onsdag 31. august 2011

Å telle til tre

Tall er ikke så greie greier. De kan faktisk være ganske ugreie greier, hvilket kan forklare hvorfor mange ikke greier å bøye verbet "telle" riktig (rare greier!), og tror at det heter "jeg telte til hundre". Det gjør vondt, veldig vondt.
Men tall er fascinerende, og til tider frustrerende. To av mine fremste tallfrustrasjoner var disse:
da jeg i en alder av 4 ½ skulle flytte til Arendal, forsøkte jeg å imponere mamma med telleferdighetene mine på turen mot det blide Sørland. Renate kunne nemlig telle til tusen, trodde hun, og det gikk omtrent slik: "en, to, (osv.) hundreogåtte, hundreogni, tusen". Er'nte så greit!

Den andre frustrasjonen koste jeg meg med to somre etterpå, da skolestart nærmet seg. Alle de kommende elevene hadde fått en slags øvelsesbok hvor vi skulle øve på å skrive tall, og jeg som hadde bodd i 11. etasje før jeg flyttet til Arendal, var vel bevandret i tallenes verden - jeg hadde jo kjørt heis forbi dem hver dag! Problemet var bare at arbeidsboken og jeg var noe uenige om hvordan tallene så ut...

Nåja, dette er lenge siden. Jeg har akseptert at sifre skal skrives på en bestemt måte. Nå er det uttalen som gjelder!
Det norske språk har som kjent to metoder for telling når man passerer 19, nemlig det store tallet+det lille og det lille+og+det store. E.g. tjuetre kontra treogtjue. Eller treogtyve. For tallene tjue, tretti og førti har fremdeles følge av sine bedre halvdeler, tyve, tredve og førr', i gammelt tellemodus. Og dermed kan ethvert tall mellom 20 og 50 (unntatt de runde tallene) uttales på tre måter. I tillegg kan tall som inneholder sju/syv uttales på to vis. Så jeg regnet på det. F.o.m. 20 t.o.m. 50 er det 31 sifre, men 97 ta! Når man i tillegg ser på det faktum at den gamle måten ble forbudt og deretter tillatt, er forvirringen komplett, og vi har en befolkning som ikke kan telle. Og jeg har beviset! Jeg jobber nemlig i en varenummerelskende butikk hvor både jeg selv og kundene leser numre høyt over disk eller telefon, og det er ikke få som uten å nøle sier "femtiåtte-treogførr" eller "tjueseks-syvogtyve". Det er helt Texas! Galskap!
Og jeg er blant de verste.
Telle til tre. Hø, hø...
Dessuten har dagens ungdom ødelagt ordene tjue og sju. Eller, det er vel heller skoleverkets manglende vilje til å korrigere talefeil, late foreldre og uengasjert ungdom som deler skylden, men resultatet er uansett at en skremmende stor andel av mine jevnaldrende går rundt å sier shue, og det uten den minste blygsel. Så når jeg skal lese opp tall, f.eks. i forbindelse med et telefonnummer, en sum eller et varenummer, blir ethvert tilfelle av "tjue" tolket som "sju". Og jeg har ikke talefeil. Istedenfor virker det som at enkelte har hørselsfeil på dette området, selv om disse enkelte er i tyveårene og ber om telefonnummeret mitt i en kasse fordi de vil unngå at jeg benytter meg av et sms-tilbud flere ganger. "...sju-to" sier Renate, og er fornøyd med at hun har lært seg mobilnummeret sitt utenat etter tre år (eller var det fem?). "shueto?" spør den unge mannen. "nei, SJU-to," gjentar Renate. "shueto?" gjentar den unge mannen. "nei, SYV-to" Og da gikk det inn.

Nuvel.
Et annet, og svært fascinerende fenomen, er dette: jeg er inkonsekvent og gammeldags i tellingen min, og foretrekker den gamle metoden. Når jeg sitter i kassen og sier "da ble det niogførr", svarer som regel kunden "førtini, ja". Men om jeg faktisk sier "førtini", kommer det "niogførr" fra kunden. Helt sant!
Jeg har vært veldig obs på dette i noen tid nå, og det skjer stadig vekk, uavhengig av kundens alder. Det er rett og slett bare absurd og herlig!

