søndag 17. september 2017

Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).

lørdag 16. september 2017

Fin kjole

Jeg har tydeligvis en fin kjole. Jeg liker den godt og har brukt den som mal for kjolemønsteret mitt, og den har dermed fått tre kjolebarn og ett skjørtebarn. Og denne kjolen har vist seg populær.
La meg først understreke noe jeg tror alle som kjenner meg, vet ganske godt: jeg liker ikke fremmede. Jeg er veldig norsk i den forstand at jeg ikke vil møte blikket til en fremmed eller snakke til noen jeg ikke kjenner, og jeg vil heller ikke bli tilsnakket. Jeg vil aller helst bli fullstendig oversett, og jeg får litt hetta dersom fremmede snakker til meg og sier at de har sett meg før. Jeg vil være usynlig. Denne innstillingen kombinerer jeg med å reise til jobb med en kaketine flere ganger i uka, tidvis rosa hår og kjoler i sterke farger og med støyende mønstre, noe som kanskje virker ulogisk, men jeg vil ikke la de 90 minuttene av dagen min som brukes på vei til og fra jobb påvirke hvordan jeg kler meg for de 8 timene av dagen jeg er på jobb.

For det meste blir jeg ignorert. Fordi de jeg møter på min vei, også er veldig norske og ikke snakker til fremmede. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg tidligere i sommer ble stoppet av en dame som syntes jeg hadde fin kjole. Og en til. Og enda en. Og enda en. Til og med tiggeren jeg alltid sier hei til på vei til jobb, pekte og ga meg tommelen opp. Jeg kan selvfølgelig velge å tolke det sistnevnte som et tegn på at hun forsøker å overbevise meg om å gi henne penger, men vi har hilst på hverandre i et halvt år og vel så det uten at hun har fått noe, så jeg velger å ta det som en genuin kompliment (det er både hyggeligere gjort mot henne og hyggeligere for meg). Sist jeg passerte henne i denne kjolen, fikk jeg både tommelen opp og noen ord på et språk jeg ikke forstår, kombinert med peking opp mot himmelen. Jeg smilte og gikk videre, mens jeg lurte veldig på om hun advarte meg mot kommende nedbør, eller om hun syntes jeg lignet på en sky.

Uansett, på torsdag fikk jeg nok en kjolekommentar, denne gangen fra en dame som skremte livskiten ut av meg fordi jeg ikke forventet å bli snakket til bakfra, spesielt ikke siden jeg var midt i en samtale i motsatt retning, og hadde mer fokus på kameraten min enn omgivelsene (hadde hun planlagt å rane meg, ville dette vært det perfekte tidspunktet for å forsyne seg av innholdet i vesken min. Hun kunne kommet seg av gårde med en paraply hvis håndtak må limes fast med jevne mellomrom, og som nekter å folde seg ut ordentlig hver 6. til 7. gang). Og det var selvfølgelig utrolig hyggelig (og skummelt) gjort av henne, spesielt ettersom hun gikk fra å skulle si noe hyggelig til å måtte unnskylde seg for å ha skremt meg. Stakkars dame.

Men det må være noe eget ved denne kjolen, for folk snakker ikke til meg når jeg har på meg andre plagg (et unntak er Pac-Man-kjolen, den har folk gått ut av biler for å fortelle meg at er kul, men til mitt forsvar ER den rimelig kul. Dessuten har den lommer), det er kun denne storblomstrete saken som bringer frem denne godviljen hos vilt fremmede (det er naturligvis mulig at disse menneskene ville kommentert noen av de andre antrekkene mine også, dersom jeg hadde møtt på dem iført andre klær, men om jeg bruker tiggeren som mal, er det kjolen som er utslagsgivende - hun har nemlig aldri gitt meg tommelen opp for andre antrekk).

Og jeg lurer på hva som driver disse fremmede til å være hyggelige mot meg, for jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg selv, under noen omstendigheter, ville sagt noe pent (eller stygt) til en fremmed. Det gjør meg muligens til et noe usympatisk menneske, men kombinasjonen av det jeg selv oppfatter som sunn skepsis til alle jeg ikke allerede kjenner og den norskeste verdien av dem alle, nemlig frykten for å forstyrre noen ved å anerkjenne deres eksistens og dermed tvinge dem til å anerkjenne din, gjør at jeg i praksis kun kommuniserer med fremmede dersom det er helt nødvendig.
Men disse kjolekommentatorene gjør meg altså veldig glad.

søndag 10. september 2017

Valgets kval

Nå er det straks valg, og mens Faten tar valget på NRK, sitter jeg og klør meg i hodet og lurer på hva i all verden jeg skal stemme på. Hvem jeg definitivt ikke skal stemme på, det vet jeg, og av og til skulle jeg ønske at det var slik vi valgte politikere (samme system som ble brukt da de to barneskoleklassene på de to naboskoler skulle blandes til fire klasser på ungdomsskolen min, og lærerne ba hver elev skrive ned navnet på seks elever de definitivt ikke ville gå i klasse med).
Og valg, det er vanskelig. For det første er det naturligvis totalt likegyldig hva jeg stemmer - det som betyr noe, er at alle som sitter med den følelsen, faktisk drar seg opp av sofaen og gjør borgerplikten sin, slik at oppslutningen speiler befolkningen, og for det andre, er det ikke et eneste parti som er helt enig med meg (jeg synes alle skulle vært enige med meg, jeg har tross alt helt rett!). Men det tredje og vanskeligste, er at jeg må veie ting opp mot hverandre og prøve å spå fremtiden.
Jeg er av den oppfatning at det er meningsløst å stemme for seg selv og for den gruppen man tilhører. For all del, bruk erfaringene dine til å bedømme hvorvidt partiet tenker klokt eller uklokt om et bestemt tema, men ikke stem på et parti fordi det betyr at du får lov til å leke med en segway eller fordi du vil heve grensen for momsfri netthandel - vi må vel alle kunne anerkjenne at det finnes viktigere ting?

Trengte ikke hjelp av valgomaten for å finne ut dét, da...
Men hva er viktig? Dersom jeg må velge mellom to partier der jeg er enig med perspektivet deres på to ulike punkter som er relativt jevnbyrdige, og det ene definitivt vil bli avgjort i løpet av neste stortingsperiode mens det andre vil trekke ut eller lett kan omgjøres etter neste valg, vil jeg velge det partiet som kan utrette noe her og nå. Men hva om partiet jeg stemmer på, går i koalisjon med et idiotparti? Det hjelper lite at "min" politiker er enig med meg om alt jeg har kjært dersom partiet går i koalisjon med to andre partier som mener det stikk motsatte på de punktene som betyr mest for meg. Da er det mer fristende å stemme på et parti jeg er mindre enig med, men som, enten de havner i opposisjon eller i regjering, sannsynligvis vil gjøre mindre skade enn samarbeidspartnerne partiet jeg foretrekker, vil gjøre ved å samarbeide med "feil" folk.

Og i en valgkamp der litt for mange politikere gjør seg lekre for kristen-Norge, og jeg tror jeg blir mildt misfornøyd uansett hva resultatet av valget blir (gid de rette partiene kunne hatt vett til å samarbeide...), er det vanskelig å ta et valg. Men hvem sa det skulle være enkelt?

Jeg får satse på at jeg klarer å bestemme meg innen jeg går fra jobb imorgen...

Farvel, min gamle venn

Du døde idag. Eller, jeg drepte deg vel, strengt tatt. Unnskyld!
Du kom inn i livet mitt i 2001, og feiret din 16-årsdag for noen uker siden. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle bli gamle sammen, men noen flere år, det hadde jeg forventet. Forholdet oss imellom har ikke vært perfekt - det har vært små konflikter, jeg har blitt mektig irritert på deg mang en gang, og du har vært så trassig innimellom at jeg har vurdert å gi deg opp. Men i all hovedsak har du vært en god og pålitelig følgesvenn gjennom alle disse årene. Vi har samarbeidet om mange små og store prosjekter, og jeg har vært så uendelig glad at du alltid har vært ved min side når jeg har trengt deg som mest. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært en like god venn i gjengjeld - jeg har vel i grunnen aldri gjort noe for deg, annet enn å tilbringe tid med deg. Men nå er det over, og du er ikke mer. Jeg gjorde det  jeg kunne for å redde deg, men livet ditt sto ikke til å redde. Det gjorde i alle fall ikke det etter at jeg hadde forsøkt å kurere deg, og nå har jeg erklært deg død.

Kjære Janome Decor Excel Pro 5124, min elskede symaskin: Takk for alt! Takk for de utallige buksene du har hjulpet meg med å legge opp. Takk for kjolene vi har sydd sammen. Takk for alle små og store prosjekter vi har fullført gjennom disse 16 årene. Du har vist meg hva en symaskin skal være, og det skremmer meg at jeg nå må finne meg en ny. En ny med flere funksjoner og finesser, det tror jeg nok, men ingen som kan måle seg med deg. Takk for at du holdt ut inntil jeg hadde fullført blusen i formiddag, jeg skulle bare ønske vi hadde fått mer tid, spesielt ettersom jeg hadde tenkt å sy et belte også. Jeg gjorde det jeg kunne, og åpenbart en del jeg ikke kunne, ettersom jeg tydeligvis ødela deg mer ved å forsøke å reparere deg. Jeg vil aldri glemme følelsen av utilstrekkelighet jeg følte mens jeg satt der med blodet ditt (også kjent som olje) på hendene mens det sakte gikk opp for meg at du ikke var mer.

