søndag 26. juni 2016

Bagatellen lenge leve

Det finnes store problemer og det finnes små problemer, og noen ganger kan de små problemene oppleves som de verste. Først og fremst fordi man ikke skal la seg affisere av små problemer. De er bagateller, og det finnes barn som sulter. Og dermed skammer man seg over sine små problemer - de er så små, så små, revnende likegyldige for alle andre, og usynlige i den store sammenhengen. Men selv om andre ikke kan se dem, betyr det naturligvis ikke at de ikke er der (litt som syfilis som ikke har blomstret opp ennå. Det er dette med fedrenes synder og kaptein Alving). De kan bli en besettelse, ens egen hvite hval. Bortsett fra at man definitivt ikke er noen kaptein Ahab, og at den hvite hvalen i beste fall er en sjøstjerne. En litt flekkete og daff sjøstjerne som ser ut til å ha levd et hardt liv på kanten. Og der fikk jeg meg et nytt problem. Dårlig samvittighet for å ha tørket ihjel sjøstjerner i barndommen. Tilgi meg, folkens, for jeg visste ikke hva jeg gjorde!

Kommodevaran, komodovaranens mindre kjente fetter
Og mens man forsøker å løse sitt lille problem, sliter man med skammen. Skammen over å ha et lite problem som man faktisk gjør noe med. Men hva er alternativet? Enten må man anerkjenne at det er et problem og forsøke å løse det, eller så må man ignorere det. Og problemer er litt som pipesvensker og pelsbiller, de formerer seg så snart du snur ryggen til, og i likhet med komodovaraner, kan de formere seg uten en partner. Hvorfor er det ingen som har skrevet en skapelsesberetning basert på komodovaraner, forresten? I begynnelsen skapte Gud Kari Komodovaran. Kari fikk en sønn med seg selv, og deretter mange sønner og døtre med sin sønn igjen. Tenk, så rørende!
Uansett, man må jo anerkjenne disse bagatellene, og man må løse dem, helst uten å legge for mye energi i prosessen, for energien bør man jo bruke på mer vettuge prosjekter.

Idag forsøkte jeg å løse et av mine bagatellproblemer: en rotete bokhylle. Eller, seks rotete bokhyller, for å være mer spesifikk. To av veggene i stuen er nemlig dekket av bokhyller, og to av hylleplanene i hver reol er faste, slik at jeg har endt opp med to hyller som er for lave for de aller fleste bøker, to som er for lave for noen bøker og en som er for høy for absolutt alle bøker. Det er en fryd.
Det er naturligvis ikke noe problem å få plass til alle bøkene. Problemet er å få system i galskapen. Og når du står der og har sortert og plassert halvparten av historiebøkene dine og innser at du har glemt to sentrale bind, og de er 2 mm for høye for hyllen, da faller verden sammen. Litt som en overbelastet reol. Dermed må bøker i emne x stå sammen med emne y, fordi hyllen der x står er for lav for to av bøkene, men det er ikke plass til alle i den store hyllen der emne y befinner seg, fordi det er så mange høye bøker som skal ha plass. Men det er en bagatell! Dette har faktisk vært en bagatell i et helt år, og det har ikke gjort meg så mye. Jeg har liksom akseptert at livet er urettferdig, og at det ser ut som om bøkene mine har blitt sortert av en analfabet (heller det en fargekoordinering. Grøss). Men etter å ha lest ut biografien om Clas Ohlson, bestemte jeg meg for å finne en bedre løsning for bøkene. Jeg tror alle årene jeg fikk høre av de voksne at "det blir bedre" har skapt en slags villedende, optimistisk ordensfilosofi i hodet mitt; jeg er blitt halvveis overbevist om at det alltid finnes en løsning, og at kaos bare er orden som er arrangert feil. Og dermed må jeg prøve å arrangere bitene på nytt inntil jeg oppnår perfeksjon.

Heldigvis er jeg også bedagelig anlagt, blind for de fleste former for rot og lettere distré, så jeg lar meg ikke affisere for mye i hverdagen av denne villfarelsen, men den er der!
Det er egentlig litt som med roteskuffer. Grunnen til at man trenger en roteskuff, er at enkelte ting ikke passer inn i et system, enten fordi de tilhører ulike kategorier, fordi de er den eneste av sin kategori, eller fordi de ikke kan kategoriseres. Som kokarden med "CHAMPION" på båndet som har ligget dandert over en NAS jeg aldri har tatt i bruk. Jeg har plasser for mye, men jeg har ingen kokardeskuff. Og det faktum at kokarden har ligget der i et år, vitner jo om at jeg i det store og hele virkelig ikke bryr meg, men samtidig kikker jeg bort på den omtrent daglig og tenker at "hm, den kokarden ligger feil sted". Og det gjør den jo. Og et eller annet sted skulle den vært.

