... sier wii-en min at jeg er! Det er i og for seg sikkert en fin distanse, men det hadde kanhende vært greit om man fikk vite om det var mye eller lite? Takk og lov er de fleste enige med meg om at ketchup er bedre på hamburger enn sennep - så da står nok verden til påske:-)
Nå har jeg importert de gamle blogginnleggene mine, slik at alt kommer på ett sted, og det liker jeg svært godt!
onsdag 24. mars 2010
Applikasjonsmani - en historie fra virkeligheten:-P
Jeg har fått æren av å være hundevakt ut morgendagen, og det er muligens derfor jeg sitter foran PC-en med Roxette som bakgrunnsmusikk og laster ned flere applikasjoner til iPoden?
Føler meg litt umotivert til å lese mer om Wergeland akkurat nå, og da er det så uendelig mye mer fristende å finne flere metoder for å få de 35 min mellom hjemme og Blindern til å virke kortere. For det meste går det i Jeg har tydeligvis 71 applikasjoner på den lille bestevennen min, men de fleste tar bare opp plass... De fyller tomrommene i iPodens liv, om du vil! De applikasjonene jeg vanligvis koser meg med på vei til og fra jobb og auditorier er Sudoku (fantastisk gratisvariant), Mobile Snake (den gode gamle snake-varianten fra oldtidens Nokia-telefoner! Genialt!) og PianoMan (skal liksom lære meg å spille piano. Den gjør neppe det, men det er morsomt å prøve å holde tritt gjennom et utdrag av Bolero eller Für Elise!). Beleilige snarveisapplikasjoner (optimalisert grensesnitt for iPhone/iPod) er Wikipanion, Google Mobile App, Yr.no og imdb, og hvordan klarte jeg meg uten Dropbox, som gir tilgang til filene jeg deler mellom datamaskinene mine? Applikasjonen har til og med mulighet for å favorittstemple enkeltfiler, slik at de blir tilgjengelige når man ikke har nett-tilgang!:-D
Også MiniPiano er genialt (jeg er ikke helt tonedøv, har jeg funnet ut, og elsker å prøve å høre meg frem til hvordan sanger spilles), og SoundHound (tidl. Midomi) er en fryd når man nynner på en sang man ikke husker teksten til. Eucalyptus lar meg laste ned bøker fra Project Gutenberg, og omformaterer dem slik at de faktisk blir delikate og lesbare, Currency er en snasen valutakonvertør, RemotePad kan, sammenkoblet med en datamaskin, fungere som touchpad (snasent!), World 9 er verdens mest meningsløse applikasjon (lager super mario-lyder når du hopper), FamViewer og GedView leser gedcomfiler (slektsforskning!), Clz Books er synkronisert med bokdatabasen min og Alarm Tunes Lite gir meg muligheten til å vekkes av Viktor Klimenkos versjon av Stenka Razin.
Nå gleder jeg meg til å prøve spillene Bookworm og Bejeweled 2 (visste ikke at sistnevnte fantes som applikasjon - ble lukkeleg som berre det!)