Jeg lyser fred over ditt minne - du vil snart få hvile i elavfallet.

lørdag 26. august 2017

Det skaperuavhengige skaperverk

Det kom nylig frem at Joss Whedon bedro sin kone gjennom mange år mens han laget "Buffy the Vampire Slayer", verdens beste TV-serie (hvis du mener noe annet, tar du feil. Jeg respekterer din rett til å ta feil, men vil anbefale deg å endre mening). "Buffy" har blitt hyllet som et feministisk verk, og Whedon har vært en selvproklamert feminist, så det har naturligvis vært en del murring, både fra gamle fans og andre, etter at ekskonen sto frem med sin versjon av samlivet og bruddet dem imellom. En sak har naturligvis alltid to sider, jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd og bryr meg egentlig ikke så mye, men det hele vekket til live min gamle, indre debatt om skaperen og verket.

Jeg tror jeg først begynte å tenke over dette for alvor på videregående mens jeg leste Hamsun. Jeg var kjent med Hamsuns nazisympatier, men det føltes feil å avvise et forfatterskap som var en nobelpris verdig fordi forfatteren hadde feil holdninger. Men det føltes ikke helt riktig, heller. Kunst, i alle fall når det er snakk om en eller annen form for fortelling (fra dikt til drama, medregnet alt der manus blir brukt), kan fortelle mange historier samtidig. Det sies gjerne at man, om man skal skrive om litteratur, kan si akkurat hva man vil om hva verket betyr, såfremt man kan underbygge det ved å ta teksten til hjelp. Og en god tekst er kompleks. En god episk eller dramatisk tekst vil gjerne ha flere personer og perspektiver, og det er ingen automatikk i at forfatteren sympatiserer med noen i persongalleriet, selv om h*n har diktet det opp og formidler sine personers historie. Strengt tatt er det slik sett umulig å si at en tekst har noen som helst idealistisk bagasje, for forteller og forfatter er ikke samme person og en leser kan alltids velge å lese en tekst som en kritikk av en situasjon istedenfor en hyllest. Ta Animal Farm, der husdyrene jager vekk menneskene fra gården, starter et slags kommunistisk kooperativ og ender opp med et diktatur. Jeg har aldri vært borti noen som tolker dette som noe annet enn kritikk av kommunisme og diktaturer, men det er ikke dermed sagt at det er umulig å lese grisene Napoleon og Snowball som helter i en prokommunistisk roman, uavhengig av hvordan "alle andre" leser romanen og uavhengig av hva Orwells intensjon var.

BtVS, 5:19 "Tough Love" (foto: Netflix)
Det jeg vel vil frem til, er at vi antar at forfatterens hensikt er at vi skal lese verket slik vi gjør, og vi bruker våre egne reaksjoner på teksten som en bekreftelse på at vi leser den rett, og at forfatteren enten er rettvis (enig med oss) eller forkvaklet (uenig med oss). Om vi ser på Buffy, som varte i syv sesonger, og der heltinnen alltid reddet dagen, vil den feministiske lesningen fremme Buffy Summers som en beintøff dame som aldri lar seg stoppe, hverken av patriarkatet (rektor og vokterrådet) eller samfunnets forventninger og idealer. Buffy gjorde det rette, uansett hvor ukvinnelig det var, hun var selvstendig og hun vant. Men, og dette er et viktig men, Buffy kan også leses som ei jente som trenger en sterk farsfigur (Giles) og tidvis en sterk partner (Angel og Riley) ved sin side for å lykkes, som isolerer seg og blir ulykkelig fordi hun ikke kan holde på kjærestene sine, og som aldri får muligheten til å være en ekte kvinne fordi hun i praksis er dømt til å dø før hun kan etablere og formere seg. Det at førstnevnte lesning antageligvis ligger betydelig nærmere serieskaperens intensjoner og fansens tolkning og idealer, betyr ikke dermed at den andre lesningen er feil.

Med mindre vi bestemmer oss for at forfatteren eier teksten og at det er hans/hennes intensjon som bestemmer. Men er det i det hele tatt mulig? En forfatter kan ha en intensjon som ikke kommer godt nok frem fordi fortellingen eller språket ikke er godt nok, eller h*n kan legge inn språklige bilder eller perspektiver uten at det er bevisst. Trumfer intensjon likevel enhver lesning? Nei, jeg mener at den ikke gjør det. Forfatteren kan absolutt ha sin intensjon og sine tanker om karakterer og handling, men om det ikke er en del av den publiserte fortellingen, uansett om fortellingen gis ut på papir eller Netflix, mener jeg det er juks om forfatteren skal komme inn i etterkant å insistere på en bestemt lesning som forutsetter at man vet hva h*n tenkte da boken ble skrevet. Ta J. K. Rowlings påstand om at Humlesnurr er homofil. Det må han gjerne være, men det holder ikke at hun sier det i etterkant, en observant leser må kunne fange det opp og peke på hvor i teksten det blir signalisert, enten implisitt eller eksplisitt. Inntil den fiktive trollmannens legning er festet til papiret, er han lykkelig aseksuell. Det er ikke dermed sagt at man bør eller skal ignorere budskapet, og man kan absolutt trekke det inn dersom man står overfor en mulig tvetydighet eller en uklarhet, ikke fordi man søker en fasit, men fordi man anerkjenner at det antagelig fantes en intensjon.

Jeg har skrevet en masteroppgave om dette.
Bonuspoeng til meg for ordspill i tittelen.
Videre skapes ikke kunst i et vakuum. Da Bram Stoker skrev Dracula, brukte han sen senviktorianske periodens oppfatninger av dyder og farer til å skape sitt persongalleri og sitt handlingsløp. Grev Dracula var ikke bare en litterær etterkommer av Varney the Vampyre, Carmilla og Lord Ruthven, han var også en manifestasjon av britenes redsel for ville utlendinger som truet britiske verdier og spesielt britiske kvinner. Lucy Westenra, grevens første offer, var et eksempel på The New Woman, en viljes
terk og dermed farlig kvinne som kunne sabotere både seg selv og sin familie ved å bryte tradisjoner og nekte å innordne seg. Men det er ikke dermed sagt at Stoker bevisst diktet opp disse karakterene for at de skulle fremstå på denne måten - kanskje gjorde han det, kanskje var det bare en naturlig konsekvens av hans samtid og det publikum han skrev for - kanskje ville en samtidig leser se helt andre ting enn jeg gjør idag, fordi jeg leser teksten mer enn hundre år etter at den ble skrevet, i en tid som har sett Viktoriatidens idealer fortrenges av nye og bedre idéer. Det er vanskelig, kanskje umulig, å se sin egen samtid utenfra, og dermed kan en leser (eller seer) som tolker et verk flere tiår etter at det ble skapt, se andre tema og problemstillinger. Helten er kanskje ikke lenger en helt, skurken ikke lenger en skurk. Vi gjør klokt i å forsøke å se verket i lys av sin samtid, men det utelukker ikke en moderne lesning.

Så om fortellingen står på egne ben, uavhengig av skaperens intensjoner, bør vel hverken hans/hennes meninger eller handlinger bety noe for verkets verdi, relevans eller mening? Verket blir ikke bedre av å være skapt av et fantastisk menneske, så da bør det heller ikke bli dårligere om det er skapt av et skikkelig bedritent menneske? Det er klart, vi bruker kjøpekraften vår til å støtte (eller avstå fra å støtte) en person som har skapt noe. Om vi streamer film eller musikk, gavner det artisten fordi innholdet kommer høyere opp på streamingtjenestens lister. Om vi kjøper en bok, gavner det forfatteren i form av inntekter av salget og signaler til forlaget om at h*n er noe å satse på. Og da blir det naturligvis litt problematisk. Det er betydelig enklere med Hamsun, for det gavner naturligvis ikke ham at jeg kjøpte hans samlede verker.

Så må man vel også kunne skille litt mellom hvem som egentlig er skurker. Jeg bryr meg døyten om Joss Whedon som person (jeg leste kun artikkelen fordi den handlet om BtVS og feminisme), slik jeg bryr meg døyten om forfattere og musikere og andre som har en eller annen form for kjendisstatus. Hans privatliv angår meg ikke, og om vi skulle takket nei til kunst fra alle som trår feil, alle som har et litt annet virkelighetsbilde enn oss selv og alle som gjør noe dumt eller usselt, så ville vi hatt et rimelig kjedelig kulturliv. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjøper idéen om at alle kreative mennesker er litt gale og har det vondt inni seg, så tror jeg det krever en del refleksjon over hva det vil si å være menneske, over hvordan det er å være andre mennesker og hva menneskelighet er for å kunne skape god kunst, og jeg tror ikke du kan være en drittstøvel tvers igjennom om du klarer å tenke såpass langt. Usympatiske holdninger? Joda, ikke noe problem. Oppblåst ego? Sikkert. Evne til å trå feil? Selvfølgelig. Men det må være rom for menneskelighet, må det ikke? Typ "det er lov å snyte på skatten eller bruke illegale rusmidler, men ikke lov å rane, voldta eller drepe".

Av natur er jeg mer deontologisk enn utilitaristisk anlagt når det gjelder å bedømme noe som rett eller galt. Jeg vil alltid forsøke å se på intensjonen bak en handling, og har ikke som utgangspunkt at mennesker ønsker å volde skade. Likevel tenker jeg at det er bedre å vurdere et kreativt arbeid ut fra effekten det har gjennom sine kvaliteter fremfor å dømme det etter hva skaperen ønsket. Strider dette mot grunntanken i mitt forhold til etikk? Nei, egentlig ikke, for jeg vil stå fast ved at skaperen selv må dømmes ut fra intensjon. En drittstøvel som vil vekke hat eller manipulere en gruppe, er en drittstøvel uansett hva utfallet blir, men verket må kunne dømmes for seg, og ettersom det i seg selv ikke har noen intensjon, må det vel dømmes etter innholdet? På samme måte mener jeg at verket ikke kan virke tilbake på sin skaper - den positive effekten et kreativt verk har på samfunnet gjør ikke opp for skaperens intensjoner, holdninger eller uttalelser, eller i motsatt fall, skader ikke en velmenende og godhjertet forfatters ettermæle. De to er ikke ett selv om den ene har skapt den andre.

