onsdag 21. september 2011

Kjære telefonterrorist

Du ringer meg flere ganger i uken, fra tidlig formiddag til sen kveld. Du er ikke den samme hver gang, og du er sjelden i samme ærend. Noen ganger er du endatil en forhåndsinnspilt stemme som håper at jeg, som aldri har bedt om å bli oppringt, vil bruke en halvtime av fritiden min på noe firmaet bak oppringningen ikke ser verdien av å ansette et menneske for å gjøre. Du vil selge meg abonnementer, startpakker og prøver. Du vil at jeg skal si hva jeg mener om politikk, aviser, matpriser boligsalg og utdanning. Det er ikke måte på hva jeg skal gjøre for deg. Og vet du hva, kjære telefonterrorist? Det gjør ikke noe. Jeg kan la være å ta telefonen når dere ringer, og jeg kan si nei takk til å delta. Eller jeg kan si ja takk for å være samarbeidsvillig. Det er langt verre ting her i verden som fortjener langt mer vrede enn en skarve gnom som ringer kl. 19:30 og ber om velvilje.

Men kjære telefonterrorist, hvorfor må du innimellom være så brysk når du ringer? Hvorfor kan du ikke akseptere det faktum at DU bryter deg inn i MIN private sfære, at du er en GJEST hver gang du ringer? At du bør trå varsomt og opptre med respekt og ydmykhet, slik du gjør når du blir bedt inn i fremmedmanns hjem?
Jeg har ikke gjort deg noe, jeg har ikke bedt deg ringe. Jeg har bare åpnet døren og spurt hvorfor du sto utenfor og ringte på. Jeg har ikke oppsøkt deg på din arbeidsplass med et tusentalls spørsmål. Jeg vil egentlig bare være i fred.
Likevel turer du så ofte frem, enten ekstremt personlig og vennlig eller totalt uinteressert. Du gir en god dag i at jeg forsøker å stanse ordflommen. At jeg forsøker å stille et spørsmål eller avbryte samtalen. Du vil fortelle meg om et tilbud. Om du vil stille meg en haug med spørsmål, er det jo greit nok. Enten vil jeg svare, eller så vil jeg ikke. Vi utveksler høflighetsfraser og legger på. Men når du vil selge meg noe, er historien en helt annen. Da skal du lire av deg et kjøpsargument som er langt som et vondt år og som i tillegg helt åpenbart leses opp fra et manus, og jeg skal lytte. Men som regel vil jeg ikke lytte, fordi jeg ikke vil kjøpe. Jeg vet at jeg abonnerte på Det Nye en gang i fordums tid, og jeg vet at jeg kan gå inn på nettsidene deres og tegne et nytt abonnement dersom jeg plutselig skulle bli ekstremt jentete. Men faktum er at jeg heller vil gi pengene mine til Redd Barna enn til et magasin som synes å mene at utseendet er alt, og derfor er jeg heller ikke interessert i å la deg verbalt trepanere skallen min i et kvarter. Da synes jeg det hadde vært mye mer sympatisk av deg, kjære telefonterrorist, å innlede med en redegjørelse av samtalens hensikt ("jeg vil gjerne fortelle deg om et tilbud vi har på tjenesten X, kan det være interessant for deg?"), hvorpå jeg står fritt til å avslå og avslutte samtalen, eller vise interesse og la deg dure videre. Det handler om å ha muligheten til å velge.

For et par uker siden ringte du angående en markedsundersøkelse. Jeg hadde noen minutter til rådighet, og svarte lydig og presist. Da vi var ved veis ende, ba du om e-postadressen min, slik at du kunne sende meg informasjon om et webpanel jeg kunne bli medlem i. Problemet var at jeg allerede var medlem. Noe jeg informerte om. Men hun ville fremdeles ha e-postadressen min. Jeg gjentok at det ikke var noe poeng å sende meg informasjon om denne ordningen, ettersom jeg allerede var medlem, men at jeg ikke visste hvilken av mine utallige e-postadresser jeg hadde oppgitt sist. Du ble sur. Du ble amper. Du ville ha e-postadressen min, slik at du kunne verve meg til noe jeg allerede var medlem av. Kjære, gale telefonterrorist: det er jo helt irrasjonelt! Hvorfor kunne vi ikke skilles som venner? Jeg vil så gjerne forstå, men logikk og forklaringer er bedre skyts i den forbindelse enn å ampert messe at du trenger e-postadressen min. Hvorfor?

