Momsmonsteret kommer?

La meg begynne med å si at jeg ikke avskyr den rødgrønne regjeringen eller er tilbøyelig til å falle for populistisk pjatt om skatte- og avgiftslette.
Her er min klage:

Per idag er reglene for netthandel som så at man kan bestille varer innenfor de fleste kategorier (utenom bl.a. mat og klær, hvor egne regler gjelder, samt bøker, som er fritatt for reglementet) for inntil 200kr pluss evt. frakt momsfritt. Dette er en grense som har stått stille siden 1976. Om du handler for mer enn 200kr, beregnes 25% moms på både beløpet du har handlet for og frakten, og du må i tillegg betale en fortollingsavgift til speditøren, som vanligvis er Posten. Denne er, for varer med en verdi inntil 1000kr, 110kr, og 217kr for varer verdt mer enn 1000kr.
Mange av oss skulle gjerne sett den momsfritatte summen hevet noen hundrelapper, ettersom 200kr idag er noe helt annet enn i 1976 - det er faktisk over 800kr, skal vi tro SSBs kalkulator, mens norske nettbutikker frykter at dette vil gå utover deres omsetning. Dette er så langt bare fakta, nå kommer synsingen!

Jeg handler nemlig det meste over nett. Jeg slipper å bruke tid og penger på å ta meg frem til butikkene, slipper å forholde meg til betjening og andre kunder, og finner det jeg leter etter med det samme. Jeg kan google produkter, sammenligne priser og finne anmeldelser som andre har skrevet. Alt dette til en brøkdel av butikkprisen. Jeg synes det er en fremragende deal, enten kjøpet gjøres via Platekompaniet.no eller Play.com.
Som de fleste andre som kjøper over nett, er jeg i tillegg opptatt av å betale så lite som mulig for varene mine (hvilket er grunnen til at jeg igår bestilte "The Nightmare Before Christmas" på blu-ray til 80kr (+ 20 kr i frakt) fra britiske Amazon istedenfor å gi 269 kr (+30kr i frakt) hos Platekompaniet.no. Den britiske utgaven har muligens ikke norsk tekst, men dansk og svensk). Netthandel tilbyr imidlertid ikke bare større fleksibilitet og lavere priser, men også større utvalg. Som f.eks. filmer som ikke er utgitt i Norge, eller CD-er av artister som ikke har blitt presentert for et norsk publikum. Ting som det ikke blir forventet at nordmenn vil kjøpe nok av til at det kan lønne seg for norske butikker å ta dem inn.

Man kan derfor dele kundens begrunnelser for å velge en internasjonal fremfor en norsk nettbutikk på to måter:

1.  pris
2. tilbud

La oss nå gå videre. For den drevne netthandler vet å bruke valutakalkulatoren flittig når h*n tar seg en rundtur i nettbutikkene. Verdien på en forsendelse bør helst ikke overstige 200 kr, og om den gjør det, bør man samtidig slenge med andre ting som man uansett trenger, dersom prisen for å få sendt dem utgjør mer enn 25 % av vareverdien (du skal kjøpe to teddybjørner som ikke finnes i Norge. Den ene koster 300 og den andre koster 200, og de har en fast fraktsats på 60kr per ordre. Samlet betaler du altså (300+200+60)*1,25+110=810kr, om du tar det i to omganger, blir det (300+200+60+60)*1,25+(110*2)=995kr), og den totale prisen, inkludert frakt, ikke overstiger 1000 kr. For da blir regnestykket vanskeligere. Samtidig må man være en habil spåmann, for valutakurser svinger, og tollvesenet har sine egne kurser. Om du handler for en verdi av  199 kr + frakt og tror alt er bra, kan du få deg en real trøkk når du mottar varen 14 dager senere og ser at tollvesenets kurs på mottaksdagen var litt over en krone høyere enn på bestillingsdatoen. Du tror kanhende at du er lur når Amazon.com tilbyr deg å betale i norske kroner? Tro om igjen - innholdsdeklarasjonen på varen står i dollar, og det er den som gjelder. Skal man være på den sikre siden, kan man derfor ikke forholde seg til en 200kr-grense, men snarere en 190kr-grense, for hvem vet vel hvilken vei kursen svinger, eller hvor lang tid leveransen tar?