Den lille ordensfilosofien inni hodet mitt sier med pipestemmen sin at jeg må finne Plassen, det ene stedet i verden der kokarder skal være, og at jeg da vil ha kommet et skritt nærmere perfeksjon. Men hvor? Her skulle roteskuffen kommet inn, som et slags kompromiss mellom orden og kaos, en plass som ikke er riktig, men mer riktig enn ingen plass.

Når jeg hører Jesus-sitatet "I min fars hus er det mange rom" (vanligvis er det jeg som sier det, og det etterfølges gjerne av "og rommet mitt der har bæsjebrunt vegg-til-vegg-teppe"), tenker jeg at det huset må være tidkrevende å gjøre rent, og at det vil være enkelt å forlegge ting der. Slik var det også med rommet mitt hjemme hos moren min, for der hadde jeg mange roteskuffer, i skarp kontrast til mitt eget hjem, der jeg faktisk ikke har en eneste en. Men et rom med mange roteskuffer er litt som et hus med mange rom - du klarer ikke huske hva du har eller hvor du har det, og da forsvinner liksom poenget med å ha ting.

Nuvel, jeg skulle som sagt løse dette bagatellmessige bokhylleproblemet, og flyttet rundt på bøker til den store gullmedaljen, halvveis overbevist om at bokyller er litt som Rubiks kube; rotete, men enkle å få orden på når du kan triksene. Som jeg ikke kan (bare spør Even). Resultatet er en viss forbedring, men fremdeles mildt kaotisk. Joda, de fleste fagprosaiske titlene er plassert til høyre for salongen og de fleste skjønnlitterære til venstre, men midt blant bøker om dannelse og arvede barnebøker står Innføring i norsk grammatikk. Bill Bryson-bøkene har gjenforeningsfest i en av hyllene, men A short history of nearly everything ble ikke invitert, og er plassert sammen med fagprosa og sånt. Det er godt bøker ikke er utstyrt med følelser...

Og ja, dette er bagateller. Jeg har mine gleder og sorger, mine oppturer og nedturer, mine utfordringer, men tilværelsen er heldigvis uten de store problemene. Noen dager må jeg spise knekkebrød til frokost selv om jeg har mer lyst på havregryn fordi jeg er tom for melk. Vi snakker den alvorlighetsgraden der, liksom. Og da blir det som med fjell i Danmark - en liten knatt blir et himmelberg sammenlignet med alt det flate, og det føles egentlig litt urettferdig at jeg skal måtte skamme meg over å gjøre et stort nummer ut av det lille problemet som er så stort i forhold til alt annet. Så da må det elimineres, nedkjempes med lanse og sverd, vel vitende om at den kun er en vindmølle og at jeg ikke utretter noe stort ved å overvinne den. Og problemet, det reelle problemet, en anelse større enn den lille bagatellen jeg kjempet mot, er at jeg ikke har klart å vinne ennå. Men én dag skal jeg finne bokhyllenøkkelen og få perfekt orden. En dag. En annen dag.

fredag 24. juni 2016

Hils!

Jeg er overmåte god til å hilse folk. Kall det en arbeidsskade etter nesten 7 år i butikk (hadde jeg blitt værende, ville jeg muligens begynt å følge opp hvert "hei" til venner og bekjente med "hva kan jeg hjelpe deg med?", og det ville vært merkelig). Jeg kan hilse på folk til de går i frø, gjerne i form av "yo", "hei", "tittei", det merkelige, småspastiske rykket oppover med hode og øyenbryn som jeg ikke vet hva kalles og en salutt jeg ikke tror noen som har vært i militæret ville latt seg overbevise av.  Det jeg er mindre flink til, er å hilse til folk.