Og det var mine tanker om saken. Kortfattet som alltid.

lørdag 12. august 2017

Byvandrer

Jeg har egentlig aldri gått rundt og sultet i Kristiania - jeg har vært sulten i denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den, men jeg har alltid hatt penger og muligheten til å stille sulten. Men jeg har generelt ikke gått så mye rundt i den, og det er litt pinlig, ettersom det er hjembyen min, og jeg lærer om den av innflyttere. På torsdag, for eksempel. Da var jeg på Grünerløkka for femte gang i mitt liv - jeg har konkludert med at jeg har vært på et show på Parkteateret for 11 år siden, og siden det har jeg vært der to ganger med jobben og to ganger med venner (venner som også er eller har vært kolleger og kolleger jeg anser som venner - komplisert, dette her), og med tanke på at tre av disse utfluktene har funnet sted i sommer, og to av dem de siste to ukene, føler jeg at det sier ganske mye om hvordan jeg bruker byen min. Jeg visste ikke at det grønne området jeg kjørte forbi med bussen to ganger om dagen mens jeg gikk på videregående, het Torshovdalen, og jeg ante ikke hvor Sofienbergparken lå. Jeg visste ikke at Sofienberg lå mot Grünerløkka og Rodeløkka, og jeg har aldri riktig forstått hvordan Økern, Hasle, Carl Berner og Tøyen henger sammen. Og det er antageligvis delvis fordi jeg aldri har prøvd ordentlig.

Jeg har klaget over min egen ubrukelighet når det kommer til å vite ting om hjembyen min tidligere. Senest i forrige uke klaget svensken over meg, da vi skulle grille i Sofienbergparken, og MC skulle møte oss på veien, og etter å ha forsøkt å få meg til å avsløre hvor vi befant oss (overraskende komplisert, viste det seg) og forklart hvor han var, hadde jeg denne utvekslingen med svensken:
Linnéa: Vad sa han?
Renate: Eeeh, han skulle møte oss
Linnéa: Var då?
Renate: Det er jeg ikke helt sikker på
Linnéa: Asså...

Det sier kanskje seg selv at jeg ga henne telefonen da han ringte igjen litt senere?  For ikke å snakke om hvor mye jeg måtte lete etter Cacas tidligere i sommer - jeg visste at det lå i Øvre Slottsgate, men det var like fullt omtrent umulig å finne gata, til tross for at jeg har vært der mange ganger før. Kvadraturen føles som en slags mystisk labyrint, og selv om jeg burde hatt ganske mange knagger å henge ting på (tross alt er det der de fleste butikkene jeg har frekventert relativt ofte ligger), ender jeg alltid opp med å sose rundt og begynne å tenke på hus og hoteller som brenner i Monopol. Og ja, jeg har fordommer mot de billige gatene. Og de dyre. Fordi jeg er et komplekst vesen, naturligvis.

En del av problemet er nok at jeg ikke fokuserer på omgivelsene når jeg er ute blant folk - går jeg alene, ser jeg meg rundt og absorberer sanseinntrykk aktivt, men i Sentrum? Da ser jeg ned. Jeg vil jo ikke ha blikkontakt med fremmede, det ender som regel med at noen prøver å tvinge meg til å ta ut penger i nærmeste minibank eller tegne abonnement på sultne barn, og det vil jeg ikke. Og jeg tror ikke hjernen min er veldig god på å oversette kart til virkeligheten (eller vice versa) - jeg har alltid hatt en veldig vag forståelse av hvor Grünerløkka er, og da Torsdagens tur gjennom Sofienberg ledet til et av busstoppene 31-bussen passerer, ble jeg genuint overrasket. Og jeg, som passerte Regjeringskvartalet de gangene jeg tok banen til eller fra Katta, og er fullt klar over hvor det lå, ble overrasket over å innse at høyblokka jeg så fra Storgata var, vel, Høyblokka. Jeg er ikke veldig imponert over meg selv på dette området, men samtidig har jeg jo åpenbart forbedret meg litt, og jeg vil selvfølgelig være den første til å rose min egen fremgang, jeg er tross alt min største fan.

Jeg tror svensken er min nest største fan, så vi burde muligens starte en fanklubb.
"Du är awesome"
- Linnéa

Før jeg går til det skritt å faktisk foreslå det, bør jeg kanskje få avklart om jeg, som min største fan, bør være klubbens leder, eller om jeg er inhabil.

Uansett, jeg har altså blitt litt mindre ubrukelig, i all hovedsak takket være at jeg har mennesker som kan eksponere meg for min egen hjemby, ettersom jeg åpenbart ikke klarer det selv. Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for!

tirsdag 8. august 2017

Smil!

Jeg er en stor tilhenger av å uttrykke meg skriftlig. Muntlig også, herlighet, men jeg setter enormt stor pris på å kunne formulere meg skriftlig, velge de ordene og den strukturen som jeg mener best og mest presist får frem det jeg ønsker å si, og emotikoner og emoji er, når det gjelder korrespondanse med familie og venner, en sentral del av "språket" mitt. Jeg vet at mange misliker disse piktogrammene, det argumenteres med at de erstatter ting som burde vært uttrykt med ord, og at bruken av dem gjør at man fremstår som useriøs og barnslig. Joda, jeg ser hva de mener, men jeg synes at et smil i form av ":-)" på utmerket vis understreker det jeg allerede uttrykker med ord - om jeg hilser på en kollega eller takker for hjelpen, smiler jeg samtidig som jeg bruker ordene mine, så hvorfor ikke smile når jeg innleder en e-post eller takker for raskt svar? Jeg bruker ikke færre eller andre ord enn jeg ville gjort om jeg ikke hadde hatt mulighet til å slenge inn et smil, jeg bruker bare tegn som et supplement.  På privat basis er det jo litt anderledes, og der er jeg konservativ så det holder - jeg hatet de tidlige emotikonene fra Android, der alt ble uttrykt av et grønt ansikt som så ut som en blanding av Shrek og en robot (Android-maskoten, naturligvis). Heldigvis ble det etterhvert bedre, og jeg var lykkelig da Facebook lanserte sine egne emotikoner for Messenger, slik at det som ble sendt fra min Xperia ble vist som det samme ansiktet på Linnéas iPhone. Og det er dette dette innlegget skal handle om. Tegn som ikke er det man tror de er.

For det første: min nye mobil gir meg to valg: enten må lange SMS-er sendes som MMS, eller så erstattes noe så uskyldig som et smil med "??", og dèt er definitivt ikke så hyggelig. For ikke bare gjør det det umulig å vite hvilke smil som blir sendt, det er også klin umulig å vite hva de blir oversatt til. Et par spørsmålstegn kan virke aggressive nok i massevis, men det kan bli verre - som med Blackberrys klemme-emoji som ble vist som ({}) på andre telefoner. Og ifølge Internett, tenker ikke folk på klemming når de ser den tegnkombinasjonen...

Det er jo åpenbart en eller annen forskjell, men hvor er den?
For det andre: Jeg må venne meg til Samsungs repertoar av smil, og de ser jo helt anderledes ut enn de jeg hadde før (2. generasjon stygge emoji-er for android), og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hva alle betyr, eller hvordan de konverteres hos andre jeg snakker med. Jeg vet jo at enkelte av vennene mine bruker litt andre smil og symboler enn jeg selv ville valgt, og de er i sin tur vant med at jeg bruker hva nå enn jeg bruker vises som hos dem. Men nå må jeg forholde meg til at jeg muligens bruker helt andre smil enn før, og ikke vet det selv. Og i møte med mange av emojiene mobilen min har å tilby, har jeg ikke så mye annet å komme med enn "??", for jeg forstår ikke hvorfor de er der eller hva de skal formidle. Det er litt som å møte et nytt menneske som har flere ansiktsmuskler enn deg, og måtte gjette hva de supernyanserte uttrykkene egentlig betyr, og håpe at du og de andre som snakker med vedkommende, tolker ting likt.
Og det var vanskelig nok med Facebooks smil - jeg antar noen av dem er der for å sørge for at ulike brukere av mobiler med ulikt OS og fra ulike produsenter sender av gårde et tegn som er tilnærmet likt det de skrev inn (at Blackberrys versjon av :-P er en geipende munn, selv om det kanskje ikke er den samme som iPhone kommer med), men jeg begynner innimellom å lure på om alle andre har et mer nyansert følelsesliv enn jeg har. Og det har de kanskje, men jeg føler meg totalt ubrukelig når jeg skal prøve å finne ut av hvilket tegn som er best egnet til å uttrykke det jeg føler, når jeg nå plutselig må ta innover meg at den nye mobilens smil ikke automatisk er det samme som den gamles (smilet som ble omgjort til ??, et helt vanlig smil, tilsynelatende basert på :-), oversettes til et rødmende smil på Facebook. WHY?.

Og for det tredje, og dette har hverken med facebook eller min nye mobil å gjøre: Hvorfor i helsike finnes det så mange emojier, og hvorfor bruker folk dem?
Jeg tilhører den kategorien mennesker som blir irritert når noen overdriver bruken av emojier, og ja, det finnes sikkert en egen plass i helvete for sånne som meg. Men jeg har like lite toleranse for fem stk "jeg ler så jeg griner"-ansikter på rad  som for fem utropstegn, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skal finnes emojier for drinker, ballspill, astrologiske tegn, familiesammensetninger, kjæledyr og yrkesgrupper. Hvis jeg vil si at jeg har plukket blomster, trenger jeg da ikke bilder av blomster for å kunne formidle det - hverken som supplement til eller erstatning for ordet "blomster". Hvorfor? Fordi det ikke modifiserer noe ved det jeg sier - hverken tonen eller budskapet påvirkes. Det eneste jeg oppnår, er å få meldingen min til å se ut som en side fra "Min første lesebok", og med mindre jeg skriver til en 6-åring, er det neppe hensikten.
Selvfølgelig, emojier kan være nyttige i tjenester som Snapchat, men det er jo ikke derfor vi har dem.