Men la oss nå si at du med viten og vilje har bestilt varer til 250kr, +50 kr i frakt. La oss si at vi er helt komfortable med momsreglene (det er faktisk undertegnede!). Momsen skal liksom gjøre opp for at staten gikk glipp av inntektene den ville fått om du hadde handlet varen i en norsk butikk, og frata internasjonale butikker denne prisfordelen. Dette bør være helt greit for kunden - med eksempelet fra tidligere, Tim Burton-filmen min, blir det uansett billigere å betale moms på britisk forsendelse - 25 % av 80 kr er jo ikke mer enn 20 kr, og jeg synes det er helt greit å gi 100kr istedenfor 269kr. Helt sant! Men når du danser lett og glad ned til postkontoret for å betale momsen på dine varer, får du en merkelig overraskelse - kanskje ikke noen overraskelse, dersom du kjenner reglene, noe du bør gjøre før du handler, men et slags logisk sjokk: For det første regnes momsen ikke bare av varene, som nå faktisk er det du har snytt norske butikker for, men også av frakten. Javel, 12,50 ekstra i eksempelet mitt, og intet å miste besinnelsen for, men ofte er det dyrt å få sendt ting til Norge, og undertegnede har flere ganger gitt dobbelt så mye for frakt som for selve varen. Det kan bli en stygg overraskelse, med andre ord. Men nå står du ihvertfall der og skal betale 25 % moms på tilsammen 300 kr, som altså utgjør 75kr. Men det er selvfølgelig ikke nok, for posten skal ha betalt for jobben. De skal i ditt tilfelle ha 110 kr for hva-det-nå-enn-er-de-gjør (leser etiketten og skriver ut et skjema?), hvilket gjør at du får danse, kanskje ikke fullt så lystig, hjemover, 185kr fattigere.

Og ikke kom med miljøvernargumentet her - ja, det forurenser å sende varer med fly, og det er ikke bra, men ikke fortell meg at det er dét politikerne tenker på...!

Så mine spørsmål er som følger:

• Hvorfor skal norske forbrukere straffes fordi utenlandske nettbutikker har bedre utvalg enn norske?
• Hvorfor skal vi betale moms på porto?
• Hvorfor skal vi betale et såpass høyt gebyr når vareverdien fremdeles er så lav? Kunne ikke noe av pengene staten får i form av denne momsen gå til speditørene, for evt. å senke gebyret?

Og la meg gjenta: jeg betaler gjerne 100kr ekstra dersom jeg kjøper varer for 400 kr. Men jeg betaler ikke gjerne 210 kr, hvilket er hva jeg må ut med dersom jeg handler hos Play, som sender fraktfritt.

Rosa sløyfer, overstrykingspenner og andre fine ting :-)

Jeg har en veldig bestemt følelse av at rommet mitt renner over av overstrykingspenner. Jeg vet at det ikke stemmer - rommet mitt renner over av ting, mer spesifikt bøker, filmer og ting som er stablet opp i provisoriske transittmottak for snarlig (eh...) overgang til nye og bedre plasseringer, men jeg har likevel følelsen av å finne slike tusjer over alt.
Det er i seg selv ikke noe problem - man trenger alltid en overstrykingspenn, det er jo nettopp derfor jeg har så avsindig mange, men det har vist seg at ingen av mine egentlig fungerer - de er så inntørkede at selv Sahara fremstår som en oase i forhold. De er altså helt ubrukelige. Kanskje går de, på pur f..., med på å tegne en gulaktig (eller rosa - det avhenger selvfølgelig av fargen...) strek på papiret for så å sykne hen og dø etter halvannen centimeter. Slik at jeg enten må finne en lignende penn, eller akseptere at overstrykingene mine ender opp i et eneste kaos. Og det vil jeg selvfølgelig ikke, så da blir det å endevende penneesken (pennekoppen min inneholder skrutrekkere, teltplugger, hobbykniver, en boettkniv fra Clas, strikkepinner og en fjærpenn laget av en Canadagåsfjær med kulepenninnmat, men ingen ordentlige skrivesaker), gjerne uten resultat. For sist jeg ryddet i den esken, kastet jeg jo alle de pennene som hadde tørket inn, hvilket i praksis var alle jeg hadde, og derfor finner jeg ingen erstatning før neste gang jeg finner en penn som burde vært kastet for lengst i en eller annen skuff, og må gjennom den samme, traumatiske opplevelsen én gang til. Det er et hardt liv!