Misforstå meg rett, hilsing er hyggelig. Det er en måte å si "takk for samværet, jeg husker at det finnes mennesker der ute som du ser oftere enn jeg gjør, og jeg vil gjerne påpeke overfor deg at jeg husker dem, og få deg til å påpeke det samme overfor dem", og det ligger en slags omsorg i det. Problemet er bare at det skaper masse rom for forvirring. Den klassiske "hils hjem" er veldig grei, den kan man besvare med "du også" eller "det skal jeg gjøre", og dersom det går et par minutter fra jeg blir bedt om å hilse til jeg skal overbringe hilsenen, er jeg tilbøyelig til å huske det, og om jeg vet hvem personen jeg snakket med var, kan jeg jo til og med fortelle hvem jeg skal hilse fra (jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kom hjem til moren min og fortalte at jeg skulle hilse fra en eller annen dame jeg, såvidt jeg visste, aldri hadde sett før, men som åpenbart kjente meg veldig godt"). Men så snart det blir litt mer komplisert, blir alt plutselig litt vanskelig. For hilsing er litt som kjedebrev og vennekaken Hermann, om du bare gir og aldri får noe tilbake, kan du ta det som en klar indikator på at ingen liker deg. Så om person A alltid ber person B hilse person C, men B aldri hilser tilbake fra C, er det åpenbart at C ikke liker A, og da blir A trist som faen. Og selv om jeg ikke bryr meg om hvorvidt folk hilser til eller fra meg, må jeg jo respektere dette sosiale klisteret. Det er tross alt et demokrati! Men hva gjør jeg når jeg snakker med en person via tale-tut-tuten (som vel Anne-Cath. Vestlys Mormor kalte dette apparaturet) som jeg prater med omtrent en gang i året, og hun ber meg hilse min mor? Joda, det kan hende jeg på et eller annet tidspunkt husker å hilse, men hva er korrekt kotyme ved oppfølging av dette? Bør min mor be meg hilse tilbake? Og bør jeg da, neste gang vi snakkes, overbringe denne hilsenen? En hilsen er vel egentlig ferskvare? Og det høres unektelig rart ut i mitt hode å besvare "og hils din mor" med "det skal jeg gjøre, og jeg skal hilse tilbake", for det forutsetter da at hun er i rommet og kan hilse tilbake?

Og hva er egentlig greia med å hilse til og fra folk som er i rommet mens man snakker i telefonen med en annen person som også har folk i rommet? Det er jo enkelt om den ene personen har noen å hilse fra (eller til), men hvordan gjør man det egentlig når man, enten via telefon eller skriftlig, skal hilse fra og til flere? Må man bare ta det for gitt at alle hilser alle? Kanskje du har lyst til å hilse til de som er rundt den du kommuniserer med, men det kan godt være at de som er rundt deg, kun ønsker (eller synes det er naturlig) å hilse til den du snakker med?
Ta disse blekansiktene, for eksempel. Ber Bob-Kåre Frydbert hilse til Brusk, Sargvin og Løkulf fra seg selv, fra Bertfrid og Gru, eller fra alle tre? Hilser Sargvin kun til Bob-Kåre, kun til Gru eller til Bob-Kåre og Bertfrid men ikke til Gru, fordi Gru er litt bitchy? Og hvem hilser man tilbake til og fra om man ikke egentlig har avklart hvem man hilser til og fra?

Et lignende problem oppstår (for meg, i alle fall) når jeg avslutter e-poster eller brev der det skal hilses i øst og vest. Det blir liksom så mye hilsing - det jeg skriver, er jo en hilsen fra meg, så da blir det "hilsen Renate". Men så skal jeg kanskje hilse til andre enn mottageren, så da blir det "hils X fra meg", og om det også skal hilses fra Y, blir det uhyre komplisert. "Håper alt er bra med deg. Hils X fra meg. Y hilser også. Hilsen Renate"

Og det er da jeg innser at grand-grand-tante Gudrun kanskje hadde et poeng når hun håndterte alle hilsesituasjoner med "ingen nevnte, ingen glemte".
Og her er en dalaflodhest. Fordi dere fortjener det.

lørdag 18. juni 2016

Livets små utfordringer

For å sitere meg selv: Hadde jeg ikke visst at jeg er relativt mentalt oppegående, ville jeg ofte mistenkt meg selv for å være ganske dum.
Jeg er nemlig veldig flink til å handle før jeg tenker, og ideelt sett burde det vært motsatt. Det kan være små ting, som å skulle måle en beholders volum og fylle den til randen med vann to meter fra utslagsvasken istedenfor den mer fornuftige desimeteren, for så å, etter å ha sølt ut en god tredjedel av vannet på ferden bortover benken, tømme den så raskt at vannet spruter og jeg blir våt. Det er helt dagligdags. Det føles langt verre å skulle løfte ned en ganske stor og tung lampett som henger på et veggbeslag (fordi den skal omplasseres til en annen vegg og overlate sin nåværende plass til et trykk av et av Waterhouses malerier basert på Alfred, Lord Tennysons "The Lady of Shalott", hurra!), og observere at lampen, grunnet måten den er festet i beslaget, vil måtte løftes og så trekkes ut, og ta i såpass hardt at man deljer lampa rett i trynsiktet på seg selv.

