Ordning och reda: katalogiseringsprogramvare

(oppdatert 9.10.10)
Jeg tenkte jeg skulle dele et par praktiske dataprogrammer med dere idag - programmer man gjerne ikke vet at man trenger før noen forteller om dem. I dette tilfellet kan alle erstatte "man" med "jeg" og "noen" med "Renate", også blir dette veldig personlig med en gang;-)
La oss nå ta et av disse små dypdykk i Renates personlighet før vi starter: Jeg er egentlig veldig ryddig og pertentlig. Alt skal helst sorteres og kategoriseres, og plasseres i henhold til dette i et rigid system. På ett tidspunkt satte jeg meg fore å sortere alle hama-perlene mine etter farge, noe jeg heldigvis ga opp etter en stund - men det hadde vært så mye bedre med et ordentlig system!
Av mamma lærte jeg å lage bokliste - når man har mange bøker er det nemlig veldig greit å ha en oversikt over hva man faktisk har, slik at man ikke kjøper en bok som ser veldig spennende ut, bare for å oppdage at man allerede har den, og i praksis vet hvor spennende den er. Så dette innlegget skal altså handle om samling og sortering, og programvare for å forenkle nettopp dette:-)

La oss nå tenke over hvorfor man skal føre lister over ting man har:

• unngå å skaffe seg to av en ting
• vite hva man faktisk har
• beregne verdi på eiendeler
• finne lettere frem i en omfattende samling
• ha dokumentasjon på hva man har eid i forbindelse med et forsikringsoppgjør

Dette bør vel være en god samling med argumenter dersom man har mye rart? Men hvilke rare ting er det man kan katalogisere og sortere med programvare?

• medier: bøker, filmer, cd-er, tegneserier, spill
• samlegjenstander: mynter, medaljer, frimerker
• inventar: sølvtøy, krystall, servise, kunst
• oppskrifter
• dingser: datakabler (hvor mange USB-kabler har man egentlig?), interne komponenter, osv.

 En database gjør det samme som et kartotek eller arkiv gjør - hvert element kan gjenkjennes, og følgelig sorteres etter, bestemte egenskaper. F.eks. har en centimeterlang, sort plastkube følgende egenskaper:

• farge: sort
• form: kubisk
• lengde: 1 cm

Om denne kuben, hva den nå enn skulle ha som bruksområde, var en del av en større samling med kuber, kuler, pyramider og prismer i alle regnbuens farger men med en fast størrelse på 1 cm, ville de relevante variablene som etablerte skillet mellom de enkelte enhetene være farge og form. En database som lot deg registrere hver enhet etter nettopp disse kriteriene ville følgelig kunne gi deg muligheten til å vise alle blå pyramider, alle kuler eller alle røde former.

Om en bestemt egenskap ikke angis av den som fører opp enheten i systemet, vil det bli umulig å finne elementet etter akkurat den egenskapen, som om en arkivar med ansvar for nybygg i en kommune arkiverte plantegningene for Stavregrinden 4, et rekkehus med seks boenheter, under "bolig", "byggmester Fuge" og "2004" men ikke under "rekkehus". Om en kollega senere ville se på antallet rekkehus i kommunen, ville hun ikke finne Stavregrinden 4.
Overført til noe mer nærliggende: du har 500 DVDer, og skal ha skrekkmaraton, eller kanskje Johnny Depp-maraton. Tenk så greit det hadde vært om du kunne starte et dataprogram og angi at du ville ha en oversikt over alle skrekkfilmene du hadde, eller alle filmene hvor Johnny Depp sto på rollelisten!
Nettopp dét er noe av det mest praktiske med slike dataprogrammer:-D

Nå har dere ventet ganske lenge på poenget, ikke sant? Det gode rådet, tipset, lenken?
Nå kommer det:
BookCollector og DVD Profiler.

Nå kan jeg vel egentlig bare avslutte? Kaste inn håndkleet, morgenkåpen, ananasen og tandemsykkelen?
Det hadde vært ganske teit, og jeg vil ikke være ganske teit, så da fortsetter vi!
Alle ombord?


BookCollector (nå versjon 7.1) utgis av et nederlandsk firma ved navn Collectorz.com, og er ett av flere databaseprogrammer som produsenten står bak (bl.a. har de programvare for musikk- tegneserie- og filmsamlinger). I tillegg har de utviklet egne AppStore-applikasjoner for de fleste av programmene sine, som lar brukerne synkronisere samlingen sin med sin iPhone eller iPod touch, og dermed ha hele databasen for hånden under en bytur som ender opp i en bokhandel (*glis*).
For å bygge opp en samling legger man inn hver boks ISBN-nummer (noen ganger må man bygge opp profiler fra bunnen av), og lar programmet søke opp informasjon om den aktuelle utgivelsen. I de fleste tilfeller ender man da opp med omslagsbilde, sideantall, utgivelsesår, forlag, osv., samt genre og emne. Disse kan man selvfølgelig endre etter eget forgodtbefinnende, men det er greit å være konsekvent og rekkevidden av sine handlinger bevisst - det kan fort bli tilløp til kaos, og det er det ingen som liker, ihvertfall ikke så mange, og antageligvis ingen av dere som leser dette, for hvilken kaostilhenger ville vel lest et blogginnlegg om å skape orden?
Så om jeg føler for å fordype meg i naziondskap, kan jeg bla meg frem til temaet moral og etikk - ondskap og supplere med historie, og nyte godt av en boksamling på godt over 600 titler :-)
Collectorz.com har gjennomførte nettsider, er stabile og tilsynelatende svært profesjonelle, og jeg har brukt databaseprogrammet deres i tre år uten problemer, så her er det ingen betenkeligheter med å anbefale:-) Den eneste ulempen er at mange titler automatisk tillegges emner fra f.eks. amazon.com, noe som kan skape litt krøll i ens eget emnesystem, særlig når man bruker den norske språkpakken...
Uansett, programmet koster $49,95 (litt over 300kr etter dagens kurs), og da får man mindre oppdateringer (f.eks. fra 7.1 til 7.2) gratis, mens man kan kjøpe store oppdateringer (7.9 til 8.0) til nedsatt pris (rundt $20), og selvfølgelig velge å avstå fra å oppgradere :-) I tillegg har de en nettversjon (BookCollector Connect) av programmet som jeg aldri har prøvd, og som koster $19.95 (ca 120kr) per år. AppStore-applikasjonen koster 55kr og kan kjøpes gjennom iTunes. De har dessuten en demoordning hvor man kan laste ned en fullversjon av programmet og legge inn tredve titler (var ihvertfall så mange før - nå er det hemmelig :-P), og det er også mulig å få en tredvedagers periode med Connect-utgaven.
Collectorz selger også tre typer strekkodelesere (bøkers EAN-nummer tilsvarer ISBN-13-nummeret), hvor den enkleste, en CueCat, er rimelig nok til å kunne sendes til Norge uten å måtte fortolles, men samlingen bør vel være ganske omfattende for at man ikke skal orke å skrive inn ISBN-sifrene selv? Da virker det mer meningsfullt med den trådløse varianten de selger (da kan man f.eks. stå på en stige og scanne strekkoder), men inkl. moms og fortollingsgebyr kommer den lille tassen opp i en pris på over 1200kr...


DVD Profiler (nå versjon 3.6) utgis av Invelos. Programmet er langt billigere enn MovieCollector fra Collectorz - invelos tar $29,95 (litt under 185kr) for sitt produkt, og jeg tror at det egentlig henvender seg til et litt annet publikum - at det er tiltenkt samlere heller enn oss dødelige. De oppfordrer sterkt til at brukerne deler sine data med omverdenen, men har samtidig et ganske omstendig system for brukerbidrag, så det er ikke verdens mest brukervennlige. Likevel velger jeg å bruke, og anbefale, dette fremfor MovieCollector. DVD Profiler har nemlig hittil vist seg å være sterkere på norsk film og på halvsære titler, som mine to russiske filmer, "Voditel' dlya Very" og "Papa", og det skal de har litt kred. for! I tillegg er det veldig enkelt å legge til kjøpstidspunkt, -pris og -sted, og programmet har et innebygget statistikksystem som lager småstygge diagrammer over samlingens genresammensetning, gjennomsnittspriser, osv.:-)
Akkurat dét behersker også MovieCollector finfint, og ingen av programmene har feilfri eller komplett norsk språkfil, så det er kanskje like greit å anbefale en prøvekjøring av begge? Legg inn dine særeste/eldste filmer og se hva programmet finner:-)


EAN/ISBN

slike strekkoder (ikke EAN) kan man lage her. Litt morsomt, og potensielt nyttig :-P

Dette er to forkortelser jeg nå har brukt i forbindelse med strekkoder, og det krever kanskje litt forklaring?
Når man registrerer en DVD, bok eller CD, er det en stor fordel, om ikke akkurat en nødvendighet, å bruke strekkoden fremfor tittel/forfatter/artist for å søke opp utgivelsen. Grunnen er selvfølgelig at det gis ut utallige utgaver av samme produkt - f.eks. hardcover- og pocket-utgaver av bøker og spesialutgaver av filmer. To utgaver kan gjerne variere i lengde (f.eks. utgis ofte regissørens foretrukne utgave separat med den ordinære), det kan være ulike soner på platen, tekst- og språkvalg kan være forskjellige, og en nyutgivelse kan ha fått en visuell ansiktsløftning i forhold til originalen. Bøker igjen kan ha fått nye kapitler i nye utgaver, og og kan derfor ha ulik lengde og ulikt omslag.
Så, som sagt: bruk strekkoden!
Strekkoder på bøker er i praksis deres ISBN-13-nummer (ISBN er en bokutgivelses unike identifikasjonsnummer, og angir bl.a. utgivelsesland). Koden kan enten leses med en strekkodeleser, eller skrives inn manuelt. EAN er den internasjonale (eg. europeiske) standarden for strekkoder på vanlige produkter, og består av 13 sifre, akkurat som et ISBN-nummer :-)

Andre databaseprogrammer
What You Own, for registrering av bl.a. sølvtøy, steintøy og krystall. Gjør det lett å legge inn verdier og endre antall (f.eks. dersom du har 10 teskjeer i sølv), og legger sammen den totale verdien av verdisakene dine. Programmet er også praktisk dersom du samler på serier av porselen eller sølv: du vet alltid hva du har og hvor mange av hver ting :-) En ulempe er at det er begrenset valutastøtte, så man må ignorere dollartegnet og tenke kroner. Forøvrig er programmet gratis, og det liker vi!

Collection Studio er vel hovesakelig et program for samlere - f.eks. numismatikere og filatelister. Undertegnede oversatte det til norsk for å kunne gi det bort som gave, så om noen bruker det i norsk språkdrakt og irriterer seg over feil eller formuleringer, kan de sende en frustrert tanke til meg:-P
Det flotte med CS, er at det er mulig å sette sammen nye type samlinger og legge inn egne datafelt i disse - programmet er som sagt optimalisert for samlere, og kommer med ferdige maler for frimerker, mynter, medaljer og et par andre ting. Om du, som jeg, samler på noe helt annet, er det altså ingen hindring; lag en ny samlingstype og angi de relevante egenskapene for samleobjektene dine (f.eks. har steinsamlingen min et datafelt for vekt og ett for farge). Helt perfekt dersom du samler på noe som er såpass spesielt at ingen har laget et dedikert program for det!
Programmet koster $35 (cirka 215kr), men kan prøves gratis i 10 dager.

Dagens lille åpenbaring: GoFlex

Jeg har hatt mange åpenbaringer, i motsetning til Johannes, som bare hadde én. En av dem var at "come on, ketchup" skulle tolkes som "come on, catch up", en annen var at "jetlag" ikke var et lag som jetfly fløy gjennom eller over. Jeg har nå fått enda en åpenbaring, og den er, som så mange andre ting, knyttet til Clas Ohlson og min datadilla. Fra Clas har jeg nemlig fått tak i en ekstern harddisk av typen Seagate GoFlex (selges i rødt, blått, sølv og sort i 500GB, og sort i 1TB), samt en nettverksadapter (GoFlex Net) som har plass til to GoFlex-harddisker i tillegg til å en USB-inngang bak!
Harddisken har faktisk en SATA-tilkobling, og når den brukes alene, kobles den til en medfølgende USB-adapter. Har man USB 3.0 på datamaskinen (som undertegnede! :-D), kan man kjøpe en adapter for det også, og da blir det vei i vellinga! Når harddiskene kobles til disken, derimot, dropper man hele USB-adapteren og setter disken rett ned i nettverksadapteren, som igjen kobles til routeren med en nettverkskabel.

Så kommer det morsomme!
For jada, Seagate lager pene disker og smarte løsninger, men det som åpenbarer seg når man går online er mye kulere! For når alle registreringer er gjort unna, kan du gjerne bruke harddisken til ordinær lagring via Windows Utforsker, men, og dette er et viktig men, Seagate har inngått et samarbeid med folkene bak Pogoplug (som er en nettverksharddisk med et webadministrasjonspanel), hvilket altså gjør harddisken til en nettverksharddisk.
Så lenge harddisken er tilkoblet nettet, kan man altså streame filene fra den til datamaskiner hvor som helst (forutsatt at man har brukernavn og passord:-P) OG til iPhone/iPod Touch, Blackberry og Android-telefoner, dersom man laster ned gratisapplikasjoner for det.

Fremdeles ikke morsomt?
Nei vel, da er kanskje dette morsomt, da?
Legg en video eller en sang på harddisken, og se/hør den på iPoden når du har tilgang til nett uten at iPoden er blitt synkronisert med iTunes før du gikk hjemmefra:-D På samme måte kan du legge til nye filer over nettet ved hjelp av en PC, og hente dem opp igjen når du er hjemme igjen uten å måtte sende e-poster, installere programvare eller ta med en minnepinne overalt :-D Dessuten kan filene deles, så om du har en morsomhet liggende, kan du poste den på facebook eller sende den per e-post til en av dine 500 nærmeste venner.

Og om du nå er halvparten så gira som meg, kan du stikke innom Clas imorgen og gå bananas i hyllene - harddiskene koster 899,- (500GB) og 1698,- (1TB), og nettverksadapteren koster 998,-, noe som ikke er så ille, med tanke på at du i praksis får en veldig enkel lettvekter-NAS...! Om du ikke har det store plassbehovet, kan du jo alltids nøye deg med nettverksadapteren og stikke en romslig minnepinne inn i USB-porten.
Alle fine dingsene finner dere her!

Skjønnhetens nådegave?

Vakre mennesker er overalt. På bussen, på plakater, i avisen, på Internett, i familieselskapet og muligens i klesskapet - noen har dem endatil i ekteskapet!

Om de ikke er vakre nok fra naturens side, retusjeres de til hver lille feil er usynlig, slik at de kan blende oss dødelige med sin perfeksjon. Men dette gjelder vel i hovedsak de få som lever av å være vakre - resten av dem lever vanlige liv og får mer eller mindre ubevisst resten av oss med sin overnaturlige skjønnhet. Jeg så faktisk en slik skapning på Ruzyne flyplass utenfor Praha for noen år siden, under en mellomlanding mot Roma - han var rett og slett fascinerende pen! Nå i etterkant husker jeg ikke hvordan han så ut, det var ganske enkelt perfeksjonen heller enn de enkelte trekkene som fascinerte.


Vitenskapen, eller hva man nå skal kalle den, definerer skjønnhet som det symmetriske snittet av befolkningen, hvilket forklarer hvorfor skjønnhetsidealet forandrer seg fra sted til sted og over tid. Så har man selvfølgelig moter, hva som er "riktig" til enhver tid, men er det modellen med moteriktige buskebryn og kinnben så høye at de omtrent når henne til issen som er den vakreste?

Her er beviset: Renate kan ikke tegne pene mennesker.

I tillegg har visst barnlige trekk hos kvinner noe å si for hvor vakker, eller attraktiv, menn vurderer henne som, hvilket kan gi utslag i store øyne, bredt ansikt, myke kinn, osv., fordi det viser at hun er ung og rede til å føde ham mange barn og la hans etterkommere bli like tallrike som stjernene på himmelen. Og som sagt, skal vi alle være symmetriske. Dess mindre symmetriske ansiktene våre er, dess styggere oppfattes vi som.

Men man kan jo jukse, noe mange gjør. Hår farges og stripes, formes og friseres, øyne dryppes for å få pupillene til å virke større eller dekkes med fargede linser for å oppnå en mer attraktiv farge. Sminke og kosmetiske operasjoner korrigerer resten. Hvilken jente vet ikke at lys øyenskygge nærmest neseroten og mørkere ytterst mot tinningene får øynene til å synes mer vidtstilte, at hvit kajal på våtkanten åpner blikket og at riktig valg av øyenskyggefarger får øyenfargen til å gnistre?

Så er selvfølgelig spørsmålet hvorvidt vakker=attraktiv, men la oss la det ligge!
Jeg lurer nemlig på hvordan vakre mennesker har det! Av erfaring vet jeg at folk kan være rimelig ubehagelige på mange nivåer dersom de finner deg frastøtende, men hva gjør de om de finner deg enormt tiltalende? Jeg tror nemlig ikke et eneste menneske er i stand til å ignorere skjønnhet - et virkelig vakkert menneske kan jevnstilles med et fantastisk maleri, et gigantisk monument, en gnistrende edelsten - vi bergtas av den unike skjønnheten, kanhende bare i noen sekunder, men kan ikke siden benekte at vi har blitt påvirket. Men hvordan reagerer vi? Med misunnelse og skepsis, beundring og tjenestevillighet? Og hvordan vi nå enn reagerer, er det en slags stabil kurve? Om Kurt er uspiselig når han møter en skjønnhet, er han skeptisk når han møter et relativt pent menneske, likegyldig når han møter en som er ordinær, og vennlig når han møter en mindre pen?
Og hvordan føles dette for de vakre? Legger de merke til det?


Med mindre de lider av stygg-andunge-komplekset (å vokse seg pen men føle seg stygg), er de vel sin skjønnhet bevisst, og om de f.eks. er lysende intelligente, kreative eller hendige, vil de sannsynligvis møte mye velvilje som kan la dem klatre raskere oppover stiger enn mer ordinært utseende. Hvilket selvfølgelig fører til misunnelse fra andre. Om de har rikelig med integritet, derimot, vil de motsette seg en slik ufortjent belønning, sannsynligvis uten anerkjennelse fra omverdenen. Og la oss nå enes om dette: han som kjemper for å fortjene noe han kunne fått uten å gjøre det skapte grann, er virkelig beundringsverdig - på den ene siden gjør han ikke noe mer enn det alle andre er nødt til å gjøre, men han velger bort den minste motstands vei, og for det fortjener han vel litt kred.?

Per idag er det nok ganske farlig å være pen - det er jo blitt en egen industri! I gode, gamle dager sikret skjønnhet deg i beste fall et godt gifte, gode kamerater og misunnelige naboer, idag kan du vinne verden med et fordelaktig utseende og en usunn besettelse av egen skjønnhet, så hvorfor ikke velge den karriereveien? Forfengelighet er moderne, og ikke det minste skammelig, hvilket antageligvis forklarer hvordan enkelte jenter klarer å presse tyve bilder hvor de poserer etter beste evne inn på bloggens forside - jeg synes det er litt smakløst, gammeldags som jeg er.
Smakløs finner jeg også den tilsynelatende utbredte oppfatningen av at skjønnhet er noe man kan være stolt over, mens mangel derav er noe man skal skamme seg over og skjule. Hvorfor ikke heller gjøre noe verdifullt med livet sitt, og være stolt av dét? Nesen du er født med kan du ikke ta æren for, men det verdifulle bidraget til verdensfreden kan du godte deg over til du velter.

Og om du føler at du ikke er vakker nok, eller bare lurer på hvordan de vakre menneskene har det, kan du jo følge denne instruksjonsvideoen :-)

(og om hensikten med dette blogginnlegget synes noe uklar: Renate liker ikke overdreven forfengelighet og selvforherligelse, men lurer litt på hvordan de vakre har det, og er genuint fascinert av skjønnhet, enten det gjelder klær, bygninger, steiner eller mennesker. Renate er også avsindig trøtt, og kan ikke tegne pene mennesker)

Historieløs?

Historietime i samsvar med læreplanen?

Jeg har akkurat lest ut Anil's Ghost, og nok en gang fått en påminnelse om hvor lite jeg vet. Selv om jeg kjenner til Kosovo-krigen og Srebrenica-massakren, Pol Pot og Røde Khmer og Che Guevara og Castro, kan jeg ikke si at jeg har oversikt over hva som ledet til hver enkelt tragedie. Jeg kjenner ingen detaljer, har ingen egentlig kompetanse. Dette er historie, VÅR historie. Historie som preger verden idag, menneskene rundt oss. Forklaringen til så mange problemer og konflikter. Men det vet ikke vi unge - vante som vi er til å få alt som er verdt å lære på vei mot noe som skal ligne allmenndannelse servert av lærere fra læreplanenes innskrenkede Dagens meny (tre retter, 98kr!). Jeg tror at jeg har hatt gode lærere i historie, og jeg likte faget. Jeg begynte å studere det etter videregående, så det burde være bevis nok på et visst engasjement? Likevel husker jeg en navlebeskuende og Norgessentrert historieundervisning som kun rommet internasjonale hendelser dersom de hadde direkte innvirkning på Norge og nordmenn. Og misforstå meg rett: det er viktig å lære om eget hjemland, og det er viktig å kjenne sin egen historie, men idag mer enn noen gang tidligere har vi en plass i verden, ikke på sidelinjen, og vi må kunne forstå hva som foregår rundt oss. Likevel lærte vi i nyere historie mest om norsk sjøfart, verdenskrigene og Holocaust. Litt om den kalde krigen og jernteppet, murens fall. Alt dette er jo viktig, men hvor er VERDEN? Skolen skal forberede oss på virkeligheten, gjøre barn til samfunnsnyttige mennesker, men hvordan skal vi bli brukbare voksne når vi ikke har en grunnleggende forståelse av de begivenhetene som har formet den verdenen vi er dømt til å leve i? Hvordan skal dagens unge forstå flyktningers krigstraumer når de knapt har hørt om konflikten disse menneskene har flyktet fra?

Man kan selvfølgelig si at dette er foreldrenes, eller elevens, ansvar å sørge for slik grunnleggende kunnskap, men dette argumentet er da ingenlunde gyldig i forhold til grammatikk (selv om vi ikke lærer det på skolen heller...), multiplikasjon eller de tektoniske platenes bevegelser, så hvordan kan det være gyldig her?
Når vi på ett tidspunkt er store nok til å se Dagsrevyen med sterke scener og det som er, har vi gått glipp av, gjennom sunn skånsel, kanskje opptil 14 år med katastrofer og referanser til katastrofer som ligger bak dem igjen. Vår morsomme oppgave er følgelig å følge så godt med som mulig, men hvordan skal det la seg gjøre? Se for deg at du har kjøpt en utrolig spennende film, bare for å oppdage at de første 45 minuttene av handlingen ikke lar seg spille av. Det viser seg at denne feilen gjelder alle utgavene av filmen, og valget ditt står mellom å se filmen og følge med så godt det kan, vel vitende om at du ikke kommer til å forstå noe særlig, og sannsynligvis ende opp med en mangelfull eller fullstendig gal tolkning av slutten, eller å slå opp filmen på imdb.com og lese tredve detaljerte referater fra noen særinger som så filmen da den gikk på kino, inkludert de første tre kvarterene. Alternativt kan du ta rennafart og drite i hele filmen, og gjøre noe annet - klippe tåneglene dine, f.eks., eller slå kobberspiker inn i naboens stolthet, en gigantisk furu. Om du ikke er hellig overbevist om at filmopplevelsen vil være verdt timesvis med referatlesing, kommer du sannsynligvis til å ende opp med ett av de to siste alternativene, og det er vel egentlig slik det er for enhver ungdom som skal begynne å se nyheter og engasjere seg - de kastes inn i en kaotisk handling hvor enhver ny hendelse inneholder tusen referanser til noe de ikke kjenner til fordi de er for unge. Noen er kanskje så engasjerte, eller har så flinke foreldre at de sakte men sikkert opparbeider seg en god innsikt i den enkelte konflikts eller katastrofes indre vesen, mens resten, som ikke er så fryktelig engasjerte, faller helt ut, eller får en svært mangelfull forståelse.
Og det er ikke bra!

Det er nettopp der lærere, og kanskje også media, har en viktig oppgave: å samle opp og porsjonere ut et referat av hva som har skjedd i verden etter krigen - for det har faktisk ikke stått bom stille! (Etterkrigstiden fra et norsk perspektiv ser vel omtrent sånn ut: vi var redde for russerne, vi fant olje og ble verdens navle, Gro kom, Osloavtalen fungerte nesten, og her er vi, verdens beste land! Hurra for oss!) Slik barn og ungdom blir guidet gjennom det grunnleggende innenfor en rekke felter med mye avansert tenkning og historie (hva er vel "KRL", "religion" eller "religion og etikk", eller hva nå dette faget heter idag, sammenlignet med de utallige teologer og filosofers tankevirksomhet og litterære produksjon gjennom de siste årtusener? Kun en komprimert introduksjon, men en nødvendig en (selv om det er begrenset hvor mange ganger vi trenger å lære om Jesu ditt og Jesu datt). En slik introduksjon som undervisningen om verdenskrigene, merkantilismen og apartheid var utarbeidet som.
Moren min har alltid mast om at jeg må følge med i nyhetsbildet, noe jeg, noe motstridende, har gjort. Samtidig har jeg en genuin interesse for historie (nok en gang: jeg begynte å studere det), men det er mange andre som hverken har masende mødre eller historiedilla, uten at det burde frata dem retten til å tvangsfores med viktig lærdom.

Vi lærer om krigen, om Holocaust. Vi blir ikke spart for detaljer når det gjelder nazistenes grusomheter, så hvorfor skal vi ikke bli flasket opp med Kambodsja og Rwanda?
Jeg bare spør...

Om å ta vare på analoge minner

Jeg sitter nå i andre etasje på en av Lavprisekspressens busser på vei mot Arendal, og priser meg lykkelig for at verden har kommet så langt at det er Internettilgang på bussen :) Mens jeg sitter her og koper tenkte jeg at jeg kunne dele litt praktisk kunnskap med dere - det er jo ofte slik at man kan ha behov for (eller nytte av) ting og tang uten å vite det, fordi man ikke har tenkt en tanke helt ut. Er man riktig heldig, mister man sjansen før man har innsett hva man har gått glipp av, og slikt resulterer gjerne i landesorg, og det liker vi jo ikke!

Dere som kjenner meg, eller har lest en del i bloggen, vet at jeg er veldig glad i barndomsminnene mine, og at de i svært stor grad er sentrert rundt visuelle, auditive og materielle ting (de to førstnevnte sorterer i praksis under sistnevnte). Barne-TV, reklamer, filmer, kassetter, leker og bøker har bidratt til at jeg har utviklet en ganske vill fantasi, og det er moro å i etterkant kunne lese en barnebok og finne opphavet til en idé jeg har hatt, eller å se et bilde av en bestemt leke og plutselig i detalj huske hvordan jeg lekte med den. Selv om lekene er pakket bort og barnebøkene ikke akkurat nileses lenger, er de tilgjengelige. Om jeg får barn selv, kan jeg la dem ta del i min gamle glede gjennom å lese bøkene som før trollbandt meg, og håpe at de får en lignende effekt på avkommet.

Når det gjelder filmer, musikk og lydbøker, derimot, er fremtiden langt mørkere, og nåtiden likeså - jeg vokste opp med kassetter og VHS-film, og følgelig er alle mine gode opplevelser i disse mediene fanget i nå antikvariske, analoge formater. Mens det bare er å vente på at klassikere som "Løvenes konge" skal utgis på Blu-ray, er det mange andre skatter det ikke er blitt regnet for lønnsomt å utgi i norsk språkdrakt på DVD, eller kassetter av barnetestjerner som ikke lenger er barnestjerner, lydbøker som kanskje ikke gjorde det så godt, og annet som de norske utgiverne ikke har noe ønske om å bruke tid og energi på å digitalisere. Slikt er urkjipt for oss barndomselskere, og det er ikke så mye å gjøre med saken dersom man ikke har tatt vare på sine utdaterte skatter. Undertegnede hadde f.eks., delvis under tvang, kvittet seg med "Snehvit og de syv dvergfrøknene" og "Tommelise" på VHS. To produksjoner av diskutabel kvalitet som gikk rett til hjertet på en ukritisk unge. Jeg har fått tak i begge i engelsk språkdrakt, men det blir ikke det samme som de norske dubbingene jeg ble glad i for ti-tolv år siden.

Om man fremdeles sitter på de utdaterte skattene, derimot, er det fremdeles håp, og overbevist som jeg er om at det er flere enn meg som har gamle audio- og videokassetter liggende, vil jeg her presentere en liten guide til hvordan skattene kan reddes!

Audiokassetter
Her trenger du ikke store greiene:

• en kassettspiller med hodetelefonuttak(om du ikke har en, og ingen familiemedlemmer har, kan du sikkert finne en rimelig en på finn.no eller lignende!)
• en datamaskin med mikrofoninngang (vanligvis har denne en rosa ring rundt hullet, i motsetning til hodetelefonuttaket som har en grønn ring). Stasjonære maskiner er å foretrekke, fordi det er mindre fare for at intern støy forplanter seg til opptaket - sier mine datakilder
• en tilkoblingskabel med 3,5mm minijack i begge ender (f.eks. denne). Det kan være greit å ha et par-tre meter med kabel, slik at du slipper å ha kassettspilleren i fanget!
• gratisprogrammet Audiacity (for opptaket) og utvidelsen LAME (for å konvertere til mp3)

Har du alt?  Flott! Koble kabelen til kassettspillerens hodetelefonutgang og datamaskinens mikrofoninngang (hvilket selvfølgelig gjør at lyden fra kassettspilleren sendes inn i datamaskinen), og start Audiacity. Øverst til venstre er det et panel med (forhåpentligvis) kjente knapper, og alt du trenger å gjøre, er å trykke på opptak/rec. (den røde rundingen), for så å starte kassettspilleren. På skjermen får du da se tonehøyden på all lyden som tas opp, og det er bare å la program og kassettspiller gå til side A har sagt sitt. Da er det bare å trykke på stopp (kvadratisk symbol), og dele opp opptaket i kapitler/sanger, navngi dem og "eksportere flere" til mp3 (se brukermanualen for Audiacity for detaljer). Ta-da!
Husk at dette er gamle, analoge saker, og at kvaliteten blir deretter - kall det autentisk og bare nyt!

Videokassetter
Her trenger du litt flere, og mer kostbare ting, men resultatet kan bli svært bra!

• VHS-spiller
• rensekassett(som denne fra Clas)
• kompositt-til-USB-konverteringsverktøy
• programvare for konvertering (følger med dingsen ovenfor)
• DVD-plater eller konverteringsprogram for å lagre resultatet som en enkeltfil

Dette var en krøkkete beskrivelse, så jeg tar en litt mer spesifikk forklaring av hver del her:
En VHS-spiller sender lyd- og bildesignalet ut via scart eller tre RCA-plugger i komposittformat. Det er noe ordentlig møkk i forhold til HDMI - den gule pluggen gir bilde, den hvite og røde gir lyd. Hadde datamaskiner hatt en inngang for bilde slik de har for lyd (den nevnte mikrofoninngangen), hadde dette vært latterlig enkelt, men vi må istedenfor sende signalet via en USB-port, og da trenger vi altså denne konverteringsdingsen.
Jeg har, ikke overraskende, kjøpt min hos Clas Ohlson, en merksnodig sak fra Pinnacle kalt Dazzle*. Med den følger det med programvare for konvertering til DVD. På maskinen min fungerer ikke konvertering med DVD-menyer, men uten menyer og med lagring direkte på disk fungerer det helt fint.

Prøv å prøvekjøre kassetten før du starter opptaket - selv måtte jeg rense den gamle spilleren, og det er greit å finne ut av det, og få renset opp før opptaket er igang!
Når så opptaket er gjort, vil filene være fordelt over mappene VIDEO_TS og AUDIO_TS, og disse kan du åpne i f.eks. makeMKV og konvertere til MKV-format (kan bl.a. spilles av på WD TV Live-bokser og i VLC, et småsnasent og enkelt program for alle plattformer). Evt. kan du bruke Handbrake og konvertere til mp4. Her er mulighetene mange!

Og sånn helt til slutt: dette er helt lovlig, så lenge du har kjøpt og betalt originalmediene - Åndsverksloven sier at det er greit å kopiere/konvertere åndsverk dersom det kun gjøres for å kunne spille det av på utstyr man har:-)