En av tre tusjer som Clas tar 29,- for.
Art. nr. 36-4162

Idag gikk jeg til det ekstreme skritt å kjøpe nye overstrykingspenner (dette skjedde sist for omlag fire år siden), denne gangen hos Clas Ohlson, selvfølgelig, og jeg har store forhåpninger! Valget sto mellom en trepakning med gul, rosa og grønn penn, eller en sekspakning med minitusjer som også omfattet fargene oransje, lilla og blå, men ettersom jeg brukte opp både evne og vilje til å fargekode notater og markeringer da jeg forfattet mine omfattende og dyptgående regelbøker gjennom ungdomsskoleår, fant jeg ut at jeg var best tjent med å kjøpe tre store - prisen var uansett den samme (29,-)! I tillegg fikk jeg kjøpt meg en sånn snasen liten LED-list fra Osram (LEDstixx, som den kalles!), som jeg funderer på om bør plasseres bak datamaskinen, ettersom ethvert forsøk på aktivitet der ender med at jeg slår hodet fire-fem ganger før jeg henter lommelykta, som jeg så legger fra meg fordi jeg trenger to hender for å gjøre hva det nå enn er som har fått meg til å krype bak dit... Uansett, dette geniale produktet er en omlag 20cm lang, fingertykk sylinder i matt sølv med fire LED-lamper langsetter seg

Osram Stixx koster 139,- hos Clas, og har art.nr. 36-3892

. Den er batteridrevet, og batteriene følger med (det liker vi!). Det praktiske med det er selvfølgelig at man slipper ledninger, og dermed kan feste den nøyaktig hvor man vil! Det var nok akkurat dette med maks mobilitet som var Osrams tanke - listen kommer med en hvit halvkuleformet fot med en nedsenkning i midten, og foten kan festes til de fleste underlag med en medfølgende limpute, eller stå i stram givakt på en magnetisk overflate. I tillegg kan man velge om listen skal stå loddrett i foten eller ligge, og om den skal ligge med foten midt på eller til en av sidene - det avhenger utelukkende av hvor man vil ha lyset :-) I tillegg kan man jo snu listen rundt som man vil - jeg vurderer som sagt å henge den bak datamaskinen, mer spesifikt på veggen litt over kabinettet, og da er det nærliggende å vri den slik at lyset vender nedover og ikke rett ut. Lyset tennes og slukkes med en bryter som er plassert i den ene enden av listen, og lyset er kaldhvitt og sterkt:-)

Jeg kjøpte mer hos Clas idag - en rosa lommelykt, også den med veldig klart og godt lys, og det gjør jo saken enda bedre at en del av overskuddet fra salget går til Rosa Sløyfe-kampanjen som Clas er en av hovedsponsorene for:-) Det ble selvfølgelig også et par rosa sløyfer og en snasen rosa papirpose på meg, så nå kan jeg gå rundt ute og minne folk på at de bør støtte aksjonen ved å kjøpe ei sløyfe eller et av de mange festlige støtteproduktene, som rosa skrutrekker, lommelykt eller penn fra Clas, eller muffinsformer fra Cacas hos Jernia :-)
I tillegg har aksjonen mange morsomme sløyfer og sløyferelaterte produkter i nettbutikken sin (rosasloyfe.no).
Om du ikke har fått med deg hva Rosa Sløyfe-aksjonen går ut på, er dette en kort oppsummering:

