor det du delte, var sant og riktig i dine øyne. For jeg liker å tro at vi alle på sett og vis har et felles mål. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi alle ønsker mest mulig lykke for flest mulig mennesker, men vi har ulike tilnærminger og kanskje en litt ulik forståelse av hvor vi står i forhold til "flest mulig", og hvorvidt mengden lykke eller andel av befolkningen bør være høyest, dersom man ikke kan få full pott på begge fronter (si f.eks. at du må velge mellom 30 % lykke til 90 % av befolkningen eller 90 % lykke til 30 % av befolkningen), og noen vil følge en vei som ikke leder til Rom, men utfor en skrent og ned i et tornekratt, og om vi har en åpen dialog og prøver å forstå hverandre, vil vi kanskje kunne ta det beste fra alle leire, luke ut ugresset og finne et slags kompromiss.

Og for å få til det, må vi, som John Green på en eller annen måte i en eller annen kontekst sa, se hverandre som komplekse skapninger. Vi må ta innover oss at selv om det er en teoretisk mulighet for at det livet vi lever begynte for en time siden og at alle minner om livet før det, er fiktive, og at alle andre mennesker er fantasifostre skapt for å bringe oss videre i handlingen. Alle har mål, hensikter bak sine handlinger og en historie å bære på. Noen er fascinerende dårlige til å definere, sikte mot og nå målene sine, noen handler mer basert på intensjon enn potensiell konsekvens og noen har litt mer problematiske historier enn andre. Om vi klarer å se hverandres menneskelighet, blir det kanskje litt enklere å ikke hate og frykte så mye?

For det er noe med denne menneskeligheten. Det å evne å føle empati. Det er ikke snakk om å slippe alle flyktninger inn i Norge, eller å gi til alle tiggere. Det vet vi at ikke er mulig. Jeg tenker ofte på det når jeg aktivt sier nei til tiggerne som krysser min vei mellom jobben og t-banen. Det stikker når jeg sier nei, selv om jeg i mange tilfeller blir mer irritert enn noe annet, ettersom de gjerne griper tak i meg eller nærmest går på meg og begynner å fortelle meg hvor fælt de har det. Jeg vil egentlig ikke høre. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant, og uansett om det er helt sant, litt sant eller blank løgn, føler jeg noe. Ingen i min situasjon ville valgt å tigge, så uansett om det er sant at de sover utendørs eller ikke, uansett om de har syv sultne barn i Bulgaria eller ikke, uansett om de er blakke eller ikke, så er de i en situasjon der det å gå gatelangs i Oslo i februar, fremstår som det beste alternativet. Jeg gjør meg hard og sier nei, fordi jeg velger det jeg føler er det beste alternativet, men jeg føler at jeg samtidig gir opp litt av menneskeligheten min. Heldigvis er jeg omtrent 100 % menneske, og det er ganske mye av meg, så jeg overlever.
Så uavhengig av hvor grensen settes av myndighetene når det gjelder hvor mange som skal slippes inn, hvor mye penger som skal brukes til nødhjelp der kriser rammer, hvor mange som skal kastes ut, mener jeg at vi har en fordømt plikt til å kjenne etter, ta innover oss en liten bit av den lidelsen vi har sagt nei til å lindre, og prøve å bruke den innsikten til å bli litt snillere, litt mer ydmyke, litt mer takknemlige for hva vi har og litt mer empatiske. Og ideelt sett spørre oss selv hva vi kan gjøre og hva vi er villige til å ofre for å tilby litt mer lindring, hvor mye av vår egen "lykke" vi kan ofre for at noen flere mennesker skal få et verdig liv. Det vil ikke hjelpe småbarnsfamilien som blir kastet ut av landet, men kanskje det vil hjelpe noen i fremtiden?

Det handler ikke om å si at vi skjønner at enkelte unge, vestlige muslimer føler seg fremmedgjorte og rotløse, og romantiserer en farlig ideologi, og at IS derfor er uproblematisk. Det handler ikke om å si at det er husrom der det er hjerterom, og slippe alle inn i Norge. Det handler ikke om å sy puter under armene på ungdommer, om å sykeliggjøre normalitet eller normalisere sykelighet. Men det handler om å se at a) vi formes av våre opplevelser og den virkeligheten vi vokser opp i, og b) vi ønsker alle lykke, og fraværet av lykke og jakten på den, kan drive oss til å gjøre ting som er gale, ukloke eller destruktive. Og vi må vite at selv om vi må si nei, selv om vi må gjøre oss harde i mange situasjoner, så rettferdiggjør ikke det at vi slutter å føle på effekten våre handlinger har på andre mennesker, at vi latterliggjør deres smerte, at vi viser forakt eller at vi forherliger en apatisk tilnærming til andres menneskelighet.