Og ja, jeg er sikkert en sur, gammel dame som klager over dette, men det er ikke dermed sagt at jeg tar feil - det gjør jeg tross alt omtrent aldri ;-)

lørdag 5. august 2017

Buffy

Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.

"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"
Buffy i "Earshot"

Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!

Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:
"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."
- Xander i "Potential"

Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.

Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"
- eksdemonen Anya om Joyces bortgang

Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.

Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.

Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.

Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?


Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!

onsdag 26. juli 2017

Fluenes herskerinne

Jeg kjenner som kjent ikke mine egne begrensninger - i den forstand at jeg går igang med prosjekter jeg er totalt ukvalifisert til å gjennomføre, men når resultatet er klart, men ikke spesielt imponerende, tar jeg det med stor ro, for jeg visste jo tross alt at jeg gjorde noe jeg ikke kunne. Etter at jeg fant ut at jeg kunne sy kjoler uten egentlig å kunne sy, har jeg derfor hatt mye moro med nettopp det - å sy kjoler. Den tredje ble ferdig idag, og er et godt eksempel på hvordan jeg griper an slike prosjekter. For halvannen uke siden kjøpte jeg stoff til et kjoleskjørt og et applikeringsprosjekt - jeg kan ikke applikere, så å prøve meg på det, var en fin utfordring. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på tanken, var at det hadde slått meg at jeg med selvgjorte klær kunne ikle meg akkurat hva jeg vil, og at det i praksis betydde at jeg kunne ha flere klær med spermhvaler på. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke spørre damen som klippet for meg på Stoff & Stil om hun syntes gråfargen jeg hadde funnet, var passe spermhvalete. Jeg var imidlertid ikke i syhumør den helgen, og klippet derfor bare ut deler til skjørtet, og brukte uken som nå straks er forbi på å gi blod, bli totalt ubrukelig som følge av det, rote noe alldeles forferdelig og ødelegge alt. Så da helgen kom, og jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen (ok, nå overdriver jeg - en del netter som har vart i 12-13 timer har gjort det klart at jeg ikke har rygg til å ligge uendelig lenge under dyna), fant jeg ut at jeg burde finne noe å distrahere meg selv med, og kjole var den perfekte distraksjon. I alle fall nesten.

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)
Skjørtet hadde jeg jo delene til, så etter å ha vraket den første idéen om et blått liv, satset jeg på rødt (fordi, om du først har en plan, kan du jo like godt lage en til og kaste den første. Gammel plan, vekk med seg!). Kjolen mønsteret mitt er basert på, er ermeløs, og jeg har ingen anelse om hvordan man lager ermer, men hvem er redd for en utfordring? Ikke jeg! Jeg googlet "cuff sleeve", fant en guide jeg ikke forsto bæret av, og bestemte meg for at dette burde jeg kunne resonnere meg frem til mye bedre selv. Lytte til erfarne fjellfolk? Ikke faen! Jeg klippet ut deler til ermene basert på armåpningens kurve og tegnet i praksis bare en kurve på frihånd som "ytterkant" - planlegging er åpenbart for pyser. Så sydde jeg sammen herligheten, naturligvis uten å prøve den på eller gi meg selv muligheten til å justere noe. Seriøst, noen burde arrestere meg for lemfeldig håndtering av stoff, jeg risikerer jo å lage noe totalt ubrukelig hver gang jeg tar frem symaskinen, og man skal ikke kaste bort ressurser selv om man har råd til det. Det skal forøvrig nevnes at jeg nå klarte å få lommene på rett sted, hvilket øker suksessraten min fra 50 % til 66 %.

Da bestemoren min fikk høre at jeg hadde begynt å sy, spurte hun meg hvordan jeg fikk målt, prøvd og tilpasset når jeg var alene, og det enkle svaret var at jeg ikke gjør noen av delene. Etter å ha prøvd den nye kjolen, fant jeg ut at ermene ikke var helt som ønsket, men noen sting senere var de i orden, og da var det tid for pynting. Linnéa syntes hjerter var barnslig, så da bestemte jeg meg for å pynte med Pac-Man. Fordi det er så veldig voksent og seriøst. Etter å ha tegnet opp både Pac-Man og spøkelsene på rutepapir og brukt litt tid på å forstå konseptet vliesofix, satte jeg igang, og resultatet er... eh... interessant!

Flau
Men til dette med fluer. I begynnelsen av forrige uke hadde jeg blitt invadert av små, brune fluer - disse var antageligvis en slags bonus fra Rema og den siste basilikumplanten min, og etter å ha hengt opp fluepapir og satt frem fluefelle, kunne jeg konkludere med at jeg er en betydelig bedre fluefanger enn de statiske fellene. Jeg liker egentlig ikke feller med lim, for det er jo ikke spesielt humant å fange noe og la det sitte fast til det dør av sult. Jeg liker ikke å drepe, og mygg er egentlig det eneste jeg føler noen generell glede over å ta livet av, og da tror jeg vel egentlig gleden handler mest om hevn eller selvforsvar. Men disse fluene er så vemmelige (hvorfor er brune fluer eklere enn sorte, egentlig? Eller er det bare jeg som diskriminerer på bakgrunn av farge? Even ville sagt ja), så jeg lar menneskelighet være menneskelighet og dreper fluene med kaldt blod.
Men i løpet av uken som har gått, har også noen vanlige husfluer gått i baret. Eller limet, da. Og mens jeg aksepterer at de små fluene seigpines til døde, føles det betydelig verre å se en husflue dø en sakte død. Men hvorfor? Det koster meg ikke noe mer å ta livet av dem med hendene/fluesmekker, så det handler ikke om å ta liv heller - kanskje en eller annen primitiv del av hjernen min føler at husflue er et slags husdyr, og dermed er halvveis sau? Og blir det da en "flau"?

onsdag 12. juli 2017

En lykkelig idiot

Av og til er jeg en komplett idiot. Som idag, da jeg skulle hjem fra sentrum, tok bussen som går 2/3 av veien. Det i seg selv er helt uproblematisk (og i dette konkrete tilfellet veldig hyggelig, ettersom jeg hadde følge halve veien), for jeg kan bytte til en av de mange bussene som går hele veien hjem underveis eller ved siste stopp. Helt uproblematisk, altså. Eller, det ville vært det, om jeg ikke hadde vært en komplett idiot. For etter å ha gitt opp å få noe godt svar ut av Ruters app om hvor lang ventetid jeg måtte beregne om jeg skulle bytte buss før endestoppet (det er så gøy når den insisterer på at stoppestedet du VET du har stavet riktig, ikke finnes, eller anbefaler deg et stopp i Enebakk. Jeg har aldri vært i Enebakk, det er sikkert fint der, men jeg ville ikke ta en omvei dit akkurat idag), ble jeg sittende, og gikk så av på endestoppet for å studere rutetidene. Dette her kan jeg - jeg brukte de samme bussrutene gjennom tre år på videregående, jeg vet hvilke busser som går hvor og hvilke alternativer jeg har. Jeg konkluderer med at det er 7 min til neste buss kommer. Det er ganske lenge, ikke sant? Så istedenfor å bli stående, tenker Renate at dette var en utmerket mulighet for en spasertur - man skal tross alt ikke kaste bort muligheter for å bevege seg, så hvorfor ikke gå til neste busstopp, som befinner seg et steinkast ned bakken? Joda, super idé! Vel fremme ved neste stopp kikket jeg på klokka og på rutetidene. 4 min igjen. Et litt lengre steinkast unna, men hvorfor ikke? Så da gikk jeg like godt videre. Og det er her idiotien kommer inn i bildet, for hvorfor i all verden kunne jeg ikke bli stående i de siste minuttene? Hvorfor skulle jeg risikere å ikke rekke bussen bare for å traske noen metere ekstra? Tenk om bussen kom for tidlig? Slike spørsmål kan jeg selvfølgelig stille meg i etterpåklokskapens lys, men falt det meg inn å sette spørsmålstegn ved logikken der og da? Nei, selvfølgelig ikke! Så der trasket jeg, hit et steg og dit et steg (den sangen er jeg genetisk disponert for å avsky, i tilfelle noen lurte. Og om du ikke aner hva jeg mener, har du nå et valg: enten kan du fortsette livet som lykkelig uvitende, eller så kan du klikke på denne lenken og høre sangen som fremdeles får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg) og så snart bussen kjøre forbi meg. Jaha, tenkte jeg, trakk på skuldrene og tenkte at det kommer jo en buss til, bare et par minutter senere. Og vet du hva? Det gjorde det. Og vet du hva? Jeg var ikke fremme ved holdeplassen ennå.

På daværende tidspunkt begynte jeg å bli mildt irritert over meg selv, og da jeg så bussen passere, spurte jeg meg selv om jeg burde spurte. Jeg ville sikkert rekke den, eller i alle fall kanskje. Men så var det denne verdigheten, da. Eller selvhøytideligheten. Så løpe, det ville jeg ikke. Bussen stoppet, ble stående lenge, som for å håne meg (egentlig var det bare for at en bekrykket dame skulle vinke til de gjenværende passasjerene etter å ha gått av. Da jeg var fremme, kjørte den sin vei, og jeg måtte ta nok et valg: skulle jeg gå til banen, håpe at det ikke ville være 15 min til neste innen jeg kom ned, vente på neste buss (13 min) eller gå til neste holdeplass, som var betydelig lengre unna enn et steinkast, med mindre man har en veldig god kastearm eller en sprettert. Eller noe annet som kan brukes til å kaste steiner veldig langt. Så da gikk jeg. Og for å foregripe begivenhetene litt, og frarøve min beretning dens siste mulighet til å generere littegranne spenning for leseren, så kan jeg fortelle at jeg rakk bussen. Men jeg ventet bare på den i 1 minutt, og hadde ingen anelse om hvor mange minutter det ville ta å tilbakelegge strekningen. Jeg risikerte med andre ord å ikke rekke bussen hele tre ganger, fordi jeg ikke ville kaste bort tid på å stå stille. Det jeg i praksis gjorde, var å kaste bort et kvarter og anlegge noen høyst unødvendige gnagsår.