Idag ringte du igjen. Du ville selge meg et gaveabonnement på Historie fordi jeg tidligere har abonnert på Illustrert Vitenskap. Faktum er at jeg har abonnert på Historie også, mens jeg fremdeles gikk på bachelorprogrammet i historie ved UiO, og jeg lot meg ikke sjarmere. Hvilket er grunnen til at jeg avsluttet abonnementet relativt raskt. Du spurte ikke om jeg hadde tid eller om jeg var interessert i å høre om dette jubileumstilbudet. Du begynte istedenfor å legge ut om noen fantastiske, japanske kokkekniver jeg ville få dersom jeg sa ja til tilbudet i et forrykende tempo, og ettersom jeg ikke var det minste interessert i hverken kniver eller blader, forsøkte jeg å avbryte. Da jeg endelig fikk forklart at jeg ikke var interessert, var svaret et direkte spydig "så du er ikke interessert i historie?!". I mitt stille stund lurte jeg på når det ble pålagt ved lov å være interessert i fortiden. Ikke for det, jeg er veldig historieinteressert. Jeg foretrekker imidlertid å finne informasjon gjennom denne vidunderlige tingen vi kaller Internett. Men det er jo ikke poenget. Poenget er at det var utrolig uhøflig å møte meg på denne måten. Det er nå faktisk min fulle rett å være uinteressert i et tilbud jeg aldri har vist interesse for. Men du, kjære telefonterrorist, ville ikke la deg stoppe av at en idiot som jeg. I en anklagende tone forsøkte du å tvinge meg til å høre resten av den selgende teksten du skulle lese opp. Jeg var ikke interessert. "Men du får japanske kokkekniver!" argumenterte du. Jeg har allerede kniver nok til kjøkkenet jeg ikke har, og av dem er syv japanske kokkekniver. Behovet mitt er mer enn mettet. Du begynte på noe jeg antar var et motangrep om alternative velkomstpremier (kanskje ville du tilbudt meg en GPS-sporer identisk med den som ligger foran meg på datapulten, og som, foruten å ha en kvalitetsfølelse som ikke ligner grisen, ikke engang virker (dog er den veldig lett, så det er jo noen fordeler ved den...)...?), men nok en gang avbrøt jeg. Jeg var ikke interessert. Du ble åpenbart sur, men lot meg avslutte samtalen uten flere verbale angrep.

Jeg satt imidlertid igjen ganske forvirret. For faktum er, kjære telefonterrorist, at jeg ikke er en kunde. Jeg har aldri bedt deg om å gi meg et tilbud. Jeg har aldri bedt om din oppmerksomhet. Jeg er et offer. Jeg er endatil et svært hensynsfullt offer, for istedenfor å brøle til deg, legge på eller late som om jeg er interessert i en halvtime for så å la deg sitte der uten et salg, avbrøt jeg høflig. Du burde takket, ikke gått til angrep!

Og til neste gang: hopp over nummeret mitt på listen. Ring Gabrielle istedenfor, hun er så desperat etter innkommende anrop at hun muligens vil takke ja til knivsett og blader!

torsdag 15. september 2011

Løvenes konge på plass!

Idag fikk jeg en lenge etterlengtet pakke i posten: Løvenes konge på Blu-ray! Jeg har ikke sett den siden jeg hadde TV med integrert VHS-spiller, ettersom jeg ikke hadde DVD-spiller da den ble gitt ut på DVD :-(
Dette har selvfølgelig å gjøre med Disneys begredelige "Kun tilgjengelig i en begrenset periode"-praksis ("moratorium", kalles det visst på engelsk), som går ut på at alle deres klassikere trekkes fra markedet etter en gitt tid, for så å relanseres flere år senere. Slik skaper de en illusjon av at filmene er nye hver gang de relanseres, og samtidig går aldri prisene særlig ned - hver enkelt film er ny i hele den tiden den er for salg.
Smart? Selvfølgelig! Forbrukervennlig? Næh...

