torsdag 31. desember 2015

Tradisjonen tro

Tradisjoner er rare greier - de er ting vi gjør fordi vi alltid har gjort dem, og dikterer mye av vår adferd (og reaksjon på andres adferd), særlig rundt høytidene. Hvorfor gjør vi ting på den ene eller andre måten? Fordi det skal være sånn. Det er mer enn grunn nok. Men hvor gamle er egentlig disse tradisjonene? Jeg tenker mye på det nå i desember, på det jeg oppfatter som tradisjoner, på hva julen egentlig er for meg, og hvordan det har endret seg.

Mitt juletre
Jeg er i utgangspunktet en stor tilhenger av tradisjoner. Jeg er et rutinemenneske og skammer meg ikke det spor over det. Jeg trives med forutsigbarhet og gjentagelser, og det er jo akkurat det julen handler om. Og når Julepolitiet entrer scenen i Herreavdelingens juleverksted like før jul, får jeg en ekstra påminnelse om at min jul ikke nødvendigvis er lik andres jul. Og dette innlegget handler om hva julen er for meg.


Kunstig juletre

Ja, du leste riktig. I vår familie er det grønne, glitrende tre, god dag laget i plast og hentes opp fra kjelleren et par dager før jul. Jeg vet at vi hadde ekte tre da jeg var liten, jeg husker at Bestemor og Bestefar gikk over til plast etter at moren min og jeg hadde gjort det, og at jeg syntes plasttre var finere enn ekte tre. Pluss at jeg ikke synes kvae eller granlukt er noe å trakte etter.

Det var litt merkelig å skulle sette opp og pynte mitt eget, fullvoksne plasttre i år, og ikke være med på pyntingen hos Mamma, men jeg må jo skape mine egne tradisjoner også, og storkoste meg med å pynte med all pynten jeg har akkumulert gjennom årene, primært i sølv og rødt (moren min har lamper og dørvridere i messing, og treet hennes går i gull og rødt, mens jeg har lamper og dørvridere i stål. Skulle nesten tro vi hadde koordinert juletrepynten etter det).

Jeg vet at vi brukte vanlig glitter på treet da jeg var liten, men etter mange år med gullfargede perlegirlandere, har dèt blitt tradisjon istedenfor, og nå føles glitter feil.


Ribbe på vår måte - og riskrem etterpå

Ribbe, julepølse, medisterkaker og persilledusker
Vi spiser ribbe litt anderledes enn det store flertall; svoren fjernes, ribben skjæres i porsjonsstykker, saltes, pepres og får ligge kaldt før den kokes og deretter stekes i ovnen sammen med julepølser og medisterkaker. Ettersom jeg ikke spiser de to sistnevnte, består min julemiddag av et par ribbebiter og en potet eller to, som unektelig høres litt fattigslig ut, men jeg er fornøyd! Ribbe "sånn som alle andre lager den" synes jeg ikke noe om, og har aldri sett poenget med, og det er dessuten ikke på langt nær så godt å spise kaldt. For det er egentlig høydepunktet med ribbe: kalde rester de neste dagene!


Hvetekake

Dette har jeg sagt nei takk til i år, men det er likevel en viktig tradisjon for meg. Hvetekake er nydelig med Bremyk på, og skal spises i latterlige mengder til alle julens brødmåltider. Nam!


Wenche Myhre og Jahn Teigen

Selv om mine favorittjulesanger er Tim Minchins "White Wine in the Sun", The Pogues "Fairytale in New York" og Rolf Just-Nilsens "Julekveld i skogen", er det to album som er jul for meg, og det er Jahn Teigens "Lys" og Wenche Myhres "Wenches jul". Sånn er det bare.


Ghost of Christmas past

Nye tradisjoner kan skapes når som helst, og de kan forsvinne like brått som de kommer til. Min barndoms jul er så nært knyttet til mine besteforeldres hus på Tofte at jeg ofte spør meg selv om det egentlig kan bli ordentlig jul igjen nå som huset for lengst er solgt. Og ting forandrer seg. Huset forsvant ut or soga, og med det tradisjonen med at Bestefar gikk ut i innkjørselen og tente fakler. Så forsvant Oscar, hvis årlige leting etter (og utpakking av) de gavene som inneholdt hundegodteri fra haugen under juletreet, gledet hele familien og ble en tradisjon. Så forsvant Bestefar også. Jeg vil aldri kunne gjenskape min barndoms jul, eller min ungdoms jul. Viktige biter mangler, og sånn er nå dette livet - det er ikke noe å gjøre ved det, og man får heller holde fast ved minnene og skape nye tradisjoner, og holde fast ved treet, julemiddagen og det generelle samværet.


Ikke vårres jul?

Min jul har aldri hatt kirke i seg (takk og lov for det - det ble testet en gang da jeg var barn, og jeg fikk fullstendig mark omtrent med det samme. Festlig!), ikke gang rundt juletreet (vi var hverken mange nok eller hadde plass til å gå rundt det), og ikke merkverdigheter som goro, fattigmann, sirupsnipper, bakkels eller kakemenn. Ikke levende lys i treet (herlighet, så brannfarlig!) og ikke grøt til forrett eller formiddagsmat. For andre er dette det jula handler om, og det blir ikke riktig jul uten.
I mine øyne er det en vederstyggelighet å pynte treet eller ta frem nisser i begynnelsen av desember, eller å ha adventsstjerner og -staker i vinduene om sommeren. Men inntil jeg har tatt over verdensherredømmet, har jeg hverken rett eller mulighet til å gjøre noe ved det. Folk må få holde jul slik de selv vil, uansett om den er grusomt amerikanisert, gjennomroglet av Jesus, gjennomsekularisert eller omgjort til et nyreligiøst blot.


Min egen jul

Gløgg og fikenkake
Og når det nå nærmer seg tiden for å pakke julen ned i esker og kasser, melder et (for meg) viktig spørsmål seg: har jeg holdt jul i år? Dette har vært min første jul i eget hjem, den første julen der jeg har dratt hjem til moren min for å feire jul, for så å dra hjem igjen utpå kvelden. Jeg er ikke helt sikker på om det har lyktes meg å skape et rammeverk å bygge videre på, men noe har jeg da fått på plass; jeg har i alle fall innstiftet to nye, faste julekaker for min egen del, jeg har tatt i bruk juleserviset (og dermed gjort det til et juleservise) og jeg har drukket mer gløgg de siste to ukene enn jeg har gjort de siste 10 årene til sammen. Og for juletradisjoner tror jeg vi kan si at det følgende gjelder: det handler ikke om hvilken mening andre legger i tingen eller handlingen, men hva du legger i den. En nissefigur blir først en del av julen når du tar den frem for andre eller tredje gang for å pynte til jul, et førjulsbesøk blir en tradisjon når du gjentar det gang på gang. Og ting som egentlig ikke har noe "julete" over seg, som min families "amerikanske cookies", blir viktige elementer i julefeiringen fordi de gjentas år etter år.

Og forhåpentligvis vil jeg over de neste årene kunne se spirene jeg har sådd til egne tradisjoner slå rot og blomstre, og lage min helt egen jul som uten problemer kan sameksistere med alle andres varianter av høytiden.

søndag 6. desember 2015

Da bakstekjerringa skulle ta ferie

Aktive pensjonister sier gjerne at de aldri har vært så travle som etter at de sluttet å jobbe. Litt merkelig, er det ikke, særlig når disse aktive pensjonistene gjerne var ganske aktive mens de var i arbeid også? Men jeg forstår dem. Jeg har nemlig ferie ut uken, og hadde egentlig ikke så fryktelig mye på tapetet. Jeg skulle slappe av og puste ut etter en hektisk periode på jobb, jeg skulle rydde, vaske og pynte til advent, og jeg skulle besøke Bestemor. Ni dager, det burde være tilstrekkelig? Jeg laget til og med en plan for hvordan hver dag skulle brukes. Lørdag skulle jeg på IKEA og kjøpe avlastningsbord, rydde på kjøkkenet og vaske tøy. Lørdag nullstilte jeg meg, orket ikke tanken på IKEA og rotet litt mer på kjøkkenet. Søndag skulle jeg rydde i stua, pynte til advent og være sosial. Søndag ryddet jeg på kjøkkenet, hang opp adventsstjerner og var veldig glad for at den sosiale greia ble kansellert, for jeg orket egentlig ikke tanken på å omgås andre enn meg selv og kattene.
Litt dårlig start? Heldigvis gikk det bedre utover uken, for etter å ha justert planene litt, skulle mandagen brukes på en tur til IKEA, innlevering av kjøkkenmaskin til Expert og en tur innom Clas Ohlson på Alnabru. Og jeg rakk alt, og hadde det kjempekoselig med gamle kollegaer. Jeg fikk endatil montert møbelet jeg kjøpte hos IKEA, og bakte kake på kvelden. Men fremdeles var det rotete.

Og det bør kanskje påpekes at jeg har et litt vanskelig forhold til rot. På den ene siden er jeg fra naturens side utstyrt med en enorm toleranse for rot. Ting kan ligge strødd rundt meg i ukesvis uten at jeg bryr meg om det. Men samtidig verdsetter jeg orden og system, og jeg ønsker å ha det rent og ryddig rundt meg. Og jeg vet jo at nøkkelen til orden er å rydde ting bort med en gang. Tar du noe frem? Sett det tilbake igjen. Kjøpt noe inn? Sett det på plass. Har du ikke plass? Da skulle du ikke kjøpt det. Det er såre enkelt i teorien, men akk så vanskelig i praksis.
Kanskje hadde det vært bedre om jeg hadde vært som moren min - hun blir nærmest fysisk dårlig av rot, og rydder dermed nærmest på autopilot.

Men det er jo viktig å kunne se det positive i ting, og det positive i mitt forhold til rot, er at jeg rydder ordentlig når jeg først rydder.

Tirsdag slapp jeg å tenke så mye på rot, for da var det tid for å besøke Bestemor. Utpå kvelden fikk jeg bakt tre kaker og piroger, så det var en effektiv kveld - som varte til kl 3 om natten. Dermed ble det en sen morgen på onsdag, og formiddagen, som jeg hadde planlagt å bruke på rydding, var plutselig borte. Heldigvis fikk jeg meg en koselig tur innom jobben, i tillegg til at jeg fikk kjøpt meg en liten langpanne, slik at jeg kunne bake en kake til.

Torsdagen rant, og jeg fikk hentet brettene jeg hadde bestilt til stekeovnen min (dyrt) og forvirret en mann i lampebutikken. Til mitt forsvar forvirret han meg først, fordi han hadde glitter i ansiktet, uten å slå meg som den type mann som ønsker å dette trynsiktet i glitter. Jeg tror faktisk aldri jeg har møtt noen som har slått meg som den typen, men det kan naturligvis være at jeg bare er fordomsfull og forutinntatt. Uansett, etter litt frem og tilbake i lampebutikken fikk jeg tatt en snartur til innom Clas for å hilse på tidligskiftet, før det bar hjem for å rydde og sånt. Men så hadde jeg jo hentet lampettene jeg hadde bestilt i helgen, og det fristet mye mer å henge opp dem. Så da gjorde jeg det. Det fine med å henge opp ting i betongvegger, er at man kan dra frem borhammeren, og i dette tilfellet kunne jeg endatil bruke skruer med sekskanthode, og bruke en passende hylse på bitstrekkeren min når skruene skulle inn. Valg av skruehode kan kanskje fremstå som trivielt, men herlighet så mye enklere det er å bruke sekskanthoder og hylse enn  Phillips eller Pozidrive ("stjerne") når skruen uansett ikke skal synes.