Samtidig er jeg opptatt av å se det positive i ting, og ettersom dagen ellers hadde vært aldeles super, var ikke det så vanskelig. En god, gammel tradisjon i min familie er å komme seg i hus cirka 1 minutt før det begynner å hølje ned, og selv om det naturligvis ikke er noen logisk forklaring på fenomenet (snarere er det vel snakk om selektiv hukommelse), og jeg blir dermed mildt irritert på meg selv om jeg akkurat ikke rekker det - det føles på en måte som et svik mot moren min. Det føltes derfor veldig riktig at det begynte å smådryppe like før kameraten min og jeg nådde bussholdeplassen, og da jeg omsider kunne se blokka mi, begynte det igjen å dryppe. Og vet du hva? I det øyeblikket jeg satte nøkkelen i låsen, begynte det å regne ordentlig. Det var tilfredsstillende, det, og hadde ikke jeg vært en komplett idiot, hadde jeg vært hjemme da det skjedde, og gått glipp av følelsen av triumf.

mandag 3. juli 2017

Operasjon sommerkjole

Jeg er glad i å gjøre ting jeg ikke kan, men etterhvert som jeg lærer meg litt, forstår jeg hvor lite jeg kan, hvor mye finesse de som faktisk kan det jeg prøver å gjøre, har. Jeg vet utrolig godt når et eller annet prosjekt jeg har, kanskje er en 4-er på en skala fra 1-10, og av respekt for de som faktisk behersker faget, vil jeg ikke under noen omstendigheter si at jeg kan det jeg gjør. Ulempen med dette, er at jeg fort ender opp med å fremstå som falsk beskjeden. Eller totalt inkompetent.

For et par uker siden utvidet jeg klesbeholdningen med tre retrokjoler fra H&R London, og jeg har fått mange hyggelige kommentarer for dem fra fremmede. Det har gjort meg lettere sjokkert - generelt snakker ikke fremmede til meg (noe jeg i utgangspunktet setter pris på), og selvfølelsen min har definitivt vært bedre, så positive tilbakemeldinger er kombinert uventede og kjærkomne.
Så fikk jeg et innfall: Jeg kan sikkert sy en slik kjole selv også! Det kan vel ikke være så vanskelig?
Men så er det det, da, at ting gjerne virker lett når man ikke har gjort det før. Det er bare noen sting, ikke sant? Men selv om jeg ikke kan sy, har jeg lekt nok med symaskinen min til å vite at det ikke bare er å sy i vei og ende opp med noe som er en dronning verdig. Jeg manet derfor til moderasjon overfor meg selv, sa tydelig ifra at joda, det er en fin idé å sy noe selv, og ja, snittet på disse kjolene er relativt enkelt, men nå må du får all del ikke få det for deg at du har blitt skredder, Renate. Risikoen for at dette vil gå lukt åt skogen, er ganske stor. Jeg har tross alt vært meg selv nærmest i snart 29 år, og jeg vet at jeg har en tendens til å vri litt på vedtatte sannheter. Jeg vil for eksempel heller angre på noe jeg ikke har gjort enn noe jeg har gjort, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det er best å måle to ganger og klippe én, praktiserer jeg jevnt over "måle én gang, klippe to".

Jeg synes det er kjedelig å måle, og jeg sørger definitivt ikke for å ha alt jeg trenger før jeg begynner. Jeg dro derfor til Stoff & Stil uten å vite hvor mye stoff jeg trengte (jeg har dermed stoff til en lik kjole til, så om noen har lyst til å kle seg ut som meg, kan de få kjøpe billig stoff), og innså neste morgen at jeg ikke ante hvor brodersaks og trådkutter hadde tatt veien, noe som er litt dumt når man har en tendens til å sy feil. Skredderkritt i en passende farge manglet jeg også, så etter å ha ligget på stuegulvet og kopiert kjoledeler over til matpapir hele lørdag formiddag, måtte jeg ty til blekoransje kritt. Kontrasten var ikke veldig god, for å si det mildt. For å gjøre en lang historie kort: etter litt over en dags arbeid, kunne jeg faktisk ikle meg en hjemmesydd kjole som nesten sitter som den skal, som ser ut som om den er sydd av noen som nesten vet hva de gjør, og som har lommer. LOMMER!
Ikke nok med det: jeg sydde bare feil én gang, husket å vaske stoffet først (pga krymping),OG klarte å finne ut av hvordan jeg skulle sy inn glidelåsen uten å spørre Internett eller bruksanvisningen. Det ble til og med nesten pent. Og nei, jeg brukte ikke målebånd (det hadde jeg dog ikke rotet bort - det lå på skrivebordet, der det har ligget siden jeg målte hodeomkretsen min for å få bekreftet at jeg hadde husket riktig da jeg refererte til hattestørrelsen min i en samtale med en kamerat - som man gjør, og at jeg er relativt tjukk i huet). Nøyaktighet er for pyser og profesjonelle! Og forresten, er det situasjoner der det er like riktig å si at man er nøye som at man er nøyaktig?

Så ja, jeg er ganske stolt av meg selv, samtidig som jeg vet det er en enorm forskjell mellom det jeg klarer og det en som kan sy, kan lage. Men jeg kan faktisk lage noe anvendelig, og nå har jeg mønsterdelene jeg trenger for å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, såfremt jeg ikke går opp eller ned i vekt.

mandag 26. juni 2017

Venterente

Jeg er ikke den beste, men jeg er god. God til å utsette, god til å vente. God til å gjøre det som må gjøres, men vente med det som ikke er kjempeviktig, men litt viktig eller ganske viktig. Ikke i jobbsammenheng, der gjøres alt når det skal, helst før, i alle fall nesten.

Jeg har hatt konkrete planer om å kjøpe ny mobil i flere uker. Har jeg bestilt den? Nei. Jeg har skrevet på et brev til slekt på New Zealand i to måneder. Er det ferdig? Nei. Jeg skulle brodere puter til salongen (fordi jeg er 90 år gammel). Den avgjørelsen tok jeg i januar, og det ble med planene.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre idag"
- Mamma

Fikse slektsdatabasen min? Joda, en gang skal jeg gjøre det, men ikke idag. Ikke imorgen heller. Koble om ledningene til lampene på kjøkkenet slik at jeg kan styre belysningen i og under overskapet separat fra mobilen? Skulle vært gjort i vinter, kanskje høsten byr på innsatsvilje? Og mens jeg holder på, kan jeg kanskje få bestemt meg for om jeg skal kjøpe ny taklampe til stua, og kanskje endatil få bestilt den. Men før det må jeg jo gjøre de ikke ennå konkretiserte grepene på balkongen - henge opp hyller eller skape en slags stemning, var det ikke det jeg fant ut at jeg burde, før jeg fnøs foraktelig og spurte meg selv hvorfor jeg skulle investere tid og penger i et "rom" jeg knapt nok bruker, ettersom jeg er allergisk mot frisk luft. Og samtidig som jeg ordner det, bør jeg kanskje investere i ny kjøkkenventilator, som faktisk har fettfilter montert, i motsetning til den jeg arvet fra skapningene som solgte meg leiligheten. Men det blir ikke idag, og ikke imorgen. Ikke onsdag heller, kan jeg love deg. Men kanskje i år.

Idag er dagen for å telle bøker, og filosofere over hva en bok er - er alle mine utgaver av Dracula en eller syv bøker? Er en bok i flere bind én bok eller flere? Holder det at noe har permer for å være en bok? Om årbøkene for Norsk Shetland Sheepdog Klubb er bøker, hvorfor er ikke årbøkene fra Katta bøker? Og hvorfor føler jeg meg så smått skuffet over at jeg "bare" har 1345 bøker?
Jeg har også sett over gamle norskstiler fra ungdomsskolen (det er et halvt liv siden. Shit), der læreren hadde kommentert på dårlig nynorsk men godt språk, overflittig bruk av komma, i overkant morbide beskrivelser og enkelte innslag som ble bedømt som urealistiske. Og en liten skrekkhistorie om en kannibal som lurte turister til et høyfellshotell, der læreren hadde stilt et par spørsmål ved teksten, og jeg pliktskyldig hadde svart:
- Hvorfor skulle hotelldirektøren ta livet av hele familien? Han var sulten
- Var det ingen andre gjester eller verter på hotellet? Han var ikke  sulten
Renate 28 år og Renate 14 år er egentlig ganske enige, det er viktig å ikke ta munnen for full, ellers mister man fort hele biten. Eller ender opp med å kveles, eller bare se ganske udelikat ut mens man strever med å tygge uten å klare å lukke munnen skikkelig.
Fornuftig bruk av tid, ikke sant?

Og der har du kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke får gjort alle de andre tingene. Og på hvorfor jeg brukte fem ganger lengre tid på å rydde rommet da jeg vokste opp enn hva andre ville gjort.
Det er viktig å vende det negative til noe positivt, ikke sant? Derfor foreslår jeg at vi innfører venterente - om noe tar lengre tid enn det burde, får man enten penger for det, eller kan forvente et bedre resultat når oppgaven først utføres. Vi'kke det bli femmenalt?

søndag 18. juni 2017

Feriemodus

I morgen forventer jeg at dagen skal starte. Det skal bli deilig, for denne uken har egentlig ikke noen av dagene startet. De har vært og de har sluttet, men ikke startet. Jeg er et rutinemenneske, og når rutinen min brytes opp av det mystiske konseptet "ferie", blir det gjerne helomvending. Istedenfor å stå opp halv seks, står jeg opp en gang mellom ni og halv tolv, avhengig av når jeg la meg og hvor trøtt jeg er. Så daffer jeg rundt uten mål og mening frem til jeg har fått i meg min første kopp med te (og frokost, om jeg har lyst på det, og gjerne en god stund til også. Kommer meg smått om senn på matbutikken eller igang med hva det nå var jeg egentlig hadde tenkt å gjøre den dagen, eller noe helt annet, fordi jeg glemte hva jeg skulle gjøre. Som på lørdag, da jeg med stor entusiasme begynte å rydde, og med like stor entusiasme begynte å gjøre noe annet før jeg var halvferdig, og først neste dag innså at jeg hadde glemt å fullføre. Og det, vyrde lesar, er grunnen til at det var en konstant kamp for moren min å få meg til å rydde rommet mitt da jeg var barn.

