Det er veldig mye snø ute nå. Veldig, veldig mye. Det var sånn igår også, så de to turene jeg gikk med Oscar igår, var relativt korte. Likevel vil jeg nok si at de var blant de beste turene vi har gått, fordi vi hadde det veldig moro begge to!
Jeg elsker vinteren, og snøen som tydeligvis driver halve Norge fra sans og samling, gjør meg uendelig glad, rett og slett fordi den får frem barnet i meg!
Jeg elsker å gå tur i skogen, løpe rundt mellom trærne på sommeren, plukke blomster og bær. Imidlertid liker jeg å gjøre det alene - jeg vil ikke plutselig løpe på et vilt fremmed menneske, eller møte en barnehage på tur. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor slike møter er så problematiske - det kan være min grunnleggende skepsis overfor fremmede eller en form for skamfølelse knyttet til det å vise følelser, i disse tilfellene pur glede. Det kan være mye annet også. Poenget er i alle fall at jeg ytterst sjelden har anledning til å få utløp for denne livsgleden, eller hva man nå skal kalle det, fordi de engene jeg i flere år har elsket å løpe rundt på, er blitt gjerdet inn av noen bønder/byråkrater som tydeligvis mener at det er fint å få husdyr i skogen, på det som før var beitemark. Det er vel og bra, men som turgåer blir jeg eitrende forbannet hver gang jeg går på et strømførende gjerde som forteller meg at halve turen min av nødvendighet vil være lagt til en (og jeg overdriver ikke) 30cm bred sti langs et gjerde som kan gi bikkja støt dersom de to kommer i kontakt. Følgelig må Oscar gå i stramt bånd, og vi er så heldige å bli sendt opp stupbratte skråninger (hvor ingen intelligente mennesker ville finne på å gå, men hvor man nå er nødt til å vakle seg fremover fordi den egentlige stien går på innsiden av gjerdet) og gjennom svære gjørmehull. På toppen av dette er altså de store flatene, som en gang var beitemark, men som i årevis har vært en stooor eng full av markjordbær og blomster, okkupert av noen stupide okser (kalt "kuer", ettersom det virker koseligere). Sommerturene mine er med andre ord ikke så morsomme som de var, og det blir så som så med livsgleden.
Vinterturene, derimot, når det er masse snø, er fremdeles morsomme! Hvis jeg har tid når den første snøen kommer, bygger jeg meterhøye snøskulpturer mens Oscar spiser snø, og på dager som igår, baser vi i meterdyp snø! Det kan umulig finnes noe koseligere enn å se en så dau hund som Oscar kvikne til og bli leken i snøen, se hvordan han prøver å fange snøfnugg i lufta, brøyter snuta ned i snøen og snøfter, tror at våtten min som stikker frem gjennom skaren er en snømus og angriper den ... Oscar er nydelig!
Vi har en liten slette som ligger fem minutter fra blokka, hvor Oscar løper rundt og tisser og spiser gress ellers på året, og hvor vi leker på vinteren. Da jeg kom hjem fra den andre turen med ham igår, var han helt hvit, og jeg likeså:-) Det er så deilig å gå på trynet i dyp snø, miste balansen og nærmest stupe kråke over små hauger, og rulle helt ned på veien...!
Kort fortalt, jeg hadde det veldig gøy igår, og Oscar var utslitt etter å ha brøytet seg gjennom all snøen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag:-)
søndag 8. februar 2009
fredag 5. desember 2008
Svensker
(tidl. publisert i aspidistra-bloggen min, oppdatert versjon)
Jeg lovte å komme tilbake med noen tanker rundt grannelandet i øst, gjorde jeg ikke?
Som enhver nordmann er jeg flasket opp på vitser om «nordmannen, svensken og dansken», hvor det selvfølgelig er svensken som er den største dusten i forsamlingen. I tillegg kommer vittigheter som «hva skiller menneskene fra apene? Svinesundsbroen», også videre.