Føler meg litt umotivert til å lese mer om Wergeland akkurat nå, og da er det så uendelig mye mer fristende å finne flere metoder for å få de 35 min mellom hjemme og Blindern til å virke kortere. For det meste går det i Jeg har tydeligvis 71 applikasjoner på den lille bestevennen min, men de fleste tar bare opp plass... De fyller tomrommene i iPodens liv, om du vil! De applikasjonene jeg vanligvis koser meg med på vei til og fra jobb og auditorier er Sudoku (fantastisk gratisvariant), Mobile Snake (den gode gamle snake-varianten fra oldtidens Nokia-telefoner! Genialt!) og PianoMan (skal liksom lære meg å spille piano. Den gjør neppe det, men det er morsomt å prøve å holde tritt gjennom et utdrag av Bolero eller Für Elise!). Beleilige snarveisapplikasjoner (optimalisert grensesnitt for iPhone/iPod) er Wikipanion, Google Mobile App, Yr.no og imdb, og hvordan klarte jeg meg uten Dropbox, som gir tilgang til filene jeg deler mellom datamaskinene mine? Applikasjonen har til og med mulighet for å favorittstemple enkeltfiler, slik at de blir tilgjengelige når man ikke har nett-tilgang!:-D
Også MiniPiano er genialt (jeg er ikke helt tonedøv, har jeg funnet ut, og elsker å prøve å høre meg frem til hvordan sanger spilles), og SoundHound (tidl. Midomi) er en fryd når man nynner på en sang man ikke husker teksten til. Eucalyptus lar meg laste ned bøker fra Project Gutenberg, og omformaterer dem slik at de faktisk blir delikate og lesbare, Currency er en snasen valutakonvertør, RemotePad kan, sammenkoblet med en datamaskin, fungere som touchpad (snasent!), World 9 er verdens mest meningsløse applikasjon (lager super mario-lyder når du hopper), FamViewer og GedView leser gedcomfiler (slektsforskning!), Clz Books er synkronisert med bokdatabasen min og Alarm Tunes Lite gir meg muligheten til å vekkes av Viktor Klimenkos versjon av Stenka Razin.
Nå gleder jeg meg til å prøve spillene Bookworm og Bejeweled 2 (visste ikke at sistnevnte fantes som applikasjon - ble lukkeleg som berre det!)
svensk(e)frelst
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg er blitt forelsket i vårt naboland i øst. Hysj, ikke si det videre - jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg vil vedgå det...
Alt er UiOs skyld. Og Clas Ohlsons!
Det begynte så smått da jeg tok NOR1100 (norsk grammatikk, med litt svensk og dansk innimellom) for et par semestre siden, før det tok seg opp i år med (nordisk) morfologi og syntaks og en fordypning i en artikkel om de syntaktiske forskjellene mellom norsk og svensk. Så fulgte helgens studietur til Stockholm, hvor jeg ble helfrelst! Stockholm er faktisk en europeisk storby - den har sjel, historie og selvrespekt, slik London, Edinburgh, Sevilla og Praha (m.m.) har. Det svir litt når byen sammenlignet med Oslo ikke er så veldig gammel, og at den bare befinner seg 8 timers kjøring fra Tiggerstaden... Misforstå meg rett: jeg elsker Oslo betingelsesløst, men det hindrer meg ikke i å se at størsteparten av byen er sjelløs, kald og uendelig kjedelig!
Nå står forøvrig snart en semesteroppgave i grammatikk foran meg, og jeg skal der sammenligne genustilordning i svensk og norsk, og misbruke mine svenske kollegaers tid, dersom de lar meg få lov! Mellom oppgaven og meg står en kvalifiseringsoppgave i nordisk litteratur, og jeg sitter følgelig krumbøyd over Wergeland idag, og bestiller samtidig ordbøker til semesteroppgaveskrivingen (og blogger!) samtidig... Kanskje jeg kan bli norskprofessor ved et svensk universitet en gang i fremtiden? Det hadde vært saker, det!
Alt er UiOs skyld. Og Clas Ohlsons!
Det begynte så smått da jeg tok NOR1100 (norsk grammatikk, med litt svensk og dansk innimellom) for et par semestre siden, før det tok seg opp i år med (nordisk) morfologi og syntaks og en fordypning i en artikkel om de syntaktiske forskjellene mellom norsk og svensk. Så fulgte helgens studietur til Stockholm, hvor jeg ble helfrelst! Stockholm er faktisk en europeisk storby - den har sjel, historie og selvrespekt, slik London, Edinburgh, Sevilla og Praha (m.m.) har. Det svir litt når byen sammenlignet med Oslo ikke er så veldig gammel, og at den bare befinner seg 8 timers kjøring fra Tiggerstaden... Misforstå meg rett: jeg elsker Oslo betingelsesløst, men det hindrer meg ikke i å se at størsteparten av byen er sjelløs, kald og uendelig kjedelig!