Rosa, batteridreven skrutrekker hos Clas til 199,-

Hver oktober arrangeres det en aksjon for å samle inn penger til Kreftforeningens arbeid mot brystkreft (altså går pengene til forskning). Dette er en del av det viktige arbeidet som gjøres for å hjelpe kvinner med brystkreft, som i praksis utgjør hver tolvte av oss. I tillegg kan menn utvikle sykdommen, så dette er noe alle kan få, men som ingen vil ha. Ved å kjøpe og bruke rosa sløyfer viser vi solidaritet med de brystkreftrammede, viser at vi bryr oss, støtter dem og er glade i dem. Noen menn synes sikkert det er litt jentete og fjollete å ha en rosa sløyfe på jakkeslaget, men da kan de jo bare tenke på at den fjollete sløyfen kanskje kan bidra til at vi på sikt kan bekjempe både brystkreft og andre kreftformer, og at deres døtre eller barnebarn som en gang i fremtiden vil være voksne kvinner muligens får et mindre skremmende møte med sykdommen enn det man får idag. Slik jeg ser det, finnes det knapt bedre æresmedalje!

Publiser innlegg

Så kjøp en rosa sløyfe i oktober, og håp at mange nok har gjort som deg, slik at du, neste gang du selv, eller et familiemedlem, rammes av brystkreft, kan ta det med ro, vel vitende om at alt kommer til å gå bra - for det hadde vel vært fint?

Gå, gikk, snubla, datt, reiste seg og gikk videre

Idag har jeg gjort fryktelig mye, med begrenset grad av hell. Det har, teknisk sett, vært en ordentlig møkkadag på en god del måter (ikke at jeg klager!), og den vil jeg selvfølgelig gjerne dele med dere! :-D
Først litt bakgrunnsinfo: jeg skal skrive en oppgave om en utdødd litteraturteoretisk retning innen fredag. Jeg har brukt tiden fra jeg fikk oppgaven på torsdag til søndag ettermiddag på å begynne på fire av seks oppgavealternativer, og sløste følgelig bort masse nyttig tid. Da jeg våknet idag, var det i visshet om at jeg hadde fire dager på meg, og at jeg skulle jobbe tre av dem, og delta på undervisning to av dem. Akkurat der har jeg med andre ord statistikken imot meg...! Likevel begynte dagen helt utmerket - jeg skulle stå opp litt i forkant av kl. 7, og våknet så smått ved 5-tiden, og tilbrakte de neste to timene med å slumre, drømme og sørge over mitt snart avdøde putevar (jeg elsker ting til døde - eller rettere sagt, til de er slitt ut av overdreven bruk - derfor har jeg veldig mange stygge, gråmelerte t-skjorter med hull i - de er innmari gode! Stygge, og definitivt ikke noe jeg ville gått med utendørs, men akk så gode! Putevaret jeg har lagt min elsk på har nå 12 hull, så mamma kommer sannsynligvis til å kaste det snart, og det er forferdelig synd, for det er virkelig verdens mykeste putevar!). Da vekkerklokka (Les: Nintendo DS-en) ringte, var jeg derfor våken, opplagt og ganske harmonisk, hvilket førte til at jeg sang alle hundre versene av "Fiskebolla" (Fiskebolla bor i havet, havet er fiskebollas hjem, dette var det første verset, nå er det nittini igjen, å-å-å, fiskebolla bor i havet... osv...) og hadde det aldeles fremragende. Problemene begynte imidlertid da jeg forlot mitt kjære hjem og bommet på t-banen med omtrent tre sekunder. Auda! Så måtte jeg vente, bytte bane og småspringe til seminaret hvor jeg skulle ha en fremføring om Poes "The Fall of the House of Usher", hvilket gikk helt bra.