I slike øyeblikk lurer jeg litt på om jeg representerer en av evolusjonens blindveier, og at jeg burde sette meg selv ut på skogen for å dø. Men så tenker jeg at det er en litt dårlig plan, både fordi
  1. jeg har ikke spesielt lyst til å dø riktig ennå og 
  2. dårlig retningssans har jeg kanskje, men takket være overlevelsesviljen (se pkt a), vil jeg sannsynligvis bare gå tilbake den veien jeg kom og befinne meg utenfor skogen relativt raskt, og dermed sabotere mitt eget forsøk. 
Robåtstøvsuger
Det er bedre å la naturen gå sin gang! Og jeg ser jo også at det ikke bare er meg. Robotene skal jo som kjent ta over (tenk så mye morsommere det hadde vært om det var robåtene som tok over. De kunne fordrevet oss med årer og slått åreknuter på oss. Eller noe sånt), og slik adoptivforeldre sikkert med glede kan se at deres egne tilkortkommenheter går igjen i adoptivbarna fordi miljøet oftest gjør en god jobb med å kompensere for det arven ikke kunne levere, føler jeg en slags moderlig stolthet når jeg ser teknologiske vidundere som fungerer like dårlig som meg. Selv om jeg ingenlunde kan ta æren for produktet, kjenner jeg meg så til de grader igjen i den absurde adferden at jeg ikke frykter robotenes fremtog (ill). 

Fremtog, eller lokomotiv, da.
Ta for eksempel applikasjonen DoubleTwist, som sørger for at musikkbiblioteket mitt er synkronisert mellom iTunes (som jeg ikke liker, men har brukt siden den gang jeg hadde en iPod fordi jeg er et vanedyr) og mobilen min. For det meste fungerer det til alt annet enn å synkronisere DRM-beskyttede spor. Fine greier! Men så får den et hint av irrasjonalitet over seg, for plutselig er omlag halvparten av sangene borte fra biblioteket på mobilen. Titlene er der, men sangene lar seg ikke spille av. Så jeg forsøker å gjenoppbygge biblioteket, uten at det skjer noe. Så prøver jeg å synkronisere. Ingen endring (til tross for at den legger til noen sanger som allerede var der og fjerner et tilsynelatende vilkårlig utvalg). Så forsøker jeg å tømme hele faenskapen, helt uten resultat. Programmet på PC-en opplyser meg om at alle sangene er borte, men det er de vitterlig ikke. Nytt synkroniseringsforsøk, nå med alle sangene igjen. Da skjer det i det minste noe - cirka 20 % av artistene ligger i biblioteket, ordnet i en rekkefølge som liksom skal være alfabetisk, der ingen av dem (selv om jeg kan se dem om jeg blar) er søkbare.
Og sånn gikk no dagan, eller i alle fall kveldstimene på torsdag, og til slutt ga jeg opp.
Etter jobb idag fant jeg for ordens skyld ut at alle filene som liksom var borte lå på minnekortet i telefonen, for sikkerhets skyld i to eksemplarer på vidt forskjellige steder. Noe som forklarer det proppfulle minnet. Og så, etter en ny synkronisering, der ting ser ut til å ha gått sånn nogenlunde på skinner, får jeg opp den fantastiske feilmeldingen "Unknown error" for litt over 200 av låtene. Og beskrivelsen av "Unknown error"?
Jo, takk...
"Something strange happened and it can't be categorized into any previously known error condition." 
Omtrent som når jeg gjør noe irrasjonelt, altså. Utviklerne foreslår at jeg skal sende en "debug package" til dem slik at de kan unngå at det skjer igjen, og jeg spør meg selv: "hvordan sender man en debug package for seg selv, og til hvem? Hvem tilbyr support på Renate? Har jeg en aktiv supportplan? Dekkes programvarefeil av garantien?

torsdag 2. juni 2016

Renate og huskenissen

Gretten huskenisse
Jeg får ofte høre at jeg har en veldig god hukommelse, og dette blir gjerne sagt når det viser seg at jeg kan hele teksten til en eller annen sang (for eksempel "Nattkjole med urin"), eller at jeg sitter inne med informasjon om et eller annet obskurt tema. Da har de tilstedeværende gått i fella jeg uforvarende har satt opp, som den lite selvbevisste edderkoppen jeg er. For det er ikke det at jeg har verdens beste hukommelse, og jeg husker ikke alt jeg vil huske. Neida, jeg har en uhyre selektiv hukommelse (i likhet med de fleste andre), og den lille nissen som trykker på "husk"-knappen inni hodet mitt, er oppsatt med en noe bisarr form for humor, eller bare litt sære interesser. Jeg har fremdeles ikke fått ført noen sammenhengende samtale med vedkommende, så detaljene er noe uklare. Alternativt har jeg ført en slik samtale, men kan ikke huske det, fordi nissen ikke trykket på "husk"-knappen. Derfor kan jeg alle versene til "Liten ekorn satt". Derfor husker jeg hvor jeg befant meg sist jeg hørte "Blood" av Karpe Diem. Og derfor vet jeg at 1 dl sukker veier 90 gram og inneholder 360 kcal. Og av samme grunn aner jeg ikke hva omtrent noen av naboene mine heter, brukte 12 år på å lære meg mitt eget mobilnummer og glemmer stadig hvor gammel jeg er.