Dette var spesielt frustrerende ettersom jeg fredag ettermiddag hadde laget en plan over alt jeg skulle gjøre - det var virkelig en liste over gode intensjoner, og jeg skulle enkelt og greit rekke å gjøre alt, og likevel ha tid til å slappe av. En dag uti ferien var jeg altså på etterskudd.

søndag hadde jeg et helt konkret prosjekt: slippe svensken inn i barndomshjemmet mitt. Moren min har åpenbart ikke sett sketsjen om pipesvenskene, som er umulige å få ut av huset, for ellers hadde hun nok ikke latt Linnéa låne leiligheten. En halvtimes tid før jeg skulle gå hjemmefra, slo det meg at det kanskje var greit å lokalisere nøklene, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. Jeg har nemlig mange nøkler, fordelt over flere skuffer, og ingenting er merket. Noen av nøklene vet jeg ikke hvor tilhører, noen tilhører den gamle låsesylinderen i inngangsdøra mi (man kaster jo ikke en fullt fungerende sylinder, må vite!) og mitt eget, gamle nøkkelknippe var fordelt over to nøkkelringer, uten at jeg helt forstår årsaken til det. Men så var det det, da, at moren min byttet dør for en stund siden, og selv om jeg var ganske sikker på at de to halvdelene faktisk utgjorde mitt gamle nøkkelknippe til sammen, var ingen av dem nøkkelen til den nye døra. Så da fikk jeg tilløp til panikk (og delte naturligvis panikken med en i øyeblikket potensiell husløs svenske, fordi delt panikk er dobbel panikk, og dermed mye bedre enn enkel panikk, slik dobbel cheeseburger er bedre enn enkel, med mindre man er laktoseintolerant. Heldigvis fant jeg til slutt nøkkelen - eller det jeg var ganske sikker på at var nøkkelen, ettersom den så ny ut, og jeg ikke kunne skjønne hva annet den skulle kunne åpne.
Vel fremme fikk jeg bevist at jeg kunne "öppna min dörr", og trakk et lettelsens sukk!
Dagen etter klarte jeg nesten å overbevise henne om at Groruddalen er verdens vakreste sted.
"WOW, Vesletjern er det fineste stedet i hele verden, og MYE finere enn Sverige!"
- Linnéa, fritt oversatt fra svensk

Tirsdagen bød på flere utfordringer. Jeg følte at jeg allerede hadde kastet bort hele ferien på å gjøre ingenting, selv om a) jeg beviselig hadde gjort ting og b) det var den andre dagen i ferien, og jeg bestemte meg for at det beste jeg kunne gjøre den formiddagen, var å lakkere neglene, angre på fargevalget, prøve igjen, ødelegge lakken, prøve enda en gang, gni en finger  i lakk og deretter bruke mobilen slik at jeg fikk gnidd rosa neglelakk inn i en ripe i skjermbeskyttelsen og så lakkere en siste gang. Til slutt gikk ferden til Rema for å plukke opp et antikt anheng jeg hadde bestilt, og der ble jeg stående værfast i 40 minutter før jeg ga opp og småløp hjemover mens jeg priset meg selv lykkelig for at jeg ikke er utstyrt med den type tannstilling som gir fare for drukning i regnvær. Jeg har ALLTID paraply, unntatt den dagen, selvfølgelig. Uansett, når det man får gjort frem til klokken 17 på en tirsdag er å lakkere negler og handle dagligvarer på nærbutikken, kan man ikke beskyldes for å være effektiv.
Det var ganske deilig å se
kalenderen fylt av "ferie"

Onsdag var slik sett en mer effektiv dag - jeg var ute og spiste med en kamerat (selskapet var bedre enn maten), fikk et interessant skille på den armen som fikk mest sol (apropos det, hvorfor tror folk at jeg unngår solen fordi huden min ikke tåler sol? Huden min tåler sol alldeles utmerket, og jeg er absolutt i stand til å bli brun, men det er tydeligvis totalt ubegripelig for en del mennesker at noen vil velge å ikke være nøttebrun. Jeg trives som likblek, jeg. Så det så), hentet en pakke med tre kjoler på butikken (anbefaler midnatt.no på det varmeste!), handlet og lagde kanelboller. Det var på alle måter en bedre dag enn tirsdagen, og effektiviteten forplantet seg på sett og vis til torsdag, da jeg startet dagen klokken seks (nesten vanlig hverdag!), tempererte kanelbollene som hadde stått til kaldheving over natten, strøk kjolene fra dagen før (etter å ha vurdert å bruke hånden som underlag mens jeg strøk, kom jeg frem til at det var mindre jobb å hente strykebrettet enn å få meg selv til legevakten med brannskader) og dro til jobb for å delta på møte/klenge på kolleger/skyte strikker på Erland/hente skoene jeg hadde glemt igjen før ferien. Resultatet var at jeg dro derfra uten sko og uten solbriller - det fine er at skoene nå i det minste har selskap til over helgen.
Det siste prosjektet var å prøve å så kattegress - det har jeg ikke gjort på lenge, og jeg har hatt dårlig samvittighet for det, men slitt med å finne en god løsning som ikke medfører gress og "jord" utover hele kjøkkenet. Nå tester jeg en kombinasjon av "kokosjord" og en dings som skal forhindre katter og andre krapyl fra å grave jord ut av blomsterpotter, så det skal bli spennende! Per idag har de i alle fall begynt å spire.

Samme dag skulle jeg lese ut en bok jeg fikk fra forfatteren for å anmelde på Leselyst - boka er veldig fin, men litt krevende å lese, så det går smått, og jeg bestemte meg underveis for at jeg ville brodere en spekkhogger, så da gjorde jeg det halve natt til fredag, mesteparten av fredagen og halve natt til lørdag.

Til venstre: verdens nest beste hval.
Til høyre: Tekopp og obligatorisk rot.
Lørdagen kom, og jeg inngikk et slags rydde- og vaskekompromiss med meg selv, samtidig som jeg leste en god del. Boka er god, men jeg lar meg så lett distrahere, og kom meg dermed ikke i mål. Dårlig samvittighet? Jepp.

Søndag, altså idag, skulle jeg stå opp "relativt tidlig", men fikk det ikke til, og sto istedenfor opp "relativt sent" før jeg skurte kattedoen ekstra grundig, besøkte moren min, bakte sjokoladekake, helte kaffe på gulvet og omsider, midtveis i juni, fikk vinterkåpene ned i kjellerboden. Det har vært en smule forvirrende å komme hjem i sommervarmen og se rett på en dunkåpe, men alle sommerkjolene har til en viss grad nøytralisert effekten. Deretter lakkerte jeg neglene, ødela neglelakken, fjernet den lakkerte dem på nytt (i en annen farge), ødela neglelakken, fjernet den og spurte meg selv om hvordan det er mulig å ha så mange ulike neglelakkfarger og ikke ha noe å ha på seg. Jeg fikk ikke noe godt svar, delvis fordi jeg ikke aner hvorfor neglelakk skal være så vanskelig, og delvis fordi jeg har flere favoritter som jeg virkelig liker, og ikke ville påpeke min egen påstands ugyldighet. Av og til kan jeg være en vrien samtalepartner i den konstante indre dialogen.

Og det store prosjektet, å rydde ALT og vaske ALT? Jeg tror det døde.

tirsdag 6. juni 2017

Pungulv og vennene hans

Dette har vært en god dag for latterkramper. Det skal nemlig ikke så mye til - ikke mer enn fredagens samtale om tasmanske pungdjevlers smittsomme ansiktskreft, og gleden over å ha kommet på at utgangspunktet for avsporingen (som naturligvis var min), var at jeg hadde valgt bort frokosten til fordel for sminke den morgenen. Helt naturlig overgang, ikke sant?
Aha-øyeblikket førte til at jeg holdt mange små foredrag om tasmanske pungdjevler (stakkars kollegene mine, og stakkars de tasmanske pungdjevlene. Jeg vil ikke på noen måte latterliggjøre DFTD eller trusselen sykdommen utgjør mot en allerede sårbar populasjon), etterfulgt av digresjoner om andre pungdyr. Wombaten har nemlig pungen "feil vei", altså med åpningen bakover istedenfor fremover, noe som hindrer at jord og sånt havner i pungen mens den graver (ifølge wikipedia mangler den "a meaningful tail". Selv om jeg forstår hva de mener, synes jeg det virker litt trist å få halen sin karakterisert som meningsløs). Jeg synes egentlig bakovervendt pung (hva er egentlig foran og bak på en pungdyrpung?) virker mye smartere på et firbeint dyr (eller firkantet, som jeg sa. Til mitt forsvar er wombaten ganske firkantet av seg - hvis jeg har eplefasong, har wombaten mursteinfasong), men evolusjonen føyer seg av en eller annen grunn etter mine innfall.

