Jan og Snabelsatan

For en tid tilbake fortalte jeg om Jan (som røyker), en fiktiv person mobilen min har diktet opp, og Oda syntes jeg burde gi Jan litt mer oppmerksomhet.
For noen år siden så jeg "Atonement" (basert på boken med samme navn, som jeg fremdeles ikke har lest), og ble fascinert over hvordan hovedpersonen (eller den ene hovedpersonens lillesøster, avhengig av hvordan man ser det - la oss kalle henne "drittungen du innen filmen er halvferdig har lyst til å gi en ørefik") i en litterær gjenfortelling av sin søsters romanse før og under 2. verdenskrig ga søsteren og kjæresten hennes en ny avslutning - takket være nevnte drittunges løgner, fikk de aldri det livet de kunne fått, men lillesøster skrev istedenfor en ny avslutning for dem, i et forsøk på å gjøre bot for sine synder.

Konseptet er fascinerende. Litteraturen (og filmverdenen, for den saks skyld) er proppfull av historier og personer som kun eksisterer mellom to permer, og som aldri vil få utfolde seg eller utforskes utover det forfatteren bestemte seg for å skrive. J. K. Rowling kan si at Humlesnurr var homofil til hun blir turkis, så lenge hun aldri skrev det i bøkene, blir han det aldri. Det er naturligvis ikke dermed sagt at han var heterofil heller, Humlesnurr har ingen legning. Litteraturkritikere kan tolke og postulere alt de orker, kan de ikke vise til konkrete tekstpassasjer som i det minste sannsynliggjør deres tolkning, har de gjort et dårlig håndarbeid. Forfattere bør dermed også være påpasselige med hva de leverer fra seg til forlagene, for når jobben er gjort, har de ikke lenger kontroll over sine helter og skurker.
Jostein Gaarder forsøker i Sofies verden å gi litterære figurer et slags liv etter døden, og det er en fin tanke, men litt som med de kristnes himmel - jeg har like lite lyst til å sende den røykende Jan til en litterær ettereksistens sammen med Edward Cullen, Joffrey Baratheon, pastor Manders og Baby Kochamma som jeg ønsker å komme til en himmel fylt av spedbarn som ikke rakk å synde, massedrapsmenn som ble frelst mens de satt inne og prester som likte å tukle med smågutter. Så med dette i tankene, vil jeg gi Jan et liv utenfor mobilen min, et liv han kan dele med Snabelsatan, som, da jeg forsøkte å skrive det, kom opp som et forslag fra SwiftKey.

Jan og Snabelsatan - et slags dikt

Det var en gang en purung mann

som ofte tok en liten sang

Imens han rullet rullings inne

som han så røyket i voldsomt sinne

Den unge mann i dette dikt

Var trivelig og svært godt likt

Men et problem han stadig hadde

Han savnet inderlig sin snadde

Og derfor var denne unge fyr

litt bisk og tverr - og sjelden yr

Hans rullings var hans ene venn

Slik den har vært for mange menn

Vår helt han bærer navnet Jan

Han kom opprinnelig fra Gran

Men flyttet så nord for Hurumland

Gutten i Røyken det er han

Takket være hans kjipe humør

Banket det sjeldent på røyke-Jans dør

Men en dag hørte han et voldsomt leven

Og rev opp døren, og der sto Even

Even var en trivelig kar

og mens han puffet på en veldig sigar

pekte han på noe stort og gult

som delvis bak Jans Opel var skjult

Jan kikket forvirret på det gule og store

"Jeg vant ham i poker av en grønlandsk hore

Men å ha ham i huset ville fornærmet min pave

Derfor gir jeg deg nå ham i gave!"

Jan stakk en finger dypt inn i øret

Og tenkte stille "hva skal jeg gjøre?"

Så puttet han siggen tilbake i munnen

før han spurte Even: "hva heter så hunden?"

Even flirte, "dette er ingen hund

Nei langt ifra, en hund så rund?