Nå står forøvrig snart en semesteroppgave i grammatikk foran meg, og jeg skal der sammenligne genustilordning i svensk og norsk, og misbruke mine svenske kollegaers tid, dersom de lar meg få lov! Mellom oppgaven og meg står en kvalifiseringsoppgave i nordisk litteratur, og jeg sitter følgelig krumbøyd over Wergeland idag, og bestiller samtidig ordbøker til semesteroppgaveskrivingen (og blogger!) samtidig... Kanskje jeg kan bli norskprofessor ved et svensk universitet en gang i fremtiden? Det hadde vært saker, det!
tirsdag 16. juni 2009
Utbedring av rommet mitt
Det er en utfordring å få plass til 650 bøker på et soverom uten at det går ut over plassen man gjerne skulle brukt til andre ting. En veldig stor utfordring, faktisk, og kilden til en del hodebry, f.eks. i forbindelse med nye bokkjøp (hvor gjør man av fem nye bøker når hyllene allerede er sprengfulle?). For litt siden eliminerte jeg en meterhøy stabel med DVD-er ved å henge opp et par hyller til av typen LERBERG (geniale saker - tar minimalt med plass, og koster nesten ingen ting), men nå var det behov for atter en tur til IKEA!
Jeg må innrømme at jeg ganske enkelt hater varehusene - i likhet med min mor har jeg litt problemer med å lunte etter omfangsrike familier som tydeligvis legger søndagsturen til Furuset en tirsdag formiddag, og har allverdens med tid. Dem om det, men er det for mye å be om at de i det minste prøver å opprettholde en passasje av "gangfeltet" hvor resten av oss kan passere? Vel, uansett, elsker sortimentet, hater varehuset. Fant meg en ny stol (som jeg sitter i i øyeblikket), ettersom den gamle var i ferd med å knekke. Noe sier meg at skrivebordsstoler ikke er laget for folk som gjerne sitter med beina i kors når de jobber foran dataskjermen, så det er blitt en del belastning som den tydeligvis ikke var skapt for. Det nye vidunderet har allerede sjarmert seg inn i hjertet mitt, så jeg er svært lykkelig! I tillegg ble det tre nye lamper - taklampa hadde tatt kvelden etter å ha surret fælt i lengre tid, og jeg holdt derfor på med diverse monteringer frem til middagstid, og følte meg som en skikkelig handy-woman etterpå!
Nå feirer jeg med å gå bananas i Platekompaniets mp3-avdeling; slik jeg ser det, er det greit å "låne" en sang, f.eks. laste den ned fra youtube eller lignende, men dersom man hører mye på den (dvs. at den faller i smak), bør man kjøpe den i tillegg - lager jeg et produkt, forventer jeg at folk betaler for å bruke det. Det er greit med en gratis demonstrasjon, men ikke mer...
Har funnet resten av Kents album; fra før av har jeg Tillbaka til samtiden og Vapen & ammunition, og elsker dem begge, og nå blir det et par-tre til i samlingen, dog kun i digital form (synes det er interessant at Play.com uten å mukke sender hva det skulle være til Norge uten å kreve en penny i portoomkostninger, mens Platekompaniet skal ha 30 kr for å sende en skarve CD innenlands). Dette har nå også ledet meg til Saltmannen, en svensk oppsamling av såkalte mondegreenere (etter Sylvia Wright som i sin ungdom tolket teksten "and layd him on the green"(The Bonnie Earl O' Murray) som "and Lady Mondegreen", altså tekster som er blitt oppfattet feil av tilhørere), hvor jeg har hatt noen alldeles fortreffelige minutter, ledd meg halvt ihjel og støttet det hele ved å bestille boka, som Capris skal ha 41kr for (der røk visst årets julegavebudsjett!). Dette fikk meg til å tenke på sangboka av Elin Prøysen som jeg gikk til anskaffelse av under mammutsalget. I den fant jeg mange skillingsviser som jeg hadde hørt på frem fra glemselen-CDen min (som jeg elsker veldig høyt), blant annet sangen om lille Ester som dør fordi faren hennes er en dranker og moren er død. Skrekkelige saker, selvfølgelig, og bedre ble det ikke av at jeg ikke kunne fatte og begripe følgende tekst: «å broder, minns du da mamma levet, hvor anderledes det var mot nu, i kolde vintre vi eide høet og pappa vente å kjære du». Spekulasjonene gikk i retning av at Høet kanskje var et slags skur eller ei stue (Tomannsbolig med hø selges/Ola, se å få grisen ut av høet!), mens dette med pappa vente å kjære du virket som et klassisk eksempel på dårlige sangtekster... Boka opplyste meg imidlertid om at det var "ei behøvet.. på pappa vente", og sannelig fikk ikke sangen mening!