Kanskje er det derfor jeg tidlig var skeptisk til Söta bror? Mamma, som er et barn av «tiden da TV ikke var allemannseie, og da underholdning ble importert østfra» (i.e. Steinalderen), trodde lenge at skepsisen hadde rot i et slags mindreverdskompleks. I hennes ungdom var jo nordmenn sinkene fra «Pottitland» som lå klemt mellom sine mer raffinerte brødre, og svenskene imponerte med både kjöttbullar og Abba.
Nå var det ikke slik at mitt bilde av Medelsvensson utelukkende var dannet med utgangspunkt i platte vitser - langt derifra! Jeg hadde en lang liste beviser som talte imot svensk brillians:
1) Carola
2) Danseband
3) Melodi Grand Prix-bidrag (hvor mange Abbakopier kan det landet egentlig tvinge frem?)
4) de ovenfornevnte kjöttbullarna
5) kortformer som ender på -is (inkludert Marias «Rennis»)
6) Biltema
7) Politikeren som sa at Norge var den siste sovjetstat
8) Bruken av «Bror» som navn
9) Snus
10) Mörudden (campingplass utenfor tettstedet Skoghall, hvor jeg var dømt til å tilbringe 2 ukers isolasjon fra den siviliserte verden for noen somre siden)
11) «Turistens klagan» av Cornelis Vreeswijk
12) De avsindig stygge folkedraktene i gult og blått
13) «Rädda Joppe - död eller levande»
Jeg står fremdeles for hvert eneste punkt på listen - de er alle ting jeg finner lite tiltalende eller irriterende, men listen over positive ting er blitt så mye lengre!
1) Clas Ohlson
2) Jämtbröd
3) IKEA
4) Astrid Lindgren
6) Volvo (innovasjon er alltid bra)
7) Osten tante Ella tar med fra Östersund
8) Morsomme ord (se nr 22 og 23)
9) Maria Gripe
10) Grotesco
11) Kent
12) Roxette
13) Jon Ajvide Lindqvist
14) Albert & Herbert
15) Evert Taube
16) Fraværet av gamle mindreverdskomplekser og ny innbildskhet (motbydelig blanding vi er gode på her hjemme)
17) Adel (kan diskuteres)
18) «Greensleeves» på svensk
19) «och»
20) Kollegaene mine
21) Moni Nilsson-Brännström
22) ordet «stjärtlapp»(rumpeakebrett| takk til Mona!)
23) ordet «knö» (å trenge/presse noe inn der det ikke er plass| takk til Jonas!)
For å oppsummere: Jeg leser svenske bøker og hører på svensk musikk, jeg handler i svenske butikker og ler av svensk humor (inkl. de svenske grand prix-bidragene og artistene som fremfører dem). Svensker er ålreite dyr!
Dessuten må jeg være varsom med svenskemobbingen; 93,75% av meg kan kanskje flire, men 6,25% blir latterliggjort (min svenske tippoldemor), og minoriteter skal man som kjent ikke le av.
Jeg lovte å komme tilbake med noen tanker rundt grannelandet i øst, gjorde jeg ikke?
Som enhver nordmann er jeg flasket opp på vitser om «nordmannen, svensken og dansken», hvor det selvfølgelig er svensken som er den største dusten i forsamlingen. I tillegg kommer vittigheter som «hva skiller menneskene fra apene? Svinesundsbroen», også videre.
Kanskje er det derfor jeg tidlig var skeptisk til Söta bror? Mamma, som er et barn av «tiden da TV ikke var allemannseie, og da underholdning ble importert østfra» (i.e. Steinalderen), trodde lenge at skepsisen hadde rot i et slags mindreverdskompleks. I hennes ungdom var jo nordmenn sinkene fra «Pottitland» som lå klemt mellom sine mer raffinerte brødre, og svenskene imponerte med både kjöttbullar og Abba.
Nå var det ikke slik at mitt bilde av Medelsvensson utelukkende var dannet med utgangspunkt i platte vitser - langt derifra! Jeg hadde en lang liste beviser som talte imot svensk brillians:
1) Carola
2) Danseband
3) Melodi Grand Prix-bidrag (hvor mange Abbakopier kan det landet egentlig tvinge frem?)
4) de ovenfornevnte kjöttbullarna
5) kortformer som ender på -is (inkludert Marias «Rennis»)
6) Biltema
7) Politikeren som sa at Norge var den siste sovjetstat
8) Bruken av «Bror» som navn
9) Snus
10) Mörudden (campingplass utenfor tettstedet Skoghall, hvor jeg var dømt til å tilbringe 2 ukers isolasjon fra den siviliserte verden for noen somre siden)
11) «Turistens klagan» av Cornelis Vreeswijk
12) De avsindig stygge folkedraktene i gult og blått
13) «Rädda Joppe - död eller levande»
Jeg står fremdeles for hvert eneste punkt på listen - de er alle ting jeg finner lite tiltalende eller irriterende, men listen over positive ting er blitt så mye lengre!
1) Clas Ohlson
2) Jämtbröd
3) IKEA
4) Astrid Lindgren
6) Volvo (innovasjon er alltid bra)
7) Osten tante Ella tar med fra Östersund
8) Morsomme ord (se nr 22 og 23)
9) Maria Gripe
10) Grotesco
11) Kent
12) Roxette
13) Jon Ajvide Lindqvist
14) Albert & Herbert
15) Evert Taube
16) Fraværet av gamle mindreverdskomplekser og ny innbildskhet (motbydelig blanding vi er gode på her hjemme)
17) Adel (kan diskuteres)
18) «Greensleeves» på svensk
19) «och»
20) Kollegaene mine
21) Moni Nilsson-Brännström
22) ordet «stjärtlapp»(rumpeakebrett| takk til Mona!)
23) ordet «knö» (å trenge/presse noe inn der det ikke er plass| takk til Jonas!)
For å oppsummere: Jeg leser svenske bøker og hører på svensk musikk, jeg handler i svenske butikker og ler av svensk humor (inkl. de svenske grand prix-bidragene og artistene som fremfører dem). Svensker er ålreite dyr!
Dessuten må jeg være varsom med svenskemobbingen; 93,75% av meg kan kanskje flire, men 6,25% blir latterliggjort (min svenske tippoldemor), og minoriteter skal man som kjent ikke le av.
Eksamen, fylleangst og førjulstid
Nå er det skrekkelig lenge siden jeg har skrevet her, men jeg nekter å la bloggen min dø!
Om en uke har jeg eksamen, og mappeinnleveringen som utgjør 40% av avsluttende karakter, foregår på mandag. Eksporterte nettopp det samlede arbeidet til en PDF-fil, og dermed er den virkelige hodepinen ute av verden. Deilig! Nå kan jeg fokusere på pensum, og ta igjen det forsmådde:-)
Denne helgen begynner jula på jobben, med søndagsåpent og greier, og jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg stort! Selv om handelsstanden anklages for å utnytte høytiden på det groveste, er det ikke «vi» som har gjort noe galt her; Julen har i stor grad gått fra å være en kristen høytid til å bli en familiehøytid, hvor det er familie og venner som står i høysetet og skjenkes gaver, til forveksling lik de tre vise menn, hyrdene, og hele den gjengen. Og jeg applauderer denne utviklingen i min ateisme - for meg handler ikke julen om Jesu fødsel, mirakler eller julestjerner, men om, ja nettopp, familie. Ro, vinter, samvær og gaveutveksling. Julesanger. Kall det gjerne hyklerisk å pynte juletreet mens man synger "deilig er den himmel blå" og samtidig forsverge både Treenigheten og den himmelske hærskare. Gjerne for meg. Bare sammenlign det med det hykleriet som "godværskristne" representerer, de som bekjenner seg den kristne tro av frykt for å havne i Helvete, men som aldri gjør en god gjerning alle sine dager, i håp om at dåp og konfirmasjon skal redde dem ut av djevelens klør...
Dette ble veldig krast, og alt annet enn julepreget, men hva er vel dette, annet enn en blogg av digresjoner?
Nå har jeg med vilje hoppet over stikkord nr. 2, nemlig fylleangst. De som kjenner meg, under seg kanskje hva fylleangst har med meg å gjøre, jeg som ikke kan drømme om å smake på noe alkoholholdig, og som sannsynligvis ville gjort noe straffbart mot den som forsøkte å lure i meg noe av faenskapen.