Og om du har kommet deg så langt som dette i denne veggen av tekst, ønsker du kanskje å si at "Renate, du er ikke noe bedre selv, du dømmer jo disse Facebookvennene dine for deres holdninger, og du blokkerer dem istedenfor å invitere til dialog. Dust."
Og jeg vil gi deg rett, i alle fall delvis. Men jeg føler at jeg gjør så godt jeg kan for å forstå hvorfor de deler det de gjør. Jeg prøver å tolke det i lys av det jeg vet om deres bakgrunn og livssituasjon. Jeg prøver å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg kunne gjerne gått i dialog med dem, men jeg synes ikke folks Facebookvegg er stedet for lange diskusjoner. Ikke korte heller, egentlig, med mindre man kjenner folk godt.

Bernt-Kåre og du
Sammenlign det med å gå nedover en gate og se huset til Bernt-Kåre, din gamle klassekamerat. Dere sier hei når dere møtes på butikken, og haster deretter raskt videre, fordi dere virkelig ikke har noe å prate om. Det er ikke det at dere misliker hverandre, det er bare det at Venn-diagrammet over deres interesser er to separate sirkler. Tror du. Men så, mens du kikker mot Bernt-Kåres hus, ser du en plakat i vinduet med teksten "slipp fangene fri" og tenker "oi, vi har visst en felles interesse likevel, han er også tilhenger av en snillere kriminalomsorg!". Du småløper mot døren, men midtveis i innkjørselen ser du at det står "og skyt dem mens de løper sin vei" med litt mindre skrift nederst på plakaten. Oisann, dere var visst ikke enige likevel.

Hva gjør du? Bernt-Kåre har ikke dyttet meningene sine på deg personlig, men han har offentliggjort dem. Men det var ditt valg å ikke ignorere plakaten. Skal du ringe på og starte en dialog eller bare gå videre?
Bernt-Kåre snakker ikke til deg, du er ikke en del av det publikumet han aktivt henvender seg til, han har ikke invitert deg på besøk, men han aksepterer at du ser på huset hans, og kringkaster relativt passivt sine meninger for alle vilkårlige forbipasserende.

I min verden må Bernt-Kåre få lov til å ha plakaten sin i vinduet sitt. Men i det øyeblikket han begynner å ta opp sitt ønske om å avlive kriminelle når dere møtes på Rema, eller legger brev om dette i postkassen din, eller begynner å predike høylydt, eller aktivt oppfordrer til vold, er jeg tilbøyelig til å tenke at han må få gå i fred. Han har ikke bedt om debatt, og om du prøver å starte en debatt han ikke prøvde å starte (og ikke med deg), blir det fort skyttergravskrig, fordi han føler seg angrepet, selv om det ikke var din intensjon. Så jeg lukker døren til ekkokammeret mitt, setter på en podcast publisert av noen som i stor grad er mine meningsfeller. Er det rett? Jeg vet ikke. Men jeg sender et signal, og jeg kan se for meg at Facebook, om mange nok skjuler en og samme person fra egen feed, automatisk vil redusere frekvensen av vedkommendes innlegg i feeden hos andre brukere som ikke interagerer aktivt med ham. En slags sensursmitte, om du vil, eller bullshitvaksine. Dessverre finnes det mange som ikke er immune mot bullshit, og jeg er hverken kvalifisert for eller engasjert nok til å kjempe mot dem. Men betrakt gjerne dette som min noget dempede protest. Og sann mine ord, I delere av dritt: Jeg har sett dere. Jeg vet hvem dere er. Og en dag, når den uretten dere nå tåler så inderlig vel, omsider rammer dere selv, kommer jeg ikke til å stå klar for å sende hjerter eller triste fjes, fordi jeg har lukket deg ute. Du er det flatulente vortesvinet på min Facebookfeeds savanne, og jeg er ikke interessert i dine utslipp av metan og svovel. Men banker du på min dør og vil fortelle meg at vi må stoppe snikislamiseringen av Norge, at det eneste som feiler "psyke" mennesker er vondt i viljen, at Jorden er flat eller klimaforandringer noe tull fordi det var fint vær i sommer (var det det, forresten? Jeg husker ikke), så vil du få beskjed om at det tullet der må du lengre inn i jungelen med.

(har du lest alt dette? Jeg tar av meg den imaginære hatten min for deg)