tirsdag 24. januar 2017

Melkekua, rotegrevlingen og plastmusa

Melkeku, du og du
I år fyller Digresjonsbloggen 10 år, og jeg planlegger å feire det med å fortsette ufortrødent som før. Målet mitt for 2017 er ganske enkelt "flere digresjoner". Mye har skjedd på bloggfronten siden jeg begynte å dele tankene mine rundt allverdens meningsløse ting med allverdens folk som virkelig gir beng i hva jeg måtte mene. Blant annet har ordet "blogger" tydeligvis blitt ensbetydende med pene jenter i dagens outfit som selger meningene sine for sponsorpenger, hvilket fører til at vennene mine ikke vil "stemple meg" som en blogger (litt som når Gunnar sier ting om innvandrere til sin innvandrervenn og bedyrer at fordommen bare gjelder de andre innvandrerne, ikke vennen, uten sammenligning forøvrig), fordi jeg mangler alt som gjør en suksessfull eller kontroversiell blogger suksessfull eller kontroversiell. Og det passer meg egentlig fint. For meg handler blogging i stor grad om de virkelig små tingene. Som å oppdage at innlegget "Bananflua flyr i skumringen" kommer som treff nummer 6 ved googling av "rotegrevling", og at bilder fra bloggen dominerer blidesøket på samme ord. Eller å vise dere bilder av kaker som har gått til helvete. For jeg vil i utgangspunktet ikke at du som leser bloggen min, skal bli kjøpelysten av lesingen. Det er klart, innimellom deler jeg erfaringer med produktet og tjenester, men i all hovedsak vil jeg at du skal flire litt av det du leser. 

Lærer du noe eller tenker en ny tanke eller får øynene opp for hvor fantastisk jeg er, er det naturligvis en bonus, men målet er å underholde samtidig som jeg dokumenterer deler av tilværelsen min.

Og jeg håper at dette er, og vil fortsette å være, en god kilde til selvironi, ordspill, vås og surr. 
Som denne melkekua jeg laget av litt ekstra lett Q-melk. Og ja, jeg har nå kastet mat ved å helle melk på kjøkkenbenken for å lage en kuformet flekk (en slags melke-rorschach), men man skal ikke gråte over spilt melk, selv om den er spilt med hensikt. Og jeg later som at det er helt normalt for voksne mennesker å med konsentrert mine helle melk utover kjøkkenbenken og deretter bruke fingrene til å forme flekken. Litt som Julius og fingermaling, bare mindre søtt - ja, i teorien er det jo potensielt surt istedenfor, med mindre jeg husker å tørke opp melka (memo til selv: tørk opp etter deg).

Og jeg har kjøpt meg ny mus for å forsøke å slå egen pers i minesveiper (det og sudoku er veldig greit når man skal tømme hodet). Og ikke bare endte jeg opp med en mus som faktisk piper når man trykker inn scrollehjulet (er det egentlig en levende mus i plastrustning jeg har kjøpt?), jeg endte opp med en mus som var så langt fra å være en gamingmus at den faktisk er uegnet for minesveiper...

mandag 23. januar 2017

Bundt i bøtta

Vellykkede kaker
Det er noe litt magisk med randformer, i alle fall de veldig dekorative fra Nordic Ware. Du får liksom en fancy kake uten å gjøre annet enn å helle røre i en form, og den ser bedre ut uten pynt enn med. Men vi vet jo alle at ting gjerne ikke er så enkle som de først virker, og jeg har brent meg på dette opptil flere ganger i møte med disse formene, og ettersom det er morsomt å se folk gå skikkelig på trynet (eller er det bare meg som har litt underutviklede empatiske evner?), tenkte jeg å dele mine mindre heldige opplevelser med dere.