Men jeg har hatt min egen form for fylleangst i lang tid. I betydningen "angst for fyll". Jeg har ganske enkelt ikke noe ønske om å få innsyn i min omgangskrets innerste vesen, dersom nettopp dette er så lite tiltalende at de holder det for seg selv i edru tilstand. Forrige lørdag ble jeg imidlertid kurert, i alle fall for en stund - det var nemlig tid for julebord, noe jeg så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg kunne forlate med et smil om munnen og mange hyggelige minner.
Jeg sier ganske ofte at jeg er i stand til både å være meg selv og å ha det gøy i upåvirket tilstand, noe jeg vil våge å påstå at jeg beviste på lørdag - jeg hadde det rett og slett utrolig koselig, noe jeg vil takke både kollegaer, edru som stupfulle, for! Jeg var glad i dere før, og jeg er enda gladere i dere nå:-) Så takk igjen!
Kanskje var dette et julemirakel? Kanskje var julebordet for meg hva Jesus var for sin tids krøplinger?
Den lamme går og den blinde ser,
og Renate frykter ei fyll no' mer!
Om en uke har jeg eksamen, og mappeinnleveringen som utgjør 40% av avsluttende karakter, foregår på mandag. Eksporterte nettopp det samlede arbeidet til en PDF-fil, og dermed er den virkelige hodepinen ute av verden. Deilig! Nå kan jeg fokusere på pensum, og ta igjen det forsmådde:-)
Denne helgen begynner jula på jobben, med søndagsåpent og greier, og jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg stort! Selv om handelsstanden anklages for å utnytte høytiden på det groveste, er det ikke «vi» som har gjort noe galt her; Julen har i stor grad gått fra å være en kristen høytid til å bli en familiehøytid, hvor det er familie og venner som står i høysetet og skjenkes gaver, til forveksling lik de tre vise menn, hyrdene, og hele den gjengen. Og jeg applauderer denne utviklingen i min ateisme - for meg handler ikke julen om Jesu fødsel, mirakler eller julestjerner, men om, ja nettopp, familie. Ro, vinter, samvær og gaveutveksling. Julesanger. Kall det gjerne hyklerisk å pynte juletreet mens man synger "deilig er den himmel blå" og samtidig forsverge både Treenigheten og den himmelske hærskare. Gjerne for meg. Bare sammenlign det med det hykleriet som "godværskristne" representerer, de som bekjenner seg den kristne tro av frykt for å havne i Helvete, men som aldri gjør en god gjerning alle sine dager, i håp om at dåp og konfirmasjon skal redde dem ut av djevelens klør...
Dette ble veldig krast, og alt annet enn julepreget, men hva er vel dette, annet enn en blogg av digresjoner?
Nå har jeg med vilje hoppet over stikkord nr. 2, nemlig fylleangst. De som kjenner meg, under seg kanskje hva fylleangst har med meg å gjøre, jeg som ikke kan drømme om å smake på noe alkoholholdig, og som sannsynligvis ville gjort noe straffbart mot den som forsøkte å lure i meg noe av faenskapen.
Men jeg har hatt min egen form for fylleangst i lang tid. I betydningen "angst for fyll". Jeg har ganske enkelt ikke noe ønske om å få innsyn i min omgangskrets innerste vesen, dersom nettopp dette er så lite tiltalende at de holder det for seg selv i edru tilstand. Forrige lørdag ble jeg imidlertid kurert, i alle fall for en stund - det var nemlig tid for julebord, noe jeg så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg kunne forlate med et smil om munnen og mange hyggelige minner.
Jeg sier ganske ofte at jeg er i stand til både å være meg selv og å ha det gøy i upåvirket tilstand, noe jeg vil våge å påstå at jeg beviste på lørdag - jeg hadde det rett og slett utrolig koselig, noe jeg vil takke både kollegaer, edru som stupfulle, for! Jeg var glad i dere før, og jeg er enda gladere i dere nå:-) Så takk igjen!
Kanskje var dette et julemirakel? Kanskje var julebordet for meg hva Jesus var for sin tids krøplinger?
Den lamme går og den blinde ser,
og Renate frykter ei fyll no' mer!
tirsdag 9. september 2008
Høst
"Slipp fangene fri, det er vår." Hvorfor ikke vente til høsten? Dette må jo være årets mest undervurderte årstid, og den er da ikke så ille som sitt rykte?
Personlig er jeg ingen stor tilhenger av varme, lys, insekter som stikker, halvnakne mennesker eller bading, så sommeren er egentlig ganske irriterende. Ekte sommer er ubehagelig klamt og intenst. Så kommer høsten, det blir mørkt om kveldene, fuglene holder kjeft natten igjennom, det blåser friskt og luften er plutselig ren! Man kan gå ute i regn og blåst og bare nyte elementene, komme nærmere virkeligheten. Endelig blir man kald på føttene, og kan hente frem raggsokkene (eller, i mitt tilfelle, mine høyt elskede, islandske lammeullsokker). Dyne og pute er begge kalde når man legger seg...! Høst er DEILIG!
Personlig er jeg ingen stor tilhenger av varme, lys, insekter som stikker, halvnakne mennesker eller bading, så sommeren er egentlig ganske irriterende. Ekte sommer er ubehagelig klamt og intenst. Så kommer høsten, det blir mørkt om kveldene, fuglene holder kjeft natten igjennom, det blåser friskt og luften er plutselig ren! Man kan gå ute i regn og blåst og bare nyte elementene, komme nærmere virkeligheten. Endelig blir man kald på føttene, og kan hente frem raggsokkene (eller, i mitt tilfelle, mine høyt elskede, islandske lammeullsokker). Dyne og pute er begge kalde når man legger seg...! Høst er DEILIG!
onsdag 20. august 2008
Nedtelling
Om ganske nøyaktig 5t er min tid som tenåring offisielt over. Jeg har ikke tenkt så mye over det før nå - jeg er voksen, ikke bare myndig. Jeg er ikke ungdom lenger. På en måte er det utrolig deilig å kunne legge den delen av livet bak seg, i alle fall teoretisk sett, men samtidig vet jeg at den tiden er forbi for alltid. Jeg har kommet meg gjennom tenårene uten å bli gravid, narkoman, alkoholiker eller noe annet lugubert. Jeg er student, i jobb og innehaver av tillitsverv. Og jeg er veldig fornøyd med det - tro meg! Samtidig er det litt bittert at jeg aldri tok del i den moroa som majoriteten av mine jevnaldrende har tatt som en selvfølgelig del av ungdomstiden. Jeg har sluppet unna arrene, men mangler like selvfølgelig kunnskapen om hva som forårsaker dem.
Da jeg var 15, altså for ca 5 år siden (ja, jeg behersker både addisjon og subtraksjon), fikk klassen min følgende spørsmål: "Når er livets høydepunkt?" De fleste svarte "nå," jeg svarte "i 30-årene". Og jeg står ved det. Om jeg ikke har kludret det til innen den tid, har jeg lyktes. Da har jeg forhåpentligvis både arbeids- og livserfaring nok til å klare meg selv på alle vis - kanskje rekker jeg å lære hvordan man bruker en oppvaskmaskin innen den tid? Fåglarna vet.
Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at jeg fyller 20 i morgen, og at dette er det siste blogginnlegget jeg skriver som tenåring. Som om det skulle ha noen praktiske konsekvenser!
Da jeg var 15, altså for ca 5 år siden (ja, jeg behersker både addisjon og subtraksjon), fikk klassen min følgende spørsmål: "Når er livets høydepunkt?" De fleste svarte "nå," jeg svarte "i 30-årene". Og jeg står ved det. Om jeg ikke har kludret det til innen den tid, har jeg lyktes. Da har jeg forhåpentligvis både arbeids- og livserfaring nok til å klare meg selv på alle vis - kanskje rekker jeg å lære hvordan man bruker en oppvaskmaskin innen den tid? Fåglarna vet.
Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at jeg fyller 20 i morgen, og at dette er det siste blogginnlegget jeg skriver som tenåring. Som om det skulle ha noen praktiske konsekvenser!
Abonner på:
Innlegg (Atom)