lørdag 25. desember 2010

Merksnodige julesangtekster

Nå er julen over. Julaften ihvertfall, og jeg mener nå at det er den det hele handler om. Også advent, da! Jeg elsker advent! I år ble adventstiden noe avstumpet pga. mye jobbing, venting på ny datamaskin og diverse andre ubetydeligheter, men det ble likevel en svært koselig julefeiring her i huset!

Nå er det ikke noe mer jeg må rekke, hvilket betyr at jeg for en stakket stund kan kose meg med å gjøre ingenting. Eller, jeg må jo gjøre noe, men jeg trenger ikke gjøre noe fornuftig før mandag, og det er en ganske deilig følelse! Det gir meg også muligheten til å dele mine små frustrasjoner med dere, og disse frustrasjonene takker jeg  KlemFM for, som spiller non-stop julemusikk i hele desember (sist jeg sjekket, betydde non-stop noe i retning av "uten stopp" eller "uavbrudt", men KlemFM har vitterlig både reklame og nyheter, så jeg husker sikkert feil. Evt. kan det hende det er snakk om varemerket non stop, også kjent som dragert og flatklemt kaninbæsjog julemusikk som går spesielt godt til dette godteriet? Jeg vet ikke.). Ettersom jeg aldri kan huske en radiofrekvens (jeg skylder på at jeg aldri har utviklet spesielt varme følelser for en bestemt stasjon, og at radioen på badet er av den gamle typen hvor du vrir på en knapp uten helt å vite hvor du befinner deg når markøren ligger og vaker midt imellom 87,6 og 103), foregår kanalvalgene hos oss omtrent slik: Renate skrur på radioen, som tilhørte bestemors tante. Susing. Mer susing fordi Renate skrudde opp volumet istedenfor å justere frekvensen. Høylydt prestepreken fordi Renate glemte å skru ned volumet før hun justerte frekvensen. Demping av prest. Mer vridning av frekvenshjul. Dunketidunk-musikk, nyheter fra Valdres, danseband, nyheter for Oslo og Akershus, mer dunketidunk. Til slutt finner Renate noe som kan høres på, vanligvis et debattprogram eller en såkalt hitstasjon. Innen den tid er Renate ferdig påkledd, sminket eller har skrudd på hårføneren, og får aldri vite hvilken stasjon hun hadde funnet.

I neste omgang går mamma inn, misliker stasjonen datteren har funnet, og finner uten problemer P1. Neste gang Renate er på plass, kommer hun akkurat i tide til gudstjenesten og reagerer omtrent som en vampyr som ser et hvitløksimpregnert trekors med spisse kanter, altså med hvesing og tenners gnidsel. Skifting av stasjon, og hele runddansen om igjen. Heldigvis har vi funnet en grei ordning, og denne ordningen kalles KlemFM. Takket være den unngår jeg å bli oppdatert på musikk fra min egen levetid (omtrent), og mamma slipper dermed ting som bråker. Det er dessuten lite Jesus og lokale nyhetssendinger fra andre fylker der, og jeg slipper å bli så engasjert at jeg må ta med meg radioen ut fra badet når jeg ikke har noe der inne å bestille lenger. Veldig greit.

Men altså, julemusikk. Hele desember. Mange julesanger.
Og jeg liker å lytte til julesanger. Jeg ELSKER julesanger. Og denne adventstiden har altså brakt med seg litt frustrasjon i den forbindelse:

For det første utvikler jeg et intenst hat mot folk som tar mine kjære julesanger og maltrakterer dem til det ugjenkjennelige fordi de på død og liv skal briefe med hele stemmeregisteret og alle de teite teknikkene de behersker. Vær så snill, kjære trubadurer, syngedamer og idolvinnere: skal dere ødelegge en sang, eller forbedre den, som dere kanskje tror dere gjør, vær så snill å velge en popsang. Ikke krøll med de gode, gamle sangene som hører julen til. Ikke spill dem i valsetakt, ikke vreng stemmen, ikke bytt dialekt på dem. De er hellige for mange av oss som holder jul i våre hjerter og minisker, og vi kommer i lynsjehumør når vi hører dere karikere det som er hellig for oss, og det bare for å selge flere album til godtroende julegaveshoppere.

For det andre har jeg innsett at jeg har misforstått teksten i "Winter Wonderland". Denne sangen har jeg vokst opp med I Wenche Myhres norske versjon, "Vintereventyrland" (eller noe sånt), og jeg har alltid syntes det har vært litt merkelig med ei jente som tar med seg snømannen sin inn i varmen for så å drømme seg vekk med ham til han smelter. Morbid, kalles det! Uansett, originalteksten inneholder bl.a.

In the meadow we can build a snowman
We'll pretend that he is Parson Brown
He'll say: Are you married?
We'll say: No man
But you can do the job
When you're in town


Renate trodde det var "partly brown" istedenfor "Parson Brown", og antok det hadde med forurensning av snø å gjøre... Kjekt å vite...