Denne typen former kalles Bundt pan på engelsk, og formen er en amerikansk oppfinnelse fra firmaet Nordic Ware, basert på sentraleuropeisk gjærbakst med lignende fasong. I utgangspunktet kan alle typer kakedeiger stekes i denne typen form, men det er en fordel at den er relativt kompakt og ikke svampete eller smuldrete (typiske formkaker er bra!). Det er også en fordel (men ingen nødvendighet) at det er mye deig i forhold til f.eks. frukt, bær eller sjokolade, ettersom du ellers kan risikere at deigen ikke binder godt nok, og at den ferdige kaka deler seg når du tar den ut av formen.
Det finnes flere ulike former for randformer - noen er vanlige springformer med en bunn med trakt i, mens andre er helstøpte i metall eller silikon. Jeg tror poenget med disse formene (og kakene man baker i dem) er å kunne oppnå høye, stabile kaker ved å redusere risikoen for at de blir rå i midten, ettersom det ikke er noen midte. Ulempen man får om man sammenligner en slik form med en vanlig springform, er at det er mye vanskeligere å redde en kake som sitter fast i sidene). Nordic Ware anbefaler at man pensler formene med smeltet smør eller en form for formfett som inneholder mel (ikke noe jeg har sett i Norge) og at man ev. strør mel eller kakao over smøret for at kaken skal slippe. Kakao er best egnet for sjokoladekaker og annen mørk bakst, men ulempen er at det gir en litt emmen smak på skorpen. Min erfaring er at smeltet smør holder, men at man bør sette formen kaldt slik at smøret stivner, og man dermed får en fysisk barriere som holder til kaken er i ovnen - med flytende smør og deig ender man jo fort med at smøret blir med deigen og ikke opprettholder noen barriere.

Men jeg skriver ikke dette innlegget for å synse om hvorfor man skal eller ikke skal bruke denne typen former, jeg vil heller skrive om de gangene ting har gått åt skogen, fordi det er mer morsomt.
Den første gangen jeg prøvde formen, var ikke spesielt underholdende - det gikk helt fint, kaka ble vellykket og alle barna (d.v.s. kollegene mine) ble glade. Den andre gangen, derimot, gikk ting litt i dass. Jeg brukte en av favorittoppskriftene mine, og ganget den opp for å få riktig mengde. Ulempen var at jeg ikke klarte å bruke hodet helt riktig, antageligvis fordi jeg tenkte på noe helt annet. Så dermed ble oppskrift beregnet for 1 L brødform som skulle ganges opp til 2,3 L randform, tredoblet, med det resultat at formen, som kun skal fylles 3/4 full, omtrent fikk topp, og at det så ut som om det hadde vært et vulkanutbrudd inni stekeovnen min, i tillegg til at steketiden ble forlenget med en halvtime.  For all del, kaka ble fin, den, men det hadde gjort det litt enklere om jeg hadde tenkt meg om to ganger først - og jeg ville sluppet å føle meg dum...

Litt understekt kake kan være godt. Dette her, derimot...
Gangen etter var jeg langt mer bevisst på at jeg måtte ha med meg hodet, og bestemte meg for å satse på en oppskrift fra produsenten. Jeg skulle bruke formen jeg hadde fått i julegave, og etter å ha konvertert målene og fjernet alle de unødvendige detaljene fra oppskriften (jeg blir oppriktig sur når jeg får beskjed om at jeg skal blande noe sammen i en middels stor bolle - jeg klarer da å tenke selv! Eller, jeg gjør jo åpenbart ikke alltid det, men jeg vil ikke at noen skal ta utgangspunkt i at jeg ikke kan tenke selv, jeg vil egentlig heller dumme meg ut på eget ansvar), satte jeg igang. Disse formene skal som sagt fylles 3/4 fulle for å unngå at de renner over, og oppskriften var laget spesifikt for formen, som rommet 10 cups. Altså burde oppskriften være på 7,5 cups, ikke sant? Ja, det var det, da... Men når jeg nå i etterkant legger sammen volumet av ingrediensene, havner de på... trommevirvel, takk ... 10,5 cups! Hvilket kan forklare hvorfor min 10 cup store form ble breddfull, og resultatet var en understekt kake (til tross for at kakepinnen var helt ren og den hadde stekt 10 min mer enn oppgitt) som gikk rett i søpla.
Det er noe eget ved det å kjøpe inn ingredienser du aldri bruker (jeg hadde aldri smakt seterrømme, som jeg plutselig trengte nesten 2 begre av), måle og forberede deg, smøre innsiden av formen med den angitte mengden deig og deretter marmorere med en blanding av kanel, sukker og nøtter, bygge opp lag på lag og tenke at dette går veien, for så å innse at den veien det gikk, var åt skogen.
Og det beste? Det ble ordentlig grisete på kjøkkenbenken!