Mitt elskede putevar og en av mine forhatte visdomstenner

Deretter skulle jeg til Odontologisk fakultet, som det så fint heter, eller Tannlegehøyskolen, som alle kaller det. Der skal nemlig mine resterende tre visdomstenner og jeg få innvilget skilsmisse fordi vi ikke elsker hverandre mer, har vokst fra hverandre og ønsker noe ut av forholdet som den andre parten ikke kan gi oss (og nei, visdomstennene mine får ikke det myke putevaret - det er MITT!). Uansett, jeg måtte gå litt tidligere for å rekke trikken, småløp mot trikkestoppet, gled i vått gress og gikk på nesa(=skitten bukse), reiste meg og løp videre og rakk en tidligere trikk. Det skal også være nevnt at jeg hadde skrevet ut en detaljert reisebeskrivelse, men en litt merkelig gjengivelse av trikkestoppets plassering på kartet ledet meg derfor laaangt nedover sognsveien, så jeg endte opp på Adamstuen, som jeg bare forbinder med et antikvariat og et drap (jeg liker antikvariater veldig godt, men jeg liker drap veldig dårlig, og dermed går Adamstuen litt i minus hos meg), og måtte tilbake igjen, men da en litt annen vei, slik at jeg fikk se at folk på Ullevål også kan ha biler med tyve grantrær i frontruta, før jeg omsider fikk rotet meg frem til destinasjonen.

Det tok lang tid å bli ferdig hos tannlegene, men studenten hvis forsøkskanin jeg var, var veldig hyggelig og flink, og jeg hadde det så bra, atte! Dessuten fikk jeg ligge i god tannlegestol, og holdt på å sovne gang på gang. Neste nedtur kom imidlertid kort tid senere, da jeg, i den tro at 37-bussen følger samme trasé begge veier, endte opp på Helsfyr når jeg skulle til Carl Berner. Det var ikke så fryktelig moro, men absolutt en opplevelse, og jeg fikk sett en slags boms som jeg syntes synd på, samt en mann med så høyt hår at han blokkerte hele den tavla som henger foran i bussen og viser de neste stoppestedene... Det var ganske fancy!

Så kom jeg meg omsider hjem, og alt ble bra! Konklusjon: gærne ting skjer utendørs, harmoni hersker innendørs. God lærdom? Neppe...

Takk for seg!

Ti fingre i nesen og delte sorger

Ti spedbarnsfingre i gammelmannsnese

Jeg husker ikke helt hvor dette uttrykket kommer fra - en form for barnebok eller barne-TV-serie, antar jeg, men det er uansett en snill versjon av "ti kniver i hjertet". Prøv å forestille deg (eller prøv på ordentlig, bare vask fingrene etterpå!) hvordan det vil føles å ha fem fingre i hvert nesesebor, så kan du sikkert forstå at dette er en garanti med samme verdi som "mor og far i døden" eller nevnte "ti kniver i hjertet". Det føles nok ganske enkelt ganske smertefullt. En forutsetning er selvfølgelig at det er ens egne fingre, og ikke f.eks. et spedbarns fingre, dersom man er en meget gammel mann med en meget stor nese som igjen har meget store nesebor.
Nå var det ikke i og for seg neser jeg ville skrive om, men snarere en fin liten sammenblanding av uttrykk: er det ikke merkelig at vi har uttrykket "å ha noe å henge fingrene i", samt "å stikke nesen borti noe", men ikke "å ha noe å stikke fingrene i", eller "noe å henge nesen i"? Eksempler på dette kan være hhv. bolledeig og neseklype!

Det er i det hele tatt mange uttrykk som brukes og misbrukes på de merkeligste måter - det virker som om det å "stikke noe under en stol" er langt vanligere enn å "stikke noe under stol", selv om Per Egil Hegge har understreket at sistnevnte er rett, og alt kan tydeligvis bli hylende morsomt av at noen sier "hu sa det, brura òg". Personlig skulle jeg gjerne sett at uttrykket "å stikke fingeren i jorda og se hvor marken spytter" (forverring/forvansking av "det går den veien høna sparker") slo an, men håpet er spinkelt, dog lysegrønt som bare det!