Videre har jeg en høne å plukke med forfatterne av "Do you hear what I hear" og "Marias guttebarn", for hva i all verden var det de tenkte på da de skrev henholdsvis

A child, a child, shivers in the cold,
let us bring him silver and gold
let us bring him silver and gold

og 

De som tror at himmelen
tok jorden til sin brud
og skjenket henne sønnen
som ble menneske og gud
 


Vi begynner med begynnelsen, slik at vi kan slutte når vi er ferdige. Om du ser et barn, eller noen andre hjelpeløse krapyler, for den saks skyld, som ligger og fryser (det er gjerne derfor man skjelver) i kulden, har du to alternativer. Gi vedkommende noe som varmer, f.eks. et pledd eller en kopp kakao, eller gi blanke og gå videre. Du gir ikke vedkommende sølv og gull. Verdisaker er finfine greier, men de varmer veldig dårlig. Ergo er det helt meningsløst å drasse med seg sølvkandelabre og gulldinarer.


Vi hopper videre: himmelen skjenker jorden en sønn etter å ha tatt henne til sin brud. For å ta noe(n) til sin brud, må følgelig aktøren være mannlig mens bruden er kvinnelig, hvilket altså vil si at himmelen er en mann og jorden en kvinne. Mannen er åpenbart kvinnen overlegen, i tillegg til å være dynamisk og mektig, ettersom han bare går hen og tar henne. Videre skjenker han henne en sønn. Det er omtrent der jeg blir småforbanna, for i hvilket forkvaklet sinn kan dette lyde riktig? Tekstforfatteren snakker i bilder. Gud (himmelen) inngår en union (ekteskap) med menneskeheten/Maria (Jorden) og avler Jesus (sønnen som ble menneske og gud). Uansett hvordan man vrir på dette, er det jomfru Maria som måtte skvise (eller knö, som svenskene sier) ut en lausunge i en stall. Vi snakker elendige sanitærforhold, nattekulde og en nybakt stefar som neppe hadde studert sykepleie i tre år med to årig påbygging for å bli jordmor ved Høgskolen i Vestfold (jeg hater forresten ordet høgskole. Ingen som snakker standard østnorsk sier høg, og ingen som skriver bokmål skriver høg. Hvorfor ikke bare si som så at høyskoler i områder med nynorsk som dominerende målform kaller seg Høgskule, og la resten av høyskolene være nettopp Høyskoler?). Vi snakker om en førstegangsfødende som var jomfru. Og hun ble skjenket den lille skrikerungen? Mannssjåvinisten sa hva?
Om noen skjenket noe som helst, var det Maria, bare så det er sagt! Hun skjenket sin ære, hun skjenket sin forutsigbare fremtid. Hun fødte en sønn uten far som gjorde en rekke ting pliktoppfyllende sønner ikke bør gjøre, og hun så ham dø en tidlig død. Hun ble ikke skjenket noe som helst. Hun var lite annet enn en guddommelig rugemaskin. Da Hitler ville bruke ariske kvinner til det samme, kalte man det barbari. Å påtvinge noen en graviditet er voldtekt. Hvordan ville en moderne kvinne reagere på følgende oppringning? (NB, er du under 18 eller spesielt fintfølende, får du ikke lov til å lese den kursiverte teksten under. Den inneholder nemlig stygge ord.)

Semulepudding. Noe av det ekleste jeg vet om.
"Halla, det er Gunnar, du vet, han som brutalt slo deg helseløs og voldtok deg natt til tirsdag? Du husker kanskje ikke så mye, ettersom jeg slo deg helseløs først? Chicksa pleier å rose meg for det, men uansett; skjer'a? Du, grunnen til at jeg ringte, var at jeg er spesielt fertil av meg nå om dagen på grunn av noe fancy kosttilskudd jeg tar sammen med vitaminbjørnene mine, så du har garantert en bolle i ovnen, om du skjønner hva jeg mener, hø, hø, hø. Og bare så du veit det, om du fjerner bolla mi, kan du banne på at jeg kommer tilbake og banker deg til du ligner en årsgammal porsjon semulepudding. Det er min bolle, og du skal faen meg være drittakknemlig for at jeg valgte å skjenke en sånn dritthore som deg en sånn gave! Faktisk er du så inni granskauen heldig at jeg skal godta at du uttrykker takknemligheten din ved å frita meg for barnebidrag, for serriøst, jeg trur ikke på sånt piss."


Koselig, n'est-ce pas? Og slike holdninger skal vi ha i julesanger?



Jomfru Maria til side, vi tar én sang til før vi gir oss: "Jeg så mamma kysse nissen", eller "I saw mommy kissing Santa Claus" ble fremført for første gang av en trettenårig gutt (kilde: wikipedia). Sangens jeg er altså en guttunge som ser moren kysse julenissen under mistelteinen:

I saw Mommy kissing Santa Claus
Underneath the mistletoe last night.
(...)
Then, I saw Mommy tickle Santa Claus
Underneath his beard so snowy white;
Oh, what a laugh it would have been
If Daddy had only seen
Mommy kissing Santa Claus last night.