Med riktig oppskrift gikk det imidlertid langt bedre, og dermed ble det sitronkake på både butikk og kundesenter idag - og jeg har fått meg en ny favorittoppskrift! Ooog jeg må muligens kjøpe meg flere former, for jeg synes kakene blir så fine!


tirsdag 17. januar 2017

Falt du, Riltu Raltura?

Minus og minus er pluss, så når jeg, som hverken er grasiøs, elegant eller koordinert, sklir på glattisen, gjør jeg det som en proff. Jeg forventer faktisk høy stilkarakter! Jeg har skrevet om dette før, for hver vinter går jeg på snørra, og kommer fra det med helsa i behold.
Jeg tror det er noe med å være i den magiske alderen der det ikke lenger er så farlig hva folk mener (fordi "folk" går forbi og i verste fall ler litt - og om så skjer; hurra, jeg gledet noen - jeg synes også det er festlig å se folk falle), og jeg har ennå ikke blitt benskjør eller begynt å brekke lårhalsen.

Jeg, eller mitt finske alter ego Riltu Raltura, tryner med stil
Jeg har lang erfaring med å ramle. Jeg snubler i mine egne ben, jeg sklir i grus, jeg sklir på is. Finnes det noe å snuble i, snubler jeg i det, og finnes det ikke noe, så lar jeg meg ikke begrense av det, og snubler uansett. Det er sånn det er å være Renate, og jeg har tatt det innover meg for lengst. Det handler ikke om om jeg faller, det handler om når og hvordan. Så lenge jeg ikke ødelegger klærne mine eller tingene mine, eller blir ordentlig skadet, går det helt fint.

Så da jeg gikk mot Jernbanetorget idag, vel vitende om at det var glatt, var jeg forsiktig. Jeg hadde et nett med melk, rømme og andre ting som det kunne gå galt med om jeg ramlet, og ettersom jeg ikke vil meg selv vondt (hverken fysisk eller psykisk - jeg er min egen største tilhenger, og det kreves 7-13 pols adapter. Clas-humor ftw), prøver jeg å unngå å gå på nesa. Men asfalten ville det anderledes, og midtveis på den isete strekningen seilte jeg ned i knestående, som om jeg var i ferd med å fri til mitt hjertes utkårede. Og slik man prøver å redde menneskene med høyest verdi (altså kvinner og barn) ved et skipsforlis, var min spontane reaksjon å holde mobilen høyt hevet, som for å sikre at om alt gikk i asfalten, skulle den være det siste som gikk i knas - etter kraniet mitt. To unge damer spurte sjokkert om det gikk bra, noe jeg raskt kunne konstatere at det gjorde - jeg var bare litt våt på kneet, og berømmet meg deretter leende for mobilredningen.

Så gikk jeg videre, og tenkte på nesten-fallet i forrige uke, da jeg spontant kastet mobilen min over på gressplenen ved siden av den asfalterte stien jeg gikk på, fordi jeg tydeligvis ville redde den fra et ublidt møte med asfalten. Er dette et tegn på at jeg tar vare på tingene mine, eller er jeg bare fullstendig irrasjonell her?

Men moralen, hva er den? Skal du gjøre noe, gjør det skikkelig. Hvis du skjønner at du faller, får du reise deg igjen. Og når du er ferdig, er du åpenbart falleferdig, ikke sant?

fredag 6. januar 2017

Unntaksvis

Jeg liker å tenke at jeg er god til å planlegge. At jeg ser mine begrensninger. Og at jeg har relativt god hukommelse. Og ettersom det visstnok ikke finnes en regel uten unntak, har jeg brukt de siste tre dagene på å bevise at jeg hverken er kan planlegge, ser mine begrensninger eller husker noe som helst. Jeg er litt usikker på om dette er beviset på at jeg egentlig har rett ved å være unntak, eller om jeg har lurt meg selv til å tro at jeg har egenskaper jeg ikke har. Dersom jeg finner det ut, blir jeg muligens unntaks-vis.

