Fryserdrømmen

Jeg er forelsket. Det har jeg vært siden november, og jeg tror jeg med sikkerhet kan si at dette er ekte kjærlighet. Jeg har fått meg fryser.

Jeg hadde teknisk sett fryser før også, i form av tre små skuffer nederst i kombiskapet mitt, men de rommer ikke mye. Ikke bare er det totale volumet beskjedent, det er umulig å fryse ned noe som helst med et visst volum. Jeg mener ikke at jeg hadde forventet å kunne fryse ned en halv lammeskrott, altså, men en vanlig frossenpizza hadde jo vært fint å kunne ha i bakhånd. Istedenfor har jeg i seks år tatt til takke med å i teorien ha plass til én liten porsjonspizza. I praksis hadde jeg aldri plass fordi fryseren var for full. 

Og man får fort full fryser når man kan krysse av for at man er "enslig" og "sparsommelig", for det er dyrt å være alene. Skal du kjøpe kyllingbryst? Da gir de minste pakkene høyest kilopris. La oss ta et eksempel fra Meny, ettersom de har prisene sine på nett.

Hele kyllingfileter fra Kyllinggården finnes i disse størrelsene:

• 400 g (187,25 kr/kg) 
• 650 g (178,46 kr/kg) 
• 950 g (165,93 kr/kg) 
• 1400 g (132,14 kr/kg)

Det er to fileter i den minste pakken, så da kan vi anslå at det er syv i den største. Om jeg spiser  halvannen kyllingfilet à 200 g per uke, og har mulighet til å konsekvent kjøpe den største pakken og fryse ned overskuddet, sparer jeg nesten 900 kr per år, bare på kyllingfilet. Det er ganske mye penger på bare én proteinkilde. Det er faktisk så mye at jeg på to år vil ha tjent inn det jeg brukte på fryseren.

La oss legge til at det dessuten er en hel del ting man gjerne ikke får kjøpt i mindre kvanta, som pølsebrød og hamburgerbrød. Det er sikkert fint med 6-8 pølsebrød når man er flere, men om jeg spiser to pølser til middag en dag, har jeg i beste fall en eller to pølser og fire pølsebrød til overs, og de må i fryseren, for jeg vil virkelig ikke spise pølser til middag tre dager i uka. 

Dette er forklaringen på mitt fryserproblem, og selv om jeg har levd greit med det, har savnet etter en fryseboks vært stort. Og i høst fikk jeg endelig skaffet meg en liten, rimelig fryser. 

Timingen var dessuten perfekt, for jeg hadde nettopp begynt å handle (for mye) via REKO, og der selges veldig mye i et volum som de tre små skuffene mine ikke kunne takle. Det var ikke realistisk for meg å kjøpe en hel indrefilet på tilbud og skjære den opp i skiver sånn at jeg hadde nydelig biff med en god kilopris i mange uker fremover, men nå blir det andre boller!

Jeg har rett og slett ikke ord for hvor lykkelig fryseren gjør meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter en noe overraskende innleggelse i slutten av november, og tilbragte flere uker ute av stand til å stå oppreist i mer enn noen minutter, var det en real velsignelse å kunne ha pizza og rundstykker i fryseren. Jeg kunne kjøpe en hel entrecôte av elg til 300 kr/kg, dele den opp i 11 små biffer, og skaffe meg like mange søndagsmiddager til under 40 kr/stk. Jeg kunne spleise med moren min på en pakke med 9 singelpakkede kyllingbryst med skinn fra Norges første dyrevermerkede kyllingprodusent. Jeg kunne kjøpe hel and på tilbud hos Meny og fryse den ned til jeg skulle få lyst til å helsteke den. Og jeg kan ha fisk, aspargesbønner og halvstekte rundstykker i bakhånd, kjøpt på tilbud. 

Kort sagt: fryseren har gitt meg muligheten til å kjøpe bedre mat billigere, og til å spise mer variert. Og jeg har omsider mulighet til å bake (når nå enn den lysten kommer over meg igjen) og fryse ned boller, horn, pizzasnurrer eller noe annet godt. Dessuten blir det enklere å fryse ned nyinnkjøpt mel for å være sikker på at eventuelle ubudne gjester ikke overlever.

Er det rart jeg er forelsket?

Den hvite julen og polfareren

 Jeg er overbevist om at jeg har et veldig sunt forhold til alkohol. Jeg holder meg nemlig langt unna. Eller, jeg gjør vel egentlig ikke det, for jeg elsker å handle på polet, men jeg rører ikke alkohol selv. Jeg husker at jeg ved noen anledninger forsøkte å bestille sprit mens jeg var ute på restaurant med familien som barn, men lenge før det ble aktuelt for mine jevnaldrende å begynne å drikke, hadde jeg bestemt meg for å avstå fra alkohol. Gjennom årene har grunnene til å holde seg unna bare blitt flere, og selv om jeg i godt voksen alder har smakt på øl (æsj), så har jeg absolutt ingen planer om å gjøre en vane av det.