En guttunge er vitne til at moren i hemmelighet flørter med julenissen, og finner det festlig å tenke på hva som ville skjedd dersom far hadde tatt mor på fersken med det gutten tror er en annen mann.


Hvilke barn er det som ønsker en slik konfrontasjon? Og synes det høres morsomt ut? En manipulativ, ondskapsfull liten djevel, kanskje? Far hadde kanskje tatt det pent, men om han var av det sjalu slaget, kunne det lille barnet blitt skilsmissebarn til jul. Kanskje han egentlig bare ønsket seg flere gaver?

tirsdag 14. desember 2010

Jul uten Jesus

Jesus får ikke komme inn. Og ja, han burde hatt
et litt mindre nordisk utseende, men jeg er miljøskadet.
Hver gang kalenderen viser 24. desember, feirer jeg jul med familien, men uten Jesus. Han har ganske enkelt ikke noe med min julefeiring å gjøre - for meg er julen en tid for å feire familien, vinteren, giverglede og harmoni.

Likevel er julen en tid som volder meg megen hodebry, for dette er også kristelighetens høytid. Det er veldig få elementer ved den norske julen som ikke kan forbindes med kristendommen, kanskje med unntak av selve ordet "jul". Selvfølgelig, fjøsnissen har neppe mye kristenmannsblod i årene, men hans rolle i julefeiringen er i det minste i byene begrenset til "På låven sitter nissen" og en og annen glorete keramikkfigur. Så har vi selvfølgelig et par andre julesanger som ikke eksplisitt nevner Jesusbarn og engler som daler ned i vilkårlige skjul og river ned møysommelig stablede hauger med ved, men jeg tør faktisk påstå at de er ganske sjarmløse. De er nesten utelukkende barnesanger. De er fjollete, halvsøte og vel, like fristende å gaule på som "kom, skal vi klippe sauen".
Misforstå meg rett: jeg er veldig glad for at enkelte, som f.eks. Human-Etisk Forbund, setter alle kluter til for å få en slutt på de Jesusmettede juleavslutningene som forpester norske skolebarns sinn og skaper et unødvendig skille mellom kristne barn og barn med annen, eller fraværende, religiøs overbevisning. At barna skal gjetes rett inn i prestemannens armer og druknes i propaganda på den siste dagen før jul, er en suspekt praksis som jeg avskyr. Virkelig! 

Men, og dette er et viktig men, kristendommen har preget, formet og dominert julefeiringen i Norge i tusen år. Juletreet, den moderne julenissen og de fleste andre tingene vi forbinder med jul, oser av kristen symbolikk og kristne verdier, og det er ikke noe vi uten videre kan - eller trenger, å gjøre noe med. Slik en sekulær jøde som kun bruker selve betegnelsen "jøde" om seg selv for å angi etnisk tilhørighet, feirer sikkert Hanukkah for harde livet, kan ikke en ikke-kristen nordmann uten videre ignorere julefeiringens kristelige sider.

Noen fjær blir mer
oppblåste enn andre
Nettopp derfor skråler jeg "Glade jul", "Deilig er jorden", "Det hev ei rose sprungen", "Deilig er den himmel blå", "Nå tennes tusen julelys", "O helga natt", "En krybbe var vuggen", "En stjerne skinner i natt", m.fl. hele desember igjennom (resten av året også, men da med litt mindre innlevelse), uten å legge noe som helst i alt maset om frelsere og englesang og alt det der. Sangene er nydelige, og tankene er nydelige, selv om jeg ikke lar meg sjarmere av gjetere som farer med sladder - det finnes neppe mye sannhet i juleevangeliet, men det er et søtt lite juleeventyr! Og hvem tror egentlig at Jesus ble født i en stall og oppsøkt av tre vise konger på julaften i år 0? Jeg avskriver ikke Jesus som en historisk person, men vi vet alle hvordan en fjær kan bli til fem høns og fire dunputer fra Kid. Juleevangeliet skal symbolisere hvordan folk er kjipe mot hverandre, hvordan selv den største kan begynne langt nede, hvordan himmelhvelvingen gikk på akkord med og de klokeste menn som var å oppdrive knelte for en fra fattige kår. Om de første gjeterne som førte hjorden sin til Jesus, slik prester siden har forsøkt med sine saueflokker (menighet, som det også kalles). Det er et søtt eventyr, og det er unektelig festlig å si med alvorlig og ubestemmelig bibelbeltedialekt at "det hend'e i di dagåR, då QviRRRinius vaR lanshøvding i SyRRRia..." (det er nesten like morsomt å telle på fingrene mens man messer "føRRRste mosebok, andRe mosebok, tRRRedje mosebok (osv)", og dette kan gjøres hele året igjennom. Og nei, det er ikke en latterliggjøring av dialekter, men av et av disse vidunderlige menneskene som sto for kristendomsundervisningen (kall det KRL, kall det religion og etikk, kall det akkurat hva dere vil, vi lærte om Jesus til vi hadde krybber og samaritaner tytende ut av ørene. Tripitaka og fem søyler? Ikke så mye.) på barneskolen. Dette med moseboktelling er det eneste jeg lærte av denne damen, hvilket gjør henne til den genuint minst innflytelsesrike barneskolelæreren jeg har hatt:-D Den nest dårligste var en engelskvikar vi hadde over en lengre periode, og som lærte meg squirrel, binoculars, cucumber og fuck you. I etterkant er jeg litt glad for at disse kom samtidig, for selv om de tre første ikke er ord jeg bruker veldig ofte, er jeg likevel ganske sikker på at jeg har brukt hvert av dem oftere enn det sistnevnte.