Nei du, dette dyret jeg nylig vant

Er en svært sjelden grønlandsk gul elefant

Han kan mange kunster og er en skikkelig røver

Enkel å elske, om du virkelig prøver

Han er som deg, Jan, han røyker og drikker

Og han får ikke plass, hverken på buss eller trikker

Men dere to Jan, to alen av samme stykke

Du vil føle at han pryder deg, som det edleste smykke

Og navnet han bærer tror jeg du vil like

Det finnes ingen i vårt langstrakte rike

Den gule elefant som hos deg står,

eller, som i ditt petuniabed nu trår

Han kan halve teksten til "Lyckliga gatan"

og navnet han bærer, er Snabelsatan"

Så stakk Even av og forlot elefanten

og Jan mumlet stille "nei du, min santen

nå har jeg visst fått meg en kumpan

Da er vi et par, Snabelsatan og Jan"

Og Snabelsatan trompeterte et lykkelig "uaaa"

Men Jan snakket ei elefantisk og sa:

"Min gule venn, nå er det nok støy

Ta heller og spis en gulebøy"

Og slik gikk det til at Jan fikk en venn

Og Snabelsatan syntes han var den beste blant menn

De åt og de drakk og røkte sigarer

La oss inderlig håpe at lykken varer!

Snabelsatan

Jan

Ufisk

Jeg kan ikke nok om biologen Stephen Jay Gould eller hans fagfelt til å uttale meg om hans arbeid, men jeg synes det er utrolig fascinerende at han etter å ha studert livet i havet gjennom hele sitt yrkesliv, kom frem til at "fisk" var et meningsløst konsept, og at det egentlig ikke finnes fisk. Begrunnelsen? En laks, som er en fisk, er nærmere beslektet med en kamel, som ikke er en fisk, enn med en slimål, som er en fisk. En vederstyggelighet, men like fullt en fisk (og den kan naturligvis ikke noe for at den er litt motbydelig). Så det er mer meningsfylt å ha en fellesnevner for laks og kamel enn for laks og slimål. Og hva er egentlig en fisk?

sjøkamel ftw

Da jeg gikk i barnehagen, trodde "de andre barna" at spekkhoggere var haier, og dermed fisk. Jeg visste bedre (ufordragelig som jeg var), for spekkhoggere er hvaler, og hvaler er ikke haier. Hvaler har fem fingre og atavistiske bein i bakkroppen, og er våre store, besynderlige firmenninger (i motsetning til silkeapene, som må være noe sånt som våre små søsken). Så hva er fisk? Min sikkert primitive oppfatning er at alt som har finner, men som ikke er sjøpattedyr, er fisk. Katolikkene (og franskmenn, tydeligvis), derimot, har tidligere slått fast at også bever er fisk. Og flodsvin. Og om vi skal være så liberale, kan vi vel egentlig bare slå fast at kameler også er fisk (i egenskap av å være ørkenens skip, har de noe selvmotsigende marimt over seg), ettersom de er nærmere beslektet med laksen enn hva slimålen er, og slimålen er en fisk. Sjøkamelen, som jeg synes den bør kalles, er forøvrig tryggere for sultne kristne og jøder enn hva flodsvin og bever er, for ikke bare er den fri for finner og skjell, den mangler også klover, og er dermed dobbelt uren (3 Mos 11,4 og 11,12).

Og når vi nå er inne på konseptet fisk som ikke finnes og som uansett ikke er fisk, synes jeg vi bør diskutere havfruer. Vi mennesker ser unektelig litt merkelige ut, og når vi bestemmer oss for at vi burde lage blandingsbarn mellom oss selv og umælende dyr, har vi en tendens til å bruke overkropp/hode fra mennesket og underkroppen (ev. hele kroppen) fra dyret. Tenk f.eks. kentaur og sfinks. Menneske med heste- eller løvehode er liksom litt mindre imponerende, kanskje fordi hjernene våre tross alt er det som har gjort det mulig for oss å overleve som art? Sett armer og en menneskehjerne på en hest, og du har en intelligent og kraftfull skapning, sett et hestehode på en mann og du har en vrinskende vanskapning.
Omvendte havfolk har allerede blitt tegnet, og de er unektelig komiske - fiskehoder på menneskekropper er merkelig og meningsløst, og om de skal være sjølevende, blir de raskt ofre for rovfisk som er strømlinjeformede og svømmedyktige. Men det er jo ikke all fisk som trenger å svømme så mye, og jeg har kommet frem til at det beste utgangspunktet for en omvendt havmann må være å være halvt dyphavsmarulk - da kan han bruke fiskekjevene sine til å bite seg fast i sin polyandripraktiserende kone, gro fast i henne og slippe å ta et eneste patetisk svømmetak resten av sitt liv, og istedenfor spørre seg selv om hva hans bedre halvdel er - konefisken, fiskehodet eller mannebeina. Du vet, de viktige tingene.

Spermhogger eller spekkhval?

Og for å komme tilbake til spekkhoggeren som ikke er fisk: Min favoritthval er spermhvalen (hvilket er grunnen til at jeg har en t-skjorte med bilde av en spermhval med påskriften "all hail the sperm whale"), og det faller meg naturlig å diskutere hvaler med venner og kolleger, oftest med det som mål å få dem til å innse at spermhvalen er den beste hvalen i havet. Det jeg liker enda bedre enn potensielle konvertitter er imidlertid folk som allerede har en favoritthval, og som kan argumentere for hvorfor den er bedre enn spermhvalen. Så da en venn av meg insisterte på at spekkhoggeren var bedre enn spermhvalen, og jeg eeegentlig måtte akseptere at hans argumenter var valide (uten at jeg var villig til å gi opp spermhvalen, litt som når en teist møter gode argumenter fra en ateist), innså jeg at et kompromiss var den eneste måten jeg kunne unngå å tape på, og dermed ble spermhoggeren født. Eller spekkhvalen - ingen av delene høres spesielt bra ut (jeg har også lekt med de engelske variantene "killer sperm whale", "sperm killer whale" og "sporca").
Men den er ingen fisk.

Kufisk

På bloggen og på bloggens facebookside har jeg tidligere introdusert to andre semiakvatiske hybrider, nemlig kufisken og hai-ku (mitt haiku om haiku lyder forøvrig "Fiskeblomar skjelv / i vårsleppet. Gøymer seg / for svolten haiku!"). Men vi bør vel kunne enes om at de, til tross for at de sikkert kunne sameksistert alldeles utmerket med sjøkamelen (i alle fall kufisken - haikua er nok en større trussel - og spiser haiku kufisk? Og er det da en form for halvkannibalisme?)

Haiku

Så hva er en fisk? Finnes den? Platon mente at alt vi ser, er en tolkning/gjenskapning av en idé. Et bord er ikke et bord, det er snekkerens versjon av idéen "bord". På samme måte blir en fisk, uansett om den er fisk eller ikke fisk, en av sanseverdenens gjengivelser av idéen "fisk". Dermed er ingen fisker vi ser fisk, de er billige kopier basert på en mal vi ikke kan se. Den eneste fisken som er, er altså ukjent for oss. Ifølge Platon.

Men én type fisk vet jeg i alle fall at finnes, selv om den ikke er en fisk (sukk), og det er strekkfisken. Den er definitivt ingen god matfisk, men jeg vet hvor den er, i motsetning til annen fisk, som ingen vet hvor er.

Men nå har jeg våset nok for idag. Farvel, og takk for all ufisken!

Solidaritet !!