Og der har vi mer eller mindre dagens hendelser snurret sammen! Takk og god natt!
Jeg må innrømme at jeg ganske enkelt hater varehusene - i likhet med min mor har jeg litt problemer med å lunte etter omfangsrike familier som tydeligvis legger søndagsturen til Furuset en tirsdag formiddag, og har allverdens med tid. Dem om det, men er det for mye å be om at de i det minste prøver å opprettholde en passasje av "gangfeltet" hvor resten av oss kan passere? Vel, uansett, elsker sortimentet, hater varehuset. Fant meg en ny stol (som jeg sitter i i øyeblikket), ettersom den gamle var i ferd med å knekke. Noe sier meg at skrivebordsstoler ikke er laget for folk som gjerne sitter med beina i kors når de jobber foran dataskjermen, så det er blitt en del belastning som den tydeligvis ikke var skapt for. Det nye vidunderet har allerede sjarmert seg inn i hjertet mitt, så jeg er svært lykkelig! I tillegg ble det tre nye lamper - taklampa hadde tatt kvelden etter å ha surret fælt i lengre tid, og jeg holdt derfor på med diverse monteringer frem til middagstid, og følte meg som en skikkelig handy-woman etterpå!
Nå feirer jeg med å gå bananas i Platekompaniets mp3-avdeling; slik jeg ser det, er det greit å "låne" en sang, f.eks. laste den ned fra youtube eller lignende, men dersom man hører mye på den (dvs. at den faller i smak), bør man kjøpe den i tillegg - lager jeg et produkt, forventer jeg at folk betaler for å bruke det. Det er greit med en gratis demonstrasjon, men ikke mer...
Har funnet resten av Kents album; fra før av har jeg Tillbaka til samtiden og Vapen & ammunition, og elsker dem begge, og nå blir det et par-tre til i samlingen, dog kun i digital form (synes det er interessant at Play.com uten å mukke sender hva det skulle være til Norge uten å kreve en penny i portoomkostninger, mens Platekompaniet skal ha 30 kr for å sende en skarve CD innenlands). Dette har nå også ledet meg til Saltmannen, en svensk oppsamling av såkalte mondegreenere (etter Sylvia Wright som i sin ungdom tolket teksten "and layd him on the green"(The Bonnie Earl O' Murray) som "and Lady Mondegreen", altså tekster som er blitt oppfattet feil av tilhørere), hvor jeg har hatt noen alldeles fortreffelige minutter, ledd meg halvt ihjel og støttet det hele ved å bestille boka, som Capris skal ha 41kr for (der røk visst årets julegavebudsjett!). Dette fikk meg til å tenke på sangboka av Elin Prøysen som jeg gikk til anskaffelse av under mammutsalget. I den fant jeg mange skillingsviser som jeg hadde hørt på frem fra glemselen-CDen min (som jeg elsker veldig høyt), blant annet sangen om lille Ester som dør fordi faren hennes er en dranker og moren er død. Skrekkelige saker, selvfølgelig, og bedre ble det ikke av at jeg ikke kunne fatte og begripe følgende tekst: «å broder, minns du da mamma levet, hvor anderledes det var mot nu, i kolde vintre vi eide høet og pappa vente å kjære du». Spekulasjonene gikk i retning av at Høet kanskje var et slags skur eller ei stue (Tomannsbolig med hø selges/Ola, se å få grisen ut av høet!), mens dette med pappa vente å kjære du virket som et klassisk eksempel på dårlige sangtekster... Boka opplyste meg imidlertid om at det var "ei behøvet.. på pappa vente", og sannelig fikk ikke sangen mening!