Jeg fikk i tillegg følt meg ekstra levende, for mens jeg sto og boret i betongen i stua, innså jeg at et eller annet sted der jeg sto og boret, ved en ukjent dybde, gikk det sterkstrømledninger som forbandt dimmeren like under med lampen i taket. Hadde jeg tenkt på å bruke stenderdetektoren min (som kan finne strømførende ledninger) før jeg begynte å bore? Nei. Gjorde jeg det da jeg ble slått av dette? Nei. Vil jeg anbefale andre å gjøre det samme? Nei.
Jeg bare turet frem videre mens jeg lurte på hva som egentlig ville skje dersom jeg traff en ledning. Jeg kan litt om strøm (nok til å velge rett dimmer og til å montere støpsler og skjøte på lampettledninger, men ikke nok til å ha lyst til å sysle med fast installasjon, som jo er veldig greit, ettersom privatpersoner ikke skal sysle med sånt), men var usikker på hva som i praksis ville skje. Ville sikringen gå? Ville jeg få 230 V gjennom kroppen (usannsynlig, ettersom maskinen i all hovedsak er laget av plast)? Ville borhammeren bli ødelagt, men skåne meg for skade? Ville både maskin og menneske komme fra det uten skade, mens det elektriske anlegget ville måtte inspiseres og repareres av fagmann med høy timepris? Spenning i hverdagen, med andre ord (pun intended).

Men det gikk bra, heldigvis. Lampene kom opp, og mangler nå bare pærer og støpsler før det blir lys i dem.

Livet består av ting man må gjøre, ting man bør gjøre og ting man kan gjøre, og strengt tatt bør de vel prioriteres i den rekkefølgen. Likevel, når jeg sitter her på den siste fridagen min og gleder meg til å komme tilbake på jobb, vel vitende om at ukens store må- og børmomenter har blitt forbigått i stillhet, føler jeg ikke at jeg har mislyktes. Snarere tvert imot. Jeg kan uten å skamme meg for mye si at det ikke så spesielt bra ut hjemme hos meg før forrige helg, med entreen full av siste forsinkede rest av flyttelasset, med barnebøker utover halve stua og generelt smårot utover. Det var et resultat av at jeg var totalt utmattet, og ikke hadde greid å ta unna Ting, og at Ting, tilsynelatende på pur f***, hadde hopet seg opp. Så istedenfor å fokusere på at det fremdeles ikke er ordentlig ryddig her, og at jeg hverken har vaska golvet, børi ved eller hengt opp fuglband (de to siste står riktignok ikke på agendaen heller), vil jeg fokusere på hva jeg faktisk har gjort i ferien min.
Jeg har fått masse søvn. Faktisk har jeg sovet 10-11 timer flere netter. Jeg har fått ryddet unna restene av flyttelasset. Jeg har, som nevnt lengre opp i innlegget, montert møbel, hentet stekebrett og hengt opp lamper. Jeg har pratet med brorparten av de gamle kollegaene mine på Alna. Det trengte jeg. Når du jobber sammen med en gjeng i nesten sju år, blir de for familie å regne. Og jeg hadde savnet den gamle jobbfamilien min! Videre har jeg bakt kaker. Innmari mange kaker. Jeg har bakt to fikenkaker, en kaffe- og appelsinkake, tre andre formkaker, to batcher med ulike scones, en omgang piroger og fire typer småkaker (altså elleve kaker på ni dager). Og jeg har lært at om en småkakeoppskrift ber om 3 ts hornsalt, så bør du se etter en annen oppskrift, fordi 3 ts hornsalt er mye. Så mye at a) deigen smaker jævlig, b) du blir gasset halvt ihjel når du åpner stekeovnsdøra for å ta ut resultatet, og c) de ferdige kakene smaker omtrent like jævlig som deigen.

Og nå, når ferien er over og det er på tide å vende nesen tilbake mot jobb og min nåtidige jobbfamilie, føler jeg at jeg faktisk har brukt ferien min helt riktig. Langkosten kan vente!

torsdag 3. desember 2015

Symbolikk og sånt: om adventsstaker og adventsstjerner

Jeg har en bok jeg aldri har åpnet som heter Symbolene og det ubevisste. Det er en av de titlene jeg aldri har forstått hvorfor jeg kjøpte, og som jeg aldri har vært tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne. Dette innlegget kunne godt hett nettopp det ("symbolene og det ubevisste", altså, ikke "tilstrekkelig nysgjerrig på hva rommer til faktisk å åpne". For det ville vært en rar og unødvendig klønete tittel. Og mine titler er aldri rare eller unødvendig klønete), for det skal handle om symboler. Og om det ubevisste, altså.

Symboler er viktige for oss. Symboler representerer noe, og sender et signal vi kollektivt har blitt enige om, slik at alle tolker symbolet på samme måte. Ofte kan symboler naturligvis bære på mer komplekse budskap enn "campingplass", og et helt enkelt symbol kan dermed formidle flere beslektede begreper, en historie, følelser, stemninger, o.s.v. Og naturligvis kan et symbol tolkes på ulike måter - enten fordi to grupper leser det ulikt, eller fordi deres holdning til det symbolet representerer er diametralt motsatte. For å ta et relativt aktuelt eksempel: en hijab symboliserer undertrykkelse, kvinnehat og diskriminering for noen, og søsterskap, tro, tilhørighet og dydighet for andre. Begge grupper kan være enige om at hijaben er et symbol på islam, men de leser det svært ulikt.
Men jeg har ikke lyst til å skrive om halal og haram, jeg har lyst til å skrive om julen, fordi det er noe av det beste jeg vet.
Ettersom julefeiringen i mange århundrer har vært en kristen greie der hedensk symbolikk og hedenske tradisjoner har blitt tilkristnet på ulikt vis, sitter en ateist (og en hvilken som helst ikke-kristen) som ønsker å holde jul i sitt hjerte igjen med visse utfordringer med tanke på pynting.
For kan (og bør) man bruke engler og stjerner som pynt når man ikke feirer Jesu fødsel, men heller at sola har snudd og at det går mot lysere tider, eller "bare" at man er sammen som familie og har det godt? Er ikke det litt som å ha barnebursdag og henge agurker fra taket - ikke direkte feil, men helt meningsløst?

Dette er i alle fall noe jeg sliter litt med, og det gjelder både pynting og synging av julesanger. Og tro meg, jeg synger julesanger. Jeg begynner gjerne i oktober, og holder på omtrent til september, og det går mye i "O helga natt" og "Det hev ei rose sprungen". For finnes det noen fine, sekulære julesanger? "Nå er det jul igjen" og "På låven sitter nissen" er kanskje morsomme å synge mens man går rundt juletreet (noe vi aldri har gjort i vår familie), men de rommer ikke noen ordentlig julestemning. Og det er jo det julesangene skal gjøre, i alle fall for meg, som ikke lovpriser Herren min Gud eller lignende. Jeg lovpriser bare julens ånd, med gaver, varme, lys og omtanke.
Men hva så med julepynten? Juletre er greit. Treet er et dønn hedensk fruktbarhets- og gjenfødelsessymbol. Kuler kan representere sola som snur, epler (gjenfødelse) eller bare livets sirkel. Eller ingenting. Nisser er giverglede, Istapper, kongler, girlandere og snøstjerner er pynt. Men toppstjernen, hva med den? Og hva med adventsstaken/-kransen? Hva med adventsstjernen?

Jeg har tenkt mye på dette, og også skrevet om det før. Jeg vil ikke ha utvetydig kristne symboler i julefeiringen min - ingen engler, ingen julekrybbe. Det handler ikke bare om at de ikke hører til der (jeg feirer ikke Jesu fødsel og jeg synes ikke fabeldyr har noe med jul å gjøre), men også om at disse symbolene ikke hører til meg - de er ikke mine. Det er vel kanskje beslektet med følelsen jeg får om jeg forviller meg inn i en kirke - det er ikke mitt rom, og jeg føler meg ubekvem, spesielt dersom det prekes. Og jeg ville ikke hengt opp en prest i stua heller. Det føles hyklerisk å bruke symboler som ikke tilhører meg, slik det føles hyklerisk å synge lovprisende sanger i en kontekst der det ikke er tydelig avklart at jeg synger sangene fordi melodi og deler av teksten er vakker og noe jeg har kunnet på rams så lenge jeg kan huske. Og i tillegg er det et element av kulturell appropriasjon inne i bildet. Religiøs symbolikk og religiøse bilder er ikke mine, uansett om det er et kristent kors eller en Buddha-figur.

Så hva skal jeg da gjøre? Det er åpenbart at stjerner i en julekontekst er "Betlehemsstjerna", og det fremstår for meg som noe meningsløst å bortforklare det som at stjerna jeg vil henge i vinduet egentlig er en referanse til generelle stjerner. Da kunne jeg hengt en asterisk i vinduet (det fikk jeg veldig, veldig, veldig lyst til å gjøre nå). Nei, stjerner er omtrent på nivå med disse flyvende nestenmenneskene (dundyner skal ikke vakuumpakkes. Gjelder det også for engler?), de kan ikke bortforklares.

Og jeg ønsker ikke å bortforklare, men jeg vil ha et rasjonelt grunnlag for det jeg gjør.

Så hva er det rasjonelle grunnlaget for at jeg i år, når jeg har egen leilighet som skal pyntes i forkant av høytiden, har stjerner i vinduene og en syvarmet lysestake foran et av dem, samt lilla lys og serivetter på salongbordet? Det emosjonelle grunnlaget er urpoblematisk: Fordi det alltid har vært sånn. Jeg viderefører tradisjoner fra barndomshjemmet, dog i en noe modernisert form, ettersom jeg har andre estetiske preferanser enn min mor. Jeg tar med meg tradisjoner som for meg symboliserer den beste tiden på året, ventetiden før jul. Og det er noe spesielt ved det å ha stjerner, kuler eller staker i vinduskarmen, fordi dette er noe som vendes utover mot omverdenen. Det er et stillferdig utrop (hurra, oksymoron!) om fellesskap og tilhørighet som, i likhet med andre proklamasjoner av samme art kan bidra til å skape et "oss" og et "dem", og dermed en følelse av avstand for de som ikke har lys i vinduene sine på denne tiden av året. Men det er så uforpliktende og stille, det er bare lys imot mørketida.

For faktum er at det er mørkt, og at jula, uansett hvilke tradisjoner og religiøse høytideligheter som har kommet til og tatt over feiringa, i bunn og grunn handler om lys i mørket. Folk går rundt og er vinterdeprimerte, det er korte dager, det blir kaldt og folk ramler og brekker både lårhalser og knehøner. Vi trenger noe å samles om, et høydepunkt, en lysfest. Og det er det julen egentlig er, og det kan den være for alle, uansett hvilket livssyn man har eller ved hvilken breddegrad man er født.  Og det er det den er for meg. Så på et emosjonelt plan er det naturlig å tenne lys i vinduet, å få litt mer lys inn i boligen når mørket senker seg, som om sola likevel hadde valgt å lyse inn til meg, og å sende det samme lyset utover. Prøve å fortrenge mørket utenfor, i et vakkert og fullstendig frivillig samarbeidsprosjekt mellom naboer som også vil lyse opp. Joda, det er helt fåfengt, for mørket er så mye større enn oss, men vi prøver, og deri ligger symbolverdien.

"Men Renate, hvorfor ikke henge opp kuler istedenfor stjerner?" spør jeg meg selv, og passer på å ta med navnet mitt, sånn at jeg er helt sikker på at jeg ikke stiller spørsmål til andre som en del av min indre duolog. Både fordi det ville vært fullstendig sykt, og fordi jeg nødig vil stumtale for døve ører."Fordi jeg fant fine stjerner hos Clas Ohlson og vil bruke dem," svarer jeg meg selv. Fordi igjen, på et emosjonelt grunnlag handler dette om å ha det fint, om å lyse opp og om å ivareta tradisjoner.  Men denne rasjonaliteten, da? Nå har jeg lovet rasjonalitet så lenge, hvor blir den av? Hvor er det rasjonelle belegget for å sette frem uttalt kristne symboler i hjemmet, når det endatil finnes fullstendig sekulære alternativer som lyser opp på samme måte?

Jeg tror jeg må si meg svar skyldig. Mye av symbolikken vi omgir oss med i julen er relativt tåkete, enten fordi symbolene en gang var hedenske, men er blitt tilkristnet av Kirken oppigjennom århundrene, eller fordi de har blitt mer eller mindre avkristnet fordi folk ikke legger så stor vekt på hvorfor de gjør Ting - de bare gjør Ting på den måten Ting gjøres fordi det alltid har vært sånn man gjør Ting. Vi kan sammenligne julekrybben med en Leseløve. Den har et enkelt budskap og store bokstaver. Det er veldig vanskelig å misforstå den. Den er en fysisk fremstilling av Juleevangeliet. At vi har syvarmede staker i vinduene som er et slags lån fra jødenes menora, den syvarmede staken som først skulle tennes ved Messias' komme (dere vet, den lille uoverenskomsten mellom jøder og kristne), er mer som et litt mer krevende litterært verk med flere fortellerstemmer og eksterne prolepser (altså innskutte handlingsstumper fra andre, fortidige verk.). Vi kan se den og tolke den uten kjennskap til de bakenforliggende verk, og tolkningen er ikke nødvendigvis feil, men den blir mangelfull, og kanhende svært anderledes enn hva en tolkning basert på en fullstendig forståelse av verket. Når man da i tillegg skal ta inn over seg at ingenting egentlig skapes i et vakuum, og at tradisjoner, kunst, vitenskap, ja, ALT, bygger på det som allerede eksisterer, på tankegods vi har bearbeidet gjennom uendelige generasjoner, så sier det seg selv at det kan være litt vanskelig å få den komplette oversikten. Eventuelt umulig. Og de tradisjonene som nå fremstår som så mettede på eksterne referanser at de nesten ikke kan bevege seg, er ironisk nok også de mest meningsløse. For når referansene ikke lenger er allment tilgjengelige, når vi enten ikke bryr oss om dem eller vet at de finnes, eller når genealogien er så sammensatt og uklar at det enkelte ledd ikke har noen tydelig relevans, da slutter tradisjonen å være et symbol for det aspektet det i utgangspunktet representerte, og går over til å bli et symbol for helheten. Kort sagt, om vi som ivaretar tradisjonen ikke forbinder adventsstaken med kristen symbolikk, slutter den i praksis å være et symbol for kristendommen, og blir en allmenn julereferanse.

Når jeg ser på adventsstaken min, eller min mors, eller min bestemors, så ser ikke jeg en menora. Jeg ser ikke et symbol på Messias' komme, et hellig antall lyspunkter eller livets tre. Jeg ser tre ulike tolkninger av "syv lyspunkter i en omvendt V-form som av ukjente grunner representerer advent og jul". Og naturligvis, jeg undrer meg over hvorfor, fordi undring er noe som faller meg naturlig, men den er ikke et mer absurd uttrykk for "jul" enn det nisser er, tross alt.

Så jeg tror det blir mitt svar: mitt rasjonelle grunnlag for å bruke disse semisekulariserte adventssymbolene ligger i behovet for symboler som alle kan bruke, og et behov for å bekrefte deres status som allmenne og frigjorte fra religionen. For meg symboliserer de advent, og advent er ventetiden før jul. Og advent og jul har vi, uansett hva vi tror eller ikke tror, og vi kan velge å feire det, om vi ønsker det. Så riktig god advent, alle sammen!

(Og om noen lurte: nei, jeg har fremdeles ikke lært å fatte meg i korthet)

onsdag 25. november 2015

Renates åpenbaringer

Du vet de morgenene der du slår opp øynene og innser at idag kommer til å bli en ræva dag? Jeg hadde ikke en sånn en idag. Tvert imot var jeg veldig forvirret, for istedenfor å våkne til lyden av Stauts "Sjå sole" (ingenting er som jovial oppvåkning), våknet jeg av OneRepublics "Counting Stars", som skulle slått inn 5 min etter førstnevnte, og 3 min før ordinær alarmlyd. Fordi man av og til sliter med å våkne ordentlig. Så det første som gikk gjennom hodet mitt var "hø? Feil sang? Har jeg forsovet meg?". Deretter kom dagens første åpenbaring: høstforkjølelsen hadde kommet.

Forkjølelse er et veldig lite problem i den store sammenhengen, men i den lille sammenhengen er det ganske ille. For hva er en dag uten gauling? En kjip dag. Så da jeg innså at jeg var blitt forkjølet, innså jeg også at sangstemmen min var borte. Dermed kunne jeg ikke synge "After Ever After"-sangene fra YouTube-brukeren Paint, noe som er en del av morgenritualet mitt. Tenk deg å skulle gå gjennom morgenstellet uten sanger som inneholder tekstlinjer som

(Pocahontas) 
og
(Askepott) 
Det er en sann lidelse.

Så da måtte jeg synge inni meg, som ikke er på langt nær så morsomt. Frokosten forløp uten de store utfordringene, men det var sannsynligvis bare fordi jeg skulle rekke å tro at Verden ikke gikk inn for å sabotere meg før jeg kom ut. For ut måtte jeg, jeg skulle tross alt på jobb. Og før vi kommer til det som møtte meg utenfor døren, vil jeg gjerne nevne to enkle sannheter rundt meg og mine rutiner.

  1. jeg har alltid med meg paraply
  2. jeg bryr meg generelt døyten om været
I praksis betyr dette at jeg som regel blir overrasket over været, men samtidig ikke, og at jeg sjelden blir våt. Så da jeg åpnet utgangsdøren og speidet utover, oppdaget jeg at det regnet ganske tett (nei, jeg ser tydeligvis ikke ut av vinduet før jeg forlater leiligheten), trakk på skuldrene, fisket opp den bittelille veskeparaplyen med fargeglade kattehoder på, og tok de to trinnene ned til oppkjørselen uten noen som helst form for bange anelser. Og før jeg visste ordet av det, seilte jeg nedover den speilblanke isen som tydeligvis dekket underlaget mens jeg stilte meg selv en rekke spørsmål av typen
  1. Hvor ender denne ferden? 
  2. Kommer jeg til å ramle forover eller bakover? 
  3. Kan jeg styre, eller må jeg bare la det stå til?
  4. Kommer jeg til å velte når belegningsstein møter asfalt, og ake i økende fart nedover asfalten inntil jeg når veien og bli overkjørt og drept av en bil som har like dårlig kontroll som jeg har?
... og stort lengre kom jeg ikke før den spennende ferden endte i overgangen mellom belegningsstein og plen. Og alt i alt var det et veldig greit resultat, for jeg fikk ikke sånn skrekkelig vondt, jeg brakk ingenting, og det tok ikke så lang tid å samle opp verdigheten min og komme meg på beina. 
Dette var dagens andre store åpenbaring. Det var noe inni granskauen glatt. I tillegg var det bekmørkt og det regnet, og jeg hadde ikke fornuftige sko på meg. Faktisk hadde jeg relativt ufornuftige sko, typ støvlett med tynn, nesten glatt såle og hæler. Det finnes naturligvis enda mindre fornuftig fottøy, men litt vett har jeg heldigvis i skolten. Så der karret jeg meg oppover mot t-banen, og var sikkert et festlig syn. Områder med gress og gatelys var greie, der var det fotfeste å få, men et par steder måtte jeg krysse fortau for å komme meg ned til et fotgjengerfelt, og følelsen av å stille seg opp og la seg gli ukontrollert nedover og håpe at man  klarer å stanse i tide og ikke blir overkjørt, er interessant, om ikke akkurat behagelig. Men jeg overlevde, jeg kom meg inn på banen, og jeg klarte faktisk å komme meg på jobb uten å dø på meg.

Heldigvis er jeg velsignet med helt nydelige kolleger, så selv om jeg følte meg helt elendig, hadde vondt i beinet etter fallet, hadde for mye å gjøre og syntes synd på meg selv, hadde jeg en fin dag på jobben. Men så bar det hjemover, da, og alt skulle bli bra.

Jeg er en skive krydderkake, hva er du?
Og jeg var optimistisk. Jeg hadde kaketine under den ene armen, paraplyen i den andre og dagens innkjøp fra Rema og håndveske over skulderen, og det var ikke engang glatt. Mens jeg bearbeidet meg nedover skråningen mellom blokkene tenkte jeg litt på dette med praktisk bekledning. Støvlettene mine var som sagt ikke spesielt fornuftige, og jeg hadde skjørt på. Og jeg liker å bruke skjørt. Men spesielt praktisk, det er det ikke. Blyantskjørt begrenser skrittlengden betraktelig, hvilket gjør det interessant å gå opp den skråningen jeg i det øyeblikket gikk ned, for den er såpass bratt at lange skritt er det mest nærliggende. Og skjørt har sjelden lommer, og lommer, det er det kjekt å ha. 
Nå skal det sies at det skjørtet jeg hadde på idag var utstyrt med lommer, men de er for grunne til å ha noe særlig i, så mens jeg i bukser kan ha nøklene i den ene lommen og mobilen i den andre, må jeg i skjørt ha disse uvurderlige enhetene i vesken. 

Da jeg nådde døren hjemme, hadde jeg hatt nok en åpenbaring, i form av at jeg hadde kommet frem til at ja, jeg er en idiot som bruker støvletter som ikke er varme, som ikke gir godt grep på glatt underlag og som har så tynne såler at jeg får vondt under føttene når jeg tråkker på grus, jeg er en dum som bruker skjørt uten lommer når jeg er i besittelse av bukser med lommer og jeg er lettere irrasjonell når jeg velger å bruke skinnhansker som ikke klarer å holde hendene mine varme når jeg har gode og varme votter tilgjengelig, for ikke å snakke om at jeg avstår fra å bruke lue fordi jeg ikke vil se helt grusom ut på håret når jeg kommer på jobb. Kort fortalt: jeg lar Forfengeligheten min utkonkurrere Fornuften, og Fornuften blir stående igjen lettere furten mens den i avmakt viser fingeren og sverger å le seg skakk hver gang Forfengeligheten volder ubehag, smerte eller skade. Fordi Fornuften, i tillegg til å være ganske så fornuftig, er utrolig skadefro). Og i det jeg stakk hånden ned i vesken, fikk Fornuften nok en gang grunn til å le seg skakk over problemene Forfengeligheten hadde stilt i stand, for hvor i all verden var nøkkelknippet som, om jeg hadde lyttet til Fornuften, ville ligget trygt og sikkert i venstre bukselomme?

Fornuften har generelt fått være med på alle avgjørelser rundt innkjøp av håndvesker, hvilket har ført til at de veskene jeg kjøper er utstyrt med ørten lommer og rom for oppbevaring av alskens småting. I lys av dagens nøkkeljakt har jeg begynt å mistenke at Fornuften har stemt for dette enorme utvalget av lommer med den hensikt å sabotere meg, men her kan det være jeg er i overkant paranoid. Eller kanskje ikke? Det er uansett et faktum at det tar lengre tid å lete gjennom åtte rom enn ett, og det er ikke spesielt enkelt å finne nåla i høystakken når man har armene fulle og det er ganske mørkt. Og man er sulten som bare fy fordi man kom hjem en time senere enn vanlig. Og da jeg omsider fant nøkkelen i det rommet jeg trodde den skulle være, og som jeg hadde lett i sånn omtrent femten ganger, var tålmodigheten såpass tynnslitt at jeg vurderte å legge meg på tom mage. Alt skulle tydeligvis gå galt idag!