Det var et langt avsnitt, gitt! Vel, uansett, for meg er julekrybben en rustikk (haha, jeg kjenner etymologien bak det ordet!) variant av lekehusene Mattel har gitt ut i etterkant av Disneys tegnede helaftens filmer (var aftener kortere før? Halvannen time?). Evt. omvendt, ettersom krybbene kom først - de er dukkesett som skal sørge for at børnene holder fast ved sin fascinasjon for fortellingen, får gode assosiasjoner og får mor og far til å kjøpe flere overprisede og meningsløse leker som vedlikeholder den gode følelsen. "En krybbe var vuggen" er således ikke så anderledes fra "Tornerose sov i hundre år", og det å synge sangen blir ikke problematisk før du innser at 3,9 millioner mennesker rundt deg faktisk tror at hekken vokste kjempehøy og at det kom en vakker prins derinn, prins derinn, prins derinn. Da blir det gjerne litt pinlig stillhet.
...
Men la oss se bort fra den pinlige stillheten, og heller verdsette sangene for det de er: et uttrykk for håp for fremtiden, for kjærlighet til medmennesker og -sauer, for harmoni, glede og skjønnhet. Du får meg ikke inn i kirkerommet for annet enn andres overgangsriter, men én ting skal de kristne ha: religiøsitet og kunstneriskhet kan skape en dynamisk og vakker kunst som kan og bør nytes av alle, fordi den først og fremst sier noe om hva mennesket kan drømme, ønske og formidle, og spør dere meg, er dét et større mirakel enn noe som kanskje, eller kanskje ikke, skjedde i en stall for sånn cirka 2010 år siden.


Så nå går jeg mot julen med åpne armer, lysball istedenfor stjerne i vinduet og planer om et juletre uten en eneste engel, men med gull og glitter og skikkelig snasne juletrekuler. Så får kanskje Jesus være med, sånn litt, liksom, som et referansepunkt, en digresjon. Men han får ikke komme inn i julevarmen min!


Så gled dere, alle sammen, det er snart jul, og julen er for alle som har noe godt i livet sitt! Men husk å sende en varm tanke til, eller enda bedre, gjøre noe godt for, alle dem som er ensomme på julaften.

mandag 13. desember 2010

Om mennesker som plager dyr, og hva man kan gjøre med dem.

Du ville vel aldri slå meg?
Av og til skulle jeg ønske at folk var utstyrt med en delete-knapp. At jeg kunne føre en musepeker over dem, gripe dem med venstre musetast og slippe dem ned i Papirkurven. Det er ikke det at jeg ønsker å skade dem, jeg skulle bare ønske at de kunne opphøre å eksistere. Det er ikke mange ganger jeg føler det slik, men akkurat nå, er tanken besnærende; på Nettavisen står det å lese om hva folk gjør mot kjæledyr for underholdningens skyld. Om folk som på de mest makabre måter mishandler og dreper uskyldige dyr fordi de synes det er gøy. Gøy? Det må være noe grunnleggende galt med måten disse menneskene er skrudd sammen på. Det må være feil i operativsystemet, nødvendig programvare som ikke fungerer.

Jeg fascineres av ondskap og slemhet, slik jeg fascineres av godhet og vennlighet, blant annet fordi folk synes å tro at det står et ukrenkelig likhetstegn mellom ond=slem og god=vennlig. Det er selvfølgelig bare tull, for mens god og ond kan knyttes til våre ønsker og tanker, beskriver ikke vennlig og slem noe annet enn våre faktiske handlinger. Det er intet som forhindrer en ond person fra å være vennligheten selv. Det handler om kontroll, samvittighet og forståelsen av forskjellen mellom rett og galt. Evnen til å se at ønske ikke alltid kan etterfølges av oppfyllelse. Å være en god, men slem person er nok noe mer sjeldent, for hvilke motiver skulle en god person ha for å handle i strid med sine intensjoner? Kanhende vil det da heller være snakk om å begå feiltrinn og angre?
Uansett, grunnen til at jeg trekker inn akkurat dette, er at jeg synes mennesker er ganske skumle. Vi er i besittelse av evnen til å ta valg. Vi kan velge bort noe instinktene våre ber oss gjøre, og vi kan velge noe instinktene våre ber oss avstå fra. Denne evnen er, slik jeg ser det, det endelige skillet mellom menneske og dyr, det som for alvor skapte en dyp kløft mellom oss og dem.

