La livmoren leve

Jeg deltok ikke på noen demonstrasjon idag, og jeg skammer meg litt. Det burde vel i grunnen alle vi som ikke har gyldig fravær gjøre.
Men dette burde ikke være nødvendig. Denne kampen har vært kjempet og vunnet for lengst, og nå har det lille møkkapartiet KrF av en eller annen merkelig grunn fått sette det på dagsorden igjen, bare fordi Høyre er villig til å hore seg ut og ofre kvinners og familiers frihet på maktens alter.

Jeg husker at jeg på et tidspunkt mente at KrF hadde noe å fare med, fordi Jesuspartiet og ateist-Renate ironisk nok hadde noen felles verdier. Men så ble jeg voksen, og kom frem til at mine noe konservative holdninger faktisk ikke skal diktere hva andre gjør med livene sine. Så klart, man kan legge føringer som forhindrer at røykere forgifter andre på spisesteder, eller begrense tilgangen til alkohol ved å operere med skjenkebevilgninger, vinmonopol og tidsbegrenset ølsalg. Det nekter ikke folk å drikke seg drita eller å ta et glass vin akkurat når de vil, det bare legger visse føringer.
Men dessverre er jo KrF en gjeng med gufne mørkemenn og -kvinner som ikke synes at folk skal få lov til å velge, i alle fall ikke så lenge de velger noe de selv ikke støtter. "Her er det ingen tvang - vil du ikke, så skal du," som det så fint heter.

Nå er det jo i første omgang tvillingaborter og abort av fostre med påviste skader/feil som skal til pers (og kjære Erna som definitivt ikke leser dette: om du horer deg ut til KrF, tror jeg nesten vi får tilbakekalle din rett til å kalle deg kvinne, for fy faen, så usolidarisk er det ikke lov å være. Ikke for et opplyst, utdannet menneske i et relativt sivilisert land som Norge. Jeg er litt usikker på hva du blir om vi tar fra deg kvinnestatusen, men jeg tror det blir noe sånt som slimklyse eller snerkfille), men KrF vil jo helst hele abortkonseptet til livs. Hva som egentlig er motivasjonen - om det er snakk om moralisme og et behov for å kontrollere kvinner, eller om det er snakk om en overbevisning om at livet starter ved befruktningen og deretter er ukrenkelig, vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg om det er en blanding av de to.

Og sannelig, sannelig sier jeg dere: om Ola og Kari Nordmann har lyst til å erstatte det å gå julebukk med å gå horebukk, og bytte sengekamerater hver natt, så er det kanhende et usunt tegn, men det er likevel ikke noe som angår regjeringen eller resten av oss. Driv holdningskampanjer om alle sykdommene man ikke vil ha, om prevensjon og om samtykke, og slutt å legge dere opp i hva andre gjør, så lenge de ikke skader seg selv eller andre. Herlighet, dette er da ikke noe nytt? Og om Kari blir gravid og ikke vil ha ungen, så la henne da for Guds skyld bli kvitt fostret, heller enn å bære frem et uønsket barn. For det er allerede masse uønskede barn her i verden å ta av, og utrolig mange foreldre som aldri burde fått lov til å formere seg fordi de er totalt ubrukelige. Og så kan vi legge til de som ikke er ubrukelige, men som grunnet sin livssituasjon ga barna sine et dårlig utgangspunkt i livet. Vil vi ha flere av dem? (om du har litt tungt for det, er altså svaret på disse spørsmålene: "NEI !!")

Jeg må jo innrømme at jeg synes konseptet tvillingabort er litt merkelig, men så tenker jeg som så:

1. Det utgjør en økt risiko for det andre barnet. Mor tar ikke valget om å fjerne foster nr. 2 og risikere foster nr. 1 dersom hun ikke mener at hun er ute av stand til å ta vare på flere barn
2. Jeg sliter med å takle flerlinger når jeg spiller The Sims. Jeg har full forståelse for at ekte foreldre synes det er nok med 1 stk skrikerunge.

Det er dog diskusjonen rundt abort av fostre med kromosomfeil og lignende defekter som virkelig provoserer meg. Dette har vært glimrende belyst av mødre med barn som sliter med det ene eller det andre, og motsvaret fra de nedrige politikerne som forsvarer et forbud, ser i all hovedsak ut til å være en kombinasjon av "vi trenger et samfunn med alle slags mennesker", "alle er like mye verdt" og "hvordan ville du likt å bli abortert?"

Og det er dette jeg vil skrike ut om i sinne i dette innlegget.

For ja, vi trenger et samfunn med alle slags mennesker, men det skal da for pokker ikke gå på bekostning av disse menneskene. Dersom du føder et barn som er vrengt, er det definitivt et anderledes menneske, men det er også et menneske som antageligvis vil få det rimelig kjipt her i livet, ha det vondt og dø tidlig. Skal det barnet ofres på toleransens alter? 

Jeg synes ikke det. Alle vordende foreldre ønsker et barn som har det beste utgangspunktet. Om de finner ut at fosteret, uansett hvor etterlengtet det er, har en kromosomfeil eller en annen defekt som gjør at det etter all sannsynlighet vil få et dårligere liv enn et normalt barn, og derfor velger å stoppe utviklingen før det har blitt et ferdig barn, mener jeg det rt både edelt og uselvisk. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i at foreldre velger å bære frem barn selv om de tror eller vet at noe er feil, men det gjør dem da virkelig ikke til bedre mennesker enn de som velger abort. 

For det er noe feil med deg om du har et annet antall kromosomer enn det store flertall. Eller om du mangler en sans de fleste av oss har. Eller har et bein for lite. Det gjør deg ikke mindre verdt, det reduserer ikke din rett til å ha et godt liv, men om man skal påstå at det ikke er en feil, bruker man ordene sine - ja, nettopp: feil. Noen av oss har feil alle ser med en gang, noen har feil man ikke ser. Noen har feil som kan skjules, andre ikke. Og det er fordømt vanskelig å gi en objektiv vurdering av hvorvidt man er glad for at man har feilen eller ikke, for ingen har jo levd livet sitt uten noe som er medfødt, og da vet man jo heller ikke hvordan man ville vært eller hvordan man ville hatt det dersom man ikke hadde denne feilen. Derfor mener jeg også spørsmålet er meningsløst.

Og selv om alle er like mye verdt (iboende menneskeverd og alt det der), bør vi kunne holde oss for gode til å bruke mennesker med utviklingsforstyrrelser, hjerneskader og andre problemer til Polyanna-lignende gallionsfigurer som vi kan se til når vi trenger litt ekstra motivasjon eller innsikt. Man er ikke mindre verdt eller har dårligere rettigheter til et verdig liv om man ble født med litt mindre håndbagasje, men det er vanskelig nok å være menneske som det er, man trenger ikke masse ekstra utfordinger som sliter ut den det gjelder og hele familien også, om man kan slippe. 

Det er dessuten viktig å huske at det ikke er snakk om å abortere folk som allerede er født. Vi snakker om et foster. Et potensial for liv. Med mindre du er mormon eller har en annen merkelig religiøs overbevisning som strider imot sunn fornuft, vet du at det ikke sitter ferdigproduserte mennesker på en sky og venter på å bli født, og at det å tenke at "hvis ikke oldefaren min hadde satt barn på oldemoren min, så ville ikke jeg vært her jeg er idag" er et sykelig egosentrisk perspektiv, som om hele verdenshistorien handlet om å få alle brikkene i riktig posisjon slik at du kunne bli deg. For om du ikke hadde vært deg, hadde jo noen andre vært eller ikke vært der i ditt sted, og ingen ville noen gang tenkt over at du kunne vært, ettersom du aldri var. Foreldre er programforpliktede til å være glade i barna sine, men om du spør moren til et thalidomidbarn om hun er glad for at hun tok tablettene som gjorde at hun fødte et barn uten armer, fordi barnet hennes har klart seg bra til tross for det dårlige utgangspunktet, er det heller tvilsomt at hun ville sagt ja. Og hadde hun sagt ja, og lirt av seg noe om at hun mente utfordringene lille Ole hadde vokst opp med, hadde gitt henne større innsikt og nye perspektiver, ville jeg nok begynt å lure på hvor lite innsikt hun hadde før lille Ole ble født, og om hun faktisk mener at utbyttet hun sitter igjen med er verdt alt barnet hadde gått igjennom.

Sånn, nå er jeg ferdig med å være sint. Men jeg lover å bli sint igjen dersom Høyre bestemmer seg for å ta et usolidarisk skritt bakover i tid for å tekkes de vemmelige moralistene i KrF. Og la meg få avslutte med dette: Det finnes meg bekjent to eksplisitt kristne partier i Norge - KrF og De kristne. I tillegg har vi FrP, som konstant frir til de samme velgerne. Hva sier det egentlig om kristendommen at tre av de mest intolerante, fordomsfulle og usmakelige politiske partiene i Norge har så sterke bånd til miljøer med en sterk tro på den hellige treenighet? Det tegner ikke akkurat et flatterende bilde av såkalte kristne verdier.

Alkohol

"Такого как Путин полного сил
Такого как Путин чтобы не пил
Такого как Путин чтоб не обижал
Такого как Путин чтоб не убежал" 

Den ganske fantastiske og skremmende catchy russiske propagandasangen "Takogo kak Putin" handler om hva slags mann en russisk kvinne ønsker seg. Og det, det er visstnok en mann som Putin. Jeg føler det sier veldig mye om hva russiske kvinner må ha å stri med på mannefronten. Og refrenget, som gjengitt ovenfor, oppsummerer det ganske greit: "en som Putin som er sterk, som ikke drikker, som ikke vil såre meg eller stikke av". Og dette innlegget, som du nå kanskje tror skal handle om vold i nære relasjoner, Russisk politikk eller noe annet viktig, skal handle om noe så navlebeskuende og irrelevant som mitt forhold til alkohol.

For mens ingen spør hvorfor Jeppe drikker, er det mange som spør Renate hvorfor hun ikke drikker. Og grunnene, de er mange og sammensatte. Og det finnes jo noen godkjente grunner til å ikke drikke. Religiøsitet, for eksempel. Men Renate er ikke religiøs. Graviditet. Men Renate er ikke det minste gravid, selv om noen mener det ser litt sånn ut. Tidligere alkoholisme. Men Renate har aldri drukket. Familiebakgrunn med fyll og fanteri. Men Renate kommer fra en familie med et helt normalt, moderat alkoholkonsum. Og likevel drikker ikke Renate. Jeg tok valget i ung alder - jeg tror det var helt i begynnelsen av tenårene, like før klassekameratene mine begynte å bryte loven ved å drikke. For meg var valget egentlig utrolig enkelt - jeg ville ikke gjøre noe som ikke var lovlig, så jeg ville uansett ikke drikke før jeg var gammel nok, jeg syntes alt jeg hadde vært i nærheten av som var alkoholholdig luktet fullstendig motbydelig, og jeg har aldri vært tilbøyelig til å putte ting i munnen som jeg allerede har erfart at smaker pyton. Derfor drikker jeg heller ikke kaffe. Jeg har prøvd, det smakte vondt, og jeg ser ikke noen grunn til å lære meg å like noe som uansett ikke er sunt for meg.

Mose med ugler i

Og det var enkelt å la være fordi jeg ikke var en del av noe miljø med mye festing. Jeg var vel strengt tatt ikke en del av noe miljø i det hele tatt, og jeg tror aldri det falt noen av de festglade medelevene mine inn å invitere meg med på hyss. Og hadde de gjort det, hadde jeg nok ant ugler i mosen og holdt meg langt unna. Så ja, valget var enkelt. Men det var også et bevisst valg tatt på et etisk grunnlag - jeg mente, og mener, at rus ikke er en god ting. Jeg vil ikke slippe hemningene mine, for det er en grunn til at de er der. Jeg vil ikke sette meg selv i en situasjon der jeg ikke husker hva jeg har gjort eller kan stå for ting jeg har sagt. Dessuten ser jeg på fyll på samme måte som jeg ser på folk som slår knute på gardinene sine eller stemmer FrP - altså med misbilligelse og avsmak. Jeg har absolutt ingen problemer med at folk tar seg et glass vin til maten, nyter en cognac eller drikker noen øl sammen og blir litt brisne, men jeg synes det er vemmelig at folk drikker for å bli fulle, er berusede rundt barn eller generelt demonstrerer en manglende evne til å kontrollere sitt eget alkoholkonsum. Men, voksne folk får passe på seg selv, og så lenge de tar konsekvensene av sin egen dumhet og det ikke går ut over andre, legger jeg meg ikke opp i det. Det angår ikke meg.

Og så skjedde det noe.
Jeg var ute og spiste med en kamerat som tok seg en øl, og han tilbød meg å smake. Og det oppsto i ekspressfart en slags borgerkrig med opptil flere militser i hodet mitt, og jeg brukte flere dager på fredsmeglingen i etterkant. For dette enkle ja og nei-spørsmålet var tydeligvis ikke så enkelt som det burde være.
Folk har spurt meg om jeg vil smake på alkoholholdig drikke før, og det har alltid resultert i et kontant "nei takk", og det moderate drikkepresset jeg har opplevd ved noen anledninger, har vært svært enkelt å motstå, fordi jeg ikke har vært fristet. Men denne gangen var det anderledes, og derfor ble det krig i den demokratiske republikken Renate. For jeg følte meg faktisk fristet. Jeg var nysgjerrig. Jeg satte pris på tilbudet.

Og så kan man naturligvis si at det vel bare var å takke ja, ikke sant? Jeg er fullstendig klar over at man ikke kan opparbeide seg promille av en slurk øl. Jeg visste at sjansen for at jeg ville like det var omtrent lik 0, og at jeg uansett ikke ville bli noen ravende alkoholiker av å smake. Jeg stolte 100 % på han som kom med tilbudet. Og likevel var det en veldig sterk, indre stemme som ropte "SHAME, SHAME, SHAME".
Det er ikke prestestyre i den demokratiske republikken Renate. KrF er ikke representert, og hadde de stilt til valg, ville de blitt stemt ut av republikken. Men faktum var at jeg skammet meg over å vurdere å takke ja. Det var som om jeg hadde blitt tilbudt å kaste kaffegrut på fremmede, og av en eller annen pervertert grunn følte meg fristet til å gjøre noe jeg visste var galt. Samtidig som jeg jo var fullt klar over at dette ikke var kaffegrutkasting, men noe helt harmløst og helt lovlig, og jeg skammet meg litt over at jeg skammet meg, i tillegg til at jeg ble ganske utmattet av å ha så mange forvirrende tanker på en gang.

Så jeg takket nei, og etter å ha fått bukt med den interne stridigheten og det igjen hadde blitt fred i republikken, forklarte jeg denne fantastiske artsfrenden min at det av og til er litt komplisert å være meg (det visste han fra før av) og at jeg som en del av fredsavtalen jeg hadde inngått med meg selv hadde bestemt at dersom han spurte igjen, skulle jeg takke ja. Det var ikke akkurat de ordene jeg brukte, ettersom hele metaforen med at jeg er en republikk er en dagsfersk oppfinnelse, men det var essensen. Og nå, før helgen, gjorde jeg alvor av løftet da han igjen tilbød meg å smake.

Og det er historien om da Renate 30 år smakte alkohol for første gang, og konkluderte med at det aktuelle ølet smakte som tam, emmen hylleblomstsaft blandet med håndsåpe. Det var en interessant erfaring og opplevelse, men det ga ikke mersmak. Tvert imot ga det ettersmak, og det av den beske typen, men den lot seg heldigvis skylle vekk med litt Solo, og jeg overlevde uten varig men, og egentlig er jeg ganske fornøyd.

Greia med vampyrer

Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.

Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!

Grrr

Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.

Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.

Etterdønninger

Jeg forsøker å finne tilbake til normaliteten etter London-turen, og det har vært litt vanskeligere enn det burde. Onsdag morgen skulle jeg til tannlegen, så kvelden før satt jeg og regnet på fingrene og justerte alarmen på mobilen sånn at jeg skulle ha god tid til å gå til tannlegekontoret, samtidig som jeg skulle opp senere enn normalt, ettersom timen min var 9:15 og jeg normalt drar hjemmefra like over 7. Jeg hadde en ekstremt travel morgen, delvis fordi jeg underveis satte meg ned i salongen og stirret apatisk ut i luften i et ukjent antall minutter, og til slutt halset jeg ut døren i siste sekund. Det er litt slitsomt å gå så fort man bare orker i 15-20 minutter, og da jeg var halvveis opp den siste bakken, sjekket jeg klokka for å se hvor mange minutter jeg hadde på meg. Klokka var 8:12, og jeg innså at jeg var en time for tidlig ute. Utrolig oppgitt sendte jeg en melding til moren min (som heldigvis bor like ved tannlegekontoret OG er en morgenfugl), og søkte tilflukt der mens jeg ventet på at det skulle gå 55 minutter slik at jeg kunne møte opp til riktig tid.

Det var altså onsdag morgen, og etter jobb beviste jeg nok en gang at jeg ikke var helt til stede (jeg vurderer å skylde på at jeg har vært særdeles effektiv på jobb disse tre arbeidsdagene, og at det ikke var mer hjernekapasitet igjen) da jeg bakte sjokoladekake og delte den ferdige kaka feil vei.
Dette er min go-to sjokoladekake (fra Trines matblogg, med noen små justeringer), og jeg gjør det samme hver gang: deler kaka på langs etter å ha veltet den over på fat/kaketinebunn, for så å dele den i to lag, løfte av det øverste, fylle med krem og legge på det øverste. Det er ikke akkurat den enkleste operasjonen ettersom kaka ikke er den fasteste, og når den er såpass stor i tillegg, kan det være vanskelig å løfte, selv med "kakeløfteren". Av og til deler jeg den derfor på tvers først, ettersom det gjør jobben så mye enklere.

Det var dette jeg skulle gjøre denne gangen også, men dessverre ikke det jeg endte opp med å gjøre. Neida, jeg delte den på tvers og la krem mellom delene, for så å kikke litt rart på den da jeg innså at den var halvparten så stor som den skulle være, og dobbelt så høy. Så da måtte jeg skjære av den øverste fjerdedelen og så forsøke å løfte av den neste fjerdedelen slik at jeg kunne fordele sjokoladekremen utover, og resultatet var kakeversjonen av tre små gutter som står oppå hverandre inni en frakk for å komme inn på voksenkino. Den var tydelig fragmentert, men på mystisk vis kunne den passere som hel og komplett inntil man så litt nærmere etter. Og heldigvis smakte den som den skulle (jeg har ikke spist barn før, så jeg kan ikke fortsette sammenligningen), og folk var fornøyde.

Etter jobb den dagen dro jeg på Meny for å kjøpe mat (jeg endte opp med tre halve middager) og fant en ytrefilet av kalv som var satt ned med 40 %. Og jeg velger å fortsette å skylde på London, for jeg klarte ikke å koble at 40 % rabatt kun er relevant om man vet hva 100 % er, og jeg hadde ikke vett til å sjekke etiketten. Det viste seg at 100 % var 599 kr/kg, så jeg fikk meg en overraskelse mens jeg sto i kassa, og har i etterkant tilgitt meg selv det hele fordi fileten gir meg 7 fine søndagsmiddager. Så begynte jeg å lure på hvorfor "folk" er imot kalv. Det er visst fordi de bare er barn, fordi de tas fra moren sin og fordi de får antibiotika og morsmelkerstatning (i alle fall i USA). Jeg er naturligvis for dyrevelferd, og at dyra vi spiser skal leve så godt og naturlig som mulig, men jeg stusset litt over argumentasjonen, for det er vel ikke noe verre at vi spiser barn enn voksne? Og oksene vil jo, med mindre det er kjøttfe, bli slaktet uansett ettersom de ikke produserer melk, og det er vel bedre å ha et kort, trasig liv enn et langt et? Ikke at jeg skal begynne å leve på kalv heretter, men jeg føler at man vel bør fokusere på de virkelig store problemene heller enn å fokusere på et biprodukt av melkeproduksjonen.

Og etter det har det faktisk gått ganske bra. Jeg har ikke gjort noe spesielt dumt, glemt noe viktig eller på andre måter blitt mektig irritert over meg selv. Jeg har riktignok stusset litt over hvorfor jeg plutselig har sett masse videoer om slangehold og hvordan man avliver slanger på den mest humane måten, noe jeg er genuint uinteressert i (med unntak av denne videoen, som jeg elsker). Og til neste gang du, kjære leser, skal avlive en slange: knus hodet. Ikke fryse ned, ikke halshogge. Knuse hodet.

Mulig det også er en etterdønning.

Ut på eventyr

Det var en litt rar følelse da jeg i våres var på jobbreise til Sverige og innså at de eneste reisedøgnene mine de siste 4 årene hadde vært tilbragt nettopp der. Jeg, som vokste opp med at man reiste på ferie til utlandet minst en gang i året, hadde brått stoppet. Det er ikke noe jeg savner - jeg er ekstremt hjemmekjær, og når jeg først har fri, har jeg mer behov for å lade opp batteriene enn å oppleve nye ting. Men så fikk jeg en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg: jeg kunne dra til London og være publikum på en innspilling av en podcastepisode med favorittpodcasterne mine (God Awful Movies - anbefales for alle som synes latterliggjøring av religiøse filmer er gøy, og som har høy toleranse for vulgær og småsyk humor fra en gjeng med utrolig sympatiske fyrer). Så da bestilte jeg billett og begynte prosessen med å finne ut når jeg skulle reise, hvem jeg skulle fly med og hvor jeg skulle bo.

Det var egentlig veldig praktisk å omsider reise av gårde, for jeg har spart opp cashpoints hos Norwegian i fire år, og det var ganske frustrerende å ha tilsvarende 1000 kr stående ubrukt hos dem. Og jeg moret meg naturligvis med prosessen. Som at hotellrom kun var for ikke-røykere (det virker jo veldig fordomsfullt, hvis jeg hadde begynt å røyke, men kun gjorde det utendørs, ville jeg fremdeles vært en røyker, ikke sant?) og at Norwegian ba meg bestille overvekt - noe jeg jo har mer enn nok av fra naturens side.

Men oppi alt dette satt en slags frykt - ikke av den lammende typen, bare en slags vag følelse, fordi jeg er redd for å glemme noe. Redd for å strande på en øde ... eh... flyplass, redd for å feilberegne og innse at jeg ikke har noe sted å bo den siste natten. Den følelsen har jeg omtrent hele tiden om alt, og jeg har lært å bruke den til min fordel - jeg har alltid paraply med meg. Jeg skriver lister og planlegger hver gang jeg skal noe som er viktig, og når man er såpass distré som jeg er, er det verdifullt. Så da får jeg heller dobbel, trippel og kvadruppelsjekke avreise- og hjemkomstdatoene.
Og jeg overlater ingenting til tilfeldighetene, i alle fall ikke med vilje. Jeg sjekker gangavstand mellom A og B, forhåndsbestiller buss- og togbilletter og gjør alt jeg kan for å være forberedt, ikke bare på det jeg vet kommer, men også på det uvisse.
Jeg vet naturligvis at man ikke kan forberede seg på alt. Ting kan skje. Men om jeg er godt forberedt på alt som kan planlegges, blir det i det minste færre ukjente i regnestykket, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg fant tjenesten Travefy som lot meg opprette en reiseplan, komplett med koordinater og mulighet for å laste opp billetter og sånt. Det var helt perfekt!

Først fikk jeg det for meg at jeg skulle ta en tur for å se Stonehenge en av dagene i London, men tanken på fire timer i buss sammen med en vilt fremmed tiltalte meg egentlig ikke, og heller ikke tanken på å stå opp grytidlig og bruke godt over halve dagen og mangfoldige hundrelapper fristet heller ikke noe videre. Dermed ble det tre dager i London, og de skulle tilbringes som følger:

• Lørdag: show og valandering rundt i stoffbutikken MacCulloch & Wallis
• Søndag: British Museum og Tate Modern
• Mandag: Victoria & Albert, Harrods (kun på grunn av juletrepynten) og Clas Ohlson.

Og jeg skulle sørge for å få spist både britisk, italiensk og gresk mat mens jeg var der.

Dette var altså planen. Og så var det gjennomføringen.

Lørdag morgen rant og jeg forsov meg ikke. Det var en god start! Jeg hadde imidlertid klart å rote bort hårbørsten min på fredag, og lett frenetisk hele kvelden (teknisk sett halve kvelden - jeg prioriterte selvfølgelig fornuftig og brukte halvannen time på å fikse neglene mine). Det er rimelig godt gjort med tanke på at jeg bruker den hver morgen og legger den på samme sted hver dag, men den har likevel ikke kommet til rette igjen ennå. Så da reiste jeg med en flokefjernerbørste istedenfor og kom meg til Gardermoen. Etter mye venting og tommeltvinning befant jeg meg på flyet - som ble stående i nesten en time fordi det var tåke på Gatwick. Flyturen gikk fint med unntak at jeg presterte å partere hodetelefonene mine og miste en øredobb underveis, og etter å ha gått og gått og gått og gått, fikk jeg omsider kommet meg gjennom passkontrollen og inn i ankomsthallen. Neste utfordring var å komme på toget til London. Jeg hadde kjøpt billetter og lastet dem opp til Travefy, og HELDIGVIS hadde jeg også drept et tre og skrevet ut alt av papirer for å ha en fysisk kopi i tilfelle noe gikk galt. For noe gikk galt, og PDF-leseren bestemte seg spontant for at den ikke likte meg og billettene mine. Så gikk ting ganske greit helt til jeg kom til hotellet og skulle sjekke inn. Jeg ble tatt godt imot, bevares, men de klarte ikke å belaste kortet mitt for oppholdet, men det ble skapt en reservasjon, og to reservasjoner var over kredittgrensen på kortet (som jeg også hadde reiseforsikring gjennom), så vi måtte bruke et annet. Innen jeg hadde fått installert meg på hotellrommet var jeg så sliten og forsinket i forhold til planen at jeg droppet lunsj og handling av stoff, og heller lå rett ut og ventet på at kveldens sosialisering skulle nærme seg.

Showet var kjempemorsomt og sosialiseringen i forkant var koselig. Som en ekstra bonus opplevde jeg for første gang i mitt liv å bli borderline starstruck, spesielt fordi de hadde invitert Michael Marshall fra (bl.a.) the Merseyside Skeptics Society og Skeptics with a K, og det var noe ganske eget ved å komme inn på en restaurant og høre en av favorittstemmene mine, særlig når jeg ikke hadde ventet det. Andy Wilson var også med på selve liveshowet, som ble åpnet med Eli Bosnick som kom ut på scenen utkledd som et av tvillingtårnene (filmen de snakket om handlet om folk som tror at terrorangrepet 11. september var en inside job). Kostymet besto av sølvfolie og hadde en strategisk plassert glippe over baken hans - slik man kan forvente fra ham. Etter masse latter og moro stakk jeg hjem til hotellet og avsluttet kvelden med en knekkebrødsandwich og en kopp te.

Så var det søndag og jeg fikk kose meg med en solid engelsk frokost før jeg dro på British Museum og følte meg håpløs fordi jeg egentlig ikke var så engasjert. Jeg velger å skylde på at kombinasjonen av at jeg var litt sliten etter dagen før, at jeg hadde vært på museet og sett de store tingene før og at det var utrolig folksomt med mye støy gjorde sitt for å redusere gleden ved besøket for meg. Det å entre museet var en utfordring i seg selv - først måtte jeg gjennom en hinderløype av sperringer, så måtte jeg få veska mi undersøkt og så ble jeg sendt til bod nummer 4 for å bli spurt om jeg ville donere penger, noe jeg gjorde fordi det ville blitt veldig kleint å si nei, og fordi, vel, det jo er en god sak. Jeg er dog ingen stor fan av at folk eller institusjoner forsøker å presse folk til å gi dem penger - da synes jeg heller de skal begynne å ta betalt av alle gjester, eller øke prisene på det de selger i gavebutikken.
Da jeg var ferdig med å ta rare bilder gikk jeg av gårde for å finne puben hvor jeg egentlig skulle spist fish & chips dagen før, og oppdaget at de var søndagsstengt. Noe betuttet trasket jeg hjemover igjen og fikk underveis kjøpt meg en hårbørste, en flaske vann og litt ræl jeg fikk lyst på, og konkludert med at det ene kredittkortet mitt plutselig ikke fungerte. På det tidspunktet var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt med flere kort enn jeg trodde jeg trengte! Så fikk jeg spist en helt grei lunsj på Pane Cunzato like ved hotellet før jeg bestemte meg for å droppe Tate Modern og heller gå opp Oxford Street til Selfridges. På vei tilbake spiste jeg en lett middag på The Real Greek, som har veldig god tzatziki og godt brød, og helt ok kylling på spyd.

Mandagen var definitivt den beste dagen - jeg begynte med å ta tuben til South Kensington for å besøke Victoria & Albert Museum, og jeg skulle veldig gjerne tilbragt hele dagen der. Dessverre hadde jeg ikke tid til det på timeplanen min, og etter å ha kost meg i to-tre timer gikk jeg videre til Harrods, hvor jeg kjøpte tre overprisede juletrekuler (500 kr er litt i overkant) og motsto fristelsen til å gå inn på sjokoladekaféen. Så gikk jeg tilbake samme veien som jeg kom, gikk innom Marks & Spencer og kjøpte en boks med fullstendig magisk, kullsyreholdig vann med hylleblomstsmak (jeg har litt lyst til å reise tilbake med tom koffert og fylle den med hylleblomstdrikke) og spiste en god lunsj på Orsini - først veldig god bruschetta og deretter en rimelig hissig penne all'arrabiata og presterte å søle oljete tomatsaus på toppen min. Det er derfor jeg ikke kan ha fine ting.
Så tok jeg tube til Piccadilly Circus og så Body Worlds-utstillingen der de viser frem "plastinerte" menneskelik (og en hest), både uten hud og med indre organer eksponert. Og la oss ikke glemme det meste av et menneskes sentralnervesystem og alle blodårene i hjernen. Det er definitivt noe morbid over det, og en veldig spesiell opplevelse å se en "statue" som en gang var et levende menneske. Så gikk jeg oppover mot Oxford Street og gikk innom MacCulloch & Mason der jeg faktisk ikke kjøpte noe. Istedenfor gikk jeg innom Marks & Spencer og kjøpte litt sukker (hvorfor ikke, liksom?) før jeg dro hjem til hotellet for å avslutte dagen og pakke kofferten.

Det ble med andre ord ingen tur til Clas Ohlson i Ealing, men jeg følte at menneskelik, røykelunger og hjerner var viktigere, tross alt.

Hjemreisen var uten de store begivenhetene - jeg forbannet den nye innpakningen på røykpakker fordi jeg, i et forsøk på å gjøre en vennetjeneste, fant meg selv ansikt til ansikt med en vegg av brungrønne kartonger jeg ikke så forskjell på, og etter å ha smakt den ene teen jeg hadde kjøpt på Gatwick angret jeg bittert på at jeg ikke hadde kjøpt mange, mange pakker av den, men ellers gikk alt veldig bra.

Jeg merker at jeg har vært litt ekstra sliten de siste tre dagene - jeg sto opp altfor tidlig en dag fordi jeg ikke klarte å tenke ordentlig, delte en kake som skulle fylles feil vei og har gjort et og annet annet rart, men jeg er likevel veldig fornøyd med meg selv. For jeg forlot komfortsonen min i tre døgn, og det var akkurat like uproblematisk som det burde være. Og jeg tror ikke det kommer til å gå fire år til før jeg reiser på ferie.