Heldigvis sluttet problemene sånn omtrent på dørstokken, for både den enkle middagen og baking av krydderkake var vellykket (til tross for at jeg bommet på oppskriften og blandet ingrediensene i feil rekkefølge, og jeg har avstått fra å sabotere meg selv. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

tirsdag 13. oktober 2015

Inntrykk av eget uttrykk

Det gikk opp for meg her en dag at jeg mangler noe ganske sentralt. Jeg mangler et selvbilde. Eller, kanskje ikke hele selvbildet, men den delen som har å gjøre med min fysiske fremtoning og hvordan jeg fremstår. Mitt inntrykk av mitt eget uttrykk, om du vil. Det går ikke an, sier du? Å joda, gjett om det gjør. Mange er belemret med en følelse av at de ikke ser ut som de burde, og det har jeg også vært tidligere. Man ser ikke seg selv klart (eller litt for klart), og gremmes over sine tilkortkommenheter. Det er en klassiker, og en del av det å vokse opp - tror jeg. Jeg tror dog det er mindre vanlig å faktisk miste dette inntrykket av eget uttrykk.

Om du har et dårlig inntrykk av ditt eget uttrykk, kan det muligens virke fristende å miste det - som når noen har tatt et bilde av deg med mobilen sin og du ved et "uhell" sletter bildet fordi du så ut som en krysning mellom en skabbete neseape og en steinbitt. Om du derimot synes at du er det mest betagende som noen sinne har eksistert, vil du kanskje også foretrekke å miste dette inntrykket fremfor å få det ødelagt? Evig eies jo som kjent kun det tapte (og et dårlig rykte, om vi skal tro Henning Kvitnes), og da er det kanskje bedre å ha tapt et godt inntrykk enn å få det overkjørt av en dampveivals?

Det kan muligens diskuteres, men jeg vil altså ingenlunde anbefale noen å forlegge sitt selvinntrykk med overlegg - om noe slikt i det hele tatt er mulig. Det er nemlig ganske praktisk å kjenne igjen seg selv (på seg selv kjenner man visstnok andre, så hvordan kan du kjenne andre om du ikke kjenner deg selv? Eller noe sånt).

Jeg har så lenge jeg kan huske vært utstyrt med en usvikelig tro på meg selv, så selvtilliten er det ikke noe i veien med. Det hjalp meg med å konkludere med at det var de andre barna det var noe feil med når de ekskluderte eller ertet meg, og kombinert med en stahet som tydeligvis går i arv fra mor til datter i min familie, hjalp den meg gjennom noen ganske harde perioder i oppveksten. Men selv om selvtilliten tilsynelatende var laget av ganske hardføre materialer, hadde ikke inntrykket av eget uttrykk det så veldig bra. Det var nemlig litt vanskelig å ikke la seg affisere av at folk sa (eller signaliserte) at jeg var fysisk frastøtende. På et tidspunkt så jeg nok på dette inntrykket av eget uttrykk og sa at nok fikk være nok, det er kanskje bulkete og lite tiltalende, men det finnes da pokker meg viktigere ting her i verden, og la hele inntrykket til side. Det tror jeg var et klokt valg, for det er utrolig mye lettere å forholde seg til andre mennesker når du gir en god dag i hva de måtte mene om hvordan du ser ut.

Mitt mobilkameras inntrykk av mitt uttrykk
Så da kunne det kanskje være skjødesløshet fra min side som hadde skyld i at jeg mistet inntrykket av eget uttrykk? Jeg la det ifra meg et sted og glemte det bort, slik jeg åpenbart har gjort med Omnibvs 1 (tekstbok i latin), tenker du kanskje? At jeg flyttet rundt på det fordi jeg ikke brukte det, og kanskje kastet det sammen med papiravfallet ved et uhell. Nei, det har forsvunnet helt av seg selv.
Resultatet? Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg ser ut. I praksis betyr det at jeg av og til skvetter når jeg ser mitt eget speilbilde og at jeg blir overrasket når jeg ser bilder av meg selv. Det er faktisk ganske guffent! Se for eksempel bildebeviset til høyre. Det er meg, en morgen i forrige uke. Jeg er fullstendig klar over at det er meg det er bilde av, men det ser ikke ut som meg.

Det er klart, det henger nok sammen med det at jeg har krympet betraktelig de to siste årene, og at jeg ikke ser ut som jeg gjorde, men faktum er at jeg ikke kjenner meg selv igjen fra gamle bilder heller. Bilder som er tre-fire år gamle, som det under, er gjenkjennelige fordi jeg har sett dem så mange ganger, men de to siste årene? Det er ikke meg. Følelsen er fullstendig absurd.

I årene siden jeg bestemte meg for ikke å bry meg om hva andre så, har jeg hatt en vag oppfatning av hvordan jeg ser ut. Grå, dyptliggende øyne, liten munn, tynt, blondt hår, relativt liten oppstoppernese, kort og tykk. Jeg har tatt bilder av meg selv og blitt tatt bilde av, og gjenkjent vedkommende, som regel med en viss resignasjon, og gått videre. Og det er ikke det at jeg har sett spesielt grusefryktelig ut, men en kombinasjon av en lang "awkward phase" og et talent for å se lettere åndsforlatt ut på bilder har produsert en imponerende rekke uheldige fotografier av meg, og noen få heldige, der jeg gjerne har fått beskjed om at jeg ikke ligner meg selv. Men nå er det altså anderledes. Det har som sagt sikkert noe med vektnedgangen å gjøre. Det er vanskelig å holde fast ved utseendet ditt når du krymper, men det fungerte lenge - i alle fall ut fjoråret. Kanskje jeg faktisk kastet inntrykket av uttrykket mitt mens jeg ryddet hele livet mitt ut av pikerommet da jeg skulle flytte? Jeg kan ikke huske å ha sett det siden.

Et av de siste bildene der jeg kjenner meg
igjen. Ironisk nok ser jeg visse likhetstrekk mellom
dette og "ansiktsmorfen" av foreldrene mine...
Som en slags trøst kan det nevnes at det ikke bare er jeg som sliter med å kjenne meg igjen. Familien vet heller ikke hvem jeg ligner på om dagen. Det er bred enighet om at jeg ikke ligner meg selv. Ikke to år tilbake i tid, ikke åtte, ikke 14 eller 20. Bilder fra skoletid, konfirmasjon, russetid og eh... ettertid (?) kunne godt vist forskjellige mennesker, så jeg er tydeligvis ikke lik meg selv.
Gjennomsnitt av foreldrene mine. Med bart.
Merk at den er Pappas, ikke Mammas
Men hvem ligner jeg da? Ikke ligner jeg Mamma eller noen andre i familien, og jeg er ikke spesielt lik faren min eller hans familie. Jeg har kraftige og relativt mørke øyenbryn (sammenlignet med hårfargen), begge foreldrene mine har lyse bryn. Jeg har lysere hud og hår enn begge foreldrene mine, en annen øyenfarge og en helt annen nese (sagt om den av mennesker som vil meg vel: "den ser rar ut, men den passer til ansiktet ditt" og "du har verdens minste nesebor"). Også er jeg lav. Reglene sier vel at man enten skal være snytt ut av noens nese, eller være et slags gjennomsnitt mellom foreldrene sine, så hva er det egentlig jeg driver med? Som bildebeviset til høyre (ansiktsmorf av mine foreldre fra da de giftet seg) demonstrerer, ser jeg altså ikke ut som en blanding av dem. Men jeg gjorde det kanskje på bildet over, der jeg ikke ligner på meg selv? Dette er fryktelig forvirrende, og egentlig ganske likegyldig for alle andre enn meg.

Den eneste rasjonelle forklaringen er at jeg ligner postmannen, og at det var han som stakk av med inntrykket av uttrykket fordi han var redd for at jeg ville lukte lunten dersom det forble i min varetekt. Takk og lov for at Postmann Pat ikke har mitt barndomshjem på sin rute - da ville jeg jo sett uendelig mye verre ut enn jeg gjør.

onsdag 30. september 2015

Oppskrift: Lette blåbærsnurrer

Jeg har jo begynt å bli litt huslig av meg, og en av konsekvensene av det, er at jeg lett engasjerer meg i baking og matlaging. Hvem skulle vel trodd det? Og konsekvensen blir at jeg nå ser meg nødt til å dele oppskrifter med dere.

Jeg håper dere kan tilgi meg etter å ha prøvd denne oppskriften på blåbærsnurrer som jeg har kreert - de ble ganske så gode, om jeg skal si det selv (og faktisk ikke så verst rent kalorimessig - kun 170 kcal per stykk)!

Selve gjærdeigen består av

  • 6 dl ekstra lett melk
  • 3/4 dl solsikkeolje (eller annen nøytral matolje)
  • 50 g søt gjær
  • 1 dl splenda (eller noe annet søtt som tilsvarer 1 dl sukker - 1 dl sukker går også fint!)
  • 5 dl hvetemel, fullkorn
  • 10-11 dl hvetemel, siktet
  • 1/2 ts seltin
  • 1 ts vaniljesukker
  • 2 ts kardemomme
  • revet skall av 1 sitron

Den fylles med

  • 400 g frosne blåbær
  • 1 dl splenda
  • 2 ss (toppede)  potetmel
  • 350 g marsipan, revet
Fremgangsmåten er som for vanlig gjærdeig - varm melken (dog ikke over 35 grader), tilsett gjær. Ha revet sitronskall i olje og bland i melk- og gjærblandingen, ha i det tørre og vær forsiktig med melmengden for å unngå for fast deig. Jeg har fått veldig sansen for å heve deigen over natten - la den stå tildekket i bollen sin i kjøleskapet i minst 8 timer, ta den frem og la den tempereres i ca 90 min, gi den en god omgang elting, pakk i plast og la hvile i 30 min før du kjevler den ut i en leiv som er ca 30 cm bred.
Fordel revet marsipan utover hele leiven og hell frosne blåbær over. Bland potetmelet i splendaen, og sikt dette over bærene før leiven rulles stramt sammen og skjæres i 2 cm tykke skiver med en ordentlig skarp kniv (tørk av ofte for å unngå at det blir for mye søl). Legg på brett og la etterheve i 30 min før de pensles med egg iblandet litt melk, og strø gjerne perlesukker over.

Steketiden er ca 12-15 minutter ved 240 grader, og du får ca 35 snurrer av en deig.

søndag 20. september 2015

De ufullbårne innleggs innlegg

Dersom du er drektig (eller gravid - det kommer litt an på artstilhørighet), ser du nok helst at det du bærer på kommer seg ut og begynner å gå på egne bein. Og det er litt sånn med blogginnlegg også. Du ruger på dem, skriver på dem og prøver å dyrke frem noe verdifullt og vakkert som kan bringe deg og omverdenen glede. Men noen ganger blir det ikke noe av. Noen ganger går du med en idé som aldri riktig lar seg formulere, eller du begynner på noe som ikke lar seg fullføre.

Noen ganger blir det litt som med den chilenske damen som gikk rundt med et forsteinet foster i magen i 60 år, og det føles nesten fysisk vondt at du ikke har fått ut innlegget. Men det er for sent, og du må akseptere at det er dødt.