Med muligheten til å velge kom også muligheten til å handle galt (det finnes ingen endelig definisjon av dette - det er, som Nietzsche vel skal ha vært den første til å si, flertallet i en gruppe som avgjør hva som er rett og galt. Er det per definisjon en god handling å piske småbørnene til blods hver fredag, kan ingen anklage en mor for å være ond om hun gyver løs på Morten minstemann midt under fredagskosen - hun gjør kun det samfunnet er enige om at er en god og sunn handling, og hun gjør det i beste mening), og det å velge alternativer som for dyr kan forklares som instinkt og overlevelsesstrategier, ble for mennesker ofte gale valg, nettopp fordi de undergraver samfunnets strukturer eller er grunnleggende usosiale.
Et eksempel på dette er tyveri. Du er sulten, og det ligger et brød foran deg. Brødet tilhører kringlevrider Bollesen (han hadde kjøpt det på Kiwi, for kringlevridere baker faktisk hverken biler eller brød, de vrir kringler, derav navnet), men ettersom han fremdeles ikke er kommet hjem fra besøket hos broren i Sandefjord, kan du stjele brødet uten at han oppdager at det var deg. Stjeler du det? Kanhende tenker du at ditt tyveri vil gjøre at kringlevrider Bollesen ikke får kveldsmat når han kommer hjem, ettersom en kringlevrider nødvendigvis er så møkk lei av kringler at han ikke orker tanken på å spise en, eller kanskje du tenker at ditt tyveri vil gjøre at du fortjener å bli utsatt for det samme av andre. Eller kanskje du tenker at det ganske enkelt er galt å stjele, og finner ut at du får finne deg en måte å stagge sulten på som er lovlydig. Kanskje griper du brødet og spiser det opp, men du har da per definisjon gjort noe galt. Du fulgte instinktene dine (behov=>middel=>tilfredsstillelse), men ga blaffen i din mulighet til å velge.

Og virkelig, alle vet skillet mellom godt og ondt innenfor et samfunn. Det finnes ikke en person i Norge som ikke vet at det er galt å slå ihjel. Likevel blir folk drept med overlegg med jevne mellomrom. Gjerningsmannen hadde et valg: å drepe, eller å ikke drepe. Kanhende var sistnevnte alternativ synonymt med egen eller andres død, men det må vel kunne antas at de fleste overlagte drap blir begått fordi gjerningsmannen ønsker livet av offeret. H*n vet at det er galt å drepe, men rettferdiggjør sin handling overfor seg selv. "Det er greit å drepe Kåre fordi Kåre er skikkelig dust og dessuten skylder han meg 50 000 som jeg vet han har gjemt i norgesglasset i kjøleskapet. Ikke nok med det, en som er dum nok til å gjemme store summer i et klart glass på et sted som det er for dum for sitt eget beste. Jeg tror jeg stikker bort ikveld og knerter ham". Et greit resonnement, n'est-ce pas? Den som handler galt, har alltid en unnskyldning, noe h*n kan ty til dersom den dårlige samvittigheten, eller lovens lange arm, kommer kravlende og spør hva i huleste som har skjedd på Kåres kjøkken. Man har alltid en grunn.

Valgene vi tar fratar oss uskylden, og ikke den frommeste nonne eller den snilleste sykepleier er uskyldig. Vi har alle gjort noe galt, noe vi ikke burde. Kanhende har vi ikke gjort noe verre enn å tenke ondt om noen, men det er egentlig nok - vi har ikke den uskylden som er dyrene til gavn. For når gikk et dyr imot sine instinkter? Den nye lederhannen i løveflokken dreper ikke løvinnens unger for å være ond, men for å gjøre henne paringsklar slik at han kan spre sine gener. Kengurumoren som kaster ungen ut av lommen for å komme unna et rovdyr gjør det ikke fordi hun ønsker livet av ungen, men fordi mødre som ikke gjør dette blir drept, og unger hvis mødre har ofret seg for dem, dør som foreldreløse. Naturen ordner seg aldeles utmerket uten menneskelig fornuft og moral, og grusomhet for grusomhetens skyld forekommer ikke, for hva er vel poenget i dét?

Nei, grusomhet er en menneskelig oppfinnelse vi med stolthet har finpusset siden Knurr fant en syk glede i å gnage på Taggs fot. Grusomhet er makt, for hva er vel et bedre bevis på makt enn muligheten til å velge det onde ved hver eneste korsvei og annonsere det for hele verden, men likevel ikke bli straffet?
For mennesker straffer. Det gjør dyr også, dersom et flokkmedlem glemmer sine forpliktelser overfor flokken. Den lille apen som bøller med lederen veier ikke for og imot, men han får erfare at det kun er ledere som får bølle med andre aper. Den lille apen har gjort noe som var naturlig for ham, men som han burde vente med til han er en stor og sterk liten ape som kan slå inn skallen på lederapen med en kokosnøtt (diddeli-di). Det var ikke galt, ondt eller reflektert, bare litt dårlig timet.
Kort sagt, der evnen til å velge rett stagnerer og begynner å skurre, må loven tre inn og forklare hva straff er, hvorfor og hvordan man får den. Står man over loven, kan man gjøre som man vil. Da er man "konge på haugen, prins av Champs-Élysées, hertug av riksvei 3 og mye mer enn det" (Thomas o'Malley i "Aristokattene", om noen lurer). Slike mennesker kalles gjerne diktatorer, tyranner, despoter eller dustemikler. Andre ganger tiltales de som president, sjef, lærer, pastor, guru eller noe annet snasent, og felles for dem alle er at de er blitt satt til å styre over andre, og har det man kan kalle usunne interesser - de misbruker makt.

Den grusommes makt strekker seg ikke lengre enn riket, være det seg et klasserom, en menighet eller et land, og selve grusomheten går ut på å volde fysisk eller psykisk smerte uten grunn, fordi h*n kan. Slike mennesker er farlige, for ikke bare har de usunne interesser, de ser også ned på sine medmennesker. Enhver som tar makt, gjør seg i bunn og grunn skyldig i et overgrep, fordi h*n setter seg selv og egen dømmekraft over andres, og denne overlegenheten rettferdiggjør åpenbart grusomheten. Menneskene blir dukker, den grusomme blir kirurgen som synes det er skrekkelig morsomt å trekke hodene av Barbie og Ken.

Det er liten tvil om at det er mange mennesker der ute som går med en liten diktator i magen. Noen av dem blir forsamlingsledere eller lærere (jeg mener ikke at alle sådanne er onde og fæle og usympatiske - virkelig ikke! Men at noen er det, og at de noen volder stor skade, blir ikke mindre sant av den grunn), men mange har ikke evner til å komme så langt. Jeg tror kanskje det er disse krekene som ender opp med å mishandle dyr. Jeg tror det er dem som kaster steiner på ender, tråkker på pinnsvin, knyter meitemark rundt pinner, skyter på hunder og ødelegger katters øyne med vinopptrekkere. De er virkelig de laveste av de lave, så ynkelige og patetiske at de ikke er verdt cellene de består av. De er bortkastet plass på jordens overflate.


Ctrl+A
I en nesten sivilisert verden vet vi å bruke psykisk terror for å bryte våre medmennesker ned til klynkende gelé som disser i solnedgangen, og vi føler makt uten egentlig å forstå hva vi har gjort. Det er som å opprette en blogg, skrive "hallo, bloggen", trykke publiser og se et fantastisk nettsted ta form. Vi har en intensjon,  og enkle verktøy, lar det meste av arbeidet gå automatisk. Vi koder ikke, og vi bryter ikke andre mennesker ned sten for sten. Vi bare trekker ut kilen i den finfine romerske buegangen før mørtelen er tørr, og ser det hele deise i gulvet mens vi hopper opp og ned, klapper og lager infame lyder av pur, malevolent glede uten helt å fatte at vi klarte å gjøre så mye med så liten innsats.
Vi slipper det grisete og fysiske som er forbundet med nettopp det å skade, vi formaliserer og nøytraliserer. Skaden skjer, men vi føler ikke at vi mister vår menneskelighet, og uretten blir lettere å rettferdiggjøre.
Den moderne drittsekk får ikke blod under neglene. Det gjør ikke forbrytelsen mindre grov om man ser på ofrene, men mer av faenskapen får foregå i underetasjen, der det ikke resonneres så fryktelig mye. Man perverteres kanhende ikke like mye, men blir bare mer likegyldig.
Det er ingen unnskylding, men et eksempel på hvordan det moderne mennesket kan fraskrive seg en del av skylden for maktmisbruk. Den som plager dyr, derimot, gjør det på gamlemåten, oppildnet av lynsjestemningen i vennegjengen. De vet hva de gjør. De har gjerne vitner, de skammer seg ikke, ser ikke noe galt i å maltraktere et levende vesen. De ser tvert imot underholdningsverdien i det (andre ser underholdningsverdien i "solgt" på nrk1, så det er mye rart ute og går).

Disse grobianene burde kanhende kles ut i kattekostymer og bli sluppet løs på hverandre? Eller kanskje vi bare skulle spre dem utover skrivebordet, trykke Ctrl+A og klaske neven på Delete så tastene spruter?

