Jeg tror det er noe med å være i den magiske alderen der det ikke lenger er så farlig hva folk mener (fordi "folk" går forbi og i verste fall ler litt - og om så skjer; hurra, jeg gledet noen - jeg synes også det er festlig å se folk falle), og jeg har ennå ikke blitt benskjør eller begynt å brekke lårhalsen.
Jeg, eller mitt finske alter ego Riltu Raltura, tryner med stil |
Så da jeg gikk mot Jernbanetorget idag, vel vitende om at det var glatt, var jeg forsiktig. Jeg hadde et nett med melk, rømme og andre ting som det kunne gå galt med om jeg ramlet, og ettersom jeg ikke vil meg selv vondt (hverken fysisk eller psykisk - jeg er min egen største tilhenger, og det kreves 7-13 pols adapter. Clas-humor ftw), prøver jeg å unngå å gå på nesa. Men asfalten ville det anderledes, og midtveis på den isete strekningen seilte jeg ned i knestående, som om jeg var i ferd med å fri til mitt hjertes utkårede. Og slik man prøver å redde menneskene med høyest verdi (altså kvinner og barn) ved et skipsforlis, var min spontane reaksjon å holde mobilen høyt hevet, som for å sikre at om alt gikk i asfalten, skulle den være det siste som gikk i knas - etter kraniet mitt. To unge damer spurte sjokkert om det gikk bra, noe jeg raskt kunne konstatere at det gjorde - jeg var bare litt våt på kneet, og berømmet meg deretter leende for mobilredningen.
Så gikk jeg videre, og tenkte på nesten-fallet i forrige uke, da jeg spontant kastet mobilen min over på gressplenen ved siden av den asfalterte stien jeg gikk på, fordi jeg tydeligvis ville redde den fra et ublidt møte med asfalten. Er dette et tegn på at jeg tar vare på tingene mine, eller er jeg bare fullstendig irrasjonell her?
Men moralen, hva er den? Skal du gjøre noe, gjør det skikkelig. Hvis du skjønner at du faller, får du reise deg igjen. Og når du er ferdig, er du åpenbart falleferdig, ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar