Livets små utfordringer

For å sitere meg selv: Hadde jeg ikke visst at jeg er relativt mentalt oppegående, ville jeg ofte mistenkt meg selv for å være ganske dum.
Jeg er nemlig veldig flink til å handle før jeg tenker, og ideelt sett burde det vært motsatt. Det kan være små ting, som å skulle måle en beholders volum og fylle den til randen med vann to meter fra utslagsvasken istedenfor den mer fornuftige desimeteren, for så å, etter å ha sølt ut en god tredjedel av vannet på ferden bortover benken, tømme den så raskt at vannet spruter og jeg blir våt. Det er helt dagligdags. Det føles langt verre å skulle løfte ned en ganske stor og tung lampett som henger på et veggbeslag (fordi den skal omplasseres til en annen vegg og overlate sin nåværende plass til et trykk av et av Waterhouses malerier basert på Alfred, Lord Tennysons "The Lady of Shalott", hurra!), og observere at lampen, grunnet måten den er festet i beslaget, vil måtte løftes og så trekkes ut, og ta i såpass hardt at man deljer lampa rett i trynsiktet på seg selv.

I slike øyeblikk lurer jeg litt på om jeg representerer en av evolusjonens blindveier, og at jeg burde sette meg selv ut på skogen for å dø. Men så tenker jeg at det er en litt dårlig plan, både fordi

1. jeg har ikke spesielt lyst til å dø riktig ennå og 
2. dårlig retningssans har jeg kanskje, men takket være overlevelsesviljen (se pkt a), vil jeg sannsynligvis bare gå tilbake den veien jeg kom og befinne meg utenfor skogen relativt raskt, og dermed sabotere mitt eget forsøk. 

Robåtstøvsuger

Det er bedre å la naturen gå sin gang! Og jeg ser jo også at det ikke bare er meg. Robotene skal jo som kjent ta over (tenk så mye morsommere det hadde vært om det var robåtene som tok over. De kunne fordrevet oss med årer og slått åreknuter på oss. Eller noe sånt), og slik adoptivforeldre sikkert med glede kan se at deres egne tilkortkommenheter går igjen i adoptivbarna fordi miljøet oftest gjør en god jobb med å kompensere for det arven ikke kunne levere, føler jeg en slags moderlig stolthet når jeg ser teknologiske vidundere som fungerer like dårlig som meg. Selv om jeg ingenlunde kan ta æren for produktet, kjenner jeg meg så til de grader igjen i den absurde adferden at jeg ikke frykter robotenes fremtog (ill). 

Fremtog, eller lokomotiv, da.

Ta for eksempel applikasjonen DoubleTwist, som sørger for at musikkbiblioteket mitt er synkronisert mellom iTunes (som jeg ikke liker, men har brukt siden den gang jeg hadde en iPod fordi jeg er et vanedyr) og mobilen min. For det meste fungerer det til alt annet enn å synkronisere DRM-beskyttede spor. Fine greier! Men så får den et hint av irrasjonalitet over seg, for plutselig er omlag halvparten av sangene borte fra biblioteket på mobilen. Titlene er der, men sangene lar seg ikke spille av. Så jeg forsøker å gjenoppbygge biblioteket, uten at det skjer noe. Så prøver jeg å synkronisere. Ingen endring (til tross for at den legger til noen sanger som allerede var der og fjerner et tilsynelatende vilkårlig utvalg). Så forsøker jeg å tømme hele faenskapen, helt uten resultat. Programmet på PC-en opplyser meg om at alle sangene er borte, men det er de vitterlig ikke. Nytt synkroniseringsforsøk, nå med alle sangene igjen. Da skjer det i det minste noe - cirka 20 % av artistene ligger i biblioteket, ordnet i en rekkefølge som liksom skal være alfabetisk, der ingen av dem (selv om jeg kan se dem om jeg blar) er søkbare.
Og sånn gikk no dagan, eller i alle fall kveldstimene på torsdag, og til slutt ga jeg opp.
Etter jobb idag fant jeg for ordens skyld ut at alle filene som liksom var borte lå på minnekortet i telefonen, for sikkerhets skyld i to eksemplarer på vidt forskjellige steder. Noe som forklarer det proppfulle minnet. Og så, etter en ny synkronisering, der ting ser ut til å ha gått sånn nogenlunde på skinner, får jeg opp den fantastiske feilmeldingen "Unknown error" for litt over 200 av låtene. Og beskrivelsen av "Unknown error"?

Jo, takk...

"Something strange happened and it can't be categorized into any previously known error condition." 

Omtrent som når jeg gjør noe irrasjonelt, altså. Utviklerne foreslår at jeg skal sende en "debug package" til dem slik at de kan unngå at det skjer igjen, og jeg spør meg selv: "hvordan sender man en debug package for seg selv, og til hvem? Hvem tilbyr support på Renate? Har jeg en aktiv supportplan? Dekkes programvarefeil av garantien?