(og nei, jeg oppfordrer ikke til vold mot noen, ikke engang dyremishandlere, og er motstander av korporlig avstraffelse og dødsstraff (sistnevnte fordi jeg ikke forstår hvordan døden kan være en straff for andre enn de etterlatte). Jeg skulle bare ønske at disse umenneskene fikk som fortjent.Hva med å frata dem de rettigheter de på mystisk vis har opparbeidet seg gjennom å være født som mennesker, og la dem se hvor gøy det er å være prisgitt andres definisjon av "drikkelek"?)

søndag 5. desember 2010

Når nettene blir lange og kulden setter inn

da trekker Renate i skaut. Eller hijab, som det også kalles av mine kollegaer. Det anbefales virkelig!
Man kan ha akkurat de holdningene man vil til hodeplagget mange muslimske kvinner bærer, man kan se på det som et uttrykk for bluferdighet, religiøsitet eller tvang, men tro meg: med et sjal over hodet og rundt halsen, fryser du ikke på ørene!
Og når det først er snakk om frysing - hva er det folk klager så fælt over nå om dagen?
Vi har vinter! Det er snø, hvite bakker, idyll! Vi går julen i møte med alt som julete er, naturen har gitt oss alt den kan av julestemning, og vi klager?
Varm kakao, dog hverken fjernkontroll eller "Fantomet"
Det er synd på uteliggere og det er synd på gamle mennesker som ikke våger å fyre skikkelig av økonomiske hensyn, men vet dere hva? Det er ikke dem man spør. Det er aldri de svake som blir spurt, for de svake har nok med sitt - det koster nemlig forferdelig mye å være svak, nettopp fordi storsamfunnet aldri er interessert i deg med mindre det er for å vise kontraster. De pene menneskene på Tåsen blir ikke intervjuet for at alle skal forstå at de er i en særstilling, at de er avvikere. De blir intervjuet om kakebakst, politikk og barnehager. Og ja, dette er en fordom. Ikke mot Tåsen, mot verden.

Altså, det er kun de svake som har noe å klage over. Resten av oss bør heller nyte den norske vinteren, nyte raggsokker, pledd og varm te. Verdsette gleden ved å sette de første sporene i nysnø, nyte lyden av skare som brister. Se hvor vakkert det er ned rimkledde grener, kjenne den kalde og (tilsynelatende) rene luften som renser opp hele rørsystemet når man trekker pusten skikkelig. Verdsette følelsen av en lue som begynner å klø fordi den er litt for varm, triumfen det er å putte kalde og våte fingre i kalde votter og bli varm. Kaste seg hodestups ned i en halvfrossen vinterdyne og sovne med en følelse av å ligge i en hule midt i vinterland. Dessuten er kaldt vær en fantastisk unnskyldning for å drikke kakao.

Apropos (det er også navnet på en snasen interiørbutikk i Praha) det, nå skal jeg snart stupe inn i min egen dyne. Eller legge meg ganske pent, ettersom stuping i sengen gjerne fører til diverse former for mild smerte - de nye hyllene jeg skrev om i innlegget "Første soveromskrig" er fremdeles et problem, og når jeg bevisst holder meg unna den nedre hylleplaten, ender jeg gjerne opp med å stange i hodegjerdet istedenfor. Klarer jeg å huske at både for langt ned og for langt opp fører til ubehag, satser jeg gjerne litt for sterkt på midt imellom, og slenger hodet, armen eller noe annet inn i veggen istedenfor. Vondt blir det okke som. Jeg må finpusse teknikken min, tror jeg... Sove bør jeg uansett snart, for imorgen skal jeg relativt tidlig opp og hjelpe mamma med å presse sandkakedeig ned i sandkakeformer med haiketommelen min. Jeg har selvfølgelig to haiketomler, ikke bare én, men jeg får antageligvis bare nyttegjort meg av den ene. Det er faktisk ganske herlig å innse at haiketomler har en funksjon foruten å se litt rare ut. Kanskje jeg bør satse på en karriere som deigutpresser? Det passer egentlig ganske fint, for til å ikke å huske hvilken skuff knivene ligger i på kjøkkenet, er jeg faktisk veldig god til å kjevle! Da jeg var på Langedrag fikk vi beskjed om at et godt koneemne kunne kjevle leivene så tynne at man kunne lese avisen gjennom dem, og gjett hva: det klarte Renate! Så kanskje jeg burde satse på en karriere som bakstekone?
Nissekone som aldri blir ferdig

