Høst

"Slipp fangene fri, det er vår." Hvorfor ikke vente til høsten? Dette må jo være årets mest undervurderte årstid, og den er da ikke så ille som sitt rykte?
Personlig er jeg ingen stor tilhenger av varme, lys, insekter som stikker, halvnakne mennesker eller bading, så sommeren er egentlig ganske irriterende. Ekte sommer er ubehagelig klamt og intenst. Så kommer høsten, det blir mørkt om kveldene, fuglene holder kjeft natten igjennom, det blåser friskt og luften er plutselig ren! Man kan gå ute i regn og blåst og bare nyte elementene, komme nærmere virkeligheten. Endelig blir man kald på føttene, og kan hente frem raggsokkene (eller, i mitt tilfelle, mine høyt elskede, islandske lammeullsokker). Dyne og pute er begge kalde når man legger seg...! Høst er DEILIG!

Nedtelling

Om ganske nøyaktig 5t er min tid som tenåring offisielt over. Jeg har ikke tenkt så mye over det før nå - jeg er voksen, ikke bare myndig. Jeg er ikke ungdom lenger. På en måte er det utrolig deilig å kunne legge den delen av livet bak seg, i alle fall teoretisk sett, men samtidig vet jeg at den tiden er forbi for alltid. Jeg har kommet meg gjennom tenårene uten å bli gravid, narkoman, alkoholiker eller noe annet lugubert. Jeg er student, i jobb og innehaver av tillitsverv. Og jeg er veldig fornøyd med det - tro meg! Samtidig er det litt bittert at jeg aldri tok del i den moroa som majoriteten av mine jevnaldrende har tatt som en selvfølgelig del av ungdomstiden. Jeg har sluppet unna arrene, men mangler like selvfølgelig kunnskapen om hva som forårsaker dem.
Da jeg var 15, altså for ca 5 år siden (ja, jeg behersker både addisjon og subtraksjon), fikk klassen min følgende spørsmål: "Når er livets høydepunkt?" De fleste svarte "nå," jeg svarte "i 30-årene". Og jeg står ved det. Om jeg ikke har kludret det til innen den tid, har jeg lyktes. Da har jeg forhåpentligvis både arbeids- og livserfaring nok til å klare meg selv på alle vis - kanskje rekker jeg å lære hvordan man bruker en oppvaskmaskin innen den tid? Fåglarna vet.
Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at jeg fyller 20 i morgen, og at dette er det siste blogginnlegget jeg skriver som tenåring. Som om det skulle ha noen praktiske konsekvenser!

En innledning

Første blogginnlegg. red.: dette er første innlegg i den nye bloggen, de eldre innleggene er for irriterende slektninger man ikke blir kvitt, og egentlig ikke ønsker å bli kvitt å regne;-) Viktig eller betydningsløst? Vil det sette standarden for fremtidige innlegg, eller vil det skille seg ut som det mest meningsløse?
Hvem vet, hvem bryr seg egentlig?
Jeg skriver ikke blogg for å få sponsorer eller for å bli kjent - ikke har jeg anlegg for det, og ikke har jeg interesse. For meg handler blogging om å få ut tanker av hodet, om å dele store og små gleder, frustrasjoner og sorger med dem som eventuelt måtte ha interesse for det. Finner jeg noe morsomt eller spennende, deler jeg det her. Får jeg lyst til å legge inn en full rapport over hva jeg har gjort de siste tre døgn, gjør jeg det. Dette er en digresjonsblogg, den handler ikke om store hendelser, viktige avgjørelser eller løsningen på store problemer. Om jeg i det hele tatt nevner slike store og skremmende saker, er det fordi de opptrer som digresjoner i innlegg som egentlig skal handle om språk, bøker, filmer eller svensker.
"Digresjonsbloggen" glir så lett på tungen. Et virkelig elegant navn, ikke sant?
Men det er altså en tanke bak - jeg er et ordentlig digresjonsmonster, både når jeg snakker og når jeg tenker. Jeg ser paralleller som helt klart ikke finnes, og forvirrer nok samtalepartnere en del når jeg midt i en samtale om hunder begynner å snakke om min forrige skitur (hunder-kina-spisepinner-strikkepinner-garn-kofte-Langedrag-ski), som forøvrig fant sted i 5. klasse. Dagen før vi skulle dra, fikk jeg en ny klokke, det første "voksne" armbåndsuret mitt. Mamma kjøpte til oss begge, og de var i titan, fordi mamma har nikkel- og kontaktallergi, og jeg holdt på med noe lignende (som heldigvis har gitt seg med årene). Jeg var veldig stolt av den klokka, og brukte den hver dag i flere år. Den måtte imidlertid gi tapt etter å ha fungert som airbag ved to tilfeller (jeg ramler en hel del).
Som sagt, digresjoner. Det kommer til å bli mange av dem! Så spenn deg fast!