Så nå er det bare å vente på at Lady og Landstrykeren gjenutgis, noe som visstnok skal skje om et halvt års tid! Da er min samling av klassikere komplett, selv om den langt ifra er fullsatt. Jeg er ganske enkelt revnende likegyldig til Snøhvit og Askepott som rett og slett er for klissete og gammeldagse etter min smak. Pinocchio har heller aldri fenget. Men om de gir ut Løvenes konge 2 om ikke så lenge, blir jeg en veldig fornøyd Disney-nerd! :-D

onsdag 7. september 2011

Ukens CO-dings #11: Halogenpæresugekopp

Clas Ohlson - MONT.VERKTØY F/ HALOGENPÆRER
Bilde fra Clas Ohlson.no.
Art. nr. 36-4550
Nå er det forferdelig lenge siden sist jeg skrev om en av Clas Ohlsons dingser, men frykt ikke: jeg er tilbake!
Ukens dings er genial, genial, genial, og kommer i fargen lyseblått. Clas Ohlson-lyseblått, faktisk!

Hvordan ser den ut?
Vidunderet er en liten sugekopp med en hendig liten fot. Når foten foldes ned, suger sugekoppen, og vakuum dannes. Enkel og greit.

Hva gjør den?
Vel, den suger. Men på en god måte!

Le petit sugekopp du lampeemballasje
Trenger man den?
Definitivt! Ihverfall hvis man har en eller flere lamper i huset som bruker koniske halogenpærer, og det gjelder de fleste husstander. Tingen er den at halogenpærene ikke er så veldig glade i å bli tatt på, så når du setter inn en ny pære med bare hendene, vil den ta igjen med deg gjennom å gå føyka før tiden. Dette har noe med fett og varmeutvikling å gjøre, og det er derfor de fleste lamper har en liten sugekopp liggende i esken fra produsenten. Med sugekopp blir alt enklere, både fordi man slipper den fysiske kontakten og fordi det blir litt enklere å komme til, noe som er særs kjærkomment dersom man bruker pærer med GU10-sokkel (den hvor kontaktene ser ut som spikerhoder, og må stikkes inn kontakten og deretter vris rundt til de låser seg). Disse små sugekoppene er av enkleste sort, og forsvinner alltid innen kort tid. Det er mulig at de har bedre ting fore. Eller at de ikke liker deg. Eller at de har noe uoppgjort med en gammel nabo. Uansett, neste gang du skal skifte en halogenpære i huset, er den borte vekk (muligens som en sviske), og snart står du der og fikler med fingrene igjen.

Men godtfolk, denne tiden er nu forbi! Clas Ohlson leder dere inn i en ny tidsalder! En tidsalder hvor den primitive sugekoppen kan kastes etter første gangs bruk! Legg igjen 19kr hos din lokale Clas Ohlson og få med deg et eksemplar av denne geniale lille tingen hjem. Du gjør det tross alt ikke bare for deg selv, du gjør det også for miljøet - halogenpærer forurenser (hvilket er grunnen til at de, i likhet med annet elektronisk avfall, skal leveres inn på miljøstasjoner eller hos din lokale elektronikkforhandler, f.eks. Clas Ohlson, og ved å maksimere levetiden på pærene dine, minsker du også i det lange løp forbruket av dem, og dermed forurensningen du selv skaper.
En vakker tanke, ikke sant? Til 19kr.

Og forresten: Sist uke kom Clas Ohlson med ny katalog, hvorfra denne nyheten er hentet. Anbefaler alle å ta seg en tur innom sin nærmeste Clas og kikke på noen av de 913 andre nyhetene. :-)

lørdag 3. september 2011

Apologi for barnehagen

Nå skal kontantstøtten innskrenkes, og NRK løper rundt og snakker med småbarnsmødre om hva dette vil bety for dem. Småbarnsmødrene forteller at dette ødelegger barna deres. Barna deres kan nemlig ikke gå i barnehagen, og barnehagen er dessuten til for de voksne, og ikke for barna.

Pølseveving
Til det sier Renate følgende: sludder og pølsevev! Jeg gikk i barnehagen fra jeg var ett år gammel og til det året jeg begynte på skolen, med en pause på litt under ett år, da vi bodde i Arendal. Jeg har med andre ord bred erfaring med livet i barnehagen, og vil gjerne opplyse om det følgende: barnehager er viktige for barn. Barnehagen er sunn og god for den lille snørrungen som i dette øyeblikk sikler ned den nye jakken du betalte upris for igår. Barn trenger, foruten mat og omsorg, sosialisering, og hvordan kan man vel bedre sørge for dette, enn i barnehagen? Barnehagen er full av voksne som elsker barn (i tillegg til noen som åpenbart hater dem. Jeg fikk min første nemesis før jeg kunne snakke, og tro meg, damen-hvis-navn-skal-være-unevnt, jeg hater deg fremdeles!), leker og nye venner. Poden lærer seg å dele og å kommunisere med sine jevnaldrende. Lærer seg å forholde seg til voksne som ikke er mamma og pappa. Men barna får enda mye mer ut av barnehagen: de får felles minner! De kan mimre mye lengre tilbake sammen med de andre fra barnehagen enn dem som ikke gikk der. De kan sanger og regler, har lært seg å følge rutiner, å være borte hjemmefra. De har lært å stole på voksne mennesker, og finne trygghet i dem. Hvilken bedre medisin mot drittale bråkmakere som fra første skoledag utkjemper en stri kamp mot lærerens autoritet, enn en bakgrunn i en barnehage hvor de voksne er trygge autoritetspersoner man går til for trøst og støtte?

Putt det i barnehagen.
Det er lenge siden alle barna i gata lekte sammen ute. Det er lenge siden mor stelte hjemme mens far var på kontoret. Mor fra den gang er nå minstepensjonist, og mister sitt hjem gjennom 60 år når den skrøpelige kontorhelten er nødt til å flytte på sykehjem, fordi kommunen (eller er det staten?) tar hele pensjonen hans, og hennes mikroinntekt ikke strekker til. Vi vil ikke tilbake dit, og vi kommer da ikke dit heller. Kvinnen er ute i arbeidslivet, sladderen er flyttet til facebook. Småbarnsmødrene henger på kafé og blokkerer veien gjennom Panduros lokaler og de forvokste rekene lærer ikke å gå fordi de ligger i vogn hele dagen. Dette er dagens samfunn, og jeg vil faktisk insistere til siste slutt på at man gjør det lille vesenet en tjeneste ved å sende det til kompetente, barneelskende artsfrender i et trygt og stabilt miljø. Så får heller mor og far gjøre tid til Lukas og Emma etter jobb og i helgene. Jeg er helt sikker på at det lar seg gjøre - moren min fikk det nemlig til, og hun var alene om ansvaret for meg. Når én voksen klarer å holde et hjem i orden, jobbe og sørge for at det blir nok tid til avkommet, ja da synes jeg faktisk at et HELT ektepar burde klare det samme. Gi barnet den sosiale treningen barnehagen tilbyr!

Og så vil jeg dele en sang med dere. Den ble visstnok laget for mitt kull av toåringer på avdelingen "Maurtua" (for 2-3åringer) i 1990. Om det er sant, vet jeg ikke. Jeg vet bare at vi lærte den før vi gikk ut av barnehagen, og at vi visstnok hadde vært med å synge den en gang i tiden.

Vi er små, men ikke få
(melodi: "Rock 'n roll, fiskeboll")

Vi er små, men ikke få,
Vi er de på to-tre år.
Vi er de 14 små med bleie på,
Vi spiser og søler og roter så,
Vi digger rock 'n roll og gitarspill og sang!
(yeah)

Blues og pop, det er topp,
Men det svinger ikke nok!
Samba, vals og cha-cha-cha
Låter også veldig bra,
Men det er rock, det er rock
Som svinger mest av alt!
(yeah!)

Vi hadde det inderlig bra der, og dessuten hadde babyavdelingen en bilformet tissepotte som var det kuleste i hele verden. Slå den!

[Piss] out!