Videre har vi uttrykket "delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg". I likhet med "den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves", kan det tolkes på forskjellige måter (dette med å vente forgjeves kan enten tolkes som at det gode alltid vil komme, eller som at venting på et gode er et gode i seg selv, og dermed har en egenverdi av positiv art som består uansett om det gode kommer eller ikke. Undertegnede står bastant for sistnevnte tolkning); denne doble gleden, er den hos den som deler eller hos giver og mottager til sammen?
Er det slik tenkt at den som deler noe positivt blir dobbelt så glad av selve delingen (uavhengig av hva den det deles med føler), eller er det slik at mottageren blir like glad som giveren? Eller menes det med "delt glede" at to stykker opplever glede synkront i forbindelse med samme ting?
Og hvis vi da går over til den delte sorgen, som må stå i forhold til gleden, gir delingen av sorg halvert sorg til den sørgende, og fjerner den andre halvparten, eller går den andre halvparten over til mottageren? Eller gjelder dette med delt opplevelse?
La oss analysere:
Uttrykkets hensikt er uten tvil å oppfordre folk til å DELE, fordi alt blir bedre når det deles. Når så de tre alternativparene settes sammen, får vi følgende oversikt:

1. den glade blir dobbelt så glad (200%), den triste halvparten så trist (50%). Mottageren er irrelevant
2. den glade kopierer sin glede til mottageren (2x100%), den triste og mottageren deler det triste (2x50%)
3. det er ingen giver og mottager, men to deltagere. Fordelingen er lik som type 2.

 Mottageren ignoreres fullstendig i alternativ 1 - det kan nesten sees på som å få en vitamininnsprøytning eller å ta en antibiotikakur - du blir dobbelt så frisk eller halvparten så syk, og den andre personen, i dette tilfellet legen, er utenfor smittefare. Han har ingen interesse av din helse foruten betalingen han får.

I alternativ 2 er den første delen veldig grei for mottageren - h*n har noe å tjene på å bli delt med (slik man gjerne har - kake, f.eks., er en fin ting å få ta del i, med mindre den er laget av noen med dårlig kjennskap til hygiene. Dog er det gjerne fint å bli delt med også da, helt til man finner de lange hårene inni kaka.). Samtidig er det en ulempe å bli delt med når det er sorgen som deles - da går mottageren fra å være sorgløs til å bli sorgtung, og det kan jo vippe enhver av pinnen, særlig hvis sorgen blir liggende i feil ende, slik at man blir baktung, se eksempel til høyre med fuglen på den grønne gren (A) som aner fred og ingen fare helt til noen deler sorg med den. Sorgen gjør den baktung (B), og fuglen vippes av pinnen. Et tredje bilde ville nødvendigvis vist en relativt most fugl, og om dette treet vokste på toppen av et tak med takvindu, eller et sted med absurde vinnstyrker som kunne blåse små, baktunge blåfugler dit den ville, kunne bildet bli ekstra blodig - den lille blåfuglen kunne flydd gjennom (et) vindu, og et blodbad ville vært resultatet. Men sånt poster jeg selvfølgelig ikke - Digresjonsbloggen er barnevennlig, må vite, og de små, uskyldige børnene må ingenlunde få vite at det finnes ting i verden som kan skade, drepe eller gjøre litt vondt. Som f.eks. å falle gjennom et stuevindu fordi noen har delt sine sorger med deg. Digresjon slutt). Altså, tolkning nummer 2 gir rom for at den som deler ikke vinner noe på å dele glede, men tvert imot er snill som gjør det, mens h*n vinner på å dele sorg.

