lørdag 13. april 2019

En balkong til besvær

Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?

Konklusjonen var å innføre det følgende:
  • ny grill
  • mer lys
  • planter
Ja, dette er en helt realistisk fremstilling
De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.
Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.

Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.

MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.

For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives.  Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.

Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.

Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.

Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.

Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:
Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.

lørdag 6. april 2019

Overlevelse

Jeg har hatt en diskusjon gående med meg selv i noen uker nå, og jeg har egentlig ikke kommet til noen konklusjon. Det begynte med at jeg hørte eller leste noe om hvordan vi idag modifiserer utseendet vårt, og at vi ville sett betydelig "verre" ut om vi levde i steinalderen. Eksempler var tenner uten regulering, bryn og vipper uten kunstig farge, ujevn hudtone, poser under øynene og en hel del andre ting som idag kan "fikses", uten at man ser sminket ut. Og det fikk meg til å tenke på den viktigste personen i mitt liv, altså meg selv. Hvordan ville jeg klart meg? For man kan si mye om meg, og en del av det kan gjerne forbli usagt, men jeg er heldig i den forstand at jeg har sterke tenner som har vokst relativt rett og ordentlig uten påvirkning fra reguleringstannlegen. Jeg har aldri vært rammet av noe stort kviseproblem, og huden min har det helt fint uten fuktighetskremer og sånt 90 % av tiden. Jeg er av prinsipp ikke allergisk mot noe (tror jeg) og jeg er omtrent aldri syk. Dessuten  er jeg ganske hardfør, og kroppen min lagrer jo absolutt alt den får i seg som om det sto en hungersnød for døren. Min konklusjon var derfor i første omgang at steinalder-Renate ville sett ganske sunn og frisk ut, og klart seg bra.

Men så gikk jeg inn i en vegg. Bokstavelig talt. Nei, nå overdriver jeg. Jeg gikk ikke inn i veggen, jeg sneiet den med skulderen, fordi jeg ikke klarer å beregne hvor kroppen min begynner og slutter. Og da slo det meg at jeg, i egenskap av å være en fare for meg selv, antageligvis ikke ville klart meg så bra likevel. Jeg ville sannsynligvis falt og brukket livsviljen før jeg nådde fertil alder, og så hadde familien min satt fyr på liket mitt eller brukt det som åte for å fange det blodtørstige huleekornet. Og dermed var det ikke så enkelt likevel. Samtidig vet jeg av erfaring at jeg er betydelig mindre klønete i kupert terreng enn på asfalt, så kanskje ville jeg vært direkte grasiøs? Ja, det høres absurd ut, men tenk om! Og så tenkte jeg om, og argumenterte mot min egen overlevelse med at effekten av de fantastiske fjellgeitgenene mine antageligvis ville nullet ut av min sedate natur. Jeg skal ikke påstå at jeg er stolt av dette, men det er likevel et enkelt faktum at jeg er den typen skapning som, i rollen som byttedyr, antageligvis bare ville gitt opp og resignert akseptert at det var min tur til å bli spist.

Slik holdt jeg på, frem og tilbake med tankeeksperimentet mitt, før det slo meg at de andre steinaldermenneskene antageligvis ville ofret meg til ekornguden lenge før jeg kunne overleve en hungersnød eller forsert steinrøysa nedi bakken.

søndag 3. februar 2019

Åtte kopper te

Jeg våknet av min egen stemme idag. Jeg var midt i en telefonsamtale med en sint mann som hevdet at de kostbare samtalene til Afrika på telefonregningen hans skyldtes at min arbeidsgiver hadde solgt telefonnummeret hans til en afrikansk liga, og da jeg så smått begynte å forstå at forklaringen jeg presenterte i en påtatt vennlig tone ikke hadde noe publikum og at jeg snakket i søvne, valgte jeg likevel å avslutte setningen og "legge på", om enn noe mindre engasjert. Jeg kaller det god kundeservice. Mest fordi alternativet er å kalle det ren, skjær galskap.

Så sto jeg opp. Eller, teknisk sett var det vel mer snakk om krøking med tilhørende uff-ing, ettersom jeg i et øyeblikks velmenende dumhet hadde latt være å sette på alarmen kvelden før "fordi jeg trengte å sove ut", og valgte å ignorere det faktum at jeg gjerne sover i 10-11 timer dersom ingenting vekker meg, og at 10-11 timer tilsynelatende er det som skal til for å forsteine hele meg. Menn har Medusa og troll har solskinn. Jeg har søvn. Men jeg kom meg opp, og brukte det som gjensto av formiddagen på å komme frem til at jeg ikke trengte å gå på butikken idag. Det var en stor seier, både fordi jeg ikke hadde lyst til å gå ut, og fordi været som herjet utenfor vinduet tydet på at "ute" ikke hadde lyst på besøk av meg heller.

Noe sånt som fire kopper te senere følte jeg at jeg kunne si at jeg faktisk hadde brukt lørdagen min til noe fornuftig. Jeg hadde satt på oppvaskmaskinen og vasket sminkekostene mine, og akseptert at dette rett og slett var en sånn dag der man ikke kunne forvente å få gjort stort mer. Så bokførte jeg alle januartransaksjonene mine i YNAB og berømmet meg selv for å ha gjort enda en fornuftig ting, før jeg bestilte sminke som belønning. Og drakk ytterligere fire kopper te.

Og det var historien om den perfekte, late lørdagen. Og jeg lover at jeg skal gå ut imorgen. Neppe stort lengre enn til søppelbrønnene utenfor, men jeg har uansett planer om å være stolt av egen innsats. Det er tross alt ingen andre som kommer til å berømme meg for det, så da er det viktig at jeg er min egen heiagjeng!  Og jeg forventer ikke at jeg skal gå noen lang tur midtvinters. Av en eller annen grunn har varme støvletter og knelange ullskjørt kompensert for at barrieren mellom leggene mine og 16 minusgrader er 80 denier med gjenvunnet polyamid og elastan (for dere som ikke kler dere i kvinneklær eller som gjør det, men ikke kjøper klærne deres selv: strømpebukse), men jeg tror ikke det vil vare så mye lengre enn de 10-15 minuttene jeg har tilbragt utendørs av gangen den siste uken. Heldigvis så jeg en tenåring i joggesko, uten sokker og med tynne dongeribukser som etterlot 10 cm med naken ankel en av de kaldeste dagene denne uka, så jeg er ikke den største klesidioten i Oslo. Det er minst en person som er enda mer håpløs enn meg der ute, og jeg tror hun fryser.

søndag 27. januar 2019

Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.


Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.