Sikringen har gått!

Hjernen min er som en sikring - hvis den blir overbelastet, går den. Hukommelsen slår seg av, og jeg blir gjort om til en lallende, likeglad og pseudoharmonisk klump som tar alt med ro. (U)heldigvis slår den seg automatisk på igjen når spenningen reduseres et par hakk, slik at jeg kommer tilbake i normalt modus, men dens lille time-out har antageligvis reddet harddisken min fra overopphetning:-)
Jeg er glad i hjernen min, og jeg setter veldig stor pris på å få være en lallende klump av og til. Selv om den lallende klumpen ikke klarer å tenke helt klart, legge planer eller bekymre seg. Det er veldig, veldig deilig!

Systemansvarlig;)

Jeg liker å se på meg selv som systemansvarlig. Det er fordi jeg har ansvaret for systematisering og orden på rommet mitt. Jeg vil nok alltid stå fast på at det ikke er jeg som er rotete, men rommet mitt som er for lite for alle bøkene. Noe sier meg at jeg snart må bite i meg de ordene, ettersom rommet mitt begynner å bli ganske ryddig... Ikke for det, jeg kommer snart til å rote det skikkelig til igjen, men faktum er at jeg, trass i en bokbeholdning som nærmer seg 700, faktisk har klart å redusere antallet uoversiktlige stabler til 1 ½. I tillegg kan jeg SE overflatene gjennom rotet som dekker databordet, kommodetoppen, nattbordet og TV-bordet. Det er faktisk ganske imponerende til å være meg!

Etter jul begynte jeg det hele med å si farvel til det gamle stereoanlegget mitt, og investerte istedenfor i et som kunne veggmonteres, slik at jeg fikk frigjort litt hylleplass. Deretter flyttet jeg om på sokker og nattøy i kommoden, og frigjorde en skuff til hobbysaker og en til elektronikk, før jeg hang opp to vårgrønne hyllesaker til DVD-er og dataspill (en tredje for CD-er er på vei opp!).

Det er rett og slett deilig å ha litt bedre plass!
Dette er selvfølgelig ikke særlig interessant for andre enn meg, men ettersom det ikke er noen som leser dette, driter jeg ganske langt i bloggens relevans for utenforstående:-P

Tidligere vedlikeholdt jeg en bokliste, ordnet alfabetisk etter forfatter, og førte på nye bøker fortløpende. Men på et eller annet tidspunkt datt jeg av, og visste ikke helt hva som var registrert, og hva som ikke var det.
Det var da jeg kom over BookCollector, et program fra Collectorz.com, som kostet meg sånn ca 150 kr. Med det bruker jeg bøkenes ISBN til å slå opp hver enkelt tittel i en rekke databaser, bl.a. Nasjonalbiblioteket og Amazon.com, og programmet laster ned tilgjengelig data og forsidebilde automatisk. I tillegg kan jeg legge til og redigere informasjon! Dette er et fantastisk verktøy!
Det eneste som er litt dumt, er at capris.no synes bedre på bøker og informasjon enn nasjonalbiblioteket, slik at jeg må gjøre parallelle søk for f.eks. å få frem riktig cover for en del bøker, men hvem bryr seg?

Bare synd at jeg begynte så sent med denne katalogiseringen; å taste inn ISBN-nummeret for en bok før jeg setter den i bokhylla, er ikke noe pes, men å klatre opp og ned en stige for å hente ned de øverste? Jeg gleder meg ikke, for å si det sånn:-P
Enn så lenge har jeg lagt inn ca 120 bøker, så jeg har en del igjen. En stor del! Men når jeg er ferdig, vil jeg ha en veldig detaljert bokliste! Mwohahaha!