For mange innleggstemaer er ferskvare, og når det har gått et bestemt antall dager, uker eller måneder, har du glemt poenget, eller temaet har mistet sin relevans. Dette er ganske traumatisk, for innlegget ville jo ut, og hver gang du går inn i administrasjonspanelet for bloggen, lyser "utkast"-markøren mot deg. Faktisk er 27 % av innleggene jeg har skrevet kun utkast, noen lange, noen korte, noen vittige, noen ikke fullt så vittige. Og de har titler som "Negleroten til alt ondt", "Veskebalanse" og "Hyacinthkomplekset". Og "Jeg vil ha en tasmansk pungulv" (ja, det vil jeg, men hva slags tittel skal det liksom være?). Men hvorfor får jeg ikke bare ut fingeren? Hvorfor fullfører jeg ikke det jeg har påbegynt?
I 73 % av tilfellene gjør jeg jo nettopp det. Jeg fullfører og publiserer. Så det er jo åpenbart at jeg kan fullføre. Så hva er da problemet?
Gid jeg visste det!

En del av dem er naturligvis bare fascinerende uinteressante. Gjennomganger av prosjekter, for eksempel. Jeg hadde ikke giddet å lese dem selv. Noen er ikke så verst, men ettersom prosjektet ble lagt på is eller bildedokumentasjon mangler, kan de ikke fullføres. Andre er veldig kryptiske, med formuleringer av typen "Oda ønsket seg et innlegg som ikke handlet om netthandel og mva., så da får jeg skrive litt om noe annet som engasjerer meg, nemlig neser." Og det var det. Nå har jeg riktignok mye å si om neser, men hva i all verden var det dette innlegget skulle handle om? Hva var det som fikk meg til å stanse skrivingen akkurat der, før jeg hadde noe som helst å vende tilbake til?
Nesevisa
Og hva med de helt tomme "Fremtiden" og "Veggpryd"? Skulle de handle om min datidige frykt for hva fremtiden ville bringe og min fortid som veggpryd? Eller skulle de handle om futurisme og helt bokstavelig veggpryd, typ kunst?

Jeg har endatil skrevet innlegg om utkast tidligere - som har forblitt utkast, ironisk nok. Og jeg har skrevet innleggsstubber som dette:

"Hvorfor er det slik at unyttig språkkompetanse fester seg til hjernen med noe som ligner mistenkelig mye på superlim? Dette er noe jeg har lurt på i flere år. Jeg ville nemlig gjerne vært i stand til å telle til ti på russisk uten å rote det til med en polsk femmer eller nier, eller vært fullstendig komfortabel med at verbene i øst har aspekter. Istedenfor kan jeg lire av meg setninger som "den vakre melonen fungerer ikke" og "Jeg jobber ikke i bank". Og jeg er selvfølgelig glad for å ha et par setninger på lager, men jeg skulle ønske de var litt mer anvendelige. Men selvfølgelig, jeg kan moderere dem litt. Særlig den første. Det kan godt være en bil eller en hytte som ikke fungerer, og melonen kan være stor, liten, gammel, grønn eller blå. Men ingen av delene ville hjulpet meg med å kuppe makten fra Putin.Og det samme gjelder i og for seg latin og fransk også. Jeg kan nok til å bruke en ordbok og finne ut hvordan jeg skal si noe eller hva noe betyr, men om jeg er helt på egenhånd, vil nok de eneste tingene jeg kan bidra med være gullkorn som "Gaius går gjennom døren", "Marcus peker og sier 'hold ulla di' ", eller "her er en tidevannsdrevet fabrikk" og "Trærne elsker tøflene sine""

Dette utkastet skrev jeg for to år siden, og selvfølgelig, både "Gaius per ianuam intrat", "Marcus cum digito monstrat et dicit 'tene te pensum'", "Voici, une usine maremotrice" og "des arbres aiment leurs pantoufles" sitter som et skudd. Det samme gjør de på den tiden relativt ferske "Krasivaja arbuz ne rabotaet" og "ja nje rabotajo v banke". Pokkers hukommelse!

I august ifjor skrev jeg et utkast om hvor lenge det var siden jeg sist hadde publisert et innlegg. Igjen, hvilken ironi!

Samtidig stikker det litt når jeg leser enkelte av utkastene, fordi de beskriver vonde følelser og vonde opplevelser jeg ikke hadde tid eller energi til å formulere ferdig og legge ut. Det har mye å gjøre med at det er mye tyngre å dele vonde ting enn gode ting, selv om jeg selv synes jeg har vært ganske ærlig om de ordentlig vonde tingene som har preget livet mitt siden jeg begynte å blogge, som f.eks. tapet av Oscar (hunden min som måtte avlives i 2010) og sinnet og sorgen som satt igjen i lang tid etterpå. Men faktum er likevel at jeg ikke liker å skrive om det negative. Jeg kan gjerne snakke om det, men skriving krever dveling, og det kan fort fremstå som noe annet enn hva det var ment som. Som utkastet som handlet om hvordan jeg for to år siden opplevde å gang på gang bli latterliggjort av kunders barn mens jeg jobbet i butikk. Det gjør vondt å lese om hvordan jeg måtte tåle at barn som egentlig var store nok til å vite bedre løp rundt meg og kommenterte at jeg var tjukk mens foreldrene, som helt fint hørte hva som ble sagt, ignorerte det mens de fikk hjelp av meg.

Slike opplevelser gjør noe med deg, fordi det viser hvordan enkelte, i dette tilfellet foreldrene til de små snørrapene, betraktet meg som et undermenneske som ikke fortjente å bli behandlet med et minimum av respekt. Men det blir ikke morsomme innlegg av slikt. Det blir veldig fort litt sutrete, og selv om hensikten med teksten var å på en vittig måte kritisere enkelte foreldres manglende vilje til å oppdra ungene sine, så jeg selv at mine selvopplevde eksempler fort ville kunne fremstå som sutrete eller sympatikrevende. Og dermed ble det med utkastet.

Det er i grunnen litt vanskelig med balanse av positivt og negativt, og det er kanskje derfor de fleste av innleggene er såpass nøytrale - jeg har aldri ønsket meg en sutreblogg, men heller ikke en skryteblogg. Jeg ønsker ikke at mine lesere skal tro at jeg har (eller ønsker å skape illusjon av at jeg har) verdens verste eller mest vidunderlige liv. Nei, jeg foretrekker de små høydepunkt og de små nedturer, de er trygge tema. Også krig og fred og religion og politikk og sånt, da.

Og sånn for ordens skyld: jeg har nå luket ut de fleste utgåtte innleggene, og nå er utkastprosenten på under 10 - det er jo nesten akseptabelt?

tirsdag 8. september 2015

Stolthet og fordon?

Stolthet er et litt vanskelig konsept. På den ene siden er det helt greit at foreldre forteller sine barn at de er stolte over barnets prestasjoner, eller at et medlem av Klanen er stolt over lagets seier over et eller annet annet lag. Men stoltheten over egne barn, eller stoltheten man føler over sine egne prestasjoner, den skal man ikke dele med andre, for da blir det skryt. Og for ordens skyld finnes det jo to typer stolthet - den typen jeg akkurat beskrev, og den som er mer et karaktertrekk enn en følelse. En slags iboende kvalitet som har litt til felles med egenrådighet, litt med selvgodhet, litt med stahet og litt med ubøyelighet. Og det er visst heller ikke bra. Nå er det naturligvis et slektskap mellom det å føle stolthet og det å være en stolt person. Begge deler handler om å være tilfreds med, og å ha tro på det man er stolt av - enten det er en selv eller en annen. Men hvorfor er det feil?
Jeg er innforstått med at man ikke skal skryte av seg selv eller sitt, det sier seg på en måte selv, men hva er galt med å føle en dyp, indre glede over at man har fått til noe?

InstagramDet er kanskje greit å påpeke at dette innlegget er blitt trigget av min noe sene inntreden i Instagrams verden. Og Instagram er et sted for stolthet og glede over de små tingene. Ting man har laget, mat man har tilberedt, barn og kjærester, dyr, naturopplevelser - alt som gjør livet godt og spennende. Men skryter vi ikke når vi deler gleden vår?

Jo, får vi høre. delingskulturen på Internett er, om man ser bort fra videoer av katter, i stor grad dominert av vårt ønske om å dele egen vellykkethet. Før var selvskrytet begrenset til hva man hadde råd til av utvendige statussymboler, prat under vennemiddager og grufulle julebrev til folk man ikke pratet med i løpet av året og heller ikke gadd å skrive et personlig kort til, nå er det overalt hele tiden.

Og jeg synes dette er vanskelig. For hva kan jeg egentlig dele, uten at det fremstår som skrytete? Alt blir jo skryt om man ser lenge nok på det. Kattene mine? Se hvor pene dyr jeg har (skryt), se hvor harmoniske de er (skryt), se hvor god smak jeg har i katter (skryt). Turen jeg har gått? Se hvor langt jeg gikk, jeg er åpenbart sprek (skryt). Middagen min? Se hvor spennende/god/pen mat jeg lager (skryt). Bursdagsgaven jeg fikk? Se hvor gavmilde familiemedlemmer jeg har (skryt), se hvor fine ting jeg har (skryt). Opplevelsen jeg delte med venner? Se hvor mange venner jeg har (skryt), se hvor mye gøy vi gjør (skryt). Også videre. At intensjonen ikke er å skryte, blir mindre viktig.

Og dette med hva man kan skryte av, er litt ullent. Og ettersom jeg er en tilhenger av regler og klare sannheter, prøver jeg å dissekere dette med hva det er lov å være stolt over, og hva man kan skryte av.
Alle er enige om at fordommer ikke er bra.
Det er mye bedre med fordon, som leveres
med og uten tillstånd
Så la oss starte med det å være stolt. Hva er det egentlig? Å være stolt over noe er ikke det samme som å være glad for noe, men du er normalt glad for at det du er stolt over er det det er (det var sannelig elegant formulert!). Du må også føle et slags eierskap for virkelig å kunne være stolt - om eierskapet er genuint eller ikke, synes å være mindre viktig. Du kan følgelig være stolt over barnet ditt (genuint eierskap), stolt over en venns avgjørelse (indirekte eierskap dersom du ga råd), stolt over fotballaget ditt (indirekte eierskap, du heiet veldig høyt og drakk mye øl under siste kamp) eller stolt over dine forfedres prestasjoner eller landet du kommer fra (fullstendig meningsløst). Genuin stolthet er nødvendigvis knyttet til noe du er, noe du gjør eller noe du har. Barnet (igjen) har du laget selv (med litt hjelp fra en annen person), så det er 50 % vidunderlige deg og du har oppdratt det (med hjelp fra landsbyen), så du vil kunne føle stolthet over alt barnet gjør resten av sitt liv, om nødvendig via noen omveier.
Jeg prøvde å spørre Internett om hva stolthet egentlig er. Og jeg ble forvirret. Først fordi Google synes at "stolthet" skal etterfølges av "og fordom", og deretter fordi wikipediaartikkelen om "pride" var koblet mot det norske "hovmod", som jeg tør påstå ikke er helt riktig. Enda bedre blir det når den norske artikkelen flere steder lenker til en artikkel om "stolthet" som peker tilbake til, ja, hovmod.

Og hovmod er ikke bra. Hovmod beskrives i artikkelen som en overdreven stolthet kombinert med ringeakt for andre, og det vil vi ikke ha noe av. Men det går helt fint an å være stolt av noe uten at det indikerer at man ser ned på andre - det at du er stolt over egne prestasjoner, betyr tross alt ikke at du synes andre gjør en dårligere jobb enn deg, det betyr bare at du er tilfreds med deg selv. Og ønsker vi ikke alle å kunne være tilfredse med oss selv? Jo, Aristoteles og flere med ham syntes det, og skiller mellom stolthet og hybris (som er et slags forfengelig overmot, typ Babels tårn og soldaten som hvisker "memento mori" (husk at du skal dø) i en victors øre).


Dersom du er lav, er det ganske enkelt umulig for deg å være pen. Men du kan være velproporsjonert, da.

Og er det ikke logisk, egentlig? Om du er stolt av deg selv og den du er, gir det deg større respekt for deg selv, mer integritet. En person som er stolt, lar seg ikke pille på (eller i) nesen, har høye forventninger til seg selv og krever respekt fra omgivelsene. Om du tror for godt om deg selv, eller forventer at andre skal sette deg på pidestall, er du ganske enkelt en dust, som det heter på fagspråket.

Og med dette i bakhodet, kan vi slå oss til ro med at det er greit å være stolt over seg selv og det man får til. Men når blir stolthet skryt?

I utgangspunktet er skryt det å snakke om seg selv eller sitt i rosende ordelag. Typ "se, så flink jeg er!" Men hva da med å demonstrere det man er stolt av, fremfor å uttalt rose det? Ordboka (Aschehoug og Gyldendals store norske) definerer skryting som det å overdrevent rose eller fremheve noe. Presist, men også vagt. For når er noe overdrevent? Om det er snakk om å rose andres prestasjoner, er det jo greit nok. "Den suppen din smakte svært godt, frøken Kvitrebeck, kan jeg få oppskriften?" er ros. "Men du, og du, frøken Kvitrebeck! Jeg har aldri noen sinne smakt en mer vidunderlig suppe enn den du har kreert. Det er som om himmelen falt ned i gryten og stjernene danser nå på min tunge. Skal vi ikke gifte oss slik at jeg kan dyppe min skje i din vidunderlige suppe hver dag gjennom resten av våre liv?" er skryt, og dessuten litt creepy. Men er all selvros automatisk skryt? Ut fra prinsippet om at man ikke skal fremheve seg selv, er det jo det. Og da er også det å vise frem det man har gjort skryt, fordi man fremhever det.
ganske unik kake

Konkret eksempel: jeg er stolt over at jeg klarer å passe på meg selv. Det er kanskje en selvfølge, og jeg mener meg i utgangspunktet godt oppdratt, men med tanke på min hang til å rote og til å la moren min ta seg av alt husarbeid mens jeg fremdeles bodde hjemme, var det enkelte i familien som uttrykte bekymring for hvordan det skulle gå med denne selvstendigheten. Også gikk det helt bra, tenk! Jeg lager sunn og variert mat, baker og koser meg, og nå når jeg har blitt en sånn derre person med Instagramkonto, føles det plutselig naturlig å legge ut bilder av det jeg har fått til - ikke fordi det er fantastisk eller unikt, men fordi jeg ønsker å dele gleden jeg føler over å ha prestert noe. Men jeg kan ikke annet enn å føle en bismak når jeg legger ut bilder av scones, horn og muffins. Tror jeg at jeg er noe? Tror jeg at jeg bidrar til å berike andres liv, eller at jeg gjør verden til et bedre sted ved å legge ut bilder av det jeg har eller det jeg gjør? Eller tilføyer jeg bare enda mer bakgrunnsstøy til et Internett som flommer over av grunnleggende meningsløse ytringer og utrop fra alle som ønsker at universet skal lytte til akkurat dem?

Og så føler jeg meg liten og ubetydelig (hvilket jeg er fullt klar over at jeg er i den store sammenhengen), og prøver å få det til å føles bedre ved å ta en kopp te og spise noe jeg har bakt. Da føles alt så meget bedre!

lørdag 15. august 2015

Hit eit steg, og dit eit steg

Om noen skulle skrive en illustrert antonymordbok, kunne de illustrert oppslagsordet "grasiøs" med et bilde av meg. For eksempel dette:

Selfie-skepsis
For det er et enkelt faktum at Renate ikke er grasiøs. Jeg er klønete, har dårlig balanse og svake ankler. Det virker ofte som om kroppen min konspirerer mot meg når jeg er i bevegelse, og prøver å legge en plan for hvordan den kan vippe meg av pinnen. For den er ikke dum, denne kroppen. Den vet at den kommer til å få vondt om den går i bakken, så den nøyer seg med å få meg ut av balanse - i alle fall mesteparten av tiden. Strategiene er mange. Ligger det noe i veien? Snuble i det. Er asfalten litt ujevn? Stup over hindringen. Er asfalten helt glatt? Sett forfoten litt feil og snuble i ingenting. Om ingen av delene fungerer, kan jeg alltids snuble i mine egne føtter. Jeg holder meg som regel på beina, men det gjør noe med humøret når du føler at du ikke kan gå ordentlig. Antageligvis konspirerer lillehjernen med beina, det er jo den som har ansvaret for ganglaget.

Jeg skal være ærlig: det er litt traumatiserende å føle at kroppen er ute etter å felle meg, og det gjør ikke saken bedre at jeg er fullt klar over hvor enkelt et offer jeg er. Men jeg er vant med det. Jeg har gått på trynet, vrikket ankler og landet på baken et utall ganger, og kommet fra det uten varige mén. Det er en smule frustrerende å bruke sko med litt hælhøyde (ikke mye - jeg har ikke noe ønske om å ramle unødig), for når jeg mister balansen, ser det garantert ut som om jeg ikke klarer å gå i skoene mine - selv om jeg ville gjort de samme krumspringene om jeg gikk barbent eller i ballerinasko. Men det vet naturligvis ikke de som måtte riste på hodet over meg, og jeg må trøste meg med at a) hva andre mener om hvordan jeg ser ut er revnende likegyldig, og b) det er synd på folk som henger seg opp i andres fysiske tilkortkommenheter.

Så ja, jeg ramler på flatmark. Men som et bevis på at minus og minus er pluss, er kombinasjonen Renate og ulendt terreng en super match. Gi meg litt skog med steiner, røtter og andre hindringer, og jeg løper og hopper rundt uten å nøle, og uten å falle. Det er helt fantastisk! Og jeg føler meg så utrolig levende når jeg kan hoppe og sprette litt rundt i skogen! Det gir en enorm frihetsfølelse som jeg er veldig glad for å kunne oppleve. Og det lar meg lulle meg inn i forestillingen om at det ikke er meg det er noe i veien, det er asfalten. Og den fordømte lillehjernen.

onsdag 12. august 2015

Synsing

Jeg er medlem av panel.no, hvilket i praksis vil si at jeg med jevne mellomrom får en e-post der jeg inviteres til å delta i en spørreundersøkelse der det estimerte antallet minutter den opptar av min tid gir et tilsvarende antall poeng som etterhvert kan veksles inn i gavekort. Og jeg er en stor tilhenger av gratis penger, så jeg deltar med glede. Men av og til, når jeg har kommet godt igang, begynner jeg å stusse litt. Det er nemlig så utrolig mye man skal mene om de merkeligste ting, og når man i tillegg synes det er en utfordring å fatte seg i korthet, blir det av og til litt i overkant. "Hvilket syltetøymerke velger du når du skal kose deg litt ekstra?", "hva føler du at kampanjebilaget med teksten "SALG" over hele forsiden forsøkte å fortelle deg?", "Plukk ut de tre ordene du i størst grad forbinder med bind fra denne plansjen fylt med absurde superlativer". Jo, takk, du. "Har du hørt denne reklamen? Hva med denne? Denne, da?" "Hvor mange prosent av dette kampanjebilaget leste du?" "Hva synes du om denne emballasjen? Skriv de fem første tingene du tenkte da du så den, kun ett ord per punkt". Æææ! For mye press! Selv ikke de enkle spørsmålene klarer jeg å besvare uten å tenke meg om halvannen gang. "Jobber du eller noen i din nærmeste familie innenfor journalistikk og PR?" er jo greit nok, men hva med "Hvilken bransje jobber du innenfor?"? Hverken detaljhandel eller kundeservice pleier å være alternativer, så jeg blir som regel sittende igjen og klø meg i hodet over hvorvidt jeg skal velge "primærnæring", "arbeider" eller "lavere funksjonær", eller om jeg skal begynne fra begynnelsen og lyve og si at jeg er arbeidsledig, bare for å slippe unna spørsmålet. Noen spørsmål er naturligvis enkle - er jeg mann eller kvinne, eier eller leier jeg boligen min, hvor mange barn er det i husstanden? Er boligen min en enebolig, et rekkehus eller en leilighet? Men selv om svarene er enkle (hhv. kvinne, eier, 0, leilighet), klarer jeg ikke å unngå å tenke på de som ikke har en klar kjønnsidentitet (både de som er født som en ting og føler seg som noe annet, og de som ikke helt vet hva de føler seg som - spør oppdragsgiver om hva folk med eggstokker mener om IKEA-katalogen, eller er de interesserte i å høre fra alle som synes at leppestift er en god idé?) og på de som bor i sånne merkelige flermannsboliger som hverken er hus eller blokker, mens jeg samtidig lurer på om ikke en firemannsbolig er mer blokk enn hus dersom man skal være helt ærlig, og dermed ble også disse spørsmålene en utfordring.

Og når det blir litt i overkant, og verden i noen lange sekunder virker uendelig mer kompleks enn den egentlig er (og det sier jo noe), tar jeg meg gjerne en pause fra spørreundersøkelsen og spiller litt minesveiper istedenfor. Og på et eller annet tidspunkt maler jeg meg inn i et hjørne der jeg faktisk ikke kan resonnere meg frem til hvor neste mine er, og verden raser litt sammen. For minesveiper er forutsigbart og trygt, og rasjonalitet skal belønnes med seier. Likevel blir man sittende med to mulige miner og 50/50 sjanse for å treffe en mine. Og det føles så fordømt urettferdig, spesielt ettersom man blir litt forbannet om man faktisk treffer minen, og ikke spesielt glad over å unngå den - det var tross alt rent hell, ikke kald beregning som ledet til seier!

Og så returnerer jeg til undersøkelsen, for den skal jo fullføres, og de siste få spørsmålene er heldigvis de enkleste. Mitt udannelses- og lønnsnivå og størrelsen på hjemstedet mitt har jeg faktisk oversikt over, og alternativene er så greie at selv ikke jeg kan bli forvirret. Men, noe er det jo alltid, og når hver undersøkelse er avsluttet, gjenstår det tre spørsmål som ikke har noe med undersøkelsens emne å gjøre, men med utformingen. Likte jeg temaet? Var språket greit? Hvordan var det estetiske? Betimelige spørsmål, men jeg får jo aldri lov til å svare, jeg må gi stjerner! Og hvordan skal jeg bedømme språket i en spørreundersøkelse med 20 spørsmål på en skala fra 1 til 5 når fire spørsmål var dårlig formulert? Skal jeg trekke fra 20 % (altså 1 stjerne)? Skal jeg ikke trekke fra noe?
Svare på undersøkelser? Smør deg med tålmodighet!
Og er det egentlig dårlig språk når påstanden "mine venner spør meg om råd om matlaging" skal besvares med tall der 1 betyr "alltid" og 5 betyr "aldri". Finnes det mennesker der ute som alltid blir spurt om råd om matlaging? Hvordan defineres det? At vennene dine alltid spør deg (kontra Internett eller noen andre) om de lurer på noe, eller at de alltid spør deg før de skal tilberede noe som helst? Og sier det nødvendigvis noe om dine kokkeleringsevner? Kan det ikke like godt bety at


  1. du skryter så mye at vennene dine tror du kan mer enn du kan,
  2. vennene dine er uvanlig inkompetente, så det at du kan steke speilegg gjør deg til et matorakel i deres øyne,
  3. du har perfeksjonert dine psykopatiske tendenser og har brutt ned dine venners kulinariske selvtillit inntil de ikke våger seg inn på kjøkkenet uten din veiledning.