Og der har vi mer eller mindre dagens hendelser snurret sammen! Takk og god natt!
fredag 1. mai 2009
1. mai
Jeg går ikke i tog idag. Kanskje har det å gjøre med at man ikke innser hvor godt man har det før velferden er en saga blott? Man skal absolutt ikke kimse av de tidligere slekters kamp for rettigheter i arbeidslivet, for helgefri, faste arbeidstider, sikre arbeidsforhold, rett til å organisere seg, rett til å streike, lik lønn for likt arbeid (ehm, kanskje ikke en realitet ennå?) , o.s.v.
Mange kamper er utkjempet, og noen gjenstår fremdeles.
For meg handler 1. mai først og fremst om en sang, nærmere bestemt «De unge slekter» (teksten finnes her, på side 1 ). Mitt første møte med den var i 1993, da onkel Kaare (mammas tantes ektemann, for resten av verden kjent som Kaare Wilhelmsen, arbeiderpartimann og tidligere redaktør av Hamar Arbeiderblad) døde. I begravelsen hadde denne sangen blitt sunget, og mamma sang den for meg. Jeg husker at jeg syntes den var veldig fin, og hadde en trist klang over seg, men stort mer kan man kanskje heller ikke forvente av en femåring?
Da tante Jenny (mammas tante, onkel Kaares kone) døde tre år senere, ble den samme sangen sunget. Slik ble «De unge slekter» for meg først og fremst et symbol på to av de snilleste menneskene jeg har kjent til, og jeg tenker følgelig alltid på dem når jeg hører den. Da deres datter, Kari Wilhelmsen, gikk bort så altfor tidlig noen år senere, ble sangen igjen spilt, og båndet mellom sangen og familien enda en gang bekreftet.
Siden første gang jeg hørte sangen, har jeg nynnet på den om og om igjen, grunnet over ordene, hvor vakker både melodi, tekst og budskap er. Og på 1. mai kan jeg høre den sunget på radioen.
Det er dét 1. mai handler om for meg!
Mange kamper er utkjempet, og noen gjenstår fremdeles.
For meg handler 1. mai først og fremst om en sang, nærmere bestemt «De unge slekter» (teksten finnes her, på side 1 ). Mitt første møte med den var i 1993, da onkel Kaare (mammas tantes ektemann, for resten av verden kjent som Kaare Wilhelmsen, arbeiderpartimann og tidligere redaktør av Hamar Arbeiderblad) døde. I begravelsen hadde denne sangen blitt sunget, og mamma sang den for meg. Jeg husker at jeg syntes den var veldig fin, og hadde en trist klang over seg, men stort mer kan man kanskje heller ikke forvente av en femåring?
Da tante Jenny (mammas tante, onkel Kaares kone) døde tre år senere, ble den samme sangen sunget. Slik ble «De unge slekter» for meg først og fremst et symbol på to av de snilleste menneskene jeg har kjent til, og jeg tenker følgelig alltid på dem når jeg hører den. Da deres datter, Kari Wilhelmsen, gikk bort så altfor tidlig noen år senere, ble sangen igjen spilt, og båndet mellom sangen og familien enda en gang bekreftet.
Siden første gang jeg hørte sangen, har jeg nynnet på den om og om igjen, grunnet over ordene, hvor vakker både melodi, tekst og budskap er. Og på 1. mai kan jeg høre den sunget på radioen.
Det er dét 1. mai handler om for meg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)