fredag 14. september 2007

Egoisme

Særemneskriving i exphil står for tur, og mitt tema er "egoisme og fellesskap". Jeg skal diskutere biologiens bidrag til den filosofiske debatt. Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men jeg valgte oppgaven selv, og nå er det på tide å ta konsekvensene!

Det er ikke så ille som det høres ut - tror jeg...; jeg skal snakke med seminarlæreren (eller hva slags tittel det nå er han har) til uka, og finne ut om min tolkning av oppgaven er riktig; at jeg skal redegjøre for hvordan biologien forklarer egoisme (handlinger hvis overordnede mål er å tjene til individets beste), altruisme (handlinger som ikke tjener individet, men andre) og samarbeid (ytelser til fellesskapets beste, som igjen hjelper individet), og si min mening om saken.

I mellomtiden leser jeg retningslinjer og skriveråd, og bestiller kilder!
Akkurat det med kilder er ganske irriterende; eldre bøker forsvinner jo ut av hyllene etter en stund, og da jeg f.eks. tenkte å bestille "Egoisme"(Hylland-Eriksen og Hessen), fant jeg ut at nei, ingen av nettbokhandlerne hadde den inne. Borte vekk!
Et relativt oppegående menneske vil da med det samme påpeke at den sikkert finnes på biblioteket, og at jeg uten problemer kan reservere den på universitetet. Det ville vært den lettvinte metoden, den kostnadsfrie.
Jeg liker ikke den metoden. Såfrem det ikke medfører uhorvelig store kostnader, ønsker jeg å ha kildene mine i bohylla. Jeg ønsker å kunne vende tilbake til dem, gjerne tre-fire år etter at jeg skrev oppgaven. Dette er en av grunnene til at rommet mitt renner over av bøker. En av mange.

Uansett, jeg har endelig funnet løsningen:
Antikvariatene!
(Riktignok fylles jeg med plutselig kvalme når jeg tar i en bok jeg ikke vet hvor har vært - det er liksom som å bruke et toalett på McDonald's eller å sove i sengetøy på danskebåten - du vet ikke hvor det du tar i har vært, men du er ganske sikker på at det har blitt stenket i urin, oppkast eller andre stoffer som en fremmed kropp fant det for godt å adskille seg med. Og du kan ikke unngå å ta i det... Dessuten lukter mange eldre bøker usigelig vondt!)

Likevel er altså antikvariatene løsningen! Der finner jeg jo bøker som ikke er i salg hos f.eks. Norli og Tanum, eller som har en leveringstid som ikke ligner noe som helst! Det beste av alt er selvfølgelig at prisen er lavere!

Jeg liker antikvariater. De har rare bøker, sånne som jeg liker:-)

onsdag 12. september 2007

Hvem har vært best på dingser siden 1918?

Svaret er selvfølgelig Clas Ohlson!
Hvor har jeg fått jobb? Clas Ohlson!
Hvem er ekstatisk? Jeg!

Fikk en telefon fra min nye arbeidsgiver for en knapp time siden, og skal begynne i opplæring om kort tid - jeg kan nesten ikke vente!

Nå må jeg finlese rutetabeller og begynne på særemnet mitt i Ex.Phil, og vente på nærmere instrukser!

Ønsk meg lykke til;)

tirsdag 11. september 2007

All the pretty books

Bøker er livets salt, og mitt sukker. Salt er nemlig overvurdert, og det tørrer ut kroppen, og sikkert livet også. Sukker gjør deg søt og hyper, og er MYE bedre:p
Så bøkene mine er mitt livs sukker, sier vi...

Ænivæj, som vi sier på norsk, jeg har kjøpt flere bøker i dag:-)
"Skattematrikkelen 1647" for Buskerud og Nordland... Rekk opp hånda, alle dere som er misunnelige!

onsdag 5. september 2007

Oschlo, Oschlo, du er liten til å være så stooor!:)

Jeg er glad i byen min!
Mens jeg satt på bussen hjemover i dag, etter å ha deltatt på et møte i regi av DiS Oslo/Akershus på Riksarkivet, tenkte jeg på byen jeg som passerte sakte forbi vinduet. Jeg er født og oppvokst her. Dette er min by. Men det kan ikke skyves under en stol at deler av byen er alt annet enn vedlikeholdt, stygg og sjarmløs. Det renner over av importerte tiggere som sitter med foldede hender og klynker "please, Jesus, thank you, please!", folk kaster avfallet sitt rett på gata, maling og murpuss er mange steder en mangelvare.
Kollektivtilbudet er langt fra godt, med forsinkelser og dårlig informasjon. Likevel, jeg ville ikke byttet bort byen min med noen annen!
Jeg elsker Oslo, ikke ufullkommenheten, ikke feilene. Heller ikke de positive sidene. Jeg tror at jeg elsker Oslo slik man elsker familie - det er ikke fordi det enkelte familiemedlem har bestemte egenskaper du verdsetter at du er glad i det, det er fordi vedkommende er mor, far, søster eller tippoldefar - tror jeg, da!
Slik sett er altså Oslo litt som et familiemedlem - jeg kan ikke finne noe positivt ved byen utover at den er av overkommelig størrelse(?) og at den rommer både Norli, Panduro Hobby og Clas Ohlson.

Ja, jeg elsker Oslo. Betingelsesløst.