Det er klart, om undersøkelsen handler om hvor mottagelig du er for reklame fra Tine eller Synnøve eller Stabburet, så ser jeg nytteverdien av å vite hvorvidt du sprer dine meninger til få eller til mange, og om mange nok svarer, drukner psykopatkonditorene i mengden av hobbykokker med vitebegjærlige venner. Men om mange nok misforstår spørsmålet, blir jo resultatet faktisk feil. Kanskje er jeg for samvittighetsfull. Når jeg tenker etter, er jeg definitivt for samvittighetsfull. Jeg engasjerer meg latterlig mye i disse undersøkelsene. Jeg tror det handler om at de gir meg gratis penger, og at jeg føler at jeg må yte for de pengene, selv om fortjenesten tilsvarer en timelønn på omtrent 60 kr. Yrkesstolthet, kanskje?

søndag 9. august 2015

Why so serious?

Når jeg ser på de siste innleggene jeg har publisert her på Digresjonsbloggen, blir jeg litt trist. Ikke fordi det er noe galt med innleggene, men fordi de forteller meg noe om meg selv. Jeg er i ferd med å bli voksen på den litt småkjipe måten. Det er jo egentlig bare positivt - jeg har fått seriøse ting å tenke på og glede meg over, som møbler, rengjøring og og generelt husstell, og jeg har fått mindre tid til vås. Men samtidig elsker jeg jo vås, og de til tider gjennomillustrerte innleggene jeg har hatt så stor glede av å skrive, der jeg skildrer ublide møter med harde overflater og skarpe kanter, hytter med neven mot ting jeg ikke liker eller bare smaker på ord, har gitt meg mye glede. Og jeg har jo ikke sluttet å kollidere med verden rundt meg (jeg har visst en litt underutviklet propriosepsjon), eller sluttet å bli sint, eller sluttet å smake på ord. Faktisk har jeg gjort alle disse tre tingene denne uken - jeg har mistet en avbitertang på en tå, klippet meg i pekefingeren og skåret meg til blods på bilderammer, jeg har blitt ordentlig sint på en vilt fremmed i telefonen, og jeg har prøvd å overbevise kolleger om at "boble" er et ord som smaker veldig godt.

I sommer så jeg blå gjær for første gang. Jeg skal aldri, aldri
kjøpe gjær uten å sjekke at den ikke har gått ut på dato igjen.
Så hva har forandret seg? Har noe egentlig forandret seg? Livssituasjonen min har naturligvis forandret seg, men det har den gjort ganske jevnt siden jeg begynte å blogge, og jeg har faktisk mer fritid nå enn da jeg var fersk student, og, uten at jeg helt forstår logikken bak, også mer enn da jeg jobbet deltid og lette etter jobb. Det burde vel strengt tatt vært motsatt? Kanskje er den egentlig endringen at jeg ikke er så frustrert lenger. Jeg mener absolutt at jeg har et jevnt over godt humør - jeg er sjelden sint, jeg smiler og ler mye, og jeg har forsøkt å tenke positivt gjennom den motgangen jeg har møtt. Men det har jo vært noen perioder som har vært tyngre enn andre, perioder med sykdom og død i familien, perioder med leting etter jobb, semestre med stor arbeidsmengde og mye stress, frustrasjon rundt studier og bekymring med tanke på boligkjøp, og selv om humøret har vært ganske jevnt, har det naturligvis tatt på, og det har nok fungert som næring for mine små utbrudd av både irritasjon og entusiasme her inne.

Men Renate har ikke vært ordentlig stresset siden i vinter. Da Bestefar døde i begynnelsen av mars, var det vondt, men det var mest av alt avslutningen på en vond periode preget av sykdom og elendighet, og da han fikk slippe å leve mer, fikk vi andre puste ut og bearbeidet en sorg som hadde fått utvikle seg over flere måneder. Det var en vond sorg, men den var uten store overraskelser. Vi visste at den ville komme. Etterpå kom våren, livet gikk videre, og leiligheten min og jeg ble bedre og bedre venner.

Og nå har jeg ikke noe å være sint eller stresset over, og den sterkeste entusiasmen jeg har opparbeidet meg siden jeg flyttet inn, har vært over mikrofiberkluter og oppskrifter. Jepp, jeg har blitt en sånn en. Uten at jeg helt vet hva det innebærer. Men jeg har det forbasket bra. Jeg eier min egen leilighet, jeg mestrer hverdagens små utfordringer uten problemer, jeg kan gå til en jobb jeg stortrives med (og der jeg har kolleger jeg forguder) og jeg føler meg vel.

Når jeg møter slektninger og gamle naboer som spør meg hvordan det går med meg og leiligheten, hører jeg gjerne et hint av bekymring i stemmene deres, som om de forventer at jeg skal fortelle dem at jeg vantrives og lever på Fjordland-middager. Og alt jeg har å fortelle dem, er at jeg stortrives, og at jeg synes livet er herlig. Og jeg innser naturligvis at underholdningsverdien hadde vært så mye større om jeg hadde hatt det verre. Neste gang noen spør, får jeg fortelle dem at jeg ikke mestrer voksenlivet, at jeg må kjøpe nye klær hver uke fordi vaskemaskinen og jeg ikke forstår hverandre, og at jeg har startet profesjonelt oppdrett av hybelkaniner. Når de blir store nok, skal jeg prøve å blande dem med små veskehunder, og skape en ny art av trendkjæledyr, som kanskje kan hjelpe meg med å betale for all ferdigmaten som er i ferd med å ruinere meg. Eller noe sånt.

Så for å konkludere: jeg er like klønete og forfjamset som før, men jeg har andre ting å tenke på og andre ting å glede meg over. Og jeg har muuuligens nedprioritert bloggen litt. Jeg lover ikke å skjerpe meg, men jeg lover å prøve. Æresord! Og jeg vil prøve å illustrere litt mer.


søndag 2. august 2015

Leilighetskjøpet #2: Folk er ekle og inkompetente

Ved overtagelse skal man kontrollere at alt er i orden med leiligheten, og at den er ren og pen.
For å forsikre deg om det sistnevnte, må du troppe opp med trappestige. Det burde du faktisk gjøre på visning også.

Leiligheten min så pen og ren ut, men i løpet av ukene som fulgte, oppdaget jeg at sannheten var en ganske annen. I et overskap fant jeg en glassplate som var "limt fast" til hyllen under med en klissete, rødrosa guffe. Alle kjøkkenskapene var klebrige på toppen. Veggen der garderobeskapet (som selger strengt tatt ikke hadde lov til å ta med seg, men som jeg uansett ikke ønsket meg) hadde stått, var dekket i en støvfilm. Det var spindelvev på gardinstengene. Og høyskapet på badet ble vasket ned, fant vi dette på toppen:


Hørte jeg et "æsj!"?


Folks urenslighet vil tydeligvis ingen ende ta.

Jeg har definitivt ikke støv på hjernen, og jeg kan ikke huske sist jeg rengjorde endestykkene på gardinstengene mine, men spindelvev? Nei, det har jeg ikke.

Men det er flere grunner til at man trenger stige, og det er fordi man nå, om ikke før, må inspisere det elektriske anlegget. Det finnes klare regler for hva man kan og ikke kan gjøre som privatperson, og for det som kan gjøres av privatpersoner, er det en enkel regel: hvis du ikke vet hvordan du gjør det, skal du ikke gjøre det. I leiligheten min fant jeg belysning med blottstilte kobberledere, takkroker skrudd fast i takboks med treskruer og installasjonskabler skjøtet med teip, En montør fra TV-leverandøren min kunne opplyse om at uttaket for TV, som forrige eier hadde satt opp (han hadde fjernet det opprinnelige uttaket og trukket ledningen til en annen vegg), foruten å mangle uttak for tilkobling av modem som jeg hadde savnet, var koblet helt feil, og ikke fungerte.

Og det stopper faktisk ikke der - neida, under fotlisten på kjøkkenet fant jeg en halv kortstokk, matrester og en røykvarsler. Hvem i all verden er det som "glemmer igjen" en røykvarsler under kjøkkeninnredningen?

Og la oss ikke glemme det lille skapet på balkongen som rommet et askebeger, komplett med sneiper. Det luktet ikke spesielt godt.

Misforstå meg rett: jeg ville naturligvis ikke latt disse detaljene hindre meg fra å kjøpe leiligheten. Men hadde jeg sett disse tingene under overtagelsen, ville jeg holdt tilbake litt av kjøpesummen inntil de faktisk hadde gjort rent, noe man har anledning til. Elektriker måtte jeg uansett ha på besøk fordi jeg trengte en ekstra kurs inn til TV-stua, og problemet med den noe uprofesjonelt monterte belysningen løste jeg ved å bytte ut noen av kompnentene og koble om hele systemet slik at jeg slapp å forholde meg til tre ledningsstrømbrytere og istedenfor kunne styre alt med NEXA. Det tok noen arbeidstimer (gjett hva jeg gjorde på julaften formiddag...), førte med seg støle armer (IKEA-skrog er ikke alltid så samarbeidsvillige når små skruer skal skrus inn) og kostet meg rundt 1500 kr i nye komponenter fra IKEA og Clas Ohlson, men resultatet er absolutt tilfredsstillende, og prislappen var ikke avskrekkende. Samtidig føles det feil at jeg skulle være nødt til å gjøre dette fordi vedkommende som monterte belysningen ikke gjorde en skikkelig jobb, på samme måte som det føltes feil at borettslaget skulle betale for at jeg måtte ha montør fra Canal Digital på besøk som en konsekvens av forrige eiers dumskap.

Så vær så snill: når det er tid for overtagelse, sørg for at du faktisk har sett overalt før du signerer på at alt er i tilfredsstillende stand. Så kan selger kaste sneipene sine selv.

lørdag 1. august 2015

Triplex: møbelet jeg elsker å hate

Jeg ser på meg selv som et rasjonelt vesen. Jeg velger (nesten alltid) sko som er komfortable og holdbare fremfor elegante, og da jeg kjøpte katt, valgte jeg en korthåret og nærmest vedlikeholdsfri katterase fremfor en vrengt polvott fordi jeg visste at jeg ikke hadde lyst eller ork til å børste pels hver bidige dag. Jeg følte at jeg var like rasjonell da jeg kjøpte møbler til leiligheten min. Jeg ville ha holdbare, funksjonelle møbler som krever lite vedlikehold. Derfor bet jeg i det sure eplet og droppet den kjempefine taklampen med 18 10-20 W G4-pærer. Jeg visste at jeg ikke ville ha en lampe som i beste fall hadde en effekt på 180 W, og som, om jeg skulle bytte til LED, ville kreve ny trafo og 18 dyre pærer. Jeg var fornuftig, og gikk for en lampe som riktignok også brukte lavvoltshalogen, men som i det minste bare var utstyrt med seks pærer. Og ettersom den har et strømforbruk som omtrent tangerer totalen av boligens øvrige lyskilder (som med ett unntak er LED), føles selv det kjøpet noe ufornuftig.

Det jeg imidlertid ikke innså før etter flere uker, var at jeg helt fint kunne investert i lampen med de 18 lyspunktene uten at det ville stå igjen som det store, dumme innkjøpet mitt. Den rekorden innehas nemlig av salongbordet på TV-stua.
Jeg er fin og blank nå, men gi meg en halvtime...
Så la meg presentere Triplex. Triplex er et bord fra norske Kleppe Møbelfabrikk, men i motsetning til det meste Kleppe leverer, er ikke Triplex norsk, men importert av fabrikken fra det fjerne Østen. Jeg ønsket meg et salongbord med god høyde, ettersom jeg visste at jeg ville komme til å innta måltider foran TV-en, og det skulle være lett å flytte på. Så da bestilte jeg meg dette snasne bordet, og var storfornøyd med meg selv. Inntil bordet ankom og skulle monteres.