Nisse med skjegg i postkasse

Så er spørsmålet: hva skjer dersom mottageren også har sorg å dele? Blir den halve sorgen h*n har fått av den opprinnelige giveren med i beregningen når sorgen igjen skal deles? Blir det da 150% sorg delt på 2, hvilket da vil resultere i 75% sorg til hver, hvilket igjen vil la den opprinnelige giver sitte igjen med både bart og skjegg dypt nedi postkassen, ettersom denne må legge de 75 % til de gamle 50%? Slik at fordelingen så blir 125 % mot 75 %? Er moralen i dette at den som deler sorgen med andre må forvente å få tilbake i rikt monn, og ende opp med mer sorg enn opprinnelig, i tillegg til stiv nakke p.g.a. vond stilling som følge av skjegget som er fastklemt i nevnte postkasse (og postkasser er av en eller annen grunn alltid plassert veldig lavt eller veldig høyt, så komfortabelt blir det neppe! Er det i tillegg nissen som har satt fast skjegget sitt, og attpå til i en postkasse hvis eier har låst med en snasen hengelås fra Clas Ohlson for å unngå ID-tyveri, blir det ingen pakker under juletreet i år). Dette minner svært om egoisme og altruisme-oppgaven min fra exphil!

Tredje alternativ er som nevnt at det hele oppleves samtidig av to eller flere individer, men hva skal da moralen være? Om du har planer om å oppleve noe som helst, bør du drasse med deg en annen person for å få maksimal glede og minimal sorg, og om du nå har vært så uheldig å ende opp med å oppleve noe alene, så har du ingen mulighet til å dele hverken glede eller sorg? Nei, den der liker jeg ikke!

Så kommer selvfølgelig et eksempel som beviser at dette uttrykket ikke nødvendigvis holder vann: kjønnssykdommer. Dette er det optimale argumentet mot giverglede og deling, for hva annet enn sorg kan en kjønnssykdom gi? Ikke nok med at det er en (form for) sykdom, det er snakk om tabubelagt og gjerne uhelbredelig sykdom. Og hva skjer når en kjønnssykdom deles? Den dobles. Den blir ikke halv hos giveren, og den kommer ikke til mottageren i en lightversjon. Dessuten kan ikke mottageren hevne seg ved å dele den tilbake igjen - da må h*n i såfall skaffe seg en annen kjønnssykdom og dele med førstemann igjen, men det virker som en usannsynlig dårlig idé?

Idiotsikker?

Frustrasjonspiller: barnesikker åpningsmekansime
forhindrer at barn, frustrerte og andre
får tilgang til legemiddelet

Jeg tror det verserer to tolkninger av uttrykket "idiotsikker"; en som går ut på at noe er så enkelt at selv en idiot får det til, og en annen som går ut på at noe er sikret mot idioter, som f.eks. et pilleglass med barnesikring. Hvilket gjør det desto mer fascinerende at stadig flere produkter som skal være idiotsikre i den første, og egentlige, betydningen, ender opp med å være idiotsikre på den andre måten istedenfor. Det pøses på med teknologiske nyvinninger og geniale systemer som er laget av og for teknologinerder, men som markedsføres for allmennheten. Dingser slippes ut på markedet med store muligheter innenfor deksler og bak knapper, men brukerne kjenner ikke til de avanserte kreftene som ligger bak, og betaler dermed i praksis for veldig mye de ikke bruker. Et godt eksempel er smarttelefoner. Undertegnede, f.eks., har sin andre "smarttelefon light", med mulighet for surfing med turbo-3G, synkronisering av e-postkonti og Gud-vet-hva. Jeg kunne helt fint klart meg med en basistelefon som jeg kunne sende SMS og ringe med, samt, fortrinnsvis, ta tålelig gode bilder med. Jeg trenger ikke et gigantisk internminne for musikk - det har jeg plass til på iPoden. Jeg trenger ikke mulighet for å synkronisere kalenderen min - det ordner iPoden. Jeg trenger ikke muligheten til å surfe på nettet på mobilen - også det ordner iPoden, endatil uten å koble meg til mobilnettet istedenfor 3G/Edge etter eget forgodtbefinnende.
Jeg har gått i akkurat den samme fella som så mange andre gjør - jeg kjøper et fancy og morsomt produkt som overgår behovet mitt.

Det som imidlertid er langt verre enn at brukerne ikke får utnyttet en eiendels fulle potensiale, er at de ofte ikke forstår hva de har i hendene, ganske enkelt fordi ingen forteller dem det. Både skrivere, mobiler, mp3-spillere og nettverksharddisker blir sendt ut til forbrukerne med en bruksanvisning som får IKEAs berømmelige  strektegninger til å minne om rene epos! Skal brukeren ha mer informasjon enn det helt, helt enkle, må de logge seg på nett eller lese fra en CD. Og det er selvfølgelig veldig fint for alle trærne som får vokse seg store og sterke, men hva med litt voksne mennesker med begrenset teknoforstand?

Ikke at de behøver å være så fryktelig voksne heller - det er mange av oss unge som heller ikke er de racerne på alle felter innen IT som vi forventes å være, vi er bare reddere for å innrømme det.

Hvor mange mennesker refererer ikke til dataskjermen som "PC-en"? Eller kaller datakabinettet "harddisken"? Eller kaller "USB" for "BSU", "UBS" eller "SUB"? Eller stiller spørsmål i fora som SOL Guru som de kunne fått svaret på dersom de googlet et par nøkkelord. Men dette er intet å skamme seg over - det er bare litt for mye eller litt for krevende for brukere uten tid, interesse eller anlegg for dataanliggende å sette seg inn i.

Men mobil- og dataprodusentene vil ikke hjelpe dem som ikke kan alt, de krever tid og ressurser. Du skal forstå alt med en eneste gang, og om du ikke gjør det, er du dum, og bør klokelig holde kjeft.

Jeg synes dette er forferdelig dumt - det er sunt å innrømme at man ikke er et supermenneske, og dess flere som våger å stå for at de ikke er overmennesker, dess enklere blir det å være åpen om det! I tillegg synes jeg helt ærlig at vi burde bli flinkere til å kreve brukervennlighet av verden omkring oss; hva har alle UiOs studenter til felles? Hat og frustrasjon rettet mot StudentWeb, systemet som ingen forstår, samt mot Fronter, som tilsynelatende blir tyngre å navigere for hver dag som går (jeg husker hvor greit det var da klassen min på ungdomsskolen var blant de første til å prøve ut systemet... Det var faktisk bedre da...), og som hverken faglærere eller studenter har tilstrekkelig kompetanse i å bruke, hvilket igjen gjør det tungrodd for begge parter. Om alle innrømmet sin utilstrekkelighet og ba om hjelp, ville det kanskje blitt bedre?

Et annet eksempel: her om dagen ble jeg den stolte eier av et Flexus-kort. Tja, ikke så stolt, kanskje, men fornøyd, ettersom damen på Trafikanten sa at jeg kunne fylle på kortet på Narvesen, hvilket betyr at jeg ikke lenger må til sentrum eller Blindern for å få nytt månedskort. Men, og dette er et viktig men: når man får kortet, følger det ingen informasjon med om bruk av kortet, om validiering eller påfylling. Det står ingen verdens ting om hva de kryptiske tallkombinasjonene som i et øyeblikk lyser opp på validieringsmaskinens skjerm betyr. Litt forvirret spurte jeg derfor om hvordan man brukte dette kortet, men det fikk jeg ganske enkelt ikke noe svar på, foruten at jeg, som sagt, kunne fylle på kortet på Narvesen, og måtte validiere før bruk.

Nå er jeg såpass om meg at jeg kan google ting jeg lurer på, men det er faktisk ikke noe krav til reisende med Ruter at de har tilgang til Internett, eller at de er teknisk anlagte, og med tanke på hvor mange mennesker som sliter med billettautomatene fra NSB (uten å være synshemmede!)kan jeg ikke helt forstå hvordan Ruter kan få praktisere som de gjør.

Noen andre som av og til føler at teknologien krever litt for mye av dem selv eller deres nærmeste, eller som kjøper utstyr som er myntet på mer avanserte brukere?