Dette får holde for idag. Men før jeg forlater bloggen, vil jeg informere om at mine mistanker om nordmenn er blitt bekreftet: Vi er ikke blitt bedre mennesker etter terroraksjonene 22. juli. Senest igår så jeg en godt voksen mann passere en gammel dame som hadde problemer med sin motoriserte rullestolaktig-ting-med-styre på gangveien. Hun hadde åpenbart problemer, han kikket på henne flere ganger, åpenbart oppmerksom på at noe var galt, ...og gikk rett forbi. Hun var antageligvis i samme aldersgruppe som hans egen mor, og han stopper ikke engang for å spørre om det går bra, eller om hun trenger hjelp. For ordens skyld: jeg tok omveien bort til henne og spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. noe det ikke var, og hun var ikke i noen stor nød. Men jeg lurer på hva som foregikk inni skolten på han som ga blaffen...

Takk for idag!

mandag 8. august 2011

Et lite pip

God eftermiddag til dere, godtfolk! Nå har Adina, min vakre lille Russian Blue-kattunge, vært et medlem av familien i litt over en uke, og jeg har hatt ferie like lenge.
Katteanskaffelse bringer med seg en del arbeid, både før og etter at pusen er kommet i hus, og jeg har derfor hendene fulle. Og jeg elsker det! Adinas ankomst vekker vage minner om Oscars, og den gode følelsen det gir å ha et dyr å gi omsorg, er tilbake. Nå skal selvfølgelig ikke Aspik glemmes bort i alt det nye. Han vokser og trives på sin litt uengasjerte måte, og får seg da en tur ut hver kveld, først med klatring og litt kos, og deretter en løpetur i ballen (som står i et stativ og dermed blir et slags rømningssikkert hamsterhjul). Adina passer godt på, men er ikke aggressiv mot ham, så jeg krysser fingrene for at de to vil fortsette å tolerere hverandres selskap, også etter at hun er blitt voksen.

Men tilbake til arbeidet katteanskaffelsen fører med seg: det er ikke, og bør heller ikke være, gjort i en håndvending å kjøpe seg et dyr. Det er latterlig mange ting som må tas stilling til og kjøpes inn, man må velge rase (eller velge bort rase) og man må velge oppdretter. Så må man velge kloremøbler, seng, do, fôr, kattesand, leker og godbiter. Etterhvert må man kanskje bytte ut halvparten av det man har kjøpt, fordi katten ikke liker det. Så må man forsikre det lille nurket, og gjerne melde seg inn i raseringer og katteklubber. Om man ikke vil drive avl, bør man sterilisere familiens nyeste tilskudd.

Det er mye. Heldigvis er det meste av det morsomt, koselig, spennende og lærerikt, og selv om man sitter igjen med slunken lommebok og lurer på hvor pengene ble av, er det fantastisk å se en spretten liten hårball kose seg med tingene sine, og katteverden er jo full av engasjerte, intelligente mennesker, så det må jo være en god ting å ta del i den?

Nå skal det ikke sies at tiden før Adinas komme var så veldig morsom med tanke på innkjøp. Vi bestemte oss nemlig for at vi ønsket oss en Russian Blue ca fire uker før vi hentet Adina (d.v.s. for fem uker siden). Søndag for fire uker siden fikk vi komme på besøk hos oppdretter for å hilse på kullet og snakke litt katt. Dagen etter, da avgjørelsen om at "hun med gult halsbånd" skulle bli vår katt var tatt, begynte vi å bestille det som skulle katteklarere hjemmet: en do, masse leker og godbiter, en seng, to kloremøbler, mat- og vannskåler og en haug med andre "nødvendigheter". Mat og sand, samt en seng nr. 2 (som hun bare biter i og klatrer på), ble kjøpt i dyrebutikk, men vi valgte altså å gjøre de store innkjøpene online for å spare penger og tid, og lettere kunne sammenligne modeller og utvalg.