Onsdag var det kaldt i Oslo. Spesielt kl. 7:09, da jeg løp hjemmefra med et nett og håndveska over den ene armen og en kaketine i den andre. Med åpen jakke. Tro meg, jeg vet det var dumt. Jeg visste det var dumt. Men jeg hadde ikke tid til å stoppe, sette fra meg kaketinen og kneppe igjen jakka, ettersom jeg hadde såpass knapt med tid at jeg ikke ville rekke banen, og da ville vært nødt til å ta neste. Det var med andre ord dårlig planlegging om morgenen, for jeg burde egentlig kommet meg ut av leiligheten flere minutter tidligere, men somlet bort unødvendig mye tid, muligens på å klappe en katt. Sånt skjer. Men jeg kunne tatt neste bane - jeg ville kommet 1 minutt for sent, men det hadde både jeg og kollegene mine overlevd, og jeg hadde sluppet å fryse halvt ihjel. 

Per tenkte ofte tilbake på dagen da han mistet taket.
Dagen etter, altså igår, mottok jeg en SMS som gjorde meg svært entusiastisk: pakken min fra Zalando ventet på meg på utleveringsstedet. Den pakken inneholdt forhåpentligvis en dunkåpe som i større grad enn ullkåpa jeg hadde brukt til da, ville kunne holde meg varm. Så etter å ha kjøpt en veske og handlet rimelig mye matvarer, hentet jeg ut esken fra Zalando. Problemet var bare at den var enorm. Eller, nei, den var ikke enorm. Men den var 80 cm lang og 60 cm bred og veide 11 kg, så den var rimelig vond å bære, spesielt når jeg hadde masse annet å bære på samtidig. Det fornuftige hadde naturligvis vært å si til den butikkansatte som hentet esken for meg at jeg ikke kunne få den med meg, og be om å få hente den senere på dagen eller dagen etter. Det har blitt påpekt opptil flere ganger det siste døgnet, og tanken slo faktisk meg også der jeg sto og stirret på esken, men jeg tenkte som så at nå hadde jeg hentet den, og hjem måtte den, så da fikk det bare stå til. Og ja, jeg fikk den med hjem, etter å ha mistet taket i esken mangfoldige ganger, og stoppet for å ta pauser med latterlig korte mellomrom. 

Og det siste eksempelet kom fra idag, da jeg for tredje gang på litt over et år besøkte en restaurant og bestilte samme rett for tredje gang uten å vite det. Forrige gang var tanken "hm, det jeg spiste sist var godt, nå prøver jeg noe annet", og etter å ha fått maten servert, innså jeg at jeg kjente igjen maten fra sist, og ga meg selv en mental kilevink fordi jeg tydeligvis ikke husker noe som helst (noe jeg gjør. Bare spør Linnéa. Eller noen andre. Noen andre er kanskje enklere, ettersom jeg måtte leke Listhaug og tvangsutsende favorittsvensken min på onsdag). 
Denne gangen husket jeg godt at jeg hadde spist det samme de to foregående gangene, og påpekte attpåtil overfor selskapet at jeg skulle prøve noe helt annet, og likevel, da maten sto foran meg, innså jeg at jeg hadde bestilt akkurat det samme som sist... Spør meg om hva jeg har spist/drukket ved ethvert annet tilfelle av sosialisering med servering de siste 18 månedene, og jeg tror faktisk jeg kan si hva jeg har inntatt. Med unntak av denne retten og denne restauranten, tydeligvis. Og retten har vært god alle de tre gangene, så jeg klager ikke, men det hadde jo vært greit å ha med seg hodet.

Og målet for helgen? Ikke så tvil i eget sinn om flere sider ved min personlighet - jeg har tross alt brukt 28 år på å bli kjent med denne, og jeg vil helst slippe å vente til jeg er 56 år gammel før jeg kan si at jeg kjenner meg selv så godt som jeg inntil onsdag trodde jeg kjente meg selv. Da er det bedre å sette seg ned foran TV-en, se "Trailer Park Boys" på Netflix og brodere litt.