"... they have an unpleasant odour and neither demonstrate nor respond to affection." 
Wikipedia om hvorfor tasmanske pungdjevler er uegnet som kjæledyr

Kenguru med frampølse
Den forvirrende digresjonen ledet meg til kenguruen Hoppsasa, som gjorde stor lykke i min barndom med både bøker ("
En kenguru med baklomme") og sendinger på Barnetimen. Men tydeligvis ikke hos de av mine kolleger jeg diskuterte pungdyr med, noe som gjør meg litt trist. Nuvel. Kenguruen Hoppsasa er født med pungen bak, og jobber hardt med å prøve å få snudd den, før hun til slutt lærer å akseptere seg selv og avviket sitt. Noe som ikke ble nærmere problematisert i bøkene, var hvordan Hoppsasa ville sett ut dersom hun hadde klart å snu seg i skinnet sitt. Det at hun ikke ville vært i stand til å se, ettersom øyehullene ville vært i bakhodet hennes, er en ting (det gir dog "øyne i nakken" en ny betydning), men hva med halen? Virvlene og musklene ville jo blitt foldet opp som en slags ryggkam på innsiden av det som før var mageskinnet, og hun ville hatt en lang, flat skinnpølse hengende ned mellom beina (hørte jeg et "æsj"?. I kjenningsmelodien sang Hoppsasa at "det må da være lov å ha hver sin smak", men ett sted må da grensen gå...

Etter at jeg hadde slengt sammen et par kaker begynte jeg å lese meg opp på pungdyr, ettersom jeg ville ha mitt på det rene før jeg skrev dette innlegget, og jeg har allerede lært mye nyttig - som at det finnes lokomotivkenguruer (nå lyver jeg, og det er ikke pent. Men Wikipedia skriver om"locomotive kangaroos") - jeg forstår ikke helt hvorfor det må spesifiseres at disse kenguruene kan bevege seg, eller om de mener "kenguru på walkabout", og wikipedia var særdeles lite hjelpsom på dette området. Jeg fikk dog vite at hunnkenguruer er omtrent kronisk gravide (unntatt den dagen de føder), noe som høres slitsomt ut. Forresten, om noen hadde fortalt meg at kenguruen er et genetisk eksperiment fra nazitiden der det ble skapt en hybrid mellom hare, hjort og menneske, ville jeg vurdert å  ta dem seriøst. Og det er ikke bare fordi jeg er veldig godtroende.

Jeg kan ikke si jeg er overrasket (kilde:ssb.no/navn)
Jeg får innimellom reaksjoner på at jeg vet rare ting, noe som nok skyldes kombinasjonen av relativt god hukommelse, stor entusiasme for ganske mye og viljen til å sette meg inn i ting. Pungdyr har vært en naturlig ting å interessere seg for for min del, ettersom jeg hadde en kosedyrwombat da eg var liten, var redd for tasmanske pungdjevler (jeg var et fryktsomt, lite barn) og levde i håpet om at den tasmanske pungulven ikke skulle være utdødd likevel (jeg var også et besynderlig, lite barn). "Pungulv" høres forresten litt ut som et godt, norsk mannsnavn, på lik linje med Arnulv og Bjørgulv. "Pungulv Knutsønn, Syltevorpas store sønn". Og nå, om du ikke visste det jeg har fortalt, og har en relativt grei hukommelse, har du også lært noe nytt om pungdyr. Og hvis du har gode pungdyrkunnskaper eller dårlig hukommelse, kan du trøste deg med at uansett hvor kjipt det til tider er å være menneske, så slipper du i alle fall å være en "fathead minnow" (eller storhodet ørekyt) - det må tross alt være ganske leit å ha et navn som høres ut som en fornærmelse, ikke sant?

Og som en liten bonus: her er en video av to koalaer som krangler. Du kan takke meg siden!

søndag 28. mai 2017

Mitt daglige brød

Stablebrød v 1.0
Jeg vokste opp med brød. En skive til frokost, en til lunsj. To eller flere hvis det var noe spesielt, f.eks. utedag, utflukt med skolen eller lignende. En skive med nugatti på i helgene, som kunne byttes mot en skive med noe annet dersom jeg ville ha sjokolademelk. Brød uten frø inni, fordi frø var ekkelt å tygge i, og smakte rart. Veldig gjerne loff med smør, men det var naturligvis en sjeldenhet fordi fint mel ≠ sunt. Så Ingers rugbrød, fordi det var veldig sunt og jeg var for tung. Sikkert sunt, men det var en sann lidelse å spise, med for mye smak, for kompakt, for intenst. Heldigvis gikk det over. Så erstattet jeg brød med knekkebrød og havregryn, og har ikke sett meg tilbake. Eller jo, en gang. Ifjor sommer ble jeg fysen på fleskepølse og det må spises med brød. Det føltes fullstendig absurd å gå på butikken og kjøpe brød, det hadde jeg ikke gjort etter at jeg flyttet hjemmefra.

Men sommeren ifjor bragte mer brød enn et enkelt kneippbrød (for ja, det var det jeg satset på da jeg kjøpte fleskepølse og brød. Jeg vet at kneip ikke har så veldig mye å by på av fiber og fullkorn, men det smaker lite, og er fint som underlag), det bragte også påminnelsen om at focaccia er utrolig godt, i form av en middag på Olivia. Og dermed satte jeg igang med å bake brød. Ikke mange typer, ikke veldig kreativt, men plutselig hadde jeg brød innimellom. Så ble fryseren for full til å lagre biter av focaccia, og jeg begynte bokstavelig talt å brødfø kollegene mine med brød istedenfor. Og de klaget ikke! På 17. mai testet jeg en ny brødtype - fremgangsmåten var inspirert av et stablebrød fra King Arthur Flour, men jeg "bare lagde en gjærdeig", noe som forklarlig nok ikke dugde helt som oppskrift når folk spurte. Nå har jeg bakt nytt brød etter samme metode, gjort noen justeringer og målt og veiet ingrediensene, utelukkende for din skyld, vyrde lesar!


  • Bland 100 g olivenolje og 2 dl melk med 2 dl kokende vann og 1 ss sukker og la stå inntil det er lunkent (ca 37 grader)
  • Løs opp 25 g gjær i væsken
  • Bland 400 g mel (gjerne en kombinasjon av siktet/fullkorn/tipo 0/sammalt hvetemel), 2 ss potetmel og 1 ts salt i en bolle, og rør sammen. 
  • Fortsett å tilsette litt og litt mel inntil du har en løs deig. 
  • Tilsett så 2 egg (sammenvispede) og bland godt, før du tilsetter hvetemel inntil du har en god deig. Jeg brukte totalt cirka 900 g mel
  • Sett til heving i en halvtime
  • Nå er det tid for kryddersmør! Start med 250 g mykt smør og rør inn 2 ss olivenolje og 1 ts sitronolje (ev. sitronjuice/skall etter smak)
  • Tilsett så 70 g revet parmesan og 2 ss maldonsalt og enten 2 fedd hvitløk eller "passe mye" tørket hvitløk
  • Knus så 2 ss oregano, 1 ss timian, 1 ss basilikum og 1 ts rosmarin i en morter og bland i smøret sammen med litt pepper.
  • Sånn, nå har det gått cirka en halvtime, og du kan ta frem to 1 L brødformer og smøre eller olje dem.
  • Kna deigen og kjevle den ut til en leiv som er cirka 5 mm tykk. Stikk ut sirkler med et stort glass eller lignende, diameteren skal være omtrent like stor som bredden på bunnen av brødformen. 
  • Smør kryddersmør på alle sirklene - det blir penest om du unngår å få smøret helt ut mot kantene, ettersom krydderet blir rødbrunt under steking
  • Brett sirklene dobbelt og stable dem i formene. Dekk med plast og la heve i 90 min. 
  • Resten av deigen (mellomrommene mellom sirklene) kan du samle sammen, smøre resten av smøret på og maltraktere slik at den passer i muffinsformer - jeg laget en "flette" som jeg kappet i biter, og fikk 12 "muffins" ut av den.
  • Stek brødene i cirka 35 min midt i ovnen ved 180 grader. Hvelv dem forsiktig ut av formene etter cirka 15 min, og påse at de ikke knekker. 
  • Om du har tenkt å mate gode kolleger med brødet dagen etter, bør det puttes tilbake i formen etter avkjøling, pakkes godt inn i plast og varmes opp dagen etter før servering. Ettersom jeg skal gi brødene en omgang til i ovnen, er jeg forsiktig med stekingen, ettersom brent brød ikke er det helt store. Bilder av moroa finnes her.


søndag 21. mai 2017

Opplagt

Da jeg våknet uthvilt og opplagt i morges, var det opplagt at jeg måtte legge opp de nye buksene mine, og de er nå opplagt.

Og ja, jeg bestemte meg for å skrive et blogginnlegg på bakgrunn av dette.
Men bukser er forvirrende, for hvorfor heter det "et par bukser"? Hvis jeg kjøper meg ny bukse, kjøper jeg meg et klesplagg som dekker underkroppen og har to ben, så om det er én bukse, bør "et par bukser" være to bukser, men det er det jo ikke. Men hvis et par bukser er ett plagg, bør en bukse være et halvt par bukser, men det er naturligvis også feil. På samme måte setter jeg brillene på min nese, ikke brillen, selv om optikerkjeder gjerne averterer med rabatt ved kjøp av ny brille, ikke nye briller. Så om noen kappet meg i to mens jeg bowlet ikledd et par sko, et par sokker, et par bukser, et par briller og en t-skjorte, ville jeg da vært to halve personer i sko, sokk, bukse, brille og en halv t-skjorte? Dette er veldig frustrerende!