På mandag kveld bestilte vi derfor diverse tilbehør fra tre nettbutikker. De tre ordrene omfattet følgende:

Ellos: stort og spennende klatremøbel og "sovepose". Leveringstid: 2-3 uker
Onlinezoo/labb & snute: lite klatremøbel, matskåler, vannskåler, stelleutstyr og småplukk. Leveringstid: ca 3 dager
Zoosupply: do, seng, varmeteppe, leker og småplukk. Leveringstid: ukjent

I slutten av uken kom pakken fra zoosupply, og alt var vel (bortsett fra at de hadde strøket et par ting de tydeligvis ikke kunne levere, og latt være å si noe om det. Litt slapt, men ikke noe problem). Da det var gått nesten to uker (fredag 22. juli), purret jeg på Onlinezoo. Jeg fikk opplyst at det var forsinkelser p.g.a. ferie, og at pakken enten var sendt, eller ville bli sendt etter helgen. Fem dager senere var det fremdeles ikke kommet noen pakke, og Renate purret igjen. Da var det visst noen varer som ikke var kommet inn på lager, og varene skulle bli sendt neste dag. Da var det noen få dager til vi skulle få Adina, og vi manglet noe av det mest nødvendige. Lørdag ettermiddag fikk vi heldigvis hentelapp fra dem i postkassen, men da hadde det tatt nesten 3 uker, istedenfor 3 dager, å få varene, og vi hadde vært nødt til å kjøpe matskåler et annet sted. Da helgen gikk mot slutten, oppdaget jeg attpåtil at de hadde gjort flere feil ved leveransen, slik at jeg hadde fått andre ting enn det jeg hadde bestilt. Dermed fikk OnlineZoo enda en sur e-post fra meg. Men én ting skal de ha: de svarer lynraskt på henvendelser, og jeg ble tilbudt pengene tilbake for samtlige artikler jeg hadde fått feil. De er dermed tilgitt, til tross for forferdelig sen levering.

Men så var det Ellos.
Og det er en heeelt annen sak! Da vi bestilte, var det nesten tre uker til vi skulle hente Adina, og vi ringte derfor til dem for å høre om 2-3 i praksis var 2 eller 3. Svaret var at det ikke ville være noe problem å ha det store, flotte klorestativet i hus innen Adina kom, og vi slo oss til ro med det. Etter to uker var status, iflg. deres nettsider, at pakken var sendt, og den var endatil tildelt et sporingsnummer. Sporingsnummeret viste at varen ikke var mottatt av Bring, og at den tydeligvis hadde blitt forhåndsanmeldt allerede da jeg bestilte. E-post med spørsmål om hvorvidt den var sendt eller ikke ble sendt, og leveransetidspunktet ble angitt å være slutten av uken, eller begynnelsen av uken etter. Vi håpet i det lengste på at det ville bli "slutten av uken", ettersom vi jo gjerne ville ha stativet før vi fikk Adina.
Men stativet kom ikke i slutten av uken. Eller i begynnelsen av neste. Da tirsdagen kom, var det fremdeles ikke sendt, og vel vitende om at selve postgangen pleier å ta tid, kontaktet jeg Ellos igjen. Svaret var at de håpet den kom en av dagene.
Men den kom ikke en av dagene, og idag, mandagen som markerte fireukersdagen til ordren vår, ringte vi. Kundebehandleren som tok telefonen hadde ingen formening om noe som helst, og heller ikke så mye ståpåvilje, men mente visst at man måtte regne med 4-5 ukers leveringstid på varer som skulle bruke 2-3. Selvfølgelig! Blir man frustrert? Oh yes! Det var moren min som tok seg av pratingen - jeg var for øyeblikket mer interessert i å finne en god forsikringstilbyder for Adina, og etter å ha blitt forespeilet enda en ukes venting (eller mer!), ba mamma dem om å kanselere hele suppedasen. Det kunne hun ikke gjøre, men vi skulle bli ringt opp av en som tydeligvis hadde litt mer orden i sysakene. Denne damen kunne heldigvis slette det hele, og vi kunne bestille et tilsvarende stativ fra OnlineZoo.

Men det er jo surt. Adina skulle komme til et ferdig hjem med gode klatremuligheter, men det store, flotte stativet som gikk helt til taket kommer sannsynligvis ikke før om en ukes tid, og det er om vi er heldige, ut fra erfaringene vi har med OnlineZoo... Men jeg skal la tvilen komme dem til gode, og håpe at alt snart er på plass :-)

Så, som dere ser, har jeg vært sur kunde i flere uker nå. Og jeg hater det. Jf. forrige innlegg prøver jeg etter beste evne å være grei og samarbeidsvillig, men det er så vanskelig, så vanskelig når motparten ikke leverer i henhold til et tidsskjema de selv har angitt, og når de feilinformerer eller bare lar være å informere. Jeg vil ikke være en sur kunde, jeg vil være en tilfreds, nysgjerrig og hyggelig kunde. For alles skyld.

Men uansett, nå har jeg forhørt meg litt hos forskjellige forsikringstilbydere, og satser på å finne en som tilbyr forsikring av katt hele livet. Det har vist seg vanskelig, men om jeg forstår dem rett, har Agria ingen øvre aldersgrense, så dersom de besvarer min henvendelse om dette positivt, får de oss som kunder. Flere av de andre store aktørene skuffer stort når det gjelder dyreforsikring - det merket vi med Oscar også, som tilhørte en rase med antatt levetid på 12-14 år. Egenandel vokste årlig etter fylte syv år eller deromkring, og den ville opphørt fullstendig ved fylte 10. Vi syntes det var latterlig hele veien - en normalt sunn hund vil normalt begynne å kunne bli litt småsyk når den føyer seg inn i de eldres rekker, d.v.s. ved 9-10 årsalderen. Det er nettopp da man som hundeeier trenger det sikkerhetsnettet som veterinærforsikring tilbyr. Og da vil de ikke ha deg mer. Nå rakk aldri Oscar å overleve forsikringen sin, men om han ikke hadde fått kreft, hadde han kanskje hatt 4-6 år igjen å leve hvor vi ville kunne blitt sittende igjen med så store utgifter til veterinær at vi måtte tatt et valg som ville vært enda tyngre enn det vi tok: vi ville kanskje vært nødt til å avlive ham fordi det ikke var økonomisk forsvarlig å gi ham den behandlingen han trengte for å bli frisk. Bare tanken på å måtte velge bort et familiemedlem av økonomiske grunner er så kvalm at jeg fremdeles føler for å kaste opp i forsikringsselskapets postkasse. Det er liksom en bedrifts jobb å late som om den bryr seg om mennesker (ihvertfall de menneskene som er kunder). Å dumpe en kunde gjennom 10 år på grunn av økt risiko for å faktisk måtte betale tilbake det kunden har betalt inn, er ikke veldig menneskelig. Det er bare bedritent gjort.

Nuvel, det er fortiden. Nåtidens forsikringsobjekt er en katt, og denne katten tilhører en rase hvis forventede levetid ligger på 15-20 år. Hvor lenge får pusekatten være forsikret? If og Storebrand er de eneste aktørene som opererer med åpne kort online (noe jeg synes er betenkelig - jeg vil gjerne ha tilgang til relevant informasjon, jeg...), og de passer på deg og katten din til den er hhv. 9 og 10 år gammel. For Adinas rase, og mange med den, vil det si at de bare har dekning til de er midtveis i livet.

Derfor håper jeg på positivt svar fra Agria - livet ut er det eneste akseptable!