Jeg mener at alkohol, ettersom så mange ikke klarer å håndtere det på en fornuftig måte, er et onde, og jeg ønsker slik sett hele rusmiddelet dit pepperen gror. Jeg har aldri forstått hvordan godt voksne mennesker kan gå aktivt inn for å miste kontrollen, og noe av det tristeste jeg har opplevd, var å skulle delta i en middag der vertinnens niåring, som skulle overnatte hos en venninne, kom bort til meg og spurte om jeg kunne forhindre at moren drakk for mye denne kvelden. Ingen barn skal ha det sånn.

Selv har jeg vært heldig og vokst opp i et hjem og en familie med et fornuftig alkoholkonsum. Fyll har ikke hatt noen plass hos oss, og alkohol har aldri vært drukket for å gi rus, bare for smakens og hyggens skyld. Derfor synes jeg det er litt trist at det hvert år må kjøres kampanjer om hvit jul. På den ene siden forstår jeg ikke hva folk driver med som tydeligvis tyller innpå og ødelegger feiringen for ungene sine. På den andre synes jeg det blir litt håpløst at voksne folk som har kommet i skade for å ha barn i familien skal fratas muligheten til å ta seg en akevitt når julen ringes inn og drikke en øl til juleribba. 

Mmmoderasjon ... smak på ordet! Behersker du ikke moderasjon, ja, så får du ligge unna både juleøl og juleakevitt. Ja, da bør du vel strengt tatt tørrlegge deg permanent. Men om du er en ansvarlig voksen, så må du da vel for svarte svingende kunne kombinere det å holde deg nogenlunde likevektig med å nyte godt drikke? 

For meg fremstår det som sunt at barn blir eksponert for alkohol som et nytelsesmiddel - ikke at de tar del i det, men at de forstår alkoholens plass i livet til voksne som velger å bruke det. At alkohol er noe man kan hygge seg med - voksenbrus, i praksis, heller enn at det er nøkkelen til fyll, fanteri og uønskede graviditeter. Kanhende er det nøkkelen til et sunt alkoholkonsum i voksen alder? Jeg tror ikke det er noen store sannheter som skjuler seg i vinen, men kanskje er det å avdramatisere alkohol, og behandle det på samme måte som bilkjøring og valgdeltagelse, veien å gå? Ingen kommer til å tvinge deg til å ta lappen eller stemme, og om du har tenkt å kjøre idiot eller stemme på Lysglimt, så bør du, på lik linje med om du har tenkt å ha et problematisk alkoholkonsum, avstå fra rettigheten du har blitt innrømmet fordi du er voksen. Og la oss ta denne parallellen litt lengre. Om du er fullstendig ubrukelig som foresatt for et barn - noe en del dessverre er, så kan det jo tenkes at du synes det er rasende festlig å skryte til lille Kevin om at du har stemt på Donald Duck ved hvert valg siden du ble 18. Eller kanskje du liker å kjøre i 160 km/t med Kevin på fanget, og Kevin tenker at dette er storartet, for det går fort og pappa er glad og en dag skal han selv få lappen og kjøre like fort, men alle som er nogenlunde oppegående i hodet vil tenke at Barnevernet bør ta seg et alvorsord med Kevins pappa. Men det er jo ikke sånn flesteparten oppfører seg. Normale, nogenlunde velfungerende voksenpersoner som gjør sin borgerplikt på valgdagen, forteller barna at dette er en viktig ting man gjør når man er voksen, at man overholder fartsgrensene og kjører etter forholdene. Burde det ikke da være naturlig å drikke med måte og fortelle barna at voksne smaksløker ofte liker andre ting enn barns smaksløker, og at voksenbrus påvirker kroppen på en annen måte enn Fanta, og at man derfor må være forsiktig med hvor mye man får i seg?

Når jeg av og til kommer over diskusjoner om alkohol vs avhold i sosiale medier - eller alkohol vs. alkoholfrie alternativer, så er det besynderlig mange som i en eller annen form påstår det følgende:

1. Det er  krenkende at noen velger å ikke drikke. De er mindreverdige mennesker, de vet ikke hvordan man har det gøy og de ødelegger for alle andre.
2. Det er meningsløst med alkoholfrie alternativer til sprit fordi sprit smaker vondt og skal bare drikkes for å få mest mulig promille med lavest mulig væskeinntak.

Og dette gjør meg litt trist. For det første er det litt ugreit å bli fortalt at man er et søppelmenneske fordi man avstår fra å ruse seg, selv om påstanden får litt mindre slagstyrke når den fremsies av et åpenbart søppelmenneske. For det andre føler jeg ikke at jeg ødelegger for alle andre - jeg går tross alt ikke rundt og forteller brisne mennesker at de bør gå over til å drikke vann, selv om jeg ofte skulle ønske at de tenkte tanken selv. Det er nemlig litt kjedelig å være i festlig lag med folk som drikker mye, for når de begynner å få det VELDIG gøy, blir de betydelig mindre morsomme å være sammen med. De mister evnen til å føre intelligente samtaler, de mister evnen til å fokusere, og de begynner å søle og grise. Kort sagt begynner de å oppføre seg som den typen barn ingen andre enn foreldrene liker. Det er litt mindre snørr involvert, men de er like klissete og seige, og de husker svært lite dagen derpå. 

Og så var det dette med drikking for promillens del. Alkoholfri "alkohol" er ikke noe som appellerer til meg, ettersom jeg synes det meste av polvarer lukter død og fordervelse, men jeg ser jo at disse produktene har et veldig positivt potensial i den forstand at de kan gjøre det lettere å delta i "alkoholkultur" for folk som av ulike grunner ikke skal eller bør drikke, som gravide eller folk med alkoholproblemer, samtidig som de gjør det mulig å nyte "voksenbrus" uten rus og uten en kjip dagen derpå. Burde ikke det være kjempepositivt for alle at den muligheten er der?

Nå skal jeg ingenlunde påstå at alle alkohol-likere kommer med påstandene jeg har parafrasert her - jeg har i voksen alder aldri opplevd negative reaksjoner fra venner eller kjente for valget jeg har tatt, selv om ganske mye spøking om å skjenke meg har gjort meg veldig var på å ta imot drikke fra folk jeg i utgangspunktet stoler på, men som kanskje vil kunne forsøke å være "morsomme", eller som er nysgjerrige på hvordan Renate uten hemninger er. 

Men jeg synes det er trist at kommentarfeltnissene er der ute, og at de tydeligvis er mange nok til at de dukker opp i grupper som ikke har noe som helst med alkohol, festing eller rus å gjøre. Og jeg synes det er trist at det ikke er noen alkoholdrikkere i disse gruppene som tar oss avholdsfolk i forsvar. Det er nemlig ganske vanskelig å forsvare seg selv mot påstander om at man er en grinete partypooper som aldri har blitt voksen.

Er det noe jeg ønsker meg for barn fra nord til sør, så er det ikke en hvit jul, men et moderat år. Det hjelper ikke at Håkon og Kristin feiret jul med barna uten akevitt i 2021 hvis Kristin har høylytte venninnefester med i overkant mye cava hver fjortende dag gjennom hele 2022, og barna merker at mamma er anderledes og rar og sier merkelige ting, eller hvis Håkon er litt for glad i å ta seg en øl med gutta en gang i blant når "en øl" er flere og får følge av flere shots og "en gang i blant" er minst en gang i måneden, og barna våkner av at han kommer sjanglende inn døra og vet at det betyr at pappa kommer til å ligge på sofaen mesteparten av neste dag.

Måtte masken falle

 Det er viktig å ha noe å glede seg til, og jeg er flink til å glede meg. Jeg setter hele tiden små mål som jeg kan glede meg til. Når jeg står opp, gleder jeg meg til frokost. Etter lunsj gleder jeg meg til arbeidsdagen er over. Utover kvelden gleder jeg meg til å legge meg. Fra mandag til torsdag gleder jeg meg til fredag, og på fredag begynner jeg å glede meg til mandag. 25. desember begynner jeg å glede meg til advent, og fra 1. desember begynner jeg å glede meg til jul. Og sånn går no dagan. De siste ukene har jeg imidlertid fått et nytt punkt på kalenderen å glede meg til: Jeg gleder meg til Maskorama er over.

I fjor gjorde jeg ikke noe forsøk på å få med meg noe som helst av dette merkelige konseptet, jeg bare konkluderte med at det virket teit, oppkonstruert og meningsløst, og ignorerte det etter beste evne - noe som var vanskelig, ettersom NRK frenetisk pushet stoff relatert til det. I år fikk jeg imidlertid for meg at jeg kanskje ville forstå appellen dersom jeg ga programmet en sjanse. Det viste seg å være feil. For det er mye å mislike ved Maskorama. Først og fremst innpakningen. Jeg kan definitivt se at kostymene er imponerende og kreative. Men for meg er dette litt som med maleriene til Munch: jeg kan anerkjenne at det er kunst og samtidig synes det er fryktelig stygt. Og da jeg så Nøkken, Frosken og de andre vanskapningene entre scenen under den første episoden, vekket det lite annet enn avsky. Tilgjorte stemmer gjorde ikke saken noe bedre, og før vi var halvveis, begynte jeg å lure på om det var noe jeg kunne gjøre for å sikre at alle røk ut i første episode.

Omtrent samtidig begynte jeg å lure på hvem målgruppen for dette programmet egentlig var. Som barn tror man jo at verden er skapt for en selv, og jeg husker at jeg en periode var dypt frustrert over at Dansebandjukebox og Norge rundt var ting som eksisterte, for hvem i helvete kunne se på noen av delene uten å bli tappet for livsvilje? Men så skjønte jeg at rikskringkasterens formål er å lage noe for alle, og at noen faktisk har stor glede av programmene som ikke treffer meg, og at jeg kan velge å se på noe annet. Så var det dette som var greia med Maskorama også? Var det egentlig barne-TV?

Akkurat det er jeg faktisk ikke helt sikker på ennå. Det er visstnok en seermagnet, som det vel kan bli dersom alle småbarnsfamilier ser på, men NRK pleier jo ikke å satse stort på barne-TV midt på lørdagskvelden? Familievennlige programmer, javisst, men en sjarmløs og paljettbefengt krysning av MGP og Sesam stasjon? Nei, det rimer ikke. Likevel klarer jeg ikke å forstå at noen over 10 år kan finne dette underholdende. Jeg mener altså ikke at folk over 10 år som elsker Maskorama nødvendigvis henger igjen rent kognitivt, det er bare det at jeg ikke klarer å sette meg inn i deres sted.

For hvorfor skal jeg engasjere meg i disse figurene?

Nå skal det nevnes at jeg ikke har konkurranseinstinkt, hverken for min egen del eller overført til utøvere. Reality fenger meg ikke, kjendiser fenger meg ikke. Det skal med andre ord et rivende godt konsept til før "konkurranse med kjendisdeltagere" treffer (Kongen befaler er et hederlig unntak som reddes av kombinasjonen godt konsept + Atle Antonsen. ALT blir bedre med Atle), og da er det i grunnen likegyldig om deltagerne er kjendiser eller ikke. Skal jeg gidde å se noen stå på en scene og synge, må det faktisk være gode sangere og gode sanger, og det blir åpenbart ganske vanskelig å få til med en random samling av "kjendiser" der noen faktisk er sangere mens de fleste er kjent for noe helt annet (med dertil varierende vokalprestasjoner), og der samtlige påvirkes negativt av at de synger inni et slags telt og har som mål å maskere hvem de er. Hadde det vært vanlige mennesker som skulle forsøke å slå gjennom med sine fantastiske stemmer, eller til og med kjendiser som ikke egentlig kunne synge, men som skulle lære det og konkurrere mot hverandre, så hadde jeg skjønt det, selv om jeg ikke ville vært interessert. Jeg hadde til og med kanskje skjønt det dersom alle deltagerne var profesjonelle artister som skulle kamuflere sine vokale særegenheter og samtidig synge sokkene av de andre mens de var gjemt bak masker. Men dette?

Nei, dette skjønner jeg meg ikke på. For meg fremstår det bare som veldig mye av alt, i et forsøk på å skjule hvor uendelig tomt det hele er. Det føles som om noen satt i et planleggingsmøte og ble enige om at de hadde 5 punkter der de måtte score 90 % for at det skulle bli bra, for så, fordi utvalget tilgjengelige relevante, folkekjære og kompetente celebriteter tross alt ikke er så stort i vårt lille land, å bestemme seg for at et gjennomsnitt på 30 % var godt nok. "Vi legger til et "fagpanel" bestående av tre  tilfeldige "kjendiser", da veier det opp for alle de andre manglene," foreslo en fyr med sånn moderne hitlerungdomsveis, rutete skjorte og midlertidig stilling. Og sånn ble det.

 Inntrykket av at NRK forsøker å maskere Maskoramas uendelige tomhet, forsterkes hos meg av NRKs ekstreme behov for å eksponere serien, slik at forsiden deres mesteparten av tiden er 40 % sjakk, 50 % Maskorama og 10 % nyheter. Det er intervjuer med folk som var inni drakter, folk som muligens er inni drakter og med folk som liker å snakke om hvem de tror er inni draktene. Hvis vi roper høyt nok, kan vi kanskje skape nok oppstyr til at ingen ser bak masken?

Så ja, jeg gleder meg til at det skal være over. Jeg gleder meg til den siste saken om Maskorama har blitt publisert og dyttet ned i artikkelarkivet hos NRK. Nesten like mye som jeg gledet meg til å komme hjem fra Ahus etter at romkameraten min hadde sett en episode på den satans TV-en uten headset som hver seng av en eller annen mystisk grunn er utstyrt med, for tredje gang på under 24 timer, og jeg hadde vært nødt til å lide meg gjennom en litt forpustet utgave av "This is me", som jo egentlig er en helt adekvat sang, like mange ganger.

Good riddance, som det heter på godt norsk.

Hvorfor jeg ikke vil handle hos Royal Design igjen

 Det kan være moro med imponerende kundeservice, men ikke når den er imponerende dårlig. Som tidligere butikkselger og kundeservicemedarbeider, er jeg veldig var på god og dårlig service - jeg kjenner mine rettigheter, jeg vet hva en kunde bør kunne forvente, og jeg vet hvordan man skal svare folk på en høflig og vennlig måte. Dessverre er det ikke alle som er like gode på dette, og jeg vil fortelle om et eksempel på dette.

Historien vår begynner en torsdag for fire uker siden. Moren min og jeg skal bestille fire adventsstjerner og fire lysgardiner fra Royal Design. Handlekurven har gitt oss beskjed om at dette kvalifiserer til fri frakt, men når vi kommer til kassen, får vi beskjed om at pakken må leveres hjem på døren som stykkgods, og at det koster 499 kr. 

Jeg hadde naturligvis ikke sett produktene live, men jeg hadde litt problemer med å akseptere dette - papirstjerner tar tross alt minimalt med plass, og lysgardiner, som jo i praksis er vanlige lysslynger, pleier heller ikke å ruve noe særlig. Jeg fant imidlertid fort ut hva jeg trodde var årsaken til denne dramatiske fraktprisen: lysgardinene var klassifisert som "bulkete" fraktklasse, en interessant oversettelse av "bulk". Dette var jo veldig merkelig, men at de var feilregistrert ville forklare to ting: 1) hvorfor jeg fikk feil fraktkostnad og 2) hvorfor tilbudet om fri frakt ikke slo inn. Det omfattet nemlig ikke møbler.

Jeg har stor forståelse for unntak fra tilbud - det er betydelig dyrere å sende en sofa eller et digert speil enn å sende en kokkekniv eller en liten bolle. Men en lysslynge er definitivt ikke et møbel, så jeg sendte Royal Design en e-post, overbevist om at jeg ville bli møtt på en ordentlig måte. Jeg tok feil.

I min e-post skrev jeg hva vi ønsket å bestille, hva som var problemet og hva jeg mente det skyldtes. Jeg understrekete også at ordren, ifølge deres betingelser, uansett kvalifiserte til fri frakt. Jeg tør også påstå at e-posten min var hyggelig og løsningsorientert.

Svaret jeg fikk var ikke uvennlig, men det var imidlertid helt bak mål. La oss kalle henne Gunilla. Hun takket for henvendelsen, oppga fraktpriser for forskjellige leveringstyper og ønsket meg en fin dag og välkommen åter.

Min spontane respons kan best oppsummeres som "??????????", men jeg klarte å formulere det litt mer konkret og svarte at dette ikke besvarte spørsmålet mitt. "Gunilla" forsøkte igjen. Det var ikke mulig å levere varene jeg ønsket til utleveringssted, men at de naturligvis ville levert dem slik dersom det var mulig. Dette skyldtes tydeligvis at varene ville bli levert i samme pakke, og da ble emballasjen for stor.

Dette er om mulig det dummeste jeg har hørt, og det sier ikke så lite. For det første besvarte hun jo fremdeles ikke spørsmålene mine (kan dere ha feil fraktklasse?/jeg skal vel uansett ha fri frakt fordi dette ikke er et møbel?), og for det andre er det helt urimelig å påstå at disse åtte varene til sammen blir så store at pakken må leveres på døren - det er tross alt enklere og billigere for alle parter med to kolli til utleveringssted. 

Nå skal jeg også gi deg, vyrde lesar, en liten detalj om disse gigantiske lysgardinene: ferdig utfoldet er de 2 meter lange og 1 meter brede. Det finnes også en kortere versjon på 1 meter, og disse hadde normal fraktklasse.

Jeg gjennomførte derfor to eksperimenter i Royal Designs nettbutikk: Først sjekket jeg når 499 kr ble fraktprisen. Fire stjerner ga normal fraktpris, én 2 meter lang lysgardin måtte leveres på pall. Javel. Da testet jeg med den mindre slyngen. Denne ville naturligvis være litt mindre enn halvparten så stor/tung, så da burde to eksemplarer også måtte leveres på døren? Neida, naturligvis ikke, for de var lagt inn med "Normal" fraktklasse. Faktisk kunne jeg legge 40 lysgardiner på 1x1 meter i handlekurven og få dem levert til utleveringssted. 

Det var altså to muligheter:

1. Royal Design hadde feil fraktklasse på lysgardinen jeg ville ha
2. Lysgardinen var flatpakket og dermed 2 meter lang og/eller emballert i bly.

Jeg prøvde igjen. Forklarte eksperimentet mitt, refererte til maksmålene i leveringsbetingelsene deres (150 x 70 x 115 cm) og påpekte at jeg selv har erfaring med netthandel og at jeg vet hvor lite som skal til før et mål blir feil. Spurte om hun faktisk hadde sjekket med lageret om den helvetes lysgardinen faktisk var enorm. Tok igjen opp dette med at de lover fri frakt ved kjøp over 799 for alt som ikke er møbler - for å gi henne en vei ut av korrespondansen med meg, og påpekte at de, uansett hva som skulle gjøre den lysgardinen så spesiell, faktisk lover noe de ikke vil holde.

Dette ble tydeligvis for mye for "Gunilla", for det neste og siste svaret kom fra "Jessica". Hun var imidlertid trofast mot presedensen "Gunilla" hadde satt, og svarte naturligvis ikke på noe av det jeg skrev. Istedenfor valgte hun å sitere kjøpsbetingelsene deres (samme avsnitt som jeg hadde henvist til, faktisk), uten at det tilførte noe mer matnyttig. Til slutt kom det beste av alt:

Vänligen återkom om du har ytterligare frågor eller funderingar så hjälper vi dig på bästa sätt.

Vi önskar dig en fin dag och varmt välkommen åter!

Stakkars "Jessica", som tilsynelatende ikke på noen måte fattet hvordan denne overfladisk sett hyggelige avslutningen fremsto mer som en hån. Her hadde jeg gjennom  tre e-poster forsøkt å få gehør for en reell problemstilling. Jeg hadde et ønske om å handle hos dem, og jeg hadde et ønske om å gjøre dem oppmerksomme på noe som åpenbart var en feil i deres systemer. Likevel ble ingen av mine spørsmål besvart, og ingenting ble tatt seriøst. 