Det er klart, noen ting klarer jeg å lære meg ved hjelp av en form for deduktiv metode. Jeg kan resonnere meg frem til om det er en partalls- eller oddetallsuke, og ganske greit finne ut hvilken uke det er (som er en mager trøst når jeg ofte ikke er helt klar på hvilken ukedag det er). Jeg har mine metoder (sa hun med en mystisk mine), men sånn generelt ser det ut til at omtrent 10 % av det hjernen min lærer seg har en eller annen åpenbar relevans, mens de øvrige 90 % befinner seg innenfor området der de irrelevante tingene bor (Ytre Enfold?). Det betyr naturligvis ikke at jeg ikke verdsetter dem - herlighet, jeg har masse glede av å kunne massevis av sangtekster, og jeg har et stort nok repertoar til å holde det gående i timevis om jeg så skulle ønske, men tenk om jeg istedenfor kunne husket noe som hadde en praktisk funksjon! Jeg er så til de grader analfabet på så mange områder der et visst kunnskapsnivå bør kunne forventes, som f.eks. sport og geografi, at det egentlig er ganske flaut. Og det får meg til lure litt på hvordan huskenissen opererer. Det er åpenbart at den ikke vil at jeg skal huske ting jeg går inn for å huske, som bøyningsmønstre for franske verb, men samtidig synes den det er kjekt at jeg husker hva "en tidevannsdrevet fabrikk" heter på samme språk. Den ser ikke poenget i at jeg skal huske hvordan du ser ut, men du kan banne på at den engasjerer seg nok til at jeg lærer meg navnet ditt. Som jeg vil bruke ganske lang tid på å huske at tilhører deg, fordi jeg altså ikke husker ansiktet navnet tilhører. Om det er en sangtekst det er snakk om, kan den som nevnt overbevises om å la meg huske teksten, og er overraskende samarbeidsvillig - det er liksom det samme om teksten er på serbisk, maori eller norsk, her kan nissen og jeg faktisk samarbeide innimellom. Og den liker åpenbart Clas Ohlsons sortiment (alt for en enklere hverdag!), noe som naturligvis får meg til å se på den med litt mildere øyne enn jeg ellers ville gjort.

Og det er klart, nissen har en agenda, og det at jeg ikke forstår hvorfor den tar de valgene den tar, betyr ikke at valgene er mindre gyldige eller mindre velbegrunnede. Og vi er naturligvis alle produkter av våre egne omstendigheter. Kanskje min huskenisse ikke fikk nok kjærlighet da den vokste opp. Kanskje den hadde en alkoholisert nissefar. Eller en nisseonkel som likte å tukle med smånissene. Kanskje ble den mobbet fordi den var litt stutt, kanskje hadde den huske- og nissevansker og ble latterliggjort av en lærer?
Mye kan ha skjedd med huskenissen, ting som får den til å ønske å sabotere meg, eller ting som har gitt den et annet perspektiv. Kanskje har den en Plan, en sånn som skrives med stor P fordi den er spesielt viktig og har kvasireligiøse undertoner? Kanskje er den min Plan-fadder?

Fra spørreundersøkelse på nett. Jeg hadde tidligere mange skilte sokker,
men relativt få avviste sokker.
Uansett hva motivasjonen er, skulle jeg ønske den kunne vært litt greiere mot meg. Jeg har nedkjempet veskenissen som roter i håndvesker (ved å akseptere at jeg ikke trenger å ha 8 ulike leppestifter/lipglosser/leppepomader i vesken), flokenissen (ved å ha kort hår) og sokkenissen (som splitter sokkepar før, under eller etter vask slik at lykkelige sokkepar blir ulykkelige singelsokker - kuren her var tilsynelatende å flytte for meg selv).
Det er naturligvis ikke noe alternativ å nedkjempe huskenissen, vi lever i symbiose, og mister jeg den, vil det neppe gå meg vel. Men jeg hadde satt pris på om den var litt greiere mot meg...