Vel, dette ble langt... Avslutter her, og minner samtidig om at Adina blogger (øh... ja) på følgende URL: http://kattenadina.net og at jeg, til tross for alle frustrasjoner, er svært lykkelig over å ha fått Adina i hus, og gleder meg til å se henne vokse opp :-)

tirsdag 2. august 2011

Big deal

Jeg har inngått en avtale med Verden. Den er ikke så stor, den endrer ikke livet til så mange mennesker, og den er ikke på noen måter økonomisk innbringende. Den fører ikke til økt sysselsetting, bedre betingelser for verdens fattige eller lavere priser på frukt og grønt. De eneste den gavner, er meg og de menneskene jeg i min hverdag kommuniserer med.
Ulempen ved avtalen er at Verden som helhet ikke har gått med på den. På den andre siden, burde det ikke være nødvendig at alle kjente til den, eller var eksplisitt enige. Den er nemlig veldig enkel og lite krevende for alle implisserte:
*smiiil*
Jeg forplikter meg nemlig til å oppføre meg. Jeg forplikter meg til å være så imøtekommende og hjelpsom jeg kan mot dem jeg møter, mot at Verden avstår fra å stikke kjepper i hjulene for meg. Det er fryktelig enkelt, og hvis alle andre har en lignende avtale med Verden, tror jeg at motparten, altså Verden, ville vært en prima samarbeidspartner for alle.


Bare tenk på det: alle, fra fetter Frode i hans franske kommode til tipptippoldemor Tor-Bjarne, må forholde seg til denne til tider motbydelige dyrearten som kalles "Menneske", og vi bør gjøre det beste ut av det. Om du møter en sur kundebehandler, blir ditt eget humør dårligere, og når fetter Frode spør om veien til Stryn, er du kanskje litt bisk i tonen. Fetter Frode tar biskheten med seg, og slik spres drittalheten over det ganske land, enda mer effektivt enn svineinfluensa.
Men det er heldigvis et botemiddel, og det er, i motsetning til Pandemrix, helt uten bivirkninger, helt gratis og tilgjengelig for hele verden: SMIL, for pokker! Vær imøtekommende mot omgivelsene, si hei, vær vennlig! Det er skrekkelig smittsomt, og hvis alle anstrengte seg litt ekstra, ville det blitt mye koseligere å leve.

For la oss være enige om én ting: Denne ekstreme kjærligheten og omsorgen vi alle føler i etterkant av 22. juli, vil ikke vare. Det ligger ikke i nordmenns natur å like hverandre, og når blomstene er visnet, sårene pleiet, og drittsekken innesperret på livstid, vil den jevne nordmann igjen komme på at han hater naboen i etasjen over, forakter sine foreldre og begjærer eselet til naboen i etasjen under, som forøvrig ikke har innhentet tillatelse fra borettslagsstyret til å holde hovdyr i 5. etasje. Den jevne nordmann vil gå tilbake til å dyrke avguder (Armani, Gucci og hele pantheonet), drive hor og stjele penner og binders fra arbeidsgiveren, bore hull i betongvegger på søndager, lyve om naboens esel, slå ihjel naboen for å få tak i eselet og, selvfølgelig, banne i kjerka. Minst!

Så la oss ikke forstrekke oss i forsøket på å skape en bedre morgendag. Vi er ikke så gode som vi tror vi er, men noe kan vi klare: vi kan behandle hverandre med respekt og vennlighet, behandle hverandre som medmennesker istedenfor irritasjonsmomenter, og håpe å smitte dem vi møter. Vi kan være oppmerksomme mot motparten både som kunder, som kundebehandlere og som fremmede. Vi kan møte andre med enda mer velvilje enn vi ville ønske å bli møtt med selv, og håpe på stor spredningsfare over hele landet.

Jeg er ikke perfekt, og det er ingen av dere heller. Men vi kan prøve, eller prøve enda hardere enn vi allerede gjør. Tvinge våre smilende trynsikter opp i det forskremte fjeset til tipptippoldemor Tor-Bjarne, selv om h*n ikke engang er vår tipptippoldemor.

Da kunne i sannhet dagen i morgen bli vår beste dag!