Det hadde nå blitt 18. oktober, og jeg var lei av "Gunilla" og "Jessica". Jeg forsøkte å ringe. På telefonen fikk jeg snakke med en hyggelig dame - jeg vet ikke hva hun het, men la oss kalle henne "Lotta". Hun ville gjerne hjelpe meg, og jeg forklarte problemstillingen så enkelt og sakte jeg kunne, for å være på den sikre siden. Ga henne artikkelnummeret, og understreket at jeg bare ville vite hva som gjorde en lysgardin til noe "bulkete" som måtte leveres som stykkgods. jeg har mye erfaring med å være i "Lottas" situasjon - å skulle hente opp informasjon i interne systemer basert på et navn eller artikkelnummer fra en kunde. Da det tok overraskende lang tid før hun triumferende erklærte at hun hadde lokalisert produktet i sine systemer, var jeg håpefull - hadde hun logget inn i et backendsystem, kanskje, og kunne nå svare på spørsmålene mine?

Nei. Hun hadde akkurat like lite informasjon som jeg hadde. Jeg vet ikke hva slags systemer Royal Design bruker, men det tar tydeligvis betydelig lengre tid å hente opp informasjon der enn det tar å åpne en nettleser, skrive inn "royaldesign.no" i nettleseren og søke på artikkelnummeret. Uansett, hun kunne fortelle at dette produktet var 1 x 2 meter. "Javel, men det er jo målene på produktet når det er ferdig montert? Ikke emballasjemålene?" svarte jeg, samtidig som jeg lurte på om hun forsøkte å hjelpe flere personer på en gang, eller om hun var helt fersk. Hun forsto heldigvis at emballasjemål og produktmål ikke er det samme, men visste ikke hva emballasjemålene var, og det var tydelig at hun egentlig følte at hun hadde hjulpet meg så godt hun kunne - noe som i grunnen er ganske trist. Jeg visste imidlertid hva hun kunne gjøre for å hjelpe meg litt bedre: hun kunne kontakte logistikkavdelingen deres eller lageret - hva nå enn som var enklest, eller kanskje til og med leverandør, og sjekke opp mål/vekt og hvorfor denne forbanna lysgardinen måtte sendes som stykkgods. Det ville hun gjerne gjøre, og ba om en e-postadresse, slik at hun kunne kontakte meg når hun fikk svar. Jeg ga henne e-postadressen min, dobbeltsjekket at det ble riktig, og la glad og fornøyd på. Nå skulle det løse seg.

Det løste seg ikke. Neida. For "Lotta" ringte aldri tilbake. Jeg bestilte adventsstjernene våre fra en annen nettbutikk. Lysgardinene også. Fra en nettbutikk som helt fint kunne sende dem til utleveringssted. Så viste det seg at de ikke fikk tak i dem likevel, og jeg måtte google litt igjen. Fant lysgardinen hos Rum21.De hadde fraktklasse "Normal". Jeg sjekket Royal Design igjen, og vet du hva? De hadde korrigert fraktklassen. Ingen hadde kontaktet meg, men de hadde fikset det. Jeg bestilte fra Rum21, og oppdaget i etterkant at de tilhører Royal Design. Dermed er spørsmålet: skal jeg boikotte begge eller bare Royal Design? For en ting er sikkert: Jeg vil aldri, så lenge jeg lever, handle hos Royal Design eller anbefale dem. 

Og lysgardinen? Den er ikke større enn som så. Åpenbart umulig å sende denne på noe annen måte enn som stykkgods, eller hva, "Gunilla"?

Det skal bli lys i lampen

 Jeg blir litt lei meg når jeg leser avisartikler om folk som er redde for høstens og vinterens strømregninger og enten ikke unner seg å ha på lys eller varme, eller velger å lade mobilen på skolen for å spare strøm. På den ene siden er det trist fordi det å frarøve seg noe som bør være en selvfølge gjør at de fleste vil føle på seg stakkarslige og mindreverdige, men på den andre er det trist fordi noen av disse menneskene rett og slett overdriver tiltakene sine. For hvor mye penger sparer du egentlig dersom du lader mobilen når du ikke er hjemme? Vel, ikke så mye!

Jeg har nemlig regnet litt på det. Om du har en mobil med et relativt stort batteri (4000 mAh) som er i god form, og lader det opp fra 0 til 100 en gang i døgnet (noe du ikke bør gjøre - ikke la batteriet tømme seg helt, og stopp mellom 80 og 90 %), med en 15 W lader hver dag, kan du anslå at det tar cirka 1,6 timer. Det er medregnet et strømtap på 20 % fordi du antageligvis bruker telefonen mens den lades. Etter en måned har du brukt 0,732 kWt.

Så har vi belysning. Ettersom LED nå har tatt helt over for glødepærer på nesten alle områder, kan vi anslå at de fleste hovedsakelig har LED i lampene sine hjemme (mer om det senere). Så hvor mye strøm sparer vi på å slukke lyset?

Vel, jeg har laget tre eksempler. Det ene er en taklampe med 3 pærer à 4 Watt. Her snakker vi allmennbelysning for en vanlig stue i en leilighet eller et mindre hus, og tilsvarende omtrent 120 Watt glødepærelys. Uansett om du er hjemme hele dagen eller kommer hjem fra jobb rundt 17, er det naturlig å vente med å skru på lyset til det blir mørkt, og om du bor i Sør-Norge, der strømmen er dyrest, kan du regne med at lyset må på rundt 16-17, og være tent ut dagen. Vi anslår 6 timer (kanskje må det være på en time på morgenen også, særlig om du står opp tidlig?). Det gir et månedlig forbruk på 2,196 kWt.

Så tar vi en lampe som må være på hele dagen. Det kan være en lampe på kjøkkenet eller ved skrivebordet - eller hvor som helst ellers der dagslys ikke er nok. Denne får være på i 16 timer, og vi anslår at den bruker 4 Watt. Det blir 1,952 kWt i måneden. 

Det tredje eksempelet er dekorbelysning. En vinduslampe, kanskje, eller en liten lampett. Det kan også være en adventsstjerne. Vi anslår at det er snakk om en 2 W pære, ganske typisk for slike lamper, og den tennes når det blir mørkt. Totalt blir forbruket 0,366 kWt per måned.

Er du usikker på om du kan pynte balkongrekkverket eller grantreet ute i hagen med en lysslynge? La oss si at du har en 19 meter lang lysslynge fra Clas Ohlson med 120 dioder. Kan du unne deg å la den lyse opp i vintermørket? Vel, den bruker akkurat like mye strøm som den fiktive lampen som må være på hele dagen, så om du vil at den skal tennes når det blir mørkt og slukkes når det lysner, og vi anslår 16 timers mørke i snitt, er kostnaden for vinterkosen den samme, altså 1,952 kWt.

Høres disse tallene små ut? De er det. Men de neste tallene er ikke små.

Nå kommer vi til oppvarming. Personlig er jeg heldig og har radiatorer som, i likhet med varmtvannet i springen, varmes opp via sentralfyr som indirekte betales via husleien. Ulempen er naturligvis at jeg via husleien subsidierer tenåringer som bor i dusjen og folk som i dyrevelferdens navn fyrer for kråka, men samtidig slipper jeg ubehagelige hopp i strømregningene fra måned til måned. Om du derimot har elektrisk oppvarming, blir vinteren naturligvis mer dramatisk fra et strømperspektiv.

Så la oss se på oppvarming. Først og fremst bør man jo følge rådet om å la soveromsdøren være lukket og soverommet være uoppvarmet. Det samme gjelder andre rom som ikke brukes jevnlig gjennom dagen - dette er grunnen til at åpen romløsning egentlig er en utrolig dårlig idé. Dører og vegger lar deg kontrollere varmen og oppvarmingen mye bedre! Om du har hjemmekontor på soverommet eller har barn som leker og gjør lekser på sitt soverom, er det naturligvis ikke aktuelt å la dem være kalde, men for alle andre er det en stor fordel. Men hvor mye oppvarming trenger man egentlig?

En tommelfingerregel er 60 Watt per kvadratmeter - dette er ikke forbruket av strøm, men kapasiteten til ovnen. Så om du  tilhører flertallet av studenter og mindre bemidlede folk i byer og større tettsteder, bor du antageligvis ikke i en diger, trekkfull villa, men i en liten til gjennomsnittlig leilighet. La oss si at boligen, eksklusive rom som ikke skal oppvarmes, er på 60 kvm. Kanskje er den mye mindre, eller du bor i kollektiv med mange og betaler bare en brøkdel av totalprisen - det vil være en stor bonus! Men istedenfor å prøve å regne meg frem til hvordan det står til hos den gjennomsnittlige nordmannen som med rette frykter strømprisene, tar jeg utgangspunkt i en romslig leilighet med to soverom der du må varme opp barnas rom, men la de voksnes være uoppvarmet. Totalt trenger du da 3600 W med ovner, fordelt på panelovner, vifteovner og flyttbare elementer. 

Vi setter opp to scenarioer for temperatur og to for bruk av hjemmet: Den første er folk som er hjemme hele dagen og derfor må ha på strømmen i 16 timer, den andre for de som er ute av huset i 10 timer 5 dager i uken (jobb, pendling, handling, studier, etc.), og som derfor, i snitt, har på varmen i 8,86 timer i døgnet for alle ukedager. Så har vi den andre inndelingen, som er oppvarming på maks effekt (det er sprengkulde og alle ovnene står på maks) og den andre er på middels effekt. Om du er hjemme hele dagen, lander høy effekt deg på 1756,8 kWt mens middels effekt kommer på halvparten, altså 878,4 kWt. Om du er mye borte, blir tallene 972,83 kWt og 486,41 kWt.

Hittil er jo dette bare tall, ikke priser. Men nå kommer prisene!

Strømregninger og strømavtaler kan være ganske forvirrende, og jeg avbrøt selv et bytte til ny strømleverandør etter at en selger insisterte på at deres fastprisavtale ville lønne seg for meg, til tross for at prisen han tilbød var så høy at jeg måtte ha flyttet i stor enebolig med elektrisk oppvarming for at den skulle være det minste interessant. Jeg liker ikke å bli løyet til, merkelig nok. Jeg kan naturligvis ikke si noe om andres strømavtaler, men på generell basis kan jeg konkludere med følgende:

• Strømregningen er delt inn i det du betaler til strømselskapet og det du betaler til nettselskapet.
• Nettleien er delt inn i et fast ledd (månedspris) og et variabelt ledd (pris per kWt). 
• Det du betaler til strømselskapet er delt inn i et månedsgebyr, pris per kWt og eventuelt et påslag per kWt.
• Det variable leddet er relativt stabilt, i motsetning til strømprisene du betaler til strømselskapet.

Så, nå skal vi ha det gøy og se på hva moroa ovenfor vil koste per måned. Jeg tar her ikke hensyn til fastledd eller den faste månedsprisen (det vil tross alt ikke variere med strømprisene), men gir her tre eksempler på hva mobillading, lys og varme vil koste med en pris per kWt på 1 kr og 2 kr, med variabelt ledd basert på leie av nett hos Elvia i Oslo.

• Lade mobilen hver dag: 1,06–1,79 kr/mnd
• 12 W taklampe i 6 timer hver dag: 3,18–5,38 kr/mnd
• 4 W lyspære eller lysslynge som er på i 16 timer hver dag: 2,83–4,78 kr/mnd
• 2 W dekorlampe som er på i 6 timer hver dag: 0,53–0,90 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt i 16 timer: 2543,85–4300,65 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt i 16 timer: 1271,92–l2150,32 kr/mnd
• Varmeovner, full effekt kveld og helger: 1408,65–2381,48 kr/mnd
• Varmeovner, middels effekt kveld og helger: 704,33–1190,74 kr/mnd

Så, hva vil jeg frem til?

Du kan trygt la lyset være på der det trengs eller lade mobilen, for det er bare snakk om noen få kroner. Om du må snu på skillingen, bør du prioritere lamper som lyser godt uten å bruke så mye strøm, eller, om du er alene, lyse opp stedet der du sitter fremfor å lyse opp hele rommet. 

Så er det dette med lyskilder som jeg var inne på tidligere. Glødepærer er helt erstattet av LED nå, og det er også så godt som alle 230 V-halogenpærer (om man da ikke sitter med et personlig restlager), men mange lavvoltslamper bruker fremdeles halogen, og kan ikke nødvendigvis gå over til LED uten at man bytter ut både trafo og dimmer. Derfor: om du har spotter eller andre lamper der pærene (enten en liten, rund reflektorpære som er flat foran, eller en bitteliten pære som er laget av glass) stikkes inn i en sokkel med to rette pinner, bør du så langt det går velge andre, LED-baserte lyskilder. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg allerede har en
tegning av en lavvoltspære, men her ser
du hvordan en 12V-reflektorpære ser ut!

La meg ta et høyst reelt eksempel: Jeg har en lampe uten dimmer med 6 x 10 W halogenpærer  over spisestua, totalt 60 W, og en lampe med 6 x 4 W LED over salongen som vanligvis er dimmet til ca 50 %. Lumen (lysmengden) er henholdsvis 870 og 750 lm, så det blir ikke helt det samme, men den med LED-pærer sprer lyset mer effektivt.

Om jeg vil ha litt lys i rommet og velger lampa med halogenpærer hver dag i 6 timer gjennom 4 måneder og prisen per kWt stiger til 2 kr, kaster jeg 86 kr ut av vinduet. For den prisen kunne jeg lyst opp den stakkars balkongen min med 342 meter lyslenke gjennom hele desember.

Det virkelige strømsluket er oppvarming, men ved å begrense antallet rom som varmes opp og antallet timer ovnene er på, kan du spare mye. En annen mulighet er å ha ovnene på lav effekt, og heller ha en vifteovn eller en annen liten ovn som du plasserer der du er. Om ovnene ellers i huset er stilt inn på lav effekt/temperatur, kan du holde temperaturen slik at du ikke trenger å bruke votter inne, samtidig som du sparer penger. Sitter du hjemme hele dagen og skrur ned de fastmonterte ovnene slik at du bare bruker 800 W og tar med deg en 500 W vifteovn dit du sitter, sparer du nesten 600 kr hver måned i forhold til å ha alle de fastmonterte ovnene på halv effekt (1800 W) hvis strømprisen når 2 kr/kWt. 1553 kr er fremdeles mye å betale for oppvarming, og kanskje er det nødvendig å redusere ytterligere, enten i antall timer eller i antall Watt, men poenget er i alle fall at dersom du har klart å betale strømregningene dine før, så betyr ikke økte strømpriser at du vil måtte kutte alt annet enn kjøleskap og komfyr. 

Og det er vel i grunnen også det jeg vil oppsummere med: Om du føler at du bør eller må spare strøm, så gjør det der det merkes, og forsøk, så langt det er mulig, å balansere sparing og trivsel. Ingen har vondt av å bruke ullsokker inne når det er kaldt ute, men å sitte i stummende mørke gjennom hele vinteren for å spare en tjuekroning, det er det ingen vits i.