Jeg er ikke et veldig politisk dyr. Jeg gjør min borgerplikt annethvert år, men ellers har jeg ikke så mye å fare med. Jeg har arbeiderklassebakgrunn, så selv om ingen i min nære familie har vært politisk aktive, er jeg vokst opp med en sterk solidaritetsfølelse. Min ungdomsflørt med partipolitikk var et halvt års medlemskap i AUF som ble avsluttet fordi jeg følte at det var en smule hyklerisk å være medlem i noe jeg ikke engasjerte meg i og fordi jeg fikk frysninger av at medlemmene ble tiltalt som "kamerater", et ord som stinket kommunisme, 1984 og Animal Farm.

Jeg synes egentlig vi nordmenn er ganske dårlige på solidaritet. Vi stemmer på det partiet som vil hjelpe den demografiske gruppen vi tilhører, eller mennesker som er i omtrent samme livssituasjon som oss. Vi forventer at de rundt oss skal gjøre like gode valg som vi gjør, og at mennesker i en dårligere livssituasjon åpenbart gjør noe feil.
Og kanskje gjør de det. Det er sannsynlig at den sprøytenarkomane som sitter sammenkrøket i Oslo sentrum har tatt et eller flere dårlige valg i livet sitt. Vi tar alle dårlige valg innimellom. Vi velger sjokolade istedenfor brokkoli, TV istedenfor trim, øl istedenfor vann, snus istedenfor tyggegummi, gaming istedenfor pugging, håndveske istedenfor sparing... hele veien gjør vi små, dumme valg basert på hvem vi er, hvilke svakheter vi har, hva slags omgivelser vi har og hva vi har erfart tidligere i livet. Joda, vi er ansvarlige for våre valg og vi må leve med konsekvensene av dem, og de fleste av oss gjør det, fordi vi er forbasket ressurssterke. Gjør det oss bedre enn den sprøytenarkomane på gata? Eller, for å ta et litt mindre forslitt og ekstremt eksempel, er jeg, som fikk bo gratis hjemme mens jeg studerte, som hadde et så greit forhold til moren min at det var uproblematisk å bli boende, som hadde lært såpass mye om god privatøkonomi hjemmefra at jeg kunne ta fullt studielån og spare hele summen, og som i kraft av å være familiens eneste "barn", fikk økonomisk hjelp da jeg skulle kjøpe mitt første hjem, bedre enn en som måtte flytte til den andre enden av landet for å studere, og som dermed måtte bruke studielånet og inntektene fra deltidsjobben til å betale husleie og mat, og som derfor var omtrent blakk etter endt studietid? Snarere tvert imot. Jeg har hatt det utrolig enkelt på det området.

F. Scott Fitzgerald skrev i The Great Gatsby:

“Whenever you feel like criticizing any one,” he told me, “just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had.”

Og det ligger noe der. Vi er så utrolig dårlige til å se hverandre.
Før jul i fjor diskuterte jeg liberalisme med en veldig hyggelig fyr som dessverre ikke var så solidarisk anlagt, og ettersom jeg gjerne kikker på videoer fra The Young Turks, hører jeg ofte argumenter av typen "folk må få gjøre som de vil, bare de har alle fakta på bordet før de tar en avgjørelse". På overflaten kan det virke solidarisk - jeg ønsker at alle skal ha alle muligheter. Men faktum er jo at et samfunn der alle gjør hva pokker de vil, blir et anarki der de sterke utnytter de svake, fordi alle ikke er like sterke, og de svake må beskyttes mot de sterke. Og mennesker er skremmende korttenkte vesener. Det er derfor vi velger rusmidler, sjokolade og shopping fremfor et glass vann, en tur i skogen og sparing til en regnværsdag. Og selv om enkelte av oss er rustet til å ta den best tenkelige avgjørelsen når vi står overfor et dilemma, vil vi ikke alltid kunne ta det beste valget, og noen har et såpass dårlig utgangspunkt at de vil trå feil oftere enn de opplever suksess.

Ta feriepenger, for eksempel, eller halv skatt i desember. Vi får ikke gratis penger, det er staten og arbeidsgiveren vår som i praksis betaler ut mindre lønn og trekker høyere skatt resten av året, for å være sikre på at vi har råd til å betale for sommerferie og julegaver.

Jeg kunne helt fint fått den samme summen utbetalt hver måned, jeg synes det er så latterlig morsomt å styre med pengene mine at det bare ville vært som et bonusnivå i et dataspill for meg. Men herlighet, jeg forstår da at ganske mange der ute har et dårligere utgangspunkt enn meg på det området, og statens inngripen i min økonomi sikrer at barn som vokser opp med foreldre som er blakke på lønningsdagen og blir like overraskede når TV-lisensen skal betales, likevel får julegaver og ferieturer. I det lange løp gir det en utjevning av sosiale forskjeller.

Av samme grunn er jeg glad for å betale TV-lisens. Det at jeg ikke har brukt TV-en til TV-titting på over et år, er irrelevant - jeg vil være med på spleiselaget som tar sikte på å tilby reklamefri, relativt upartisk underholdning og opplysning til hele folket, uavhengig av hvor attraktiv målgruppen er for kommersielle aktører.

Jeg har aldri sett på meg selv som spesielt snill, men jeg er utstyrt med en lettere militant rettferdighetssans. Vi er alle unike snøfnugg (eller spyttklyser, litt avhengig av menneskesynet) med unike behov, muligheter og drømmer, og vi kan ikke alle bli hjernekirurger med villa i Holmenkollåsen, feriehus i Frankrike og et halvt dusin hytter over det ganske land, og de som presterer å si at alt er mulig bare du tror sterkt nok eller jobber hardt nok, har enten nesa så dypt begravet i sin egen navel etter å ha bedrevet utstrakt navlebeskuelse over flere år, eller en så komplett mangel på innsikt i hva som faktisk kreves for å gjøre suksess (uansett om vi snakker bakgrunn, egeninnsats eller hell), at de strengt tatt burde gå og legge seg, gjerne etter først  å ha tatt seg en tur til en kiropraktor eller en annen form for kvakksalver for å få et slags placebo mot dårlige holdninger.

klatreturen blir enklere, risikoen for å falle utfor mindre
og eventuelle fall mindre prekære jo lengre opp du klatrer.
Og de på bunnen blir mindre og mer ynkelige etterhvert som du
selv klatrer. 

Det jeg på en litt klønete måte prøver å si, er at det er mye vanskeligere å klatre opp et fjell enn å traske opp en slak skråning, dess bedre vårt utgangspunkt er, dess mer solid står vi, med en enklere vei oppover og mindre risiko for å falle nedover.

Så om vi hadde vært litt bedre til å se hverandre, til å anerkjenne andres utfordringer og verdsette deres innsats, til å ta inn over oss at vår egen fremgang ikke nødvendigvis utelukkende er vår egen fortjeneste og at vi ikke automatisk har det moralske overtaket fordi vi har finere tittel eller finere ting enn andre,så kunne vi kanskje gjort verden til et bedre sted. Men bare kanskje.

Humler og ganske middelslange tunger

Renate-humle med middels kort tunge

Om jeg skulle vært et insekt, ville jeg nok vært en humle. Vi er liksom så like, humlen og jeg. Kompakte og runde, fredelige og fullstendig ukoordinerte. Kanskje er det derfor jeg har sympati med humler som har landet på bakken fordi de ikke har energi til å fly videre på sin jakt etter nektar? Har jeg tid og mulighet, pleier jeg å prøve å få dem til å gå opp på et blad eller lignende og plassere bladet i veikanten slik at risikoen for at den skal bli tråkket på blir litt mindre, uten at jeg vet om det egentlig er korrekt. Kanskje forstyrrer jeg en eller annen hårfin balanse?

Ønsket om å skrive litt om humler ledet meg til Wikipedia (det er meget mulig at alle veier er dronningens veier og at alle veier fører til Rom, men om det skulle finnes en Via Regiae (hurra, jeg husker fremdeles hva genitiv singularis er for 1. deklinasjon), leder nok den uansett videre til Wikipedia), der jeg fant denne fantastiske setningen om åkerhumlen: "Denne humlearten har ganske middelslang tunge." og jeg føler det er betimelig å spørre hvordan noe kan være ganske middels. Enten er den lang, kort eller middels, og er den mellom lang og middels, er den ganske lang, og er den mellom middels og kort, er den ganske kort. "ganske middels" indikerer at det finnes et spektrum av middels, og når middels er gråsonen som gjør at verden ikke er svart-hvitt, mener jeg det må være åpenbart at det ikke finnes noe ganske middels.

Alle var enige om at det var helt åpen-bart

Jeg er også nysgjerrig på hvilke humler som har lange tunger, og om noen av dem heter Abrahamsen. Det er nemlig et kjent faktum i min familie at Abrahamsen-folk har lang tunge og går på "hælane" (altså hælene, i tilfelle noen lurte). Det sistnevnte har jeg arvet - jeg bråker når jeg går, men tunga heller nok mer mot kort. Jeg er ikke i nærheten av å kunne nå min egen nesetipp med tungespissen, uten at jeg helt vet hvorfor det er noe å etterstrebe. Dessuten jobber ansiktstrekkene mine mot meg - nesen min peker jo oppover, som om den prøver å komme seg så langt unna munnen den bare kan. Men kanskje, når jeg blir gammel, og nesen begynner å peke nedover (Prøysen er som kjent en autoritet på ALT, og når han i "Visa hennes Staslin" synger at "Det var en gong i mine onge dager, da nåsån pekte opp og itte ned", må jo det bety at nesa begynner å henge etterhvert) og jeg mister fortennene, så vil jeg muligens kunne nå nesetippen med tunga. Og da blir det jo mer et spørsmål om å hvorvidt jeg vil at tungespiss og nesetipp skal berøre hverandre.
Det å ikke slikke sin egen nesetipp når man uansett ikke kan det, er litt som å si nei til dop uten å ha blitt tilbudt det. Det er fint og beundringsverdig (i alle fall i min bok) at man har tatt et standpunkt, men man kan ikke akkurat skryte på seg å ha motstått noen store fristelser. Det er først når heroin-Ronny Preben (her stigmatiserer vi ikke!) står der med en pose hvitt pulver og spør om du er fysen at du får vist hva slags stoff du er laget av (pun intended).

Og nå er jeg såpass forvirret over utviklingen i dette innlegget at jeg gjør det eneste fornuftige og slutter mens leken er sånn halvgod.

Ordspillavhengighet

Jeg tror alle som er så eh... heldige å omgås meg jevnlig, har blitt utsatt for ordspill. Eller opplevd at et mer eller mindre planlagt ordspill fra deres side har blitt møtt med fnising eller hysterisk latter fra meg. Kall det god humor eller kall det dårlig humor, jeg synes uansett det er bedre å ha humor enn ikke å ha det, og det er utrolig mye rart man kan gjøre med ord.

Så da jeg ble introdusert for ordspill av typen "sett sammen to ord som hver er sammensatt av to der det siste ordet i det første ordet og det første ordet i det andre ordet er det samme" (sykkelstyre + styremøte= sykkelstyremøte), ble jeg ekstatisk og satt en hel kveld og kreerte begreper som "morkakespade" og "soveromfolk" mens jeg lo for meg selv.

Noen ordspill er allerede mer eller mindre bevisst illustrert fra før. Som "kredittkorttenkt". Det har til og med sitt eget TV-program:

(FOTO: TV3)

Eller "toalettpapirpenger", som kan kjøpes fra amazon:

(FOTO: amazon.com)

Men andre åpnet for nye muligheter, og jeg vil derfor gjerne presentere resultatet av en omgang i Paint:

Brødskiveutglidning

Prekestolleken

Bedehusdyr (agnus dei)

Vi snakker uuttømmelig kilde til morskap for mitt vedkommende. To be continued...