Nå har jeg forresten bestemt meg for ikke å levere inn semesteroppgaven min.
Jeg har lekt med tanken i noen dager nå - det er snakk om et fag jeg ikke trenger, et bonusfag jeg valgte fordi det så veldig morsomt ut. Det var også et fag som skuffet på alle tenkelige områder, både i forhold til undervisningsmetoder og faglærernes holdning til studentene. Det er litt bittert at jeg har brukt forferdelige summer på å anskaffe en omfattende samling pensumbøker og faktisk gledet meg til å skrive denne oppgaven, men jeg trenger fri. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi jeg er sliten. Jeg er sliten av å vente på en e-post fra Blindern jeg burde fått for 5 mnd. siden og jeg er sliten av å savne Oscar hele tiden. Jeg synes ganske enkelt at jeg fortjener litt tid hvor jeg ikke trenger å tenke på innleveringer og prestasjoner, en liten lomme hvor jeg kan kose meg med å lage ting. For det skal jeg begynne med imorgen: lage en julenisse. Og jeg gleder meg veldig - jeg kan vanskelig få uttrykt hvor mye jeg gleder meg - jeg elsker å forme ting, leke meg med materialer og ideer, og det har jeg ikke hatt tid til det siste året (!), noe den uferdige nissekona som står og slenger sammen med pavedukken jeg lagde på ungdomsskolen oppå filosofibøkene mine er et tydelig eksempel på. Men nå skal det bli andre rosinboller, og jeg skal leke meg med litt nyinnkjøpt papirleire fra Clas :-D

Kos dere med vinteren, alle sammen - den blir ikke bedre enn nå!

Den enkle løsningen og problemene som følger

For en stund siden skrev jeg om mine planer om å forsøke å forbedre det noe anstrengte forholdet jeg en stund har hatt til min (opprinnelig høyt elskede) stasjonære datamaskin gjennom å gi den en ny prosessorkjøler. Jeg kjøpte fine ting og brukte masse penger, eller ihvertfall en del penger, kjøpte monsterkjøler, kabinettvifte og Dust-off.
Sistnevnte hentet jeg på Digital Impuls i Møllergata etter en svært hyggelig kafétur med Meaghan på torsdag (etter siste eksamensinnlevering, hurra!), og vel hjemme fra jobb igår bestemte jeg meg derfor for å sette igang det som bokstavelig talt så ut til å skulle bli en møkkajobb. Saken er nemlig den at jeg frem til neste mandag skal skrive en ti sider lang semesteroppgave om ondskap, noe jeg selvfølgelig ville sett frem til om jeg ikke hadde hatt så begrenset med tid på meg. Så da tenkte jeg at det var best å bli venn med datamaskinen før jeg begynte å skrive oppgavebesvarelse heller enn å oppleve at den vendte meg ryggen og døde fra meg dagen før innleveringsfristen. Det har hendt meg før, og anbefales ikke.

Av og til er det vanskelig å beholde en god tone...
Ettersom jeg har dårlige (les: smertefulle) erfaringer med bytting av prosessorkjølere fra før av, var ikke dette noe jeg så frem til, men etter middag en gang satte jeg da igang med å åpne kabinettet og ta beistet i nærmere øyesyn. Ettersom den fancy kjøleren skulle festet oppå prosessoren ved hjelp av en bakplate, måtte jeg løsne skjermkortet fra hovedkortet og løsne hovedkortet fra kabinettet. Alt gikk egentlig veldig fint, helt til jeg skulle starte opp maskinen igjen. Piiiiiiiiip, sa det, definitivt i et volum som ikke egnet seg halv tolv om kvelden, etter en stund akkompagnert av fire kortere pip. Det var gøy, kan dere tro! Etter å ha klaget til Anders, konfererte jeg med den store kloke boken, også kjent som hovedkortets bruksanvisning, som ga følgende, oppmuntrende beskjed: "hardware failure".

Så da gikk jeg og la meg, jeg!

Dagen idag begynte følgelig med en begrenset grad av feilsøking - en eller annen komponent er gåen, sannsynligvis prosessoren, muligens skjermkortet. Ikke RAM, harddisk eller optiske drev (heldigvis). Men å kjøpe en ny prosessor av samme kaliber som den gamle blir ganske dyrt, og jeg er ærlig talt møkk lei av termisk pasta.

Så nå har jeg bestilt en ny stasjonær fra Dell - en Alienware Aurora med 9 gb ram og en snasen i7-prosessor! Når det er sagt, aner jeg ikke når det lille monsteret (på en fin måte, ikke sånn som den gamle!) kommer, og jeg skal levere inn semesteroppgaven min om en ukes tid....
Det er imidlertid noen fordeler ved å være meg, og en av dem er at man har en stasjonær datamaskin til i heimen som kan være en slags "rebound"-datamaskin. Denne er imidlertid liten og svak, og jeg får bare brukt én skjerm :-( Men alt er bedre enn ingenting når man skal skrive ti fornuftige sider på en uke, så egentlig får jeg vel la være å klage, og heller se fremover mot den dagen jeg kan starte det nye monsteret som sannsynligvis blir en langt mer trivelig samboer enn den gamle maskinen... ;-)

Og sånn for ordens skyld: jeg vet at man ikke vraker en datamaskin etter 1 år, men jeg er ganske sikker på at denne maskinen hater meg, og den har ytt gradvis dårligere i det siste. Jeg synes jeg fortjener å få starte med blanke ark og fargestifter nå som julen snart er over oss :-)