Når det er sagt, er jeg veldig glad for at ingen forsøkte å kappe meg i to mens jeg bowlet. Jeg har allerede elendig balanse, og noe sier meg at den ikke akkurat ville blitt bedre om jeg mistet halve meg. Men buksa, den ble bra - når man har vært vertikalt hemmet helt siden alle de andre plutselig var høyere, må man som regel legge opp buksene sine, med mindre man vil gå rundt som en slags usivilisert grobian med istykkertrådte buksebein, slitne oppbretter eller strikker som holder buksebeina oppe (det må gjerne være trendy, men det er ikke noe mindre flaut av den grunn), legger man opp for lange bukser, og jeg har gjort det siden jeg fikk egen symaskin da jeg var 13 (eller i alle fall nesten siden den gang). Jeg har naturligvis lært viktigheten av å gjøre jobben ordentlig av moren min - man får hjelp av en annen person til å brette opp buksebeina til riktig lengde, måler og kontrollerer at bretten er like stor på begge beina, trekker fra antallet millimeter som skal brettes opp, måler og tegner opp med kritt, klipper møysommelig av, syr sikksakk rundt, bretter, kontrollmåler, fester med knappenåler og syr. Min variant, nå som jeg bor for meg selv? La oss oppsummere det slik: ingen knappenåler, ingen kontroll. Øyemål ftw. Totalt anarki!

Og det går veldig greit.

tirsdag 9. mai 2017

Att vara eller icke vara

Og hvordan er det mulig å stave så feil som dette?
Mulige alternativer er fødselsdato,
følelsesdato eller føll-EØS-dato
Det er mange små spørsmål her i verden. Igår lå jeg våken og funderte på hvordan høye mennesker får plass under en dyne - og med "høye", mener jeg folk som er litt høyere enn meg. Jeg synes nemlig at både seng og dyne er for kort, og jeg er tross alt bare 1,60 på strømpelesten. Heldigvis har jeg høye venner jeg kan spørre om sånt, så nå har jeg fått svar på det, og følt på gleden over å være såpass kort at jeg kan ha både skuldre og tær under dynen samtidig, selv om jeg egentlig synes dyna kunne vært minst 20 cm lengre. Jeg lurer også på om det er mulig å få erstattet det litt merkelige navnet "hestehale" med "bakbundet hår", men jeg tør ikke foreslå det fordi jeg mistenker at ingen vil ta forslaget seriøst. Og hvorfor er basilikumen min enten nær ved å drukne eller så tørr at den knitrer når jeg ser på den? Hva skjedde med den gylne middelvei?

For noen tid siden ble jeg spurt om jeg ville være vara i borettslagstyret, og idag ble det vedtatt på generalforsamlingen. Den bragte nye spørsmål. Hva er et stemmetegn? Hvorfor glir brillene ned når man skal velge mellom å sitte stille og gi stemmetegn? Hvorfor klør høyre øyenbryn som besatt, slik at det er omtrent umulig å ikke gjøre bevegelser som muligens kan tolkes som et forsøk på å gi stemmetegn? Og om det samles en gjeng generaler, er det da en generalforsamling? Hva da med en generalforsamling for generaler, er det en generalgeneralforsamling, mens en vanlig forsamling er en generell generalforsamling?

Uansett, i tilfellet "vara eller icke vara" er utfallet "vara".
Dette har sikkert vært gjort før, og jeg må bare understreke:
Det er ikke ment som en trussel.
Sånn er det når du heter "i saksen" til etternavn

mandag 1. mai 2017

Veivisningsdirektoratet

Jeg er en skam for både hjembyen og hjemlandet mitt. Ikke på alle måter, naturligvis - jeg betaler min skatt med glede, prøver å være grei og snill og er veldig for flagging på offentlige flaggdager (selv om jeg ikke har feste for balkongflagg, og dermed ikke kan flagge selv). Men når det gjelder geografi, kjenner jeg Norge like godt som bukselommene jeg ikke har. La meg forklare:

Da jeg var liten, kikket jeg ofte mot den skogkledde åskammen som utgjorde den motsatte siden av Groruddalen, og lurte på om det fantes noe bak den. Jeg krysset aldri dalen, så min virkelighet endte egentlig langt før dalbunnen. Siden innså jeg selvfølgelig at det var noe der, men jeg dro aldri dit, og sjekket heller aldri, til tross for at det bare tar et minutts tid med Google Earth å finne ut at det er de nordre delene av Østmarka jeg ser. Til å være så nysgjerrig anlagt som jeg er, er dette begredelig dårlig innsats fra meg. Samtidig er det utrolig typisk meg. Jeg kan gå meg bort omtrent hvor som helst, jeg aner ikke hva noen av veiene i området der jeg bor heter, og er følgelig håpløs når folk spør meg om veien, og mitt mentale kart over Oslo sentrum er helt patetisk. Torggata, Storgata, Karl Johan, Grensen og Ullevålsveien har jeg kontroll på, men resten er det verre med. Jeg har ikke noe problem med å finne frem (heldigvis) og jeg kan bruke Google Maps om jeg ikke står fast, men jeg skammer meg litt.

På lørdag var jeg på Grünerløkka for andre tredje gang i mitt liv. Idag gikk jeg i Slottsparken, noe jeg ikke tror jeg har gjort før. Jeg har aldri vært i Bjørvika, og jeg tror ikke jeg har sett Operaen - jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett den, eller hatt noe spesielt behov for å se den. Det å beskrive mine kunnskaper om Norges geografi som "mangelfulle" vil være en grov underdrivelse. Jeg kan navnet på fylkene og plassere dem på et kart, men jeg var inntil det nylig ble påpekt for meg, totalt uvitende om hvor lang tid det tar å ta tog til Hamar, hvilke steder man kjører forbi på vei til Gardermoen eller hvor Postgirobygget ligger. Jeg har "gått meg bort" i samme gate som jeg jobber i (til mitt forsvar var det i motsatt ende av der jeg jobber) i den forstand at jeg reiste meg for å gå tilbake samme veien som jeg hadde kommet og ikke på noe vis kjente meg igjen, og ikke ante hvilken vei som egentlig var "den veien jeg hadde kommet". Jeg har aldri vært lengre nord enn Hamar (ev. Hemsedal) eller lengre vest enn Kristiansand. Slik sett er det egentlig greit at jeg er like totalt ubrukelig når det gjelder den lokale geografien, for da kan jeg i det minste ikke beskyldes for å være en overlegen hovedstadsnobb som gir en god dag i resten av landet - jeg er rett og slett like ubrukelig uansett.

Men det må være flere som meg? Og er vi mange nok til å kreve at staten skal komme på banen og hjelpe oss? Kan vi kreve at de oppretter et eget veivisningsdirektorat som hjelper oss med å finne veien? Jeg synes det er en vakker tanke.

søndag 9. april 2017

Operasjon gåsunge

En tilbakemelding jeg fikk fra en lærer en gang for overraskende mange år siden (13, for å være presis), var at jeg hadde gode idéer men ikke fullt så god gjennomføringsevne i faget (Kunst og håndverk). Og det hadde hun veldig rett i. Jeg er et oppkomme av idéer jeg har lyst til å realisere, men det skorter liksom litt på evnene til å gjennomføre på en tilfredsstillende måte. Litt som skulptøren som skulle lage en byste av Cristiano Ronaldo, men som ikke helt klarte å overføre kunstverket fra det abstrakte plan til det konkrete. Heldigvis for min del, kommer jeg innimellom på løsninger som lar meg kompensere for manglende evner, som da jeg idag skulle pynte en påskekake, og bestemte meg for at seljekvister med gåsunger var perfekt. Påskens budskap interesserer meg midt på ryggen, og jeg har aldri vært på fjellet eller gått på ski i påskeferien, så for meg er høytiden sterkest forbundet med bjerkeris som såvidt begynner å få blader, gåsunger og vårblomster. Men hvordan lager man gåsunger på en kake? Hvis man vet hva man driver med, lager man dem sikkert av fondant eller marsipan, men jeg vet ikke hva jeg driver med, og visste meget vel at et slikt forsøk ville gått lukt åt skogen om jeg hadde prøvd meg. Så da fikk jeg en ny idé, og den syntes jeg faktisk var såpass god at jeg bestemte meg for å dele den med dykk, vyrde lesarar: jeg malte seljekvister med sjokolade!

Første trinn var å forsikre meg om at jeg visste hvordan en seljekvist så ut. Først spurte jeg Internett, og fant ut at selje heter "pussy willow" på engelsk. Deretter bestemte jeg meg for å ta en titt i bokhylla istedenfor, ettersom jeg er oppsatt med mange bøker, deriblant "Min første bok om trær" (tror jeg det er). Det ledet til konklusjonen "ja, jeg vet hvordan en seljekvist ser ut" og ordspillsnap om grankongler.

Neste trinn var å overføre den teoretiske kunnskapen til papiret, og deretter til matpapir- Deretter spente jeg opp matpapiret på undersiden av den ene springformen jeg hadde brukt, ettersom det ga meg en god indikasjon på hvordan seljekvistene mine ville se ut på den ferdige kaken. Et lag med plastfolie ble teipet fast med fryseteip, og så var jeg klar til å begynne moroa!
Jeg vil tro at denne metoden kan brukes til å male absolutt alt (hvorfor ikke, liksom?), men jeg var heldig med motivet mitt - jeg hadde allerede både hvit, lys og mørk sjokolade, så da var det bare å smelte og begynne å male på plasten. Det jeg dog erfarte, var at det er best å bruke sjokoladen mens den er tyktflytende, men ikke så tykk at den virker seig. Jeg malte gåsungene først, og deretter kvistene, satte formen til kjøling, og gikk over et par ganger til, med kjøling imellom, for å få litt høyde og struktur på motivet. Til slutt var det bare å overføre til kaken. Med så tynn og skjør sjokolade, er man nødt til å være rask når man håndterer den, men det gikk heldigvis bra! Jeg brukte litt spiselig lim for å unngå at de tre kvistene skulle danse av gårde, og brukte en blanding av spiselig glitterstøv og vodka for å gi gåsungene et svakt sølvskinn.
Jeg har ingen anelse om kaka er god, men jeg er i alle fall fornøyd med hvordan den ser ut, og som vi alle vet, er det det ytre som teller, ikke sant?

Og her ser dere resultatet av 3 stk crazy cake oppå hverandre med et generøst lag av appelsinsmørkrem mellom - og mindre pynt enn jeg egentlig hadde planlagt, ettersom less visstnok er more:

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk)