Det lille landet

Min gamle norsklærer, som lærte oss meget om pleonasmer og sild i tønne, mente at drammensere var innavlede. Man kunne nemlig se på en person at vedkommende kom fra nettoppden byen, fordi alle var helt like. Det samme gjaldt dansker - man kunne alltid se at en person var dansk. Jeg skryter gjerne på meg nære bånd til Drammen by (bildet til venstre er tatt av Kjetil Lenes og er publisert under GNU-lisensen) - jeg har avlagt byen mange besøk opp gjennom årene, blant annet fordi jeg har familie som har bodd der, og jeg vet at drammensere ser ut som alle oss andre. Småsure, kalde og halvfjerne. Ordentlige nordmenn, eller i det minste ordentlige "søringer". Drammen er en nydelig by, og dere som kun har sett den fra bilbruene som krysser Drammenselva, har faktisk ikke noe dere skulle sagt - skulle Oslo dømmes på grunn av de lite pene havneområdene våre? Drammen var pen før, og har i tillegg fått en visuell overhaling i områdene rundt elva, så her har drammenserne intet å skamme seg over! Men tilbake til innavlingen: jeg tviler på at drammensere er mer innavlede enn nordmenn flest - Drammen er tilgjengelig og sentralt beliggende, med et naturlig tilsig fra de omkringliggende bygdene. Slikt skaper ikke innavl, noe f.eks. isolasjon i en liten dal eller på en øy kan, dersom man ikke passer på hvor man trår (eller ligger). Og inngifte langt ut i slekten er ikke farlig, selv barn som er resultat av incest kan ende opp som fullt fungerende mennesker, selv om risikoen for det motsatte er langt høyere for dem enn for barn som har langt fjernere beslektede foreldre. Den største faren med en liten genpool er ikke den manglende variasjonen, men sårbarheten det representerer, og faren for at genene skal være "syke". Om en sykdom, la oss si skrapesyke, går i arv fra foreldre til barn, og er en recessiv skavank, må begge foreldrene være bærere eller syke for at avkommet skal kunne bli sykt (vi går for Mendels fremstilling, noe mer komplisert får noen biologer ta seg av!). Tenk på krysningsskjemaene fra skolen: om SS=frisk, ss=syk og Ss=bærer, men frisk, vil to sykdomsbærende men friske foreldre statistisk sett få to sykdomsbærende barn, ett friskt og ett sykt. (Ss+Ss= SS/Ss/Ss/ss), men ettersom sykdommen er genetisk betinget, er det aldri noen fare for bærere å formere seg såfremt ikke den utvalgte partner også er bærer (man sprer selvfølgelig genet videre, og det er betenkelig, men man får ikke syke barn); om én forelder er frisk og én bærer, vil statistisk sett halvparten av barna være bærere og halvparten friske. Mitt poeng? en begrenset genpool med høy frekvens av syke gener gir flere syke individer, og mens tiden går, snurper nettet seg sammen, genene blir færre og sykere, og til slutt har man et problem. Dessuten kommer den nevnte sårbarheten, som f.eks. er i ferd med å ta livet av bananene vi spiser. Dere har kanskje ikke tenkt på det, men bananen dere spiste i går var sannsynligvis skremmende nært beslektet med den dere spiste for fem år siden. Så når innsekter, sopp, anarkister eller andre skadedyr utvikler et middel for å utnytte én bananplante, vil samme strategi virke på alle. Med en variert genpool vil det alltid være en sjanse for at noen av individene har en mutasjon innabords som tilfeldigvis gjør dem immune, noe som ikke bare sikrer artens overlevelse, men også at den overlever gjennom nettopp disse individene (individ er et dårlig ord - bananer er ikke individer, de er store, bananformede bær).
Dette ble en fin digresjon, for det var ikke banangener jeg ville skrive om idag - til det kan jeg for lite om både genetikk og bananer, og interessen for sistnevnte er begrenset - de er gode å spise, forskningen kan noen andre ta seg av. Det jeg ville skrive om, var faktisk Facebook!
For Facebook minner meg til stadighet om hvor lite Norge er, hvordan alle kjenner alle og hvor to-tre stykker kan skape en trend. Facebook er det ultimate beviset på nettopp det. Jeg har vært medlem av nettstedet siden 2006 (wow.), og har nå 200 venner. Selvfølgelig. De er alle nære venner jeg deler mine innerste tanker med. Jada. I det minste kjenner jeg nesten alle personlig, med unntak av et par jeg kjenner gjennom korrespondanse og felles nerdeinteresser. Det vil si at det store flertallet er mennesker jeg har blitt kjent med i barnehagen og på skole, universitet og jobb. Og her kommer det som fascinerer meg: i høyre kolonne kommer det opp forslag om venner. Mennesker jeg tydeligvis burde kjenne fordi mine "venner" er deres "venner". Det står at vi har to, tre eller åtte venner til felles, og jeg klikker på lenken som angir antall fordi jeg er naturlig nysgjerrig (bare spør Martin - han synes nemlig det er like moro hver gang jeg stikker nesen oppi det han sitter og skrur eller vrir på). Så står det kanskje at to-tre mennesker jeg kjenner, og som kjenner hverandre, alle kjenner denne personen. Ja vel, tenker jeg, og fortsetter med mitt. Men så hender det at jeg blir overrasket: kanskje står det at vedkommende er venn av en tidligere kollega, en medelev fra barneskolen og en medstudent. Noe som ikke burde være så rart når man bor i Oslo, men som blir litt mer rart når den tidligere kollegaen er svensk og medstudenten utenbysfra. Og jeg innser hvor innavlede vi er. Alle kjenner virkelig alle, eller kjenner noen som kjenner alle. Vi har kanskje ikke samme genpool, men vi har samme vennepool. Om en person dør, er det plutselig en hel skokk som er samlet i sorgen, og man ser at den kalde storbyen (jepp, verdensmetropolen Oslo) hvor ingen har familie og alle driter i sin neste, (særlig dersom nesten er naboen som ikke forstår at søpleposer skal kastes i søpla, ikke settes i oppgangen frem til neste dag) faktisk kan være like varm som den lune landsbygda; når en gren blir revet av eller skadet, går det skjelvinger gjennom et helt nettverk av forbindelser. Man tilhører det samme, kanskje fordi Oslo bare er en litt stor bygd med 500 000 felles kjente.
Så begynn med slektsforskning, dere som ikke har forstått hvor moro det er ennå, så skal vi se hvor nært beslektede vi er! Jeg er venn med 13 søskenbarn og to tremenninger på Facebook, og tar gjerne imot både syvmenninger og andre slektstredsdigresjoner!

Kjærlighet, lizzm. Og Perkolatorer

Det finnes noen veldig dårlige kombinasjoner her i verden, som melk og appelsinjuice, vann i varm olje og melkesjokolade og tannkrem. For ikke å snakke om brunost og bringebærsyltetøy... Vel, idag fant jeg en ny kombinasjon som bør unngås, ganske enkelt fordi den setter igang tankeprosesser og bloggekriblinger: "New Moon" og sonetten "If thou must love me". På lørdag kveld bestemte jeg meg nemlig for å se "New Moon", som hadde kommet i postkassa tidligere den uka, og led meg igjennom en tilsynelatende uendelig gjentagelse av snøfting, keitethet, sær musikk, grantrær, sorg og skriking uten at jeg klarte å opparbeide det minste engasjement for karakterene. Mer om det senere. Så, idag, ryddet jeg litt i noen papirer, og fant min analyse den tidligere nevnte sonetten, som ble skrevet av Elizabeth Barrett-Browning, og som handler om et jeg som ber sin kjære om å bli elsket for kjærlighetens skyld alene, fordi alt det han elsker ved henne, kan eller vil forandres, og om han elsker henne på grunn av dem, vil kjærligheten forsvinne når endringene inntreffer. Et sjarmerende og rørende dikt som virkelig kan anbefales, men som, i kombinasjon med nevnte filmopplevelse, satte igang en rekke tankeprosesser inni hodet mitt, som nå manifesterer seg i dette blogginnlegget... Jeg begynte nemlig å tenke på Hitler og en rekke andre usympatiske herremenn, og på kjærlighet. For kjærligheten er en underlig ting, kanhende det mest merkelige ved menneskesinnet? Barrett-Browning ber sin kjære om å elske henne for kjærlighetens skyld alene, hun ber om en kjærlighet lik den man gjerne finner mellom foreldre og avkom - den er ikke knyttet til hva den andre parten gjør, mener, sier eller er. En mor elsker ikke sin sønn noe mindre etter at han har gjort seg skyldig i massedrap, selv om hun ingenlunde kan akseptere det han har gjort, slik hun ikke ville elsket ham noe høyere dersom han ble med i Leger uten Grenser og donerte bort alle sine indre organer samtidig. En mor elsker ikke sin guddommelig vakre sønn mer enn hun elsker den gruvekkende stygge, hun elsker ikke den kloke over den dumme. Kanhende har hun lettere for å kommunisere eller omgåes med et barn som verdimessig ligger nært henne selv, men hun elsker uforbeholdent.Oprah har snakket om noe lignende - når man virkelig elsker noen, er det ikke fordi de har bestemte egenskaper eller verdier. Man bare elsker dem uforbeholdent. Og det er der Hitler kommer inn. Og Goebbels. Dracula. Enhver despot, massemorder, galning. Og geniene. Genier som Knut Hamsun. Musikere som har dødd av overdoser. Folk elsket dem. Noen kanskje på grunn av det usympatiske - kanhende sympatiserte de med Hitlers sprø ideer og grusomme midler for å realisere dem, kanhende synes de det er rett og rimelig at en voivod spikrer diplomaters hodeplagg til skallene deres fordi de i vanvare har brutt med vertslandets tradisjoner. Men de elsket/elsker aspektet ved personen, en idé, et bilde. Og det er jo nettopp det som gjør mennesker til så fascinerende skapninger: vi er som løk, som Therese/Peer Gynt/Shrek så treffende har formulert på varierende vis. Vi har lag. Personen Per Person er uendelig mange ting, har uendelig mange aspekter. Han er kanskje far, bror, ektemann (alle de tingene som står i dødsannonser), kollega, ansatt, overordnet, irriterende nabo, unnasluntrende styremedlem, manisk Beatles-tilhenger, KrF-sympatisør, saksofonist, tidligere mobbeoffer, arbeidsplassens klovn, også videre. Noen av tingene kan kollidere litt, andre kan overlappe. Så dør Per en dag. Han lider PERkulatordøden ("skjebnens ironi", kalles det, eller "veldig platt vits fra overtrøtt blogger") gjennom lille Lises manglende respekt for EL og Pers tendens til å ordne det elektriske på kjøkkenet uten å engasjere en kvalifisert elektriker (og det er ille), dør han altså midt i morgenkaffen, og begraves noe senere, rundt middagstid påfølgende fredag, for å være presis. I begravelsen møter Pers nærmeste familie, hans kollegaer og sjefen Ola Diger, dem han jammer med hver fredag i badekaret til Pelle og Dagfinn Høybråten. De savner ham sårt, gråter og tuter. Høybråten savner en velger, Pelle savner et badekar-/bandmedlem,  Ola Diger savner en jovial ansatt som alltid dro vitser om sirkelsager og kuldesjalusier (jepp, dere gjettet riktig: Per var revisor). Lille Lise savner sin snille, kaffetørste pappa. Alle disse menneskene savner et aspekt ved et individ, mens Pers far, nære venner og kone savner individet, summen av alle aspektene, men samtidig det nesten uavhengige opphavet til de samme aspektene...
Nå skal Renate forsøke å returnere til det innlegget opprinnelig handlet om - jo, nettopp: schærlighet (minner som aldri vil dø, en sol som farga himmelen rød) : Den som står et annet individ riktig nær, elsker det uforbeholdent, uavhengig av egenskaper og evner. Det er noe som er viktigere enn at dette individet sier og gjør idiotiske ting. Og dette noe er så forbanna vanskelig å sette fingeren på (fullt mulig at det er en god grunn til det - det kan f.eks. hende at det er en veldig basisk substans som etser bort huden din, eller veldig klissete, slik at enhver som fikk mulighet til å sette fingeren på det ville angre i all ettertid), og så vanskelig å fatte. Sannsynligvis er det ganske sjeldent også - skilsmissestatistikkene tyder i det minste på at et stort antall av kjærlighetsekteskap ikke bygger på dette potensielt basiske noe, og nettopp dét leder meg hen mot følgende teori: om man elsker eller hater et aspekt ved noen før man elsker eller hater personen, vil det være langt vanskeligere å finne og bruke noe til noe nyttig (her føler jeg at noe begynner å bli et litt vagt begrep. Og det beggynner å bli litt irriterende å trykke ctrl+i før og etter hver gang ordet brukes, så heretter vil jeg kalle begrepet potteskår. Men ikke i kursiv - bare denne ene gangen. Er jeg riktig heldig, var dette siste gangen behovet for begrepet-kjent-som-potteskår-tidligere-som-det-kursiverte-noe melder seg, noe som gjør merkevarekonstruksjonen og denne parentesen ekstremt verdiløs. Dette blir spennende!). Så om Magnus møter Kari på norske bødkeres landsforenings årsmøte i Vestre Slindre, og ho Kari vert så kjær i han Magnus på grunn av hans håndlag med bøttene (jf. Øystein Sunde som har opplyst oss om at Magnus Lagabøtter), vil dette være hennes fremste kobling til ham. Det er bøttemakeriet hans hun elsker, og selv om hun blir glad i ham av andre grunner også, er det bøttene som står i sentrum. Når Magnus finner seg en påleggskutter og får innvilget skilsmisse fra sine hender (servelat) med påfølgende stopp i bøtteproduksjonen, har Kari et problem, for hun har bare bøtter, ikke potteskår.
Vanligvis kjenner vi bare ett aspekt av en person, enten det er personlig eller offentlig. De fleste blåser en lang marsj i hvordan Jonas Gahr Støre er som onkel (dersom han er det), vi forholder oss til ham som denknakende gode utenriksministeren han er, og ferdig med det. Vi driiider i potteskårene. Vi skal bare ha et aspekt av hver person. Men så skjer det noe spennende: mennesker vi har kjent ett aspekt av, blotter plutselig et helt annet. Søte lille Trude i første etasje slår ektemannen. Den middels talentfulle maleren med det kunstneriske temperamentet du diskuterte politikk med på gatehjørnet i forrige uke viser seg å være en aspirerende galning som vinner makt gjennom engasjerende taler og merkelig bartevekst. Musikeren med de vakre tekstene blir avslørt som desperat heroinist.
Hva gjør vi i slike sammenhenger? Vi kjenner fremdeles ikke vedkommendes potteskår, det som gjør dem verdt og elske for deres nærmeste. Men vi blir kjent med to aspekter hvor vi liker det ene og forakter/hater det andre. Og plutselig er det vanskelig å forholde seg til vedkommende!
Det er nok dette som gjør det problematisk for enkelte å forholde seg til Knut Hamsun. For dem er han landssvikeren, ikke poeten. For andre er han poeten, ikke landssvikeren, og selv om enhver åpen person som ser nazisympatisøren vil kunne erkjenne at karen skrev mye bra, mens enhver som setter dikteren i høysetet bør være udelt negativ til hans nazisympatier, så forblir vi polariserte. For vi elsker eller hater et aspekt, ikke eh helhet eller et potteskår. Det er enklere slik, og sannsynligvis sunnere, i det minste dersom man klarer å se skillet mellom aspekt og potteskår. Så til dere som elsker Robert Pattinson: dere gjør ikke det. Dere forguder et aspekt.

Jeg lovte å komme tilbake til "New Moon", og nå gjorde jeg det, ikke sant? Ikke helt i henhold til planen, men historien biter seg selv i halen - jeg har skillz, nemlig! :-P

Bag lady og andre bokstavelige tolkninger

Dagens lille høydepunkt er ting som ikke er det man tror de er. Ting som høres ut som en veldig konkret og grei ting, men som kan være noe veldig anderledes.

Første eksempel er en illustrasjon av begrepet "bag lady", altså det man på engelsk omtaler kvinner uten fast bopel som bærer med seg det de eier i bæreposer som. Jeg vil påstå at min tolkning er litt mer estetisk:
Dette er altså en dame laget av en pose. En liten handlepose fra Clas Ohlson, for å være presis, samt litt av en kvittering og litt tape. Og hva er mer pose-kvinne enn en kvinne laget av en pose?

Andre eksempel er uttrykket "baseball bat", altså ei baseball-kølle. Som alle (forhåpentligvis) vet, betyr "bat" også flaggermus, og derfor tegnet jeg denne, og ble glad. Og jeg liker å være glad!


Vi avrunder med dette en fin dag og ser frem til å dra på forelesning i nordisk litteratur imorgen!

Min lykkelige barndom med TV3s reklamer

Jeg vokste opp på 90-tallet. Det var tider, det! "Løvenes konge" gikk på kino, og kunne noen måneder senere kjøpes på VHS. Spice Girls ga ut musikken sin på kassetter. Pog var en stor hit. Jeg hadde et meterlangt, gult rør med sort skrukork hvor jeg oppbevarte den hellige samlingen min, som nå, mange år senere, sikkert er verdt minst 50 øre. Eventuelt kan de bli fine resirkulerte produkter, som f.eks. melkekartonger. Er det ikke nettopp det livet handler om for en pog?

Men det er ikke pog jeg skal skrive om idag. Ikveld. Inatt, faktisk, nei, det er TV3. Kanalen som i årrekker har snodd seg unna bestemmelser om reklame rettet mot barn gjennom å ha sin base utenlands, kanalen som knapt produserer noe selv ("Paradise Hotel" er ikke en produksjon, det er en skam), og som aldri har gjort en innsats for folkeopplysningen (i motsetning til TV2, som jeg fremdeles er litt glad i - årrekker med "Hotell Cæsar" kan ikke ødelegge det gode inntrykket jeg fikk gjennom "Globus 2" da jeg var liten). Denne kanalen ga meg så utrolig mye gjennom hele oppveksten, og jeg vil si takk!

Mine minner om barndommens TV-titting er i hovedsak gode. BarneTV på NRK var ofte bra, med unntak av "Sneglen Hortensia", "Daniel Duppsko" og "Den vesle musa Philip" (hvilke traumer har ikke disse tre gitt meg?), og når man var så heldig å sette på TV-en de helgemorgenene da det ble sendt Disney-serier, var gleden stor (fred over jord!). Da var det verre med TV2 - mulig de sendte noe intelligent, men det fenget meg enda mindre enn "Dags|re-byen" som de voksne så på.... Nei, for det meste gikk det i barne-3'ern, og det jeg i hovedsak husker, er reklamene. Voksne mennesker liker ikke reklame. De lager facebookgrupper mot reklame. Og det er forståelig, for reklame for voksne handler om så utrolig mange sjarmløse, og til dels uappetittelige ting. Som halsbrann, underlivssopp, fotsopp, smertelindring (Zon, hvorfor behandle hele kroppen?), sanitetsbind (de gjør deg visstnok veldig lykkelige, forstå det den som kan), slankepreparater, maling og våtmopper. Man kan si mye om våtmopper, men de er ikke morsomme, de oppfordrer ikke til kreativ utfoldelse, og de er generelt kjedelige å se på. Praktiske, selvfølgelig, og finfine dersom du på død og liv vil ha en rengjøringsduell med svigermor (eller en annen dertil egnet gråhåret og småbisk dame) på et stykke parkett som på magisk vis blir transparent når det filmes fra kjelleren. Men ikke morsomme.