Triplex består av fem metallbein og to glassplater, og begge glassplatene er blytunge. Monteringsjobben var mildt sagt et mareritt på grunn av vekten og det faktum at glass ikke er noe man slenger rundt, og ettersom bordplaten var levert komplett med et skår i kanten, var jeg innstilt på å være så forsiktig som overhode mulig. Da syv komponenter var blitt omgjort til ett bord, konkluderte jeg med at resultatet var ganske fancy, et inntrykk jeg heldigvis fremdeles har. Bordet er veldig elegant, og passer godt inn i rommet. Men nåde meg om jeg skulle ønske å flytte på det, det er nemlig enklere sagt enn gjort. Men det er ikke det store problemet med Triplex. Neida. Det store problemet er å holde det rent og pent.
Da speilblanke overflater ble populære på forbrukerelektronikk, klaget mange over fingermerker, og det er naturligvis også en utfordring på et glassbord. Det som imidlertid gjør Triplex ekstra utfordrende, er kombinasjonen av to blanke glassflater og fem skråstilte, forkrommede bein. Rette møbelbein støver ikke ned. Skråstilte bein, derimot, de tiltrekker seg støv med stor entusiasme.

Resultatet er et møbel som burde hatt sin egen tjener. En kongelig overhoffsgulvrengjøringsskurebonemester, kanskje, som kunne gnikket og gnudd på det til det skinte like blankt som en juletrestjerne. Men dessverre har bordet kun meg, og og jeg har for lengst innsett at a) det blir aldri ordentlig blankt og fint, og b) det tar omtrent en halvtime før effekten av min innsats ikke lenger er synlig.
Det er nesten så jeg vurderer å legge en duk på. Eller en presenning.

Men likevel, jeg er fremdeles Triplex' største fan. For jeg synes fremdeles at bordet er flott, og det har en super høyde (hvorfor er egentlig de fleste av salongbordene på markedet så lave at bordplaten er lavere enn setet i sofaen? Det er jo ikke snakk om å sette et spisebord foran salongen, men er jeg den eneste under 70 som synes det er unaturlig å bøye meg tvekroket for å nå glasset eller koppen som står på bordet?). Og når det er nypusset som nå, er det en fryd for øyet. Glassplaten gjør at det ikke virker for massivt, og det spiser ikke av rommet slik et kraftig trebord ville gjort. De stramme linjene gjør seg godt i rommet, og det er definitivt et anderledes møbel. Kort fortalt er Triplex salongbordenes versjon av støvlettene som er utrolig lekre, men som har for glatte såler, for dårlig fôr og for høye hæler til å være funksjonelle i norsk vintervær. Jeg er tydeligvis bare dårligere til å kjøpe møbler enn å kjøpe sko.

søndag 10. mai 2015

Prosjekt spisestue

Da jeg flyttet inn i leiligheten min, pusset jeg opp spisestuemøblene, og ettersom jeg har blitt spurt om prosessen, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om den her.

Moroa begynte med at jeg kjøpte en bruk spisestue usett - som er en strålende idé. I utgangspunktet hadde jeg ønsket meg en spisestue i mørkt tre eller hvitt i klassisk stil med pute i både sete og rygg, til nøds noe gustaviansk med en pent dekorert rygg. Utvalget var mildt sagt spinkelt, og det meste jeg fant var enten veldig stygt (i mine øyne) eller var for kjøkkenstolaktig til at jeg syntes det passet i en spisestue. Det beste alternativet jeg fant, var fra Rowico, og het Amadeus. Amadeus kom i valnøtt (litt for lyst, egentlig, men en tresort jeg synes er vakker) og i hvitt, og det fantes flere stolmodeller og stofftyper til sete og rygg. Ulempen var at prisen var av en annen verden (med en moderat inntekt, stort lån og en liste over nødvendige innkjøp som er lang som et vondt år, kjøper du ikke spisestuemøbler til over 30 000 kr. Selv om du har veldig lyst.

Alternativene jeg sto igjen med, var å enten kjøpe noe jeg ikke hadde lyst på, eller å finne noe jeg hadde lyst på som var brukt. Gleden var derfor stor da noen i Tønsberg solgte sin Amadeus-spiestue og salongbord til totalt 7 000 kr. Jeg er så heldig å ha en tante som bor på Nøtterøy, og dermed fikk jeg møblene mine kjørt hjem, og var storfornøyd. Helt til jeg innså at det treverket jeg hadde tatt for gitt at var valnøtt (finert), viste seg å være mahogni. Mahogni har et tydelig rødskjær, og det passet svært dårlig inn. I tillegg hadde jeg bestilt et lampebord i samme serie i valnøtt og valgt bein på salongen i valnøtt for at det skulle passe til salongbordet, og dermed ble alt feil. Og alt er som kjent veldig mye.
Salongbordet forsøkt strippet
 Jeg forsøkte å strippe og pusse ned salongbordet, noe som var fåfengt, og endte opp med å bestille nytt bord og betale for at Møbelringen skulle ta med seg det gamle bordet. Kort fortalt finnes det to måter å komme seg gjennom gammel lakk på: stripp eller slip. Stripping er en kjemisk prosess som er mer skånsom mot treet, og som løser opp overflatebehandlingen slik at man kan skrape vekk guffen, vaske og pusse lett med stålull og behandle møbelet på nytt.
Ødelagt bordplate? Neida!
Tørk vekk støvet, så ser den uskadd ut!



Ved sliping graver man seg gjennom overflatebehandlingen og ned i treet, og det er spesielt destruktivt på finer, som gjerne er så tynt at man kan ødelegge hele møbelet ved en liten feilberegning. Herr Salongbord Amadeus hadde understell i ukjent lyst treverk som var lakkert maghognirødt, så der bet stripperen på. Men den finerte bordplaten var belagt med ett eller annet som hverken den eller slipemaskin kunne komme seg gjennom. Det forsøket kostet meg dyrt i fancy produkter fra Liberon (som ellers er veldig bra, altså!)

Men hva skulle jeg gjøre med spisestuemøblene? Jeg kunne jo ikke kaste dem, og relakkering ville neppe fungere, ettersom det var umulig å komme gjennom hva det nå var de hadde dekket fineren i bordplaten med. Løsningen var å male og trekke om hele greia.

Med bein som disse hjelper det ikke med mørk lakk,
her må det maling til!
Så hvordan går man løs på en slik oppgave? Malingen er jo en grei sak (hvis man ser bort fra at malingen jeg brukte må ha vært elendig dårlig), man pusser, grunner og maler minst to strøk med en maling som er slitesterk og beregnet for møbler og andre sliteflater.
Sete og rygg var noe litt annet - en pute er enten løs (ligger nedi en fordypning) eller skrudd fast, og trekket er foldet rundt selve puten og stiftet fast på undersiden. Da jeg omsider klarte å få de gjenstridige skruene som hold mine seter fast til å løsne, var det i alle fall teoretisk sett grei skuring å fjerne trekket, i alle fall om man ser bort fra det absurde antallet stifter som var brukt. Og at det var seks puter. Hadde jeg ikke hatt stifteutdrageren fra Biltema og boettkniven fra Clas Ohlson, hadde jeg vært nødt til å gi opp. Men det gikk omsider!
Opprinnelig stol - merk at treet ser
omtrent valnøttfarget ut på bildet,
og sammenlign med bordbeinet over
Ryggene var verre - igjen, det finnes to måter å trekke seterygger på, og det gjelder uavhengig av om det er en åpen rygg (stoff-fôr-stoff innrammet av tre) eller tett rygg (tre-fôr-stoff). Enten er stoffet stiftet/spikret fast med et dekorbånd limt på for å skjule stiftene, eller så er det brukt ørten dekorstifter satt tett i tett til å feste stoffet. Sistnevnte gir en rustikk look, noe jeg definitivt ikke ønsket meg, så jeg ville gjøre slik det opprinnelig var gjort på stolene, og bruke bånd. Det var ganske nervepirrende å fjerne de gamle ryggene, for selv om jeg hadde en ganske klar idé om hvordan de var montert, visste jeg ikke hvor vanskelig eller lett det ville være å demontere og remontere. Dersom jeg hadde visst hva jeg begikk meg utpå hadde jeg nok valgt å beholde møblene som de var. Men jeg var ung og naiv, og full av ungdommelig pågangsmot. Heldigvis.
Her er båndet fjernet fra stolryggen

Det var en skikkelig drittjobb, for stiftene satt dypt i treverket, som var langt mykere enn sponplatene setene var laget av, og det tok lang tid å få vekk stifter og stoffrester. I praksis består gikk denne delen av jobben ut på å fjerne båndet og limet som holdt det på plass, og trekke ut stiftene som holdt det fremste laget med stoff på plass, for så å fjerne det og ryggputen, før stiftene som holdt det bakre stoffet på plass. Til slutt kunne stolene pusses og males.
Bak det fremre stoffet finner vi fôret

Underveis måtte jeg finne et passende stoff, og da fikk jeg det samme problemet som jeg hadde da jeg skulle finne selve spisestuen: mine estetiske preferanser stemmer ikke overens med det som finnes i handelen. Omsider fant jeg da noe på Tapetgalleriet som kunne brukes - et kraftig damaskvevet bomullsstoff fra Morris & Co i avdempet blått (produsenten kaller det sjøblått) kombinert med vellum ved navn "Garden Craft".

Nyt stoff  festet 
Så kom den langt morsommere prosessen med å trekke om stolene. Det måtte litt prøving og feiling til, for det var ikke helt lett å finne den rette balansen mellom for stramt og for løst stoff. Jeg fant til slutt ut at det beste var å klippe ut et stoffstykke som var bortimot 10 cm bredere og høyere enn det som virket naturlig, og brette det dobbelt langs kanten når jeg stiftet, og strekke det forsiktig underveis mens jeg festet det. Så kom fôret og det fremre stoffet på plass, og kronen på verket var å bruke en limpistol og klare limpatroner til å feste det nye båndet (i en offwhite-tone som fungerte fint som en overgang mellom den hvite malingen og de vellumfargede detaljene i stoffet).
Det blir ikke alltid like pent, men små ujevnheter skjules
bak dekorbåndet.

Jeg er veldig fornøyd med det endelige resultatet - det er noen skader i malingen som følge av at stifter har gått inn litt feil, men det skal jeg få fikset på etterhvert, og noen steder kan man se at jobben er gjort av en amatør (som f.eks. en synlig stift), men alt i alt ser det bra ut, og jeg har tross alt en solid, italiensk spisestue med fine detaljer, og i tillegg er den helt unik!

Det endelige resultatet
Og regnestykket?

Komplett spisestue med bord (Amadeus) og seks stoler (Ramona) i valnøtt fra Rowico ville kostet meg 30 765 kr + frakt eller bord (Othello) og seks stoler (Sabrina) i hvitt fra samme produsent, men ulike butikker ville kommet på 22 865 kr + frakt.

Jeg betalte som sagt 6 000 kr for spisestuen, og stoffet kostet meg 5 950 kr. Maling, pensler og lignende kom på cirka 1 500 kr, og bånd til å dekke stiftene kostet 352 kr. Limpistol, lim, stiftepistol og lignende kom på under 500kr om jeg hadde kjøpt alt nytt, så totalt havnet det på cirka 14 300 kr, altså under halvparten av ny, nesten tilsvarende spisestue, og 8 500 kr under det nest beste alternativet. Det synes jeg er et ganske godt kjøp!