Reklamene som ble sendt mellom de korte programøktene TV3, derimot, var morsomme! De var enda morsommere enn de centimetertykke reklamebladene som lekebutikkene sendte ut (jeg var avsindig bortskjemt, tror jeg, og hadde leker nok for en hel barnehage. De ble alle behandlet med stor respekt og kjærlighet, og de har fremdeles en stor plass i hjertet mitt, men alle timene jeg brukte på å drømme om Barbie-yacht med innebygget vannmugge, kareten med den fine hesten og den rosakledde Barbiedukken, settet med syvling-dukker i sportsvogn og sjørøverøy-legoen vitner om at reklame er god underholdning og stimulerer kreativiteten), og lærte meg mange nyttige sanger, som f.eks. den om Dance Moves Barbie, og fikk meg til å drømme om å eie en stor varebil som kunne brettes ut til en hel verden for de underlige mini Pound Puppies (centimeterstore og paddeflate hunder i hardplast med verdens mest miserable oppsyn... sjarmerende saker!)... Mange ting jeg aldri fikk, men som skapte spenning den gang!

Og dette savner jeg - engasjerende reklamer! "Doffen har daua" og "no milk today" er morsomme avbrekk fra Go 1-2-3 og "have a happy period", men ingen kan påstå at de engasjerer - de skaper oppmerksomhet rundt merkevaren, men ren entusiasme. Og reklame for barn er heller ikke så veldig gøy lenger, dels fordi dagens småbørn skal leke med Bratz, misfostre bare Paris Hilton kan elske, og dels fordi leker ikke er så inspirerende lenger når man har passert 20... Og det er trist!
Men kanskje er dette grunnen til at jeg forguder Clas Ohlson-katalogen? Den er som lekebladene jeg leste til de gikk i oppløsning? Drømmene, ideene og inspirasjonen?

Ukens CO-dings #2: Grenuttak og USB-hub

Nok en genial dings som det faktisk tok et halvt år før jeg la merke til! Dingsen det er snakk om, er en forgreningskontakt med ledning og innebygget USB-hub fra brennenstuhl.

Hva gjør den?
Den gir deg mulighet til å dele en stikk-kontakt i to som enhver annen forgreining, men byr i tillegg på en firedelt USB-hub!

Hvordan ser den ut?
En kabel med jordet støpsel i den ene enden og en trekantet kloss i den andre. Klossen har to stikkkontakter og fire USB-porter, samt en USB-B-kontakt på høyre side hvor den medfølgende USB-A-B-kabelen plugges inn (den andre enden kobles inn i PC-en). Takket være designet ligger den godt og stødig på bord eller gulv, og kontaktene er lett tilgjengelige:-)

Hva skal man med den?
Den er veldig praktisk dersom man er flere som skal bruke laptop ved et bord (man slipper å krype rundt på gulvet for å koble til laderne), og den er også fin å ha dersom man, som meg, har litt få kontakter tilgjengelig og har behov for å lade mobiltelefoner og annet utstyr mens man sitter ved PC-en. USB-huben gjør det samtidig enkelt å koble til minnepinner og minnekortlesere!

NB! Det er ikke alt USB-drevet utstyr som kan kobles til, bl.a. FreeAgent Go-harddiskene fra Seagate! Dette kan muligens skyldes behovet for programvare/drivere fra den enkelte enhetens side.

Splitten/hub-en, som har artikkelnummer 36-3936, koster for tiden 149,-